I dagens podcast snakker Magnus og Vegard om frihet, velferdsstat, altruisme.
Måned: oktober 2023
Mainstreamaktørers råd om fred i Midtøsten
For tre uker siden blusset krigen i Midtøsten opp til et nivå som vi aldri har sett maken til. Hamas-krigere tok seg da inn i Israel fra Gaza og angrep ungdommer som deltok på på en musikkfestival, og torturerte og drepte dem på grusomme måter. Kibbutzer i området ble også angrepet, og om lag 1400 mennesker ble drept. Det ble også tatt ca 200 gisler.
Israel, som under den ikke spesielt dyktige statsministeren Benjamin Netanyahu, var et land i indre politisk krise, en krise som stakk så dypt at et stort antall reserveoffiser erklærte at de ikke lenger ville tjenestegjøre i forsvaret. Etter angrepet samlet befolkningen seg, og hæren mobiliserte, også de som hadde sagt at jeg ikke vil tjenestegjøre i forsvaret, møtte opp: nå skulle Hamas elimineres! På kort tid klarte hæren å stille med visstnok 300 000 soldater, og mange av dem ble utplassert på nordgrensen av Gaza. Formålet var en invasjon av Gaza. (Gaza er lite område, 40 km langt og med en bredde som sjelden overstiger 10 km.)
De fleste israelere var enige om at nå måtte Hamas elimineres en gang for alle.
Men så begynte en rekke aktører i Vesten å gi råd til de israelske myndigheter om hvordan de skulle føre krigen, og til og med USAs president besøkte Israel for utad og si at han sto solidarisk med Israel, men internt ba han Israel være forsiktig og være tilbakeholdne.
Vi kunne sitert en rekke kilder som viser dette, men vi siterer bare Aftenposten. Lederartikkelen 25. oktober har tittelen «Israel bør lytte til advarsler fra sine venner», og poenget er at Israel bør være svært tilbakeholdne med sin krigføring i Gaza. «Folkeretten gir Israel et stort ansvar når landet slår tilbake. Sivile skal skjermes så godt som råd er. Det samme gjelder skoler, sykehus og annen sivil infrastruktur. Syke og skadede må få pleie. Ekstra vanskelig blir dette i et så tett befolket område som Gaza, der legitime mål befinner seg i områder med mange sivile. Kutting av tilgang på drivstoff, strøm og vann fremstår ikke som målrettet mot Hamas. Konsekvensene av bombingen for barn og andre sivile er hjerteskjærende. En bakkeinvasjon vil bli en humanitær katastrofe. Derfor blir Israel advart av sine gode venner, inkludert USAs president, Joe Biden.»
Dette er oppfordringen, selv om Aftenposten i samme artikkel skriver følgende: «Israel er i sin fulle rett når landet slår hardt tilbake mot en terrororganisasjon. Hamas-krigere angrep og drepte sivile israelere med metoder som minner om den islamske staten (IS). En slik trussel kan ingen stat leve med i sin nærhet. … Opptrappingen av konflikten ble utløst av Hamas’ angrep. Det fyres stadig av raketter mot Israel fra Gaza. Organisasjonen holder en rekke israelske gisler.»
Vårt poeng er at alle mainstreamaktører gir følgende råd til Israel: vær forsiktige, hold dere tilbake, dere må legge stor vekt på å ikke ramme sivile. Aftenposten formulerer dette slik: «Folkeretten gir Israel et stort ansvar når landet slår tilbake. Sivile skal skjermes så godt som råd er. Det samme gjelder skoler, sykehus og annen sivil infrastruktur. Syke og skadede må få pleie.» Det Aftenposten sier med dette er at det er umulig for Israel å føre en krig som vil føre til at angrepene fra Hamas opphører.
Vi gjentar dette viktige poenget: alle mainstreamaktører gir råd om at Israel skal være forsiktige og tilbakeholdne i sin krigføring. Alle mainstreamaktører sier at det er umulig for Israel å føre krig mot Hamas. Siden Hamas har sine baser i eller i nærheten av skoler, sykehus, barnehager og andre sivile institusjoner så kan ikke Israel føre krig mot Hamas.
Men ingen vi har sett gir deg råd som virkelig vil føre til fred i Midtøsten – hvis det følges. Det rådet som alle burde ha gitt er følgende:
«Hamas har som mål å eliminere staten Israel. Hamas har så lenge organisasjonen har eksistert angrepet Israel med raketter skutt ut fra Gaza, og ved å sende terrorister inn Israel fra Gaza, terrorister som har angrepet tilfeldige sivile mål (kaféer, busser, gater og torg). Som kjent var det i en periode mulig for personer som bodde på Gaza og reise fritt inn i Israel for å jobbe, men når så mange av disse som reiste inn i Israel utførte terroraksjoner ble grensen stengt. Fred mellom Hamas og Israel blir det derfor først når Hamas gir opp sitt krav om at Israel skal elimineres, og når Hamas ikke lenger sender terrorister inn i Israel for å angripe tilfeldige mål. Vårt råd er derfor følgende: Hamas må akseptere Israels eksistens, og Hamas må ikke lenger sende terrorister inn i Israel.»
Som sagt, ingen mainstreamaktører har kommet med dette rådet. (Aftenposten skriver riktignok at «Hamas må … legge våpnene ned», men dette er noe annet enn å be Hamas om å oppgi sine planer om å eliminere staten Israel.)
Aftenposten har også et par noe overraskende formuleringer, formuleringer som tyder på at de er klar over visse fakta, men som de ikke tar konsekvensen av: «Ekstra vanskelig blir dette [for Israel i og med at de skal følge det som kalles folkeretteslige prinsipper] i et så tett befolket område som Gaza, der legitime mål befinner seg i områder med mange sivile», og «I praksis holder den [Hamas] også befolkningen i Gaza fanget».
Hvis det er strid mellom det å forsvare seg mot en svært aktiv og brutal og grusom terroristorganisasjon på grunn av av noe som kalles «folkerettslige prinsipper», dvs. hvis folkerettslige prinsipper sier eller innebærer at man bare må finne seg i å nærmest hver dag bli utsatt for grusomme terrorangrep, er det vårt syn at da er det de såkalte «folkerettslige prinsippene» som er feil, og det er de som må vike.
Når Aftenposten også sier at Hamas holder befolkningen i Gaza fanget, er dette en overraskende påstand. Det ble avholdt valg i Gaza for 15 år siden, valg som gjorde at Hamas fikk makten på demokratisk vis. Det har ikke vært valg i Gaza etter dette, men det er ingenting som tyder på at befolkningen er misfornøyd med det styret som Hamas står for, snarere tvert imot. Ved å fremstille sin befolkning som undertrykt og okkupert, klarer Hamas å sørge for at enorme pengebeløp strømmer inn til dette området fra de fleste land i Vesten. Men Gaza er ikke okkupert, Israel trakk seg ut for cirka 15 år siden, og hvis befolkningen i Gaza er undertrykt så er det Hamas som står for den undertrykkelsen, og det virker som om befolkningen synes dette er greit.
Vi gjentar hovedpoenget: en rekke mainstreamaktører har gitt råd til Israel, og disse rådene går ene og alene ut på at Israel må være tilbakeholdne. Vi har ikke sett en eneste aktør som har kommet med det råd til Hamas at de må akseptere Israels eksistens og avslutte sine terrorangrep mot Israel.
Israel er et sivilisert demokrati etter vestlig modell, mens Hamas er en brutal og barbarisk terroristorganisasjon.
De rådene man finner i mainstream kilder er alle slik at de ber det siviliserte demokratiet være tilbakeholdne i sine forsøk på å eliminere en terroristorganisasjon som stadig angriper det.
Men hva med sivile tap? Det klassiske eksempelet er det som skjedde i Tyskland i 1945. De allierte bombet Tyskland, mange sivile ble drept, noen av dem sikkert anti-nazister, men skylden for og ansvaret for dette lå fullt og helt på naziregimet.
La oss til slutt si noen få ord om hvorfor alle råd går på at Israel skal være tilbakeholdne, og ingen råd går ut på at Hamas må endre sin kurs. Alle mennesker styres fundamentalt sett av den moralske overbevisningen de har, og det moralske ideal som dominerer i Vesten i dag er altruisme. Altruismen sier at det som er moralsk er å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre. Denne etikken gir fordeler til de onde, og legger begrensninger på de gode. I dette tilfellet skal et sivilisert demokrati ikke forsvare seg med nødvendige midler mot en barbarisk terroristorganisasjon. Det er altruismen som ligger til grunn for alle råd som Israel gis: Israel oppfordres reellt sett til å ikke forsvare seg mot en brutal terroristorganisasjon.
Fred i Midtøsten blir det først når alle regimer og alle aktører som holder til rundt Israel og som er/var fiendtlig innstilt til Israels eksistens, oppgir sine planer om å eliminere staten Israel. Det er dette råd Aftenposten & Co burde gi: Akseptér Israels eksistens, alle angrep på Israel må opphøre.
Israel har all rett til å gjøre det som er nødvendig på Gaza for å sørge for at det ikke kommer flere angrep mot Israel derfra. Om dette medfører sivile tap, ligger ansvaret for dette helt og fullt på Hamas. .
.
.
Vet demonstrantene hva de støtter?
I de siste dagene har det i en rekke storbyer i Vesten vært store demonstrasjoner til støtte for det som enkelte kaller palestinernes sak. Utgangspunktet for den siste opptrapping av krigen mellom Israel og noen av de gruppene som holder til i området omkring Israel, var Hamas´angrep på israelske ungdommer som deltok på en musikkfestival om morgenen lørdag 7. oktober. Hvor mange sivile, forsvarsløse ungdommer som ble drept i dette angrepet er uklart, men tall vi har sett ligger på omkring 1400. I tillegg ble 200 ungdommer tatt som gisler (kilde NRK, link nedenfor).
Hamas-krigerne tok seg over og igjennom det grensegjerdet som Israel hadde satt opp mellom Gaza og Israel, og de gikk til angrep på ungdommene med geværer, granater, kniver, etc.
Angrepet førte til voldsomme reaksjoner fra lederne i de fleste vestlige land; de tok sterkt avstand fra angrepet og mente at Israel hadde rett til å forsvare seg ved å forsøke å eliminere Hamas. Men bare noen få dager senere så man som nevnt store demonstrasjoner til støtte for det som mange kaller palestinernes sak i mange storbyer.
Disse demonstrantene bar plakater med tekster som krevde slutt på Israels okkupasjon (nedenfor gir vi linker til et par nettsteder hvor man finner bilder av slike plakater: på en av dem kreves «End israeli occupation», og på en annen omtales Israel som «okkupantstaten»).
Men hva er det som menes med «okkupasjon» her? Israels okkupasjon av Gaza tok slutt omkring 2007; da trakk Israel ut alle styrker og alle bosettinger, og området blir overlatt til palestinerne selv. Det ble avholdt valg og Hamas fikk makten. Etter dette er det ikke blitt avholdt flere valg, og det ser ut som om Hamas har stor oppslutning i befolkningen på Gaza.
Fra 2006 kan man altså betrakte Gaza som en palestinsk stat med Hamas som en demokratisk valgt ledelse, en ledelse som har betydelig oppslutning i befolkningen. Denne staten har fungert som en base for terrorangrep mot Israel, og som en mottaker av hjelp og støtte fra praktisk talt alle vestlige land. Denne hjelpen var i stor grad ment å gå til humanitære tiltak, men det er all grunn til å regne med at svært mye av hjelpen har gått opp til å bygge opp Hamas´ militære kapabilitet. Støtten til palestinerne er basert på den helt feilaktige oppfatning at problemene skyldes fattigdom, og at hvis fattigdommen i de palestinske områdene avskaffes, vil også ønske om å angripe Israel forsvinne. Dette er feil av to grunner. For det første bekjempes fattigdom ikke ved å gi folk penger, fattigdom bekjempes ved å gi folk mulighet til arbeid, til å tjene penger. Den andre årsaken kommer til nedenfor.
Hva er Hamas? Hamas har som kjent stått bak en rekke terrorangrep mot Israel, men la oss se litt på bevegelsens ideologiske fundament. Vi finner noen opplysninger om Hamas på Wikipedia:
«Hamas-charteret fra august 1988 erklærer at hele Palestinaområdet er muslimsk land som aldri kan overgis til ikke-muslimer. …
Artikkel 32 i Hamas-charteret slår fast: Sionistenes plan har ingen grenser. Etter Palestina aspirerer sionistene til en utvidelse fra Nilen til Eufrat. Når de så har fordøyd regionen de har overtatt, vil de aspirere til videre ekspansjon, og så videre. Deres plan er beskrevet i ‘Sions vises protokoller’, og deres nåværende framferd er det beste bevis på det vi sier.
27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Hamas har imidlertid slått fast at egen stat på Vestbredden og Gaza bare er en begynnelse. De tror at fremtidens palestinske generasjon vil ta tilbake alt det som de anser som deres historiske hjemland. Samme dag som fangedokumentet ble undertegnet, presiserte Hamas-ministeren Abdel Rahman Zeidan overfor BBC at den nye avtalen ikke sa noen ting om Hamas’ forhold til Israel: – Du vil ikke finne ett eneste ord i avtalen som sier at vi anerkjenner Israel som en stat. Ingen er blitt enig om dette, og det ble ikke diskutert, sa Zeidan til BBC.»
Fra den engelske versjonen av Wikipedia-siden om Hamas siterer vi følgende:
«Article 6 states that the movement’s aim is to «raise the banner of Allah over every inch of Palestine, for under the wing of Islam followers of all religions can coexist in security and safety where their lives, possessions and rights are concerned».It adds that, «when our enemies usurp some Islamic lands, jihad becomes a duty binding on all Muslims», for which the whole of the land is non-negotiable, a position likened, without the racist sentiments present in the Hamas charter, to that in the Likud party platform and in movements such as Gush Emunim. For Hamas, to concede territory is seen as equivalent to renouncing Islam itself».
For å oppsummere det poenget som er viktig for oss her: Hamas betrakter Israels eksistens som en okkupasjon av muslimsk land. Å akseptere Israels eksistens er som å svikte islam.
Som sagt over, Gaza var ikke okkupert av Israel, så når demonstrantene de siste dagene har krevd «slutt på okkupasjonen» så mener de at de krever slutt på Israels eksistens, de mener at Israel skal opphøre å eksistere. Dette er den andre årsaken til mange palestineres ønske om å kjempe mot Israel. (Det er altså ikke slik som mange i Vesten tror, nemlig at konflikten skyldes fattigdom.)
Det er de altså mener er at den sosialdemokratiske israelske velferdsstaten, med en ikke ubetydelig grad av politisk frihet, ytringsfrihet, næringsfrihet og velstand, skal erstattes av et islamistisk sharia- diktatur – for det er et islamistisk shariadiktatur Hamas har som mål.
Demonstrantene som krever at Israels okkupasjon skal opphøre, eller som beskriver Israel som en okkupantstat, foretrekker altså et shariadiktatur fremfor den sosialdemokratiske velferdsstaten Israel.
.
.
.
https://www.nrk.no/nyheter/hamas-sier-at-minst-140-ble-drept-i-nattens-angrep-pa-gaza-1.16607642
https://journalen.oslomet.no/2020/10/normalisering-er-forraederi-nei-det-er-ikke-det
https://www.independent.co.uk/news/world/americas/israel-ap-london-gaza-hamas-b2433647.html
Podcast om krig
I dagens podcast snakker Magnus og Vegard om et tema som dessverre alltid har vært aktuelt: krig.
Korrupsjon i politikken
Et stort antall norske politikere har i det siste kommet i søkelyset på grunn av mulig korrupsjon, som oftest i og med at politikernes ektefeller har kjøpt aksjer i selskaper som politikerne har utsatt for ulike reguleringer.
Vi kunne sitert en rekke avisoppslag med dette, men vi siterer bare følgende svært representative artikkel fra VG (Saken stammer opprinnelig fra NRK):
«Høyre-leder Erna Solberg var klar over at ektemannen Sindre Finnes hadde aksjer i bompengeselskaper da hun tok avgjørelser i minst 27 saker om bompenger. Det melder NRK.
Solberg-regjeringen behandlet de 27 sakene om bompengefinansiering mellom 2013 og 2017. I samme periode hadde Finnes en rekke aksjer i bompengeselskapet Q-Free. NRK skriver at Solberg var kjent med ektemannens aksjer i Q-free fra begynnelsen av, og om lag hvor mange aksjer han eide. Fra 2013 til 2021 foretok han 219 handler i aksjene til selskapet, ifølge kanalen. – Habilitet må alltid vurderes fra sak til sak, og den enkelte beslutnings betydning for selskapet som er påvirket av beslutningen spiller inn i en habilitetsvurdering. Det samme gjør graden av tilknytning eller økonomisk interesse, skriver Solberg i en e-post til NRK. Jeg har aldri vurdert meg inhabil som følge av Sindres aksjepost i Q-Free.» (link nedenfor)
Det som skjer er altså at den ene ektefellen er med på å gi fordeler eller ulemper til visse firmaer, og at ektefellen kjøper eller selger aksjer i disse firmaene, kanskje fordi han eller hun vet at verdien vil gå opp eller ned alt etter hvordan reguleringene vil påvirke firmaet.
Et av forslagene som har vært fremmet for å løse denne type problemer er å forby politikere i å eie aksjer, og også forby politikeres ektefelle, brødre, søstre, sønner, døtre, fettere, kusiner, tanter og onkler å eie aksjer.
De fleste burde forstå at en slik løsning er umulig.
Hva er da løsningen? Dette er opplagt korrupsjon selv om dette kanskje ikke handler om de helt store pengene.
Sannheten er, og dette er en sannhet som er svært ubehagelig for veldig mange, og som få derfor snakker om, at reguleringer dyrker frem korrupsjon: jo mer regulert en økonomi er, jo flere statlige inngrep og jo oftere de blir innført, jo flere aktører vil bli i stand til å tjene penger på disse reguleringene.
Skal man få slutt på denne type korrupsjon er det bare en eneste løsning: Politikernes mulighet til å regulere økonomien må fjernes. Sagt på en annen måte: alle reguleringer av økonomien må fjernes. Det som blir igjen da er at kun eiendomsretten gjelder. (Alle reguleringer er krenkelser av eiendomsretten.)
I et samfunn hvor stat og økonomi er fullstendig atskilt, og hvor eiendomsretten gjelder fullt ut, vil mulighetene for korrupsjon være praktisk talt ikke eksisterende.
Vi minner om at statens legitime rolle er å beskytte borgernes frihet. Dersom staten skal gjøre noe mer – for eksempel tilby ulike tjenester innen helse, eldreomsorg, pensjoner, skole og undervisning, forskning, infrastruktur, etc. – vil det alltid dukke opp personer, aktører, pressgrupper, som ønsker å vri ordningene og reguleringene til fordel for seg selv. Dersom staten kun har sin legitime oppgave, som altså er å beskytte borgernes frihet, vil mulighetene for å oppnå fordeler på de nevnte områdene ikke eksisterer.
I tidligere tider var slagordet «skill stat og kirke», fordi dette fundamentalt sett handlet om å oppnå et skille mellom politikk og åndsliv (dette var i tider hvor størsteparten av åndslivet foregikk via kirken).
Nå burde slagordet være «skill stat og økonomi», dette fordi i en i et samfunn hvor staten både skal være regelgiver og dommer (ved at staten både vedtar lover og driver rettsapparatet og styrer økonomien), vil det nødvendigvis oppstå situasjoner hvor staten direkte eller indirekte (f.eks. via politikeres og byråkraters slektninger) kan påføre borgerne ytterligere begrensninger på deres frihet for at noen politikere eller deres ektefeller skal tjene penger (eller oppnå andre typer fordeler).
Kort oppsummert, problemet kan ikke løses ved å forby politikerne og dere slektninger å eie aksjer, problemet kan kun løses ved at politikerne slutter å blande seg inn i økonomien, det vil si at man får et fullstendig skille mellom stat og økonomi – og et system hvor stat og økonomi er fullstendig atskilt heter laissez-faire kapitalisme.
.
.
.
Noen betraktninger om den siste intensivering av, og spredning av, krigen i Midtøsten
I dag bringer vi noen sitater, og noen korte punkter om den siste utvikling frem mot den eskaleringen av krigen i Midtøsten som skjedde for en uke siden. Det som skjedde da var at et stort antall Hamas-krigere tok seg over eller gjennom gjerdet Israel hadde satt opp mot Gaza (gjerdet var satt opp for å hindre terrorister fra Gaza i å komme inn i Israel), og disse krigerne drepe flere hundre unge mennesker som deltok på en musikkfestival. Hamas-krigerne angrep også sivile hjem og drepte menn, kvinner og barn, inkludert spedbarn, på grusomme måter.
Angrepet kom som vi tidligere har kommentert totalt overraskende på Israels myndigheter, og dette var en etterretningsskandale av historiske dimensjoner.
I en lang periode før angrepet var det tilsynelatende ro på Gaza, og denne situasjonen kommenteres i det første sitatet vi bringer nedenfor. Tittelen på artikkelen vi siterer fra er «How Hamas duped Israel as it planned devastating attack», og i artikkelen finner vi blant annet følgende:
«Hamas sought to convince Israel it cared more about ensuring that workers in Gaza, a narrow strip of land with more than two million residents, had access to jobs across the border and had no interest in starting a new war.
“Hamas was able to build a whole image that it was not ready for a military adventure against Israel,” the source said.
Since a 2021 war with Hamas, Israel has sought to provide a basic level of economic stability in Gaza by offering incentives including thousands of permits so Gazans can work in Israel or the West Bank, where salaries in construction, agriculture or service jobs can be 10 times the level of pay in Gaza.
“We believed that the fact that they were coming in to work and bringing money into Gaza would create a certain level of calm. We were wrong,” another Israeli army spokesperson said.
An Israeli security source acknowledged Israel’s security services were duped by Hamas. “They caused us to think they wanted money,” the source said. “And all the time they were involved in exercises/drills until they ran riot.”» (link nedenfor).
Man må være oppmerksom på at Hamas´mål ikke er fred eller velstand, ikke uavhengighet eller rikdom eller folkets/palestinernes velvære – dette er mål de gjentatte ganger har forkastet tidligere etter forhandlinger. Hamas´mål er å utslette Israel – dette står eksplisitt i Hamas´charter. Dette er målet selv om det innebærer at svært mange Hamas-krigere og palestinere kommer til å miste livet i denne kampen. Og hvis Israel forsvinner vil jødene også forsvinne, da vil de dø.
Man bør huske følgende sitat, som er gjengitt i en rekke ganger med et svært stort antall forskjellige kilder: «Dere i Vesten ønsker å leve gode liv, vi muslimer ønsker å dø for Allah». Det ser ut til at svært mange muslimer støtter dette målet, og at også mange av de som sympatiserer med palestinernes sak slutter opp om dette budskapet.
Man må også merke seg at i de siste dagene har det vært store pro-palestinske demonstrasjoner i en rekke storbyer i Vesten, og vi vil nevne et par ting. Ved demonstrasjonen i Sydney, Australia kunne man klart og tydelig høre at demonstrantene ropte «Gass jødene!».
Demonstrantene krevde også slutt på okkupasjonen, men hvilken okkupasjon er det de snakker om? Gaza var ikke okkupert, det var selvstendig fra cirka 2007 (da trakk Israel seg ut). Ved ved siste åpne valget i Gaza viste befolkningen stor oppslutning om Hamas, så Gaza har reellt sett vært en palestinsk stat med en demokratisk valgt ledelse siden da, og folket valgte altså Hamas til å lede denne staten. Det virker som en stor del av befolkningen slutter opp om Hamas, det har ikke vært noe folkeopprør mot Hamas blant de mer enn to millioner mennesker som oppholder seg på Gazastripen. Ja, Israel har forsøkt å blokkere området, men denne blokaden har kun omfattet våpen, sprengstoff, etc. Israel har forsynt med Gaza med strøm, vann, helsetjenester, etc. Dessverre viste det seg at blokaden, som altså skulle omfatte våpen, etc., var svært lite effektiv.
Så, den okkupasjonen demonstrantene krever slutt på, er det de betrakter som Israels okkupasjon av den delen av Palestina hvor Israel nå ligger. Det de egentlig krever er at Israel skal opphøre å eksistere som egen stat.
Det virker også som det er i enkelte kretser en viss uklarhet med hva Palestina er. Palestina er ikke og har aldri vært noe land eller en stat, Palestina er et område som omfatter flere land, akkurat som Skandinavia er et område som omfatter flere land. Utenriksminister Anniken Huitfeldt har visstnok sagt (i NRK 9/10) at de skal forsøke å evakuere norske borgere «fra både Israel og Palestina». Dette er omtrent det samme som å si at man skal evakuere personer fra både Norge og Skandinavia.
Vi gjengir også et annet sitat, et sitat som vektlegger noe som mange Palestinavenner i Vesten ignorerer:
«Here lies a part of Palestinian thinking and discourse that many of Palestine’s Western defenders ignore, both because it’s a hard sell to Western audiences and because they don’t really understand it themselves. Palestinian “resistance,” as conceived by Hamas, is about much more than settlements, occupation or the Green Line. A larger theory of Islamic renewal is at work.
As he announced the start of Saturday’s attack, Hamas military commander Deif said it was meant to disrupt a planned Israeli demolition of the Al-Aqsa Mosque. And when Hamas political chief Ismail Haniyeh called on Saturday for “every Muslim everywhere and all the free people of the world to stand in this just battle in defense of Al-Aqsa and the Prophet’s mission,” he meant just that, that the fight was over holy things, over Islam’s redemptive promise.
This reclamation of Islamic dignity through the ultimate defeat of the Jews occupies a great deal of Hamas’s political thought, permeates its rhetoric and profoundly shapes its thinking about Israeli Jews and its strategy in facing Israel. Israel is more than a mere occupier or oppressor in this narrative, it is a rebellion against God and the divinely ordained trajectory of history. And by showing Israelis in their weakness, the thinking goes, Israelis are somehow actually made weak. Redemption requires only the faith of its believers to be fulfilled, and seeing is believing.
The footage from Saturday, the snuff videos shared gleefully by Hamas supporters, including in some Western far-left circles, weren’t an aberration. Hamas gunmen didn’t get “carried away,” as some explained. They were the essence of the whole enterprise. They were Hamas’s basic message to Israelis: That they weren’t being killed and kidnapped just for tactical advantage in the struggle for Palestinian independence, but rather were being humiliated and dehumanized as traitors against God. …
It is a society built around a single moral model: the suicide bomber, who is lionized on billboards, on television, in popular songs. And this is not just the propaganda of the corrupt Palestinian rulers. One of the delegates elected to the Palestinian parliament in the populist upsurge for Hamas was Umm Nidal, the “mother of martyrs,” who has sent three of her sons to kill themselves in terrorist attacks on Israel, proclaiming that their “sacrifice…makes me happy.”
For the great mass of Palestinians this worship of sacrifice is sincere. By rejecting every chance at peace and coexistence with Israel–breaking every truce and turning down every peace offer–they have lost everything and gained nothing. Taking the suicide bomber as their moral model, the Palestinians seek to emulate his fate: in their lust to destroy Israel, they are willing to accept the utter destruction and collapse of their own society.» (link nedenfor).
Til slutt gjengir vi følgende sitat fra den respekterte historikeren Benny Morris:
«Det er et dypt og alvorlig problem med islam. Det er en verden hvor verdiene er annerledes, en verden hvor menneskelivet ikke har den samme verdi som i Vesten, hvor frihet, demokrati og åpenhet, og kreativitet er fremmed. En verden hvor de som ikke er medlem av islams leir er fritt vilt. Hevn er også viktig her. Hevn spiller en sentral rolle i den arabiske stammekulturen. Derfor vil de som skal kjempe, og samfunnet som sender dem ut, ikke ha de samme moralske grensene som ellers eksisterer. Hvis de får kjemiske-, biologiske- eller atomvåpen, vil de bli brukt. Hvis de er i stand til det vil de også begå folkemord.» (Sitatet er gjengitt her slik det er oversatt og lest av Alf R. Jacobsen på en link som er å finne nedenfor.)
Krigen handler altså ikke om å oppnå et verdig liv for palestinerne, krigen står mellom Islam og Vesten, og hva islam står for så man tydelig i Hamas´ angrep på Israel om morgenen lørdag 7. oktober 2023: I angrepets første fase ble mer enn 200 ungdommer, kvinner, barn, inkludert spedbarn, drept på en brutal måte.
.
.
https://rumble.com/v3p2fa5-october-13-2023.html (Sitatet er hentet fra cirka 40 minutter ut i videoen)
Aldri mer 9. april …. ????
På 30-tallet var det norske forsvaret sterkt svekket. Mange i Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakt fra 1935, mente at det militære forsvaret var «borgerskapets undertrykkelsesapparat» og måtte svekkes – for å bruke et moderne uttrykk gikk politikken ut på å «defund the military». Andre var tilhenger av en mer pasifistisk politikk; de var tilhengere av det «brukne geværs politikk».
Arbeiderpartiet satte inn en tidligere pasifist som forsvarsminister, og utenriksministeren vinteren 1939-40 var mer opptatt av nynorsk-saken enn å følge nøye med på det som hadde skjedd i Europa fra høsten 1939: det som skjedde høsten ´39 var at Nazi-Tyskland invaderte Polen. Den eneste politiker i Vesten som konsekvent over lang tid hadde advart mot farene som Nazi-Tyskland representerte var Winston Churchill.
Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 kom som en total overraskelse, forsvaret lå med brukket rygg, og Norge kapitulerte allerede sommeren 1940.
Etter krigen var det mange som var forbannet over denne politikken som ble ført før annen verdenskrig, og slagordet ble «Aldri mer 9. april!». Nå skulle man bygge opp og ha et sterkt forsvar som alltid skulle være forberedt til å slå tilbake enhver angriper.
Men dette varte ikke lenge. Ganske raskt begynte forsvaret å forfalle igjen, dette på grunn av manglende bevilgninger og på grunn av av manglende forståelse for nødvendigheten av å ha et sterkt militært forsvar. Det var bred politisk enighet om denne politikken.
Norge var nok ikke det eneste land i Vesten som kjørte en slik politikk, man kan trygt si at samtlige land i Vesten førte en tilsvarende politikk.
Ingen land i Vesten har i årene etter annen verdenskrig hatt et militært forsvar med mannskap, utstyr, teknologi, og infrastruktur, og den moralske styrke som har vært nødvendig, for å bruke det til å oppnå en militær seier.
Hvis vi ser bort fra Falklandskrigen og krigen om Grenada (som skjedde mens Reagan var president i USA og Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia), og seksdagers-krigen, har Vesten ikke vunnet en eneste krig etter annen verdenskrig.
Korea-krigen endte uavgjort; Vietnam-krigen endte med tap; krigen etter Iraks invasjon av Kuwait endte med en våpenhvileavtale, en våpenhvileavtale som ble brutt av Saddams Irak, og når krigen ble tatt opp igjen etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001, endte den ikke med en seier til Vesten. Innblandingen i borgerkrigen i Libya var en katastrofe, og 20 års krig mot Taliban i Afghanistan endte med et ytterst pinlig og katastrofalt tilbaketog for et par år siden. Vesten blandet seg dessverre inn i krigen som oppsto i Jugoslavia noen år etter Titos bortgang, og i noen kriger i Afrika, alle med svært nedslående resultater.
Israel vant dog seksdagers-krigen i 1967, men krigene som Israel er blitt utsatt for etter denne har hatt mer blandede resultater. Israel har dog inngått fredsavtaler med Egypt og Jordan.
Men ulike palestinske grupper – viktigst av disse har vært PLO, Hezbolla og Hamas – har nærmest kontinuerlig utført større eller mindre terroraksjoner mot Israel.
Før seks-dagers krigen lå Gaza under Egypt, området ble okkupert av Israel etter seks-dagers krigen, og etter fredsavtalen mellom Egypt og Israel ønsket Israel å gi Egypt tilbake de okkuperte områdene (Sinai og Gaza). Egypt ønsket ikke å overta Gaza, så området ble liggende under israelsk kontroll. Enkelte lite innsiktsfulle politikere og tenkere mente at demokrati er løsningen på politiske problemer, og de gikk inn for å innføre demokrati i Gaza. Store deler av befolkningen sluttet opp om Hamas, og Hamas fikk den politiske makten i Gaza: Islamsk sharia-lov har deretter i stor grad preget styringen av Gaza. Israel trakk alle sine soldater og alle israelske borgere ut av Gaza, og Gaza fikk styre seg selv uten noen innblanding fra Israel.
I lang periode hadde mange som bodde på Gaza jobbet i Israel, og de pendlet regelmessig mellom Gaza og Israel. Men etterhvert begynte noen av disse som benyttet seg av disse åpne grensene og utføre terroraksjoner i Israel, og Israels myndigheter så ingen annen løsning enn å blokkere grensen og hindre slike regelmessige reiser.
I perioder har det vært betydelig demonstrasjoner mot israelsk politikk inne i Israel, demonstrasjoner utført av palestinere, og dette har ført til at noen ganger har israelsk politi og israelske militære slått kraftfullt tilbake. Enkelte vil hevde at politiet noen ganger har benyttet mer makt enn nødvendig. Men man må huske på at Israel stadig har vært utsatt for angrep, angrep som ofte har drept mange sivile, og det å da benytte vold mot israelere er noe man bør avholde seg fra hvis man har livet kjært.
Men mange muslimer har ikke livet kjært, det som er viktigst for dem er å kjempe for islam, og for mange innebærer dette at Israel må elimineres som stat. Dette er kjernen i Hamas´ ideologi.
Men som kjent er det ikke bare Israel som nå er rammet av krig. Israelsk etterretning og i det israelske militæret ble overrasket over Hamas angrep sist lørdag, men også Putin’s angrep på Ukraina kom som en total overraskelse på de fleste.
Det virker som om ingen i Vesten har tatt lærdom av det innholdet som ligger i slagordet «Aldri mer 9. april».
Det virker som om man aldri er forberedt på at tyranniske regimer og aktører er villige til å gå til kraftige militære angrep.
Denne mangelen på en rasjonell forståelse av hva som virkelig skjer i verden er bokstavlig talt katastrofal.
Vi minner om at Hamas´ angrep på lørdag begynte med et angrep på deltagere på en Musikkfestival, hvor mer enn 200 ungdommer ble skutt og drept, og noen som overlevde den første fasen av angrepet ble utsatt for langt verre ting enn å bli skutt. Neste fase i Hamas´ angrep foregikk mot ubevæpnede familier på kibbutzer ikke langt fra grensen mellom Gaza og Israel. (Angrep mot sivile mål i en krig er legitimt, men kun i en krigs aller siste fase hvor målet er å fremskynde et frihetsfiendtlig regimes kapitulasjon. Å innlede en krig med angrep mot sivile mål er totalt forkastelig.)
Hamas er som kjent en organisasjon som siden starten har arbeidet for én ting: dens mål er å eliminere staten Israel.
Allikevel har en rekke land, regjeringer, organisasjoner i Vesten gitt både moralsk og økonomisk støtte til denne terroristgruppen.
Verden er et farlig sted, og det finnes aktører over store deler av verden som ikke har noen som helst respekt for individuell frihet og heller ikke for demokrati. Blant disse kreftene finner vi Putin’s Russland, Kina, Nord-Korea, samt en rekke islamistiske land og islamistiske grupperinger.
Enhver politiker i Vesten burde vært oppmerksom på dette og tatt nødvendige forholdsregler, det vil si at disse landene burde ha en sterk etterretningstjeneste, og et enda sterkere militært forsvar som hele tiden var i beredskap til å kunne slå tilbake et eventuelt angrep. Hadde en slik politikk vært ført vil man virkelig ha tatt slagordet «Aldri mer 9. april!» til etterretning.
(Vi skyter inn at det ikke er etterpåklokskap fra vår side når vi sier dette, vi har sagt disse tingene helt siden vi har hatt en passende anledning til å si slike ting, og det har vi hatt i ca 20 år.)
Som sagt, verden er et farlig sted, og i de siste par år har Vesten tapt Afghanistan og overlatt landet og befolkningen til terroristene i Taliban, Vesten er utsatt for et angrep fra tyrannen Putin i Ukraina, Israel er blitt rammet av et angrep fra Hamas, og det er fare for at Kina kan forsøke å okkupere Taiwan. (Per idag er også Kina svekket på grunn av indre forhold, og Vestens samlede i hvert fall verbale og våpenmessige støtte til Ukraina har kanskje stanset Kinas planer om å innlemme Taiwan i sitt diktatur i nær fremtid).
Når Vesten ikke bare systematisk har svekket sitt forsvar i flere tiår, og også tapt krigen i Afghanistan, og hvor den frie verdens leder – USA president – åpenbart er sterkt fysisk og mentalt svekket, er det ikke overraskende at utviklingen de siste årene er blitt så tragisk som den er blitt.
Vestens politikere og Vestens befolkning har ikke vært opptatt av de økende trusler som har oppstått flere steder i verden, Vestens pratende klasse (politikere, journalister, kommentatorer, akademikere) har vært mer opptatt av klima-idioti og vindmøller og å stanse kjernekraft og kjønnsdysfori og å benytte det militære som en arena for likestilling, heller enn å forberede seg på å bekjempe tyranner og barbarer.
Den politikk Vesten har ført de siste tiårene er i ferd med å lede oss inn i en katastrofe, og dette har skjedd med full støtte praktisk talt fra hele befolkningen, og de få røster som har advart er ikke blitt hørt.
Det er hevdet at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Klokt sagt, selv om det forhåpentligvis er satt noe på spissen.
Det er dette fundamentalt sett handler om er at Vesten ikke er spesielt interessert i å forsvare seg selv, og dette kommer av at den etikken som de aller fleste i Vesten har akseptert som selvsagt riktig går ut på selvoppofrelse/altruisme. Så lenge denne etikken dominerer vil vi ikke være hverken villige til eller i stand til å forsvare oss mot de som angriper oss.
.
.
.
.
Nedenfor linker vi til noen saker som viser hvor svakt Norge og NATO har vært de siste årene:
Norges evne til å stå imot Russland: – Uten flystøtte snakker vi om timer
Slår alarm om Norges forsvarsevne: «Forsvarets utholdenhet og mulighet til å operere over tid er marginal»
Forsvaret mangler ammunisjon, drivstoff, personell og luftvern. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen feller en hard dom over et forsvar med «betydelige operative svakheter».
NYHETSANALYSE: En krystallklar forsvarssjef ber om flere krigsskip og større hærstyrker for å møte NATOs krav til Norge. Da er det et problem at det for tiden går feil vei.
Dagens forsvar er hverken i stand til å dekke Norges sikkerhetsbehov eller økte krav fra NATO. Det hevder forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens i en tale i Oslo Militære Samfund mandag kveld.
https://www.aftenposten.no/norge/i/8LWE/er-norge-bedre-forberedt-i-dag-enn-9-april-1940
Angrepet på Israel
Lørdag morgen iverksatte Hamas, som er lite annet enn en proxy for regimet i Iran, et regime som har det syn at Israel er en kreftsvulst som må fjernes, et omfattende angrep mot Israel. Angrepet besto av tusenvis av raketter som ble skutt mot mål i Israel, og også en ren invasjon av det som mange betraktet som relativt sikre grenser mellom Israel og Gaza. Det siste er at det er også kommet til angrep mot Israel fra Libanon. (I Libanon er det Hezbolla som er førende i angrepet mot Israel.)
Dette er bare grusomt; allerede første dag ble hundrevis av mennesker drept og mange ble såret. Et stort antall israelere ble også kidnappet av Hamas. Det at dette angrepet kom som en total overraskelse på Israel er en enorm skandale. Israelsk etterretning ble betraktet som kanskje den beste i verden, og de pleide å ha god kontroll på planene som ble lagt av Israels fiender, men som sagt: dette angrepet kom som en total overraskelse. Dette bør føre til en skikkelig oppvask etter at angrepet er slått tilbake.
Det virker også som om Hamas var i besittelse av enormt mye militært våpen og utstyr som de kunne bruke i angrepet, og dette tyder på at Israel har hatt liten kontroll med hva som er blitt fraktet inn i Gaza.
Vi har ikke så mye nytt å si om krigen i forhold til ting vi har sagt før (et par linker nedenfor), men vi vil bare gjenta at denne krigen har pågått med varierende intensitet siden 1948, og i en krig bør man alltid støtte den siden som i størst grad representerer individuell frihet eller, i minst grad krenker individuell frihet.
Hamas ønsker å innføre et islamistisk diktatur, og de som støtter Hamas og det som iblant formuleres som den palestinske siden, er reelt sett tilhengere av et islamistisk diktatur. Israel er en velferdsstat etter vestlig modell, og den er selvsagt et langt bedre alternativ.
Hvorfor kom dette angrepet nå? Kanskje noen elementer i beslutningene som førte til angrepet var at Vesten har vist seg svakt, militært sett, i og med tapet mot islamittiske krefter i Afghanistan, og i og med at Vesten hadde så svakt militært forsvar at Russland kunne angripe Ukraina, og i og med at USA har gitt Iran enorme beløp (sels milliarder dollar) i bytte for fanger: «The US and Iran have freed five detainees each in a controversial prisoner swap involving the unfreezing by the Biden administration of $6bn (£4.8bn) of Iranian oil money» (the Guardian).
Vesten har vi vist en kolossal svakhet og ettergivenhet overfor tyranniske og barbariske regimer, og dette er intet annet enn å gi slike regimer klarsignal til angrep. Spesielt, Israel har også i tiår vist en ettergivenhet overfor Hamas og andre terroristgrupper som kjemper for det som kalles palestinernes sak. Slik ettergivenhet vil alltid føre til at man blir angrepet.
Man bør ha et militært forsvar som er så sterkt at ingen våger å angripe, og hvis noen angriper bør det militære forsvaret være så sterkt at angrepet slås tilbake i løpet av kort tid. Det virker som om vi er helt alene om å ha dette synet.
Som vi har sagt mange ganger tidligere: Det som kalles konflikten i Midtøsten, og som egentlig er en krig mellom Vesten og islamsk barbari, har pågått med varierende styrke siden 1948. Den kan kun avsluttes dersom en av partene oppnår en militær seier, en seier som er så klar at den tapende parten mister ethvert ønske om å fortsette eller ta opp igjen krigen – det var slik annen verdenskrig sluttet.
Vi ligger nedenfor til et par avisartikler om det pågående angrepet, og til et par artikler vi tidligere har skrevet om problemstillingen.
.
.
.
.
.
Israelsk skandale
https://www.tv2.no/nyheter/utenriks/israelsk-skandale/16110912/
Har Hamas fått hjelp av Iran og Russland?
Islam: den ellevte landeplage
http://vegardmartinsen.com/islamdenellevtelandeplage.htm
Viktig bok om konflikten i Midtøsten
Podcast om religion
I en ny episode i vår serie med podcaster snakker Magnus og Vegard denne gangen om religion.
Oppskrift på en katastrofe
Det finnes kun én vei til velstand, og den består av produktivt arbeid. Et samfunn er velstående dersom det finnes incentiver for de som utfører produktivt arbeid, og dersom disse incentivene ikke finnes vil et samfunn blir fattigere og fattigere. Velstand betyr å ha tilgang til goder som alle mulige varer og tjenester man benytter hver dag: mat, klær og hus, og slike ting som reiser, muligheter til en givende fritidsaktiviteter, skole, forskning, rent miljø, og så videre. Slike ting er ikke gitt i naturen, de må produseres hver dag. Dette betyr at folk må jobbe for å skape disse verdiene – hvis ikke folk jobber produktivt blir det ingen velstand.
Dette burde være opplagt, men det ser ut som om dette er totalt ukjent for de aller fleste.
Alle stater i hele verden driver med omfattende subsidiering av personer som bedriver ikke-produktivt arbeid, og dette betyr at disse personene ikke produserer noe de kan bytte for noe som andre har produsert og forbruke det, det det som disse forbruker må produseres av de som virkelig jobber produktivt uten at de produktive får noe igjen. Dette betyr at de forsørges av staten, dvs. av skattebetalerne, og at disse skattebetalerne dermed påføres en netto utgift.
En betydelig andel av de som er ansatt i det offentlige, eller som lever på offentlige støtteordninger, er altså ikke produktive, og denne andelen ser ut til å være voksende i de aller fleste land. Som eksempler på denne ikke-produktive delen av arbeidsmarkedet kan vi nevne byråkratiet, klimaindustrien, bistandsindustrien, fredsindustrien, mye av kulturindustrien, mye av pressen, trossamfunnene, og dessverre, store deler av det militære og politiet – og det finnes mye mer Dette innebærer i praksis at skattebyrden på de som jobber produktivt blir større og større; de må forsørge en stadig økende andel av ikke-produktive personer. Dette demotiverer deres arbeid, deres produksjon, og det skal ikke gå lang tid før konsekvensene av en slik ordning blir ødeleggende.
Et tydelig eksempel på en slik ikke-produktiv sektor og politikken overfor den ble omtalt i Aftenposten for et par dager siden. Papirutgaven hadde overskriften «Israel prøver å få de ultraortodokse ut i arbeid», mens online-utgaven hadde følgende overskrift: «De lever på statens regning og betaler nesten ikke skatt. Nå innser stadig flere i Israel alvoret.». Online-utgaven fortsatte med følgende: «De vokser fortere enn noen annen gruppe. Om de ikke begynner å jobbe kan Israel gå konkurs».
Aftenposten sier altså eksplisitt at det at staten forsørger ikke-produktive personer, en gruppe som vokser og vokser, kan føre til at staten går konkurs.
Fra artikkelen: «I et innglasset møterom utstyrt med skjermer og whiteboards står en gruppe ultraortodokse menn og ber. De vugger frem og tilbake med hodene bøyd. På bordet foran dem ligger stabler med religiøse bøker. Rett utenfor, ved hver sin PC, sitter et titall menn med bredbremmede hatter og sidelokker. Noen diskuterer en forretningsidé. En mann studerer tallene på en tradingterminal, mens et bilde av en gammel rabbiner våker over ham på monitoren ved siden av. – Vi tilrettelegger for felles bønn tre ganger om dagen, forklarer Yitzik Crombie. Han er mannen bak dette innovasjonssenteret nord i Jerusalem, som kun er åpent for ultraortodokse menn. En gruppe som hverken har tradisjon for å bruke moderne teknologi eller å delta i arbeidslivet.»
«Israel står overfor en enorm demografisk utfordring. Om noen få tiår vil befolkningen se svært annerledes ut enn den gjør i dag. Av landets 9,7 millioner innbyggere er majoriteten i dag sekulære eller moderate jøder. Rundt en femtedel er arabere, hvorav de fleste er muslimer eller kristne. De aller mest religiøse jødene, de ultraortodokse, er fortsatt en minoritet. Men denne gruppen vokser med 4 prosent hvert år. Det er raskere enn noen annen befolkningsgruppe i verdens industriland. Årsaken er at ultraortodokse kvinner i gjennomsnitt får 6,5 barn. For øvrige jødiske kvinner er tallet 2,5. Dersom det fortsetter slik, vil hver fjerde israeler være ultraortodoks innen 2050. Ti år senere vil de utgjøre en tredjedel av befolkningen. Det vil få store følger for Israels økonomi. For de ultraortodokse er også blant landets fattigste. I dag er det få ultraortodokse menn som jobber heltid. De fleste bruker sine unge voksenår på å studere hellige skrifter i såkalte jeshivaer, jødiske religiøse skoler. Til tross for at kvinnene føder mange barn, er det i hovedsak de som forsørger familien. Selv etter at mennene er ferdig med jeshivastudiene i slutten av 20-årene, går bare en tredjedel ut i heltidsarbeid. Det merkes til gjengjeld på statskassen. En ultraortodoks familie er gjerne dobbelt så stor som en gjennomsnittlig sekulær familie. Men den bidrar bare med en tredjedel så mye i skatt. Samtidig bruker staten store summer på å finansiere de ultraortodokses livsstil. Blant annet gjennom pengestøtte til skoler som prioriterer et religiøst pensum fremfor et normalt pensum.»
« …. i ultraortodokse miljøer råder det fortsatt dyp skepsis til alt som hører det sekulære samfunnet til. – Mange er redde. Det å ta steget ut i den sekulære verden oppleves som en direkte trussel mot deres måte å leve på ….De ultraortodokse jødene lever som oftest i egne nabolag og byer, og unngår kontakt med storsamfunnet ….De aller fleste ultraortodokse nekter også å avtjene verneplikten …».
Det som skjer er at staten tar penger fra den produktive delen av befolkningen og gir til en gruppe som er fullstendig uproduktiv: å studere litteratur er kun produktivt dersom noen frivillig er villige til å betale for de innsiktene som oppnås ved denne type studium. Hvis ingen vil betale frivillig er dette fullstendig uproduktivt. I og med at den israelske stat betaler disse personene for å studere disse skriftene så er dette en fullstendig uproduktiv aktivitet.
Hvordan kunne en slik situasjon oppstå? Under annen verdenskrig ble de ultraortodokse gruppene, de som altså vil bruke all sin tid på å studere Toraen, nesten utryddet av nazistene, og for å beskytte de små gruppene som fortsatt eksisterte gikk staten med på å subsidiere disse gruppene og å gi dem unntak fra militærtjeneste.
Til å begynne med var dette altså et svært lite antall personer, men etterhvert er antallet blitt sterkt økende. Og som det sto så tydelig i teksten vi siterte fra Aftenposten over: dette truer med å ødelegge hele Israels økonomi.
Men det er dette som skjer når staten begynner å subsidiere totalt uproduktive mennesker. Før vi går videre må vi skyte inn at selvfølgelig har alle rett til å bruke sin tid på å studere hellige skrifter og og leve isolert fra andre, men de har ingen rett til å bli forsørget på en måte som innebærer at andre mennesker blir tvunget til å forsørge dem.
Når en gruppe blir gitt fordeler fra staten, fordeler som innebærer at de kan leve og bli forsørget uten å jobbe produktivt, vil slike grupper – så lenge støtteordningene finnes – øke og øke og øke.
Dette skjer som vi antydet over i alle velferdsstater, i alle vestlige land, og en slik ordning er ødeleggende for landets økonomi i og med at andelen produktive blir mindre og mindre, og de må altså forsørge en stadig voksende uproduktiv gruppe.
Dette skjer som sagt i alle vestlige land men det er ikke like tydelig i alle vestlige land. Det ser ut til at dette er aller tydeligst i Israel.
Løsningen på dette er å avslutte støtteordninger til uproduktive, og la de produktive i stadig større grad få beholde det de tjener. Dette innebærer reduksjon av skatter og avgifter, avvikling av en rekke av de oppgaver som staten har påtatt seg, og dette kan tydelig beskrives på følgende måte: dette må skje gjennom en reduksjon av statens utgifter. (Vi sier staten, men dette gjelder alle tvungne offentlige sammenslutninger som man er en del av enten man vil eller ikke, og da ikke bare staten, men også både kommuner og fylkeskommuner.)
Dette er den eneste veien å gå, men det er dessverre ingen aktører i mainstream eller blant de største utenfor mainstream som forfekter slike standpunkter.
Derfor er det dessverre liten grunn til å være optimistisk med hensyn til fremtiden. Artikkelen forteller at Israel er i ferd med å gå konkurs. Det samme gjelder alle andre velferdsstater. Og årsaken er den samme: Staten tvinger en stadig mindre gruppe av produktive til å forsørge en stadig voksendegruppe av uproduktive. Vi må også nevne at dette ikke er en politikk som tvinges ned over hodet på en motvillig befolkning, praktisk talt hele befolkningen støtter støtter denne politikken.
Avslutningsvis skisserer vi noe om situasjonen i Norge, og vi siterer kort fra to offentlige dokumenter:
«Handlingsrommet i budsjettene forventes å bli mindre i årene fremover, jf. Meld. St. 14 (2020–2021) Perspektivmeldingen 2021. Befolkningen eldes, og det vil bli færre yrkesaktive for hver pensjonist. Statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye. Aldringen av befolkningen gir økte utgifter til pensjon og press på helse- og omsorgstjenestene, samtidig som veksten i arbeidsstyrken avtar.»
«Flere pensjonister må forsørges av stadig færre yrkesaktive. I 1950 var det mer enn syv i yrkesaktiv alder per pensjonist, mens vi i 2050 kan forvente oss om lag to yrkesaktive per pensjonist.»
Hvis trygde- og pensjonsordninger hadde vært private, ville de kontinuerlig bli tilpasset utviklingen i befolkningens alderssammensetning og generelle helsetilstand, men når de er offentlige, slik de altså er i dag, vil incentiver som innebærer at man tilpasser ordningene til utviklingen i virkeligheten, være ekstremt vanskelig å få rette seg etter, dette fordi sterke pressgrupper vil sørge for at de via statlige tvangsordninger kan skaffe seg en stadig større del av en kake som etter hvert vil bli stadig mindre. Heldigvis innebærer de store oljeinntektene at vi kan skyve disse problemene foran oss i noen år til. Men hvordan vil det gå på lang sikt? Aftenposten brukte det rette ordet: konkurs!
.
.
.
.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-1-20222023/id2931224/?ch=5