Opptøyene i Iran pågår fortsatt, og de har nå vart i flere måneder. De begynte etter at 15 år gamle skolejenter nektet å bruke hijab, og det førte til at først en og så mange av disse jentene ble arrestert, banket opp og bokstavelig talt slått i hjel av moralpolitiet. Dette er straffen for ikke å følge de reglene som sharia setter; Iran er som kjent et islamistisk diktatur.
Opptøyene har spredd seg både i antall og geografisk, og det er vanskelig å si hvor mange som er blitt drept av moralpolitiet for å kreve en liten økning av individuell frihet, men vi har sett overslag som kan tyde på at cirka 500 personer, stort sett ungdommer og svært mange jenter, er blitt drept.
Dette er barbarisk, og det viser islamismens sanne ansikt.
Men hva kommer til å skje? Blir det et regimeskifte? Eller vil regimet tillate unge jenter å ferdes utendørs uten hijab? Er det som er i ferd med å skje en revolusjon som vil føre til at hele det islamistiske tyranniet blir kastet og at landet får vesentlig større frihet?
For at et slikt opprør skal lykkes er det ikke tilstrekkelig at de som gjør opprør er mot noe, de må også være for noe. Og ikke nok med det: Opprørerne må ha en ledelse som har en viss oppslutning både blant opprørerne og blant befolkningen som helhet. Dette forutsetter igjen at det finnes en leder med karisma og autoritet, at det finnes et apparat rundt lederen, og at det finnes en noenlunde utarbeidet ideologi som samler opprørerne.
Det hevdes at før den russiske revolusjon var holdningen i ledelsen av kommunistpartiet (bolsjevikene) at «i Russland er det nå syv personer som forstår marxismen godt, og derfor er suksessen sikret». Kommunistene kom ikke godt ut av revolusjonen, som skjedde i februar 1917, men i oktober kuppet de det nye, demokratisk valgte statsapparatet, og innførte et kommunistisk diktatur. Dette førte til en borgerkrig som varte i noen år, men til slutt gikk kommunistene seirende ut av krigen.
Poenget her er at disse kommunistene i Russland hadde en gruppe sterke personer og en ideologi som de mente var godt begrunnet og som kunne brukes til å forandre verden – eller i hvert fall Russland. De fikk makten i Russland, innførte (man kan godt diskutere terminologien her) kommunismen, med resultater som stor fattigdom, liten frihet, og betydelig undertrykkelse. Dette regimet ble stadig svakere utover 70- og 80-tallet, og kollapset omkring 1990.
Men kommunistene fikk makten fordi de hadde en sterk ideologi, fordi de hadde sterke og karismatiske folk i ledelsen, og fordi de hadde et budskap som kunne virke plausibelt på betydelige deler av befolkningen. For at en revolusjon skal lykkes må disse ingrediensene være tilstede.
Også i Iran, før revolusjonen på slutten av 70-tallet, var disse elementene til stede. Sjahens regime var grusomt, og landet var alliert med Vesten. (Dessverre gjorde Vesten altfor lite til å påvirke sjahens regime til å gjøre landets maktapparat sivilisert.)
De som gjorde opprør mot sjahen var en koalisjon bestående av i hovedsak islamister og sosialister; men det var også noen vestlig orienterte aktører i denne koalisjonen. Sosialistene trodde at de skulle kunne samarbeide med islamistene om å gjøre Iran til et langt bedre land etter at sjahen var kastet. Lederen for islamistene, som var den sterkeste kraften blant de revolusjonære, var ayatholla Khomeini, og han viste seg å være en dyktig politisk spiller. Kort tid etter at disse gruppene fikk den politiske makten i Iran begynte islamistene å renske ut ikke bare sosialistene, men også muslimer som ikke støttet Khomeinys harde linje
Vi gjengir bare følgende fra en artikkel i Dagbladet som beskriver denne prosessen:
«Ayatolla Ruhollah Khomeini … hadde i en årrekke jobbet mot monarkiet [sjahens regime] fra sitt eksil i utlandet. En bølge av protester mot monarkiet fulgte, i gatene demonstrerte folk. I september samme år ble det erklært unntakstilstand da protestene mot sjahen ikke ga seg. Men de var sterke. Det som samlet motstanderne var en eneste sak: Hatet til sjahen. Khomeinis koalisjon besto av militante som var klare til å drepe for å få sin mann til makta. …
Ayatollaen kom tilbake til Iran etter 15 år i eksil. Han hadde ikke landingstillatelse, men ankom i et fly fra Air France. Han ble bejublet av opptil 5 millioner mennesker som hadde møtt opp. En politistyrke på 50 000 måtte snart gi opp. – Jeg vil slå nevene mine mot munnene i denne regjeringen. Fra nå av er det jeg som vil gi regjeringen navn, sa Khomeini. Statsministeren Shapour Bakhtiar forsøkte å dysse det hele ned, og svarte at det ikke var noen grunn til bekymring. – Khomeini kan si hva han vil, men ikke gjøre som han vil, sa Bakhtiar. Myndighetene kuttet TV-bildene av Khomeini og holdt en militærparade gjennom Teheran den kvelden for å vise styrke. Det hjalp ikke. Det hemmelige politiet forsvant, sjahens hær på 500 000 mann ble oppløst.
Ayatollaen tok kontroll over myndighetene og erklærte den islamske republikken for opprettet. … Khomeini var ærlig nok til aldri å love demokrati. Han startet opprøret mot sjahen ikke fordi han mente iranerne hadde for lite frihet, heller tvert om, de hadde for mye. Revolusjonen som startet med studenter som marsjerte i gatene, ble snart overtatt av de sterke shiamuslimske kreftene … En eneste imam styrer landet, og han hevder å representere Gud på jorda. I 1979 støttet både folk som kalte seg både monarkister, liberale og demokrater Khomeini. Mange planla å bruke ham som en vei mot makta, men de undervurderte hans talent. Også mullaene, i 1978 var det nesten 250 000 av dem i Iran, hengte seg på Khomeinis prosjekt. De hadde mange ulike agendaer, men felles var at de også ønsket å bruke Khomeini for å få en større del av makta. Han ble for smart for dem også.
Til og med venstrepartienes ledere snudde om. De begynte plutselig å anlegge skjegg og gikk i moskeen. Medlemmene av kommunistpartiet Tudeh byttet ut bildene sine av Marx og Lenin med portretter av imamene Ali Ibn Abi-Talib av Hussein Ibn Ali. Sjefideologen Ihsan Tabari skrev en bok om at Ali var den ekte grunnleggeren av sosialismen. … Straks han kom til makta begynte Khomeini jobben med å knuse sine tidligere allierte. Han startet med den svakeste, og satte stor-ayatolla Kazem Shariatmadari i husarrest. Partiet hans, Folkets republikanske parti, ble oppløst. Musaddeqene var de neste som måtte blø. Dette var støttespillerne til Muhammad Mussaddeq, som hadde vært statsminister noen år på 50-tallet. De islamske nasjonalistene og lederen Mahdi Bazargan som ble brukt av Khomeini som statsminister et par måneder måtte også forsvinne. Deretter Muhahedin, venstregrupper og geriljafolk. I løpet av 1983 var de fleste fiendene borte. Ifølge Amnesty ble 25 000 mennesker henrettet mellom 1981 og 1983. Nesten alle var tidligere støttespillere av Khomeini. Også en rekke mullaer og fremstående politikere ble likvidert …» (link nedenfor).
Kort oppsummert: Blant de revolusjonære var det i hovedsak to ideologiske grupper: sosialister og islamister. Islamistene viste seg å være sterkest, og mange av sosialistene gikk over til den islamistisk ideologien. I løpet av to år ble cirka 25.000 mennesker henrettet fordi de ikke støttet opp om den islamistiske linjen.
Poenget er at en revolusjon for å lykkes må ha en plausibel og populær ideologi, og en sterk ledelse.
I det som skjer i Iran i dag finnes dessverre ingen av delene.
Det er mulig at Irans politiske ledelse vil gi befolkningen litt større frihet, men mitt syn er at det er lite sannsynlig at det blir noen vesentlig endring på regimet; Iran kommer fortsatt til å være et islamistisk diktatur, i hvertfall for noen år fremover. Dette er, slik jeg ser det, den mest sannsynlig utgangen på det som skjer. Det alternativet som ligger nærmest opp til dette er at revolusjonsgarden tar over makten og at det blir det noe reduksjon i de islamistiske påleggene som befolkningen nå lever under. Men betydelig øket grad av frihet i Iran kommer neppe til å skje: Frihet forutsetter individualisme og rasjonalitet, og siden ingen av disse prinsippene har betydelig oppslutning i befolkningen, vil det heller ikke bli noen vesentlig økning av friheten.
Dette er tragisk, dette er grusomt, men det er slik det må gå når viktige verdier som individualisme og rasjonalitet står svakt..
.
.
.
https://www.dagbladet.no/magasinet/han-henrettet-alle-motstandere/65945747
Noen nyhetsoppslag:
https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/on3nwj/nasjonalgarden-beordrer-stans-av-demonstrasjoner-i-iran