Det som er mest utrolig med Liz Truss er at hun klarte å bli statsminister i Storbritannia når hun åpenbart var totalt udugelig i noe som det er det viktigste for en politiker i et viktig verv: Å beherske det politiske håndverket. Her sviktet hun totalt. Hun måtte gå av som statsminister etter mindre enn syv uker i jobben.
Før vi kort kommenterer det siste som skjedde går vi tilbake til en annen en som også sviktet: Margaret Thatcher. Thatcher ble statsminister i et Storbritannia som nærmest var på dunken på grunn av den sosialistiske politikken som var ført av begge partier etter annen verdenskrig, da hun overtok i 1979. Men hun var ideologisk sterk, hun var en politiker med autoritet, hun hadde partiet med seg, og hun klarte å gjennomføre en omlegging som gjorde at Storbritannia ble et av de mest vellykkede land i Vesten.
Men suksessen gikk henne til hodet, hun «overplayed her hand» – hun gikk inn for noe som det ikke var oppslutning om hverken i hennes eget parti eller i befolkningen. Dette forsøket ble hennes bane. Hun forsøkte å innføre noe som heter koppskatt, et skattesystem som innebærer at skatten betraktes som en betaling for offentlige tjenester, og da skal man betale per person og ikke som en prosent av inntekt. Dette systemet står i skarp motsetning til det system som finnes i alle land i dag, hvor skatten betraktes som bidrag til en felles pott som disponeres av politikerne og som skal brukes på alle mulige goder. I et slikt system skal skattebelastningen på den enkelte også skal tjene som en form for utjamning mellom de som jobber effektivt å tjener mye, og de som jobber mindre effektivt og tjener mindre.
Siden Thatcher ikke hadde hverken befolkningen eller sine partifeller med seg på denne reformen, førte den til et opprør blant hennes egne, og hun måtte gå av. Thatcher hadde vært en vellykket statsminister i ti år, og det er sannsynlig at hun på grunn av sin lange suksessperiode ikke var i stand til å innse at reformen med koppskatt ville møte meget stor motstand: befolkningen var ikke rede for dette radikale grepet. Dette er akkurat den samme feilen som Truss gjorde.
Vi skrev her på Gullstandard om Liz Truss rett før hun for alvor tok fatt på statsministerjobben, og vi ga uttrykk for en forsiktig optimisme. Hun hadde nylig gitt uttrykk for standpunkter som gikk i liberalistisk retning, men hun har også en fortid som innebar at hun, hvis hun hadde vært norsk ville ha hørt hjemme i partiet Venstre: hun har stått på begge sider av nærmest enhver sak som har vært oppe de siste ti årene.
Skal man gjennomføre noe radikalt må man enten ha partiet med seg eller man må ha befolkningen med seg. Dette er et svært viktig punkt, og det var her Liz Truss sviktet totalt.
Når hun overtok gikk hun inn for noen endringer på statsbudsjettet – hun la frem et såkalt minibudsjett – endringer som ville ha ført til en forbedring av økonomien hvis de ble gjennomført.
Endringene innebar betydelig skattelettelser, både for næringslivet og for de som hadde høye inntekter, en mer liberal energipolitikk, og noe deregulering av næringslivet. Men det som burde ha varslet om at det var problemer rett foran var at budsjettforslaget ikke inneholdt noen forslag til nedskjæringer av offentlige utgifter.
Vi gjentar hovedpoenget i det som skjedde: Liz Truss forsøkte å gjennomføre radikale endringer uten å ha hverken befolkningen eller partiet med seg. Det er også et element her at forsøket ikke var så veldig godt gjennomarbeidet. Å foreslå skattekutt uten å foreslå utgiftskutt er en stor feil.
Det som er overraskende er at en person kan komme så høyt i politikken at vedkommende blir statsminister, når vedkommende er totalt udugelig i det politiske håndverket. Liz Truss kan ikke hatt det godt de siste ukene fordi kritikken mot henne i alle fora har vært knusende – så vidt jeg har sett er det ingen som har støttet henne. Dette til tross for at, slik jeg ser det at endringsforslagene i hovedsak var riktige og ville ha ført til positive resultater i økonomien, men de var bare enormt klønete gjennomført.
At Truss sto i en sterk storm er bare noe som skjer når man legger seg ut med absolutt alle – det er slik det er på høyt nivå. Det heter at det blåser på toppene, og hvis man skal gå inn for å bli statsminister så må man tåle en støyt.
Men det som er tragisk er ikke det som skjedde med Liz Truss, det som er tragisk er følgende: Truss forsøkte å gå et skritt i liberalistisk retning. Totalt sett var dette en katastrofe i og med hvordan dette ble håndtert. Resultatet er at det vil gå svært lang tid før Storbritannia igjen kan få en ledelse som kan legge en politikk i denne retningen – og det er den retningen man må gå for å få orden på økonomien.
Med andre ord: Liz Truss` rekordkorte opphold i Downing Street nummer 10 har ført til at det er satt en stopper for alle forsøk på å gå i liberalistisk retning for tiår fremover. Det første som skjer nå er at de konservative får en ny leder, og denne nye lederen blir automatisk statsminister. Dette vil neppe bli en som ønsker å gå i liberalistisk retning, på grunn av Truss er denne fløyen nå diskreditert. Det som har skjedd har også ført til at tilliten til de konservativei befolkningen har stupt; det er mulig at det blir nyvalg, og da vil Labour antagelig få regjeringsmakt. Da vil kursen legges enda lenger til venstre, og jo lenger man legger kursen til venstre jo raskere går man i retning av redusert velstand.
Det som har skjedd er virkelig en tragedie, og den skyldes ene og alene den klønethet som Liz Truss har utvist.
.
.
Nettavisen om Truss´ avgang:
https://www.nettavisen.no/nyheter/storbritannias-statsminister-gar-av/s/5-95-715899
Vår kommentar om Liz Truss 7. september: