Måned: mai 2022

I mange storbyer i Vesten er det nå så og si daglig demonstrasjoner til støtte for Ukraina. Grupper av mennesker fra noen dusin til noen tusen samler seg, vifter med ukrainske flagg og roper slagord av typen «Fred nå!» og «Stopp Putin!». 

Dette er positive markeringer, men vil de ha noen effekt? Vil slike ting føre til at krigen stoppes? Nei. Men hvordan skal man da oppnå fred og frihet? 

I hovedsak foregår kriger på to måter: Enten ved en regulær storskala militær invasjon utenfra (dvs. at et lands militære styrker går inn i et annet land og ved at mål i det landet som blir invadert også blir angrepet med raketter og bomber), eller ved en slags femtekolonne-virksomhet hvor en frihetsfiendtlig aktør undergraver en stats legitime regime innenfra ved gradvis å underminere statens legitime maktutøvelse og ved å få gradvis økende aksept for den ideologien som femtekolonnen og dens oppdragsgiver/inspirasjonskilde representerer og kjemper for. En krig som føres på denne måten krever en stor ideologisk styrke, betydelige menneskelige ressurser, men lite våpen. 

Vanlig krig

«Vanlig krig» er den type krig vi oftest har sett i historien, og som mange trodde vi ikke igjen ville oppleve i Europa. Russlands invasjon av Ukraina har dessverre vist at denne overbevisningen var feil. Forrige gang Europa opplevde denne type krig var under annen verdenskrig hvor det nasjonalsosialistiske Tyskland invaderte en rekke andre land: Tsjekkoslovakia, Polen, Frankrike, Danmark, Norge, Russland.

Etter at disse landene ble tatt på senga ved å være nærmest helt uforberedt på denne krigen lovet de  seg selv etter at krigen var avsluttet: «Aldri mer 9. april». (Det var slik dette ønsket kom til uttrykk i Norge; Norge ble invadert 9. april 1940.) Uttrykket «Aldri mer 9. april» betyr at man skal skaffe seg et så sterkt militært forsvar at man aldri vil bli angrepet eller okkupert igjen. 

Et av landene som seiret i andre verdenskrig, Sovjetunionen, la etter 1945 under seg så og si alle landene i Øst-Europa og gjorde dem til sine lydriker. Landene i Vest-Europa så på dette som en trussel fra det kommunistiske Sovjetunionen, og dannet sammen med USA en sterk militær allianse – NATO –  som skulle sørge for at disse landene hadde så sterkt forsvar og hadde så sterke allierte at disse landene ikke ville bli rammet av Sovjetunionens ekspansjon.  

Etter som årene gikk og etter at kommunismen i Sovjetunion brøt sammen rundt 1990, var det mange som trodde at vi aldri ville se slik vanlig krigføring i Europa igjen, og regimene i Vesten lot sine militære styrker forfalle. En annen viktig ting som skjedde var at den moralske styrken i landene i Vesten, en styrke som er en nødvendig forutsetning for å forsvare friheten og kapitalismen på militært vis, ble svakere og svakere. Dette skjedde fordi de idéene som dominerer i befolkningene i landene i Vesten ble mer og mer venstreorienterte; oppslutningen om både individuell frihet og markedsøkonomi/kapitalisme ble stadig svekket. 

Et annet viktig element som har skjedde etter annen verdenskrig var at Vesten tapte – eller ikke vant – en rekke kriger: Korea, Vietnam, Gulf-krigene, Afghanistan. Vesten ved Storbritannia vant dog den meget korte Falklandskrigen (som pågikk noen få uker på forsommeren 1982), men dette var mens Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia, og hun var en leder av et helt annet format enn de som ellers har vært ledere i alle land i Vesten etter annen verdenskrig. Den eneste andre lederen som var i hennes kategori var Ronald Reagan. På den annen side kan man si at Vesten vant den kalde krigen: Det kommunistiske Sovjetunionen gikk i oppløsning. Denne kalde krigen endte under Ronald Reagan, selv om Sovjetunionens endelig sammenbrudd kom under Reagans etterfølger George Bush sr. Typisk nok ble Nobels fredspris tildelt Sovjetunion siste leder Michael Gorbatsjov; begrunnelsen var antagelig at han fortjente en pris fordi han ikke satte i gang en krig for å forsvare Sovjet-diktaturet før det gikk i oppløsning. Reagan fikk ingen pris. 

Men de fundamentale idéene som dominerte i Russland er fortsatt omtrent de samme i dag under Putin som de var under kommunisttiden, og som de var under tsar-tiden før 1917. Og derfor blir hovedlinjene i politikken de samme: Russlands dyptliggende karakter har ikke endret seg på vesentlig vis på mange hundre år selv om ulike typer regimer har avløst hverandre. Kort sagt: Russland har alltid vært et diktatur, og befolkningen har sett opp til og ønsket seg sterke menn som ledere – enten det var tsaren eller Lenin eller Stalin eller Putin.  

Vesten ble i vår tid oppfattet å være så svakt at når Russland begynte å få krefter igjen etter Sovjetunionens sammenbrudd, begynte Vladimir Putin, som altså reelt sett er Russlands diktator selv om han er demokratisk valgt med stor oppslutning i befolkningen, å gjennomføre sine ønsker om å utvide det området han kontrollerer; regimet i Russland begynte derfor å tilrane seg områder i sitt nabolag. Dette har skjedd bit for bit det siste tiåret uten at Vesten har reagert. Det siste forsøket på å utvide Russlands område er forsøket på okkupasjon av Ukraina. 

For å oppsummere poenget i denne seksjonen: For å hindre at man blir angrepet må man ha et sterkt militært forsvar, et forsvar som er så sterkt at ingen vil våge å angripe. En forutsetning for dette er at man – befolkningen – har den moralske styrke som sier at man har rett til å forsvare seg – sitt land, sin ideologi, sin frihet – militært med de midlene som er nødvendig for å slå tilbake ethvert angrep. En forutsetning for dette igjen er at befolkningen har en sterk overbevisning om at det system de har og det samfunn de har er verdt å forsvare med sterk militær makt.  

Det er alltid diktaturer eller svært ufrie nasjoner som går til angrep på denne måten, altså ved en uprovosert invasjon. Det er flere grunner til dette, men la oss her bare nevne to: En diktator tror han kan motvirke opposisjon i eget land ved å samle befolkningen mot den ytre fiende: Derfor tror han at en krig vil styrke hans sak og stilling i hjemlandet. (I 1982 var Argentina et diktatur under general Galtieri og for å styrke sin stilling innad i landet besluttet han å sende militære styrker for å okkupere Falklandsøyene, som Argentina i mange år hadde ment egentlig var argentinsk og ikke britisk. Han regnet dog ikke med at det var en sterk person som var statsminister i Storbritannia.)

Et annet poeng er at diktaturer er ufrie, og frihet er en forutsetning for velstand. Diktatoren kan gi befolkningen inntrykk av at landets lave velstand skyldes mangel på ressurser, og man kan ta et annet land for å få kontroll over ressursene i dette landet. Et fritt land derimot kan skaffe alle typer ressurser de trenger ved å kjøpe dem, men en slik tenkemåte er helt fremmed for diktatorer og andre frihetsmotstandere. 

Kort sagt: det å stå på en plass i en storby og viftet med plakater som sier «Sopp Putin» eller «Fred i Ukraina» har ingen effekt. Det som har effekt og som virkelig skaper fred, er at man har et militært forsvar som er så sterkt at ingen våger å angripe. 

Femtekolonne-krig

Det finnes også en annen måte å føre krig på, og her skisserer vi et tenkt scenario. Denne andre måten å føre krig på består i at en makt – det kan være en stat som ønsker å overta et annet land for å benyttes dets ressurser eller dets geografi (f.eks. nyttige havner), men det kan også være en ideologi som ønsker å overta et land slik at ideologien bestemmer politikken i landet – forsøker å svekke de legitime makthavere i landet. Angrepet består altså ikke i en militær invasjon, det består av ulike mindre aksjoner som har som mål å svekke de legitime myndigheter i landet. Dette kan skje ved at den fremmede angripende makten plasserer en femtekolonne i landet. (Denne femtekolonnen kan også bestå av de av landets egne borgere som slutter opp om den ideologien som den fremmede makten representerer.)

En slik femtekolonne har en stor verktøykasse som den kan benytte for å fremme sitt mål. Den kan arbeide for å endre landets lovverk, den kan arbeide for å redusere respekten for statens legitime maktapparat (politiet, det militære, rettsapparatet) slik at de ikke gjør den jobben de er ment å gjøre, Den kan også arbeide for å redusere oppslutningen om de fundamentale idéene som statens makt og organisering forutsetter og bygger på ved ordinær idéspredning.    

Det finnes en rekke eksempler som viser at det fungerer slik i dag: I en rekke land i Vesten finnes det områder hvor politiet ikke våger å gå inn; områdene er overtatt av et slags privat rettsapparatet som håndhever sin egen justis uavhengig av hva politiet egentlig skulle gjort og hva landets lover sier. Slike enklaver, hvor landets opprinnelige ideologi altså ikke lenger er rådende, men er erstattet av den fremmede ideologien, kan f.eks kalles «No-go-zones» – og de som ikke kan gå dit er politiet dersom det skulle ønske å opprettholde landets opprinnelige ideologi og justis. (Iblant kan det bli slik at heller ikke hverken ambulanser eller brannbiler kan kjøre inn i disse områdene uten å risikere å bli utsatt for visse typer angrep, som for eksempel steinkasting.) 

En annen måte å gjøre føre denne krigen på er å foreta det som her kan beskrives som mindre angrep på materielle verdier, for eksempel ved å sette fyr på privatbiler. 

Det kan forekomme tilfeller hvor politiet ikke våger å gripe inn overfor slike voldelige femtekolonister/demonstranter, og man kan også se tilfeller hvor politiet kan bli jaget av slike voldelige demonstranter. Disse voldelige demonstrantene kan i mainstreammedia da gjerne bli omtalt som «aktivister»; det kan hande at ingen i mainstream setter riktig navn på dem: de er terrorister. Dette kan ha som årsak at de som skriver i mainstreammedia egentlig sympatiserer med den ideologien som disse voldelige demonstrantene representerer.  

Dersom en fredelig demonstrasjon. utført av aktører som benytter seg av sin rett til frihet, blir angrepet av voldelige motdemonstranter som ikke respekterer andes frihet, kan det bli slik at mainstream-aktører ikke kritiserer de voldelige demonstrantene, i stedet kritiserer de de fredelige demonstrantene fordi de gir uttrykk for provoserende meninger. Disse fredelige demonstrantene kan da bli nektet å foreta sine fredelige markeringer. Skylden for volden kan altså bli lagt ikke på de som utøver vold, den kan bli lagt på de som benytter det som burde være deres frihet til å si sin mening om en aktuell sak. 

Det militære ser i mange vestlige land idag ofte ut som om det primært blitt en arena for likestilling og kjønnspolitikk heller enn å være en effektiv organisasjon som med våpenmakt skal slå tilbake ethvert angrep koste hva det koste vil. Å plassere personer i viktige militære stillinger på grunn av irrelevante kriterier som for eksempel kjønn kan føre både til at den militære slagkraft blir mindre og til at det kan forkomme alvorlige ulykker i fredstid, for eksempel ved at kostbare skip forliser fordi kommandoen er overlatt til personer ikke på grunn av dyktighet, men på grunn av irrelevante kriterier. 

Et annet redskap denne gruppen kan bruke er at den kan forsøke å endre lovverket slik at forskjellige typer motstand mot denne invaderende ideologien og dens aktivister blir forbudt. 

Noe man kan måle en slik invaderende ideologis suksess på er at dens organisasjoner får muligheten til å motta enorme beløp i statsstøtte fra staten i det landet den forsøker å overta, men dette kan kun skje dersom befolkningens grunnleggende ideer – og det er alltid disse idéene som kommer til uttrykk i den politikken som føres – i betydelig grad er i overensstemmelse med de idéene som dominerer i femtekolonnen. 

I dag 

Til tross for den utvikling som har skjedd i Vesten de siste par tiårene, har Vesten fortsatt en kolossal økonomisk og militær styrke. Man må huske på at utviklingen sjelden går rettlinjet, den går som regel i bølger. Russlands invasjon av Ukraina ser ut til å ha samlet en del sterke krefter om å ruste opp det militære forsvaret. Dette er en klar holdningsendring i forhold til bare for noen få måneder siden, og dette ser også ut til å gjelde alle land i Vesten. 

Det kapitalistiske Vesten bygger på rasjonelle ideer: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, markedsøkonomi, skille kirke stat, rettsstat, frihandel, fritt næringsliv, begrenset stat – verdier som nødvendigvis fører til økt velstand. Dersom disse verdiene svekkes i befolkningen vil man få en annen politikk en politikk som vil føre til at velstanden reduseres. 

Alle diktaturer er imot disse verdiene og vil forsøke å ødelegge dem; å innføre og å opprettholde et diktatur er kun mulig dersom disse verdiene står svakt i kulturen. 

Hvis det skulle komme en fremmed ideologi som føre krig på den måten vi har antydet i det andre delkapitler over vil den arbeidet for å svekke alle disse verdiene. 

Det dette forteller oss er at måten å opprettholde fred og velstand på – den eneste måten man kan opprettholde fred og velstand på – er å arbeide for å øke oppslutningen om de verdiene vi nevnte over. Men på svært kort sikt er løsningen som følger: Det militære må bli så sterkt at ingen vil våge å angripe, og politiet må få muligheten til å arrestere alle som bruker vold og setter frem reelle trusler mot fredelige personer. Dette innebærer ikke bare at politiet må få økonomiske ressurser, det betyr også at de må kunne basere sin aktivitet på et lovverk som innebærer at alle kriminelle, inkludert voldsmenn, skal settes i fengsel.  

Bortsett fra den opprusting av det militære som skjer akkurat nå på grunn av Russlands invasjon av Ukraina, ser det ut til at utviklingen på alle punkter går i stikk motsatt retning av den som kan føre til at vi får stabile, harmoniske samfunn med fred, frihet og velstand. 

De konservative er i vinden for tiden: «Gigantisk opptur for Erna Solberg», leser vi i Nettavisen, og videre: «Høyre fosser fram og er nå det klart største partiet i Nettavisens maimåling fra Sentio. Partiet får en oppslutning på 28,8 prosent, som er fram 1,1 prosentpoeng fra april. Resultatet er også 8,4 prosentpoeng høyere enn fjorårets stortingsvalgresultat …».

Nå kan dette være resultat av de naturlige svingningene; velgerne bli misfornøyd med den sittende regjering når den får problemer – noe den nåværende regjeringen har i og med høye priser på strøm og bensin, og ellers en generell prisstigning på alt fra reiser til mat og restaurantbesøk – og gir uttrykk for støtte til det de oppfatter som alternativet. Alternativene er enten en sosialistisk/sosialdemokratisk fløy – Ap, SV, Rødt, MDG, Sp – eller en borgerlig/konservativ fløy – Høyre, FrP, KrF. (Hvilken side Venstre på er umulig å avgjøre, det skifter praktisk talt fra dag til dag.) Regjeringsmakten har skiftet mellom de to fløyene i mange tiår. (I de 20 årene fra 1945 til 1965 var det ingen slike skifter mellom fløyene; det var kun Ap som hadde regjeringsmakt, hvis vi da ser bort fra den korte perioden med en koalisjonsregjering etter frigjøringen i 1945, og de få ukene hvor Høyres John Lyng styrte i 1963 etter at Ap-regjeringen tapte et mistillitsforslag på grunn av forsømmelser ifbm. statlig gruvedrift på Svalbard).

Det ser ut til at folk flest er misfornøyd med den regjeringen vi har, noe det er god grunn til. Men er det konservative et alternativ? Vil en konservativ politikk føre til økt frihet og dermed til økt stabilitet og velstand for folk flest? 

Vi skal i det følgende kort se på hva som skjedde da Høyre sist satt i regjering og Erna Solberg var statsminister, dvs. perioden 2013-2021  

Økonomien 

Her er noe vi kunne lese i avisene i 2018: «Norsk industri kommer på jumboplass i ny rapport. En ny rapport fra A.T. Kearney sammenligner forholdet mellom produktivitet og kostnader i norsk næringsliv med andre land. Norsk industri kommer på sisteplass i undersøkelsen. … Innenfor fastlandsindustri, hvor Norge kommer dårligst ut, er gapet opp til Danmark på første plass på hele 46 prosent.» (Det hele bildet er dog noe mer nyansert enn det vi gjengir her, og det kan man lese på lenken fra dn, som er å finne nedenfor.)

«Mørk trend for norsk økonomi: – Helt unikt i fredstid. Nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en dyster utvikling for nordmenns lommebøker siden 2015. Ifølge SSB er realinntektsnivået, altså inntekten din tatt høyde for prisutviklingen, lavere nå enn det var i 2015. «Husholdningenes realinntekt lå fremdeles 8000 kroner lavere enn nivået i 2015», skriver SSB i en beregning publisert i slutten av desember [2019]…. I 2013 da Erna Solberg ble statsminister var andelen av økonomien som var offentlige utgifter 55 prosent. Ifølge SSBs siste tall er det 59,1 prosent.» (Nettavisen,  januar 2020, lenke nedenfor). For å gjenta dette viktig poenget: Den offentlige andelen av økonomien økte med nesten 5 prosentpoeng under den konservative regjeringen. 

«I opposisjon varslet Frp [som satt sammen med Høyre i regjering] «krig mot byråkratiet». Nå har staten over 1000 flere byråkrater. Fellesskapet må nå bruke rundt en halv milliard kroner mer i året på å lønne Frp- og Høyre-regjeringens byråkratvekst. [Finansministeren hevdet dog at veksten i byråkratiet var redusert i forhold til det som skjedde under den forrige regjeringen]» (aftenposten, link nedenfor). 

Hva så med statens utgifter, som er et greit mål på omfanget av statens engasjement i økonomien? 

Tabellen nedenfor viser statsbudsjettet utgifter i milliarder kroner. 

2010  908

2011  960 

2012 1006

2013 1065

2014 1114

2015 1199

2016 1246

2017 1301 

2018 1325 

2019  1377

2020 1443

2021 1515

2022 1576

Økningen har stort sett vært jevn uansett hvilken fløy som har sittet i regjering eller hatt flertall på Stortinget, og det er ikke lett å se at i en åtte års periode hadde vi en konservativ regjering dersom man baserer seg på en oppfatning om at en konservativ regjering vil redusere statens makt og omfang innenfor økonomien. 

Man kan ikke konkludere annet enn at den konservative regjeringen bare fortsatte den utviklingen som hadde skjedd under den tidligere rødgrønne regjeringen, det vil si at det ikke var noen som helst reduksjon i offentlige oppgaver eller i skatte- og avgiftsnivået. (Nå kan man i tabellen korrigere for slike ting som befolkningsvekst og redusert pengeverdi, men dette vil ikke gjøre merkbare utslag.) Det er ingenting som tyder på at det var en reduksjon i veksten i de offentlige utgifter. 

Stillinger 

Regjeringen kan sterkt påvirke hvem som blir ansatt i viktige stillinger i det offentlige apparatet. Her er en kort liste med noen eksempler på personer som ble utnevnt da Høyre satt i regjering

Den tidligere politiske aktivisten Tor Gjermund Eriksen, med fortid i SU, SV og Ap, fikk forlenget sitt åremål som NRK-sjef med seks nye år.

SV-politikeren Bård Vegard Solhjell ble utnevnt til ny sjef i Norad.

Tidligere Ap-statsråd Hanne Bjurstrøm ble i 2016 utnevnt til likestillingsombud.

Ny riksadvokat ble Jørn Maurud – hans politiske bakgrunn er ikke kjent, men han er samboer med Hanne Bjurstrøm.

Tidligere Rødt-politiker Aslak Sira Myhre ble i 2014 utnevnt til nasjonalbibliotekar (Solberg tiltrådte i oktober 2013). 

Tidligere Ap-politiker og NATO motstander Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO i 2014, en utnevnelse som neppe ville ha skjedd hvis ikke Solberg hadde gått god for den.

Det virker som om de konservative utnevner sosialister til alle typer prominente stillinger. 

Storkoalisjonen

Enkelte har hevdet at siden Høyre og Arbeiderpartiet stemmer sammen i så og si alle viktige saker bør disse to partiene slås sammen. 

«– Det er på tide at Høyre og Arbeiderpartiet lar historie være historie, og går sammen om en demokratisk regjering. Det skriver tidligere kommunestyrerepresentant for Høyre i Sortland, Arne Seljeseth, i et innlegg… »

Og for å vise at dette ikke er noe nytt tar vi med denne fra 2009: «Ap og Høyre burde regjere sammen. Høyre og Arbeiderpartiet er enige i mange av de viktigste spørsmålene i norsk politikk»

«Høyre søker makt med MDG. I alle fire bydelene der Høyre får makt de neste fire årene har de invitert MDG med på laget. Avstanden mellom Frp og Høyre har økt, mener Høyres Eirik Lae Solberg.»

Disse partiene kommer selvsagt aldri til å slås sammen, men vi tar det med for å illustrere at disse to partiene ligger svært nær hverandre i politisk spørsmål – det er ingen fundamental forskjell mellom dem, hverken i ideologi eller i praktisk politikk. Det er altså svært liten forskjell mellom de konservative og sosialdemokratene. Hvis det skulle finnes noen forskjell mellom dem er det kun i retorikken.  

Overvåkning

Det er kanskje ikke så mange som husker striden om DLD – Datalagringsdirektivet. Det var kun to partier som stemte for, og vi lar foreløpig leseren gjette hvilke to partier det var. 

DLD gikk ut på at staten skulle pålegge operatører (innen mobiltelefoni, e-post, etc.) å lagre brukernes metadata i en viss periode. Høyre var en svært ivrig forkjemper for innføring av dette i Norge. Alle partier på Stortinget stemte 4. april 2014 imot innføringen av dette – unntatt Høyre og Arbeiderpartiet, som altså stemte for. Etter at det ble vedtatt i Norge fant EU-domstolen fire dager senere at direktivet ville innebære en for stor krenkelse av personvernet, og det hele ble stoppet.

Men Høyre fortsetter i samme spor.Vi siterer følgende fra er noe lengre artikkel i Aftenposten: Høyre vil «gi PST adgang til å innhente og lagre åpent tilgjengelig informasjon – og utrede verdien av stordatainnhenting». Høyre vil også «be regjeringen iverksette et systematisk og langsiktig nasjonalt arbeid mot falske nyheter og desinformasjon. Høyre ønsker et prosjekt over minst fem år. Det bør ifølge Høyre inkludere et større, tverrfaglig prosjekt i regi av Media City Bergen.»

Dette er et innledende skritt mot et statlig Sannhetsministerium. Aftenpostens artikkel inneholder også kritikk av forslaget: «Datatilsynet er betenkt over å åpne for at PST  kan lagre, systematisere og analysere store mengder åpent tilgjengelig informasjon til etterretningsformål. Tilsynet poengterer at PST da vil bli en tjeneste som «driver etterretning mot norske borgere». Forslaget medfører at bl.a. åpne diskusjoner i sosiale medier, kommentarfelt, blogger og annet vil kunne lagres og overvåkes med algoritmer og søkemotorer. Ifølge Datatilsynet vil det være en parallell «i den virkelige verden» om PST f. eks fikk en oversikt over alle som deltok på politiske møter, og hva de sa.Forslaget om kriminalisering av påvirkningsvirksomhet iverksatt av fremmede stater møter motbør bl.a. i Advokatforeningen. Den mener forslaget kunne føre til «mulige krenkelser av organisasjons- og ytringsfriheten»». 

Grønn politikk 

Høyre ser ut til å gå inn for en like grønn politikk som ekstremistene i MDG. De konservative er for å bruke kolossale beløp på klimatiltak, de støtter utbygging av vindfarmer, mm. Alle disse tiltakene er egentlig helt ubegrunnet, de har ingen effekt, og alle pengene som er brukt – det er snakk om flere titalls milliarder kroner – er fullstendig bortkastet. Kostnaden må dekkes av de som jobber produktivt i nyttige næringer, det vil si folk flest som er i jobb. 

Rettsstat

Høyre var for innføring av omvendt bevisbyrde i visse typer diskrimineringssaker, og de var for innskrenking av ytringsfriheten når det gjaldt såkalt rasistiske uttalelser. 

Høyre støttet et pålegg om kjønnskvotering i styrene i visse typer private firmaer. 

Høyre stemte for å utvide verneplikten til også å omfatte kvinner (alle partier på Stortinget unntatt KrF stemte for dette).

Høyres forhold til den primitive islamkritiske organisasjonen SIAN ser ut til å legge mer vekt på popularitet i enkelte grupper heller enn å beskytte ytringsfriheten: «Statsminister Erna Solberg (H) frykter at det sterke vernet om ytringsfriheten i Norge skal bli feiloppfattet som likegyldighet overfor Sians holdninger» (aftenposten). Men Solberg legger ikke stor vekt på å ta avstand fra de som benytter grov vold for å vise sin uenighet overfor SIANs islamkritikk og provoserende markeringer. 

For noen år siden var det i Oslo sentrum kraftige demonstrasjoner med innslag av vold mot en gruppe som holdt en fredelig markering til støtte for Israel. Oslos daværende byrådsleder Erling Lae (H) uttalte den gangen at: «… de som arrangerer demonstrasjoner har også ansvar for at det forløper fredelig, og at de ikke tiltrekker seg fiendtlige motdemonstranter…» (kilde aftenposten). Lae sier reellt sett at de som har upopulære standpunkter ikke bør demonstrere – blir det vold er det de som provoserer som skal stoppes, ikke de som utøver volden. 

Sterke frihetsinnskrenkninger

Med corona-epidemien som påskudd innførte Solberg-regjeringen i mars 2020 svært omfattende innskrenkninger i nordmenns personlig frihet: I en periode kunne ikke folk dra på hytta på fjellet, de kunne ikke reise til utlandet, de kunne ikke gå på restaurant, de kunne ikke samles i annet enn svært små grupper, osv. Skoler og undervisningsinstitusjon ble stengt, og en rekke normale aktiviteter ble det også forbudt å gjennomføre. Dette hadde omfattende og svært negative konsekvenser for næringslivet og ikke minst for mange av de enkeltpersonene som ble rammet. 

Å bruke et tiltak som karantene under en epidemi er i visse tilfeller akseptabelt, men det som da skjer er at det er de syke som settes i karantene for at de ikke skal smitte andre. Det var ikke dette som skjedde denne gangen; nå ble alle satt i karantene enten de var friske eller syke. Det er helt unikt at man under en epidemi setter friske personer i karantene. (Men det skal tilføyes her at en rekke andre land hadde tilsvarende tiltak, og mange av dem hadde langt strengere tiltak enn Norge. På den annen side hadde Sverige langt mildere tiltak enn de vi hadde.) 

Fremtredende Høyre-folk støtter også Agenda2030, et prosjekt som har som mål å gjøre hele verden om til en velferdsstat under styring av FN. (Vi har skrevet utførlig om dette prosjektet tidligere og lenker til vår artikkel nedenfor.) Man kan markere støtte til denne frihetsinnskrenkende politikken,  som altså har omfattende overnasjonal styring som mål, ved å plassere en pin på jakkeslaget der hvor mange de siste årene har plassert sin egen nasjons flagg: «De siste månedene har flere fremstående nordmenn hatt på seg en nål som symboliserer FNs bærekraftsmål. Blant disse er kronprins Haakon, statsminister Erna Solberg (H), helseminister Bent Høie (H), kommunalminister Nikolai Astrup (H) …». (faktisk.no). I Norge var det en debatt som tydet på at det nærmest var mistenkelig å benytte det norske flagget på jakkeslaget (link til en artikkel om dette nedenfor). 

Helt til slutt

Fra VG 20/5: «Solberg får internasjonalt verv: −  Jeg er stolt. Høyre-leder Erna Solberg blir styremedlem i amerikanske Global Citizen og skal spille på lag med blant andre Billie Eilish, Ed Sheeran, Demi Lovato, Elton John, Lorde og Måneskin. – Jeg sier ja til dette vervet fordi Global Citizen kanskje er den organisasjonen i verden som har størst potensial til å mobilisere folk, spesielt unge rundt omkring i verden, for å bekjempe fattigdom og nå  FNs bærekraftsmål, sier Solberg til VG».  

Ord blir fattige. Vi lar denne nyhetssaken tale for seg selv. 

Alternativet

De konservative har ingen løsning på de store problemer vi har og de enda større problemene vi kommer til å møte i årene fremover. Tvert imot. De konservative er en betydelig del av problemet! Det er ingen stor forskjell på den typisk konservative og en vanlig SVer – bortsett fra at de konservative muligens har et penere sprog, er penere i tøyet, har en mer dannet fremtreden, benytter   en falskere retorikk og innehar en større dobbeltmoral. Det kritiske som er sagt her gjelder også om konservative partier i andre land land som norske forståsegpåere ofte synes det er naturlig at vi sammenligner oss med: Frankrike, Tyskland, Storbritannia, USA. 

De konservative er intet alternativ og de har ingen løsning. Det er hverken for individuell frihet eller næringsfrihet, de er for enda mer statlig styring og kontroll, de er for flere statlige tilbud, de er for er det saklig sett ubegrunnede grønne skiftet – kort sagt: de er mot individers rett til å bestemme over seg og sitt, de er mot individuell frihet.  

Det eneste alternativ som kan bringe oss på en riktig kurs, en kurs som er bærekraftig og som gir samfunn preget av fred harmoni og velstand er liberalistiske organisasjoner eller partier eller bevegelser som klart og tydelig hevder at individer har rett til frihet, at individer har rett til å bestemme over seg og sitt, at statens oppgaver kun skal være å beskytte denne friheten, og derfor at  alt staten utfører som ligger utenfor de legitime oppgavene, må privatiseres – det vil si at skole, infrastruktur, pensjonsordninger, helsevesen, etc. må overføres fra statlige (eller kommunale eller fylkeskommunale) aktører til private aktører. Dette innebærer at respekt for eiendomsretten må gjeninnføres, det vil si at økonomien må dereguleres ved at alle frivillige handlinger mellom voksne mennesker blir tillatt  – inkludert produksjon av varer og tjenester, og at alt kjøp og salg av alle typer forbruksvarer kan skje helt uten statlig dirigering og kontroll.  

Dette kommer neppe til å skje med det første, og dessverre kommer vi derfor til å gå tunge og vanskelige og dyre tider i møte de neste årene. Det vi har sett den siste tiden er bare begynnelsen. .

.

.

.

https://www.vol.no/meninger/2017/09/02/–-Det-er-på-tide-at-Høyre-og-Arbeiderpartiet-lar-historie-være-historie-og-går-sammen-om-en-demokratisk-regjering-15238710.ece

https://e24.no/naeringsliv/i/zLBOgO/ap-og-hoeyre-burde-regjere-sammen

https://www.dagsavisen.no/oslo/hoyre-soker-makt-med-mdg-1.1604334

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-1-s-2009-2010/id580173/?ch=1

https://www.nettavisen.no/norsk-politikk/meningsmaling/hoyre/gigantisk-opptur-for-erna-solberg/s/5-95-494598

https://www.dn.no/makrookonomi/produktivitet/statistisk-sentralbyra/produktivitetsvekst/norsk-industri-kommer-pa-jumboplass-i-ny-rapport/2-1-478227

https://www.nettavisen.no/okonomi/mork-trend-for-norsk-okonomi-helt-unikt-i-fredstid/s/12-95-3423908050

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/0R960/i-opposisjon-varslet-frp-krig-mot-byraakratiet-naa-har-staten-over-1000-flere-byraakrater

https://www.faktisk.no/artikler/0g47g/motstanden-mot-fn-nalen-startet-i-ytterliggaende-miljoer

https://www.nettavisen.no/nyheter/erna-solberg-om-sian-jeg-tar-sterkt-avstand-fra-alt-det-de-star-for/s/12-95-3424012664

https://www.aftenposten.no/oslo/i/G1mdm/jeg-aksepterer-ikke-at-oslo-blir-en-slagmark

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/mrjQX4/hoeyre-ber-regjeringen-innfoere-flere-tiltak-mot-spionasje

Tidligere artikler på gullstandard.no

De borgerlige plasserer sosialister i viktige stillinger – hvorfor? 

Agenda 2030

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norges grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold – en markering av de frihetsideer som ble nedfelt i Norges grunnlov 17. mai 1814 – er det god grunn til å feire. 

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag kaller individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med en politikk som er et uttrykk for prinsipper om individuell frihet. Den er da, slik den opprinnelig var, i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som frihetstilhengere er uenige i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men enkelte punkter blir stadig brutt i dag: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte befolkningen i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) – grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Et tydelig tegn på endingen i den politikk som er ført de siste 200 år er følgende vesentlige endring i grunnlovens paragraf 101. Opprinnelig lød den slik: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det er klart at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten. I 2014 ble denne paragrafen endret, og nå lyder den slik: «Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»

Nå står det ingen ting i grunnloven om næringsfrihet.

Det er all grunn til å feire den grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Dessverre er det lite igjen av de frihetsideer som da sto i høysetet, både i grunnloven og i det norske samfunnet. 
.

I flere land er det nå kommet planer som kan ende med at det opprettes noe som reelt sett er et statlig Sannhetsministerium. Ordet Sannhetsministerium er hentet fra George Orwells dystopi 1984 som i Wikipedia er omtalt slik: 

«[Bokens] handling er lagt til et [fremtidig] Storbritannia … som sammen med Amerika, Oseania og deler av Afrika utgjør staten  Oceania. Mesteparten av handlingen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn,  London, hvor «Storebror» alltid ser deg og Tankepolitiet til en hver tid overvåker innbyggerne. Ideologien i samfunnet kalles  Ingsoc  (engelsk sosialisme). Det styrende sjikt (som personifiseres i den ikke-eksisterende Storebror) er Partiet. Partiets mål er å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. …. Partiet har alltid kontroll over all informasjon i samfunnet. … Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten … ».

Dagens samfunn er ennå ikke bli slik som det som beskrives i 1984, men det er tydelig at vi er på vei…. 

Men hvorfor må det finnes et statlig Sannhetsministerium, hvorfor må det finnes et statlig organ som kontrollerer den informasjonen som folket får?

Vi har ikke tidligere hatt noe slikt, og i tidligere tider, hvis vi går noen tiår tilbake, var det heller ikke noe behov fra statens side for et slikt organ. Det vi kort skal se på her er hvorfor det nå er kommet et slikt behov. 

(Vi nevner i all korthet at den gangen kirke og stat var ett, kunne kirken fungerer som et slags sannhetsministerium (alt intellektuelt liv var den gang organisert i kirken), og ønsket om å skille kirke og stat var egentlig et ønske om et skille mellom politisk makt og intellektuelt liv; det var altså et ønske om at alt intellektuelt liv skulle være fritt og uavhengig av eksterne maktorganer (paven/kongen/staten). Det vi har gitt her er dog kun en ekstremt kort fremstilling av det som virkelig skjedde.)

Statens utallige oppgaver i dag

Men først: Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet – og kun det. Dette skjer ved at staten driver politi, rettsapparatet og militærvesen (samt den administrasjon som er nødvendig for å få disse organene til å fungere, inkludert register over de som har statsborgerskap og dermed stemmerett, etc.) 

Men staten er blitt større og større, og spesielt etter annen verdenskrig har staten tatt på seg enormt mange oppgaver i tillegg til de legitime oppgavene vi nevnte over: staten driver i dag ikke bare infrastruktur, skoler, og helsevesen, men også underholdning, kultur, forskning, og den står for utallige støtteordninger til alle mulige grupper over hele verden, faktisk.  (Vi kan bare nevne at det er mer enn 100 land som får u-hjelp fra Norge.)

For å kunne gjøre dette må staten ha støtte i befolkningen – og det har den. Den politikken som staten fører i dag har støtte fra praktisk talt 100 % av befolkningen. Alle er for at staten skal ta inn enorme beløp i skatter og avgifter og bruke dem på alle mulige gode tiltak, og alle er for omfattende statlig regulering av næringslivet. (Vi sier «alle» selv om det antagelig noen få tusen personer som ikke deler dette synet; men andelen av disse er kun noen få promiller.) 

Negative konsekvenser

Men statlig innblanding i økonomien og folks liv vil alltid ha negative konsekvenser. Det kan dog være vanskelig for den enkelte å se hva som er årsaken til de negative konsekvensene, og ofte blir derfor skylden for de negative konsekvensene lagt på feil sted. 

For å ta et ferskt eksempel som illustrerer dette: Enkelte legge skylden for de høye strømprisene på det frie marked. Sannheten er at det norske strømmarkedet er gjennomregulert av det offentlige.  Strømmen fraktes på noe som heter Statnett, strømprodusentene eies av kommuner, mesteparten av strømprisen er avgifter til staten, og det er reellt sett et statlig forbud mot effektiv privat strømproduksjon. Staten bestemte også at strømmarkedet i det sørlige Norge skulle kobles sammen med strømmarkedet i Tyskland og England, og siden disse har avviklet store deler av sin egen  effektive strømproduksjon, noe som er en viktig del av det grønne skiftet, er det mangel på strøm, og da blir strømprisen der høy. Da kan norske leverandører – kraftverk som eies av kommuner – selges inn strøm til den høye prisen som finnes i Tyskland og England, og siden statlige vedtak altså innebærer at det sør-norske markedet er koblet opp mot markedet i disse landene blir strømprisen da  høy også i Sør-Norge. Det er altså statlig innblanding i strømmarkedet som har skylden for de høye prisene, men allikevel er det mange som legger skylden på det frie marked. 

Siden annen verdenskrig har altså staten tatt på seg flere og flere oppgaver, oppgaver som går nærmere og nærmere inn på ikke bare den enkeltes eiendom og lommebok, men også hans kropp og sjel. Statlig innblanding i økonomien påvirker den enkelte eiendom og lommebok, mens helsevesenet og skoleverket/kulturlivet/forskningen påvirker hans meninger, hans oppfaringer og hans verdier. 

Alle har et nærmere forhold til sin kropp og sin sjel enn til sin eiendom og sin lommebok, så når statlig innblanding rammer kropp og sjel er det sannsynlig at flere vil reagere på de negative konsekvensene, og jo flere som reagerer, jo større er sannsynligheten for at reaksjonene blir rettet mot det som er den virkelige årsaken til problemene. 

Dette så vi tydelig under den såkalte pandemien, spredningen av coronaviruset, som førte til omfattende tiltak fra de offentlige, tiltak som innebar nedstengning av store deler av samfunnet, reiseforbud, isolasjon, noe nær påbud om tvangsvaksinering, og for første gang i historien ble friske mennesker satt i karantene – det som har vært vanlig har vært at syke mennesker ble satt i karantene, men denne gangen ble også friske mennesker reelt sett satt i karantene. 

Formuleringene brukt over er satt noe på spissen. Det var ingen tvangsvaksinering i Norge, men enkelte andre land innførte dette (ordningen varte dog ikke svært lenge). Reiseforbudet innebar at i en periode var det forbudt å reise på hytta i påsken, og kun de som hadde blitt vaksinert og kunne fremvise vaksinepass kunne reise fritt til utlandet. 

Mange mislikte de sterke restriksjonene på individuell frihet som disse tiltakene innebar, og mange var imot. De som var imot begrunnet dette ved å henvise til medisinsk ekspertise som hevdet – for å si det kort – at coronaviruset ikke var så farlig som myndighetene påstod, og at vaksinene kunne ha farlige bivirkninger både på kort og lang sikt. 

For at oppslutning om tiltakene skulle være så stor at de var mulige å gjennomføre måtte informasjon om at viruset ikke var så farlig og at vaksinene ikke var helt trygge, diskrediteres. Informasjon som slapp til på enkelte kanaler utenfor mainstream innebar at coronaviruset hadde lekket fra et laboratorium i Kina; at det var svært smittsomt og at kinesiske myndigheter visste om dette, men at de allikevel tillot kinesere som muligens var blitt smittet å reise til hele verden (spesielt ble Nord-Italia rammet da mange kinesere reiste dit fra Kina tidlig i 2020). Disse kildene sa også at kinesiske myndigheter visste hvor smittsomt viruset var, men forsøkte til å begynne med å dekke over dette faktum. Disse opplysningene ble av mainstream stemplet som useriøse, som  konspirasjonsteorier. Når vaksinene kom var det også noen som hevdet at de var mer farligere enn viruset, spesielt for unge, friske mennesker, og at de for de fleste var nokså unødvendig å ta. Disse opplysninger ble også av en rekke aktører i mainstream stemplet som livsfarlige konspirasjonsteorier, som desinformasjon, som falske nyheter. (En av vaksinene ble også raskt stoppet etter at den ble tatt i bruk fordi flere personer hadde dødd helt uventet etter å ha tatt vaksinen.) Nå i ettertid har det vist seg at disse teoriene, som i all hovedsak altså ble stemplet som konspirasjonsteorier og som usanne, viste seg å være korrekte. Motstand mot myndighetenes håndtering av coronaepidemien førte til opptøyer og demonstrasjoner i en rekke land, også i Norge. 

Når staten går ut over sine legitime oppgaver må den bygge på visse teorier: Staten støtter forskning, og forskning bygger på visse teorier om hvordan virkeligheten fungerer. Statens støtter skoler og universiteter, og da må staten gå god for de teoriene som elever og studenter blir opplært i. Staten støtter helsevesenet, og da må staten støtte de medisinske teorier som behandlingen i dette apparatet bygger på. Staten blander seg inn i økonomien, og da må den gå god for visse økonomiske teorier. Osv. 

Men på alle disse områdene finnes det, som eksemplet med corona viser, andre teorier; teorier som kanskje har betydelig oppslutning og som har helt andre implikasjoner enn de som dominerer i de apparatene staten støtter og/eller driver. Og når disse teoriene som har statlig godkjenning innebærer tiltak som er svært nærgående overfor enkeltindivider, kan det føre til motstand og endog opptøyer fra de som mener at andre teorier enn de staten bygger på, er korrekte. 

Corona-håndteringen er ikke det eneste eksempel på at myndighetene fører en politikk basert på feil grunnlag, eller at staten bygger sine tiltak på videnskapelig teorier som det er god grunn til å tvile på. Statlige tiltak basert på disse teoriene vil derfor kunne møte stor motstand. Vi kan nevne noen andre eksempler hvor statlig politikk bygger på feil teori: Klimapolitikken, innvandringspolitikken, politikken overfor islam og islamistiske regimer, politikken overfor etablerte og fremvoksende diktatoriske stater (Russland og Kina).  

På alle disse områdene er statens politikk bygget på feil oppfatning av virkeligheten, det vil si at politikken og statens personell bygger på feilaktige vitenskapelige teorier. At staten da finner det nødvendig å bekjempe de som står for alternative teorier er bare noe man da kan forvente. 

For å bøte på dette ser noen av de personene som finnes sentralt i statsapparatet at de må kontrollere den informasjonen som befolkningen får – ikke ved forbud mot visse meninger, men ved at en autoritet stempler visse meninger og standpunkter og fakta som usanne («falske nyheter») eller som useriøse («konspirasjonsteorier»). 

Før vi går videre siterer vi tidligere statsminister mm. Gro Harlem Brundtland, som for noen år siden beklaget seg over at «- Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt». Det var mye enklere i tidligere tider: Da var alle store aktører enige om det meste – det var kun det statlige NRK som drev radio og TV (det var forbudt for private aktører å operere på dette området), og alle de store avisene var enige om det aller meste, og det var ingen reell opposisjon – og det fantes ikke noe Internett hvor avvikende meninger kunne nå et betydelig publikum. Men på Internett slipper alle til, på nettet kan også aktører og personer med opposisjonelle meninger si hva de mener. 

Situasjonen nå er at avvikende meninger begynner å få stå stor oppslutning at de blir et problem for makthaverne, det vil si for staten og de store statsfinansierte apparatene, og for enkelte store private aktører. Det som er felles for alle disse er at de er tilhengere av en sterk stat og av en stor og omfattende statlig styring av, ja, alt. Derfor må noe gjøres. (På dette feltet går det ikke noe viktig skille mellom privat og offentlig, det viktige skillet går mellom de som er tilhengere av statlig styring og kontroll, og de som er tilhengere av individuell frihet. Også private firmaer kan være motstandere av individuell frihet; dersom private kan påvirke politikerne slik at reguleringene går i deres favør vil mange sterke private støtte statlige reguleringer.)

De første skritt

I Norge har to representanter fra Høyre fremmet et representantforslag som innebærer statlig bekjempelse av desinformasjon og falske nyheter. En oppsummering av forslaget lyder slik: 

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan offentlige myndigheter bedre kan samhandle på tvers av samfunnssektorer for å kontre falske nyheter og desinformasjon som spres eller forsterkes av fremmede trusselaktører. Det er behov for en gjennomgang av de ulike etatenes mandater, organisering og ressurser med sikte på å oppnå bedre samhandling og koordinering og dermed mer effektiv og rettidig respons.Stortinget ber regjeringen iverksette et systematisk og langsiktig nasjonalt arbeid mot falske nyheter og desinformasjon. Prosjektet bør gå over minst fem år, med oppstart i 2022. Prosjektet bør inkludere et større, tverrfaglig prosjekt i regi av Media City Bergen. Prosjektet skal direkte kunne bidra til å øke kunnskap og kompetanse om falske nyheter og desinformasjon og samtidig legge til rette for å utvikle nye løsninger og ny teknologi som kan benyttes i kampen mot falske nyheter og desinformasjon.» 

Men dette skjer ikke bare i Norge. I USA er det kommet et forslag om det skal opprettes noe som heter «  Disinformation Governance Board». Europa ligger ikke langt etter: «EU krever at IT-gigantene gjør mer for å hindre spredning av «fake news»». 

Det er all grunn til å regne med at dette kommer, det vil si at det kommer statlige organer som godkjenner hvilke nyheter som er sanne og hvilke som er usanne. De nyheter som vil bli stemplet som usanne eller som desinformasjon er de som består av opplysninger og fakta som taler imot de oppfatninger og holdninger som statens politikk bygger på. 

Som sagt, når staten skal gjøre mer enn å bare beskytte borgernes frihet må den bygger på visse teorier. Men det vil alltid være delte meninger om slike teorier. Etterhvert som statlige inngrep blir mer og mer nærgående overfor den enkelte vil det bli protester, og et statlig Sannhetsministerium vil ha som oppgave å forsøke å gjendrive de teoriene og oppfatningene som er grunnlaget for opposisjonen, og så tvil om de fakta og teorier som opposisjonelle krefter bygger på. 

Opprettelsen av et Sannhetsministeriet er bare en logisk implikasjoner av at staten skal gjøre mer enn å beskytte borgernes frihet. 

Sannhetsministeriet

Selv om Faktisk.no er en svært uviktig aktør så er den et slags første lite famlende skritt i retning av et statlig sannhetsministerium. Det Faktisk.no gjør i mange av sine saker er i all hovedsak å fokusere på noe som i beste/verste fall er ubetydelige unøyaktigheter i artikler skrevet av konservative, mens de nærmest totalt ignorerer store løgner som kommer fra venstreorienterte skribenter. Faktisk.no er i all hovedsak finansiert av de store mediene og staten (indirekte gjennom NRK). Den aktør som oftest har blitt utsatt for faktisk.nos snurrepiperier er Rights.no (et par linker er å finne nedenfor).

Når Sannhetsministeriet opprettes vil det være enkelt å fylle de da nyopprettede stillingene fra de som nå er ansatt i faktisk.no; de har jo kvalifisert seg ved gjentatte ganger å vise sin lojalitet overfor statsmakten og de ideer som støtter opp om den, og å kritisere alle som utfordrer den.

Helt avslutningsvis vil vi bare si at selvfølgelig finnes det mye usannheter og falske nyheter og desinformasjon på Internett, men måten å bekjempe det på er å være seriøs og pålitelig og objektiv. Et organ – en avis, en TV stasjon – som rapporterer objektivt om det som skjer i nyhetsbildet, som ikke bedrive propaganda for en eller annen politisk side, som er etterrettelig, som korrigerer feil som tidligere er begått, vil få tillit og dermed oppslutning og respekt – og betydelige seer-/lesertall. En aktør som stadig blir avslørt for å ha utelatt viktige ting eller sagt ting som er usanne vil miste respekt og dermed også lesere. At mange nyhetorganer innen mainstream reellt sett gjennom mange år har bedrevet løgnpropaganda er opplagt og velkjent, og har ført til at journalister er blant de yrkesgrupper som har lavest tillit av alle. Dette er en av grunnene til at mange søker til alternative nyhetskilder for å få informasjon om det som virkelig skjer; det man i mange tilfeller har fått i mainstreamorganer er lite annet enn ren propaganda. Dette skulle ikke være overraskende når man vet følgende om journalistene: «Over 40 prosent stemmer Rødt, SV eller MDG»

Mainstream har altså i stor grad drevet venstreorientert løgnpropaganda. («Venstreorienterte» er de som ønsker mere statlig makt og statlig kontroll over alt som skjer i samfunnet. Alle partier på Stortinget er da venstreorienterte – forslaget vi  siterte over om å ta de første skritt mot opprettelsen av et slags Sannhetsminsterium ble fremmet av to Høyre-representanter.)

Siden pressen i så stor grad har drevet propaganda er det ikke overraskende at den har mistet all troverdighet. Når opposisjonelle stemmer forsøker å komme til orde blir de av de samme venstreorienterte aktørene stemplet som om de bedriver desinformasjon og fremmer falske nyheter. Det er ingen grunn til å bli overrasket over denne utviklingen. Men venstreorienterte holdninger har så og si full oppslutning i samfunnet, og derfor vil Politikken som føres ha den som basis, og derfor vil utviklingen vi har sett de siste tiårene fortsette i noen år fremover med voksende fattigdom, nød, elendighet og uro som resultat. At det også vil komme et slags Sannhetsministeriet er bare noe vi kan forvente. 

Et slikt organ er altså noe som staten betrakter som nødvendig for å forsøke å sikre oppslutning om den politikken som den fører. Sannhetsministeriet vil ha som oppgave å forsøke å begrunne at politikken som føres ikke er årsak til de negative tingene som skjer. Et aspekt av dette er at det vil diskreditere opposisjonelle aktører og disse aktørers forklaring på årsaken til den negative utviklingen som kommer.  

Hvis staten hadde holdt seg kun til sine legitime oppgaver, dvs. hvis man hadde hatt et fritt samfunn, ville ikke staten hatt behov for noe Sannhetsministerium.

.

.

https://www.mediebedriftene.no/mediepolitikk/ytringsfrihet/ny-rapport-lav-tillit-til-medier-og-journalister/

Ny måling blant journalister: Over 40 prosent stemmer Rødt, SV eller MDG

Faktisk – ingen vet hvor haren hopper

Faktisk.no er et demokratisk problem

Faktisk.no sjekker bagateller og gjør seg til latter

https://www.digi.no/artikler/eu-krever-at-it-gigantene-gjor-mer-for-a-hindre-spredning-av-fake-news/510454

https://www.stortinget.no/nn/Saker-og-publikasjonar/publikasjonar/Representantframlegg/2021-2022/dok8-202122-146s/?all=true&fbclid=IwAR0UFGG8TMWED_cnthkmeCjIScdbUXRkPjSpsKQbws6MVUYcnxAjLOwXHfY