«Dette utspiller seg en gang i fremtiden. Myndighetene tatt i bruk en kontroversiell «empatitest». Testen er en revolusjon. Både teknologisk og psykologisk. Den skal fastslå hvorvidt borgerne har anlegg for empati og medfølelse eller for umoral og asosial oppførsel. De borgere som består testen, blir merket. De som stryker, kan miste jobb, venner og anseelse. De mister også tilgang til bestemte boligområder og butikker i landet. Testen fører til konflikt og polarisering. Samtidig nærmer en folkeavstemning seg. Myndighetene ønsker å gjøre testen obligatorisk.»
Dette er et noe redigert sitat hentet fra en bokanmeldelse i Aftenposten (link nedenfor).
En rekke ulike kilder har hevdet at et system som har mange likhetspunkter med dette er i ferd med å bli innført i Kina; Kina er jo et totalitært diktatur, og da vil myndighetene sjelden har problemer med å innføre slike forordninger. (Det er dog en vesentlig forskjell, det kinesiske systemet tester visstnok individers handlinger, og ikke deres personlighet.) En artikkel på Wikipedia forteller om noen av de tingene som kan inngå i et slikt system (link nedenfor).
Man kan få minus-score for å ikke ofte nok besøke sine gamle foreldre på gamlehjemmet, for å spille høy musikk på kvelden slik at det forstyrrer naboene, for å jukse på en eksamen eller i et dataspill, for å bestille bord på restaurant eller rom på et hotell uten å møte opp – men man kan få pluss-score hvis man for eksempel er blodgiver.
Hvis man viderefører dette, kan man få et system som tildeler poeng alt etter hvilke politiske mål og grupperinger man donerer penger til; støtter man opposisjonelle grupper får man minus-score, støtter man de riktige grupperingene får man pluss-score. Man kan få score etter hvilke aviser man kjøper, og etter hvilke bøker man låner på biblioteket. Ser man de riktige på propagandafilmene på den statlige TV-kanalen kan man få pluss-score, likeså hvis man ofte spiser vegetarisk mat. Man kan få minus-score hvis man reiser med privatbil eller fly, men pluss-score hvis man reiser med sykkel eller tog. Man kan også få minuspoeng hvis man ofte drikke alkohol, betaler penger til prostituerte eller besøker tvilsomme etablissement (bordeller, strippeklubber, casinoer).
Et slikt system er bare mulig å gjennomføre dersom myndighetene kan overvåke enhver borgers bevegelser (alle som har sin mobiltelefon påslått kan trackes) og økonomiske transaksjoner. Transaksjonene er mulig å overvåke dersom de skjer med bankkort eller med digitale penger; slik overvåking er ikke mulig ved bruk av kontanter.
Poeng-scoren kan være synlig på en app på en mobiltelefon, og i dag er det blitt slik at man er nærmest tvunget til å benytte mobiltelefonen i en rekke sammenhenger: En rekke type billetter finnes på apper på ens mobiltelefon; hvis man skal lade sin elbil må man som regel ha en app, og en rekke former for betalingstjenester finnes på apper. Det burde være enkelt for de styrende å koble tilgangen til apper og mengden penger man kan bruke til den poengscoren man har på den tilhørende appen på mobiltelefonen.
Vi her i Vesten fikk en forsmak på noe slikt, da det for et par år siden var snakk om vaksinepass: ideen var at man måtte vise vaksinepass, det vil si en bekreftelse på at man hadde fulgt myndighetenes anbefaling om å ta en vaksine mot Corona, for å kunne reise, for å kunne delta på arrangementer, og så videre. Nå ble dette kun i svært liten grad innført i Norge, men på enkelte områder i noen andre land var det en periode hvor det fantes slike krav.
I og med at den teknologiske utviklingen fortsatt går for full maskin, vil mulighetene til å teste borgerne bare bli mer og mer omfattende. Og med en omfattende test kan borgerne sorteres etter hvordan de oppfyller visse krav som myndighetene har satt, krav som store deler av befolkningen slutter opp om. (Praktisk talt hele befolkningen sluttet opp om vaksinepresset, og alle husker fremstillingen i media av de som var noe skeptiske til de hurtigutviklede vaksinene; de ble fremstilt som helt useriøse.)
Et av de tiltakene som det har vært mest snakk om, er klimakvoter: Hver enkelt borger skal få lov til å reise så og så mye, og formålet skal visstnok være å redde klimaet slik at vi ikke forårsaker en katastrofal global oppvarming. (Vi skyter inn enda en gang at klimahysteriet ikke har noen forankring i reelle problemer: klimaet varierer naturlig, vår påvirkning på klimaet ved brenning av fossile brennstoff er lik eller svært nær null, vi står ikke står foran en katastrofal global oppvarming, og de tiltakene som er innført og som har kostet titalls milliarder kroner, har ingen effekt på klimaet: Alt som er brukt på klimatiltak er fullstendig bortkastet bortsett fra for de pressgrupper og NGOer og vindmøllebaroner som håver inn enorme beløp i statsstøtte. Klimatiltakene fører bare til redusert velstand for folk flest.) Men klimakvoter kan komme, og da mest sannsynlig som en tillatelse til kun å ta et visst antall flyreiser per år, eller at man må betale en gebyr til staten alt dette hvor mange eller hvor lange flyreiser man tar.
Men det vi skal se på her er ikke poengsystemet, det som er det viktige er det faktum at den politikken som staten/myndighetene fører, den må ha oppslutning av en betydelig del av befolkningen. Det som har oppslutning er de fundamentale prinsippene som ligger til grunn for for politikken, ikke hver enkelt detaljimplikasjon av disse prinsippene. Det er ikke slik at politikerne/staten fører en politikk som befolkningen er helt uenig i, befolkningen støtter i store trekk den politikken som føres. Slik må det alltid være.
Det er altså alltid slik at borgerne i det store og hele slutter opp om hovedlinjene i den politikken som myndighetene fører; det er ikke mulig å føre en politikk som en stor del av befolkningen er imot. Ja, diktaturer finnes, men de finnes kun fordi befolkningen støtter opp om de fundamentale verdiene som diktaturet bygger på. Dersom holdningen i befolkning endrer seg vil også diktaturet falle (noe vi for eksempel tydelig så i Ceauşescus Romania omkring 1989).
Grunnen til at vi har den politikken vi har, og vi har den samme politikken i alle land i Vesten, er altså at befolkningen slutter opp om de verdiene som politikken bygger på. Praktisk talt hele befolkningen støtter høye skatter og avgifter, den støtter at det skal være offentlig tilbud på en rekke områder, og at myndighetene i stadig større grad skal regulere det som fortsatt går under navnet det private næringsliv. En slik politikk må føre til at den enkelte borgers frihet i stadig større grad blir innskrenket.
Det er innskrenkelser i denne friheten som fører til begrensninger i ytringsfriheten, begrensninger av næringsfriheten, at det blir stadig vanskeligere å drive private bedrifter. Videre, den fører til voksende skatter og avgifter, til inflasjon, til stigende priser, til mer byråkrati, til at det blir stadig flere offentlige ansatte, og den fører til lavere økonomikk vekst og resesjon (offisielle tall forteller at Europas økonomiske motor, Tyskland, nå er inne i en resesjon) – og alt dette betyr lavere/synkende velstand for folk flest.
En slik utvikling er det nødvendige resultat av at den individuelle friheten, inkludert næringsfriheten, blir stadig innskrenket.
Hva er da løsningen på dette problemet? Det er kun én løsning på dette problemet. Det som skjer er reelt sett at samfunnet i Vesten blir forgiftet. Ja, forgiftet er det rette ordet. En forgiftning fører til at den som blir forgiftet for dårligere helse – og det er jo dette som skjer i alle samfunn i Vesten.
Men det finnes en motgift. Det finnes kun én medisin som kan få oss over på rett spor, et spor som fører til at samfunnet blir preget av voksende velstand.
Denne medisinen, denne motgiften, er individuell frihet. Individuell frihet er et prinsipp som sier at den enkelte har rett til å bestemme over seg og sitt; dette prinsippet sier at hvert enkelt individ skal ha rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Prinsippet sier at staten ikke har noen som helst rett til å krenke noen av disse, hverken individets kropp, individets eiendom, eller individets inntekt. Prinsippet innebærer at statens eneste oppgave skal være å beskytte det enkelte individs rett til å bestemme over seg og sitt. Staten skal da ikke tildele poeng for riktig oppførsel, men staten skal etter en rettferdig rettsprosess straffe de som har begått reelle kriminelle handlinger.
Systemet som er bygget på full individuell frihet kalles kapitalisme, eller laissez-faire kapitalisme, det er et system hvor statens oppgave kun er å beskytte borgerne, hvor det er full næringsfrihet og full frihandel, og hvor de aller fleste av de tilbud som i dag tilbys fra det offentlige – skole helsevesen, pensjoner, trygder, infrastruktur, og så videre – blir produsert og tilbudt på det frie, uregulerte, private markedet. I et slikt system blir de som begår reell kriminalitet satt i fengsel, og et slikt system vil derfor inneholder incentiver som gjør at hver enkelt blir mer produktiv, mer omgjengelig, at samfunnet blir stadig mer velstående, at korrupsjon og kameraderi og nepotisme stadig vil bli redusert i omfang, og at samfunnet beveger seg i retning av stadig mer fred, harmoni og velstand for stadig flere av borgerne.
Problemet er at det er ingen aktører (vi holder oss her til Norge) som forfekter individuell frihet. Ingen akademikere, ingen intellektuelle, ingen aviser, ingen organisasjoner, ingen politikere, ingen partier. Dette innebærer at det ser ut som om svært få kjenner til den eneste motgiften mot den forferdelige utviklingen vi er inne i nå, og det er enda færre som ønsker at denne motgiften skal brukes.
Grunnen til at vi har en slik politikk, er altså at praktisk talt alle er sterkt imot prinsippet om individuell frihet. Dette betyr reellt sett at alle aktører i samfunnet støtter de fundamentale prinsipper som ligger til grunn for den stadig mer negative utvikling vi ser hver eneste dag, og derfor er det på kort sikt svært liten grunn til å være optimistisk med hensyn til utviklingen.
For å gi en kort oppsummering: den eneste medisin mot den skadelige utvikling vi ser seg omkring oss i alle samfunn i Vesten i dag er full individuell frihet. Det kulturelle klima er dessverre slik at dette er et standpunkt som i dag er helt ukjent, og de få som er tilhengere av individuell frihet har derfor et kolossalt opplysningsarbeid foran seg.
.
.
.
Om Kinas poengsystem
https://en.wikipedia.org/wiki/Social_Credit_System