For en ukes tid siden skrev en kommentar om noen av de kandidatene som har entret kampen for å bli nominert som det Republikanske partiets kandidater. I dag skal vi kort se på kandidatene på den andre siden. 

Dersom den sittende presidenten ønsker gjenvalg, er det helt vanlig at han blir renominert av partiet. Slik det ser ut per i dag, er det også dette som er tilfelle denne gangen. President Joe Biden ønsker gjenvalg, og derfor er det ikke kommet noen seriøse utfordrere. 

Men president Biden er mer enn 80 år gammel, og han er opplagt dement. Dette går klart og tydelig frem av en rekke uttalelser har kommet med de siste årene. Det finnes utallige filmklipp som klart og tydelig bekrefter dette. Alle kan gjøre en og annen tabbe, alle kan komme med en klønete formulering, men hvis man gjør dette så ofte som Biden har gjort de siste årene, er det noe som er alvorlig galt. Personer som blir demente får ofte også problemer med å koordinere kroppsbevegelser, og Biden har snublet og falt en rekke ganger de siste årene. Nå er det ikke Biden som bør kritiseres for den posisjonen han er plassert i, de som må kritiseres er både de som står ham personlig nær og hans nærmeste politiske rådgivere. 

Den som står ham nærmest er hans hustru, Jill Biden, som forøvrig har en doktorgrad i pedagogikk og som  har undervist på et sykehus for personer med psykiske lidelser («…. she received a  Doctor of Education  (Ed.D.) in  educational leadership  from the University of Delaware»; … «She taught in the adolescent program at the Rockford Center  psychiatric hospital  for five years in the 1980s», sitater fra Wikipedia). At hun har plassert sin ektemann i den posisjonen Biden nå er i, er en grov forbrytelse. At en mann i den tilstanden som Joe Biden er i er plassert i en viktig stilling er intet annet enn det som på engelsk heter «elder abuse», eller, på norsk: eldremishandling.

Biden vet ofte ikke hvor han er, hva han skal, hvilken rolle han har, og det å da plassere ham i en viktig stilling er grov mishandling. Som sagt, kritikken gjelder ikke Biden, det gjelder de som står ham nær, og at hans hustru og hans rådgiver har altså plassert ham i en slik rolle er en forbrytelse av historiske dimensjoner. Nå er det politiske grunner til at personene i disse rollene gjør som de gjør, og mainstreampressen dekker over denne forbrytelsen. Man kan bare undre seg om hva objektive historikere om noen år vil skrive om denne perioden i amerikansk historie – Både om Biden, om hans nærmeste, og om pressens tåkelegging av det som egentlig skjer. 

Biden er plassert i denne rollen fordi de som står ham nær både personlig og politisk, bruker ham for å skaffe seg selv makt og posisjon. Dette betyr at alle som står Biden nær i det Demokratiske partiet er forbrytere. 

I flere år er det blitt rettet beskyldninger om omfattende korrupsjon mot Joe Biden og hans familie, men det ser ut som om at det først nå i det siste er blitt lagt frem bevis som ser holdbare ut. Rettsapparatet har nå så vidt begynt å behandle disse sakene, men vi vil ikke si noe om disse sakene nå, vi vil muligens komme tilbake til dem på et senere tidspunkt.  

Vi skal ikke si så mye om politikken som Biden har ført, men det ser ut til at på kort sikt går økonomien bra: det har vært betydelig økonomisk vekst, og arbeidsløsheten er lav. Prisstigningen var i en periode svært høy, men ser nå ut til å ha blitt noe lavere. Statsgjelden har økt kolossalt, noe som er meget illevarslende på sikt. Utenrikspolitisk sett er Bidens politikk en katastrofe, og statsapparatet inkludert slike organer som FBI, har vist seg å være både udugelige og korrupte. På alle felter pushes også en politikk som innebærer at menn som gir seg ut for å være kvinner blir akseptert som kvinner – dette er et ønske som står sterkt i eliten i USA, men som det ser ut som folk flest er sterkt imot. 

Nå har Biden som sagt opplyst at han stiller til gjenvalg, og da finnes det ikke seriøse alternative kandidater. Hvis en seriøs kandidat skulle dukke opp vil vedkommende direkte utfordre maktapparatet i det Demokratiske partiet, og han vil da bli persona non grata og ikke har noen mulighet for å gjøre en politisk karriere.  

Den eneste kandidaten blant Demokratene som har valgt å utfordre president Biden og som har fått noe oppmerksomhet er Robert F. Kennedy jr. Han er sønn av Robert F. Kennedy, som var justisminister under president Kennedy, og nevø av president John F. Kennedy. Robert Kennedy senior ble for øvrig skutt og drept i 1968, under sitt forsøk på å bli nominert som Demokratenes presidentkandidat. John Kennedy ble som kjent drept av Lee Harvey Oswald i Dallas i 1963. 

Robert Kennedy jr har ingen politiske verv, men de siste årene er han blitt godt kjent for sin motstand mot vaksiner – dette ga ham en rekke oppslag i visse miljøer under og etter corona-epidemien. Kort fortalt mener han at vaksinene ikke bare er unyttige, de er farlige, og de et ledd i en skummel plan ….. Vi kan best oppsummere ideen i denne planen ved å gjengi undertittelen på hans siste bok: «… Big Pharma and the Global War on Democracy and Public Health». 

Kennedy mener altså at corona-epidemien og vaksine-kampanjen som fulgte er en del av en plan utført av onde aktører som ønsker å få ytterligere kontroll over verden. Det virker som om Kennedy har fått sin innsikt i storpolitikken ene og alene ved å se James Bond-filmer. 

Dette er dog ikke til hinder for at Kennedy kan ha et og annet poeng i sin kritikk av vaksinene. Kennedy er blitt utestengt fra plattformer som Facebook og YouTube, noe vi mener ikke er en riktig holdning. Men dette er på et vis forståelig i og med at Kennedy på så mange punkter har ekstremt eksentriske synspunkter, noe vi går inn på nedenfor, og har man  eksentriske synspunkter på noen punkter vil det føre til at man heller ikke blir tatt alvorlig på punkter hvor man kan ha noe seriøst å fare med.  

Kennedy er altså en konspirasjonsteoretiker. Og ikke bare på dette punktet, han mener også at både hans onkel president John F. Kennedy og hans far senator Robert F. Kennedy ble drept av CIA. 

I fullt samsvar med sin konspirasjonsteoretiske mentalitet er han en sterk tilhenger av miljøbevegelsen. Han mener virkelig at vi står foran en katastrofe på grunn av menneskeskapt global oppvarming, og han ønsker at de aktørene og vitenskapsmennene og institusjonene som benekter dette bør straffes. 

Fra Climatedepot: «Environmental activist Robert F. Kennedy Jr. lamented that there were no current laws on the books to punish global warming skeptics. . “I wish there were a law you could punish them with. I don’t think there is a law that you can punish those politicians under,” Kennedy told  Climate Depot  in a one-on-one interview during the People’s Climate March. The interview was conducted for the upcoming documentary  Climate Hustle. Kennedy Jr. accused skeptical politicians of “selling out the public trust.” “Those guys are doing the Koch Brothers [who have supported numerous conservative and classical liberal organizations] bidding and are against all the evidence of the rational mind, saying global warming does not exit. They are contemptible human beings. I wish there were a law you could punish them with. I don’t think there is a law that you can punish those politicians under.”» (link nedenfor). 

Kennedy er også en sterk motstander av atomkraft og av fracking. Hvis vi beveger oss inn på det mer generelle politiske området ser vi at han mot fritt skolevalg, han er for gratis, dvs. statlig,  helsetilbud til alle (men vil ikke forby private alternativer), og han mener at skoleskytinger jeg forårsaket av Prozac (Prozac er en medisin som gis til overaktive barn for å berolige dem). Men han har også enkelte positive standpunkter: han er pro-Israel, han er for at homofile skal få lov til å gifte seg og kunne adoptere, og han er tilhenger av ytringsfrihet (dette siste ser dog ikke ut til å gjelde de som mener at klimavariasjonene er naturlige). 

Har Kennedy noen mulighet til å bli nominert foran den sittende presidenten? En fersk artikkel i Newsweek forteller følgende: «A recent poll with good news for Democratic presidential candidate  Robert F. Kennedy Jr.raises questions about whether President  Joe Biden  should be worried about his reelection chances. Last Wednesday,  The Economist  and YouGov released a survey that showed Kennedy with the highest favorability rating of all the current 2024 presidential candidates. Forty-nine percent of respondents said they saw him favorably, and 30 percent viewed him unfavorably.». 

Denne gang skal vi si rett ut hva vi mener om Kennedy, uten å prøve å finne diplomatiske formuleringer. Han er en skrulling. Dette går tydelig frem av en betydelig del av hans standpunkter som vi kort har referert over. At en slik person kan bli vurdert som seriøs av nesten halvparten av amerikanske velgere sier mye om tilstanden i og forfallet i det amerikanske samfunnet. 

Hvis vi ser på de ledende kandidatene fra de to store partiene – det er kun kandidater fra disse to partiene som kan bli valgt til president – ser vi at en av kandidatene er opplagt dement, en annen kandidat er en skrulling, og den fremste kandidaten for opposisjonspartiet er en klovn (det skulle være unødvendig å nevne at her tenker vi på Donald Trump). 

Denne situasjonen forteller svært mye om hvor råtten den amerikanske kulturen er blitt. 

For den som lurer på hvorfor det er blitt slik kan vi anbefale en serie artikler om USAs historie publisert her på Gullstandard. Den av disse som mest konkret går inn på årsaken heter «Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA» (link nedenfor). .

.

.

.

.

.

.

.

The Real Anthony Fauci: Bill Gates, Big Pharma, and the Global War on Democracy and Public Health 

https://www.newsweek.com/robert-f-kennedy-jr-beating-joe-biden-2024-polls-1807647

https://www.climatedepot.com/2014/09/21/robert-f-kennedy-jr-wants-to-jail-his-political-opponents-accuses-koch-brothers-of-treason-they-ought-to-be-serving-time-for-it/

Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA

Det er snart presidentvalg i USA, det er bare cirka halvannet år til, og norske medier og kommentatorer følger intenst med i det som skjer i de innledende rundene. På Demokratenes side har den sittende presidenten, Joe Biden, sagt at han ønsker å stille. Biden er 81 år gammel og senil, og har ført en katastrofal politikk i den perioden han har sittet – han ble innsatt 20. januar 2021 – men Demokratene ser ikke ut til å hverken ønske eller å være i stand til å finne en bedre kandidat. Vi er dog ikke sikre på at han virkelig kommer til å stille, og dette er et spørsmål vi vil komme tilbake til nærmere valget, som altså er i november ´24. 

På den Republikanske siden, derimot, er det noe mer interessant. Den kandidaten som har størst oppslutning per i dag, er dessverre tidligere president Donald Trump. Vi skrev en rekke kommentar om Trump før han ble valgt som president og mens han var president, og en av de siste  kommentaren vi skrev ga vi tittelen «Siste kommentar om president Trump»; den var uttrykk for et håp om at vi skulle slippe å forholde oss mer til Trump. 

Trump er en håpløs person, han er prinsippløs, han har ikke et nært forhold til sannheten, han fører politikk etter innfallsmetoden, og kan snu 180 grader hvis han tror han kan tjene på det. Han har kommet med en lang rekke helt horrible uttalelser, og han har snakket pent om en rekke diktatorer. Men Trump er svært god på en ting: Han er god til å markedsføre seg selv, og han har en personlighet og en slagferdighet som gjør at han har en stor tilhengerskare. For hans tilhengere ser det ut til at hans sjarm, karisma og slagferdighet, trumfer alle andre egenskaper. 

Dessverre er det blitt slik i USA at det er en stor kristen velgergruppe. Religion var helt ute av amerikansk politikk frem til legpredikanten Jimmy Carter ble valgt i 1976. Også hans etterfølger, Ronald Reagan, appellerte bevisst til kristne velgere, og fra den tid har kristne verdier, iblant kalt «family values»,  hatt stor betydning i amerikanske valg. Den kanskje mest tragiske effekten av dette er den sterke motstanden mot kvinners rett til selvbestemt abort; et forbud som Republikanerne nå er i ferd med å gjennomføre i en rekke delstater i USA. 

Som regel støtter de kristne Republikanske kandidater, og Donald Trump, til tross for hans meget turbulente privatliv, er en stor favoritt hos de kristne. Vi vet ikke hvor ofte det følgende har skjedd, men det har hendt at noen av Trumps kristne tilhengere har bedt ham signere Bibelen, og, kanskje enda verre enn dette, Trump har signert! Man skal ha et svært oppblåst selvbilde for å signere Bibelen.  

Men det er slik demokratiet er: de som blir valgt til å styre er de som har velgertekke. Som en liten en passant kan vi her trekke frem det mye brukte sitatet om Winston Churchills syn på demokrati: «Demokrati er en dårlig styreform, men det er den beste vi har». Churchill tar feil her: den beste måten å organisere et samfunn på er ikke demokrati, den beste måten er frihet. (Frihet innebærer at den enkelte skal ha rett til å bestemme over seg og sitt, og at staten kun skal beskytte borgernes frihet. Dette innebærer at staten ikke skal ta seg av det enorme antallet oppgaver den gjør i alle land i dag.) 

Demokratene fører også en kampanje mot Trump, en kampanje som er så feilslått at den bare fører til at Trumps oppslutning bare øker.   

Trump er nå i ferd med å bli stilt for retten for å ha oppbevart hemmelige dokumenter, og dette er noe som visstnok er lovstridig, men det er ikke annerledes enn hva en rekke andre toppolitikere tidligere har gjort. Ingen av de andre er blitt stilt for retten for dette, men Trump blir nå altså stilt for retten. Rettsapparatet behandler derved Trump helt annerledes enn hvordan det har behandlet andre politikere, og Trump fremstiller da dette naturlig nok som om han er en forfulgt uskyldighet, en som er så farlig for makthaverne at de benytter enhver mulighet til å bli kvitt ham. Rettsapparatet er fylt opp av personer som er sterke motstandere av president Trump, og det er ikke umulig at han kan bli straffet, det vil si bli satt i fengsel, hvis han blir dømt. 

Hvis Trump blir dømt vil dette bare føre til at hans oppslutning øker enda mer, og en spøkefugl har sagt at hvis han blir satt i fengsel kan han allikevel bli valgt til president, og da kan han benåde seg selv. 

Men det vi skulle si noe om i dag er de andre kandidatene på Republikansk side. Er det noen håp om at en annen enn Trump kan bli nominert? Er det noen gode Republikanere, er det noen blant de som nå har kastet seg inn i nominasjonsprosessen som kan føre en politikk i en liberalistisk retning? 

Den mest fremtredende av de andre kandidatene er Floridas guvernør Ron DeSantis. Han er av enkelte blitt fremstilt som «a sane version of Trump», og det kan være noe i dette. Hvis man setter seg inn i en oversikt over DeSantis´ politikk, ser den rimelig grei ut. Vi skal ikke gå inn på dette her, vi skal bare nevne enkelte ting som virker noe merkelig. En av de merkelige tingene er at han vil gå inn for å forby TikTok. (TikTok er en Internett-tjeneste hvor man kan legge ut alle mulige typer videoer, og den har flere titalls millioner abonnenter i USA. Det som påstås å være problemet er at siden eierne er kinesiske, og siden Kina er et kommunistdiktatur, innebærer dette at kinesiske myndigheter gjennom den appen som TikTok-brukerne har lastet ned kan hacke brukernes mobiltelefoner og skaffe seg alle mulige opplysninger om brukerne: kort sagt appen kan brukes til å spionere på amerikanere.) Slik vi ser det er et slikt forbud fullstendig meningsløst: det er også i strid med ytringsfriheten. 

Konservative i USA er også svært opptatt av ulovlig innvandring, og det sies at DeSantis har vært så effektiv i sin kamp mot ulovlig innvandring i Florida at det er stor mangel på arbeidskraft både i byggebransjen og i landbruket. 

De Santis ønsker selvfølgelig også å regulere næringslivet. Vi kom også over dette avisoppslaget: «It’s a good day for auto dealers in the Sunshine State, and not so great for motorists who’d prefer a more direct route for buying a new coupe, sedan or SUV. Gov.  Ron DeSantis  signed a measure (HB 637) Tuesday banning most direct-to-consumer vehicle sales, solidifying the future viability of car-selling operations across the Sunshine State … That restriction, which goes into effect July 1, was considered a direct threat to the business model of  Tesla, an electric vehicle (EV) manufacturer that — unlike other car companies — sells its vehicles online and through retail locations rather than third-party dealers.» (link nedenfor). Dette ser ikke ut til å være et tiltak som går i retning av større næringsfrihet, det ser ut til at formålet er å beskytte tradisjonelle, det vil si gammeldagse, måter å selge biler på mot konkurranse fra nye salgskanaler. De tradisjonelle bilforretningene er også blant de betydelige økonomiske støttespillerne for de politiske partiene i Florida (Selvfølgelig støtter de næringsdrivende begge de politiske partiene; de må jo holde seg inne med det partiet som får den politiske makten).  

Men kanskje viktigst er at DeSantis fremstår som en ukarismatisk, usjarmerende og en nærmest kjedelig person, og personer som fremstår slikt har iblant problemer med å bli valgt til de viktigste vervene, spesielt hvis det er blant alternativene finnes noen som er svært karismatiske – og Trump er svært karismatisk.   

En annen som har kastet seg inn i nominasjonsprosessen er Mike Pence. Hvis Pence har som mål å bli nominert, viser dette bare en total mangel på dømmekraft. Han vil ikke appellere til Trumps motstandere, han var jo Trump visepresident. Han vil heller ikke appellere til Trumps tilhengere: slik de ser det forrådte han Trump i forbindelse med godkjennelsen av valgresultatet i januar 2021. Dessuten fremstår han som en kjedelig gammel mann. Vi tok det forbehold at han har som mål å bli nominert til presidentkandidat; det kan jo hende at hans mål er et annet, han kan for eksempel sikte på et annet verv, eller kanskje er kampanjen en del av hans egen markedsføringsprosess i forbindelse med utgivelsen av en bok. Vårt syn er dog at hans sjanse til å bli nominert som Republikanernes presidentkandidat er null.  

Tidligere CIA-sjef og utenriksminister Mike Pompeo har også antydet at han vurderer å stille som kandidat. Han gir uttrykk for en sterk antikommunisme, noe som er bra, men han virker altfor krigersk: Han har uttalt at USA bør gå inn for regimeskifte i Nord-Korea, og bør gjennomføre dette med militære midler. Han har også sagt noe tilsvarende om Iran. Slik vi ser det er dette en ekstremt uklok politikk. 

Et annet navn som er blitt nevnt som en mulig kandidat er John Bolton, som en periode var president Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver. Men også han har gått inn for et militært forkjøpsangrep på Nord-Korea. Slik vi ser det er derfor han diskvalifisert for enhver høy stilling. 

Mange som har en liberalistisk innstilling har hatt forhåpninger til Vivek Ramaswamy, og han høres enkelte ganger ut som en god klassisk liberalist. Men han er mot ytterligere amerikansk hjelp til Ukraina, og han ønsker også at USA skal gå militært til verks for å få tatt knekken på narko-kartellene i Mexico. Narkotika politikken er en enorm katastrofe, men enhver liberalistisk innstilt person forstår at det eneste som kan ta knekken på narkokartellene er en legalisering av narkotika.  

Den som kanskje virker mest seriøs er tidligere FN-ambassadør Nikki Haley. Hun fremstår som pro amerikansk, pro Israel, og en sterk motstander av terrorisme. Hun har også gitt uttrykk for standpunkter som tyder på at hun er tilhenger av kapitalisme og markedsøkonomi. Det virker som om hun står ganske nær tidligere president Reagans ideologi. 

Det ser dessverre ut til at Republikanerne i meget stor grad er motstandere av kvinners rett til selvbestemt abort. I en rekke delstater som er styrt av Republikanerne, er det som nevnt i gang prosesser som innebærer at kvinners rett til selvbestemt abort blir innskrenket. Dette fører til at en stor andel av de velgere som hverken er Republikanere eller Demokrater, ikke vil stemme på Republikanske kandidater. Dette gjør det svært vanskelig for Republikanere å kunne vinne valg. 

Nikki Haley, som virker mest lovende av de kandidatene vi har omtalt over, sier om sitt standpunkt til abortspørsmålet at hun er «unapologetically pro-life» (å være «pro-life» er ment å være det motsatte av «pro-choice»: å være «pro-choice» er å være tilhenger av gravide kvinners rett til selv å velge hvorvidt hun skal få utført en abort eller ikke). Haley er altså motstander av kvinners rett til selvbestemt abort. Enkelte amerikanske politikere har hevdet at både de som utfører en abort (altså legene), og de som får utført en abort (den gravide), bør straffes strengt. Nikki Hailey har uttalt seg om dette, og en kritisk kommentator formulere hennes standpunkt på følgende måte: «Nikki Haley Generously Declares She Wouldn’t Have Women Executed for Getting an Abortion». 

Vi støtter selvfølgelig fullt ut kvinners rett til selvbestemt abort, og kan ikke anbefale støtte til noen politiker som vil innskrenke denne fundamentale retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp. 

Det er halvannet år igjen til valget, og mye kan skje. Men slik vi ser det per i dag er det ingen kandidater vi kan gi uttrykk for støtte til. 

Vi nevnte tidligere at DeSantis er fremstilt som en «sane version of Trump», men det vi skulle ønske var at vi kunne finne en kandidat som man kan feste merkelappen «sane» på.

Alle de vi har nevnt over virker helt håpløse. 
.

.

.

.

.

Gov. DeSantis signs car dealership protection bill banning most direct-to-consumer auto sales

Nikki Haley om abort: 

https://www.cbsnews.com/news/nikki-haley-abortion-gop-presidential-candidate-china-russia-transgender/

https://www.vanityfair.com/news/2023/06/nikki-haley-abortion-death-penalty

Krig er noe av det aller verste som kan skje. Krig fører til at et kolossalt antall mennesker blir drept, og at mange blir såret – fysisk og/eller psykisk – for livet. Krig fører også til enorme ødeleggelser; bygninger, infrastruktur, landbruksjord, husdyr, og alt mulig annet blir ødelagt i et kolossalt omfang. I en krig blir enorme verdier ødelagt, og etter en krig kan de involverte områdene/befolkningene bruke mange år å komme tilbake til det samme velstandsnivå som de hadde før krigen begynte. Krig fører også til at enorme ressurser brukes på alt som har med det militære å gjøre, og dette apparatet er ikke produktivt, det er kun destruktivt. (Det er mulig å fremstille dette noe mer nyansert enn vi gjør her, men vi hopper over dette i denne omgang.) Dog, det er ikke bare nyttig å ha et forsvar så lenge det finnes trusler, det er bokstavelig talt en livsnødvendighet: Det militære forsvaret skaper ikke verdier, det beskytter verdier, og det må finnes så lenge det finnes trusler.  

Under annen verdenskrig ble om lag 50 millioner mennesker drept, men å sette tall på de enorme materielle ødeleggelsene er praktisk talt umulig. I den amerikanske borgerkrigen, som varte fra 1861 til 1865, døde mer enn 600.000 mennesker. Irak-krigen førte visstnok til at cirka en halv million mennesker ble drept, og i den pågående krigen i Ukraina kan antall drepte være så høyt som 400.000, og dette er en krig som kun har pågått i litt mer enn ett år. (Tall i pågående og ferske konflikter overdrives av propagandaårsaker, så man må ta slike tall med en klype salt.) 

Bare utfra dette er det to prinsipper man burde forstå fullt ut: 1) Man må gjøre alt man kan for å unngå at krig oppstår, og 2) dersom krig oppstår må man sørge for at den varer så kort som overhodet mulig og at den ender med seier. Krig foregår alltid mellom en friere part, og en mindre fri part, og vi støtter alltid den parten som er mest fri eller minst ufri. 

Det første prinsippet innebærer at man bør ha et så sterkt forsvar at ingen våger å angripe. 

På 30-tallet var det ingen som så den faren som Hitler-regimet representerte (bortsett fra Churchill og Pilsudski), og Storbritannia og Frankrike var totalt ettergivende overfor Tysklands (og Italias) aggressive utenrikspolitikk på 30-tallet, akkurat på samme måte som Vesten var totalt ettergivende overfor Putins aggressive utenrikspolitikk frem til februar 2022. I Norge var forsvaret på 30-tallet ødelagt av Arbeiderpartiets «brukne-gevær»-politikk; sosialistene mente at militæret var en del av «borgerskapets undertrykkelsesapparat», og gjorde alt de kunne for å sabotere og ødelegge det. Holdningen endret seg dog noe mot slutten av 30-tallet. 

Rett etter annen verdenskrig hadde man her i Norge lært leksa, og slagordet ble «Aldri mer 9. april!», dvs. alle de store partiene gikk inn for en politikk som innebar at Norge skulle ha et så sterkt forsvar at vi aldri mer ville bli utsatt for en militær invasjon og okkupasjon. Men det gikk ikke lang tid før denne politikken ble glemt, og forsvaret forfalt. I dag er situasjonen i følge forsvarssjefen slik at han «Slår alarm om Norges forsvarsevne: «Forsvarets utholdenhet og mulighet til å operere over tid er marginal.» Forsvaret mangler ammunisjon, drivstoff, personell og luftvern. Forsvarsjef Eirik Kristoffersen feller en hard dom over et forsvar med «betydelig operative svakheter»» (fra DN, 2/6-23, lenke nedenfor). 

En helt tilsvarende politikk ble for øvrig ført i alle land i Vesten etter annen verdenskrig. Vesten ble involvert i en rekke kriger, og tapte dem alle (unntak er Korea-krigen, som endte uavgjort, og Grenada og Falkland). Vesten tapte i Vietnam, Vesten tapte i Irak, Vesten tapte i Afghanistan, Vesten var ekstremt klønete i Libya og Jugoslavia (og burde aldri har blandet seg inn i de to sistnevnte krigene). 

Å tape kriger fører til at aggressive nasjoner, gjerne diktaturer, betrakter dette som et klarsignal til å gå løs på andre land. Det er dette siste som gjorde at Putin fra noe etter år 2000 førte en mer og mer aggressiv utenrikspolitikk, en politikk som innebar invasjoner av en rekke av Russlands omkringliggende land/områder. 

Russland har alltid (eller i hvertfall i flere hundre år) ført en aggressiv og ekspansiv utenrikspolitikk, også før kommunisttiden, og når Putin etterhvert fikk fjernet noen av de hindringene som la restriksjoner på økonomien, førte det til at verdiskapningen steg, og Russland fikk krefter som kunne brukes til å legge omkringliggende områder i stadig sterkere grad under Russlands innflydelse. 

Vi kan ikke komme på en eneste betydelig aktør som innså faren som Putin representerte før februar 2022, bortsett fra sjakkmesteren og Russland-eksperten Garri Kasparov. I boken Winter is coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped (2015) advarte han mot Putins aggressive politikk. (Vi har også advart mot Putin de siste 15 årene; sjekk gjerne noen av våre mange kommentarer om dette på DLFs nettside; et par lenker er gjengitt nedenfor.) 

I dette konkrete tilfellet innebærer de to prinsippene – at man må ha et så sterkt forsvar at ingen våger å angripe, og at dersom man blir involvert i en krig bør den vinnes så raskt som overhodet mulig – at Vesten, USA, NATO, burde hatt et så sterkt og effektivt og seierrikt forsvar at ingen ville angripe. Det er helt opplagt at Vesten og USA og NATO sviktet totalt på dette punktet. 

Det militære forsvaret skal brukes til å vinne kriger, og det må finansieres og bemannes og utstyres slik at dette blir mulig! Dette er forsvarets primære oppgave. Forsvaret skal ikke brukes til nasjonsbygging, det skal ikke brukes til veldedig virksomhet, det skal ikke brukes til såkalte humanitære oppgaver, det skal ikke være en arena for likestilling – hvis disse oppgavene kan svekke forsvarets primære oppgave.

La oss presisere hva det vil si å vinne en krig. Å vinne en krig innebærer at den tapende part lider et klart og tydelig militært nederlag, og at både regimet og befolkningen i det tapende landet mister ethvert ønske om å fortsette eller å ta opp igjen den krigen de tapte. Annen verdenskrig endte på denne måten; både Tyskland og Japan led klare militære nederlag. Det må også bli klart at den tapende part, den som gikk til angrep, opplever at krigen de startet førte til skam, ydmykelse, fattigdom, død – befolkningen må direkte erfare at den ideologien de støttet, ideologien som var årsak til krigen, hadde dette som endelige resultat for dem selv. Sagt på en annen måte: Den tyske befolkning forstod ikke i 1918 at de hadde tapt krigen, og derfor gjorde de seg rede til en ny krig som kom 20 år senere. Den tyske befolkningen forstod i 1945 at den hadde tapt krigen, og de har derfor ikke forberedt noen ny krig i den perioden som fullt ut burde fortjent navnet «etterkrigstiden». 

Tyskland og Japan led nederlag i annen verdenskrig, og dette tapet var klinkende klart for alle. Derfor la de også opp en helt annen politisk kurs etter krigen enn de hadde ført før krigene de startet 

Vi slutter oss til noe Winston Churchill sa i den første fase av annen verdenskrig: «Hvis noen vil gå til krig mot oss skal vi gi dem krig inntil de har fått nok!» 

Og da melder spørsmålet seg: hva nå med Ukraina? Krigen i Ukraina pågår, et stort antall mennesker blir drept, mange påføres ufattelige lidelser, og det er kolossale materielle ødeleggelser. 

Bør man nå innlede forhandlinger for å få avsluttet blodbadet så fort som mulig? Enkelte hevder dette. En av dem er en kommentator og forfatter vi respekterer, Alf R. Jacobsen, som i et intervju på Document.nos Rumble-kanal (document er utestengt fra Youtube og finnes derfor på Rumble)  blant annet har sagt følgende: 

«Krig er først og fremst et blodbad som går ut over de svakeste. Det er kvinner og barn som lider av dette. Derfor må vi stoppe krigen. Eneste måte å stoppe krigen på er å forhandle, og finne en løsning» (link nedenfor, dette er fra cirka 13.30.) 

Å gå inn i forhandlinger med en aggressiv diktator, forhandlinger hvor en kompromissløsning er et tydelig alternativ, innebærer at diktatoren Putin vil bli sittende med et resultat som medfører at han har okkupert deler av Ukraina, og altså får beholde noen av de områdene han har okkupert. Han har da antagelig grunn til å være en rimelig fornøyd med en slik løsning. Men dette er et signal til alle andre diktatorer om at de kan gå til angrep, gå til krig, og få noe igjen for det. 

Vi støtter ikke en slik løsning. Aggressive diktatorer må nedkjempes. I dette tilfellet betyr ikke dette at Ukrainas styrker – kanskje sammen med NATO-styrker – skal invadere Russland og få i stand et regimeskifte i Moskva, det innebærer at russiske styrker nedkjempes og kastes skal ut av Ukraina! Dette er det eneste resultatet som kan sikre langsiktig fred i området. Det som vil bli resultatet av dette er da sannsynligvis at på en eller annen måte – gjerne ved et attentat – vil Putin bli fjernet fra makten i Moskva. Mange, både folk flest og eliten, kan finne seg i å leve med en diktator, men de vil ikke finne seg i å leve under en diktator som har lidt et klart og tydelig nederlag. Når Russland taper denne krigen, vil Putin på en eller annen måte miste makten i Moskva. Det beste vi kan håpe på da er at russerne deretter vil få et syn på Putin som er identisk med det som tyskerne hadde på Hitler etter april 1945. 

Tilbake til Alf R. Jacobsen. Han sier at man må «finne en løsning», men naturlig nok sier han ingenting om hvordan det skal skje. Hvordan skal man «finne en løsning»? Bedriver Jacobsen ren ønsketenkning? Så vidt vi kan se finnes det her ingen annen løsning enn en militær seier for en av partene. 

Jacobsen fortsetter: «Eventuelt tvinge partene til en løsning som begge er nødt til å leve med. Vi har gjort det i alle andre konflikter etter annen verdenskrig, og vi er også nødt til å gjøre det her» (link nedenfor, dette er fra cirka 13.45). 

Vi er noe overrasket over at Jacobsen sier at vi har funnet forhandlingsløsninger i «alle andre konflikter etter annen verdenskrig». Vi er ikke sikre på hvilke konflikter han tenker på. Kan det være det som kalles konflikten i Midtøsten, krigen mellom Israel og en rekke islamistiske grupperinger, en krig som har pågått nærmest kontinuerlig med varierende styrke siden 1948? Kan det være krigen i Afghanistan, en krig som endte med nederlag for USA og Vesten og seier for barbarene i Taliban? Kan det være den andre Gulf-krigen? Den første Gulf-krigen, som oppsto etter at Saddam Husseins Irak invaderte Kuwait, endte ikke en fredsavtale, men i en våpenhvileavtale med en rekke betingelser som Iraks diktator valgte å ikke overholde. Siden Saddam Husseins regime ikke overholdt våpenhvileavtalen, ble krigen tatt opp igjen cirka ti år senere, etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. (Irak var dog ikke involvert i disse angrepene.)

Borgerkrigen, for å kalle den det, i Jugoslavia endte med at hver gruppe fikk sitt eget område; Jugoslavia ble delt opp i cirka et halvt dusin nye land. Heller ikke borgerkrigen på Sri Lanka endte vel med en forhandlingsløsning, dette til tross for at i begge tilfeller hadde Norge sendt fredsmeglere for å skape fred før det ble alvorlig krig. Til Jugoslavia sendte Norge Thorvald Stoltenberg, og til Sri Lanka sendte Norge Erik Solheim. Disse tos innsats var total fiaskoer; etter at disse to fredsforhandlerne hadde gitt opp ble det alvorlig krig begge steder. 

Vi kan ikke se at Jacobsen har rett når det gjelder hans påstand om at konflikter er løst med forhandlinger og fredsavtaler. 

Jacobsen sier videre at man må «Eventuelt tvinge partene til løsning». Men hvem er det som skal tvinge disse partene til løsning? Hvem skal tvinge Russland og Ukraina til en forhandlingsløsning? FN? Vi har jo hørt uttrykket «FNs fredsbevarende styrker», men de blir jo som regel beordret vekk dersom intense kamphandlinger oppstår. Vi har også sett at FNs fredsbevarende styrker bare har sett en annen vei når en militær gruppe på vegne av den ene parten i en væpnet konflikt har foretatt massakre på sivile. 

FN er ikke bare en gjennomført umoralsk organisasjon, den er også latterlig. FN er umoralsk fordi alle land sitter på like fot; både siviliserte demokratier og barbariske diktaturer er likeverdige i FNs verden. Russland sitter i fast plass i sikkerhetsrådet etter illegitimt å ha arvet plassen etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, Iran satt i FNs Kvinnekommisjonen, generalforsamlingen fungerer som en resolusjonskvern mot Israel, men ignorerer menneskerettighetsbrudd i muslimske land, osv.  

Vi kan ikke se at Jacobsens ønske om at noen skal tvinge igjennom en fredsavtale har noen som helst forankring i virkeligheten. Den eneste makten som kunne dette, hvis de hadde den moralske styrken til å gjøre det, er USA, men direkte amerikansk innblanding i denne krigen er det vel ingen som ønsker seg ….. 

Jacobsen fortsetter: «Hva er Norge internasjonalt? Vi er fredsnasjonen.  Det er det vi eksporterer, vi eksporterer fred. Vi er et av de største giverlandene i verden, nesten 50 milliarder. I utenriksdepartementet og ellers er dette nærmest en industri. Jeg vet ikke hvor mange tusen som lever av å selge fred. Dette har vært den sikreste karriereveien for hele dette ungdoms-korpset som kom fra universitetene og de politiske miljøene, de har reist rundt i verden for å skape fred uten å greie det. Det er nesten ikke et  sted hvor det er blitt fred etter at Norge har vært der og forsøkt å skape fred» (lenke nedenfor, dette er fra 16.20).

Nå sier Jacobsen at Norge er verdensmester i å drive fredsarbeid, at vi har sendt våre beste kvinner og menn for å skape fred rundt omkring i verden, men at de aldri har lykkes. 

Jacobsen går altså inn for fredsforhandlinger i Ukraina-krigen, sier at Norge er verdensmester i å forsøke å skape fred rundt omkring, men at vi aldri har klart å skape fred noe sted. 

Vi kan derfor ikke se at det er noe som helst realitet i ønsket om å få til en forhandlingsløsning på krigen i Ukraina. 

Det kan hende det blir en fredsavtale, en fredsavtale som innebærer at Russland får deler av Ukraina, men en slik fredsavtale vil ikke skape fred, den vil føre til at Ukraina blir misfornøyd og etterhvert vil forsøke å få tilbake disse områdene som Russland har stjålet. 

En rekke andre væpnede konflikter som ikke endte med en klar militær seier til en av partene førte bare til at det kom en ny krig noen tiår senere. Eksempler på dette er første verdenskrig: den endte uten klar seier til noen av partene, og det kom en ny krig i Europa 20 år senere. USAs president Woodrow Wilson ville ha en «fred uten seierherrer», men en av de alliertes generaler under første verdenskrig, Ferdinand Foch, hevdet at det som ble betraktet som en fredsslutning i 1918, «ikke var fred, men en våpenhvile som kommer til å vare 20 år». (Disse sitatene er hentet fra Lewis, side 186.) Som kjent ble det en ny storkrig i Europa 20 år etter første verdenskrigs avslutning (første verdenskrig sluttet med en våpenhvileavtale i november 1918, men fredsavtalen ble undertegnet i 1919.) Den første Gulf-krigen endte på en uklar måte, og det blir en ny krig ti år senere. 

Det er dette historien viser: Fred oppstår kun etter at den aggressive parten lider et klart militært nederlag. Annen verdenskrig endte med klare tap til Japan og Tyskland, og disse landene ble sterke og relativt frie nasjoner etter at krigen var avsluttet, dette fordi den politiske kursen bla lagt helt om, noe de gjorde fordi den kursen de hadde fulgt tidligere endte i disse to nasjonenes totale ødeleggelse. Krigen mellom Israel og enkelte grupper i områdene rundt pågår fortsatt, mer enn 70 år etter at den begynte. Norge har for øvrig vært en ivrig fredsforhandler i denne krigen (alle kjenner «Oslo-prosessen»), men uten at det er blitt fred. 

At kun en klar militær seier til en av partene fører til fred er et mønster som dominerer historien. For den som vil vite mer anbefaler vi boken Johns Lewis´ bok Nothing Less That Victory: Decisive Wars and the Lessons of History (link nedenfor). 

Det eneste som skal skape fred i Ukraina er at Russland taper i sitt forsøk på å okkupere deler av Ukraina. Annen verdenskrig endte med krav fra de allierte om at Tyskland og Japan skulle kapitulere betingelsesløst. Siden de allierte klart hadde vunnet krigen, ble dette resultatet. En slik avslutning på en krig sikrer fred. 

Vi sier et entusiastisk og kraftfullt «Ja til fred!» – men dette innebærer at man samtidig sier et klart og tydelig «Nei til forhandlinger!». Fred – varig fred – oppstår kun etter at den aggressive og minst frie parten har tapt i krigen, etter at den angripende part har lidt et klart og tydelig militært nederlag. Vi bør derfor gjøre alt vi kan for å sørge for at Ukraina vinner denne krigen, og en seier til Ukraina innebærer at Russlands invasjon bli slått tilbake. Vi – NATO – bør absolutt ikke engasjere oss direkte i krigen, og vi bør heller ikke si at NATO er i krig med Russland, og vi bør ikke si at vi går inn for regimeskifte i Moskva. Et regimeskifte i Moskva vil komme når Russland har tapt krigen. 

Krigen i Ukraina bør altså ende med at Russland trekker seg tilbake fra alle territorier de har okkuper, og at de erklærer at de oppgir alle krav på deler av ukrainsk territorium. Kun en slik avslutning kan sikre at Ukraina får en fremtid i fred.  .

.

.

Alf R. Jacobsen intervjues:

https://www.dn.no/politikk/forsvaret/slar-alarm-om-norges-forsvarsevne-forsvarets-utholdenhet-og-mulighet-til-a-operere-over-tid-er-marginal/2-1-1461386

John David Lewis: Nothing Less than Victory: Decisive Wars and the Lessons of History

Gary Kasparov: Winter Is Coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped

To av mange kommentar på DLFs nettside om utviklingen i Russland

2006 Russland – og Ukraina 

http://www.stemdlf.no/node/4167/

2014 Russland i krise

http://www.stemdlf.no/node/5689/

«Dette utspiller seg en gang i fremtiden. Myndighetene tatt i bruk en kontroversiell «empatitest». Testen er en revolusjon. Både teknologisk og psykologisk. Den skal fastslå hvorvidt borgerne har anlegg for empati og medfølelse eller for umoral og asosial oppførsel. De borgere som består testen, blir merket. De som stryker, kan miste jobb, venner og anseelse. De mister også tilgang til bestemte boligområder og butikker i landet. Testen fører til konflikt og polarisering. Samtidig nærmer en folkeavstemning seg. Myndighetene ønsker å gjøre testen obligatorisk.» 

Dette er et noe redigert sitat hentet fra en bokanmeldelse i Aftenposten (link nedenfor). 

En rekke ulike kilder har hevdet at et system som har mange likhetspunkter med dette er i ferd med å bli innført i Kina; Kina er jo et totalitært diktatur, og da vil myndighetene sjelden har problemer med å innføre slike forordninger. (Det er dog en vesentlig forskjell, det kinesiske systemet tester visstnok individers handlinger, og ikke deres personlighet.) En artikkel på Wikipedia forteller om noen av de tingene som kan inngå i et slikt system (link nedenfor).  

Man kan få minus-score for å ikke ofte nok besøke sine gamle foreldre på gamlehjemmet, for å spille høy musikk på kvelden slik at det forstyrrer naboene, for å jukse på en eksamen eller i et dataspill, for å bestille bord på restaurant eller rom på et hotell uten å møte opp – men man kan få  pluss-score hvis man for eksempel er blodgiver. 

Hvis man viderefører dette, kan man få et system som tildeler poeng alt etter hvilke politiske mål og grupperinger man donerer penger til; støtter man opposisjonelle grupper får man  minus-score, støtter man  de riktige grupperingene får man pluss-score. Man kan få score etter hvilke aviser man kjøper, og etter hvilke bøker man låner på biblioteket. Ser man de riktige på propagandafilmene på den statlige TV-kanalen kan man få pluss-score, likeså hvis man ofte spiser vegetarisk mat. Man kan få minus-score hvis man reiser med privatbil eller fly, men pluss-score hvis man reiser med sykkel eller tog. Man kan også få minuspoeng hvis man ofte drikke alkohol, betaler penger til prostituerte eller besøker tvilsomme etablissement (bordeller, strippeklubber, casinoer).

Et slikt system er bare mulig å gjennomføre dersom myndighetene kan overvåke enhver borgers bevegelser (alle som har sin mobiltelefon påslått kan trackes) og økonomiske transaksjoner. Transaksjonene er mulig å overvåke dersom de skjer med bankkort eller med digitale penger; slik overvåking er ikke mulig ved bruk av kontanter. 

Poeng-scoren kan være synlig på en app på en mobiltelefon, og i dag er det blitt slik at man er nærmest tvunget til å benytte mobiltelefonen i en rekke sammenhenger: En rekke type billetter finnes på apper på ens mobiltelefon; hvis man skal lade sin elbil må man som regel ha en app, og en rekke former for betalingstjenester finnes på apper. Det burde være enkelt for de styrende å koble tilgangen til apper og mengden penger man kan bruke til den poengscoren man har på den tilhørende appen på mobiltelefonen. 

Vi her i Vesten fikk en forsmak på noe slikt, da det for et par år siden var snakk om vaksinepass: ideen var at man måtte vise vaksinepass, det vil si en bekreftelse på at man hadde fulgt myndighetenes anbefaling om å ta en vaksine mot Corona, for å kunne reise, for å kunne delta på arrangementer, og så videre. Nå ble dette kun i svært liten grad innført i Norge, men på enkelte områder i noen andre land var det en periode hvor det fantes slike krav. 

I og med at den teknologiske utviklingen fortsatt går for full maskin, vil mulighetene til å teste borgerne bare bli mer og mer omfattende. Og med en omfattende test kan borgerne sorteres etter hvordan de oppfyller visse krav som myndighetene har satt, krav som store deler av befolkningen slutter opp om. (Praktisk talt hele befolkningen sluttet opp om vaksinepresset, og alle husker fremstillingen i media av de som var noe skeptiske til de hurtigutviklede vaksinene; de ble fremstilt som helt useriøse.)

Et av de tiltakene som det har vært mest snakk om, er klimakvoter: Hver enkelt borger skal få lov til å reise så og så mye, og formålet skal visstnok være å redde klimaet slik at vi ikke forårsaker en katastrofal global oppvarming. (Vi skyter inn enda en gang at klimahysteriet ikke har noen forankring i reelle problemer: klimaet varierer naturlig, vår påvirkning på klimaet ved brenning av fossile brennstoff er lik eller svært nær null, vi står ikke står foran en katastrofal global oppvarming, og de tiltakene som er innført og som har kostet titalls milliarder kroner, har ingen effekt på klimaet: Alt som er brukt på klimatiltak er fullstendig bortkastet bortsett fra for de pressgrupper og NGOer og vindmøllebaroner som håver inn enorme beløp i statsstøtte. Klimatiltakene fører bare til redusert velstand for folk flest.) Men klimakvoter kan komme, og da mest sannsynlig som en tillatelse til kun å ta et visst antall flyreiser per år, eller at man må betale en gebyr til staten alt dette hvor mange eller hvor lange flyreiser man tar. 

Men det vi skal se på her er ikke poengsystemet, det som er det viktige er det faktum at den politikken som staten/myndighetene fører, den må ha oppslutning av en betydelig del av befolkningen. Det som har oppslutning er de fundamentale prinsippene som ligger til grunn for for politikken, ikke hver enkelt detaljimplikasjon av disse prinsippene. Det er ikke slik at politikerne/staten fører en politikk som befolkningen er helt uenig i, befolkningen støtter i store trekk den politikken som føres. Slik må det alltid være. 

Det er altså alltid slik at borgerne i det store og hele slutter opp om hovedlinjene i den politikken som myndighetene fører; det er ikke mulig å føre en politikk som en stor del av befolkningen er imot. Ja, diktaturer finnes, men de finnes kun fordi befolkningen støtter opp om de fundamentale verdiene som diktaturet bygger på. Dersom holdningen i befolkning endrer seg vil også diktaturet falle (noe vi for eksempel tydelig så i Ceauşescus  Romania omkring 1989).

Grunnen til at vi har den politikken vi har, og vi har den samme politikken i alle land i Vesten, er altså at befolkningen slutter opp om de verdiene som politikken bygger på. Praktisk talt hele befolkningen støtter høye skatter og avgifter, den støtter at det skal være offentlig tilbud på en rekke områder, og at myndighetene i stadig større grad skal regulere det som fortsatt går under navnet det private næringsliv. En slik politikk må føre til at den enkelte borgers frihet i stadig større grad blir innskrenket. 

Det er innskrenkelser i denne friheten som fører til begrensninger i ytringsfriheten, begrensninger av næringsfriheten, at det blir stadig vanskeligere å drive private bedrifter. Videre, den fører til voksende skatter og avgifter, til inflasjon, til stigende priser, til mer byråkrati, til at det blir stadig flere offentlige ansatte, og den fører til lavere økonomikk vekst og resesjon (offisielle tall forteller at Europas økonomiske motor, Tyskland, nå er inne i en resesjon) – og alt dette betyr lavere/synkende velstand for folk flest. 

En slik utvikling er det nødvendige resultat av at den individuelle friheten, inkludert næringsfriheten, blir stadig innskrenket. 

Hva er da løsningen på dette problemet? Det er kun én løsning på dette problemet. Det som skjer er reelt sett at samfunnet i Vesten blir forgiftet. Ja, forgiftet er det rette ordet. En forgiftning fører til at den som blir forgiftet for dårligere helse – og det er jo dette som skjer i alle samfunn i Vesten. 

Men det finnes en motgift. Det finnes kun én medisin som kan få oss over på rett spor, et spor som fører til at samfunnet blir preget av voksende velstand. 

Denne medisinen, denne motgiften, er individuell frihet. Individuell frihet er et prinsipp som sier at den enkelte har rett til å bestemme over seg og sitt; dette prinsippet sier at hvert enkelt individ skal ha rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Prinsippet sier at staten ikke har noen som helst rett til å krenke noen av disse, hverken individets kropp, individets eiendom, eller individets inntekt. Prinsippet innebærer at statens eneste oppgave skal være å beskytte det enkelte individs rett til å bestemme over seg og sitt. Staten skal da ikke tildele poeng for riktig oppførsel, men staten skal etter en rettferdig rettsprosess straffe de som har begått reelle kriminelle handlinger.

Systemet som er bygget på full individuell frihet kalles kapitalisme, eller laissez-faire kapitalisme, det er et system hvor statens oppgave kun er å beskytte borgerne, hvor det er full næringsfrihet og full frihandel, og hvor de aller fleste av de tilbud som i dag tilbys fra det offentlige – skole helsevesen, pensjoner, trygder, infrastruktur, og så videre – blir produsert og tilbudt på det frie, uregulerte, private markedet. I et slikt system blir de som begår reell kriminalitet satt i fengsel, og et slikt system vil derfor inneholder incentiver som gjør at hver enkelt blir mer produktiv, mer omgjengelig, at samfunnet blir stadig mer velstående, at korrupsjon og kameraderi og nepotisme stadig vil bli redusert i omfang, og at samfunnet beveger seg i retning av stadig mer fred, harmoni og velstand for stadig flere av borgerne.  

Problemet er at det er ingen aktører (vi holder oss her til Norge) som forfekter individuell frihet. Ingen akademikere, ingen intellektuelle, ingen aviser, ingen organisasjoner, ingen politikere, ingen partier. Dette innebærer at det ser ut som om svært få kjenner til den eneste motgiften mot den forferdelige utviklingen vi er inne i nå, og det er enda færre som ønsker at denne motgiften skal brukes. 

Grunnen til at vi har en slik politikk, er altså at praktisk talt alle er sterkt imot prinsippet om individuell frihet. Dette betyr reellt sett at alle aktører i samfunnet støtter de fundamentale prinsipper som ligger til grunn for den stadig mer negative utvikling vi ser hver eneste dag, og derfor er det på kort sikt svært liten grunn til å være optimistisk med hensyn til utviklingen. 

For å gi en kort oppsummering: den eneste medisin mot den skadelige utvikling vi ser seg omkring oss i alle samfunn i Vesten i dag er full individuell frihet. Det kulturelle klima er dessverre slik at dette er et standpunkt som i dag er helt ukjent, og de få som er tilhengere av individuell frihet har derfor et kolossalt opplysningsarbeid foran seg.  

.

.

.

https://www.aftenposten.no/kultur/i/q177V0/aggresjon-preger-gutters-arenaer-mener-forfatter-det-gjoer-dem-mindre-empatiske

Om Kinas poengsystem

https://en.wikipedia.org/wiki/Social_Credit_System