Som kjent har strømprisene i Sør-Norge de siste månedene vært svært mye høyere enn de vanligvis har vært. Dette kommer av, som vi har fortalt tidligere, at strømforsyningen i Sør-Norge er koblet opp mot strømnettet i Vest-Europa, og at landene i Vest-Europa (vi snakker her i hovedsak om Tyskland og Storbritannia) i stor grad har avviklet mye av sin kraftproduksjon: en rekke kullkraftverk er lagt ned, og de siste tiårene er innpå 90 kjernekraftverk lagt ned. Som erstatning for den kraftforsyning man tidigere har fått fra disse kraftverkene har man gått over til solkraft og vindkraft. Denne omleggingen har fått navnet «det grønne skiftet». Men solkraft og vindkraft fungerer svært dårlig i Europa fordi det er for lite sol og vind til å drive slike kraftverk på en effektiv måte.
Når det da i en periode blir kaldt og folk må bruke strøm for å varme opp husene sine, går etterspørselen opp, og når tilbudet er sterkt reduserte på grunn av av det grønne skiftet, et skifte som har som begrunnelse å redde klimaet og/eller å hindre en global oppvarming, en begrunnelse som ikke har noe som helst med virkelighetens verden å gjøre, går prisene i taket.
Men praktisk talt hele debatten om dette problemet i Norge handler om to ting: Det ene er et krav om at politikerne må gripe inn og sørge for at det blir statlig styring over strømmarkedet, mens det andre handler om hvilke støtteordninger som må til for å løse de enorme problemer som både privatpersoner og bedrifter får på grunn av de høye strømprisene.
Til det første – ønsket om politisk kontroll – kan man bare konstatere følgende: Strømmarkedet er under total politisk kontroll (bortsett fra i det siste leddet). I Norge er det slik at strømmen føres frem på noe som heter Statnett (og man kan lett gjette av navnet hvem som eier det), så og si alle kraftverkene eies av kommuner, og det er staten som har bestemt at vi ikke skal bruke effektiv energi produksjon – vannkraft, kullkraft, atomkraft – og heller gå over til en svært ineffektiv energiproduksjon i form av vindmøller. Det er også slik at en svært stor del av det forbrukerne betaler for strømmen er ulike former for avgifter til staten. Det er også slik at Norge for tiden eksporterer mye kraft til Vest-Europa, og denne koblingen av det norske strømmarkedet til markedet i Vest-Europa er politisk bestemt.
Så, å ønske politisk kontroll av strømmarkedet er å ønske seg noe man allerede har. Det er alltid slik at statlig styring og kontroll på sikt har svært negative effekter. Dessverre opererer folk flest med utgangspunkt i ren ønsketenkning – de tror i dette tilfellet at statlig styring og kontroll kan løse alle problemer. I virkelighetens verden er det dog slik at svært mange av de problemene vi står overfor, ikke bare på dette området, er resultater av nettopp statlig styring og kontroll.
Men det andre poenget er enda viktigere. Det har vært utallige artikler i avisene og debatter på TV om hva som skal gjøres med de høye strømprisene. Og det eneste som har vært diskutert er ulike type støtteordninger fra staten; først kom ordinger for privatpersoner, men etterhvert kom også ordninger på plass for bedrifter. Man kan si at det som har vært diskutert er i hovedsak kun fordelingen av kostnadene. Dagens ordning er slik at privatpersoner får dekket 80 % (til å begynne med var denne andelen 50 %) av den del av strømregningen man får når prisen overskrider en viss pris per kilowattime.
Forskjellige aktører som slipper til i pressen krever også andre ting. For eksempel har til og med FrP gått inn for at det skal være en makspris på strøm, et forslag som ikke uventet støttes av venstreorienterte, blant dem skribenten Magnus Marsdal. Nettavisen gjengir Marsdal slik: «Frp har rett: Innfør makspris på strøm».
Vi vil her bare kort nevne at dette er et fullstendig meningsløst forslag; makspris vil innebære at strømselskapene kan komme i den situasjonen at de ikke får inntekter til å dekke sine utgifter, og da vil de kunne gå over ende og da vil kanskje strømmen blir borte – det er ikke strømselskapene som bestemmer prisen; prisen bestemmes av hvor mye strøm som kraftprodusentene, kraftverkene, forsyner markedet med, og alt etter hvor stor etterspørselen er.
VG gjengir et annet forslag, et som kommer fra Oslos byrådsleder Raymond Johansen:: «– Det er nok ikke så mange som vet, men Oslo kommune er gjennom vårt 100 prosent eierskap i Hafslund Eco, Norges nest største kraftprodusent, bare Statkraft er større. Det skal vi utnytte ved å gi kundene lavere pris, sier Johansen til VG. Vi [VG] møtte ham og byråd for næring og eierskap i byrådet, Victoria Marie Evensen, i solen utenfor Oslo rådhus torsdag ettermiddag. De planlegger å kutte inntektene de henter ut av kraftselskapet sitt, for å tilby kundene attraktive fastprisavtaler».
Vi kunne sitert flere andre avisoppslag som sier omtrent det samme: at det må innføres ulike typer støtteordninger til forbrukere og bedrifter. Som sagt over, vårt poeng er et annet: Det er så og si ingen som snakker om det som er det reelle problemet. Og det reelle problemet er at produksjonen av strøm er sterkt redusert på grunn av statlige tiltak.
Det sentrale i en økonomi er produksjon. Dette er ekstremt viktig poeng som ser ut til å være totalt ukjent blant kommentatorer, politikere, journalister og økonomer flest. Vi overdriver kanskje en smule når vi sier at det er totalt ukjent, men det som er opplagt ut i fra det vi har sett i avisene i det siste er at dette er et poeng som ingen legger betydelig vekt på.
Det som er årsaken til problemene at det er for lite strøm; det som er årsaken til den høye strømprisen er at produksjonen er redusert. Det finnes kun en eneste løsning på dette problemet: produksjonen må økes.
For å ordne med strømproblemene og de høye strømprisene må produksjonen av strøm øke. Ja, dette er ikke noe som kan ordnes i løpet av noen uker. Men det som må skje er at i første omgang er at de kraftverkene som er nedlagt må rustes opp (hvis det er nødvendig) og settes inn i produksjonen igjen.
Ja, disse kraftverkene ble erstattet av sol- og vindkraft, men når det er lite sol og lite vind så kommer det ikke noen vesentlig produksjon fra disse, og det er som nevnt dette som er problemet.
Dette handler fundamentalt sett om hva som er fokus for en økonomisk teori. I denne sammenhengen vil vi legge vekt på at det i hovedsak er to forskjellige grunnsyn her. Det ene er dominert av teoriene til Karl Marx, og den teorien legger hovedvekten på fordeling (av det som allerede er produsert), og all diskusjon om ulike former for støtteordninger til strømkunder er en implikasjon av denne teorien.
Men det som burde være hovedfokus for en økonomisk teori er viktigheten av produksjon. Den økonomen som i størst grad satte produksjon i fokus, var franskmannen Jean-Baptiste Say. Det at få eller ingen snakker om at løsningen på dette problemet er produksjon illustrerer dessverre at Says teorier står svært svakt i dagens kultur.
Det sies at de siste Say uttalte før han døde var følgende: «Produsér, produsér, produsér: det løser alle problemer». Det burde være rimelig enkelt å forstå at hvis produksjonen av strøm økte kraftig så ville vi aldri ha opplevd noen strømkrise, og prisene ville ha vært lave.
Men man kan gå enda mer fundamentalt til verks. At de første man tenker på er støtteordninger kommer av at man har en menneskesyn som betrakter mennesket som svakt og hjelpetrengende – og at alle da må hjelpe. Staten må derfor ta fra de som har og gi til de som trenger. Har man derimot et motsatt menneskesyn, et menneskesyn som betrakter mennesket som i stand til å skape et godt liv for seg og sine ved arbeid og verdiskapning, vil det første man tenker på være å fjerne hindringer for arbeid og verdiskapning slik at individer kan jobbe og dermed produsere det det trenger for å leve gode liv. Den første holdningen er en implikasjon av altruisme, og den andre holdningen er en implikasjon av egoisme. Siden altruisme dominerer som etisk ideal i dagens kultur er det støtteordninger som alle tenker på som løsning på ethvert problem som dukker opp. Men støtteordninger innebærer at man – for å sette det på spissen – tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som ikke jobber eller som jobber mindre produktivt. Dette er å straffe de mest produktive og å belønne de mindre produktive. Det burde være enkelt å forstå hvordan dette vil gå i det lange løp.
Meget kort oppsummert: Vi har høye strømpriser fordi politiske myndigheter har innskrenket kraftproduksjonen på grunn av av et ønske om å hindre det helt fiktive problemet global oppvarming. (For å løse det ikke-reelle problemet global oppvarming har politikerne, med bred støtte i folket, gått inn for å avslutte produksjonen av energi fra kull, olje og gass, og i stedet gått inn for å produsere energi ved hjelp av sol- og vindkraft, og man har ønsket å bruke strøm på stadig flere områder: elektrifisering av sokkelen, at elektriske biler skal overta for bensin- og dieseldrevne biler, at oppvarming av boliger ikke lenger skal skje med ved og kull, osv.). Man har også bygget på en forestilling om at atomkraft er farlig for miljøet, en forestilling som er helt feil.
Og helt til slutt: Ja, de problemene vi har skyldes at svært få forstår at det er produksjon som er det fundamentale i en økonomi, og at økt produksjon gir økt velstand på alle områder. Økt produksjon og økt velstand vil også føre til at de virkelige miljøproblemene blir mindre – og påstandene om menneskeskapt global oppvarming er lite annet enn rent oppspinn fra ende til annen. .
.
.
.
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/frp-har-rett-innfor-makspris-pa-strom/o/5-95-371817