Det finnes kun én vei til velstand, og den består av produktivt arbeid. Et samfunn er velstående dersom det finnes incentiver for de som utfører produktivt arbeid, og dersom disse incentivene ikke finnes vil et samfunn blir fattigere og fattigere. Velstand betyr å ha tilgang til goder som alle mulige varer og tjenester man benytter hver dag: mat, klær og hus, og slike ting som reiser, muligheter til en givende fritidsaktiviteter, skole, forskning, rent miljø, og så videre. Slike ting er ikke gitt i naturen, de må produseres hver dag. Dette betyr at folk må jobbe for å skape disse verdiene – hvis ikke folk jobber produktivt blir det ingen velstand.
Dette burde være opplagt, men det ser ut som om dette er totalt ukjent for de aller fleste.
Alle stater i hele verden driver med omfattende subsidiering av personer som bedriver ikke-produktivt arbeid, og dette betyr at disse personene ikke produserer noe de kan bytte for noe som andre har produsert og forbruke det, det det som disse forbruker må produseres av de som virkelig jobber produktivt uten at de produktive får noe igjen. Dette betyr at de forsørges av staten, dvs. av skattebetalerne, og at disse skattebetalerne dermed påføres en netto utgift.
En betydelig andel av de som er ansatt i det offentlige, eller som lever på offentlige støtteordninger, er altså ikke produktive, og denne andelen ser ut til å være voksende i de aller fleste land. Som eksempler på denne ikke-produktive delen av arbeidsmarkedet kan vi nevne byråkratiet, klimaindustrien, bistandsindustrien, fredsindustrien, mye av kulturindustrien, mye av pressen, trossamfunnene, og dessverre, store deler av det militære og politiet – og det finnes mye mer Dette innebærer i praksis at skattebyrden på de som jobber produktivt blir større og større; de må forsørge en stadig økende andel av ikke-produktive personer. Dette demotiverer deres arbeid, deres produksjon, og det skal ikke gå lang tid før konsekvensene av en slik ordning blir ødeleggende.
Et tydelig eksempel på en slik ikke-produktiv sektor og politikken overfor den ble omtalt i Aftenposten for et par dager siden. Papirutgaven hadde overskriften «Israel prøver å få de ultraortodokse ut i arbeid», mens online-utgaven hadde følgende overskrift: «De lever på statens regning og betaler nesten ikke skatt. Nå innser stadig flere i Israel alvoret.». Online-utgaven fortsatte med følgende: «De vokser fortere enn noen annen gruppe. Om de ikke begynner å jobbe kan Israel gå konkurs».
Aftenposten sier altså eksplisitt at det at staten forsørger ikke-produktive personer, en gruppe som vokser og vokser, kan føre til at staten går konkurs.
Fra artikkelen: «I et innglasset møterom utstyrt med skjermer og whiteboards står en gruppe ultraortodokse menn og ber. De vugger frem og tilbake med hodene bøyd. På bordet foran dem ligger stabler med religiøse bøker. Rett utenfor, ved hver sin PC, sitter et titall menn med bredbremmede hatter og sidelokker. Noen diskuterer en forretningsidé. En mann studerer tallene på en tradingterminal, mens et bilde av en gammel rabbiner våker over ham på monitoren ved siden av. – Vi tilrettelegger for felles bønn tre ganger om dagen, forklarer Yitzik Crombie. Han er mannen bak dette innovasjonssenteret nord i Jerusalem, som kun er åpent for ultraortodokse menn. En gruppe som hverken har tradisjon for å bruke moderne teknologi eller å delta i arbeidslivet.»
«Israel står overfor en enorm demografisk utfordring. Om noen få tiår vil befolkningen se svært annerledes ut enn den gjør i dag. Av landets 9,7 millioner innbyggere er majoriteten i dag sekulære eller moderate jøder. Rundt en femtedel er arabere, hvorav de fleste er muslimer eller kristne. De aller mest religiøse jødene, de ultraortodokse, er fortsatt en minoritet. Men denne gruppen vokser med 4 prosent hvert år. Det er raskere enn noen annen befolkningsgruppe i verdens industriland. Årsaken er at ultraortodokse kvinner i gjennomsnitt får 6,5 barn. For øvrige jødiske kvinner er tallet 2,5. Dersom det fortsetter slik, vil hver fjerde israeler være ultraortodoks innen 2050. Ti år senere vil de utgjøre en tredjedel av befolkningen. Det vil få store følger for Israels økonomi. For de ultraortodokse er også blant landets fattigste. I dag er det få ultraortodokse menn som jobber heltid. De fleste bruker sine unge voksenår på å studere hellige skrifter i såkalte jeshivaer, jødiske religiøse skoler. Til tross for at kvinnene føder mange barn, er det i hovedsak de som forsørger familien. Selv etter at mennene er ferdig med jeshivastudiene i slutten av 20-årene, går bare en tredjedel ut i heltidsarbeid. Det merkes til gjengjeld på statskassen. En ultraortodoks familie er gjerne dobbelt så stor som en gjennomsnittlig sekulær familie. Men den bidrar bare med en tredjedel så mye i skatt. Samtidig bruker staten store summer på å finansiere de ultraortodokses livsstil. Blant annet gjennom pengestøtte til skoler som prioriterer et religiøst pensum fremfor et normalt pensum.»
« …. i ultraortodokse miljøer råder det fortsatt dyp skepsis til alt som hører det sekulære samfunnet til. – Mange er redde. Det å ta steget ut i den sekulære verden oppleves som en direkte trussel mot deres måte å leve på ….De ultraortodokse jødene lever som oftest i egne nabolag og byer, og unngår kontakt med storsamfunnet ….De aller fleste ultraortodokse nekter også å avtjene verneplikten …».
Det som skjer er at staten tar penger fra den produktive delen av befolkningen og gir til en gruppe som er fullstendig uproduktiv: å studere litteratur er kun produktivt dersom noen frivillig er villige til å betale for de innsiktene som oppnås ved denne type studium. Hvis ingen vil betale frivillig er dette fullstendig uproduktivt. I og med at den israelske stat betaler disse personene for å studere disse skriftene så er dette en fullstendig uproduktiv aktivitet.
Hvordan kunne en slik situasjon oppstå? Under annen verdenskrig ble de ultraortodokse gruppene, de som altså vil bruke all sin tid på å studere Toraen, nesten utryddet av nazistene, og for å beskytte de små gruppene som fortsatt eksisterte gikk staten med på å subsidiere disse gruppene og å gi dem unntak fra militærtjeneste.
Til å begynne med var dette altså et svært lite antall personer, men etterhvert er antallet blitt sterkt økende. Og som det sto så tydelig i teksten vi siterte fra Aftenposten over: dette truer med å ødelegge hele Israels økonomi.
Men det er dette som skjer når staten begynner å subsidiere totalt uproduktive mennesker. Før vi går videre må vi skyte inn at selvfølgelig har alle rett til å bruke sin tid på å studere hellige skrifter og og leve isolert fra andre, men de har ingen rett til å bli forsørget på en måte som innebærer at andre mennesker blir tvunget til å forsørge dem.
Når en gruppe blir gitt fordeler fra staten, fordeler som innebærer at de kan leve og bli forsørget uten å jobbe produktivt, vil slike grupper – så lenge støtteordningene finnes – øke og øke og øke.
Dette skjer som vi antydet over i alle velferdsstater, i alle vestlige land, og en slik ordning er ødeleggende for landets økonomi i og med at andelen produktive blir mindre og mindre, og de må altså forsørge en stadig voksende uproduktiv gruppe.
Dette skjer som sagt i alle vestlige land men det er ikke like tydelig i alle vestlige land. Det ser ut til at dette er aller tydeligst i Israel.
Løsningen på dette er å avslutte støtteordninger til uproduktive, og la de produktive i stadig større grad få beholde det de tjener. Dette innebærer reduksjon av skatter og avgifter, avvikling av en rekke av de oppgaver som staten har påtatt seg, og dette kan tydelig beskrives på følgende måte: dette må skje gjennom en reduksjon av statens utgifter. (Vi sier staten, men dette gjelder alle tvungne offentlige sammenslutninger som man er en del av enten man vil eller ikke, og da ikke bare staten, men også både kommuner og fylkeskommuner.)
Dette er den eneste veien å gå, men det er dessverre ingen aktører i mainstream eller blant de største utenfor mainstream som forfekter slike standpunkter.
Derfor er det dessverre liten grunn til å være optimistisk med hensyn til fremtiden. Artikkelen forteller at Israel er i ferd med å gå konkurs. Det samme gjelder alle andre velferdsstater. Og årsaken er den samme: Staten tvinger en stadig mindre gruppe av produktive til å forsørge en stadig voksendegruppe av uproduktive. Vi må også nevne at dette ikke er en politikk som tvinges ned over hodet på en motvillig befolkning, praktisk talt hele befolkningen støtter støtter denne politikken.
Avslutningsvis skisserer vi noe om situasjonen i Norge, og vi siterer kort fra to offentlige dokumenter:
«Handlingsrommet i budsjettene forventes å bli mindre i årene fremover, jf. Meld. St. 14 (2020–2021) Perspektivmeldingen 2021. Befolkningen eldes, og det vil bli færre yrkesaktive for hver pensjonist. Statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye. Aldringen av befolkningen gir økte utgifter til pensjon og press på helse- og omsorgstjenestene, samtidig som veksten i arbeidsstyrken avtar.»
«Flere pensjonister må forsørges av stadig færre yrkesaktive. I 1950 var det mer enn syv i yrkesaktiv alder per pensjonist, mens vi i 2050 kan forvente oss om lag to yrkesaktive per pensjonist.»
Hvis trygde- og pensjonsordninger hadde vært private, ville de kontinuerlig bli tilpasset utviklingen i befolkningens alderssammensetning og generelle helsetilstand, men når de er offentlige, slik de altså er i dag, vil incentiver som innebærer at man tilpasser ordningene til utviklingen i virkeligheten, være ekstremt vanskelig å få rette seg etter, dette fordi sterke pressgrupper vil sørge for at de via statlige tvangsordninger kan skaffe seg en stadig større del av en kake som etter hvert vil bli stadig mindre. Heldigvis innebærer de store oljeinntektene at vi kan skyve disse problemene foran oss i noen år til. Men hvordan vil det gå på lang sikt? Aftenposten brukte det rette ordet: konkurs!
.
.
.
.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-1-20222023/id2931224/?ch=5
Ville bare påpeke at den eneste grunnen til at Aftenposten skriver om dette er fordi det gir dem nok en grunn til å kritisere Israel. En helt riktig kritikk med tanke på hvor sosialistisk Israel dessverre alltid har vært, men tviler på at journalistene klarer å se sammenhengen. Ville Aftenposten turt (eller ønsket) å skrive noe lignende om nordmennene i distriktene som lever av trygd i generasjoner, eller visse innvandrere i drabantbyene?
Ja, jeg kan helt slutte meg til dette.