I praktisk politikk står man ofte overfor situasjoner hvor man må foreta et valg hvor alle alternativene er dårlige. Den situasjonen man ønsker å være i når man må foreta et valg er at minst et av alternativene er langt bedre enn de andre, men i en god del situasjoner er det slik at alle alternativene er dårlige. 

Nå er det alltid en forhistorie før man kommer i en slik situasjon, men å diskutere dette er som å diskutere snøen som falt i fjor: Det er intet poeng å si at man kunne gjort noe annet for 5-10-15 år siden som ville gjort at man ikke er i den vanskelig situasjonen man er i i dag. 

Situasjonen med Sveriges medlemskap i NATO er en slik ekstremt vanskelig situasjon. Sverige ønsker naturlig nok å bli med i NATO, og opptak av medlemsland i NATO krever samtykke fra alle de land som er medlemmer. Tyrkia er medlem, Tyrkia har et anstrengt forhold til Sverige, og Tyrkia stikker da kjepper i hjulene for opptaket av Sveriges som medlem. 

Det som skjer – satt noe på spissen – er altså at et diktatur sier Nei til å ta opp et demokrati som nytt medlem i NATO. Dette er noe spesiell situasjon i og med at NATOs oppgave er å beskytte demokratier mot angrep fra aggressive diktaturer. 

NATO ble opprettet rett etter annen verdenskrig og hadde som formål å beskytte demokratiene i Vest-Europa mot det aggressive og ekspanderende Sovjetunionen. Etter annen verdenskrig ble alle land i Øst-Europa underlagt Sovjet; det var sovjetiske styrker som hadde drevet nazistene tilbake fra alle land i Øst-Europa i slutten av annen verdenskrig, og de trakk seg ikke uten videre tilbake, de innsatte diktatoriske sovjet-lojale regimer i alle land de hadde besatt. 

Da NATO ble opprettet mot slutten av 40-tallet ble det klart at NATO trengte et område på sin sørøstlige flanke for å være med på oppdemningen av Sovjet. Da var det helt naturlig at Tyrkia ble med i NATO. (Tyrkia var dog ikke med fra starten, landet ble medlem i 1952.) Men da var Tyrkia helt annerledes enn Tyrkia i dag. Tyrkia var da i betydelig grad et sekulært, nokså sivilisert demokrati, i all hovedsak pga. innsatsen fra Mustafa Kemal Ataturk (1881-1938). Wikipedia: «Mustafa Kemal oppløste kalifatet og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av det tradisjonelle hodeplagget fez. Han innførte en rekke reformer som tillot kvinner å stemme, jordbruksreform, fjerning av islam som statsreligion og etablering av sekularisme, moderniserte språk og utdannelsessystem og fikk innført en straffelov etter vestlig modell». 

Men etter at USA trakk tilbake støtten til sjahen av Iran under Jimmy Carter på slutten av 70-tallet og lot Iran bli en islamistisk republikk, har islam blitt sterkere i alle arabiske land, og i nærliggende land som Tyrkia. Det som har skjedd er altså at Tyrkia de siste tiår er blitt mer og mer islamistisk. 

Det som har skjedd er altså at et betydelig medlemsland i NATO har utviklet seg fra å bli noe som må beskrives som et noenlunde sekulært vestlig orientert demokrati til å kommer stadig nærmere det å være et islamistisk diktatur. 

Det som har skjedd er altså at NATO, som var en allianse av vestlig orienterte demokratier, har opplevd at et av medlemslandene har utviklet seg til å bli noe i nærheten av et islamistisk diktatur. Tyrkia, under sin nåværende leder Erdogan, har i en årrekke mer eller mindre direkte truet både andre medlemsland i NATO og Europa, men vi går ikke inn på dette her annet enn å si at dette gjelder innvandring fra muslimske områder til Europa. 

For å kommentere snøen som falt i fjor: Det vestlige ledere burde ha gjort var å stille strenge krav til Tyrkia og sagt at dersom dere ikke opprettholder en stor grad av demokrati, inkludert slike ting som ytringsfrihet og religionsfrihet, vil dere miste medlemskapet i NATO. Men som man kunne forvente: Også her sviktet alle vestlige ledere, de hadde ikke de prinsipper som var nødvendige for å følge en slik politikk. 

Nå er vi også kommet i den situasjonen at et av medlemslandene i NATO – et diktatur – nekter å ta opp i alliansen et land som søker om medlemskap, et land som er demokratisk. 

Hovedgrunnen til dette er at Sverige har betydelig ytringsfrihet, og den ytringsfriheten omfatter også kritikere av islam. Sverige har også gitt politisk asyl til kurdere, personer som kan betraktes som tyrkiske statsborgere, personer som har kjempet imot Tyrkias undertrykkelse av kurderne; men dette er personer som Tyrkias regime betrakter som terrorister. 

Sverige ønsker altså å bli medlem av NATO av opplagte grunner (Russlands aggresjon), alle NATO-land unntatt Tyrkia ønsker at Sverige skal bli medlem, så det vanskelige valget lederne i NATO-landene har nå kan oppsummeres i følgende spørsmål: Skal vi kreve at demokratiet Sverige innskrenker ytringsfriheten? Skal vi kreve at Sverige utleverer til Tyrkia politiske flyktninger som altså Tyrkia betrakter som terrorister? Skal vi si opp Tyrkias medlemskap i NATO? Skal vi kjøpe Erdogan, det vil si skal vi gi ham penger slik at han blir noe mindre prinsippfast? Skal vi tillate Tyrkia å sende enda flere muslimske innvandrere til Europa? (Tyrkias president Erdogan har et stort antall ganger kommet med trusler overfor Europa. Her er en av mange overskrifter som viser dette: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan truer med «åpne porten til Europa» for millioner av syriske flyktninger som befinner seg i landet» (Dagen).)

Alle vestlige ledere har vist en kolossal ettergivenhet overfor Putins stadig mer aggressive politikk de siste 15 år. Men dette snudde 180 gradet etter Russlands invasjon av Ukraina i februar i fjor. Kanskje man kan håpe at vestlige ledere også i forhold til Sverige,Tyrkia og NATO vil plassere seg på en korrekt linje? Denne linjen er som følger: Spark Tyrkia ut av NATO! 

Dette vil ha svært negative konsekvenser for Europa på mange måter: Det er Europa, det vil si NATO, som vil miste et strategisk viktig område spesielt nå som Russland under Putin har tatt opp igjen sin mangehundreårige aggressive utenrikspolitikk. 

Men hvis Tyrkia skifter sin formelle plassering i forhold til Europa og NATO kan det bety at Tyrkia blir mer åpent aggressivt overfor Europa. Dette kan bety at Tyrkia vil smugle muslimske innvandrere inn i Europa, og det kan også bety at Tyrkia vil støtte terroristgrupper som foretar angrep mot mål i Europa. 

Så det å bringe Tyrkias medlemskap i NATO til opprør vil ha negative konsekvenser. Men å la Tyrkia fortsette i NATO vil etter vårt syn være enda verre. 

Det som er det springende punkt her er at en allianse av demokratier har latt et av medlemslandene gradvis skifte ham og bli et diktatur uten at det er kommet alvorlige reaksjoner fra de demokratiske landenes ledere. 

Dette er det samme som vi har sett på en rekke feltet de siste tiårene: Alle ledere i Vesten, alle partier i Vesten, og de aller fleste i befolkningene i landene Vesten, har nærmest konsekvent støttet opp om en ettergivende politikk overfor diktaturer og pro-islamske terrorister (og overfor kriminelle). Dette er en implikasjon av altruismen som etisk ideal. Det er riktig at denne trenden snudde da Russland invaderte Ukraina, men vil disse lederne klare en tilsvarende snuoperasjon når det gjelder Tyrkia? Dette er et godt spørsmål som vi ikke har svar på. Men på spørsmålet om hva disse lederne burde gjøre har vi et svar. Vi ga det over og vi gjentar det her: Spark Tyrkia ut av NATO. Ta opp Finland og Sverige som nye medlemmer av NATO. 

Postscript om Paludan. 

Rasmus Paludan er en islamkritisk urokråke som reiser rundt i Skandinavia og brenner koraner. Dette er en ikke spesielt sofistikert form for protest mot islam. I frie land er kritikk av alt og alle tillat, slik kritikk kna fremmes både på et intellektuelt høyt nivå og på et mer primitivt nivå; staten har ingen rett til å si at kun sofistikert kritikk er tillatt. I frie, siviliserte land er Paludans form for kritikk tillatt. Også personer som ikke er spesielt sofistikerte har rett til frihet. 

Men en norsk akademiker har kommet med uttalelser som vi egentlig ikke synes er overraskende. Nettavisen gjengir professorJanne Haaland Matlary, som er katolikk, på denne måten: «Sverige lar en ekstremist brenne Koranen foran Tyrkias ambassade og torpederer sitt eget NATO medlemskap … ».

Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum slutter til en viss grad opp om dette standpunktet: Under overskriften «Dansk kjøtthode truer svensk sikkerhet» skriver han bla. at «Til gjengjeld er jeg enig med henne [Matlary] i at det er dårlig dømmekraft å tillate Rasmus Paludans Koranen-brennende enmannstrupp å fyre opp rett foran Tyrkias ambassade i en situasjon der nasjonal sikkerhet står på spill. Ytringsfriheten er ikke absolutt og fundamental, og det er lov å veie interesser opp mot hverandre … Danske Rasmus Paludan er en karikatur av en islamkritiker. Fantasien begrenser seg til å fyre opp Koranen med baconskiver… Når nasjonale hensyn står på spill, er det tunge grunner for å nekte klovnen Rasmus Paludan å brenne Koranen foran den tyrkiske ambassaden og være en nyttig idiot for Erdogan.»

Det Matlary og Stavrum kritiserer her er at den svenske regjeringen respekterer Paludans frihet. Men NATOs oppgave er jo beskytte medlemslandenes frihet …. Riktignok sier Matlary at Paludan kunne ha brent Koranen et annet sted og ikke rett foran Tyrkias ambassade, men ytringsfrihet er ikke et spørsmål om geografi: Alle burde ha rett ytringsfrihet, og i siviliserte land har alle rett til ytringsfrihet, og dette inkluderer urokråker og provokatører som Paludan. 

Vi tar med som en humoristisk avslutning på dette at noen tyrkiske muslimer protesterte mot koranbrenningen ved å brenne noe de trodde var Sveriges flagg, men det viste seg at det flagget de satt fyr på var det sveitsiske flagget. Reaksjonen fra Vesten på dette var som den burde være: det kom ingen reaksjon i det hele tatt. .

.

Oppdatering 31. januar. Vår kommentar over ble publisert søndag 29. januar. Mandag ettermiddag publiserte nettavisen en artikkel med følgende overskrift: «John Bolton: – Tyrkia bør kastes ut av Nato». Bolton er en av de utenrikskommentatorer vi setter høyt, så vi er egentlig ikke overrasket over at han har samme standpunkt som vi har.

https://www.nettavisen.no/john-bolton/nato-medlemskap/ukraina-krigen/john-bolton-tyrkia-bor-kastes-ut-av-nato/s/5-95-884369

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nato/tyrkia/koranbrenning/uio-professor-kritiserer-sverige-etter-koranbrenning-blasfemi-av-verste-sort/s/5-95-879250

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/dansk-kjotthode-truer-svensk-sikkerhet/o/5-95-879103?fbclid=IwAR3jRWyASngZiGiwfFjQpOnkarj2WtH2nciOI1RGiir7YNeWEueTvHHzpbs

Erdogan truer med å «åpne porten til Europa» for syriske flyktninger

…

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Krigen i Ukraina har nå pågått i 11 måneder. Man kan si at den begynte med Russlands invasjon 24. februar 2022, men det var mindre trefninger/angrep fra Russlands side før dette: Russland sendte militære styrker inn i de østlige delene av Ukraina før dette, og mange husker annekteringen av Krim i 2014. Disse angrepene ble møtt med svak respons fra Ukraina, og bare med tomt prat fra lederne i Vesten. Dessuten hadde Vesten tapt en rekke kriger de siste tiårene, noe som er lite annet enn et oppfordring til aggressive diktaturer om å kjøre på: «dere vil ikke møte motstand». 

Denne svakheten så vi også i den første reaksjonen etter invasjonen: Det første Vesten/USA tilbød Ukraina var å hente ut president Zelensky! Dette innebar at Vesten ville godta at Russland okkuperte Ukraina. Et sannsynlig scenario for det som kunne skjedd deretter var at Zelensky ville danne en slags eksilregjering som skulle forsøke å samle støtte for å kaste russerne ut av det da helt okkuperte Ukraina, et forsøk som aldri ville lykkes. 

Men Zelensky viste seg å være en svært modig mann. Han ville ikke ha den transporten USA tilbød ham, han ba istedet om ammunisjon! Dette ble raskt fulgt opp av en 180 graders kursendring fra lederne i Vesten, som samlet seg bak Zelensky og Ukraina: Vesten har deretter forsynt Ukraina med enorme mengder våpen, det er også innført en rekke sanksjoner mot Russland, og den verbale støtten fra Vestens ledere er 100 % (med et mulig unntak for – hvem ellers? – Frankrike). 

Det heter at det første som svikter i krig er alle planer for hvordan krigen skal gjennomføres. Det er blitt sagt at de russiske offiserene som ledet invasjonen/angrepene hadde med seg paradeuniformer når de invaderte Ukraina 24. februar, disse paradeuniformen skulle brukes i seiersparader i Kyiv noen dager etter invasjonen. Men slik gikk det ikke. Ukrainerne kjempet imot, og har påført den russiske hæren enorme nederlag. 

Men vil dette ende med en rask seier til Ukraina? Man kan håpe dette, og mange tror dette – selv om det er litt merkelig å snakke om rask seier nå når krigen har pågått i nesten ett år –  men la oss her skissere et par andre ikke helt urealistiske scenarier. 

Russland har vært i krig en rekke ganger, men de har ikke tapt alle disse krigene. Den første perioden av disse krigene har som regel påført Russlands store tap, men Russland har kolossalt mange soldater å sette inn. Russland har en enorm befolkning, de kan mobilisere og de kan pøse på med soldater i år etter år etter år. De to mest spektakulære eksemplene på dette er Napoleons invasjon i 1815, hvor Napoleon kom langt inn i russisk innland før han ble slått tilbake, og Hitlers invasjon under den annen verdenskrig. Hitler kom langt inn i det russiske innland før han ble slått tilbake. Så selv om det første året av krigen har vært svært lite vellykket fra Russlands side så kan de pøse på med nye soldater i et så stort omfang at de kan tvinge Ukraina i kne. 

Men dette forutsetter at Russland i tillegg til mannskapene også har utstyr: De må ha uniformer for alle slags værforhold, de må ha geværer, kanoner, stridsvogner, raketter, fly – som alle er avhengig av avansert teknisk utstyr. Slike ting har Russland tidligere kjøpt fra Vesten, og det er ingen andre land som kan levere slikt materiale av tilsvarende kvalitet. Nå importerer Russland slike ting fra Iran og Nord-Korea, men dette er land som ligger langt tilbake mht. teknologisk utvikling. Allikevel kan Russland komme langt med soldater og kuler og krutt; man kan komme et stykke med det som i andre sammenhenger kalles «brute force». 

Sanksjonene som Vesten har innført overfor Russland, og fokuseringen på å bruke svært mye ressurser på det militære – både mannskap og produksjonskapasitet – har ført til at velstanden i det russiske samfunnet har gått kraftig ned. Men ånden i befolkningen innebærer at det er riktig å ofre seg for fedrelandet, så dette vil ikke nødvendigvis føre til at befolkningen gjør opprør mot Putins regime. 

Alt tyder på at krigen går svært dårlig for Russland. Putin kan komme til å føle seg så desperat at det ikke er umulig at han vil trykke på den store knappen. Dette er et mulig scenario. Det som er et mulig svar da er at NATO benytter konvensjonelle våpen og forsøker å ødelegge alt som finnes av militært materiell og militære installasjoner i Russland. Dette kan føre til at krigen trappes opp slik at det blir en voldsom krig mellom ett desperat Russland og NATO. Dette kan bokstavelig talt ha katastrofale følger.  

Men man må også huske på at Russland er et stort land og at det er mange befolkningsgrupper (etniske russere er den største gruppen; de utgjør cirka 80 % av befolkningen), og at disse ikke er godt integrert som en befolkning. USA var en i lang periode en kontrast til dette. Der var det mange ulike befolkningsgrupper, men dette førte ikke til stridigheter fordi USA hadde en i betydelig grad individualistisk kultur, og da kan slike grupper fungere godt sammen; landets kultur var da en smeltedigel, en «melting pot». (I de senere år er USA blitt mer kollektivistisk, og det betyr at motsetninger mellom ulike befolkningsgrupper er blitt dyrket frem.) Men hvis kulturen er kollektivistisk vil slike ulike grupper ikke integreres. Russlands kultur er sterkt kollektivistisk, og det betyr at det lett kan bli stridigheter mellom de ulike folkegruppene (slik som vi så i Jugoslavia noen år etter at Tito døde). Det scenariet vi skisserer her er altså en slags borgerkrig.  

Enkelte vil kanskje si at det som pågår nå  – krigen mellom Russland og Ukraina  – er en form for borgerkrig innad i Sovjetunionen; for noen tiår siden var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen, og nå kriger disse to landene mot hverandre.  

Noe som også styrker dette scenariet om en borgerkrig innad i det nåværende Russland er at soldatene som kjemper i krigen i noe større grad kommer fra folkegrupper som holder til langt fra maktsenteret i Moskva, og de domineres av andre folkegrupper enn de som man kan kalle etniske russere. 

Et annet scenario er et slags opprør blant de som har makt, et opprør som går ut på å erstatte Putin. Og da er spørsmålet: Blir det bedre eller blir det verre? 

Først: Putin er svak. Han er 70 år gammel, han er sannsynligvis syk (noen man kan se på videoopptak), og han har ledet Russland inn i en krig som til hans og mange andre russiske lederes store overraskelse har påført Russland store tap på en rekke områder. Hans stilling er derfor sterkt svekket. På den annen side har han et maktapparat rundt seg som består av gamle venner som er der fordi de har vært lojale mot Putin i 30 år eller mer. Men dette maktapparatet består av folk som hadde enorme fordeler inntil krigen begynte; de hadde store formuer, de hadde muligheter til å reise til og oppholde seg i de flotteste strøk i Vestens storbyer, de var respektert, de hadde verden for sine føtter. Nå er de av så og si hele verden utenfor Russland betraktet som banditter. De kan tjene på å kvitte seg med Putin.  

Deretter: Putin er svak. Han har sviktet Russland. Han må erstattes av en som er sterkere en som vil føre krigen slik at den vinnes. En som står sterkt i en slik plan er lederen for den såkalte Wagner gruppen, Jevgeni Prigozhin. Prigozhin er en gangster, men hans hær, den private Wagner-gruppen. har kjempet i Ukraina og har gjort en langt bedre innsats enn de ordinære russiske styrkene. Soldatene i Wagner-gruppen har bedre utstyr og er bedre trent enn de fleste av de ordinære russiske soldatene. Han kan bli en utfordring for Putin i og med at han i tillegg til disse soldatene har viktig allierte som Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov. Kadyrov styrer Tsjetsjenia langt på vei som et islamistisk diktatur i samsvar med sharia. En annen alliert av Prigozhin er lederen for den russiske Nasjonalgarden, Viktor Zolotov. Hvis denne gruppen klarer å få makten i Russland ved å fjerne Putin så er dette antakelig det verste som kan skje. Putin er det som på engelsk kalles en «thug», en bølle, men de folkene vi har nettopp har nevnt er av samme type, bare enda mer vulgære, primitive og voldelige. Får disse makten vil de kunne intensivere krigen på en svært farlig måte.

En annen gruppe er de som står Putin nær, som ikke har soldater, men som til gjengjeld kontrollerer enorme økonomiske ressurser og det hemmelige politiet (FSB, SVR). Den sterkeste her er antakeligvis Nikolai Petrushev. Petrushev er sannsynligvis Putins nærmeste sikkerhetspolitisk rådgiver, og han har sannsynligvis vært hjernen bak de mange attentatene mot Putins fiender både i eget land og i en rekke andre land (alle kjenner til dette: en rekke russiske oligarker har omkommet ved at de her falt ut av et vindu, blitt forgiftet, omkommet i en trafikkulykke, etc.). Petrushev, alliert med rike oligarker som fortsatt er i live, og etterretningsapparatet, kan ha den mengden ressurser som er nødvendig for å fjerne Putin fra den maktposisjon han har. Får disse maktene vil de antakeligvis gå inn i forhandlinger og avslutte krigen. 

Vi må også nevne en tredje gruppe: Patriotene, hvor den mest sentrale figuren er Igor Girkin. Dette er en slags bred folkebevegelse men den har ikke svært stor oppslutning. Denne gruppen er mer nasjonalistisk orientert, men de har få ressurser utenom den nasjonalistiske ideologien. Girkin har våget å kritisere myndighetene; han mener at de er inkompetente og korrupte. 

Det er umulig å si hva som kommer til å skje med Russland fremover. Men slik er det med politiske kommentatorer: de spekulerer om fremtiden, men når de ser tilbake på hva som har skjedd så sier de at det som skjedde var opplagt. 

For vår del vil vi si at Russland hadde en periode med øket frihet fra kommunismens kollaps omkring 1990, og så begynte det å gå svært mye dårligere etter at Putin kom til makten tidlig på 2000- tallet. Dette kommer av at befolkningen i stor grad sluttet opp om ideer som nødvendigvis leder til diktatur; det var ingen stor oppslutning om ideer som fører til individuell frihet og markedsøkonomi. Det viste seg raskt etter at Putin kom til makten at han var en mulig fremtidig diktator, og hans handlinger på en rekke områder bekreftet dette: Ikke bare ble opposisjonelle fengslet, ikke bare ble undersøkende journalister drept, han gikk også til krig mot en rekke av de landet områdene som tidligere lå under Russland. Han gikk til krig mot Tsjetsjenia, han invaderte Georgia, han invaderte deler av Ukraina, og han annekterte Krim. 

En av de som advarte mot Putin var tidligere sjakkverdensmester Garry Kasparov. Kasparov var og er en svært oppegående politisk kommentator, og han var i en periode opposisjonspolitiker i Russland. Han sa klart og tydelig fra at Putins Russland kom til å bli mer og mer aggressivt, og han la dette frem i boken Winter Is Coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped som kom  i 2015. 

Og i den ikke spesielt populære sjangeren «Hva var det vi sa» kan vi også trekke frem at vi har advart mot Putin en rekke ganger: Her i 2006: «Vårt syn er at [Ukrainas president] Jusjtsjenko bør holde ut, at han bør stå opp mot det nye diktaturet Russland, og at Ukraina bør bli med i NATO fortest mulig. Jo sterkere Ukraina og dets allierte vil være, jo mindre er sannsynligheten for krig. Uansett regner vi med at det blir en del sabelrasling i de kommende dager, men vi håper intenst at en krig unngås. Men da må Vesten klart støtte Ukraina», og i 2007: «Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv». 

Her i 2014: «Putins Russland er svært nær ved å være et diktatur. Putin og hans venner her på ofte mer enn tvilsomme måter skaffet seg kontroll over alle de store selskapene, og dersom uavhengige forretningsmenn forsøker å konkurrere blir de ofte arrestert, siktet for å ha brutt konkurranselover. Journalister som graver dypt i saker som kan bli pinlige for myndighetene blir trakassert og ikke sjelden funnet drept. Opposisjonspolitikere blir ofte trakassert eller uskadeliggjort på annen måte. Eksentriske protestgrupper som Pussy Riot blir drevet vekk med piskeslag, og medlemmene satt også i fengsel i noen måneder….». 

Hovedgrunnen til at det nå er krig Ukraina er at Vesten viste en total ettergivenhet overfor Putin og hans regime, overfor flere andre diktatoriske regimer, helt frem til 24. februar 2022. 

Vi skyter inn i en parentes at en ting som kan ha gjort at lederne i Vesten så gjennom fingrene med Putins mange forbrytelse var at han skaffet dem en backup for den energien de selv ikke klart å fremskaffe etter at de hadde redusert kjernekraft og kullkraft for å satse på sol og vind. Lederne kan altså ha ignorert Putins forbrytelser på grunn av Det grønne skiftet. 

Vestens ledere viste den samme ettergivenhet overfor Hitler helt frem til krigen brøt ut i 1939. Det endte i en verdenskrig. Vi håper inderlig at vi ikke vil oppleve noe slikt en gang til. 
.

.

.

http://www.stemdlf.no/node/5126/

http://www.stemdlf.no/node/5126/

http://www.stemdlf.no/node/5549/

Det som nettopp har skjedd er veldig pussig. Rett etter at Kevin McCarthy ble valgt til Speaker ble det funnet hemmeligstemplede dokumenter i tidligere kontorer og residenser til president Joe Biden. Dokumentene stammer fra hans tid som visepresident under Barack Obama. 

Kan dette være tilfeldig? Er det virkelig slik at Bidens advokater plutselig har oppdaget dette og så har varslet politiet? Er det virkelig slik at politiet plutselig har begynt å lete i lokaler som Biden har disponert for å finne et eller annet? Eller ble de tipset av folk som står nær Biden? Er det slik at med McCarthy som Speaker har Republikanerne fått noe mer tyngde i det politiske apparatet i Washington? 

Men det viktigste som har skjedd i denne saken skjer i Demokratiske partiet. Kan det være slik at dette er første skritt som tas for å få fjernet Biden som president? Det er ikke usannsynlig at årsaken til dette er at ledende personer i det Demokratiske partiet forstår at i oppløpet til neste presidentvalg er Biden ikke en figur de kan ha i førersetet. Hvis Biden må trekke seg på grunn av helseproblemer blir det den udugelige og usympatiske Kamala Harris president. Men det må da velges en ny visepresident. En som peker seg ut her er Susan Rice. Et ikke usannsynlig scenario er da at det Demokratiske partiet i ´24 vil gå til valg med Susan Rice som sin kandidat. 

Det vi har skrevet over er noe nær å være rene spekulasjoner. Men i blant er det dette politiske kommentatorer gjør. Situasjonen er nå slik at det er åpenbart for alle at Biden ikke fungerer og at han absolutt ikke er valgbar. Det er like åpenbart at Kamala Harris ikke er en kandidat som kan vinne noe som helst valg, og i hvert fall ikke et presidentvalg. Sterke personer i det Demokratiske partiet må da finne en ny kandidat. Å stille til valg med en brukbar kandidat som har vært visepresident har ikke vært vellykket spesielt ofte, men noen ganger har det slikt scenario vært vellykket: Lyndon Johnson ble valgt etter Kennedy i 1964 (selv om denne situasjonen var svært spesiell), Bush senior ble valgt etter Ronald Reagan i 1988, men Nixon ble ikke valgt etter etter Eisenhower i 1960. Visepresident Al Gore tapte mot George Bush junior i 2000, men dette hadde antakelig mye å gjøre med de mange skandalene som Bill Clinton var involvert i. 

Det eneste vi vil tro er rimelig sikkert i forbindelse med neste valg er at dersom Republikanerne nominerer Donald Trump vil Demokratene vinne. Men et valg mellom Desantis og Susan Rice blir et valg mellom to nokså habile politikere, og da kan resultatet gå begge veier. 

.

.

.

https://www.cbsnews.com/news/biden-center-classified-documents/?utm_source=ActiveCampaign&utm_medium=email&utm_content=Our+Best+Stuff+on+Biden+s+Classified+Document+Scandal%2C+George+Santos%2C+and+Gas+Stoves&utm_campaign=Our+Best+Stuff+on+Biden+s+Classified+Document+Scandal%2C+George+Santos%2C+and+Gas+Stoves

Opptøyene i Iran pågår fortsatt, og de har nå vart i flere måneder. De begynte etter at 15 år gamle skolejenter nektet å bruke hijab, og det førte til at først en og så mange av disse jentene ble arrestert, banket opp og bokstavelig talt slått i hjel av moralpolitiet. Dette er straffen for ikke å følge de reglene som sharia setter; Iran er som kjent et islamistisk diktatur. 

Opptøyene har spredd seg både i antall og geografisk, og det er vanskelig å si hvor mange som er blitt drept av moralpolitiet for å kreve en liten økning av individuell frihet, men vi har sett overslag som kan tyde på at cirka 500 personer, stort sett ungdommer og svært mange jenter, er blitt drept. 

Dette er barbarisk, og det viser islamismens sanne ansikt. 

Men hva kommer til å skje? Blir det et regimeskifte? Eller vil regimet tillate unge jenter å ferdes utendørs uten hijab? Er det som er i ferd med å skje en revolusjon som vil føre til at hele det islamistiske tyranniet blir kastet og at landet får vesentlig større frihet? 

For at et slikt opprør skal lykkes er det ikke tilstrekkelig at de som gjør opprør er mot noe, de må også være for noe. Og ikke nok med det: Opprørerne må ha en ledelse som har en viss oppslutning både blant opprørerne og blant befolkningen som helhet. Dette forutsetter igjen at det finnes en leder med karisma og autoritet, at det finnes et apparat rundt lederen, og at det finnes en noenlunde utarbeidet ideologi som samler opprørerne. 

Det hevdes at før den russiske revolusjon var holdningen i ledelsen av kommunistpartiet (bolsjevikene) at «i Russland er det nå syv personer som forstår marxismen godt, og derfor er suksessen sikret». Kommunistene kom ikke godt ut av revolusjonen, som skjedde i februar 1917, men i oktober kuppet de det nye, demokratisk valgte statsapparatet, og innførte et kommunistisk diktatur. Dette førte til en borgerkrig som varte i noen år, men til slutt gikk kommunistene seirende ut av krigen. 

Poenget her er at disse kommunistene i Russland hadde en gruppe sterke personer og en ideologi som de mente var godt begrunnet og som kunne brukes til å forandre verden – eller i hvert fall Russland. De fikk makten i Russland, innførte (man kan godt diskutere terminologien her) kommunismen, med resultater som stor fattigdom, liten frihet, og betydelig undertrykkelse. Dette regimet ble stadig svakere utover 70- og 80-tallet, og kollapset omkring 1990. 

Men kommunistene fikk makten fordi de hadde en sterk ideologi, fordi de hadde sterke og karismatiske folk i ledelsen, og fordi de hadde et budskap som kunne virke plausibelt på betydelige deler av befolkningen. For at en revolusjon skal lykkes må disse ingrediensene være tilstede. 

Også i Iran, før revolusjonen på slutten av 70-tallet, var disse elementene til stede. Sjahens regime var grusomt, og landet var alliert med Vesten. (Dessverre gjorde Vesten altfor lite til å påvirke sjahens regime til å gjøre landets maktapparat sivilisert.)

De som gjorde opprør mot sjahen var en koalisjon bestående av i hovedsak islamister og sosialister; men det var også noen vestlig orienterte aktører i denne koalisjonen. Sosialistene trodde at de skulle kunne samarbeide med islamistene om å gjøre Iran til et langt bedre land etter at sjahen var kastet. Lederen for islamistene, som var den sterkeste kraften blant de revolusjonære, var ayatholla Khomeini, og han viste seg å være en dyktig politisk spiller. Kort tid etter at disse gruppene fikk den politiske makten i Iran begynte islamistene å renske ut ikke bare sosialistene, men også muslimer som ikke støttet Khomeinys harde linje 

Vi gjengir bare følgende fra en artikkel i Dagbladet som beskriver denne prosessen: 

«Ayatolla Ruhollah Khomeini … hadde i en årrekke jobbet mot monarkiet [sjahens regime] fra sitt eksil i utlandet. En bølge av protester mot monarkiet fulgte, i gatene demonstrerte folk. I september samme år ble det erklært unntakstilstand da protestene mot sjahen ikke ga seg. Men de var sterke. Det som samlet motstanderne var en eneste sak: Hatet til sjahen. Khomeinis koalisjon besto av militante som var klare til å drepe for å få sin mann til makta. … 

Ayatollaen kom tilbake til Iran etter 15 år i eksil. Han hadde ikke landingstillatelse, men ankom i et fly fra Air France. Han ble bejublet av opptil 5 millioner mennesker som hadde møtt opp. En politistyrke på 50 000 måtte snart gi opp. – Jeg vil slå nevene mine mot munnene i denne regjeringen. Fra nå av er det jeg som vil gi regjeringen navn, sa Khomeini. Statsministeren Shapour Bakhtiar forsøkte å dysse det hele ned, og svarte at det ikke var noen grunn til bekymring. – Khomeini kan si hva han vil, men ikke gjøre som han vil, sa Bakhtiar. Myndighetene kuttet TV-bildene av Khomeini og holdt en militærparade gjennom Teheran den kvelden for å vise styrke. Det hjalp ikke. Det hemmelige politiet forsvant, sjahens hær på 500 000 mann ble oppløst. 

Ayatollaen tok kontroll over myndighetene og erklærte den islamske republikken for opprettet. … Khomeini var ærlig nok til aldri å love demokrati. Han startet opprøret mot sjahen ikke fordi han mente iranerne hadde for lite frihet, heller tvert om, de hadde for mye. Revolusjonen som startet med studenter som marsjerte i gatene, ble snart overtatt av de sterke shiamuslimske kreftene … En eneste imam styrer landet, og han hevder å representere Gud på jorda. I 1979 støttet både folk som kalte seg både monarkister, liberale og demokrater Khomeini. Mange planla å bruke ham som en vei mot makta, men de undervurderte hans talent. Også mullaene, i 1978 var det nesten 250 000 av dem i Iran, hengte seg på Khomeinis prosjekt. De hadde mange ulike agendaer, men felles var at de også ønsket å bruke Khomeini for å få en større del av makta. Han ble for smart for dem også. 

Til og med venstrepartienes ledere snudde om. De begynte plutselig å anlegge skjegg og gikk i moskeen. Medlemmene av kommunistpartiet Tudeh byttet ut bildene sine av Marx og Lenin med portretter av imamene Ali Ibn Abi-Talib av Hussein Ibn Ali. Sjefideologen Ihsan Tabari skrev en bok om at Ali var den ekte grunnleggeren av sosialismen. … Straks han kom til makta begynte Khomeini jobben med å knuse sine tidligere allierte. Han startet med den svakeste, og satte stor-ayatolla Kazem Shariatmadari i husarrest. Partiet hans, Folkets republikanske parti, ble oppløst. Musaddeqene var de neste som måtte blø. Dette var støttespillerne til Muhammad Mussaddeq, som hadde vært statsminister noen år på 50-tallet. De islamske nasjonalistene og lederen Mahdi Bazargan som ble brukt av Khomeini som statsminister et par måneder måtte også forsvinne. Deretter Muhahedin, venstregrupper og geriljafolk. I løpet av 1983 var de fleste fiendene borte. Ifølge Amnesty ble 25 000 mennesker henrettet mellom 1981 og 1983. Nesten alle var tidligere støttespillere av Khomeini. Også en rekke mullaer og fremstående politikere ble likvidert …» (link nedenfor). 

Kort oppsummert: Blant de revolusjonære var det i hovedsak to ideologiske grupper: sosialister og islamister. Islamistene viste seg å være sterkest, og mange av sosialistene gikk over til den islamistisk ideologien. I løpet av to år ble cirka 25.000 mennesker henrettet fordi de ikke støttet opp om den islamistiske linjen. 

Poenget er at en revolusjon for å lykkes må ha en plausibel og populær ideologi, og en sterk ledelse. 

I det som skjer i Iran i dag finnes dessverre ingen av delene.

Det er mulig at Irans politiske ledelse vil gi befolkningen litt større frihet, men mitt syn er at det er lite sannsynlig at det blir noen vesentlig endring på regimet; Iran kommer fortsatt til å være et islamistisk diktatur, i hvertfall for noen år fremover. Dette er, slik jeg ser det, den mest sannsynlig utgangen på det som skjer. Det alternativet som ligger nærmest opp til dette er at revolusjonsgarden tar over makten og at det blir det noe reduksjon i de islamistiske påleggene som befolkningen nå lever under. Men betydelig øket grad av frihet i Iran kommer neppe til å skje: Frihet forutsetter individualisme og rasjonalitet, og siden ingen av disse prinsippene har betydelig oppslutning i befolkningen, vil det heller ikke bli noen vesentlig økning av friheten. 

Dette er tragisk, dette er grusomt, men det er slik det må gå når viktige verdier som individualisme og rasjonalitet står svakt..

.

.

.

https://www.dagbladet.no/magasinet/han-henrettet-alle-motstandere/65945747

Noen nyhetsoppslag: 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/abv51O/iran-henrettelser-vekker-sterke-reaksjoner-de-skal-spre-frykt

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/on3nwj/nasjonalgarden-beordrer-stans-av-demonstrasjoner-i-iran

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2022/11/08/195883165/hevder-iran-vil-henrette-arresterte-demonstranter

Jeg har fulgt med i politikken både innenriks og utenriks i mange tiår, men aldri før har det vært slik at jeg har sjekket nettaviser flere ganger hver dag for å finne ut om det er brukt atomvåpen i Europa. Dette er noe som jeg inntil for noen måneder siden aldri ville tenke meg kunne skje. 

Russland under Putin har fra tidlig på 2000-tallet utviklet seg til å bli et stadig mer tyrannisk og barbarisk diktatur. Jeg skrev om dette på DLFs nettside allerede for mer enn 15 år siden: Putins regime ble mer og mer korrupt, opposisjonelle ble satt i fengsel eller drept, og alt dette skjedde med betydelig støtte fra den russiske befolkningen. Allikevel, de aller fleste kommentatorer og politikere i Vesten betraktet Russland som et sivilisert land med et regime man kunne samarbeide med.

Heldigvis ser det nå ut til at så si alle er klar over hva slags regime man har i Russland. Dette regimet satte i gang en fullskala krig mot Ukraina, men Vesten har så og si unisont sluttet opp om Ukraina. Denne krigen kommer til å påføre Ukraina enorm skade, både i tap av menneskeliv og i store materielle ødeleggelser: Putins hær har fra dag én i stort omfang angrepet sivile mål, noe som er helt uakseptabelt i innledningsfasen i en krig. Men den skaden som Putins regime er i ferd med å påføre Russland kommer til å være enda større: Et stort antall unge menn er drept; det er snakk om kanskje mer enn 100 000. Et enda større antall dyktige unge mennesker har rømt landet for å slippe å delta i krigen. Russland er boikottet i de aller fleste sammenhenger av de fleste siviliserte land i verden. Dette er en skade som det kan ta menge tiår år å rette opp, og i denne lange perioden kommer russere flest til å leve i stor fattigdom og med liten frihet. Den som har skylden for dette er Putin og hans krets – og de aller fleste russere; de har støttet Putins politikk: Putin har vært en populær leder og han er gjenvalgt med store flertall en rekke ganger.   

Men det var også en rekke andre problemer som kom til overflaten i året som er gått. 

Det grønne skiftet, som innebærer nedlegging av en meget stor andel av den effektive kraftproduksjonen i Europa, har i perioder ført strømprisene til himmels. Pengepolitikken har også ført til at det er en kraftig inflasjon, og disse to tingene til sammen gjør at alt blir dyrere for folk flest. Vi har sett ulike oppslag om dette, og noen har antydet at vi har en samlet prisstigning på cirka 30 %. Vi skal ikke gå god for noen av de tallene vi har sett i avisene, men det vil ikke overraske oss om prisstigningen for den vanlige forbruker vil ligge på rundt 15 % på et år. En overskrift i Nettavisen sier følgende: «Tredobling i nordmenn som sliter med regningene hver måned: – Veldig dramatiske tall».  

Men dette skyldes altså en politikk som har ført i alle vestlige land, og som befolkningen i det store og hele har støttet. 

Den sak i år som tydeligst viser hvor naive og hvor liten virkelighetskontakt politikerne har er utenriksminister Anniken Huitfeldts møte med Taliban. En delegasjon fra Taliban ble hentet med privatfly til Oslo og fikk opphold her på skattebetalernes bekostning. Målet var å påvirke Taliban til å lette på noen av de restriksjonene som kvinner må å leve under under det islamistiske regimet i Afghanistan. En uttalelse i pressen hevdet Huitfeldt at de skulle stille «tydelige og tøffe krav» til Taliban (22. januar 2022, kilde TV2nyhetene, link nedenfor). 

Men utover året ble det klart at forsøket på å påvirke Taliban ikke hadde noen som helst positiv innvirkning på regimet i Kabul. 

14. november var utenriksminister Huitfeldt «skuffet» over at Taliban ikke har gjenåpnet jenteskolene i Afghanistan. Samme måned gjeninnført Taliban pisking som offentlig straff og masseunderholdning.

21. desember sier Huitfeldt at hun er «dypt bekymret» over at kvinner ikke lenger får studere ved universitetene i Afghanistan.

27. desember uttaler Huitfeldt at Norge fortsatt forhandler med Taliban, men som hun sier: «det er krevende».

Huitfeldt er åpenbart en «babe in the woods». Ja, det er svært mange slike, men at en slik person anses som kvalifisert til å være utenriksminister, vel…,  vi burde ikke være overrasket over dette. Det ser ut til at den viktigste kvalifikasjon for å få et høytstående verv nasjonalt eller internasjonalt er en grenseløs naivitet. 

Huitfeldt er medlem av Arbeiderpartiet, et parti som tidligere ble ansett som «ørnen» blant norske partier – ja, i en lang periode var partiet stort og mektig og hadde en del på et vis dyktige folk som det kunne sette inn i viktige posisjoner. Selv om partiet ikke har det hele ansvaret for dagens håpløse situasjon, er det dette partiet som får skylden: det er jo det partiet som sitter i regjering. Populariteten har synket og oppslutningen på meningsmålingene ligger på i underkant av 20 %. I tillegg er statsminister Støre en tåkefyrste av de helt store, og han ble ansett som egnet til å lede dette partiet. Partiet som en gang blir omtalt som ørnen blant partier er nå mer å sammenligne med en nyklekket kråkeunge som har falt ut av redet og som bare virrer rundt på bakken uten mål og mening. Et annet parti som sitter i regjering er Senterpartiet, og dette partiet har nå mistet så mye oppslutning at det nå ligger langt under sperregrensen.

Vi kunne tatt med mange flere saker fra norsk poitikk, men vi nevner kun en som klart og tydelig illustrerer ordtaket «Opp som en løve, ned som en skinnfell». Follobanen, som skulle spare reisende mellom Oslo og Ski cirka 10 minutter reisetid, ble åpnet med brask og bram og kongelig tilstedeværelse rett før jul. Det gikk ikke mange dagene før den ble stengt; det var enkelte viktige ting som ikke fungerte. Men hva får man vel for 37 milliarder i dag? – åpenbart ikke så mye.

Vi kan også ta med at det er store protester i distriktene mot enda en ny skatt som regjeringen har innført, og det er visstnok slik at enkelte politikere fra Rødt er imot den nye skatteøkningen: de forstår visstnok at denne nye tilstrammingen av skatteskruen er ødeleggende for bedrifter i distriktene. Det stadig høyere skattenivået har også ført til at antall skatteflyktninger har økt kolossalt i det siste året; tall vi har sett tyder på at det er mellom 20 og 30 svært ressurssterke personer som har flyktet til Sveits bare i 2022. Når rike og ressurssterke folk drar fra landet er det klart og tydelig signal på at noe er alvorlig galt. Et land som styres riktig tiltrekker seg dyktige folk.

Utenriks: Situasjonen i Afghanistan er en katastrofe. Vårt syn, som vi har gitt uttrykk for tidligere, var at Vesten med USA i spissen ikke burde ha trukket sine styrker ut av Afghanistan; de islamistiske kreftene i Afghanistan burde blitt holdt nede med militær makt. (Tilbaketrekkingen skjedde i 2021.) Den tilbaketrekningen som skjedde var et resultat av en avtale inngått mellom USA under president Trump og Taliban. Trump, som kjent, elsker å inngå avtaler, men å tro at Taliban ville overholde en avtale som ikke fullt og helt i samsvar med sharia er bare grenseløst naivt. Måten tilbaketrekningen skjedde på under president Biden var også en katastrofe. Vi har tidligere skrevet flere artikler her på gullstandard om denne tilbaketrekningen, og linker til en av dem nedenfor. Alle disse artiklene har samme budskap: den eneste måte å forholde seg til islamister på er å nedkjempe dem, å påføre dem et totalt militært nederlag. 

Om Storbritannia siterer vi bare dette fra TV2: «Fattigdommen øker dramatisk i Storbritannia. Over 14,5 millioner briter lever i dag i fattigdom. Stigende levekostnader vil trolig kaste ytterligere en million mennesker ut i dyp nød i løpet av vinteren. Den årlig inflasjonen i oktober lød på hele 11,1 prosent. Det er 1,0 prosentpoeng høyere enn i september og 0,4 prosentpoeng høyere enn ventet. Dette er den høyeste inflasjonen på 40 år og skyldes hovedsakelig de høye energiprisene. Mange opplever situasjonen som desperat. De økte levekostnadene fører stadig flere inn i stor nød.»

Årsaken? De er mange, men en viktig grunn er at Storbritannia de siste tiårene har lagt ned innpå 30 kjernekraftverk, og at energiprisene da har gått kraftig opp.  

Prisstigning og inflasjon, Det grønne skiftet, krigen i Ukraina, Vestens overgivelse av Afghanistan til det islamistiske Taliban, er svært negative nyheter. Men det finnes faktisk et og annet lyspunkt. 

Vi begynner med presidenten i Ukraina, Volodymyr Zelensky. At han valgte å kjempe mot den russiske invasjonen viser en personlighet som man dessverre ser få av i historien. Den dagen russerne angrep samlet han noen av lederne i landet og de sendte ut følgende beskjed:

«Good evening, everyone. The leader of the party is here, the head of the presidential administration is here, Prime Minister Shmyhal is here, Podolyak is here, the president is here. We are all here, our soldiers are here, the citizens of the country are here. We are all here protecting our independence, our country, and we are going to continue to do so. Glory to the defenders of Ukraine. Glory to Ukraine.»

Mange andre ledere vil en slik situasjon bare har flyktet, og det var det USA først tilbød Zelensky. Det han svarte var ord som kommer til å gå inn i historiebøkene: «Dere tilbyr meg en transport ut, det jeg trenger er kuler og krutt!». Heldigvis har Vesten i svært stor grad støttet Zelensky. 

(Ja, det er en god del negativt å si om regimet i Ukraina, men i dette tilfellet er det klinkende klart at den som har retten på sin side er Ukraina og ikke Russland.) 

Av andre positive andre ting vi kan nevne at det er omfattende opptøyer mot regimet i Iran. Dette begynte med at unge jenter sluttet å gå med den obligatoriske tildekkingen som regimet krevde, Moralpolitiet gikk i gang med å banke opp disse småjentene, noen av dem ble slått ihjel, og dette førte igjen til omfattende protester. Regimet ser ut til å ha blitt mer forsiktig med å håndtere disse opprørerne. 

Også i Kina har det vært opptøyer; de begynte etter svært strenge pålegg om isolering etter et utbrudd av Corona-viruset. 

Den som er svært optimistisk kan håpe på at opptøyene i Iran og Kina fører til vesentlige endringer i regimene, men man må bare være svært stor optimist for å tro dette. 

Av andre positive ting kan vi nevne at Iran ikke har gått til krig mot Israel og at Kina ennå ikke har gått i krig for å innføre kommunismen på Taiwan. 

Og hvis man skal si noe positivt om USA må det være at en stor del av de som sitter med politisk makt i stor grad støtter Ukraina, og at president Biden ikke bruker Twitter. En annen Twitter-bruker, Donald Trump, har vært så prinsippløs at han i stor grad har ødelagt det republikanske partiet, og i det siste har han spilt sine kort så dårlig at han er ute av politikken for alltid. 

Vi frykter dog allikevel at det kommende året blir verre enn det vi nettopp har vært igjennom. 

Vi vil allikevel ønske alle et godt nytt år, men troen på det virkelig blir et godt nytt år, den er ikke spesielt stor..

.

.

.

. 

https://www.nettavisen.no/okonomi/tredobling-i-nordmenn-som-sliter-med-regningene-hver-maned-veldig-dramatiske-tall/s/5-95-819450

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/huitfeldt-om-samtalene-med-taliban-har-stilt-tydelige-krav/14521380/

https://www.tv2.no/direkte/jpybz/siste-nytt/63762dd084915ec4e7f5bc83/fattigdommen-oker-dramatisk-i-storbritannia

Styrker trekkes ut av Afghanistan – kommer historien til å gjenta seg?

Trump, Bolton og Taliban