«Regjeringen vurderer ny løsning for å fastsette markedspriser på laks». Dette ble uttalt av en reporter på TV2s nyhetssending i slutten av forrige uke. Her har vi enda et eksempel på noe man ofte ser i pressen: at hverken de som rapporterer eller de det rapporteres om forstår hva som sies. Det som sies er at regjeringen skal fastsette et markedspris. Men en markedspris er ikke noe som en regjering kan bestemme eller dirigere, markedsprisen er det som blir resultatet når selger og kjøper bli enige om en pris uten innblanding fra andre.
Et eksempel: Dersom A kjøper en bil av B for 100.000 kr., og handelen skjer frivillig, så er dette markedsprisen for bilen der og da. Dersom staten blander seg inn og sier at B må selge bilen for 50.000 kr, så er dette ikke en markedspris, det er en pris som er dirigert av staten. Markedsprisen får man altså når regjeringen ikke blander seg inn i salget og lar partene selv komme frem til hva prisen skal være.
Vi kommer nedenfor tilbake til årsaken til hvorfor denne språkbruken benyttes, men vi tar med noen flere eksempler på sanne type feil før vi kommer dit.
«Frihandelsavtale» – en virkelig frihandelsavtale mellom for eksempel Norge og Sverige ser slik ut: «Alle nordmenn kan kjøpe hva de vil i Sverige og ta med til Norge og vice versa. Det er ingen regler å følge, det er ingen toll å betale, det er ingen skjemaer å fylle ut». En frihandelsavtale kan da etableres uten at byråkrater må forhandle i måneder eller år for å bli enige om betingelser for slik handel. En avtale som er forhandlet fram med en jungel av betingelser for hvem som kan kjøpe hva og hvor mye det skal koste og hvor mye som kan handles i løpet av året, kan nok omtales som en handelsavtale, men det er ikke en frihandelsavtale.
Mange forveksler «byråkrati» og «administrasjon», og språkbruken er ofte slik at man omtaler treg administrasjon som byråkratisk. Men et byråkrati er det styringsapparat en stat må benytte dersom den setter markedsmekanismen ut av spill ved å regulere slike ting som priser og lønninger og produksjonsmengder og arbeidsforhold og hvem som skal få tillatelse til å produsere og til å selge og til og kjøpe, og hvor byråkratiet i samsvar med visse kriterier bestemmer hvem som skal få et offentlig tilbud, en tjeneste, og i hvilken rekkefølge (hvis det er flere som skal ha den og ikke alle kan få med en gang). Dette gjelder slike ting som hvem som skal få studieplasser, hvem som skal få sykehusplass, vurdering av hvor mye støtte man skal ha hvis man er syk eller arbeidsledig, hvor mye ulike bedrifter skal få i støtte dersom de oppfyller visse krav staten har satt, og så videre. Der hvor det er markedsøkonomi er det intet byråkrati, der blir slike ting avgjort av markedsmekanismen, og av administrasjonen i forsikringsselskap eller i helseforetak.
Hvis man ikke forstår at det er en forskjell på byråkrati og administrasjon kommer man ingen vei hvis man skal arbeide mot sommel og rot og forsinkelser i byråkratiet. (Dette så vi også i praksis under den forrige regjeringen, Solberg-regjeringen, hvor både Høyre og FrP var med. Disse partiene hadde satt seg det mål før de kom inn i regjeringskontorene å benytte makten til å redusere byråkratiet, men det som skjedde var at byråkratiet økte kolossalt.)
Dersom man skal for eksempel bekjempe byråkratiet så er det en måte å gjøre det på: fjern statlig innblanding – alt byråkrati i helsevesenet vil bli borte dersom helsevesenet blir privatisert og alle offentlige reguleringer blir fjernet. Som innvending til dette kan man jo si at administrasjonen må gjøre mye av den samme jobben som byråkratiet gjorde, og hva er da poenget? Poenget er at i en administrasjon i en privat bedrift er det helt andre incentiver enn det er i et byråkrati. En administrasjon i en uregulert privat bedrift vil forsøke å gjøre ting mer effektivt og mer konkurransedyktig og billigere for brukerne. Incentivene i et byråkrati, derimot, de er stikk motsatt – og det er derfor byråkratiet bare vokser og vokser og vokser uansett hvilke av de store partiene om sitter med makten såfremt de opprettholder statlige tilbud og reguleringer innen helse, skole, landbruk, forskning, kunst, etc.
Rasisme – hva er det? Dette er et ord som er svært mye brukt i dag, og i sin egentlige betydning betegner den noe som er helt absurd og som er umulig å ta for god fisk. Rasisme er en ideologi som sier at en persons moralske karakter er avhengig av den rasen vedkommende tilhører, og ved implikasjon: personer med en bestemt hudfarve er mindre verdt enn personer med en annen hudfarge. (Det er mer enn tvilsomt om man virkelig kan snakke om ulike raser når det gjelder mennesker, men vi lar dette poenget ligge.) En rasist mener at en person som har en bestemt hudfarve har en moralsk karakter som er knyttet til vedkommende hudfarve (hudfarve skal visstnok betegne rase). Dette er som vi sa over et absurd standpunkt, og det er noe i veien med tenkeevnen hos de som er rasister.
Men det kan være enkelt å benytte denne negative betegnelsen av politiske grunner; for eksempel kan noen hevde at det er rasistisk å kritisere den politiske ideologien og religionen islam. Men å hevde at det er rasistisk å kritisere islam er like absurd som å hevde at det er rasistisk å kritisere scientologi og mormonisme og kristendom og sosialisme og kommunisme og fascisme.
Reguleringer – enkelte hevder at eiendomsrett er en form for regulering, og at det derfor ikke finnes noe fritt marked; alle markeder er regulert. Dette er feil. Det som reguleres er eiendomsretten: I et fritt marked kan eieren gjøre det han vil med sin eiendom (så lenge han ikke krenker andres eiendom) – i et fritt marked gjelder eiendomsretten fullt ut; i et fritt marked finnes det ingen reguleringer som begrenser eiendomsretten. Dersom eiendomsretten blir begrenset gjennom offentlige reguleringer, har man et et regulert marked.
Vi kan sitere følgende fra en nettside som tilhører Oslo kommune om hva en reguleringsplan er: «En reguleringsplan er en politisk vedtatt plan over et avgrenset område. Reguleringsplanen fastsetter hvordan området kan brukes og hva som kan bygges der. Planen består av et kart med reguleringsbestemmelser. Reguleringsbestemmelsene gir konkrete føringer for hva som kan gjøres på en eiendom [uthevet her]. De gir informasjon om hvilket formål eiendommen har, for eksempel bolig, friområde eller vei, og hvor høyt og stort du kan bygge. Hvis du planlegger å bygge på en eiendom, må du undersøke hvilken reguleringsplan som gjelder for den eiendommen.» Reguleringer kan også gå på andre ting enn det som beskrives her; reguleringer kan sette betingelser for en virksomhet som befinner seg på eiendommen, for eksempel med hensyn til hva den kan produsere og i hvilke mengder, reguleringer kan bestemme hva en butikk kan selge og hvilke åpningstider den kan ha, regulering kan bestemme arbeidsforhold og arbeidstid, osv.
Inflasjon – de fleste i dag er av den oppfatning at inflasjon er det samme som prisstigning. Men det kan være flere årsaker til at prisene stiger, og hvis man skal bekjempe prisstigningen må man vite hva som er årsaken. I hovedsak er det to årsaker til prisstigning (vi snakker om en prisstigning som omfatter mange varer): Det kan være ting som skjer i markedet, eller det kan være en reduksjon i pengeverdien.
Hvis det blir vanskeligere å produsere en etterspurt vare vil prisen går opp. Hvis det for eksempel blir vanskeligere å produsere energi/strøm, vil prisen på alle varer som benytter energi/strøm i produksjonen, bli høyere. Men prisen på varer kan også bli høyere dersom pengeverdien synker.
Dette er to helt forskjellige problemer, og de må løses på helt forskjellige måter. Den som følger med i pressen ser svært lite til at politikere og andre aktører i samfunnsdebatten forstår at dette er to helt forskjellige fenomener – og derfor har to helt forskjellige løsninger. Men det som myndighetene foreslår er som regel kun én løsning: å heve renten – en løsning som er ganske nært å være en total skivebom.
Siden det er to forskjellige problemer er det to forskjellige løsninger: Løsningen på det ene problemet er at staten fjerne hindringer for produksjon. Da blir det lettere å produsere, produksjonen bli større og prisen går ned. Hvis prisene stiger fordi pengeverdien blir mindre er løsningen på dette å sørge for at pengene har en stabil verdi – og den eneste måten å gjøre dette på er å låse pengenes verdi til noe som virkelig har fast verdi, for eksempel gull.
Så dersom man har et fritt marked uten statlig hindring for produksjon og et fritt bankvesen, noe som vil føre til en gullstandard, vil man ikke ha noen generell prisstigning.
Hva ligger bak denne feilaktige bruken av viktige begreper? Det er to ting som ligger bak: Manglende forståelse hvordan ting egentlig er, og et ønske om å seile under falsk flagg, det vil si å fremstille noe som høyverdig når det ikke er høyverdig (eller som negativt når det ikke er negativt). TV2s fremstilling i den saken vi nevnte innledningsvis burde ha vært slik: «Regjeringen vurderer å diktere overfor selgere og kjøpere hvilken pris laks skal selges for.» Men antakelig ville en rekke seere reagert på dette med en vond smak i munnen – men hvis den prisen regjeringen dikterer kalles «markedspris» så høres det så mye finere ut.
Det er også slik at de fleste som opererer innenfor akademia, pressen og byråkratiet ikke forstår hvordan et fritt marked fungerer; et fritt marked innebærer at aktørene frivillig bli enige om betingelser for kjøp og salg, et fritt marked er et marked helt uten statlig innblanding; der finnes det ingen statlige reguleringer, og praktisk talt ingen innen mainstream er i stand til å forstå hvordan et slikt system fungerer og at det gir gode resultater fra alle involverte. Vi skal ikke gå mye inn på akkurat dette her, vi skal bare si at en handel i et fritt marked bare skjer dersom begge parter tjener på den. Et fritt marked er en vinn-vinn-situasjon for alle involverte. Dersom staten blander seg inn og dikterer for eksempel priser så fører dette til at minst en av partene taper på det som skjer.
De begrepene vi har tatt for oss her – frihandelsavtale, markedspris, rasisme, regulering, inflasjon, byråkrati – betegner reelle fenomener, men de brukes ofte på en måte som innebærer at de også inneholder ting som er helt forskjellige.
Før vi går videre må vi forklare hva begreper egentlig er. Et begrep er noe vi har i bevisstheten og som refererer til ting ute i virkeligheten, og som vi bruker når vi tenker. Den tingen som begrepet refererer til kalles begrepet referent. Begrepet «hest» omfatter alle hester, begrepet «bil» omfatter alle biler, begrepet «hus» omfatter alle hus. Når vi forholder oss til noe benytter vi altså begreper, og implisitt i dette ligger at de tingene som hører inn under samme begrep er essensielt sett identiske; vi behandler alle ting som hører inn under et begrep på samme måte. (Det er svært mye mer å si om dette, men her gir vi bare en kort skisse for å poengtere et svært viktig element.).
De begrepene vi nevnte i forrige avsnitt – «hest», «bil», «hus» – har alle konkrete referenter; vi kan direkte observere referentene. Men med abstrakte begreper er det annerledes. Abstrakte begreper har ikke konkrete referenter, og eksempler på slike abstrakte begreper kan være «frihet», «stat «samfunn», «ideologi» – man kan ikke observere disse tingene. Når man skal bruke slike abstrakte begreper må man derfor være veldig nøye med definisjonen av begrepet. Hvis man ikke har en korrekt definisjon blir begrepene uklare, og da blir tenkningen uklar – reellt sett betyr dette at med uklare begreper vil tenkningen ikke ha kontakt med virkeligheten. Det er det som skjer i de eksemplene vi snakket om over. De som bruker de begrepene vi nevnte har sjelden eller aldri klare definisjoner på hva begrepene betyr, og derfor blir tenkningen uklar og uten kontakt med virkeligheten. Men siden all handling forutsetter tenkning, betyr dette at handlinger man utfører på basis av tenkning med uklare begreper ofte får helt andre konsekvenser enn man ønsket seg. Det er derfor politikk som har som formål å løse de problemene vi skisserte over – markedspris, inflasjon, rasisme, reguleringer, byråkrati – har helt andre effekter enn det som var målet.
Prisstigning som følge av hendelser i markedet er ikke inflasjon, og de to tingene må bekjempes på to forskjellige måter. Det er vanlig i dag å ikke skille mellom disse to tingene og da går det galt. (Riktignok er det noen i dag som bruker de to uttrykkene «pris-inflasjon» og «penge-inflasjon», og dette er et skritt i riktig retning. Mitt syn er dog at å bruke inflasjon om et resultat av noe som skjer i markedet, og altså ikke med pengene, nok ikke er riktig.)
Å klassifisere kritikk av en ideologi som rasisme er helt meningsløst.
Å si at eiendomsrett er en regulering er også basert på en fundamental misforståelse av hva et fritt marked der
Å si at staten kan fastsette en markedspris baseres på en total misforståelse av hva et marked er og hva en regjerings oppgave og metode er.
Noe som er resultat av langvarige forhandlinger og en rekke krav til aktørene er ikke en frihandelsavtale.
Å likestille byråkrati og administrasjon innebærer at man ikke forstår en viktig forskjell og at man derfor ikke er i stand til å bekjempe sommel og rot og unødvendig pengebruk.
Ting som hører inn under samme begrep skal være essensielt sett like. Det man har gjort her når man bruker disse begrepene slik de vanligvis brukes er å sette under samme begrep ting som er essensielt sett helt forskjellig. Da klarer man ikke å forholde seg til dem på en god måte i sin tenkning, og i praksis blir det kaos. Det er jo også dette man ser som resultat av den politikken som føres også på disse områdene. Et av de første skritt man må ta for å rydde opp i dette er å sørge for at man bruker korrekte begreper. .
.
.
Why the Definition of Inflation Matters
https://schiffgold.com/commentaries/why-the-definition-of-inflation-matters/