Et stort antall norske politikere har i det siste kommet i søkelyset på grunn av mulig korrupsjon, som oftest i og med at politikernes ektefeller har kjøpt aksjer i selskaper som politikerne har utsatt for ulike reguleringer.
Vi kunne sitert en rekke avisoppslag med dette, men vi siterer bare følgende svært representative artikkel fra VG (Saken stammer opprinnelig fra NRK):
«Høyre-leder Erna Solberg var klar over at ektemannen Sindre Finnes hadde aksjer i bompengeselskaper da hun tok avgjørelser i minst 27 saker om bompenger. Det melder NRK.
Solberg-regjeringen behandlet de 27 sakene om bompengefinansiering mellom 2013 og 2017. I samme periode hadde Finnes en rekke aksjer i bompengeselskapet Q-Free. NRK skriver at Solberg var kjent med ektemannens aksjer i Q-free fra begynnelsen av, og om lag hvor mange aksjer han eide. Fra 2013 til 2021 foretok han 219 handler i aksjene til selskapet, ifølge kanalen. – Habilitet må alltid vurderes fra sak til sak, og den enkelte beslutnings betydning for selskapet som er påvirket av beslutningen spiller inn i en habilitetsvurdering. Det samme gjør graden av tilknytning eller økonomisk interesse, skriver Solberg i en e-post til NRK. Jeg har aldri vurdert meg inhabil som følge av Sindres aksjepost i Q-Free.» (link nedenfor)
Det som skjer er altså at den ene ektefellen er med på å gi fordeler eller ulemper til visse firmaer, og at ektefellen kjøper eller selger aksjer i disse firmaene, kanskje fordi han eller hun vet at verdien vil gå opp eller ned alt etter hvordan reguleringene vil påvirke firmaet.
Et av forslagene som har vært fremmet for å løse denne type problemer er å forby politikere i å eie aksjer, og også forby politikeres ektefelle, brødre, søstre, sønner, døtre, fettere, kusiner, tanter og onkler å eie aksjer.
De fleste burde forstå at en slik løsning er umulig.
Hva er da løsningen? Dette er opplagt korrupsjon selv om dette kanskje ikke handler om de helt store pengene.
Sannheten er, og dette er en sannhet som er svært ubehagelig for veldig mange, og som få derfor snakker om, at reguleringer dyrker frem korrupsjon: jo mer regulert en økonomi er, jo flere statlige inngrep og jo oftere de blir innført, jo flere aktører vil bli i stand til å tjene penger på disse reguleringene.
Skal man få slutt på denne type korrupsjon er det bare en eneste løsning: Politikernes mulighet til å regulere økonomien må fjernes. Sagt på en annen måte: alle reguleringer av økonomien må fjernes. Det som blir igjen da er at kun eiendomsretten gjelder. (Alle reguleringer er krenkelser av eiendomsretten.)
I et samfunn hvor stat og økonomi er fullstendig atskilt, og hvor eiendomsretten gjelder fullt ut, vil mulighetene for korrupsjon være praktisk talt ikke eksisterende.
Vi minner om at statens legitime rolle er å beskytte borgernes frihet. Dersom staten skal gjøre noe mer – for eksempel tilby ulike tjenester innen helse, eldreomsorg, pensjoner, skole og undervisning, forskning, infrastruktur, etc. – vil det alltid dukke opp personer, aktører, pressgrupper, som ønsker å vri ordningene og reguleringene til fordel for seg selv. Dersom staten kun har sin legitime oppgave, som altså er å beskytte borgernes frihet, vil mulighetene for å oppnå fordeler på de nevnte områdene ikke eksisterer.
I tidligere tider var slagordet «skill stat og kirke», fordi dette fundamentalt sett handlet om å oppnå et skille mellom politikk og åndsliv (dette var i tider hvor størsteparten av åndslivet foregikk via kirken).
Nå burde slagordet være «skill stat og økonomi», dette fordi i en i et samfunn hvor staten både skal være regelgiver og dommer (ved at staten både vedtar lover og driver rettsapparatet og styrer økonomien), vil det nødvendigvis oppstå situasjoner hvor staten direkte eller indirekte (f.eks. via politikeres og byråkraters slektninger) kan påføre borgerne ytterligere begrensninger på deres frihet for at noen politikere eller deres ektefeller skal tjene penger (eller oppnå andre typer fordeler).
Kort oppsummert, problemet kan ikke løses ved å forby politikerne og dere slektninger å eie aksjer, problemet kan kun løses ved at politikerne slutter å blande seg inn i økonomien, det vil si at man får et fullstendig skille mellom stat og økonomi – og et system hvor stat og økonomi er fullstendig atskilt heter laissez-faire kapitalisme.
.
.
.