Krigen i Ukraina har nå pågått i 11 måneder. Man kan si at den begynte med Russlands invasjon 24. februar 2022, men det var mindre trefninger/angrep fra Russlands side før dette: Russland sendte militære styrker inn i de østlige delene av Ukraina før dette, og mange husker annekteringen av Krim i 2014. Disse angrepene ble møtt med svak respons fra Ukraina, og bare med tomt prat fra lederne i Vesten. Dessuten hadde Vesten tapt en rekke kriger de siste tiårene, noe som er lite annet enn et oppfordring til aggressive diktaturer om å kjøre på: «dere vil ikke møte motstand».
Denne svakheten så vi også i den første reaksjonen etter invasjonen: Det første Vesten/USA tilbød Ukraina var å hente ut president Zelensky! Dette innebar at Vesten ville godta at Russland okkuperte Ukraina. Et sannsynlig scenario for det som kunne skjedd deretter var at Zelensky ville danne en slags eksilregjering som skulle forsøke å samle støtte for å kaste russerne ut av det da helt okkuperte Ukraina, et forsøk som aldri ville lykkes.
Men Zelensky viste seg å være en svært modig mann. Han ville ikke ha den transporten USA tilbød ham, han ba istedet om ammunisjon! Dette ble raskt fulgt opp av en 180 graders kursendring fra lederne i Vesten, som samlet seg bak Zelensky og Ukraina: Vesten har deretter forsynt Ukraina med enorme mengder våpen, det er også innført en rekke sanksjoner mot Russland, og den verbale støtten fra Vestens ledere er 100 % (med et mulig unntak for – hvem ellers? – Frankrike).
Det heter at det første som svikter i krig er alle planer for hvordan krigen skal gjennomføres. Det er blitt sagt at de russiske offiserene som ledet invasjonen/angrepene hadde med seg paradeuniformer når de invaderte Ukraina 24. februar, disse paradeuniformen skulle brukes i seiersparader i Kyiv noen dager etter invasjonen. Men slik gikk det ikke. Ukrainerne kjempet imot, og har påført den russiske hæren enorme nederlag.
Men vil dette ende med en rask seier til Ukraina? Man kan håpe dette, og mange tror dette – selv om det er litt merkelig å snakke om rask seier nå når krigen har pågått i nesten ett år – men la oss her skissere et par andre ikke helt urealistiske scenarier.
Russland har vært i krig en rekke ganger, men de har ikke tapt alle disse krigene. Den første perioden av disse krigene har som regel påført Russlands store tap, men Russland har kolossalt mange soldater å sette inn. Russland har en enorm befolkning, de kan mobilisere og de kan pøse på med soldater i år etter år etter år. De to mest spektakulære eksemplene på dette er Napoleons invasjon i 1815, hvor Napoleon kom langt inn i russisk innland før han ble slått tilbake, og Hitlers invasjon under den annen verdenskrig. Hitler kom langt inn i det russiske innland før han ble slått tilbake. Så selv om det første året av krigen har vært svært lite vellykket fra Russlands side så kan de pøse på med nye soldater i et så stort omfang at de kan tvinge Ukraina i kne.
Men dette forutsetter at Russland i tillegg til mannskapene også har utstyr: De må ha uniformer for alle slags værforhold, de må ha geværer, kanoner, stridsvogner, raketter, fly – som alle er avhengig av avansert teknisk utstyr. Slike ting har Russland tidligere kjøpt fra Vesten, og det er ingen andre land som kan levere slikt materiale av tilsvarende kvalitet. Nå importerer Russland slike ting fra Iran og Nord-Korea, men dette er land som ligger langt tilbake mht. teknologisk utvikling. Allikevel kan Russland komme langt med soldater og kuler og krutt; man kan komme et stykke med det som i andre sammenhenger kalles «brute force».
Sanksjonene som Vesten har innført overfor Russland, og fokuseringen på å bruke svært mye ressurser på det militære – både mannskap og produksjonskapasitet – har ført til at velstanden i det russiske samfunnet har gått kraftig ned. Men ånden i befolkningen innebærer at det er riktig å ofre seg for fedrelandet, så dette vil ikke nødvendigvis føre til at befolkningen gjør opprør mot Putins regime.
Alt tyder på at krigen går svært dårlig for Russland. Putin kan komme til å føle seg så desperat at det ikke er umulig at han vil trykke på den store knappen. Dette er et mulig scenario. Det som er et mulig svar da er at NATO benytter konvensjonelle våpen og forsøker å ødelegge alt som finnes av militært materiell og militære installasjoner i Russland. Dette kan føre til at krigen trappes opp slik at det blir en voldsom krig mellom ett desperat Russland og NATO. Dette kan bokstavelig talt ha katastrofale følger.
Men man må også huske på at Russland er et stort land og at det er mange befolkningsgrupper (etniske russere er den største gruppen; de utgjør cirka 80 % av befolkningen), og at disse ikke er godt integrert som en befolkning. USA var en i lang periode en kontrast til dette. Der var det mange ulike befolkningsgrupper, men dette førte ikke til stridigheter fordi USA hadde en i betydelig grad individualistisk kultur, og da kan slike grupper fungere godt sammen; landets kultur var da en smeltedigel, en «melting pot». (I de senere år er USA blitt mer kollektivistisk, og det betyr at motsetninger mellom ulike befolkningsgrupper er blitt dyrket frem.) Men hvis kulturen er kollektivistisk vil slike ulike grupper ikke integreres. Russlands kultur er sterkt kollektivistisk, og det betyr at det lett kan bli stridigheter mellom de ulike folkegruppene (slik som vi så i Jugoslavia noen år etter at Tito døde). Det scenariet vi skisserer her er altså en slags borgerkrig.
Enkelte vil kanskje si at det som pågår nå – krigen mellom Russland og Ukraina – er en form for borgerkrig innad i Sovjetunionen; for noen tiår siden var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen, og nå kriger disse to landene mot hverandre.
Noe som også styrker dette scenariet om en borgerkrig innad i det nåværende Russland er at soldatene som kjemper i krigen i noe større grad kommer fra folkegrupper som holder til langt fra maktsenteret i Moskva, og de domineres av andre folkegrupper enn de som man kan kalle etniske russere.
Et annet scenario er et slags opprør blant de som har makt, et opprør som går ut på å erstatte Putin. Og da er spørsmålet: Blir det bedre eller blir det verre?
Først: Putin er svak. Han er 70 år gammel, han er sannsynligvis syk (noen man kan se på videoopptak), og han har ledet Russland inn i en krig som til hans og mange andre russiske lederes store overraskelse har påført Russland store tap på en rekke områder. Hans stilling er derfor sterkt svekket. På den annen side har han et maktapparat rundt seg som består av gamle venner som er der fordi de har vært lojale mot Putin i 30 år eller mer. Men dette maktapparatet består av folk som hadde enorme fordeler inntil krigen begynte; de hadde store formuer, de hadde muligheter til å reise til og oppholde seg i de flotteste strøk i Vestens storbyer, de var respektert, de hadde verden for sine føtter. Nå er de av så og si hele verden utenfor Russland betraktet som banditter. De kan tjene på å kvitte seg med Putin.
Deretter: Putin er svak. Han har sviktet Russland. Han må erstattes av en som er sterkere en som vil føre krigen slik at den vinnes. En som står sterkt i en slik plan er lederen for den såkalte Wagner gruppen, Jevgeni Prigozhin. Prigozhin er en gangster, men hans hær, den private Wagner-gruppen. har kjempet i Ukraina og har gjort en langt bedre innsats enn de ordinære russiske styrkene. Soldatene i Wagner-gruppen har bedre utstyr og er bedre trent enn de fleste av de ordinære russiske soldatene. Han kan bli en utfordring for Putin i og med at han i tillegg til disse soldatene har viktig allierte som Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov. Kadyrov styrer Tsjetsjenia langt på vei som et islamistisk diktatur i samsvar med sharia. En annen alliert av Prigozhin er lederen for den russiske Nasjonalgarden, Viktor Zolotov. Hvis denne gruppen klarer å få makten i Russland ved å fjerne Putin så er dette antakelig det verste som kan skje. Putin er det som på engelsk kalles en «thug», en bølle, men de folkene vi har nettopp har nevnt er av samme type, bare enda mer vulgære, primitive og voldelige. Får disse makten vil de kunne intensivere krigen på en svært farlig måte.
En annen gruppe er de som står Putin nær, som ikke har soldater, men som til gjengjeld kontrollerer enorme økonomiske ressurser og det hemmelige politiet (FSB, SVR). Den sterkeste her er antakeligvis Nikolai Petrushev. Petrushev er sannsynligvis Putins nærmeste sikkerhetspolitisk rådgiver, og han har sannsynligvis vært hjernen bak de mange attentatene mot Putins fiender både i eget land og i en rekke andre land (alle kjenner til dette: en rekke russiske oligarker har omkommet ved at de her falt ut av et vindu, blitt forgiftet, omkommet i en trafikkulykke, etc.). Petrushev, alliert med rike oligarker som fortsatt er i live, og etterretningsapparatet, kan ha den mengden ressurser som er nødvendig for å fjerne Putin fra den maktposisjon han har. Får disse maktene vil de antakeligvis gå inn i forhandlinger og avslutte krigen.
Vi må også nevne en tredje gruppe: Patriotene, hvor den mest sentrale figuren er Igor Girkin. Dette er en slags bred folkebevegelse men den har ikke svært stor oppslutning. Denne gruppen er mer nasjonalistisk orientert, men de har få ressurser utenom den nasjonalistiske ideologien. Girkin har våget å kritisere myndighetene; han mener at de er inkompetente og korrupte.
Det er umulig å si hva som kommer til å skje med Russland fremover. Men slik er det med politiske kommentatorer: de spekulerer om fremtiden, men når de ser tilbake på hva som har skjedd så sier de at det som skjedde var opplagt.
For vår del vil vi si at Russland hadde en periode med øket frihet fra kommunismens kollaps omkring 1990, og så begynte det å gå svært mye dårligere etter at Putin kom til makten tidlig på 2000- tallet. Dette kommer av at befolkningen i stor grad sluttet opp om ideer som nødvendigvis leder til diktatur; det var ingen stor oppslutning om ideer som fører til individuell frihet og markedsøkonomi. Det viste seg raskt etter at Putin kom til makten at han var en mulig fremtidig diktator, og hans handlinger på en rekke områder bekreftet dette: Ikke bare ble opposisjonelle fengslet, ikke bare ble undersøkende journalister drept, han gikk også til krig mot en rekke av de landet områdene som tidligere lå under Russland. Han gikk til krig mot Tsjetsjenia, han invaderte Georgia, han invaderte deler av Ukraina, og han annekterte Krim.
En av de som advarte mot Putin var tidligere sjakkverdensmester Garry Kasparov. Kasparov var og er en svært oppegående politisk kommentator, og han var i en periode opposisjonspolitiker i Russland. Han sa klart og tydelig fra at Putins Russland kom til å bli mer og mer aggressivt, og han la dette frem i boken Winter Is Coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped som kom i 2015.
Og i den ikke spesielt populære sjangeren «Hva var det vi sa» kan vi også trekke frem at vi har advart mot Putin en rekke ganger: Her i 2006: «Vårt syn er at [Ukrainas president] Jusjtsjenko bør holde ut, at han bør stå opp mot det nye diktaturet Russland, og at Ukraina bør bli med i NATO fortest mulig. Jo sterkere Ukraina og dets allierte vil være, jo mindre er sannsynligheten for krig. Uansett regner vi med at det blir en del sabelrasling i de kommende dager, men vi håper intenst at en krig unngås. Men da må Vesten klart støtte Ukraina», og i 2007: «Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv».
Her i 2014: «Putins Russland er svært nær ved å være et diktatur. Putin og hans venner her på ofte mer enn tvilsomme måter skaffet seg kontroll over alle de store selskapene, og dersom uavhengige forretningsmenn forsøker å konkurrere blir de ofte arrestert, siktet for å ha brutt konkurranselover. Journalister som graver dypt i saker som kan bli pinlige for myndighetene blir trakassert og ikke sjelden funnet drept. Opposisjonspolitikere blir ofte trakassert eller uskadeliggjort på annen måte. Eksentriske protestgrupper som Pussy Riot blir drevet vekk med piskeslag, og medlemmene satt også i fengsel i noen måneder….».
Hovedgrunnen til at det nå er krig Ukraina er at Vesten viste en total ettergivenhet overfor Putin og hans regime, overfor flere andre diktatoriske regimer, helt frem til 24. februar 2022.
Vi skyter inn i en parentes at en ting som kan ha gjort at lederne i Vesten så gjennom fingrene med Putins mange forbrytelse var at han skaffet dem en backup for den energien de selv ikke klart å fremskaffe etter at de hadde redusert kjernekraft og kullkraft for å satse på sol og vind. Lederne kan altså ha ignorert Putins forbrytelser på grunn av Det grønne skiftet.
Vestens ledere viste den samme ettergivenhet overfor Hitler helt frem til krigen brøt ut i 1939. Det endte i en verdenskrig. Vi håper inderlig at vi ikke vil oppleve noe slikt en gang til.
.
.
.
http://www.stemdlf.no/node/5126/
Hei, Vegard.
Apropos, hva er din oppfatning av prof. Glenn Diesen, hans kommentarer og artikler?
Diesen skriver som kjent bl.a. for den statseide propagandamaskinen Russia Today.
Jeg kjenner ikke godt til ham, men jeg skal undersøke litt.
Jeg har sett litt på noe av det som Glenn Diesen har skrevet, og jeg siterer kun følgende fra ham (link nedenfor):
«[en kritiker] argumenterer at jeg [Diesen] underskriver Kremls propaganda ved å argumentere at Russlands politikk er i en stor grad en reaksjon på Natos ekspansjonisme. Ledende amerikanske akademikere, politikere, ambassadører til Moskva og amerikansk etterretning har de siste 25 årene erkjent at Russland anser Nato-ekspansjonismen som den ledende trusselen mot russisk sikkerhet. Men i norsk debatt kan vi ikke diskutere om ekspansjonen av verdens største militærallianse kan virke truende, og vi må referere til Nato som en «forsvarsallianse», selv da Nato angriper andre land. «Propaganda»-merkelappen blir igjen ikke forklart, men brukt for å innsnevre akseptabel debatt.»
La meg først si til dette at jeg tidligere har tatt avstand fra NATOs innblanding i Jugoslavia og i Libya, så jeg er på linje med Diesen der.
Men han snakker om NATOs ekspansjonisme. Slik jeg ser det er dette en feil vinkling på det som har skjedd. Det som har skjedd er at folk i den del av Europa som lå under Russland fra cirka 1945 til 1990, har ønsket større frihet, de har ønsket å orientere seg vestover og fra Russland. Russland har i flere hundre år med varierende hell invadert/okkupert sine naboland. Størst var Russland i form av Sovjetunionen fra cirka 1945 til cirka 1990. Når Sovjetunionen gikk i oppløsning på grunn av av at kommunismen var et svært lite bærekraftig system, hadde Russland ikke styrke til å holde på landene vest for seg lenger, og de søkte seg vekk fra Russland, altså i retning av større frihet og mer markedsøkonomi. En slik orientering innebærer at gamle eliter får mindre makt. Men den russiske eliten, og en stor del av det russiske folk, vil ikke akseptere at disse frihetlige idéene kommer nærmere Russland og i hvert fall ikke at de kommer inn i Russland. Når Russland har fått en viss styrke igjen etter år 2000 har ledelsen derfor forsøkt å hindre sine tidligere lydriker i å fortsette sin orientering vestover.
Det som er beskrevet som NATOs ekspansjon er ønsker i disse landene om å ha større frihet og en beskyttelse i tilfelle Russland igjen skulle angripe dem.
De som argumenterer for en pro-russisk linje i denne konflikten legger slik jeg ser det for liten vekt på disse befolkningenes ønske om større frihet og markedsøkonomi, og at de pga. smertelige erfaringer ikke ønsker igjen å komme under russisk overherredømme.
Diesen: «Russland anser Nato-ekspansjonismen som den ledende trusselen mot russisk sikkerhet».
Jeg ville altså ha formulert dette poenget slik: «Russlands elite anser den økende friheten og styrkede markedsøkonomien i sine tidligere lydriker som en trussel mot dagens russiske makthavere og den russiske elite, og mot Russlands oppfatning av seg selv som en stormakt».
https://steigan.no/2022/05/nye-lavmal-i-debatten-om-russland%EF%BF%BC/