På 30-tallet var det norske forsvaret sterkt svekket. Mange i Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakt fra 1935, mente at det militære forsvaret var «borgerskapets undertrykkelsesapparat» og måtte svekkes – for å bruke et moderne uttrykk gikk politikken ut på å «defund the military». Andre var tilhenger av en mer pasifistisk politikk; de var tilhengere av det «brukne geværs politikk».
Arbeiderpartiet satte inn en tidligere pasifist som forsvarsminister, og utenriksministeren vinteren 1939-40 var mer opptatt av nynorsk-saken enn å følge nøye med på det som hadde skjedd i Europa fra høsten 1939: det som skjedde høsten ´39 var at Nazi-Tyskland invaderte Polen. Den eneste politiker i Vesten som konsekvent over lang tid hadde advart mot farene som Nazi-Tyskland representerte var Winston Churchill.
Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 kom som en total overraskelse, forsvaret lå med brukket rygg, og Norge kapitulerte allerede sommeren 1940.
Etter krigen var det mange som var forbannet over denne politikken som ble ført før annen verdenskrig, og slagordet ble «Aldri mer 9. april!». Nå skulle man bygge opp og ha et sterkt forsvar som alltid skulle være forberedt til å slå tilbake enhver angriper.
Men dette varte ikke lenge. Ganske raskt begynte forsvaret å forfalle igjen, dette på grunn av manglende bevilgninger og på grunn av av manglende forståelse for nødvendigheten av å ha et sterkt militært forsvar. Det var bred politisk enighet om denne politikken.
Norge var nok ikke det eneste land i Vesten som kjørte en slik politikk, man kan trygt si at samtlige land i Vesten førte en tilsvarende politikk.
Ingen land i Vesten har i årene etter annen verdenskrig hatt et militært forsvar med mannskap, utstyr, teknologi, og infrastruktur, og den moralske styrke som har vært nødvendig, for å bruke det til å oppnå en militær seier.
Hvis vi ser bort fra Falklandskrigen og krigen om Grenada (som skjedde mens Reagan var president i USA og Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia), og seksdagers-krigen, har Vesten ikke vunnet en eneste krig etter annen verdenskrig.
Korea-krigen endte uavgjort; Vietnam-krigen endte med tap; krigen etter Iraks invasjon av Kuwait endte med en våpenhvileavtale, en våpenhvileavtale som ble brutt av Saddams Irak, og når krigen ble tatt opp igjen etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001, endte den ikke med en seier til Vesten. Innblandingen i borgerkrigen i Libya var en katastrofe, og 20 års krig mot Taliban i Afghanistan endte med et ytterst pinlig og katastrofalt tilbaketog for et par år siden. Vesten blandet seg dessverre inn i krigen som oppsto i Jugoslavia noen år etter Titos bortgang, og i noen kriger i Afrika, alle med svært nedslående resultater.
Israel vant dog seksdagers-krigen i 1967, men krigene som Israel er blitt utsatt for etter denne har hatt mer blandede resultater. Israel har dog inngått fredsavtaler med Egypt og Jordan.
Men ulike palestinske grupper – viktigst av disse har vært PLO, Hezbolla og Hamas – har nærmest kontinuerlig utført større eller mindre terroraksjoner mot Israel.
Før seks-dagers krigen lå Gaza under Egypt, området ble okkupert av Israel etter seks-dagers krigen, og etter fredsavtalen mellom Egypt og Israel ønsket Israel å gi Egypt tilbake de okkuperte områdene (Sinai og Gaza). Egypt ønsket ikke å overta Gaza, så området ble liggende under israelsk kontroll. Enkelte lite innsiktsfulle politikere og tenkere mente at demokrati er løsningen på politiske problemer, og de gikk inn for å innføre demokrati i Gaza. Store deler av befolkningen sluttet opp om Hamas, og Hamas fikk den politiske makten i Gaza: Islamsk sharia-lov har deretter i stor grad preget styringen av Gaza. Israel trakk alle sine soldater og alle israelske borgere ut av Gaza, og Gaza fikk styre seg selv uten noen innblanding fra Israel.
I lang periode hadde mange som bodde på Gaza jobbet i Israel, og de pendlet regelmessig mellom Gaza og Israel. Men etterhvert begynte noen av disse som benyttet seg av disse åpne grensene og utføre terroraksjoner i Israel, og Israels myndigheter så ingen annen løsning enn å blokkere grensen og hindre slike regelmessige reiser.
I perioder har det vært betydelig demonstrasjoner mot israelsk politikk inne i Israel, demonstrasjoner utført av palestinere, og dette har ført til at noen ganger har israelsk politi og israelske militære slått kraftfullt tilbake. Enkelte vil hevde at politiet noen ganger har benyttet mer makt enn nødvendig. Men man må huske på at Israel stadig har vært utsatt for angrep, angrep som ofte har drept mange sivile, og det å da benytte vold mot israelere er noe man bør avholde seg fra hvis man har livet kjært.
Men mange muslimer har ikke livet kjært, det som er viktigst for dem er å kjempe for islam, og for mange innebærer dette at Israel må elimineres som stat. Dette er kjernen i Hamas´ ideologi.
Men som kjent er det ikke bare Israel som nå er rammet av krig. Israelsk etterretning og i det israelske militæret ble overrasket over Hamas angrep sist lørdag, men også Putin’s angrep på Ukraina kom som en total overraskelse på de fleste.
Det virker som om ingen i Vesten har tatt lærdom av det innholdet som ligger i slagordet «Aldri mer 9. april».
Det virker som om man aldri er forberedt på at tyranniske regimer og aktører er villige til å gå til kraftige militære angrep.
Denne mangelen på en rasjonell forståelse av hva som virkelig skjer i verden er bokstavlig talt katastrofal.
Vi minner om at Hamas´ angrep på lørdag begynte med et angrep på deltagere på en Musikkfestival, hvor mer enn 200 ungdommer ble skutt og drept, og noen som overlevde den første fasen av angrepet ble utsatt for langt verre ting enn å bli skutt. Neste fase i Hamas´ angrep foregikk mot ubevæpnede familier på kibbutzer ikke langt fra grensen mellom Gaza og Israel. (Angrep mot sivile mål i en krig er legitimt, men kun i en krigs aller siste fase hvor målet er å fremskynde et frihetsfiendtlig regimes kapitulasjon. Å innlede en krig med angrep mot sivile mål er totalt forkastelig.)
Hamas er som kjent en organisasjon som siden starten har arbeidet for én ting: dens mål er å eliminere staten Israel.
Allikevel har en rekke land, regjeringer, organisasjoner i Vesten gitt både moralsk og økonomisk støtte til denne terroristgruppen.
Verden er et farlig sted, og det finnes aktører over store deler av verden som ikke har noen som helst respekt for individuell frihet og heller ikke for demokrati. Blant disse kreftene finner vi Putin’s Russland, Kina, Nord-Korea, samt en rekke islamistiske land og islamistiske grupperinger.
Enhver politiker i Vesten burde vært oppmerksom på dette og tatt nødvendige forholdsregler, det vil si at disse landene burde ha en sterk etterretningstjeneste, og et enda sterkere militært forsvar som hele tiden var i beredskap til å kunne slå tilbake et eventuelt angrep. Hadde en slik politikk vært ført vil man virkelig ha tatt slagordet «Aldri mer 9. april!» til etterretning.
(Vi skyter inn at det ikke er etterpåklokskap fra vår side når vi sier dette, vi har sagt disse tingene helt siden vi har hatt en passende anledning til å si slike ting, og det har vi hatt i ca 20 år.)
Som sagt, verden er et farlig sted, og i de siste par år har Vesten tapt Afghanistan og overlatt landet og befolkningen til terroristene i Taliban, Vesten er utsatt for et angrep fra tyrannen Putin i Ukraina, Israel er blitt rammet av et angrep fra Hamas, og det er fare for at Kina kan forsøke å okkupere Taiwan. (Per idag er også Kina svekket på grunn av indre forhold, og Vestens samlede i hvert fall verbale og våpenmessige støtte til Ukraina har kanskje stanset Kinas planer om å innlemme Taiwan i sitt diktatur i nær fremtid).
Når Vesten ikke bare systematisk har svekket sitt forsvar i flere tiår, og også tapt krigen i Afghanistan, og hvor den frie verdens leder – USA president – åpenbart er sterkt fysisk og mentalt svekket, er det ikke overraskende at utviklingen de siste årene er blitt så tragisk som den er blitt.
Vestens politikere og Vestens befolkning har ikke vært opptatt av de økende trusler som har oppstått flere steder i verden, Vestens pratende klasse (politikere, journalister, kommentatorer, akademikere) har vært mer opptatt av klima-idioti og vindmøller og å stanse kjernekraft og kjønnsdysfori og å benytte det militære som en arena for likestilling, heller enn å forberede seg på å bekjempe tyranner og barbarer.
Den politikk Vesten har ført de siste tiårene er i ferd med å lede oss inn i en katastrofe, og dette har skjedd med full støtte praktisk talt fra hele befolkningen, og de få røster som har advart er ikke blitt hørt.
Det er hevdet at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Klokt sagt, selv om det forhåpentligvis er satt noe på spissen.
Det er dette fundamentalt sett handler om er at Vesten ikke er spesielt interessert i å forsvare seg selv, og dette kommer av at den etikken som de aller fleste i Vesten har akseptert som selvsagt riktig går ut på selvoppofrelse/altruisme. Så lenge denne etikken dominerer vil vi ikke være hverken villige til eller i stand til å forsvare oss mot de som angriper oss.
.
.
.
.
Nedenfor linker vi til noen saker som viser hvor svakt Norge og NATO har vært de siste årene:
Norges evne til å stå imot Russland: – Uten flystøtte snakker vi om timer
Slår alarm om Norges forsvarsevne: «Forsvarets utholdenhet og mulighet til å operere over tid er marginal»
Forsvaret mangler ammunisjon, drivstoff, personell og luftvern. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen feller en hard dom over et forsvar med «betydelige operative svakheter».
NYHETSANALYSE: En krystallklar forsvarssjef ber om flere krigsskip og større hærstyrker for å møte NATOs krav til Norge. Da er det et problem at det for tiden går feil vei.
Dagens forsvar er hverken i stand til å dekke Norges sikkerhetsbehov eller økte krav fra NATO. Det hevder forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens i en tale i Oslo Militære Samfund mandag kveld.
https://www.aftenposten.no/norge/i/8LWE/er-norge-bedre-forberedt-i-dag-enn-9-april-1940