Måned: februar 2023

Et fenomen som har foregått litt i det skjulte i lang tid har nå fått stor oppmerksomhet fordi det har tatt enda et skritt i gal retning, og fordi de nå har rammet en forfatter svært mange har et forhold til: Roald Dahl. 

Dahl, som døde i 1990, var en engelskspråklig forfatter med norske aner, og han er blant voksne kanskje mest kjent for en rekke små underfundige historier med en kriminell vri, historier som ble filmatisert og vist på TV i en serie med tittelen «Tales of the Unexpected». Men han har også en stor produksjon av populære barnebøker bak seg. 

Nå har det vist seg ifølge enkelte maktkåte besserwissere at Dahl har brukt et språk som ikke passer for barn i vår tid, og forlaget har da etter ytre og antakelig også indre press bestemt seg for å endre noen av Dahls formuleringer.

En av de første store avisene som skrev om dette var The Guardian, og vi siterer først ingressen: «Roald Dahl books rewritten to remove language deemed offensive, Augustus Gloop now ‘enormous’ instead of ‘fat’, Mrs Twit no longer ‘ugly’ and Oompa Loompas are gender neutral…» 

Artikkelen begynner slik: 

«Roald Dahl’s children’s books are being rewritten to remove language deemed offensive by the publisher Puffin. Puffin has hired sensitivity readers to rewrite chunks of the author’s text to make sure the books “can continue to be enjoyed by all today”, resulting in extensive changes across Dahl’s work. Edits have been made to descriptions of characters’ physical appearances. The word “fat” has been cut from every new edition of relevant books, while the word “ugly” has also been culled, the Daily Telegraph reported. Augustus Gloop in Charlie and the Chocolate Factory is now described as “enormous”. In The Twits, Mrs Twit is no longer “ugly and beastly” but just “beastly”. Hundreds of changes were made to the original text – and some passages not written by Dahl have been added. But the Roald Dahl Story Company said “it’s not unusual to review the language” during a new print run and any changes were “small and carefully considered”».

Vi tar med noen eksempler på slike endringer. I boken Willy Wonka og sjokoladefabrikken er de som jobber på sjokoladefabrikken omtalt som oompaloompaer, og de er pygmeer fra Afrika. I den nye utgaven er oompaloompaene hvite og har gyllent hår.   

I en bok får vi vite at hekser ikke har hår, og at de derfor ofte bruker parykk. En av jentungene i boken liker å avsløre hekser ved å dra i håret på damer hun treffer, får da følgende formaning: «You can’t go around, pulling the hair of every lady you meet … ». I den nye versjonen er følgende tilføyd: «There are plenty of other reasons why a woman can wear a wig [besides being a witch], and there’s nothing wrong with that.» En slik formulering vil man kunne finne i en kjedelig lærebok, man ville aldri forvente å finne den i en tekst skrevet av Roald Dahl.  

I boken Matilda fortelles det at hovedpersonen «went on olden days sailing ships with Joseph Conrad, she went to Africa with Ernest Hemingway, and to India with Rudyard Kipling». Enkelte formuleringer hos Kipling og Conrad kan av vrange sjeler tolkes som om de er rasistiske, og disse forfatterne er derfor i dag nærmest uakseptable. Formuleringen i den nye utgaven av Matilda er derfor blitt slik: Matilda «went on the 19th-century estate with Jane Austen, she went to Africa with Ernest Hemingway, and to California with John Steinbeck». Hemingway er ikke blitt utsatt for den type kritikk som rammer Kipling og Conrad, og han har derfor ikke fjernet. De to nyinnsatte forfatterene er politisk korrekte i dag, men med Kipling og Conrad kunne man oppleve spennende eventyr, det kan man ikke med Austen og Steinbeck. 

Innledningsvis skulle også norsk oversettelser av Dahls bøker utsettes for den samme type redigering, men etter voldsomme reaksjoner har Gyldendal gått tilbake på noen av endringsforslagene: 

«Gyldendal vil ikke ta inn alle Roald Dahl-endringene. Forlaget Gyldendal sier det er uaktuelt å følge etter det britiske forlaget som endrer Roald Dahls bøker. – Vi stiller oss kritisk til omfanget av de endringene som nå er tiltenkt det britiske markedet, sier forlagssjef Eva Thesen for barn og ungdom i Gyldendal Litteratur til VG. – Vi kjenner også på en uro i forhold til den utviklingen vi ser. Det er uaktuelt å ta inn alle de endringene vi nå ser omtalt i britiske medier, sier Thesen. Det er skapt stor debatt etter at det britiske forlaget Puffin gjør hundrevis av endringer i Roald Dahls bøker. Formålet er å gjøre bøkene mindre krenkende. Blant annet endres ord som «tjukk» til «enorm». Flere ordlyder og karakterer gjøres dessuten kjønnsnøytrale. Gyldendal opplyste først at bøkene også endres i Norge, men kom etterpå med kontrabeskjed om at det var usikkert på om de gjør endringer. Nå har de altså landet på å ikke følge etter britene» (nrk, link nedenfor). 

En av de som reagerte på forslaget om disse endringene var forfatteren Ingvar Ambjørnsen. «– Helt sjokkert. Ingvar Ambjørnsen ringte eget forlag etter sensuren av Roald Dahl-bøker. Ingvar Ambjørnsen har ringt forlaget sitt for å forsikre seg om at ingen kan sensurere innholdet i bøkene hans når han dør» (subjekt, link nedenfor). 

Vi nevnte innledningsvis at dette ikke er noe nytt; slike ting har skjedd tidligere. Det eksemplet mange husker er antakelig at i bøkene om Pippi Langstrømpe er det foretatt endringer, for eksempel er Pippis pappa ikke lenger «negerkonge», slik at han var fra Astrid Lindgrens penn, nå er han «sydhavskonge». Også tekster av Thorbjørn Egner og Knutsen&Ludvigsen er blitt utstøtt av tilsvarende grunner.  

Vi kan også nevne at en rekke litterære klassikere er blitt forkortet og forenklet i utgaver beregnet på barn og ungdom, og at det også finnes skoleutgaver av klassiske romaner som er noe redigert fra forlagets side. Selv husker jeg en skoleutgave av Markens grøde, og den viktigste endringen som var foretatt i forhold til originalen var at sexscenene i originalen var fjernet.  

Men dette handler ikke om redigerte utgaver beregnet på et bestemt publikum, dette handler om endringer som er ment å erstatte originalteksten. Og da reiser det seg noen interessante spørsmål: Hva er den riktige ordbruken her om slike endringer? Hvordan kan dette bli tillatt? Hva er det som egentlig ligger bak ønsket om slike endringer? 

For det første: Dette er ikke sensur, det er redaksjonelle endringer. Sensur har man når staten forbyr visse typer ytringer; men når en avis eller et forlag ikke ønsker å utgi visse typer artikler eller bøker, er dette helt opp til forlagets eller avisens redaksjon å avgjøre, dog slik at inngåtte kontrakter ikke brytes på en måte som kontraktspartnerne ikke er villig til å akseptere. Dersom en redaksjon ikke ønsker å formidle visse typer meninger er dette helt innenfor det redaksjonen har rett til å gjøre, og dette er altså ikke sensur. 

I den type tilfeller vi snakker om her er det aktører som har rett til å endre i tekstene som ønsker disse endringene. Forfatteren har gått bort, rettighetene til å disponere verkene er overlatt til andre, og disse har akseptert de foreslåtte endringene. Juridisk sett er da disse endringene ikke problematiske; de som har foretatt endringene har sitt på det tørre, juridisk sett. 

Hvis de forfatterne vi har nevnt over og som er utsatt for slike redaksjonelle endringer klart og tydelig hadde sagt at «det ikke må skje noen forandringer i mine tekster eter min bortgang», kunne dette bli en juridisk utfordring, men så vidt vi vet forekommer ikke noen slik avklaring hverken fra Lindgren eller Dahl, og da er som sagt slike endringer juridisk sett uproblematiske. 

I tilfellet Ambjørnsen skulle det være klart at man ikke har noen rett til å endre hans verker etter at han har gått bort. Det vil si, man vil ikke ha noen moralsk rett til å gjøre dette. Men hvis de som disponerer Ambjørnsens rettigheter etter hans bortgang skulle akseptere slike endringer, er det neppe noe rettsapparatet kan gjøre for å forhindre dette. Men det er ikke jussen som er viktig her. 

Vi kan her skyter et par andre eksempler fra kunsthistorien. Franz Kafka ønsket at alle hans manuskripter skulle brennes etter hans død, og han fikk visstnok en venn til å love at dette skulle skje. Vennen brøt løftet, og vi nå tilgjengelig verker som Prosessen og Slottet. Til tross for at Edvard Grieg (1843-1907) krevde at hans ene symfoni aldri mer skulle fremføres – han var misfornøyd etter de første fremføringene – er den allikevel blitt fremført i vår tid, og det finnes en rekke innspillinger. Så, slike ønsker fra forfatter og komponister blir ikke alltid overholdt.   

Men tilbake til redigering av forfatteres tekster. Det som skjer her er selvfølgelig et ledd i en bredere kampanje som inneholder elementer som er helt annerledes enn det vi har snakket om her. Å ikke trykke opp enkelte gamle Donald-historier, å  sette visse malerier i kjelleren fordi de muligens kan tolkes til å ha en ideologisk vinkling som enkelte i dag ikke finner å kunne akseptere, er allikevel fundamentalt sett helt annerledes enn det vi har diskutert her. Men utgangspunktet er det samme: dette handler om mangel på respekt for det enkelte individ (i dette tilfellet skapende kunstnere), det handler om en overbevisning om at noen som ønsker makt kan bruke det de tror er svake grupper, og å gjøre seg til talsmenn for dem for så å kunne bestemme over andre og andres verker.  

Som nevnt over har forslagene til endringer i Roald Dahl tekster ført til reaksjoner, og noen av de som ønsket å gjennomføre slike endringer har veket tilbake på grunn av motstand. Men som alle vet: Det meste går i bølger: det går opp, det går ned, og så går det opp, og så går det ned igjen. Som nevnt har de sterke reaksjonene på disse endringsforslagene ført til at noen, både forlag og forfattere, har veket tilbake og forsøkt å beskytte de opprinnelige tekstene og gå imot de foreslåtte endringene. Allikevel kan man se en langsiktig tendens som akkurat dette eksemplet med redigering av litterære tekster er et eksempel på: Den innebærer minkende respekt for det enkelte individ og svakere respekt for eiendomsretten. 

Noen av disse endringsforslagene er initiert av de som juridisk sett disponerer eiendomsretten til Roald Dahls verk, men i og med at de har initiert disse endringene betyr dette at de ikke respekterer Dahls eiendomsrett til de verkene han har skapt. 

Eiendomsrett er en forutsetning for at mennesker skal kunne leve gode liv – og dette gjelder ikke bare ens egen eiendomsrett; alle nyter godt av at andres eiendomsrett respekteres: eiendomsrett er en forutsetning for produksjon og velstand og velstandsvekst, eiendomsretten er en forutsetning for fred, frihet og velstand. 

Når eiendomsretten svekkes, og de tingene vi har snakket om over er et uttrykk for en svekket eiendomsrett, går det bare en vei: nedover. 

Det som fundamentalt sett er årsaken til det som skjer er altså en synkende respekt for eiendomsretten. De konkrete endringsforslagene med hensyn til disse litterære tekstene er en implikasjon av en agenda som finnes på den politiske venstresiden. Det som skjer er at eiendomsretten krenkes med det formål/påskudd å hjelpe svake grupper. 

Men det som virkelig hjelper alle svake grupper er økende velstand, men økende velstand forutsetter som nevnt eiendomsrett. I et system som respekterer eiendomsrett er det de produktive som har en ledende rolle, i et system som respekterer eiendomsretten er det ingen roller hvor besserwisser og busybodies kan skaffe seg makt ved å gjøre seg til talsmenn for påstått svake grupper og således skaffe seg en rett til å krenke andres eiendomsrett. 

Det kan selvfølgelig være slik at i tidligere tider brukte forfattere formuleringer som man ikke ville brukt i dag. Vi synes dog ikke at dette rettferdiggjør endringer i tekstene. Dersom barn skulle lure på hvorfor en slik språkbruk finnes bør det opp til å være opp til de foresatte – foreldre, lærere – å forklare hva som er årsaken til at denne type språk er brukt, og hvorfor den ikke er god tone i dag. Men hva vi synes spiller ingen rolle her. Det som er viktig er opphavsmannen, forfatteren, og den respekt han fortjener å nyte godt av for det han har skapt. 

Vi er derfor sterkt imot alle endringer i originaltekster; Astrid Lindgrens tekster burde ikke blitt endret, og heller ikke burde Roald Dahls tekster bli endret. Det samme burde gjelde alle andre forfattere.  

Reaksjonene på endringene i Roald Dahl tekster er gledelig å registrere, men vi er redd for at på lengre sikt er tendensen slik at dette etterhvert kommer til å bli gjennomført i betydelig grad. Det som best kan sikre oss mot at slike endringer vil bli foreslått og gjennomført er at kulturen slutter sterkere, og helst fullt og helt, opp om eiendomsretten. 

.

.

.

.

https://www.theguardian.com/books/2023/feb/18/roald-dahl-books-rewritten-to-remove-language-deemed-offensive

https://www.nrk.no/nyheter/gyldendal-vil-ikke-ta-inn-alle-roald-dahl-endringene-1.16307683

Ingvar Ambjørnsen ringte eget forlag etter sensuren av Roald Dahl-bøker

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/O8WG03/norsk-pen-om-roald-dahl-sensur-full-alarm

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/JQvjvm/ingvar-ambjoernsen-sjokkert-over-sensur-ringte-eget-forlag-med-klar-beskjed

Det verste som kan skje et land og et folk er at landet kommer i krig. Politisk vanstyre er ille, men et militært angrep i stor skala er langt mer ødeleggende enn politisk vanstyre. Politisk vanstyre fører til fattigdom og arbeidsløshet, og kanskje til sult og generelt forfall, og i verste fall til at man blir utsatt for et militært angrep, mens en fullskala krig fører til massedød og enorme materielle ødeleggelser. 

Man bør derfor forsøke å unngå begge deler. Her skal vi kort kommentere noen elementer i den strategien som ledende politikere i Vesten har ført etter Russlands angrep på og invasjon av Ukraina. 

Krigen er reellt sett et forsøk fra Russland på innlemme det selvstendige landet Ukraina som en del av Russland. Ledelsen i Russland betrakter dog Ukraina ikke som et selvstendig land, men som en kunstig konstruksjon skapt av Vesten som et ledd i en plan om å ødelegge Russland slik det er i dag. Ledelsen i Russland betrakter Ukraina som en del av Russland (eller som en del av Russlands legitime interessesfære), og det de forsøker med krigen er å ta området tilbake.  

Som vi har nevnt tidligere må man i en konflikt støtte den siden som i størst grad har/respekterer individuell frihet og det er klinkende klart at i dette tilfellet gjelder det Ukraina, dette selv om det var mye å kritisere i det Ukraina som eksisterte før 24/2-2022.  

Det verste som kan skje i en krig er at den eskalerer, det vil si at den begynner som en krig mellom to land og så utvider den seg til å omfatte flere og flere land. De politiske ledere må derfor spille sine kort svært forsiktig slik at dette ikke skjer. 

Og det er her flere ledere i Vesten har spilt sine kort på en måte som Russland kan bruke for å eskalere krigen. 

Vi har tre eksempler. President Biden uttalte for en tid siden (april 2022) at Vesten må arbeide for regimeskifte i Russland: «Joe Biden Is Calling for Regime Change in Russia …» (newsweek).  (Man kan si at det Biden mente var at russerne selv må skifte ut Putin, men dette er en nyanseforskjell som spiller liten eller ingen rolle i praksis.)

Dette kan forstås dithen at Vesten har en mål om å invader Russland og innsette et helt annen type regimet i dette landet. Dette kan sterkt motivere Russlands krigsinnsats, og også gi legitimitet til russiske lederes ønske om å utvide krigen til å omfatte flere land enn Ukraina

Visepresident Kamala Harris hevdet (februar 2023) at «– Russlands angrep er en forbrytelse mot menneskeheten. Russlands angrepskrig i Ukraina utgjør en forbrytelse mot menneskeheten …» (Kilde Finansavisen). 

Dette er et signal til alle som deltar i krigen på Russlands side om at hvis de taper så vil de havne i en forferdelig situasjon: enten blir de henrettet eller så vil de bli idømt lange fengselsstraffer. Dette er ikke noe som kan motivere russiske offiserer og politiske ledere til å avslutte krigen. 

Estlands statsminister Kaja Kallas er den siste vi siterer i denne omgangen. På en sikkerhetskonferanse i München for noen få dager siden, hvor temaet var  «Visions for the Europene Security Architechture», mer enn antydet hun at Vesten måtte okkupere Russland (hennes og flere andre innlegg ere å finne på et opptak tilgjengelig på youtube nedenfor).  

Det som i siste instans motiverer folk til å slåss er et ønske om å beskytte fedrelandet. Når Vestens ledere nå truer med å invadere Russland er dette noe som sterkt vil motivere den russiske befolkning og den russiske hæren til å kjempe enda mer innbitt mot sine fiender. 

Her har vi altså fremtredende politiske ledere i Vesten som reelt sett sier at krigen handler om å eliminere Russland slik det finnes i dag. Dette er å gi den russiske ledelsen svært gode argumenter for å utvide krigen til å omfatte hele NATO. 

Vestens ledere burde kun ha sagt at «Krigen er et forsøk fra Russland på å innlemme Ukraina i eget rike. Dette skal de ikke lykkes med, og vi skal hjelpe Ukraina og sørge for at dette ikke skjer. Vi er for at Ukraina skal beholde sin frihet og derfor skal den russiske invasjonen av Ukraina slås tilbake.» 

Det er kun dette ledende politikere i Vesten burde sagt. Kommentatorer og journalister kan selvfølgelig si akkurat hva de vil, men politikere som har ledende verv i statsapparatet burde ikke snakke om ting som skal skje internt i Russland etter krigens avslutning mens krigen pågår. 

Uttalelser av den typen vi har sitert tre av over kan være med på å eskalere krigen slik at den grusomme krigen som nå pågår i Ukraina kan spre seg og bli en krig mellom Russland (og kanskje Kina) på den ene siden, og Vesten på den andre siden. Dette vil være en katastrofe, og uttalelser av  den typen vi har gjengitt ovenfor kan være en sterkt medvirkende årsak til en slik eskalering. Hvis Vesten ble angrepet er dette også et resultat av politisk vanstyre.
.

.

.

.

https://www.newsweek.com/joe-biden-calling-regime-change-russia-this-time-it-isnt-gaffe-1694867

https://www.finansavisen.no/politikk/2023/02/18/7986987/kamala-harris-russlands-angrep-er-en-forbrytelse-mot-menneskeheten

Kaja Kallas: 

Man bør være rasjonell, det vil si man bør kun basere seg på fakta og logikk. Dette er en av de viktigste dyder, men dessverre er det en svært lite utbredt dyd. På en rekke området viser det seg at de fleste baserer seg på ren ønsketenkning og ikke lar fakta påvirke sine standpunkter.  Et av de siste områdene hvor vi har sett uttrykk for dette er at vernepliktige kvinner trakasseres i Forsvaret. (Også kvinnelig befal er blitt utsatt for dette, men har lar vi dette poenget, som på viktige punkter er annerledes, ligge.)

En artikkel i Nettavisen omtaler en nylig TV-debatt om dette som en katastrofe for Forsvaret – ikke bare at det skjer og har skjedd i flere år uten noen reell reaksjon, men fordi Forsvarsledelsen overhodet ikke er i stand til å håndtere saken. 

«Her snakker vi fullskala katastrofe. Sjelden har jeg [Nettavisens kommentator Erik Stephansen] sett en forsvarssjef på tynnere is enn Eirik Kristoffersen på NRK Debatten tirsdag kveld [21/2].  Varslene om trakassering i forsvaret har vært et kjent problem helt siden 2018. Kristoffersen har vært forsvarssjef siden 2020.

Etter den tid har standhaftige reportere i NRK kommet med gjentatte avsløringer om trakassering og overgrep. Og  lørdag smalt det igjen. Tirsdag formiddag satt derfor både forsvarsledelsen, tillitsvalgte og forsvarsministeren i oppvaskmøte.

Ett av problemene som har vokst seg større og større, er at forsvarssjefen gjentatte ganger har benektet at det finnes noen ukultur i Forsvaret. Tvert om har han gang på gang presisert at det  ikke  fantes noen ukultur.

For i stedet for å anerkjenne en tydelig og gjentakende ukultur, har Eirik Kristoffersen snakket om  nulltoleranse, at det  skal  være trygt å være i Forsvaret, som om det er en slags besvergelse.  

Og videre: at det ikke er mer seksuell trakassering i Forsvaret enn andre steder.

La oss gå med på at det ikke er mer trakassering der. Forskjellen er likevel at vernepliktige soldater ikke kan dra noen steder. De er tvunget til å være der. Og som en tidligere soldat sa det hos Solvang tirsdag kveld:  «Du kan ikke bare gå ut av brakka og se deg om etter nye klassekamerater».»

Vi anbefaler alle å lese artikkelen som er å finne på en link nedenfor. 

Vi har nå et system med verneplikt, og både gutter og jenter blir innkalt. Dette er et uttrykk for ønsket om at også Forsvaret skal være en arena for likestilling. 

Svært mange jenter forteller om ulike former for trakassering som de opplever i løpet av tjenestetiden, og dette er bare grusomt. Dette er altså noe som vi har hørt om i fem år. (Verneplikt for kvinner ble innført i Norge i 2015, og alle partier på Stortinget unntatt KrF stemte for.) 

Som nevnt i sitatet fra Nettavisen har dette vært alminnelig kjent siden 2018, altså i fem år, og allikevel har Forsvarsledelsen overhodet ikke klart å gjøre noe med det. 

Det som skjer er at ungdommer i 20-årsalderen tvinges til å bo sammen i omtrent ett år, og unge mennesker på den alderen er som regel svært interessert i det annet kjønn. Spesielt gutter/menn er gjerne svært pågående på dette området. Men når det gjelder vernepliktige er det slik at de som bor sammen ikke har valgt å bo sammen, de er tvunget til å være i leieren;  de kan, som Nettavisens skribent formulerte det, ikke bare stikke av og finne seg andre klassekamerater. 

Så lenge ordningen er slik kan vi ikke se annet enn at dette problemet er uunngåelig. Tvinger man et stort antall menn og kvinner i 20-årsalderen sammen, er det uunngåelig at det blant dem finnes endel unge menn som oppfører seg ufint (her bruker vi et svært forsiktig uttrykk) overfor damene. 

Men det er ønsketenkning som råder, og da ignorerer man en del viktige poenger, blant annet det vi nevnte umiddelbart over. De som baserer seg på ønsketenkning vil både ha verneplikt, og at menn og kvinner skal tjenestegjøre sammen. Det er dette som er problemet. 

Vårt syn er følgende: vi må ha et sterkt Forsvar. Det skal ikke være verneplikt. Tjenestegjørende kvinner og menn bør ikke bo nær hverandre, og kvinner bør ikke delta i stridende avdelinger så fremt de ikke på basis av egen erfaring (etter å ha tjenestegjort en viss tid) har et sterkt ønske om å delta på denne måten. 

De forferdelige problemene Forsvaret har på dette området vil ikke oppstå dersom Forsvaret blir organisert slik som vi skisserte i linjene ovenfor. Vi sier at det er Forsvaret som har problemer, og det er korrekt, men det virkelige problemet er det som rammer de mange unge kvinner som blir utsatt for trakasserende oppførsel

Den fikse ideen om at vi skal ha verneplikt og at kvinner og menn skal tjenestegjøre sammen, står sterkt i befolkningen, i eliten (i akademia, i pressen, blant politikere) og i Forsvaret, og det betyr at alle disse aktørene, for å kalle dem det, er skyld i de problemene som en god del unge kvinner blir utsatt for mens de er i militæret. Det disse aktørene egentlig gjør, er, med utgangspunkt i sin egen ønsketenkning, å plassere et betydelig antall unge kvinner i en forferdelig situasjon, og gir dem opplevelser som kan skade dem for livet. Men siden de anser at plikt og selvoppofrelse er moralske goder, og at de ikke vil ta fakta til seg, så kan det ikke annet enn gå galt. 
.

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/forsvarssjef-mot-varsler-i-debatten-her-snakker-vi-fullskala-katastrofe/o/5-95-931271

I disse dager pågår en interessant rettssak i Oslo. En gallerieier er tiltalt for å ha svindlet kunder som har kjøpt kunstverker av ham: gallerieieren oppga først at maleriene var malt av en kunstner ved navn Werner Jensen, og det ble visstnok opplyst at denne Jensen hadde tilhold i Berlin og at hans verker var utstilt på flere respekterte gallerier. 

Nå har det vist seg at dette ikke var korrekt, og at maleriene var malt av gallerieieren selv. 

Flere av de som har kjøpt maleriene har følt seg lurt, og saken er anmeldt til politiet. Nå står gallerieieren/kunstneren for retten tiltalt for svindel. 

Gallerieieren hevder at han ikke har gjort noe galt, han sier at det er vanlig at kunstnere benytter pseudonym. Nå kan man si at i de fleste tilfeller vet kjøperen i så fall at verket er skapt under pseudonym, men i dette tilfellet virker pseudonymet Werner Jensen som et relativt normalt navn, og det var rimelig å gå ut i fra at dette var det virkelig navnet på den som har produsert disse verkene. 

Spørsmålet er om kundene er lurt. Hvis gallerieieren har gitt opplysninger om Jensen som ikke er korrekte, for eksempel at han er en renommert kunstner som er utstilt på respekterte galleri, er det et element av svindel her. 

Men hvis vi først bare holder oss til bildene – er det som har foregått svindel? Vi vil si Ja, men ikke på en måte som angår rettsapparatet. 

Et kunstverk er et fysisk eller mentalt objekt innenfor en av følgende kategorier: maleri, skulptur, skjønnlitteratur/skuespill/spillefilm, arkitektur, musikk/sang, dans. Mange vil også ha med fotografi på listen over kunstarter, og det er mulig at også dataspill (som kan betraktes som en interaktiv spillefilm) kan klassifiseres som kunst.

Det er dog ikke slik at ethvert objekt innenfor en av disse kategoriene kvalifiserer som et kunstverk; for at et verk skal kunne betraktes som kunst må det oppfylle to kriterier: Det må ha en viss håndverksmessig kvalitet, og det må ha en viss idérikdom. (Hvor grensen skal gå mellom kunst og ikke-kunst kan det da være delte meninger om, men det er ikke noe uvanlig eller problematisk med dette; slik er det på en rekke områder. Hvor går for eksempel grensen mellom barn og ungdom, mellom ungdom og voksen, mellom voksen og gammel? Hvor går grensen mellom by og tettsted? Hvor går grensen mellom bekk og elv? Den vanlige måten å formulere dette poenget på er å si at grensen er opsjonal innenfor et intervall, og at forskjellige personer kan være uenige om hvor grensen skal plasseres.) 

En rekke objekter som i dag av noen betraktes som kunstverk oppfyller ikke disse to kriteriene, og da er de ikke kunstverker. Dette gjelder spesielt inn skulpturer og maleri, hvor enkelte verker i beste fall kan karakteriseres som dekorasjoner, i verste fall som skrot. 

Nedenfor kan man finne en lenke til katalogen til en av de siste Høstutstillingene hvor en rekke objekter som ikke er kunstverk er avbildet. Heller ikke det som produseres av aktører som Jackson Pollock og Mondrian er kunstverker; de er dekorasjoner. Grunnen til at verker av disse to, og mange andre som lager lignende verker, ikke er kunstverker er at de overhodet ikke har noe idémessig innhold. Det kan være penere og artige å se på, men det kreves langt mer av et verk for at det skal kunne klassifiseres som et kunstverk. 

Men hva er et kunstverk verdt? Og da tenker vi ikke på affeksjonsverdien som et bestemt verk kan ha overfor bestemte personer, vi tenker på prisen som dannes når verket tilbys for salg til et generelt publikum.  

Alle vet at enkelte kunstverk er blitt solgt for enorme beløp, og da tenker vi ikke bare på verker skapt av virkelige kunstner som for eksempel Vermeer og Rembrandt og Da Vinci og Caravaggio og Hertevig; også verker av dyktige og fiffige dekoratører er solgt for enorme beløp. (Nedenfor gir vi en link til en liste over dekorasjoner som er solgt for enorme beløp.) 

Den pengemessige verdien til et fysisk verk (maleri, skulptur), den som kommer til uttrykk når det blir solgt/kjøpt, er et resultat av fire elementer. 

1) Man kan betale for opplevelsen man får når man betrakter verket, og det at man kan betrakte  verket i sitt eget hjem eller sitt eget galleri når man måtte ønske – eller den prestisje NN oppnår ved at et verk utstilt i et stort galleri er utstyrt med en plakett som sier «Utlånt fra samlingen til NN». 

2) Man betaler også for koblingen til den som har skapt verket: å eie noe som Rembrandt eller Vermeer selv har malt og vært i direkte kontakt med, kan betraktes som verdifullt, og dette kan for noen være verdt store beløp. 

3) Man kan også betale for verket som et investeringsobjekt. Da er man kanskje mindre opptatt av opplevelsen av verket og kontakten med kunstneren, man er mest interessert i det man på et senere tidspunkt kan selge verket for. 

4) Det siste elementet vi vil ta med her er at verker kan få en slags kjendisstatus. For noen kan dette være verdt store penger. Kjøperen kan da henge bildet på veggen, ta med seg gjester bort til bildet og si: «Dette er det bildet som var gjenstand for den rettsaken, du husker sikkert den …..».  En viss type gjester vil bli behørig imponert av slikt. 

Hvilken av disse elementene som har størst verdi for en som kjøper et maleri eller en skulptur er ikke godt å si på generelt grunnlag, det varierer fra person til person, men jeg vil tro at for en ekte kunstkjenner er det de to første elementene som er viktigst. 

Hvordan kommer bildene til Werner Jensen ut av en vurdering hvor man tar hensyn til disse elementene? (Sjekk gjerne noen av bildene til Werner Jensen på link nedenfor; på linken merket «Bilder» er noen av Jensens verker å se i bakgrunnen av et fotografi av gallerieieren). 

Ut i fra kategoriene 1) og 2) er Werner Jensens bilder null verdt. Men i og med at dette er blitt en sak, har bildene fått en slags kjendisstatus, og da er det mulig at de har en verdi ut i fra kategoriene 3) og 4). 

Det spørsmålet vi begynte med var følgende: Er dette en sak som hører hjemme i rettsapparatet? 

Hvis den som har solgt bildet har gitt usanne opplysninger om kunstneren status (for eksempel at han var utstilt på renommerte galleri i Europa), er dette svindel, og da er det mulig at selgeren kan dømmes. Men hvis det eneste som er kritikkverdig er at det er gallerieieren selv som har malt bildene, er dette ikke en sak som hører hjemme i rettsapparatet. 

Det som er svindel her er at verker av denne typen fremstilles som kunst. Dette er dog en type svindel som ikke skal bringes inn i rettsapparatet; at denne type verker presenteres og av alle etablerte miljøer aksepteres som kunst, viser bare at kulturen er sterkt irrasjonell.

Ayn Rand brukte ikke ordet «kunstner» om de som produserte slike verker og fremstilte dem som kunst (Jackson Pollock, Mondrian, Werner Jensen, mange flere), hun brukte det treffende uttrykket «perpetrators»: «gjerningsmenn». Å produsere verker som disse gjør og å fremstille dem som kunstverker, er på en måte kriminelt selv om det ikke bryter noen juridisk lov. Den korrekte betegnelsen for de som har skapt dem er da «gjerningsmenn». Her kan man også bruke et uttrykk som man dessverre svært ofte får bruk for: «Verden vil bedras». .

.

.

Oversikt over Werner Jensen-saken fra NRK

https://www.nrk.no/ytring/nar-blir-det-svindel-a-male-bilder-under-falskt-navn_-snart-far-vi-svaret.-1.16293164

https://www.nrk.no/norge/john-erik-_werner-jensen_-hedemark-skal-i-rettssak-1.16290756

Katalog fra Høstutstillingen

https://www.hostutstillingen.no/wp-content/uploads/2021/01/Katalog-Høstutstillingen-2020-1.pdf

Bilder

https://www.nrk.no/norge/politiet-avviser-at-kunst-fra-bedragerisiktet-gallerieier-skal-odelegges-1.15452963

Dekorasjoner: Jackson Pollock

https://www.google.com/search?q=jackson+pollock+paintings&tbm=isch&ved=2ahUKEwjPxsqTtZT9AhUekaQKHXFTBSQQ2-cCegQIABAA&oq=jackson+pollock&gs_lcp=CgNpbWcQARgBMgQIIxAnMgUIABCABDIFCAAQgAQyBQgAEIAEMgUIABCABDIFCAAQgAQyBAgAEB4yBAgAEB4yBAgAEB4yBAgAEB46BggAEAcQHlAAWABg5QtoAHAAeACAAVaIAaYBkgEBMpgBAKoBC2d3cy13aXotaW1nwAEB&sclient=img&ei=Py7rY4-rJ56ikgXxppWgAg&bih=1250&biw=1535&client=safari&hl=no

Dekorasjoner: Mondrian 

https://www.google.com/search?q=mondrian+&tbm=isch&ved=2ahUKEwjUlfCatZT9AhXTk6QKHTaqAJ4Q2-cCegQIABAA&oq=mondrian+&gs_lcp=CgNpbWcQAzIFCAAQgAQyBQgAEIAEMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeOgQIIxAnOgYIABAHEB46BAgAEEM6BwgAELEDEEM6CAgAEIAEELEDOgsIABCABBCxAxCDAVCmCFj0FWDkF2gAcAB4AIABb4gBzwaSAQQxMC4xmAEAoAEBqgELZ3dzLXdpei1pbWfAAQE&sclient=img&ei=Ti7rY9S2OdOnkgW21ILwCQ&bih=1250&biw=1535&client=safari&hl=no

Dekorasjoner solgt for enorme beløp

Top 10 Most Expensive Contemporary Art in the World

En spøkefugl viser at modernistisk kunst er skrot – «Modern Art is bullshit» – ved å smugle inn et egenprodusert, verdiløst bilde og henge det opp på Tate Gallery i London. 

Å brenne en bok eller et flagg anses av av enkelte som en viktig symbolsk handling for å gi uttrykk for avsky overfor det som boken eller flagget representerer. Under Vietnamkrigen var det omfattende demonstrasjoner i storbyer i Vesten mot USAs forsøk på å hindre kommunistiske Nord-Vietnam i å erobre Syd-Vietnam, og deltagerne brant ofte USAs flagg. Hvis vi går noen hundre år tilbake i tiden finner vi at religiøse grupper arrangerte bokmål hvor det de anså som skadelige bøker ble brent. Nasjonalsosialistene i Tyskland brant bøker som representerte jødiske ideer og innflydelse, og i noen av sydstatene i USA på 60-tallet ble det arrangert bål hvor man brant Beatles-plater, dette etter at John Lennon hadde konstatert at Beatles var mer populære enn Jesus. (For våre mange yngre lesere skyter vi inn at John Lennon var den mest frittalende av Beatles-medlemmene.)

Så det å brenne flagg, bøker, endog plater, ser ut til å være en form for protest som man kan finne eksempler på opp gjennom store deler av historien. Slik jeg ser det er allikevel denne type protester ganske primitiv; man oppnår lite annet enn litt oppmerksomhet, og å fremstille seg selv som en primitiv person. 

Grunnen til at vi skriver om dette nå er at noen islam-motstandere (Sian, Rasmus Paludan) benytter Koran-brenning som en måte å markere motstand mot islam på: man brenner islams hellige bok for å markere motstand mot islam. De som brenner Koranen mener at islam står for menneskefiendtlige holdninger. 

Men det er mange bøker som står for menneskefiendtlig holdninger, blant dem finner man Das Kapital, Main Kampf, Det kommunistiske manifest, Zions vises protokoller, Bibelen – og mange flere, men disse er vel de mest kjente. 

Bør man har rett til å markere et politisk standpunkt ved å brenne slike – og alle andre – bøker? Svaret på dette er et udiskutabelt Ja. (Dvs. det burde være udiskutabelt, men det er ikke det i dag.)

Nå er det enkelte som protesterer mot denne type markeringer. En avisoverskrift sier følgende: «PST griper inn i ytringsfrihetsdebatten, mener Koran-brenning øker terrorfare» (link nedenfor). 

«Svensk politi følger norsk oppskrift: Forbyr ny Koranbrenning foran den tyrkiske ambassaden» (link nedenfor). 

Det som skjer er altså at enkelte, inkludert noen intellektuelle, vil forby Koranbrenning fordi det setter oss i fare; og PST mener at demonstrasjoner mot islam som inneholder Koranbrenning fører til at vi blir et mål for terror. 

Før vi går videre presiserer vi at dette handler ikke om hva som er klokt eller hva som er sofistikert, det handler om hva man har rett til å gjøre i et land som er eller burde være fritt. 

Som kjent legger islam stor vekt på at blasfemi og latterliggjøring av islam skal være forbudt. Men i et fritt land er slike ting tillatt. Mange muslimer er derfor sterke motstandere av at Koranbrenning er tillatt. 

Det dette fundamentalt sett handler om er følgende: islam godtar ikke frihet. Enkelte muslimer vil innskrenke den friheten som finnes i Vesten. Enkelte muslimer krever at også ikke-muslimer skal rette seg etter islams lover. Disse muslimene setter islams krav over lover som beskytter frihet; disse muslimene vil innskrenke friheten for å få gjennomslag for islams krav. 

Det er da fundamentalt sett en kamp mellom islam og Vesten, eller et slag i en langvarig krig mellom islam og Vesten, mellom islam og individuell frihet. 

Vi nevnte over at enkelte intellektuelle, og organer som PST, heller vil at vi skal redusere vår frihet for å tekkes islam enn å tillete Koranbrenning, dette for å hindre at krefter som representerer islam skal angripe oss. Noen hevder at nasjonale interesser bør trumfe Sians ønske om å brenne Koranen – men å nekte Sian å brenne Koranen er intet annet enn å gi etter for en fiendtlig makt. Og som vi vet av en nylig og en ikke fullt så nylig smertelig erfaring (Putin, Hitler): ettergivenhet overfor en aggressor fører bare til at aggressoren blir enda mer aggressiv. 

Hvis vi lar islam få gjennomslag på dette punktet er det bare å forvente at islamske krefter vil kreve enda større innskrenkninger i vår frihet for å tekkes islam. 

Men hvordan burde man forholde seg i en krig eller konflikt når vi står for større frihet og vår motstander står for mindre frihet? Vi burde forsvare vår frihet. 

Det bør derfor ikke komme noen som helst restriksjoner på brenning av bøker. Ja, brenning av bøker er en primitiv måte å protestere på, men også primitive mennesker har rett til frihet. Òg når frihetsmotstandere går løs på de primitive og lykkes, vil de etterhvert gå for å innskrenke friheten til de noe mindre primitive. 

Det som da virkelig øker terrorfaren er vår frihet, og at vi nøler eller er lite villige til å forsvare den. 

Det som sikrer vår trygghet er at vi har et så sterkt apparat som beskytter vår frihet at ingen vil våge å angripe oss. Dette gjelder militært forsvar, det gjelder politiet, det gjelder rettsapparatet. 

Det som har satt vår frihet og trygghet og sikkerhet i fare er ikke Koranbrenning, det som har satt vår sikkerhet og frihet og trygghet i fare er at så mange har tatt for gitt at det ikke har vært behov for å være forberedt på å forsvare den: Rettsapparatet straffer ikke voldelige islamister (de blir alle erklært psykisk syke og det blir fastslått at deres terrorisme ikke har noe med islam å gjøre), og Vestens militærapparat tapte for islam etter tyve års krig i Afghanistan. 

De som brenner Koranen bør få all nødvendig politibeskyttelse, og de som med vold forsøker å hindre slike protester bør arresteres, dømmes og ilegges en betydelig fengselsstraff under kummerlige forhold. (De som på en fredelig måte demonstrerer mot Koranbrenning har selvfølgelig all rett til å gjøre dette.) 

Men antagelig vil ingenting av dette skje; det som vil skje er at den politiske elite vil gi etter for islamistenes krav om å innskrenke friheten i Vesten for å tekkes den totalitære politiske ideologien islam. 

Det er dessverre ikke bare eliten som ønsker å innskrenke friheten: «Nesten halvparten av nordmenn (44,5 prosent) mener det bør være forbudt å brenne koranen eller andre religiøse symboler, viser en ny meningsmåling InFact har gjennomført for Nettavisen» (lenke nedenfor).

Denne ettergivenheten er et resultat av at venstreorienterte ideer står så sterkt i kulturen. Venstreorienterte ideer innebærer reduksjon av individuell frihet og utvidelse av statens makt. I tillegg til dette er sosialismen og islam ideologisk sett ganske lik hverandre; forskjellene kommer kun av disse to ideologiene oppstod med mer enn 1000 års mellomrom; de frihetsfiendtlige og selvoppofrende idéene som kom til utrykk i islam fikk en religiøs ramme (noe annet var ikke mulig på denne tiden), de frihetsfiendtlige idéene som kom til uttrykk i sosialismen fikk betegnelsen videnskapelig sosialisme (dette var som man kunne forvente på denne tiden). 

Som det heter: «Den som ikke er villig til å forsvare friheten, de fortjener den ikke». Og frihet er en forutsetning for samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Ja, koranbrenning er primitivt, de som brenner Koranen er da et lett mål å kritisere, men også disse menneskene fortjener frihet, og friheten er udelelig: begynner man å innskrenke den vil den etterhvert bli mindre og mindre. Det eneste som kan gi full trygghet er full oppslutning om de idéene som friheten bygger på, inkludert å ha den nødvendige vilje og styrke til å forsvare den fullt ut. Dessverre ser det ut til at vi ikke har dette i dag. 
.

.

.

.

PST griper inn i ytrings­frihets­debatten, mener Koran-brenning øker terrorfare

Svensk politi følger norsk oppskrift: Forbyr ny koranbrenning foran den tyrkiske ambassaden

https://www.nettavisen.no/koranbrenning/ytringsfrihet/sverige/maling-om-koranbrenning-jeg-er-nok-litt-overrasket/s/5-95-902377

«Kunnskap er makt» heter det. Makt er evne til å gjennomføre ønsker – å ha makt er derfor en god ting. Men for å få makt må man ha kunnskap. Kunnskap får man fra to kilder: Fra erfaring etter omgang og interaksjon med mennesker, og fra lesing. En forutsetning er dog at man tenker grundig gjennom og analyserer det man leser og de erfaringene man skaffer seg. 

Vi vil derfor anbefale disse to tingene til alle; dog slik at man setter dem i sammenheng med egne ønsker, planer, ambisjoner, interesser og evner. 

Man bør omgås mange forskjellige mennesker, mennesker med forskjellige interesser, oppfatninger, bakgrunn, o.l., og man bør lese et bredt utvalg av den litteraturen som finnes på områder man er interessert i. Vi har sett at enkelte oppfordrer noen til ikke å lese visse forfattere eller visse aviser og nettaviser. Vi kan ikke mene annet om dette enn at de som oppfordrer andre til ikke å lese visse kilder har noe å skjule. Vi sier: Les alt! Det vil si, les bøker og artikler av skribenter og forfattere med forskjellige synspunkter om alle temaer  – igjen slik at man tolker det vi sier her i samsvar med egne interesser og evner, og ikke minst den tid man har til rådighet. Det vi sier her er stikk i strid med den kanselleringskultur som i dag dominerer innen mainstream. Men denne kanselleringskulturen er intet annet enn en innrømmelse av at de som står for den har noe å skjule; deres standpunktet tåler ikke dagslys, det finnes fakta som kan velte de standpunkter, meninger og holdninger som sterke aktører innen mainstream ønsker å få gjennomslag for.  

Leser man intelligente og kunnskapsrike skribenter er det alltid noe å lære, enten noe nytt som man ikke kunne fra før, eller noe som bekrefter ting man allerede vet – eller man får testet sine standpunkter mot potensielt hardtslående motargumenter. Hvis man ikke leser skribenter som har et annet syn enn det en selv har, ender man gjerne opp med standpunkter og meninger som ikke kan kalles kunnskap, men som med rette kalles fordommer. 

I samsvar med det vi sier over leser vi for tiden Erik Tunstads bok Evolusjon: Basert på en sann historie (Humanist forlag, 2015).  Omtalen av boken fra forlaget inneholder bla. følgende: «Evolusjonsteorien … ble utviklet av Charles Darwin på 1800-tallet og har siden den gang blitt forbedret av hundretusener av forskere, slik at den i dag fremstår som en av vitenskapens best dokumenterte teorier. I denne boka tar biologen og vitenskapsformidleren Erik Tunstad oss med gjennom livets fire milliarder år lange historie, fra de første cellene til det moderne mennesket. Boka omhandler også kritisk tenkning, vitenskapelig tenkemåte og metode, og tar et oppgjør med kreasjonisme – den religiøst begrunnede motstanden mot evolusjonsteorien.»

Tunstad har solid faglig bakgrunn; han er cand.scient. i økologi, han er høyskolelektor i naturvidenskap, han har arbeidet med forskningsjournalistikk og har vært redaktør for forskning.no. Han har også vært programleder i NRKs Verd å vite. 

Årsaken til at vi valgte å lese denne boken var at vi ville se hva en mainstream-forfatter bruker som argumenter mot kreasjonisme og teorier om intelligent design, teorier som ser ut til å ha fått økt oppslutning de siste årene. Vi slutter helt opp om Tunstads syn om at kreasjonisme og intelligent design ikke er videnskapelige teorier: de som slutter opp om disse teoriene har forlatt den videnskapelige metode. Kreasjonisme og intelligent design er intet annet enn religion forkledt i en videnskapelig språkdrakt, og religioner har ingen rasjonell begrunnelse.   

Men det vi har tenkt å dele med våre lesere er ikke det Tunstad sier om evolusjonsteorien; vi bare nevner at det ikke finnes noen god grunn til å tvile på at evolusjonsteorien i det store og hele er en riktig teori. Det vi har tenkt å dele er tre poenger som dukket opp i boken, poenger som det kanskje er uventet å se så klart formulert fra en mainstream-kilde. Disse poengene er noe perifere i forhold til det som er bokens hovedtema, men de er allikevel interessante. Han sier noe om klima, han sier noe om grunnleggende etikk, og han sier noe om kollektivisters natur.  

Klima 

Hvis man bare følger med i mainstreamkilder, får man inntrykk av at klimaendringer i stor grad er menneskeskapte, at vi står foran en katastrofe, og at vi kan gjøre noe med det (ved å sterkt redusere bruken av bensin, gass, og olje). De som tror på den menneskeskapte klimakrisen hevder at «kloden koker», at man må gå over til elektriske biler, at sokkelen må elektrifiseres, at det må settes opp stadig flere vindmølleparker, at man må følge oppsatte klimamål uansett hvor mye det vil koste, og så videre. Dette er nødvendig for å hindre en klimakatastrofe, påstås det. 

Men seriøse fagfolk har et annet syn på klimaendringene enn det inntrykk man får hvis man bare leser overfladiske mainstream-kilder, dvs. de store avisene, NRK og TV2. Det synet seriøse fagfolk har kommer det sjelden til uttrykk i pressen, pressen følger til og med en aktiv linje som innebærer at seriøse fagfolk sjelden eller aldri slipper til i disse mediene. 

Men nå skal vi se hva Tunstad skriver: «Naturen er aldri i balanse ….» sier han i en delkapitteloverskrift. Når Tunstad sier at naturen ikke er i balanse ligger det implisitt i dette at klimaet aldri er i balanse; klimaet er alltid i endring.  

Vi gir igjen ordet til Tunstad: «Det er bare i politikernes og naturvernenes eventyrbøker at naturen befinner seg i en tilstand av harmonisk balanse. Klimaet endrer seg konstant. Det har det alltid gjort, det kommer det alltid til å gjøre … Vulkansk aktivitet, jordskjelv – fjellmassiver vokser eller forvitrer – og skaper barrierer mellom dyr og planter, som med tiden utvikler seg til nye arter, som kanskje i seg selv igjen påvirker klimaet gjennom mer eller mindre kompliserte positive og negative feedback mekanismer. Selve jordas bane rundt sola er heller ikke konstant, og sola har også sine opp- og nedturer – som igjen reflekteres i artenes utvikling. … Den siste solflekkperioden økte temperaturen i Norge med en ørliten mikrograd.» (s. 20).   

Tunstad omtaler altså klimaendringer og nevner noen årsaker til at slikt skjer, men han nevner ikke menneskelig aktivitet, utslipp av CO2, som en faktor i denne sammenheng. Meget overraskende å se noe slikt fra en mainstream-kilde. På den annen side er Tunstad en seriøs videnskapsmann, og da er det dette man kan forvente. 

Grunnleggende moral

Tunstad kommer inn på grunnleggende moralprinispper, og sier innledningsvis i et kapittel med tittelen «Ondskap» følgende: «De aller fleste mennesker er grunnleggende gode og snille – med det alltid tilstedeværende slingringsmonn. Alle har sin pris, alle har sin terskel. Noen svikter sine venner for en pils, andre dør for dem. Noen jukser under elgjakta». 

Hvis han hadde sagt at «de fleste har sin pris» ville jeg sagt meg helt enig i dette. Jeg deler ikke hans syn om at alle er til salgs; det er noen – antagelig alt for få – som virkelig har integritet. Dette sier jo Tunstad også selv: han sier at «noen er villige til å dø for sine venner».  Tunstad velger her et drastisk eksempel, men en persons integritet kan jo bekreftes på langt mindre dramatiske måter enn dette. En videnskapsmann kan for eksempel vise sin integritet ved å si at menneskelig påvirkning har svært lite å si for klimaendringene.  

Man så fortsetter Tunstad med følgende: «Selv om det i enkelte kulturer og miljøer kan være et ideal, er så godt som ingen av oss tvers gjennom gode. En av grunnene til dette er at begrepet er absurd.»

Tunstad sier at begrepet «god» er absurd. Dette er meget merkelig.  

Videre: «Å være absolutt god ville bety å tilsidesette deg selv og dine interesser fullstendig – det ville bety å utslette deg selv for å tjene andre. Og gjør du det, skader du ikke bare deg selv, men også slekta di, ungene dine. Vi er nødt til å utvise et visst monn av egoisme og hensynsløshet – for å ta vare på oss selv» (s. 269). 

Her er det noe som er akkurat som forventet, og noe som er svært overraskende. Tunstad mener at godhet er ødeleggende. Her er det noe som absolutt ikke stemmer. Det kommer av at Tunstad setter likhetstegn mellom godhet og altruisme. 

Altruisme er som kjent det etiske prinsipp som sier at det som er moralsk er å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre. At praktisk talt alle tar dette som det eneste etiske utgangspunkt er som man kan forvente, men det som er sjelden å se er dette formulert så tydelig og eksplisitt som Tunstad gjør det her. Det han sier er at godhet medfører at man ødelegger seg selv. Men hvis altruisme er kriteriet på godhet, da er dette sant. 

Det som er overraskende er at Tunstad, etter at skrevet dette, ikke stiller seg noen spørsmål. «Er det noe som skurrer her?». «Kan det virkelig være slik at godhet er å ødelegge seg og sine?» Det er egentlig merkverdig at en intelligent person overhodet ikke stiller dette spørsmålet. Tunstad bare avfeier problemstillingen og sier at begrepet «godhet» er absurd. 

Det vi vil si er at godhet er å ta vare på seg og sine, og å ikke krenke andre. (Dette kan presiseres over svært mange sider, og det har noen av oss gjort andre steder og vi går ikke inn på det her.) Vi bare skyter kort inn her at den som har analysert altruismen grundigst er Ayn Rand, og hun har konstatert at «Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value», og det er akkurat dette Tunstad bekrefter i det vi siterte over: «Er du god utsletter du deg selv og slekta di og ungene dine for å tjene andre»: Er du en konsekvent altruist vil dette medføre at du ødelegger alt for deg selv. Konsekvent altruisme fører til at du dør. Det er dette Tunstad sier. 

Politisk etikk

Tunstad kommer også inn på ekstreme sosialisters (de som var med i AKP) moralske fundament. Vi siterer: «Det finnes mennesker i Norge, som for få år siden støttet Stalins regime der det ble drept millioner, mens de samtidig fordømte Hitlers gasskammere. Begrunnelsen var formodentlig at «Stalin nedkjempet borgerskapet – og det rettferdiggjør litt lidelse». De støttet også Pol Pots folkemord i Kambodsja – ikke bare på et filosofisk plan, men direkte og fysisk gjennom politisk og økonomisk støtte. Folk i 1970-tallets Norge som støttet AKP(ml), er altså på en måte skyldige i å ha muliggjort et folkemord. Flere av dem har likevel i dag etablert seg i høye stillinger i det norske samfunn. De er professorer i journalistikk, forsvarere av en ytringsfrihet de selv ville ha nektet oss bare noen år tidligere. De er moralske pekefingre i avisenes spalter, de jobber i store forlag. Vi er altså i stand til å fordømme vold, og samtidig godta den som et nødvendig onde» (s. 271). Tunstads kilde er «Personlig meddelelse fra opptil flere av mine venner med bakgrunn i AKP(ml)» (s. 486). 

Legg merke til Tunstad skifter fra «de» til «vi»: Når han snakker om AKPernes støtte til folkemord sier han at «DE støttet folkemord». Men så tolker han ut av dette at «VI» – altså alle – er i stand til å godta folkemord, eller som han sier: «vold». Han beskriver korrekt noe AKPerne gjorde, og så slutter han fra dette at det de gjorde er vi alle i stand til å gjøre.   

Det er sjelden man ser denne tilsløringen så tydelig som man gjør her. Hvilken tilsløring? Tilsløringen gjelder skillet mellom de som respekterer individer, og de som ikke respekterer individer, dvs. skillet mellom kollektivisme og individualisme. Kollektivisme innebærer null respekt for individer, og sosialismen er en kollektivistisk ideologi. Dessverre er det slik at siden kollektivisme dominerer i dag er det svært få som respekterer individer. Tunstad tar kollektivisme, som altså innebærer mangel på respekt for individer, for gitt. Han spesifiserer at AKPere støttet folkemord, men sier som en slags logisk konklusjon på dette at alle kan støtte folkemord. Det Tunstad sier her henger sammen med det han skrev om etikk over, og er fullstendig logisk hvis man tar kollektivisme som utgangspunkt. Tunstad tar kollektivisme som så opplagt at han ikke er i stand til å se at alternativet individualisme finnes. 

Men kan Tunstads kollektivisme skyldes hans forståelse av evolusjonsteorien, en teori som enkelte har tolket til å hevde at det som overlever er arten, ikke individet? 

Kollektivismen sier at den primære metafysiske og sosiale enhet er en eller annen gruppe, og gruppen kan være rasen, klassen, økosystemet, nasjonen, familien – eller kanskje arten. I kontrast til dette har vi individualismen, som sier at individet er den primære enhet. 

Kollektivisme kan være riktig for grupper av dyr som kun fungerer som et kollektiv; vanlige eksempler som brukes for illustrere dette er maur og bier. Men med hensyn til mennesket er det individer som tenker og handler, og derfor er individualisme det riktige syn på forholdet mellom mennesker og den eller de grupper som det enkelte individ er eller velger å være medlem av.  

Alternativet

Tunstad er videnskapsmann, og han er derfor i stand til å forstå det som skjer på klimaområdet. Men når det gjelder fundamentale holdninger innen etikk slutter han fullstendig opp om de holdninger og prinsipper som er nærmest enerådende innen mainstream, dette selv om han forstår at de er absurde. Det ser ikke ut til at han er klar over at det finnes alternativer til kollektivisme og altruisme.  

Men alternativer finnes. Rasjonell egoisme er en etikk som sier at det som er moralsk godt er å handle slik man selv virkelig vil tjene på på lang sikt. Denne etikken står for prinsipper som ærlighet, produktivitet, integritet, rettferdighet, og innebærer at man ikke har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker og at man skal vise velvilje overfor andre inntil de viser at de ikke fortjener dette. Denne etikken er til fordel både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Kun med denne etikken som basis kan vi skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Denne etikken er basert på en konsekvent individualisme. Følger man denne etikken er man god. Følger man denne etikken er man god. Dette godhetsbegrepet står i motsetning til Tunstads godhetsbegrep. Dette godhetsbegrepet er rasjonelt, Tunstads godhetsbegrep er absurd. 

Helt til slutt vil vi bare nevne at Tunstad har rett når han sier at de som tidligere støttet/forsvarte folkemord i dag sitter i alle mulige viktige stillinger i statsapparatet, i akademia og i private virksomheter. Dette skjer samtidig med at de som støtter individuell frihet, de som hevder at ingen har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker, de som er for en begrenset stat og markedsøkonomi og velstand, de er kansellert. Dette sier en god del om det samfunnet vi har i dag. 
.

.

.

https://www.bokkilden.no/humanbiologi/evolusjon-erik-tunstad/produkt.do?produktId=10640892