I dag er det valg! Tusenvis av håpefulle partimedlemmer ser spent frem til nattens opptelling hvor de får vite om de kommer inn i kommunestyret (eller i bydelsutvalget eller i fylkestinget).
I tillegg til kandidatene har også mange tusen partimedlemmer deltatt i en valgkamp som har pågått i en måneds tid. De har snakket med folk, delt ut løpesedler, delt ut ulike effekter, og gjort alt annet som hører valgkamper til. Kanskje det viktigste poeng å nevne er det at alle som deltar virkelig ønsker å gjøre samfunnet bedre, og de lover at dersom folket stemmer på dem og de får flertall så vil det virkelig bli bedre på alle viktige områder: miljø, skole, eldreomsorg, infrastruktur, og så videre.
De aller fleste partiene hører til én av to fløyer: enten hører de til den rødgrønne sosialistsiden, eller de hører til på den blå borgerlige/konservative siden. Flertallet går til en av fløyene, og som regel er det slik at etter en eller to perioder så er folk lei av den fløyen som har makten at de velger inn den andre fløyen. I Oslo er det de rødgrønne som har styrt, og alt tyder på at de blå vil overta etter valget.
Lokalvalg sees ofte på som en popularitetskonkurranse for regjeringen, selv om den altså ikke er på valg (egentlig er det Stortinget som er på valg, og det er Stortinget som velger regjeringen, men allikevel er det slik at lokalvalg sees på som en popularitetsvurdering av den sittende regjering).
Fra 2005 til 2013 hadde vi en Arbeiderpartidominert regjering, i 2013 var folk lei av denne og stemte inn en Høyredominert regjering, i 2021 var folk lei av denne og stemte inn en Arbeiderpartidominert regjering. Stoltenberg ble avløst av Solberg som ble avløst av Støre. Nå er Støre svært upopulær, og mye tyder på at Arbeiderpartiets lave popularitet vil føre til at de borgerlige/konservative vil gjøre det godt i dagens lokalvalget.
Men vi vil peke på noen urovekkende tendenser. I VG for et par dager siden leste vi følgende overskrift: «Rekordmange blanke stemmer i skolevalget: − Dette er krise
Nesten en av ti stemmer ved i årets skolevalg var blanke. Det er en økning på 40 prosent fra forrige valg» (link nedenfor).
Altså cirka 10 % av de som stemte ved skolevalgene stemte blankt, og den som sier at dette er krise er en talsperson for MDG. Å betrakte dette som en krise er kanskje noe overdrevet, men det er et utrykk for en urovekkende tendens, og den tendensen er som følger: Det er et økende antall som ikke bryr seg om den politikken som føres.
Hvorfor bryr de seg ikke om den politikken som føres? Kanskje fordi de har forstått at det spiller ingen rolle hvilket fløy som styrer. De merker ikke forskjell på om det er de borgerlige eller sosialistene som styrer. Det er ikke slik at de merker forskjell når Solberg overtar fra Stoltenberg, og de merker ikke forskjell fra når Støre overtar fra Solberg. Men de merker er at utviklingen går i negativ retning uansett hvem som styrer.
Vi kunne nevnt mange eksempler på at utviklingen går til det verre, men vi skal kunne holde oss til to slike eksempler.
Det område som samtlige partier sier at de skal gjøre vesentlig bedre hvis de kommer til makten er eldreomsorgen. Ved hvert eneste valg, ved lokalvalg, ved stortingsvalg, står alle partier frem og sier at de skal sørge for en bedre eldreomsorg.
Men hva skjer i praksis? Nærmest månedlig fortelle Dagsrevyen eller TV2-nyhetene om tilfeller hvor gamle, hjelpeløse mennesker er blitt svært dårlig behandlet av systemet. Hvis man googler «Krise i eldreomsorgen» får man mer enn 35000 treff, og første side inneholder følgende overskrifter som alle er fra i år:
«En varslet krise», «Eldreomsorg i krise – folkebladet.no», «Krise for pårørende – krise for samfunnet?», «Dramatisk krise for eldreomsorgen, men kommunen bruker …», «Eldreomsorg: Krever handling etter TV 2-sak: – Det er krise», «En varslet krise i eldreomsorgen krever handling nå». «Ingrid (94) får ikke sykehjemsplass i Oslo», «Uten at noe gjøres, styrer vi mot ei varslet krise i …», «Er det krise i eldreomsorgen? Roar Kristensen har et tankevekkende innlegg i Varingen, der han konkluderer med at det er varig krise og kommende katastrofe i …».
Dette er altså resultatet i den sektor som alle partier sier at de skal gjøre stadig bedre. (Vi sier ikke at alle som er innen den offentlige eldreomsorgen har et dårlig tilbud, vi refererer kun til oppslag i avisene som sier at det er mange som ikke får et så godt tilbud som de burde få.)
Vi tar også med noen punkter fra en annen sektor: skolen. En overskrift i Aftenposten fra i sommer sier følgende: «Vold i skolen er blitt et alvorlig samfunnsproblem». Utdanningsnytt skriver: «26 prosent av grunnskolelærerne oppgir at de har vært utsatt for vold eller trusler på arbeidsplassen. Dette er fire ganger høyere enn for yrkesaktive ellers i samfunnet.» (linker nedenfor).
Og hvordan går det med kvaliteten på undervisningen og resultatene for elevene? «Elever gjør det dårligere i matte og naturfag – mindre selvtillit og dårligere læringsmiljø kan ligge bak» (link nedenfor).
Vi kunne gitt mange flere eksempler, og det finnes helt sikkert også eksempler som viser at det på mange områder står bra til både i skolen og i eldreomsorgen.
Men vårt poeng er at på disse viktige områdene, områder hvor alle partier sier at vi skal satse, er det en sterkt negativ utvikling, eller en langt mindre positiv utvikling enn det burde være, og alt tyder på at dersom nåværende kurs fortsetter vil problemene bli stadig større i tiden fremover. Mange velgere ser ut til å bare gi blaffen, og det er lett å forstå hvorfor i og med at utviklingen stadig går i negativ retning uansett hvem som styrer.
Vår oppfatning er at så lenge samfunnet på disse områdene er organisert slik som det er nå, det vil si med en statlig eller kommunalt drevet/finansiert skole, og med en statlig eller kommunalt drevet/finansiert eldreomsorg, vil problemene ikke kunne løses uansett hvor motiverte politikerne er til å gjøre disse områdene bedre og uansett hvor mye penger de bevilger. I en offentlig drevet modell er det ikke mulig å få disse tilbudene til å bli gode, og til å bli bedre, over tid.
Det som kommer til å skje er antagelig at det vil bli bevilget mere penger til disse områdene, og det vil kanskje løse noen problemer på kort sikt, det vil kanskje føre til at tilbudet på enkelte områder blir bedre, men større bevilgninger vil også føre til at disse feltene i enda større grad enn i dag vil bli overadministrert.
Vi kan ikke se annet enn at disse områdene – skolen, eldreomsorgen – kun kan bli vesentlig bedre dersom den enkelte betaler for sine barns skolegang, og for sin egne eller sine eldre slektningers tilbud (sykehjem, etc.), direkte (evt. gjennom forsikringer) til private tilbydere uten at pengene går gjennom det offentlige (stat eller kommune). Dersom den enkelte selv kunne beholde sine penger (og ikke bli tvunget til å betale mer enn halvparten av dem i skatter og avgifter slik som i dag), kunne han selv velge om han ville bruke pengene på klimatiltak eller u-hjelp eller distriktsutbygging eller kunst han aldri er interessert i å utsette seg for (tilbud som nå så si ene og alene finansieres av det offentlige), eller på ting vedkommende selv mener er nyttige for ham selv og hans nærmeste.
Alle de store partiene, de som sitter på Stortinget, ønsker å fortsette tilbudene på disse områdene i samme spor som er blitt ført de siste tiårene, og dette sporet kan ikke føre til at det blir vesentlig forbedringer i tilbudene. Det er all grunn til å tro at de store partiene vil få makten også etter dagens valg – men kommuner som har vært styrt av de røde vil etter valgte i mange tilfeller styres av de blå og vice versa – og det er derfor all grunn til å frykte at utviklingen vil fortsette i en langt mindre positiv retning enn den burde.
Men det er ikke bare de syv åtte store partiene som stiller til valg, også et par dusin småpartier stiller til valg. Vi har kommentert programmene til et halvt dusin av disse i podcaster her på Gullstandard, og de aller fleste er slik at de setter opp ønskelister som består i at de vil bruke mer penger på sine hjertesaker, og praktisk talt alle har eldreomsorg og skole som hjertesaker. Men for å gjenta dette poenget: når offentlige tilbud er mindre tilfredsstillende, vil det som regel aldri bli vesentlig bedre over tid bare dersom man bruker mer penger på det.
Det eneste partiet som har en noe annen vinkling på disse problemene er Liberalistene. De ønsker at det offentliges rolle på disse områdene skal gradvis reduseres, og at den enkeltes egne valg uavhengig av offentlige pålegg, tilbud, og føringer, skal styrkes. Man kan trygt si at Liberalistene er det eneste opposisjonspartiet.
Men dessverre må vi nok regne med at folket velger å fortsette å la de store partiene stå for styringen. Folk flest tror på de løftene som de store partiene gir selv om de burde vite fra erfaring fra samtlige valg de siste tiårene at de ikke vil bli holdt. De store partiene, de som gjennom tiår etter tiår har vist at de ikke klarer å løse de store problemene, men tvert imot bare gjør dem større og større – ikke bare når det gjelder skole og eldreomsorg, men også på en rekke andre områder (kriminalitet, energiforsyning, infrastruktur, pensjoner og trygder, pengeverdi, og så videre), vil høyst sannsynlig få fornyet tillit. Enda en gang. Men kanskje den store andelen blanke stemmer i skolevalgene er et tegn på at de i hvert fall de unge forstår at de store partiene ikke er å stole på
Blir det et godt valg? Nei, det blir nok ikke
.
.
.
.
.
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/dw2EdB/rekordmange-blanke-stemmer-i-skolevalget-dette-er-krise