Måned: oktober 2022

Det er mange som gir blaffen i all politikk; de merker ikke noen forskjell på om det er sosialdemokrater eller konservative som styrer – og dette gjelder i alle land i Vesten. 

Før vi sier noe om det som skjer i Vesten skal vi ta et eksempel fra et land utenom Vesten, et land som er et tydelig eksempel på at politikk er ekstremt viktig. 

I Russland kom Vladimir Putin til makten omkring år 2000. Kommunismen hadde ødelagt det meste som var av stor verdi i Russland, og Putin forsøkte å bygge opp landet igjen, og på et vis  kan man si at hans politikk var vellykket. Den var så vellykket at enkelte i Vesten publiserte bøker med tittel som Putin: Russlands redningsmann. 

Men det skjedde også mye negativt i Russland under Putin regimet: Politikken og næringslivet var gjennomkorrupt, Putin ble verdens rikeste mann, hans venner ble også rike ved at de fikk posisjoner i store firmaer som nærmest ble stjålet etter at kommunismen gikk i oppløsning. Forretningsfolk som forsøker å konkurrere mot Putin ble arrestert, et betydelig antall personer som falt i Putins unåde ble funnet på bakken etter at de hadde falt ut av et vindu, journalister som stilte ubehagelige spørsmål ble ofte funnet døde, osv. 

Men russere flest brydde seg ikke om dette i og med at velstanden steg. Putin fikk større og større støtte i valg, og har nå vært president i omtrent 20 år – dog med et avbrekk siden grunnloven ikke tillot at presidenten kunne sitte mer enn åtte år av gangen; i denne perioden (2008-2012) var Putins nikkedokke Medvedev president, men det var Putin som hadde all makt allikevel selv om han formelt ikke var president. Dette punktet i grunnloven er nå endret slik at Putin kan sitte som president mer enn åtte år av gangen. 

Men Putin ønsket også å gjenreise det store russiske riket, som var stort i perioder før kommunist-kuppet i 1917, og som også var stort etter annen verdenskrigs slutt og frem til kommunismens sammenbrudd rundt 1990. Han har derfor forsøkt å innlemme området utenfor Russland i Russland; for å få dette til har han har kriget i Georgia, og han annekterte Krim, som tilhørt Ukraina, i 2014. Dette gikk stort sett rolig for seg, det var ingen betydelig motstand fra de som ble annektert, og Vesten gjorde ingenting annet enn å vedta noen tannløse resolusjoner. 

Men det er nesten alltid slik med diktaturer: de går til angrep på sine naboland. Når Putins Russland gikk til angrep på Ukraina i februar i år, feilberegnet Putin og hele den russiske elite hva som vil skje. Denne invasjonene ble til manges overraskelse en meget varm krig – og ikke nok med det: Vesten sto samlet på Ukrainas side, ikke på den måten at Vesten direkte engasjerte seg militært i Ukraina, men ved at Vesten sendte alle typer militært utstyr til Ukraina samtidig som Russland ble utsatt for en boikott på praktisk talt alle områder. 

Dette har ført til kolossale problemer for Russland. Ikke bare har du mistet mellom 50 000 og 100 000 unge menn i krigen, mer enn 300 000 unge menn har rømt fra landet for å slippe å bli kalt inn til militærtjeneste. Russlands økonomi er i en enorm krise, og velstanden blant russere er kraftig redusert. 

Og krigen kan eskalere kraftig (denne opplysningen kom på nyhetene for et par dager siden):  «Putin ‘appears ready to have a world war’: Smirking Russia leader JOKES about unleashing nukes as Khrushchev’s great-granddaughter warns Russians are ‘frozen in despair’ and ‘preparing for something disastrous’» (dailymail).  

Denne utviklingen har kunnet skje fordi russere flest syntes det var greit å ha en diktator som landets leder – at de synes dette er greit bekreftes tydelig av at Putin har vunnet en rekke valg med stor oppslutning. 

Russere flest brydde seg ikke om politikken, de tenkte ikke langsiktig, de syntes det var greit å ha Putin i førersetet – og nå straffer det seg på en grusom måte. Russland kommer til å være en basket case i generasjoner fremover på grunn av politikken Putin har ført, og på grunn av at folket har støttet ham. 

Feil politikk er ødeleggende på sikt for hele befolkningen. 

Hva er riktig politikk? Riktig politikk er en politikk som gir et samfunn med jevnt voksende harmoni og velstand, og dette kan bare komme som resultat av en politikk som gir stadig større frihet til borgerne. Frihet betyr innebærer en stat som kun engasjerer seg i sin legitime oppgave som er å beskytte borgernes frihet. Ellers er det frihandel, markedsøkonomi og rettsstat som kjennetegner måten samfunnet er organisert på. En forutsetning for frihet er at man har en rasjonell kultur, det vil si at de fleste baserer sine verdier, sine prinsipper, sine vaner og sine holdninger på fakta. Dessverre er det slik i dag at mange baserer seg ikke på fakta, men på på virkelighetsfjern ønsketenkning: dette gjelder ideologier og systemer som religioner, sosialisme, sosialdemokrati, miljøhysteri, mm. 

Men hvor viktig og relevant er dette for Vesten i dag? 

I mange tiår har velstanden i Vesten vært stor og voksende. Man kan si at velstanden har steget jevnt og trutt siden annen verdenskrig. Det har vært en og annen krise; vi hadde stagflasjonen på 70- tallet, vi hadde finanskrisen i 2008-09, men virkningene av disse var egentlig svært små: det ble aldri stor arbeidsløshet, det var aldri noen som sultet.

I de siste tiårene har alle de store politiske partiene, og størstedelen av befolkningen, støttet det grønne skiftet, en politikk som er basert på et galt premiss, nemlig på det premiss at menneskelig aktivitet i form av forbrenning av fossilt brennstoff fører til en global oppvarming som vil ha katastrofale resultater. 

Med utgangspunkt i denne forutsetningen har alle land i Vesten lagt ned om lag 90 kjernekraftverk (27 er lagt ned i Tyskland,  28 er lagt ned i Storbritannia, 12 er lagt ned i Frankrike), det er satset enorm på svært lite effektive vindmølleparker, det arbeides med forbud mot biler som bruker bensin eller diesel, osv. Dette medførte en kolossal reduksjon av kraftproduksjonen, og man brukte da import av gass fra Russland som backup. Men når Russland angrep Ukraina ble det vanskelig å få kjøpt gass fra Russland, og prisene på energi i Vest-Europa gikk til himmels. 

Disse høye energiprisene har enorm negative konsekvenser for borgerne i alle land i Vesten. Dette vil komme til å resultere i vesentlig økt fattigdom for mange, og redusert velstand for enda flere. Men dette er altså resultat av en politikk som så si alle i Vesten har støttet. 

De som har støttet det grønne skiftet i Vesten er medskyldig i den situasjonen vi har nå. Og praktisk talt alle i Vesten har støttet grønne skiftet. 

Russerne støttet Putin fordi de trodde at dette går nok greit – og vil lide av konsekvensene i tiår fremover. De fleste i Vesten støttet det grønne skiftet – og vil lide av konsekvensene i tiår fremover. 

Velstand er en god ting. Men den er ikke gitt automatisk. Den følger av arbeid og produksjon, og kan kun være virkningsfull og effektiv i et system som respekterer den enkeltes frihet. Frihet forutsetter som nevnt over rasjonelle verdier, mens irrasjonelle bevegelser inkludert miljøbevegelsen, fører til reduksjon av velstand og fattigdom når dens verdier får gjennomslag. 

Men de fleste borgerne i Vesten har ikke satt seg inn i dette; de har trodd at det grønne skiftet kun innebar at vi skal ha renere miljø og at ellers vil den velstandsvekst som vi har hatt de siste 70 år forsette i omtrent samme tempo. Men det som skjer nå er at vi kommer til å gå inn i en periode med voksende fattigdom. 

Den katastrofale utviklingen i Russland, og den sterkt negative uttrykk utvikling i Vesten som vi nå er i startfasen av, er resultat av feil politikk, og den kommer av at befolkningen har støttet en irrasjonell og frihetsfiendtlig politikk.  

Vi vil derfor enda en gang sitere noe vi har sitert ofte, men som de fleste andre neppe siterer særlig ofte fordi de ikke vil fokusere på denne sammenhengen: At et folk får den politikk og de politikere det fortjener. 

De som har støttet Putin fortjener å tape en krig. De som har støttet de grønne skiftet fortjener fattigdom. Men det som er spesielt med politikken er at den ikke bare rammer de som støtter den, den rammer hele befolkningen. Så de verdier som flertallet står for kommer til å ramme alle, også de som har andre verdier. Det grønne skiftet kommer altså til å ramme også de som er sterkt imot det grønne skiftet. 

Det er riktig som det sies at mange ikke bryr seg om politikk. Men politikken bryr seg om deg; du kommer ikke unna politikkens konsekvenser. Og støtter du feil politikk, støtter du en politikk som innskrenker individuell frihet, så støtter du en politikk som vil skade alt og alle.  

Dessverre er det svært få i Vesten som vil støtte en slik frihetsvennlig politikk, og derfor er det svært stor sannsynlighet for at fremtiden ikke blir spesielt lys. 

Politikk er ikke bare viktig, politikk er bokstavlig talt livsviktig!

.

.

https://no.wikipedia.org/wiki/Atomkraftverk

https://www.dailymail.co.uk/news/article-11364823/Putin-ready-world-war-Khrushchevs-great-granddaughter-warns.html

Det som er mest utrolig med Liz Truss er at hun klarte å bli statsminister i Storbritannia når hun åpenbart var totalt udugelig i noe som det er det viktigste for en politiker i et viktig verv: Å beherske det politiske håndverket. Her sviktet hun totalt. Hun måtte gå av som statsminister etter mindre enn syv uker i jobben. 

Før vi kort kommenterer det siste som skjedde går vi tilbake til en annen en som også sviktet: Margaret Thatcher. Thatcher ble statsminister i et  Storbritannia som nærmest var på dunken på grunn av den sosialistiske politikken som var ført av begge partier etter annen verdenskrig, da hun overtok i 1979. Men hun var ideologisk sterk, hun var en politiker med autoritet, hun hadde partiet med seg, og hun klarte å gjennomføre en omlegging som gjorde at Storbritannia ble et av de mest vellykkede land i Vesten.  

Men suksessen gikk henne til hodet, hun «overplayed her hand» –  hun gikk inn for noe som det ikke var oppslutning om hverken i hennes eget parti eller i befolkningen. Dette forsøket ble hennes bane. Hun forsøkte å innføre noe som heter koppskatt, et skattesystem som innebærer at skatten betraktes som en betaling for offentlige tjenester, og da skal man betale per person og ikke som en prosent av inntekt. Dette systemet står i skarp motsetning til det system som finnes i alle land i dag, hvor skatten betraktes som bidrag til en felles pott som disponeres av politikerne og som skal brukes på alle mulige goder. I et slikt system skal skattebelastningen på den enkelte også skal tjene som en form for utjamning mellom de som jobber effektivt å tjener mye, og de som jobber mindre effektivt og tjener mindre.

Siden Thatcher ikke hadde hverken befolkningen eller sine partifeller med seg på denne reformen, førte den til et opprør blant hennes egne, og hun måtte gå av. Thatcher hadde vært en vellykket statsminister i ti år, og det er sannsynlig at hun på grunn av sin lange suksessperiode ikke var i stand til å innse at reformen med koppskatt ville møte meget stor motstand: befolkningen var ikke rede for dette radikale grepet. Dette er akkurat den samme feilen som Truss gjorde. 

Vi skrev her på Gullstandard om Liz Truss rett før hun for alvor tok fatt på statsministerjobben, og vi ga uttrykk for en forsiktig optimisme. Hun hadde nylig gitt uttrykk for standpunkter som gikk i liberalistisk retning, men hun har også en fortid som innebar at hun, hvis hun hadde vært norsk ville ha hørt hjemme i partiet Venstre: hun har stått på begge sider av nærmest enhver sak som har vært oppe de siste ti årene. 

Skal man gjennomføre noe radikalt må man enten ha partiet med seg eller man må ha befolkningen med seg. Dette er et svært viktig punkt, og det var her Liz Truss sviktet totalt. 

Når hun overtok gikk hun inn for noen endringer på statsbudsjettet – hun la frem et såkalt minibudsjett – endringer som ville ha ført til en forbedring av økonomien hvis de ble gjennomført. 

Endringene innebar betydelig skattelettelser, både for næringslivet og for de som hadde høye inntekter, en mer liberal energipolitikk, og noe deregulering av næringslivet. Men det som burde ha varslet om at det var problemer rett foran var at budsjettforslaget ikke inneholdt noen forslag til nedskjæringer av offentlige utgifter.

Vi gjentar hovedpoenget i det som skjedde: Liz Truss forsøkte å gjennomføre radikale endringer uten å ha hverken befolkningen eller partiet med seg. Det er også et element her at forsøket ikke var så veldig godt gjennomarbeidet. Å foreslå skattekutt uten å foreslå utgiftskutt er en stor feil. 

Det som er overraskende er at en person kan komme så høyt i politikken at vedkommende blir statsminister, når vedkommende er totalt udugelig i det politiske håndverket. Liz Truss kan ikke hatt det godt de siste ukene fordi kritikken mot henne i alle fora har vært knusende – så vidt jeg har sett er det ingen som har støttet henne. Dette til tross for at, slik jeg ser det at endringsforslagene i hovedsak var riktige og ville ha ført til positive resultater i økonomien, men de var bare enormt klønete gjennomført.    

At Truss sto i en sterk storm er bare noe som skjer når man legger seg ut med absolutt alle – det er slik det er på høyt nivå. Det heter at det blåser på toppene, og hvis man skal gå inn for å bli statsminister så må man tåle en støyt. 

Men det som er tragisk er ikke det som skjedde med Liz Truss, det som er tragisk er følgende: Truss forsøkte å gå et skritt i liberalistisk retning. Totalt sett var dette en katastrofe i og med hvordan dette ble håndtert. Resultatet er at det vil gå svært lang tid før Storbritannia igjen kan få en ledelse som kan legge en politikk i denne retningen – og det er den retningen man må gå for å få orden på økonomien. 

Med andre ord: Liz Truss` rekordkorte opphold i Downing Street nummer 10 har ført til at det er satt en stopper for alle forsøk på å gå i liberalistisk retning for  tiår fremover. Det første som skjer nå er at de konservative får en ny leder, og denne nye lederen blir automatisk statsminister. Dette vil neppe bli en som ønsker å gå i liberalistisk retning, på grunn av Truss er denne fløyen nå diskreditert. Det som har skjedd har også ført til at tilliten til de konservativei befolkningen har stupt; det er mulig at det blir nyvalg, og da vil Labour antagelig få regjeringsmakt. Da vil kursen legges enda lenger til venstre, og jo lenger man legger kursen til venstre jo raskere går man i retning av redusert velstand. 

Det som har skjedd er virkelig en tragedie, og den skyldes ene og alene den klønethet som Liz Truss har utvist. 

.

.

Nettavisen om Truss´ avgang: 

https://www.nettavisen.no/nyheter/storbritannias-statsminister-gar-av/s/5-95-715899

Vår kommentar om Liz Truss 7. september: 

Liz Truss

Det er svært mye man kan si om Elon Musk: Han er en av vår tids fremste entreprenører – PayPal og Tesla er blant noen av de viktige firmaene han har vært involvert i, og som følge av sin entreprenørvirksomhet er han blitt verdens rikeste mann. (Egentlig er det Vladimir Putin som står øverst på listen over verdens rikeste mann, men slike lister pleier å utelate gangstere, og derfor er det sjelden Putin omtales som verdens rikeste mann. De som blir tatt med på listen er som regel vanlige forretningsfolk.)

Musk har også engasjert seg på en rekke andre områder, blant annet har han i altfor stor grad støttet klimahysteriet, selv om han i den siste tiden har formulert seg noe mer forsiktig om dette enn han gjorde tidligere. Han engasjerte seg også i debatten omkring corona-epidemien på en ikke spesielt innsiktsfull måte. 

Han er med rette blitt kritisert fordi han har tjent mye penger ved satse på områder hvor det er mye statsstøttepenger å hente – batteribilen Tesla er blitt svært lønnsom i stor grad på grunn av av subsidier, støtteordninger og avgiftsfritak. 

Men det var en ting som nylig etter vårt syn gjorde at Musk kunne bli betraktet med nye og svært positive øyne. Rett etter at Russlands invaderte Ukraina forsøkte de å slå ut Internett-tilgangen for alle borgerne i Ukraina – men da stilte Musk opp og sa at han ville gjøre sitt satellittsystem Starlink gratis tilgjengelig for borgerne – og hæren –  i Ukraina slik at de kunne få Internett gjennom dette systemet. Virkelig bra!!! 

En avis forteller følgende om Starlink: «Elon Musk’s  SpaceX-owned  satellite internet broadband service Starlink [is] present in all seven continents, including Antarctica. This means even the most remote areas can soon have connectivity via satellite internet.» 

Dette var et tydelig tegn på at Musk støtter en angrepet og noenlunde fri stat mot en angriper som forsøker å gjøre landet om til et ufritt lydrike. 

Men Musk har store interesser i Kina: Der finnes det for eksempel fabrikker som er viktige i produksjonen av Tesla-biler. Lederne i det kinesiske diktaturet er ikke spesielt fornøyd med at borgerne har tilgang til et fritt Internett slik de vil få gjennom Starlink; det er som kjent omfattende sensur i Kina: i diktaturer kan ikke borgerne ha tilgang til alminnelig informasjon; noe slikt vil underminere diktatorens makt. De har derfor bedt Musk om å ikke åpne Starlink over Kina. 

Vi siterer dette fra intervju med Musk i Financial Times: «Musk says Beijing has made clear its disapproval of his recent rollout of Starlink … in Ukraine to help the military circumvent Russia’s cut-off of the internet. He says Beijing sought assurances that he would not sell Starlink in China.»

Det står ikke her eksplisitt at Musk har sagt Ja til å ikke gjøre Starlink tilgjengelig i Kina, man man kan jo tenke sitt … 

Hvis Musk stenger Starlink over Kina samarbeider han aktivt med tyranner. Motivet er åpenbart å tjene penger – hvis Musk ikke samarbeider her kan det hende at kinesiske myndigheter stenger fabrikkene hans. Han er ikke den første som har tjent penger ved å samarbeide med undertrykkende myndigheter, men det er uansett forkastelig. 

Før vi konkluderer nevner vi et par andre punkter som forteller noe om hvor lite innsiktsfull Musk er. Musk gikk nylig inn for at det burde holdes folkeavstemninger i de provinsene i Ukraina som Russland har annektert, dette for å avgjøre om de virkelig skal tilhøre Russland eller bli i Ukraina. Han har uttalt noe lignende om forholdet mellom Taiwan og Kina (Oppsummert: «Taiwan bør anerkjenne Kinas overherredømme, men bør kreve at de får en slags selvstendighet under Kinas paraply»): I begge tilfeller sier han at det bør komme forhandlingsløsninger slik at det kan bli slutt på krig og mulig krig om disse to områdene. 

Dette er svært ille. Dette er å vise total ettergivenhet overfor aggressive diktaturer. Eksemplet fra historien som alltid trekkes frem når dette poenget dukker opp er Chamberlains ettergivenhet overfor Hitler: Han forhandlet frem en avtale med Hitler, en avtale som skulle gi «fred i vår tid», men som alle vet: Hitler hadde aldri tenkt å respektere denne avtalen, og resultatet ble en verdenskrig. Myndighetene i Moskva og Beijing kommer heller aldri til å respektere avtaler som går imot deres aggressive imperialisme. Det virker som om Musk er ukjent med dette poenget, eller i hvert fall ikke forstår konsekvensene av det: Overfor diktatorer og tyranner fører slik ettergivenhet kun til at de blir motivert til å fortsette sin aggresjon overfor naboer som kan la seg okkupere og/eller undertrykke.  

Det er også feil fokus å legge stor vekt på folkeavstemninger. En folkeavstemning i de regionene i Ukraina som Russland gjør krav på vil gi befolkningen følgende to alternativer: Skal dere være del av et noenlunde fritt Ukraina eller skal dere innlemmes i diktaturet Russland? Skal dere underlegge dere en aggressiv diktatorisk makt som har drept titusener av dere, som har ødelagt enorme verdier i bygninger, infrastruktur, etc.

Hvis man skal velge side en konflikt burde det være åpenbart at det kun er ett kriterium man skal gå etter: Hvilken side står for mest individuell frihet? I dette tilfellet er det klinkende klart at det er Ukraina som står for størst frihet. Å i det hele tatt åpne for en mulighet for at disse regionene skal innlemmes i et diktatur er bare helt forkastelig. 

Tilsvarende om Taiwan: Taiwan har i motsetning til kommunist-diktaturet i Kina stor grad av frihet. Og hvis man tenker på en spesialordning hvor Taiwan skal ha en viss selvstendighet, men være underordnet kommunistregimet i Beijing, så kan man jo minne om at det var jo dette som var planen da Hongkong ble gitt tilbake til Kina av britene. Og for de som ikke vet hvordan det gikk: Borgerne i Hongkong har stadig mistet mer og mer av den friheten de hadde under britene. 

Men kanskje Musk tenker slik: Mine Tesla-biler blir i stor grad bygget i Kina. Hvis jeg utfordrer kommunist diktaturet i Beijing vil det kanskje føre til problemer for mine fabrikker, de vil kanskje måtte legges ned og jeg vil miste store inntekter. 

Ja, dette kan muligens være riktig. Men for å sette dette poenget på spissen så betyr dette at produksjonen av Tesla biler bygger på slavearbeid, og dette er selvsagt fullstendig umoralsk. 

Musk burde trekke seg ut av Kina. Man kan bruke et gammelt uttrykk om det å ha produksjon i Kina: Det er man da tjener er blodpenger. 

Dersom utviklingen i Kina hadde gått i positiv retning, det vil si retning av større frihet, kunne engasjement i Kina har vært akseptabelt. Men når utviklingen går i negativ retning, dvs. i retning av stadig mer innskrenket frihet, er det umoralsk å fortsette å ha slikt engasjement i Kina. 

Men er ikke dette noe bare som skjer langt vekk, på den andre siden av jordkloden – angår det oss hvordan forholdene er i Kina? 

Ved å engasjere seg der støtter man et diktatur, og det er forkastelig. Men diktaturer er aggressive, de invaderer og okkuperer sine naboer (Tibet), eller de truer med å angripe naboer (Taiwan), og i områder lenger unna styrker de sine interesser på andre måter. 

Vi siterer fra en artikkel vi tidligere publiserte her på Gullstandard om Vestens forhold Kina (link nedenfor)

«I mere end et årti har Kina i det skjulte opkøbt europæiske virksomheder inden for strategiske sektorer, navnlig inden for teknologi og energi. Kina bruger tilsyneladende disse europæiske aktiver i bestræbelserne på at opfylde det kinesiske kommunistpartis (CCP) ambitioner om at blive en global magt, blive teknologisk uafhængig af Vesten og i sidste ende erstatte USA som verdens økonomiske, politiske og militære    supermagt.»

«Peter Schweizer avslører at 23 senatorer og kongressrepresentanter har gått i Kinas tjeneste etter at de sluttet i politikken. Det er en lukrativ geskjeft, selv om det går på bekostning av landets sikkerhet, forsvar og arbeidsplasser. Det forklarer også hvorfor Trumps tariffer møtte så sterk motstand. Systemet er kjøpt og betalt av fienden, som ikke lenger er noen fiende, men neste top dog». (document).

(I artikkelen kom vi ikke inn på de svært omfattende investeringer og engasjement som Kina har i rekke land i Afrika.)

Kina er et aggressivt kommunistdiktatur som bør møte fast motstand når regimet forsøker å spre sin ideologi og sin innflydelse i Vesten, og dersom Beijing med militær makt truer med å antyde at de vil forsøke å okkupere friere områder, bør de få tydelige signaler om at de ikke vil lykkes med dette. 

Elon Musk burde kreve at Starlight får operere uhindret også over Kina. Han bør også trekke sine interesser ut av Kina. Om han da vil tjene mindre så er det noe han må finne seg i; penger tjent på kriminell virksomhet er blodpenger.  

Vi tar med følgende poeng helt til slutt: Svært mange av de produktene vi bruker daglig er produsert i Kina. Hvordan bør den vanlige borger i Vesten forholde seg til dette? Han bør i størst mulig grad boikotte produkter produsert i Kina, og han bør ikke investere i Kina. Videre bør alle regjeringer i Vesten i størst mulig grad presse myndighetene til å øke kinesernes frihet ved å kreve slike ting som at at ytringsfriheten respekteres, at politiske fanger slippes fri, at økonomien liberaliseres, og ved å sett inn kraftige tiltak mot kinesiske myndigheters tyveri av slike ting som patenter og copyright. 

Kommer noe slikt til å skje med det første? Neppe. Vesten vil antakelig vise seg like ettergivende overfor Kina som Vesten viste seg ettergivende overfor Putin inntil invasjonen i Ukraina i februar i år. Noen har sagt at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Det man burde ha lært er at ettergivenhet overfor diktatur og tyranni gjør at diktatorer blir mer og mer pågående, og så ender det ofte med krig, en krig som forhåpentligvis kunne ha vært unngått hvis man tidligere hadde stått fast imot den aggressive diktatoren. 
.

.

.

.

https://www.outlookindia.com/business/elon-musk-s-starlink-satellite-internet-has-reached-antarctica-but-why-it-s-still-not-available-in-india–news-224621

https://www.finansavisen.no/nyheter/politikk/2022/10/10/7943027/elon-musk-involverer-seg-i-kina-taiwan-konflikten

https://www.ft.com/content/5ef14997-982e-4f03-8548-b5d67202623a

Noen betraktninger om Vestens forhold til Kina

Til tross for at temaet er velkjent gir vi en kort bakgrunn for det siste årets strømkrise. Den begynte mot slutten av fjoråret og har vart helt til i dag – og kommer til å vare i lang tid fremover. Årsaken er at en rekke land i Europa har lagt ned sin effektive strømproduksjon (atomkraft, kullkraft) for isteden å satse på ineffektive produksjonsformer som sol- og vindkraft. Produksjon har derfor gått kraftig ned. Men etterspørselen har vært omtrent på samme nivå, og da har flere land i Europa benyttet import av russisk gass som backup. På grunn av krigen i Ukraina, som startet i februar 2022, er det blitt problemer med å få kjøpt russisk gass, og da etterspørselen i utgangspunktet var langt større enn tilbudet gikk prisen opp. 

I Norge har normal pris på kraft vært på omkring 0,50 kr. per kWh, men nå har den i enkelte perioder vært oppe i 10 kr. per kWh. Mye av kraften i Norge kommer fra vannkraft, og da har også prisen variert på grunn av været; har det vært lite regn på sommeren og høsten har magasinene hatt lite vann, og strømprisen har vært høy. Så dette er altså langt fra første gang vi har hatt en såkalt strøm krise i Norge; det som er nytt er at den strømkrisen vi har nå kommer til å vare i flere år. De siste dagene har det vært en god del regn så nå har strømmen sunket i pris, men dette kommer bare til å være midlertidig. 

Men hva er det politikere, kommentatorer og folk flest tenker på for å løse dette problemet? Jo, det kan dessverre oppsummeres i et eneste ord: «Støtteordninger!» Det de tenkte var: «Vi må ha en ny støtteordning!»

Ganske tidlig i år kom den første støtteordning på bordet. Den var beregnet på vanlige husholdninger, og var omtrent som følger: Dersom prisen på kilowattimen gikk over et visst nivå ville staten dekke 90 % av det som var prisen over dette nivå. 

Det viste seg raskt at denne støtteordningen hadde noen viktige huller: Enkelte borettslag har noen av strømutgiftene felles (for eksempel er det noen borettslag som har varmtvann på en felles regning for hele borettslaget) – og denne kostnaden var ikke omfattet av strømstøtten. Den omfattet heller ikke fritidsboliger, altså hytter: de som hadde en hytte på fjellet som da måtte holdes varm om vinteren for at vannrørene ikke skulle fryse fikk en strømregning som var langt høyere enn den de vanligvis fikk, altså en regning som ikke ble redusert på grunn av av strømstøtteordninger. 

Stort sett så det ut til at denne ordningen førte til at de fleste vanlige husholdninger fikk en nokså overkommelig strømregning selv om den for mange allikevel ble mer enn dobbelt så stor som den tidligere hadde vært. 

Men hva med bedriftene? De bruker også strøm. Strøm brukes ikke bare til oppvarming av leiligheter og til lys og matlaging hjemme hos folk, strøm brukes også av alle mulige bedrifter: varer må produseres, de må fraktes, noen må må oppbevares kjølig, noen må fryses, osv. Dette krever store mengder strøm. Bare tenk på det som finnes av frysere og kjølere i en vanlig dagligvarebutikk. 

Og det eneste folk flest, kommentatorer og politikere tenkte på var: «Vi må ha en støtteordning som omfatter bedrifter!»

Men hvordan skal man ordne en slik støtteordninger for bedrifter i praksis? Noen bedrifter går godt, mens andre er på konkursens rand eller har gått konkurs allerede fordi de har fått en tidobling av sin strømregning. 

Det kom en rekke forslag på bordet, og de hadde en rekke forskjellige betingelser/begrensninger: Bedrifter som gikk godt eller hadde overskudd skulle ikke omfattes av støtteordningen, bedrifter som ga utbytte til eierne skulle ikke omfattes av støtteordningen. Skulle ordningen gjelde i begrenset tid eller over lengre tid? Skulle støtten gis som lån eller som direkte tilskudd? Var det krav til bedriftene om at de skulle foreta energieffektiviseringstiltak? Var det krav om at bedriften måtte investere i tiltak som skulle begrense strømforbruket? Skal støtten gis til alle mulige bransjer? Skal det være et maksbeløp per bedrift? Skal staten gå inn for incentiver som gjør det lettere å etablere fastprisavtaler? 

Fredag 16. september kom det en strømpakke på bordet. Hvor omfattende var den? Vi siter fra Nettavisen: «Norge har nær  600.000 virksomheter, og strømpakken treffer bare 20.000 av dem, ifølge regjeringens eget forslag. Strømkompensasjonen treffer altså 1/30 av bedriftene, der de aller fleste har høye strømpriser. En maksgrense på 3,5 millioner kroner og kun 25 prosent av strømprisen over 70 øre, gjør at mange bedrifter fortsatt rammes hardt av de høye strømprisene. Bildet blir ikke noe bedre av at den foreløpig bare gjelder frem til nyttår. Som største produsent av kraft, tjener staten grovt på de høye strømprisene. Hvis vi legger til grunn strømpriser på 2,50 kroner per kilowatttime, kan strømregningen for næringslivet (40 terawattimer i året) anslås til 100 milliarder kroner i 2022. Til sammenligning er altså kompensasjonsordningen som regjeringen foreslår (med støtte fra LO, NHO og Virke) på tre milliarder kroner.»

Vi nevner også at reglene som støtten gis etter er å finne i et dokument som er langt som flere vonde år, og små bedrifter vil ikke ha nok personellressurser til å kunne sette seg grundig inn i betingelsene for å motta støtte. Noen bedrifter vil derfor gå glipp av strømstøtte de egentlig har krav på. 

Nå er slike ting svært vanskelig å måle, men kanskje disse oppslagene kan gi en indikator: 

«Økning i antall konkurser. Antall konkurser har økt med nesten 6 prosent i første halvdel av 2022, målt mot samme periode i 2021. Antall arbeidstakere som har mistet jobbene sine grunnet konkursrelaterte årsaker har økt betraktelig i samme periode.» (Finansavisen)

«I august gikk 215 selskaper konkurs i Norge. Det er 52 prosent flere sammenlignet med august i fjor. I serveringsbransjen ble antall konkurser nesten doblet.  Serveringsbransjen og detaljhandelen trekker opp konkurstallene. I alt gikk 27 serveringsvirksomheter konkurs i august, nesten dobbelt så mange som i august i fjor. I august ble konkursene også større og mer alvorlige. Virksomhetene som gikk konkurs, omsatte for omtrent 1,1 milliarder kroner, opp 86 prosent sammenlignet med august i fjor. 723 ansatte ble berørt av konkursene.» (Document).

Før vi går videre sitter vi litt fra en omtale av debatten i Stortinget som skjedde før regjeringen la fram strømstøtte-ordningen. 

Høyre: «Det som nå er viktig er at vi ikke lar krigsøkonomien gå for hardt ut over folk og deres arbeidsplasser, var noe av budskapet fra Høyre-leder Erna Solberg. Hun sa at Høyre er glad for at både strømstøtten til husholdningene er blitt økt, og at det kommer en ordning for bedriftene. Solberg var samtidig klar på at de må se detaljene før de kan si om støtteordningen til næringslivet, er ment å vare til nyttår, er god nok.

– Det som er forbausende er at ordningen er foreslått avviklet til jul. Det er det altfor tidlig å konkludere med nå. Jeg tror det er en litt naiv tro på at fastprisavtaler i et overopphetet prismarked skal løse alle problemer for små og mellomstore bedrifter, sier Solberg.»

Venstre: «Venstre-leder Guri Melby mener det fortsatt er usikkert om ordningen for bedriftene er treffsikker nok, men sier Venstre skal bidra med konstruktive forslag.

– Når forslaget først kommer, er det fortsatt usikkert om den treffer de bedriftene som sliter mest, sa Melby i sitt innlegg.»

FrP: «Fremskrittspartiets leder, Sylvi Listhaug, sier at partiet igjen foreslår å innføre en makspris på strøm på 50 øre kilowattimen, og hvor staten dekker alt over dette både for private husholdninger og for bedrifter. – En slik løsning vil sørge for å holde liv i norsk næringsliv, hindre konkurser og tap av tusenvis av arbeidsplasser, samtidig som vanlige folk kan møte en kald vinter i trygghet om at de vil få endene til å møtes, sa Listhaug.»

Rødt: «Rødt foreslo også, som de tidligere har gjort, at det skal innføres makspris på strøm, men foreslår et ennå lavere tak enn Frp på 35 øre. Rødt-leder Bjørnar Moxnes ønsker også ha stans i eksport av norsk vannkraft.»

Så man ser en rekke forskjellige meninger, og resultatet blir da en ordning som det virker som om veldig mange er svært misfornøyd med. 

Vi tar også med følgende vurdering av ordningen fra VG: «Kan tjene 50 000 på strømstøtte: −  Regjeringen kaster penger etter rikfolk. VG har sett på hvem som tjener på Støre-regjeringens strømstøtteordning. Tallene viser at de rike kan stikke av med over dobbelt så mange støttekroner som de fattige». 

Men hva er alternativet til dette? Hva er alternativet til støtteordninger og annen politisk styring? 

Hva hvis man hadde hatt et fritt marked? 

Et fritt marked i strøm og energi vil blant annet omfattet følgende ting: Det vil ikke vært noen statlige restriksjoner på produksjon av strøm, det vil si det ville ikke vært noe forbud mot atomkraft. Det ville ikke vært noen statlige avgifter på strømprisen. Det vil ikke vært noen subsidier til vindkraft og solkraft. 

Prisen på strømmen ville blitt den som balanserte tilbud og etterspørsel og hvis prisen ble høy ville det vært mer lønnsomt å produsere mer kraft og det ville vært etablering av flere kraftverk det vil si i praksis atomkraftverk. 

Dette er en produksjon som ikke er avhengig av været – i motsetning til vannkraft som er avhengig av mye regn – og man ville ha hatt en stabil energiforsyning med derav følgende stabile priser, og siden det ikke var noen restriksjoner på produksjon ville prisen vært så lav som det vil i praksis være mulig å få den.

Men dette er da resultatet av et fritt marked – og hva er grunnene til at vi ikke har et fritt marked? Grunnen er at enkelte hevder og har fått mange med seg på det absurde synd at det er det frie marked som fører til kaos og at statlig styring og kontroll må til for å ha ordnede og forutsigbare forhold. Vi ser jo av beskrivelsen over, og det vi ser i praksis omkring oss, hva statlig styring og kontroll fører til. Men folk vil altså ha statlig styring og kontroll, det er statlig styring og kontroll vi har på strømmarkedet i dag (og har vi hatt i svært lang tid) – og nå ser vi alle hva resultatet av dette er: høye priser, konkurser, et kaotisk støttesystem som har resultater som er skjeve og urettferdige. Men det er slik det alltid blir når staten regulerer et marked.

.

.

.

.

.

.

https://www.finansavisen.no/nyheter/naeringsliv/2022/07/04/7894033/okning-i-antall-konkurser?zephr_sso_ott=IJVGZ9

Flere bedrifter gikk konkurs i august

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/husvarm-lo-leder-prover-a-diktere-stromstotte-debatten-i-stortinget/o/5-95-660938

Strømstøtte til foreninger

https://e24.no/norsk-oekonomi/i/BWl4Xw/ekstraordinaert-stroemmoete-nytter-ikke-aa-vedta-at-vi-har-nok

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/765VeV/kan-tjene-50-000-paa-stroemstoette-regjeringen-kaster-penger-etter-rikfolk

 

Russland gikk 24. februar til et storstilet angrep på Ukraina. Dette var et annerledes angrep enn de angrep som Russland har utløst på noen av sine naboland de siste 20 årene (relativt små angrep i Georgia, annektering av Krim, etc.)

Men hvordan står det ellers til i dette verdens største land, et land som er blitt styrt av Vladimir Putin i 20 år. Vi nevner noen punkter.

Mer enn et dusin oligarker har mistet livet på noe spesielle måter, ofte ved at de har falt ut av et vindu.

Journalister som stilles kritiske spørsmål blir ofte funnet drept. 

Forretningsfolk som konkurrerer med ledelsens favoritter blir ofte beskyldt for diverse kriminelle ting og satt i fengsel. 

Landet har mye alkoholisme, befolkningen går ned, det er enorm korrupsjon.  

Mannen som har styrt landet som en diktator i 20 år, Vladimir Putin, er sannsynligvis verdens rikeste mann (se link). 

Og hva har hittil skjedd i krigen mot Ukraina? 

55 000 soldater er drept i krigen

Den russiske hæren benytter utstyr som er 50 til 100 år gammelt

Om lag et dusin generaler er blitt drept ved fronten

Mer enn 260 000 personer, flest menn som risikerte å bli sendt i krigen, har rømt fra Russland etter at krigen begynte; de ønsker ikke å bli sendt til fronten som kanonføde i en krig de vet er urettferdig og som de vet at de vil tape. 

Hæren kjøper høyteknologisk utstyr fra land som er på the cutting edge når det gjelder utvikling av ny teknologi: Iran og Nord-Korea.

Rekrutteringsagenter verver nye soldater i fengslene; hardbarkede kriminelle får mulighet til å kjempe i krigen: hvis de dør får de en begravelse, hvis de overlever får de friheten etter at krigen er ferdig

Cirka 300 000 borgere – dog kun menn – er mobilisert for å kjempe i krigen, og noen av dem drikker seg fulle og banker opp sine offiserer (Det er publisert en rekke videoopptak som viser dette); mange av dem innser at de kommer til å bli ren kanonføde, 

Hæren sender bomber og raketter mot  sivile mål i innledningsfasen av en krig. Å angripe sivile mål er kun moralsk forsvarlig i sluttfasen av en forsvarskrig mot en angriper som må nedkjempes og bringes til kapitulasjon. Å angripe sivile mål i innledningsfasen i en krig slik Russland har gjort i denne krigen, er totalt forkastelig. 

Putin har erklært at deler av et annet land er en del av Russland. Når dette landets militære styrker forsvarer disse områdene kan Russlands ledelse betrakte dette som et angrep på Russland, og truer med å bruke atomvåpen for å forsvare fedrelandet. 

Dette landet er da altså blitt styrt av Vladimir Putin i 20 år. Han har hatt stor støtte fra folket, og man kan derfor si at folket selv har en stor del av skylden for det som den russiske befolkning nå blir utsatt for. 

Putin er en gangster, og de russiske folk har med åpne øyne stemt for å få en gangster inn som en diktator i landet. 

Så kan man si at folket er feilinformert fordi pressen langt fra er fri. Men det har vært mulighet å få informasjon fra ikke-russiske kilder. Størstedelen av den russiske befolkning har allikevel valgt å tro på den propagandaen som kommer fra statsstyrte eller statskontrollerte medier. 

Veien til fred og velstand går kun via en rasjonell kultur og individuell frihet. Det russiske folk med Vladimir Putin i spissen har sagt Nei til dette og isteden valgt å kjøre en sterkt irrasjonell linje som innebærer at Russland skal være verdens frelser, og at Russland har rett til å bruke militærmakt for å tvinge naboland inn under russisk overherredømme for å frelse dem fra det forfallet som Vesten representerer. 

Men en slik politikk kan det ikke gå bra. Spørsmålet  er bare hvor ille det går. I verste fall kan det gå svært ille. 

Putin er ikke Russlands redningsmann (dette var tittelen på Russland-eksperten Bjørn Nistad biografi om Putin som kom for noen år siden, lenke nedenfor), tvert imot er han den som den russiske befolkningen har valgt til å føre dem ned i fortapelsen. 

Hvis det går svært ille så er skylden for dette først og fremst hos Putin og de russere som har støttet han, sekundært ligger den hos den ettergivende politikken som alle Vestens ledere – med full støtte fra befolkningen i landene i Vesten – har ført de siste 20 år. (Vi har diskutert dette i noen større detalj i tidligere innlegg her på gullstandard og går ikke inn på dette denne gangen annet enn å si at denne ettergivenheten består i at man har sett gjennom fingrene med Putins diktatur, at man har godtatt Putin innblanding i og okkupasjon av naboland, og at Vesten har tapt en rekke kriger mot diktaturer flere steder i verden.)

Avslutningsvis til at vi oss å sitere noe vi skrev i mars 2007, etter at Putin hadde vunnet et valg: «Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv.» (lenke nedenfor).

Putin-regimet er et aggressivt gangstervelde, og den eneste måte å forholde seg til et slikt regime på er å nedkjempe det militært. Man skal ikke forhandle med et slikt regime – Neville Chamberlain forhandlet med Hitler i den tro at han skulle oppnå «fred i vår tid», men det han fikk var en verdenskrig. Vi må ikke gjøre samme tabbe nå: ingen forhandlinger så lenge Putin sitter som president i Russland!

.

..

.

.

Putin som verdens rikeste mann: «Musk: I do think that Putin is significantly richer than me”».

https://www.news18.com/news/tech/worlds-richest-man-elon-musk-thinks-vladimir-putin-is-significantly-richer-than-him-4918382.html

http://stemdlf.no/node/3135/

https://www.bokkilden.no/biografier-historie-politikk-og-militaeret/russlands-redningsmann-bjoern-d-nistad/produkt.do?produktId=12407160

Det er i hovedsak to måter å fastsette pris på på en vare eller en tjeneste på: 1) Noen kan bare bestemme nærmest i vilden sky hva er prisen skal være, eller 2) man kan la de involverte – kjøper og selger – frivillig bli enige om pris. I det første tilfellet kan prisen bli hva som helst, i det andre tilfellet vil den bli slik at tilbud og etterspørsel balanserer.  

I det første tilfellet kan prisen bli for lav og alle varer blir da utsolgt umiddelbart, eller den kan bli for høy og varen blir da ikke solgt – men det som er vanligst  er at prisen blir noe som er i mellom disse to ekstreme alternativene.  

Et eksempel på det første tilfellet ser man i ettertraktede konsertbilletter som iblant blir utsolgt på bare et par minutter; det andre tilfellet kan vi se når ettertraktede samleobjekter som for eksempel sjeldne malerier blir lagt ut for salg til en altfor høy pris slik at de ikke blir solgt. 

Men dette kan også gjelde vanlige varer, for eksempel tjenester innen helsevesenet, hvor for lav pris fører til køer og ventelister. Et eksempel på for høy pris kan man se på nybygde leiligheter fører til at leilighetene ikke blir solgt og blir stående tomme. Når prisen er for høy og varen ikke blir solgt fører dette oftest ganske raskt til at prisen ble satt ned, men der prisene for lav er det sjelden man gjør noe; det betraktes som et gode at ting har lav pris, og de som bestemmer ser bort fra det faktum at det å måtte stå i venteliste også er en kostnad for de som skal kjøpe varen. Som man forstår forekommer for lave priser kun i regulerte økonomier eller i bransjer hvor det offentlige har en stor andel, og vi skal kort se på to ferske eksempler: flytrafikken og skolevesenet. 

Lærerne streiket fordi de lå an til å få et dårlig lønnsoppgjør, fordi cirka 20 % av de som underviser ikke er lærerutdannet, fordi rekrutteringen er dårlig, og fordi lærere med lang utdannelse har lavere lønn enn andre med tilsvarende utdannelse. 

Slagord som «nå må det satses på skolen» og «utdanning må lønne seg», og det poeng at en god skole har gode lærere og at gode lærere er viktig for elevenes trivsel og ikke minst for deres utdannelse, ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på de bevilgende myndigheter – som er de som reelt sett bestemmer hva lønnen skal være.  

Argumentene de streikende lærerne har henvist til ser ut til å være gode, men til tross for tre måneders streik ligger lærerne an til å få samme lønnsøkning som andre, noe som visstnok betyr at de i enda større grad henger etter andre lønnsutviklingen. Streiken førte dog ikke til det resultat lærerne ønsket seg, men mange elever har da vært uten undervisning i innpå tre år (for å sette det noe på spissen) – mange gikk glipp av undervisning under corona-tiltakene, og nå forløp de første ukene av inneværende skoleår uten at elevene fik undervisning. 

Det kan virke naturlig å sammenligne denne streiken med streiken blant SAS ansatte i sommer. Den førte til enorme problemer for svært mange reisende og endte med at de som streiket ikke fikk vesentlig bedre lønnsbetingelser enn de hadde før streiken. 

Med andre ord: elever og reisende ble utsatt for store problemer av det vi vil si er hensynsløse piloter og lærere uten at de som streiket oppnådde noe av det de ønsket å oppnå. 

Det er da noe alvorlig galt i måten lønns- og arbeidsbetingelser fastsettes på. Som nevnt  innledningsvis er det to måter slike ting kan bestemmes på: noen bestemmer prisen/lønnen, eller det frie markedet bestemmer prisen/lønnen. 

De pilotene som streiket i SAS måtte gi seg i og med at de i utgangspunktet forsøke å få til et høyere lønnsnivå enn det som var vanlig for deres kolleger som fløy for utenlandske flyselskap; flybransjen er internasjonal og norske piloter konkurrerer med utenlandske piloter. De norske pilotene kan derfor ikke ha et høyere lønnsnivå enn det som er vanlig for piloter ansatt i utenlandske selskaper. (Ja, det var faktisk slik at noen av de streikende pilotene ønsket at staten skulle bevilge penger til SAS for at de skulle få høyere lønn enn sine utenlandske konkurrenter. Enhver burde forstå at et slikt forslag er absurd.) 

Vi har altså hatt to streiker som ikke har gitt de streikende de ønskede resultater, og som har ført til enorme problemer for de som er rammet av streikene.

Å løse denne type problemer – for lav lønn – med streik av den typen vi har sett er da helt åpenbart  en feil tilnærmingsmåte. Før vi går videre vil vi si at vi ikke er prinsipielt imot streik; streik kan være nyttig hvis det oppstår ekstreme situasjoner på arbeidsplassen, men streik for å forbedre ellers normale lønns- og arbeidsforhold er en helt feil måte å nærme seg problemet på. 

Pilotene i SAS er nå en del av et internasjonal marked, og det er umulig å få hevet lønnen høyere enn markedsprisen. (Vi skyter inn at markedsprisen er den prisen som blir resultatet dersom alle aktører frivillig blir enige om hva prisen ved et kjøp skal være.) Da SAS nærmest hadde monopol på store deler av flytrafikken i Norge (på innenlandsruter var det visstnok bare flyselskapene Widerøe og Bråthen SAFE som fikk lov til å konkurrere med SAS på enkelte ruter), hadde ikke kundene noe valg og da kunne lønningene i SAS være høyere enn markedsnivået rett og slett fordi kundene ikke fritt kunne velge andre flyselskap. Og da var jo prisen på flybilletter langt høyere enn den er i dag. Men når markedet er fritt blir lønningene på markedsnivå – og de pilotene som synes at denne lønnen er for lav må da finne seg noe annet å gjøre hvis de skal ha høyere lønn. 

For å oppsummere situasjonen med hensyn til SAS: Lønningene er gått ned fordi flytrafikken er blitt langt mer markedsbasert enn den var da SAS-pilotene hadde kunstig høy lønn, noe de hadde fordi staten beskyttet dem mot konkurranse. 

Men med hensyn til lærerne er det annerledes. I all hovedsak kan man betrakte den norske skolen som et offentlig monopol, et monopol som det i tillegg er gratis å benytte. Alle lærerne er ansatt av det offentlige, og alle lærere har omtrent de samme lønnsbetingelser – dog justert for utdannelse og ansiennitet.  

Lærerne streiker fra sommer til streiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd for noen få dager siden. Det er cirka 100.000 lærere i Norge, og av disse var det cirka 8.000 som var i streik. Cirka 70.000 elever ble på en eller annen måte rammet av streiken. 

Lærerne streiket for vesentlig høyere lønn, men det fikk de ikke. 

Hvis lærerne streiket for høyere lønn til alle lærere ville et lønnsoppgjør som ga kraftig utslag i den enkelte lærers inntekt være en enorm kostnad for det offentlige. Det er svært vanskelig å se at et slikt lønnsoppgjør da kan være mulig. 

Streiker kan gi de streikende de ønskede resultater eller noe i nærheten av ønskede resultater dersom de streikende er få og kan stenge en hel bedrift eller en hel bransje og dette samtidig vil ha sterkt negative konsekvenser for mange mennesker. At de streikende er få betyr at en vesentlig lønnsøkning ikke vil bli så veldig dyr, og streiken må dessuten ha en umiddelbar negativ effekt for mange menneskers produktive arbeid. Hvis f.eks. en liten gruppe kunne hindre veldig mange i å komme på jobb så ville de relativt enkelt kunne heve sine egne lønninger etter en streik. Hvis for eksempel flyvelederne hadde streiket og hadde lammet all flytrafikk ville de hatt betydelige muligheter for å få gjennomslag for sine krav.

De to streikene vi snakker om hadde ikke denne effekten. De som skulle reise med SAS kunne reise med andre flyselskap, og om noen elever gikk uten lærere noen uker eller måneder – vel, det var ingen involverte aktører med stor makt som brydde seg noe særlig om dette; kunnskapsministeren uttalte til og med etter streiken at det ville være rimelig enkelt for skolene å ta igjen den undervisning som elevene hadde gått glipp av i den tiden streiken varte. 

Ingen av de to streikene vi har omtalt førte til de ønskede resultater, men dette var av helt forskjellige årsaker. Pilotene fikk ikke høyere lønn fordi det er en del av internasjonal marked, og må ha et lønnsnivå som er på omtrent samme nivå som det som er hos andre aktører. Men med læreren er det helt annerledes. 

Det er noen som tror at «sammen er vi sterke». Dette er korrekt i noen sammenhenger, men ikke i alle. Det er cirka 100.000 lærere i Norge. De er ansatt i det offentlige. (Et svært lite antall lærere er ansatt i private skoler, og vi ser bort fra dem.) Dersom disse skulle få en vesentlig lønnsøkning ville dette innebære enorme utgifter for det offentlige siden det altså er så mange av dem. Å tro at en streik da skulle kunne gi lærerne en kraftig lønnsøkning er bare naivt. 

En lærerstreik vil ikke ramme noen som de bevilgende myndigheter virkelig betrakter som viktige aktører. De bevilgende myndigheter anser altså ikke elevene som viktige aktører. De bevilgende myndigheter lar altså både lærere og elever reellt sett gå for lut og kaldt vann. 

Hva bør lønnsnivået for lærere være? Det er umulig å si. Man kan ikke bare synse om slikt. Ja, det er viktig at man har gode lærere og at elevene får en god utdannelse men hvordan dette skal omsettes i lønn til lærerne er bokstavelig talt umulig for enkeltpersoner å si. At lærernes lønn er for lav i dag er dog opplagt: det er dårlig rekruttering, mange av de som er ansatt som lærere har ikke riktig utdannelse, osv., og dette er tydelige tegn på at lønningene er for lave. Men streik er åpenbart feil metode for å få høyere lønn for lærerne. 

Lønn avhenger av en rekke faktorer, og den eneste effektive og rettferdig måte av det slik på er å la de som er involvert frivillig bli enige om hva lønnen skal være. De som er involvert her er elevenes foreldre, lærerne, og de som eier og/eller administrerer skolen. Den beste måten å få et effektivt skolesystem på er å ha mange små private aktører, mange private skoler, og at de som benytter skolen også er de som betaler skolen: de som benytter skolen er elevene og med de som betaler mener vi deres foreldre eller foresatte. 

I et slikt tilfelle ville foreldre kunne følge med på skolens kvalitet og plassere sine barn på en skole enn de mener er god for deres barn. Hvis de blir misfornøyd kan de kreve mer av skolen eller flytte sine barn til en bedre skole. Dette vil også da påvirke det de ville betale for sine barns skoleplass. Etter hvert vil lønnsnivå bli slik at det balanserer ønsket om kvalitet med hvor mye foreldrene er villig til å investere i sine barns utdannelse. 

Med et slikt system av mindre skoler som konkurrerte med hverandre, et system som er helt uten noen form for offentlig innblanding, vil man få et rettferdig lønnssystem. I dag har vi et system hvor det offentlige bestemmer det meste over elevenes hverdag, og deres foresatte påvirkningsmulighet er svært liten. Vi har med andre ord et statlig styrt skolesystem hvor elevenes – det vil si deres foreldres påvirkningsmulighet – er ekstremt liten. Resultatet ser vi:  Lærerne tjener mindre enn andre offentlige ansatte med tilsvarende utdannelse, cirka 20 % av de som underviser er ikke lærerutdannet, og rekrutteringen er dårlig. Vi kan også nevne slike ting som at det er dessverre omfattende vold i skolen. Dagsavisen: «Vold og trusler i Osloskolen: Eksplosiv økning i rapporterte hendelser siden 2016. Spytting, kloring, biting, spark, slag og trusler: Det er hva ansatte i Osloskolen stadig oftere sier at de opplever på jobb. Fra 2016 til 2019 økte tallet på rapporterte volds- og trusselhendelser fra 1.940 til 4.840.»

Det er slik det går i sektorer hvor det offentlige er en stor aktør. De som har trodd at en offentlig skole er den beste muligheten for å få en god skole og for å få et godt undervisningstilbud og et godt arbeidsmiljø, vel, de er ikke særlig godt orientert om hvordan en økonomi fungerer. 

Vi har altså et stort offentlig tilbud uten konkurranse (de svært få private skoler som finnes utgjør ingen reell konkurranse til det offentlige skolesystemet) – hvordan kan man tro at et slikt system kan fungere godt over tid?

Vårt standpunkt med hensyn til hvordan skolesystemet bør forbedres er å finne i DLFs stortingsprogram, og vi gjengir noe av det her: 

I dag går de aller fleste elever i den offentlige skolen, og problemene i denne er velkjente: alt fra dårlig standard på skolebygninger via en forgubbet og til dels dårlig utdannet lærerstand til en katastrofal mangel på kvalifiserte realfagslærere til at norske elever scorer svakt på internasjonale undersøkelser av elevenes kunnskaper — og alt dette til tross for at Norge er blant de land i verden som bruker mest penger per elev på skolen. Dette viser klart at prosjektet med en offentlig enhetsskole er mislykket.

DLF mener altså at dagens offentlige skole bør privatiseres. Denne privatiseringen kan foregå på følgende måte: I første omgang bør hver enkelt skole fullt og helt styres av et råd valgt av lærere ved skolen og foreldrene som har sine barn som elever ved skolen. Dette rådet kan da selv bestemme skolens pensum, undervisningsopplegg, regler for opptak, faglige og pedagogiske krav til lærere, osv. Vi har full tillit til at lærere og foreldre kan styre skolen svært godt, og vi mener at skolen vil bli langt bedre dersom de som er direkte involvert i skolen — lærerne og foreldrene — ikke blir underlagt de politiske myndigheter og byråkratene i Kunnskapsdepartementet.

Til å begynne med skal skolene finansieres av midler overført fra det offentlige, og disse midlene kan dette rådet disponere slik det måtte ønske. Etter hvert må dog skolen finansieres av direktebetaling fra foreldrene — dette vil foreldrene ha råd til i og med at skattene senkes i samme grad som overføringene fra det offentlige gradvis opphører. (Universiteter og høyskoler kan privatiseres på samme måte, men disse må nok i betydelig grad også finansieres med gaver, fond, testamentariske gaver, etc.)

Det er dessverre ingenting som tyder på at kursen vil legges om i den retningen som DLF gikk inn for og som vi nå går inn for, og derfor tyder absolutt alt på at den negative utviklingen på alle områder i skolen bare vil fortsette i årene fremover. Og hvis du er tilhenger av en offentlig skole så støtter du reellt sett denne sterkt negative utviklingen. 
.

.

.

.

https://www.dagsavisen.no/nyheter/2021/11/03/vold-og-trusler-i-osloskolen-eksplosiv-okning-i-rapporterte-forhold-siden-2016/