Måned: november 2023

I denne episoden samtaler Magnus og Vegard om Javier Milei, som fikk 56% i presidentvalget i Argentina, og Bjørnar Moxnes, som var omtalt i media etter enda flere mindre tyverier.

Etter Hamas´ grusomme angrep på Israel 7. oktober, hvor Hamas-krigere forserte gjerdet Israel hadde satt opp på grensen mot Gaza og drepte om lag 1400 tilfeldige sivile på grusomme måter, var israelske myndigheter og befolkning sterkt motiverte for å mobilisere sine militære styrker for å gå inn i Gaza og eliminere Hamas en gang for alle. Men israelske styrker ventet og ventet. En årsak til dette kan være at det tok tid å planlegge invasjonen av Gaza, men svært mye tyder også på at press fra USA førte til at Israel ventet med å slå til. Denne ventetiden førte til at Israel mistet momentum, og at verdensopinions sympati med Israel blir mindre i og med at Hamas og deres sympatisører har et svært godt propagandaapparat i alle vestlige land.  

Kort tid etter 7. oktober besøkte både USA utenriksminister Anthony Blinken og USAs president Joe Biden Israel. De uttalte full støtte til Israel, men alt tyder på at de i sine lange samtaler med Israels ledere presset dem til å være tilbakeholdne i sin aksjon for å eliminere Hamas. 

Hvis vi ser på USAs historie i forhold til islam viser den at hvis vi går et par hundre år tilbake nølte ikke USA med å slå kraftig til mot muslimske krigere, men de siste 45 år har USA vært svært tilbakeholden med å svare på angrep fra muslimske krigere/terrorister. 

Under Jefferson

From the  Halls of Montezuma
To the  shores of Tripoli;
We fight our country’s battles
In the air, on land, and sea;
First to fight for right and freedom
And to keep our honor clean;
We are proud to claim the title
Of United States Marine.

Denne velkjente teksten er begynnelsen på den amerikanske marines hymne. (Teksten er skrevet av en ukjent forfatter på slutten av 1800-tallet, den er satt til musikk av Jacques Offenbach, og har vært offisielt godkjent som marinens hymne fra 1929.)

Den første linjen refererer slaget ved Chapultepe i krigen mellom USA og Mexico (1846-1848), og den andre linjen refererer til slaget ved Derna i 1805; Derna var hovedstaden i den Osmanske provinsen Cyrenaica, og ligger nå i Libya. Grunnen til at USA engasjerte seg i krig her var den omfattende omfattende piratvirksomhet som muslimer bedrev i Middelhavet. President Jefferson (president 1801-1809) nektet å vise ettergivenhet overfor piratene, og han sendte militære styrker for å eliminere den trusselen mot fri skipsfart som piratene representerte. 

Under Carter

Frem til 1970-tallet ble islam stadig mer svekket, men fra den islamske republikken Iran ble etablert har islam blitt stadig sterkere. President Carters (president 1977-81) utenrikspolitikk la stor vekt på menneskerettigheter, og han trakk derfor den støtten som USA tidligere gitt til sjahens regime i Iran. Sjahens regime var et diktatur hvor opposisjonelle ble svært dårlig behandlet; det var mye dette regimet kunne kritiseres for, men sjahen forsøkte å holde religionen (islam) nede, og å orientere samfunnet i vestlig retning. Han var dog en svært inkompetent leder. 

Når sjahens regime mistet USAs støtte kom det til en revolusjon hvor sosialister og islamister tok makten. Etter kort tid viste det seg at islamistene ikke hadde noe bruk for sosialistene, og en rekke ledende sosialister i det nye maktapparatet ble henrettet kort tid etter revolusjonen. Iran ble raskt et islamistisk diktatur under ledelse av ayatolla Khomeini. 

Khomeini hadde en retorikk som var sterkt fiendtlig overfor USA, og en av de viktigste hendelsene etter at Iran ble et islamittisk diktatur var at en gruppe såkalte studenter okkuperte den amerikanske ambassaden (okkupasjonen startet i november 1979, 66 amerikanske diplomater ble tatt som som gisler). Dette var egentlig et angrep på amerikansk territorium, men president Carters reaksjon var svært tafatt. Han sendte riktignok en militær styrke for å frigjøre ambassaden, men denne måtte kansellere sitt oppdrag på grunn av av tekniske problemer underveis. 

USA burde umiddelbart etter at okkupasjonen startet svart omtrent på følgende måte: «Iran har okkupert amerikansk territorium. Dersom denne operasjonen ikke er avsluttet innen 2 timer vil USA svare på angrepet med overveldende militær makt. USA krever også 10 millioner $ i gull for å erstatte skader som er påført amerikanske bygninger og installasjoner.» 

Dersom USA hadde svart på denne måten ville historien etter 1979, en periode hvor det ble utført utallige islamistiske terrorangrep mot mål i Vesten, vært helt annerledes enn den ble.  

Gisselsituasjonen på ambassaden varte i mer enn 400 dager, og gislene ble sluppet fri den dagen Ronald Reagan ble innsatt som president i januar 1981; det var muligens en forestilling om at Reagan var en mye mer handlekraftig leder enn Carter som førte til at Iran ikke lenger våget å holde gislene.  

Under Carter ble altså Iran en islamsk republikk, og dette var en sterk motiverende kraft for muslimer og islamister over hele verden. Iran ble ikke bare en ideologisk ledestjerne, men støttet også terrorister med trening, våpen, penger, etterretning, logistikk, etc. 

Under Reagan 

I 1979 invaderte Sovjet Afghanistan; formålet var å støtte et vaklende kommunistisk regime i Kabul. Betydelige deler av afghansk befolkning ønsket ikke dette, og de mobiliserte for å kjempe imot. Disse gruppene gikk under navnet Mujahedin, og de la stor vekt på islam. 

Reagan hadde hele sitt politiske liv vært opptatt av kampen mot kommunismen, og siden det som skjedde i Afghanistan var en krig mellom religiøse grupper på den ene siden, og Sovjetunionen på den andre siden, valgte Reagan å gi betydelig militær støtte til Mujahedin. Her var det altså en krig mellom religiøse krigere på den ene siden og ateistiske kommunister på den andre siden, og det falt naturlig for USA å betrakte de religiøse som «good guys». (Mujahedin utviklet seg senere til Taliban og Al Qaida.)

Men Reagan var ikke så sterk som mange hadde fått inntrykk av før han ble valgt i 1980. I 1983 sendte Reagan soldater til Libanon, et land som var preget av borgerkrig, i et forsøk på å berolige situasjonen. I oktober ´83 kjørte selvmordsbombere en bil lastet med sprengstoff inn en amerikansk forlegning i Beirut, og eksplosjonen førte til at mer enn 240 amerikanske soldater ble drept. Hizbolla, som var kontrollert og finansiert av Iran, tok på seg ansvaret. USAs reaksjon var bare å trekke soldatene ut. En av de som trakk lærdom av dette var Osama bin Laden; etter at USA ikke svarte på dette angrepet konkluderte han at USA var svakt. 

Under Clinton 

I august 1998 ble to amerikanske ambassader – i Kenya og i Tanzania – rammet av  terrorangrep, og president Clinton svarte med å sende raketter mot det som skulle være treningsleire for terrorister i Afghanistan og Sudan. Clinton uttalte at «Let our actions today send this message loud and clear — there are no expendable American targets. There will be no sanctuary for terrorists. We will defend our people, our interests and our values.» Men dette var alt han gjorde. (Det viste seg også at noen av rakettene som ble sendt mot Sudan var rettet mot feil mål.)  

Angrepet på World Trade Center 11. september 2001 var ikke det første angrepet mot dette målet, WTC ble også angrepet 26. februar 1993. Islamister hadde plassert en lastebil med eksplosiver i parkeringshuset under en av bygningene. Eksplosjonen drepte 6 personer, og 1000 personer ble skadet. Clinton-administrasjonen betrakter dette som en vanlig kriminalsak. 

Under Bush

Osama Bin Laden hadde i 1996 erklært krig mot USA: da utstedte han en fatwa kalt «Declaration of War against the Americans’ Occupying the Land of the Two Holy Places». Bin Ladens ankepunkt mot USA var alliansen med Saudi-Arabia (de to hellige stedene er Mekka og Medina), en allianse som innebar at amerikanske soldater var utplassert i Saudi-Arabia. Det er viktig for fundamentalistiske muslimer at kun muslimer får oppholde seg i Saudi-Arabia. 

Muslimske terrorister hadde angrepet amerikanske mål en rekke ganger: som nevnt i Beirut i 1983, angrepet mot et diskotek i Berlin som ble mye benyttet av amerikanske soldater i 1986, kapringen av et PanAm-fly som styrtet over Lockerbie i 1988, angrepet på WTC i 1993, et angrep i Saudi-Arabia i 1996, angrep mot ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam i 1998, og mot USS Cole i Jemen i 2000. (Vi tar ikke med Iraks angrep på Kuwait i 1990, dette angrepet var ikke motivert av islam.)

Til tross for dette var det ingen i det amerikanske forsvaret eller i den politiske ledelse som betraktet angrep fra islamistiske terrorister som en betydelig trussel. I tillegg kom det heller ingen militære svar fra USA på angrepene nevnt over. 

George W. Bush var president da historiens viktigste terrorangrep fant sted. Fire fly ble kapret 11. september 2001, og tre av dem ble fløyet inn i viktige bygninger. Det fjerde flyet ble styrtet etter at passasjerer hadde overmannet kaprerne, og det traff ikke sitt tiltenkte mål (som antagelig var kongressbygningen i Washington). 

Terrorangrepet ble utført av Al Qaida, og lederen var Osama bin Laden. 

Al Qaida holdt til i Afghanistan (Sovjetunionen hadde gitt opp kampen for å gjøre Afghanistan kommunistisk, og landet var nå en islamistisk republikk under Taliban), og da ledelsen i Afghanistan stilte seg solidarisk med Al Qaida, gikk USA med NATOs og FNs velsignelse til krig i Afghanistan. (Denne krigen endte med en katastrofal tilbaketrekning 20 år senere, noe vi tidligere omtalt her på Gullstandard.) 

Viktig her er at Bush benektet enhver kobling mellom terrorangrepet og islam; han sa at islam er en fredens religion, og at disse terroristene hadde «hijacked a great religion» – dette til tross for at terroristene brukte islam som begrunnelse for terrorangrepet, og at islam hjemler slike angrep.  

Han omtalte heller ikke terroristene som «islamister» eller «jihadister» – han brukte det intetsigende uttrykket «evil-doers». Den store militæraksjonen han satte i gang fikk også et helt tomt navn, han kalte den «krigen mot terror». 

Under Obama 

Mens Obama var president (2009-2017) utførte militante muslimer en rekke terrorangrep mot  USA (og Europa). Selv om begrunnelsen for terrorismen var hentet fra islam, forsøkte amerikanske myndigheter å gi inntrykk av at terrorismen ikke hadde noe med islam å gjøre. Obama hevdet at den såkalte «Christmas Day bomber» var en «isolated extremist», han sa mennene bak angrepet på et jødisk marked i Paris var «violent, vicious zealots», hendelsen hvor en amerikansk offiser (som var muslim) drepte 13 mennesker på Fort Hood ble omtalt som «workplace violence». Videre, Obama påsto at det som utløste angrepet på USAs ambassade i Benghazi 11. september 2012, hvor ambassadøren og flere andre amerikanske tjenestemenn ble drept, var at en amerikaner hadde laget og publisert på youtube en video som krenket Muhammed (mannen bak videoen ble til og med arrestert), og at det var tilfeldig at angrepet skjedde akkurat 11. september.

Rett etter at Obama overtok etter Bush i 2009, trakk han ut de amerikanske soldatene fra Irak, og krigen, som i tiden før hadde foregått på lavbluss, blusset kraftig opp igjen – og den pågår fortsatt med varierende intensitet. Det vakuum som oppsto etter at de amerikanske soldatene forsvant førte til oppblomstring av blant annet terroristgruppen Islamsk Stat, som i mange år spredte død og fordervelse i området.

Rett etter at Obama ble innsatt som president la han ut på en foredragsturné hvor han holdt taler i en rekke land i Europa og i den arabiske verden. Enkelte har beskrevet denne foredragsturneen som en «apology tour»; og en kommentator oppsummerte foredragene slik: «A common theme that runs through President Obama’s statements is the idea the United States must atone for its past policies, whether it is America’s application of the war against Islamist terrorism or its overall foreign policy. At the core of this message is the concept that the U.S. is a flawed nation that must seek redemption by apologizing for its past «sins.»» (heritage, link nedenfor). 

I 2009 brøt det ut omfattende opptøyer i Iran, flere millioner mennesker, svært mange av dem var ungdommer, protesterte mot islamistregimet. President Obama var svært forsiktig i sin støtte til disse demonstrantene. Senere innrømmet Obama at det var en feil av ham å ikke støtte disse demonstrantene sterkere enn han gjorde: «Former US President Barack Obama has admitted that he made «a mistake» by not supporting the Iranian people’s 2009 Green Movement against the Islamic Republic. Speaking during a podcast on Friday, he described the lack of public support for the 2009 protests as a missed opportunity to back the democratic aspirations of the Iranian people» (iranintl).

Det bør også nevnes at Obama gjennomførte et stort antall droneangrep mot spesifikke mål, dvs, mot ledere av islamistiske grupper. De mer enn 540 angrep han beordret førte til at nesten 4000 mennesker mistet livet, cirka 10 % av dem var sivile. Dette programmet fortsatte i noe mindre skala under Donald Trump; den mest prominente lederen som ble drept av et slikt angrep under Trump var den iranske generalen Soleimani (som ble drept i januar 2020). Dette programmet fortsatte også under Joe Biden. 

Svært viktig er denne uttalelsen fra president Obama i en tale til FN i 2012: «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam.» Det er vanskelig å si hva denne formuleringen egentlig betyr, men det er en tydelig advarsel til de som ønsker å kritisere islam – islam har som kjent dødsstraff for blasfemi og for frafall fra islam.  

Under Biden 

Iran er islamismens fyrtårn, og presidentene Obama og Biden har inngått en rekke avtaler med Iran, avtaler som innebærer at Iran får enorme pengebeløp fra USA. Iran er utsatt for blokade av USA, men penger som skal gå til humanitære tiltak i Iran kan allikevel slippe gjennom. Iran har også lovet å ikke fortsette utviklingen av atomvåpen som en forutsetning for å få midler fra USA. Å tro at Iran vil overholde slike avtaler er langt verre enn bare naivt. USA har også frigitt midler til Iran i bytte mot løslatelse av amerikanske fanger/gisler. (Hvor store beløp det er snakk om er uklart, men vi har sett tall som tyder på at det kan være i størrelsesorden titalls milliarder dollar.) 

7. oktober 2023 ble Israel som nevnt innledningsvis rammet av et grusomt terrorangrep fra Gaza. Hamas-krigere tok seg over eller gjennom grensegjerdet som Israel hadde satt opp, og drepte i første omgang på til dels grusomme måter ca 1400 sivile som deltok på en musikkfestival eller som holdt til i boligområder nær grensen mot Gaza. (Israel hadde trukket seg ut av Gaza omkring 2006, demokratiske valg i Gaza førte til at Hamas flikk makten, og Gaza har da reellt sett vært en palestinsk stat under ledelse av Hamas.)

Grunnen til at Israel hadde satt opp grensegjerde mot Gaza var at palestinere som bodde på Gaza i stadig større omfang utførte ulike typer terroraksjoner mot sivile israelere mens de var på jobb i Israel. Det økende antall terrorangrep førte til at Israel måtte sette en stopper for Gaza-beboernes mulighet til fritt å reise inn i Israel. Israel ble også stadig utsatt for rakettangrep fra Gaza.  

Etter angrepet 7. oktober bestemte Israels myndigheter seg for at nå måtte de eliminere Hamas på Gaza en gang for alle. Rett etter 7. oktober besøkte som nevnt utenriksminister Blinken og president Biden Israel, og budskapet de kom med var følgende: Israel må vise tilbakeholdenhet i krigen på Gaza. 

Brev fra bin Laden

I november 2002 skrev Osama bin Laden et brev til Amerika, hvor han sterkt kritiserte amerikansk politikk. I november 2023 fikk dette brevet stor oppmerksomhet, og vi siterer fra Nettavisen: 

«I brevet forklarte bin Laden hvorfor al-Qaida kjemper mot USA, og hva de ønsker fra USA. Terrorlederen, som ble drept av amerikanske spesialstyrker i Pakistan i 2011, skrev at al-Qaida kjemper mot USA fordi USA har angrepet muslimer i en rekke land, og fordi USA støtter arabiske ledere som bruker vold og løgn til å forhindre muslimer fra å etablere Sharia-styre… 

Onsdag og torsdag [16-17/11-23] denne uken begynte omtale av et gammelt brev fra Osama bin Laden å gå viralt blant unge… Brevet «A letter to America» ble skrevet i november 2002, 14 måneder etter at bin Laden og al-Qaida gjennomførte terrorangrepet 11. september, som tok livet av nesten 3000 sivile. … [En ungdom som har lest brevet sier følgende:] -Jeg har akkurat lest «Et brev til Amerika», og jeg vil aldri se på livet eller dette landet på samme måte. Vær så snill og les det, sier en ung kvinne som forteller at brevet har gitt henne en eksistensiell krise. … «Når du leser «Et brev til Amerika» og skjønner at han hadde rett», skriver en annen. – Det er sykt. Dette brevet er så velskrevet og argumentet er så godt bygget opp. Alt han sa er rimelig, sier en annen» (nettavisen).

Dette forteller at argumenter om at USA er en grusom imperialistisk makt som sprer død og fordervelse over store deler av verden, og at oppskriften på gode liv og gode samfunn er å finn i islam, blir ansett som plausible og troverdige av en betydelig andel av amerikansk ungdom. Det kan se ut som om islamistisk propaganda går rett hjem hos og stemmer overrens med de grunnholdninger som allerede finnes hos svært mange av de unge i USA, og som de har mottatt i all hovedsak fra de skoler og universiteter de har vært elever og studenter ved. 

(Et svar på bin Ladens brev er å finne på en link nedenfor.)

Formuleringer brukt 18 år etter 11. september. 

11. september hvert år minnes amerikanere det som skjedde på denne datoen i 2001. Det som skjedde var altså at islamske terrorister med viten og vilje kapret passasjerfly og styrtet dem inn i prestisjefylte bygninger. 

I 2019 omtalte kongressmedlem Ilhan Omar – som er muslim – dette grusomme angrepet slik: «some people did something». Samme år brukte USAs ledende avis, New York Times, følgende formulering: «18 years have passed since airplanes took aim and brought down the World Trade Center. Today families will once again gather and grieve at the site where more than 2000 people died».

«Some people did something» og «airplanes took aim» – dette er formuleringer som med viten og vilje er benyttet av personer som ønsker å bryte koblingen mellom terror og islam. 

Etter at Israel svarte på angrepene 7. oktober med å gå inn i Gaza, var det store demonstrasjoner i alle storbyer i Vesten – demonstrasjoner med et budskap som klart ga  uttrykk for støtte til Hamas og motstand mot Israel. Enkelte steder var det opptil flere titusener demonstranter, og de viftet med palestinske flagg og bar plakater med tekst av typen «Fritt Palestina fra elven til havet». Budskapet er at Israel må opphøre å eksistere – det disse demonstrantene ønsker er åpenbart at det sosialdemokratiske Israel skal erstattes av et shariastyrt land med navnet Palestina. Under flere av demonstrasjonene i USA ble amerikanske flagg revet ned og palestinske flagg hengt opp i stedet. Politiet gjorde praktisk talt ingen ting for å hindre dette. (Det skal dog ikke stikkes under en stol at også pro-israelske demonstrasjoner som foregikk på omtrent samme tid hadde mange deltagere. Vi nevner også at det er vanskelig å si hvor stort omfang disse demonstrasjonene hadde, dette er umulig å få et godt bilde av dersom mainstream-pressen er eneste kilde.) 

At langtidsutdannede i stor grad er motstandere av Israel kom tydelig frem når mer enn 30 studentforeninger ved USAs mest prestisjefylte universitet, Harvard, ga uttrykk for sitt syn etter Hamas´ angrep 7. oktober. New York Post: «More than 30 Harvard University student organizations are holding Israel “entirely responsible” for  Hamas’ mass slaughter … In a letter titled “Joint Statement by Harvard Palestine Solidarity Groups on the Situation in Palestine,” 31 student organizations — including the Ivy League’s affiliate of Amnesty International — condemned Israel, even as its residents are kidnapped and  more than 700 have been killed by the terrorist organization. The groups claim Hamas’ attack “did not happen in a vacuum,” and the Israeli government has forced Palestinians to live in an “open-air prison for over two decades,” according to the letter obtained by The Post» (link nedenfor).

Dette bare bekrefter at de verdiene som studentene ved USAs universiteter fores med i betydelig grad står stikk i strid med de verdiene som Amerika opprinnelig ble grunnlagt på: Individualisme, rasjonalitet, frihet, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat, og som Israel i betydelig grad representerer. 

Som filosofen Leonard Peikoff oppsummerte dette poenget for mange år siden (før den kalde krigen var avsluttet): «Amerikas fiende er ikke Moskva, Amerikas fiende er Harvard». Det han mente med dette var at det som kan ødelegge Amerika er ikke trusselen fra en ytre fiende (en kommunistisk stat), det som vil ødelegge Amerika er de verdiene som prekes fra amerikanske universiteter.  

Hva det egentlig betyr 

Det man skal slutte fra dette er at betydelige aktører i USA ikke er i stand til å se, eller ikke er villig til å se, koblingen mellom terrorisme og islam. Det ser også ut til at mange av de grunnleggende verdiene som islam står for har betydelig oppslutning i store deler av den amerikanske befolkningen, spesielt blant unge og blant de som sitter i maktposisjoner. 

Islam er som kjent en ideologi som står for dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for frafall fra islam, dødsstraff for homofili, og som er sterkt kvinneundertrykkende. Islam har også forbud mot å låne ut penger mot rente. Islam forfekter selvoppofrelse, og den ultimate belønning får man dersom man blir drept i kampen for islam. Alle land hvor islam står sterkt er derfor diktaturer. Noen av disse landene er velstående, men det skyldes ene og alene at regimene eksproprierte oljefelt som vestlige selskaper hadde oppdaget og utviklet. En vanlig økonomi, en økonomi som ikke er svært godt utstyrt med en verdifull naturressurs (som f.eks., olje), vil ikke kunne skape velstand dersom islamske verdier står sterkt i kulturen. 

Islam er hovedårsaken til krigen som har pågått siden 1948 mellom Israel og ulike grupper i områder som ligger utenfor Israel (PLO, Hamas, Hizbolla). Land hvor islam står noe svakere, som for eksempel Egypt og Jordan, har Israel tidligere vært i krig med, men nå er det inngått fredsavtaler  mellom Israel og disse landene.  

Holdningen som ble vist av president Jefferson, når han sendte styrker for å uskadeliggjøre piratene i Middelhavet, er en helt annen enn den som presidentene Carter, Reagan, Bush, Clinton, Obama, og Biden har vist overfor islam.

Et sterkt islam vil nødvendigvis føre til omfattende undertrykkelse og fattigdom, men det ser ut at ingen i eliten i USA innser dette – eller de kanskje har det syn at dette er en forbedring av dagens tilstand, en tilstand som innebærer at amerikanere har betydelig velstand og frihet.  
.

.

.

https://www.iranintl.com/en/202210150760

https://www.heritage.org/europe/report/barack-obamas-top-10-apologies-how-the-president-has-humiliated-superpower

https://www.nettavisen.no/nyheter/osama-bin-laden-hylles-av-unge-amerikanere/s/5-95-1461279

https://nypost.com/2023/10/09/thirty-one-harvard-organizations-blame-israel-for-hamas-attack/

Svar til bin Laden:

I denne episoden snakker Magnus og Vegard om den siste utviklingen i krigen i Midtøsten.

Vi har et par ganger tidligere gitt uttrykk for at vi anser Nikki Haley som den minst ille av de som forsøker å bli nominert som Republikanernes presidentkandidat, og at vi derfor på en nokså tilbakeholden måte har gitt henne vår støtte.

Nå er vi blitt gjort oppmerksom på at Haley nylig uttalte at dersom hun blir president vil hun arbeide for å forby muligheten til å poste innlegg anonymt på Internett. Innlegg skal kunne publiseres anonymt, men skribentens ID må verifiseres.

Dette gjør at Nikki Haley er helt uakseptabel for oss.

De fleste er fascinert av USA, mulighetenes land, og en implikasjon av dette er en – det vil vel være for langt å snakke om sykelig – opptatthet av amerikansk politikk, amerikanske politikere, og amerikanske valg. 

Norske aviser og TV-nyheter er svært opptatt av amerikanske valg, og dette gjelder spesielt presidentvalget. Man kan betrakte norsk presse som en del av Demokratenes valgkampapparat, og flere reportere har nærmest vært gråten nær når Demokratenes kandidat ikke har vunnet.

Om bare ett år er det presidentvalg igjen i USA, og det er vanskelig å si hvem som blir kandidat for Demokratene. (På den republikanske siden ligger dessverre Donald Trump svært godt an, men det er allikevel ikke sikkert at han virkelig blir kandidaten ved valget i november neste år.)

Men hvem blir Demokratenes kandidat? Sittende president Joe Biden har sagt at han stiller til gjenvalg, men han er sterkt kognitivt svekket, og svært lite populær. Under ham har kriminaliteten økt, det har vært en betydelig ulovlig innvandring, det er brutt ut flere kriger (Ukraina, Israel) og USA tapte klart krigen i Afghanistan. Økonomien har både gode og dårlige sider – det har vært stor prisvekst, men arbeidsløsheten er lav. Vi vil tro at det er svært lite sannsynlig at Joe Biden blir Demokratenes kandidat – et faktum som tyder på dette er at han ligger bak Trump på en rekke meningsmålinger. 

Hvilken annen kandidat kan da Demokratene satse på? Ofte er det da slik at visepresidenten stiller som kandidat; dette skjedde etter både Eisenhower, Johnson, Reagan og Clinton (hhv. Nixon, Humphrey, Bush sr og Gore) – men typisk nok ikke etter Obama; under ham var det den ikke spesielt respekterte eller populære Joe Biden som var visepresident. Biden ble først kandidat etter at den usympatiske Hillary Clinton tapte mot Trump i 2016. Men Bidens visepresident Kamala Harris er svært upopulær, i all hovedsak fordi hun er åpenbart udugelig, useriøs og usympatisk. 

Flere har snakket om Californias guvernør Gavin Newsom som en mulig kandidat, men også han er blitt svært upopulær blant velgerne i det siste: «Younger Voters Have Turned Against The Governor: Berkeley Poll Reveals Record Number Of Californians Disapprove Of Newsom» (link nedenfor).   

En som nå kanskje forbereder seg på å stille er senator og tidligere guvernør Joe Manchin fra West Virginia. Wall Street Journal kommenterer dette med overskriften «Will Joe Manchin Run for President? Democrats Fear a Disaster». 

Årsaken til at Demokratenes partiapparat frykter en katastrofe er at Manchin er anti-woke: han er mot det grønne skiftet, han er mot transehysteriet, han er mot kvinners rett til abort sent i svangerskapet, og han er tilhenger av 2A («the second amendment»: «The right of the people to keep and bear arms shall not be infringed»). Kort sagt: hans meninger står stikk i strid med det Demokratenes partiapparat står for og det som unge Demokratiske velgere tror på.  

Enkelte Demokrater er også redde for at dersom Biden blir kandidaten kan Manchin stille som uavhengig kandidat. Og da vinner ikke Biden. 

Vi kan også nevne at svært mange av USA toppolitikere er nokså gamle: Biden er 80, Trump er 76, Pelosi er 83 – og på dette punktet skiller ikke Manchin seg ut: han er 76

Slik det ser ut per i dag er det vårt syn at følgende kandidater har en mulighet til å bli nominert: Biden, Trump, Nikki Haley, Joe Manchin, Ron DeSantis og Vivek Ramaswamy. I tillegg til disse kan Robert Kennedy jr stille som uavhengig kandidat, og som nevnt kan også Manchin stille som uavhengig dersom han ikke blir nominert av Demokratene. 

Den av disse kandidatene som vi er minst kritiske til er jyplingen Nikki Haley; hun er bare 50 år gammel. 

Enkelte vil kanskje si at det neste halvåret blir meget underholdende, men egentlig er dette dypt tragisk. Dette viser bare hvor dypt USA har sunket. 

.

.

.

.

https://www.zerohedge.com/political/younger-voters-have-turned-against-governor-berkeley-poll-reveals-record-number

https://www.wsj.com/politics/elections/will-joe-manchin-run-for-president-democrats-fear-a-disaster-c19952ec?mod=hp_lead_pos1

I denne episoden i vår serie med podcaster snakker Magnus og Vegard om reguleringer.

(Denne artikkelen har vært publisert tidligere, men vi publiserer den igjen på grunn av den siste måneds utvikling i krigen i Midtøsten.)

«Konflikten i Midt-Østen» er en av vår tids aller største saker, og det har den vært siden ca 1980. Man bruker ordet «konflikt», men det er egentlig en krig, krigen mellom Israel på den ene siden og en rekke naboland og ikke-statlige grupper som Hamas, Hezbollah, PLO, på den andre.

Få andre temaer har vært gjenstand for så mye omtale i avisene, i nyhets- og kommentarsendinger på radio og TV, og få andre saker har vært gjenstand for så mange debatter og resolusjonsvedtak i FN. Hva er det så dette handler om? I 1948 ble det opprettet en jødisk stat i et område som heter Palestina, et område som tidligere hadde ligget under det Osmanske rike og som fra tidlig på 1900-tallet lå under Storbrittania. Jøder hadde holdt til i dette området tidligere, men det var svært lenge siden: jøder ble fordrevet derfra av romerne i det annet århundre, og var siden spredt over hele verden. Hele tiden drømte jøder flest om å komme tilbake til Israel – ved festlige anledninger uttrykte de ønsket «Neste år i Jerusalem!». Under fremveksten av nasjonalismen i Europa på 1800-tallet oppstod sionist-bevegelsen, en bevegelse som hadde som mål å etablere en jødisk stat i Palestina.

Jøder begynte da å reise tilbake til og etablere seg i området; de kjøpte land fra tidligere eiere, eller de etablerte seg på områder som var ueid. Etter det som skjedde under annen verdenskrig var det mange jøder som oppga håpet om å kunne leve i fred i ikke-jødiske stater, og mange reiste til dette området. 

Det er mye man kunne si om det som skjedde fra ca 1917 (året for Balfourerklæringen) og frem til 1948 (da staten Israel ble etablert), men vi utelater dette her. Vi spoler frem til det som skjedde da Israel ble opprettet: det nyetablerte landet ble angrepet av styrker fra alle land omkring. Det nye landet forsvarte seg godt, og etter hver ble det inngått fredsavtaler mellom Israel og noen av disse landene (Egypt, Jordan). 

Men krigen forsetter mellom Israel og andre grupper. Ledere i land som Iran, som har vært en islamsk republikk siden 1979, omtaler Israel som en kreftsvulst som må skjæres bort. Iran støtter en rekke grupper som stadig angriper Israel – med raketter, og ved å sende terrorister på selvmordsoppdrag inn i landet hvor de angriper tilfeldige israelere med alt fra kniver og slagvåpen til bomber. 

Hva er det så dette handler om? Det er flere ting: Da krigen begynte i 1948 flyktet et stor antall mennesker (arabere) fra området hvor krigshandlingene pågikk, og disse er fortsatt flyktinger, 70 år etter. Også disses barn, barnebarn og oldebarn beskrives som flyktninger. De bor i områder som i vanlige nyhetsmedier omtales som flyktningeleire, men disse leirene består ikke av midlertidige telt hvor matlagingsmulighetene er begrenset til å koke på en en primus, de bor i den type boliger og boligblokker som er vanlige i dette området. Enkelte krever at alle disse, både de opprinnelig 700 000 som flyktet i 1948 og alle deres etterkommere, i dag i alt ca 5 000 000 mennesker, skal få retten til å vende tilbake til de eiendommer som deres oldeforeldre forlot eller ble fratatt for 70 år siden. Videre hevdes det at dette er en krig om land – er det slik at landet tilhører jødene eller tilhører det arabere/palestinere? Bør det opprettes en palestinsk stat slik at også de araberne som bodde i Palestina i 1948 også får en egen stat? Og hvordan bør landene i Vesten forholde seg til de ulike sider – bør de som nå bistår i forhandlinger og gir store gaver i form av penger og våpen til begge sider, eller bør de følge en annen linje? (Det har pågått fredsforhandlinger mellom partene i flere tiår; i 1994 mottok PLOs Yassir Arafat og Israels Yitzhak Rabin og Shimon Peres Nobels fredspris for sin innsats under forhandlingene, men det er fortsatt langt fra fred i området. 

Elan Journos nye bok What Justice Demands: America and the Israeli-Palestinian Conflict (Post Hill Press 2018) går grundig igjennom alle problemstillingene som hører denne striden til. Boken er fylt med dokumentasjon på alle viktige ting som er skjedd, og han kommer med et råd om hvordan Vesten og USA bør forholde seg til konflikten. Han kritiserer også sterkt den politikken som er blitt ført overfor partene. 

Boken er som sagt meget innholdsrik, og den inneholder materiale som man sjelden ser når dette tema omtales. Vi skal ikke gi et sammendrag av alt leseren vil finne i boken, vi skal kort oppsummere noen av de poengene som man ikke finner andre steder, og som de som kun leser MSM aldri har sett nevnt eller diskutert.  

Journo nevner, som mange skribenter, at striden opprinnelig sto (og fortsatt står) mellom demokratiet Israel og diktaturer som Jordan, Syria, Egypt, Saudi-Arabia, Irak, Iran (etter hvert ble det inngått fredsavtaler med noen av disse, og forholdene i flere av landene har endret seg sterkt siden 1948).

Israel er en sivilisert rettsstat med høy velstand, rettssikkerhet, ytringsfrihet, frie valg. Ingen av landene omkring har dette. I de andre landene kan en bli idømt lange fengselsstraffer for å gjort noe som regimet ikke liker, f.eks. å ha kritisert regimet i et blogginnlegg, eller for å ha lagt ut en dansevideo på youtube. Det er ingen politisk opposisjon i disse landene, det er ingen reelle valg, ingen kritikk av myndighetene er tillatt, osv. Krigen står altså mellom på den ene siden et sivilisert og på mange viktige områder fritt samfunn, og på den andre siden en rekke barbariske diktaturer. Bare ut i fra dette burde det være opplagt at det er Israel som fortjener støtte. 

Men Journo ser det vesentlige poenget her: Hva slags stat skal man ha? Skal man ha en stat som gir borgerne frihet til å leve gode liv, eller skal man ha en stat som undertrykker sine borgere med et eller annet «høyere formål» som begrunnelse? Israel har betydelig frihet og gir borgerne mulighet til å blomstre (som er den klassiske filosofiske betegnelsen på et godt, aktivt og produktivt liv); Israel har høy levestandard og er et av de landene i verden som har mest innovasjon innen teknologi. Landene omkring er enten religiøse diktaturer eller militær diktaturer. Levestandarden er lav for befolkningen, men ikke for den lille eliten som sitter i maktposisjoner, eller for medlemmene i de «kongelige» familiene som lever på oljepenger, inntekter som de får fordi de nasjonaliserte eller eksproprierte, dvs. stjal, vestlige oljeselskapers eiendommer i landet.  

Men så kan man si at poenget ikke er dette, poenget er at flyktingene ikke har en egen stat, og at striden nå ikke er mellom Israel og Egypt, Jordan og Syra, krigen nå står mellom Israel og det palestinske folket, og de grupper som kjemper på vegne av palestinerne: Hamas, Hezbollah, PLO, mfl.    

Det er ikke uvanlig å si at dersom palestinerne får et nytt land med selvstyre så vil dette landet bli et sivilisert land med velstand og frihet. Journo refererer hovedpunktene fra PLO-leder Yassir Arafats tale i FN i 1974: «… The Palestinian movement seeks  a secular, «democratic» state, one that would embody progressive values. This … is the political end for the sake of which all of the romanticized «revolutionary» «armed struggle» was the means» (s. 147).

Arafat, som opprinnelig var agent for kommunistdiktaturet Sovjetunionens KGB, ble PLOs første leder i 1964. PLO utførte alt fra starten et stort antall terroraksjoner: «hostage-takings, hijackings, bombings and mass murder» (s. 146). Journo observerer at Arafats tale i FN til tross for dette ble møtt med «thunderous applause» (s. 147). 

Men hvordan vil en palestinsk stat se ut? Er det mulig å si noe om dette? Må man bare spekulere? Journo: «No need to speculate: there have been four Palestinian quasi-states that furnish ample data.  De fire tilfellene Journo tenker på er områder hvor palestinske frigjøringsgrupper over tid hadde full kontroll: et område i Jordan 1968-70, et område i Libanon 1970-82, PA (the Palestinian Authority) på Vestbredden fra 1994, og Gaza fra 2007. Det er all grunn til å regne med at det som er skjedd i disse områdene, hvor altså palestinske bevegelser har hatt nærmest full kontroll, er en forsmak på hvordan en palestinsk stat vi se ut. Og hva er erfaringene fra disse nesten-statene? Det er tyranniske, korrupte, det er ingen sivilisert rettspraksis, det er ingen ytringsfrihet. Journo oppsummerer om det som skjedde i det området PLO kontrollerte i Jordan: «The Palestinian factions ran their own «police» forces and courts of law. They arrested people and punished them at will. They imposed taxes, erected their own roadblocks, and swaggered through Jordan´s capital city Amman, flounting the regime´s authority. Some guerrillas began extorting «donations» at gunpoint …… [But after a while,] the Jordanian regime ordered its military to liquidate the nascent Palestinian mini-state: «Full warfare ensued: using heavy armor, artillery, and air attacks, the Jordanians inflicted a  shattering defeat.» By the end, three thousand Palestinians had been killed» (s. 148-49). Forholdene i i denne PLO-styrte mini-staten ligner svært på forholdene i de andre områdene kontrollert av PLO eller Hamas. Detaljer er å finne i Journos bok. Journo oppsummerer hva den palestinske bevegelsen egentlig er: «The Palestinian movement is a roving dictatorship in search of territory to dominate» (s. 148). Den som hevder å tro at en palestinsk stat vil bli vesentlig annerledes enn statene som nå ligger omkring Israel, eller vesentlig annerledes enn de fire nesten-statene som er blitt ledet av palestinske grupper, og som tror at en nyopprettet palestinsk stat vil bli noenlunde sivilisert og demokratisk med rettssikkerhet, ytringsfrihet, og med et politisk mangfold, har enten ingen virkelighetskontakt overhode, eller er løgnere. 

Hva så med retten til å vende tilbake? Det er slik at dersom noen i en krig må flykte fra sine eiendommer for å ikke bli bombet eller å komme i skuddlinjen, så bør de ha rett til å vende tilbake til sine eiendommer etter at krigen er avsluttet. Det er er to ting å si til dette. For det første: dette forutsetter at de som vil komme tilbake vil leve lovlydig i det land som nå har kontrollen over det område hvor deres eiendommer nå ligger. Er det rimelig å tro at et lands myndigheter vil slippe inn i sitt land et stort antall personer som har sin lojalitet til et annet lands regime, et regime som landet nettopp har beseiret i en krig? Er det grunn til å tro at arabere som måtte oppgi sine eiendommer vil leve lovlydig i Israel etter en tilbakevending? Vel, dette er et spørsmål som handler om motivasjonen for krigen, og det kommer vi tilbake til.

For det annet må man være klar over at eiendomsforholdene, i det område Israel nå ligger, i visse tilfeller var uklare før 1948. Mange eiendommer ble fra ca 1880 til 1948 kjøpt av jøder og sionister, men mange eiendommer var også i 1948 på en eller annen måte fortsatt disponert av arabere. Mange i denne gruppen disponere områdene midlertidlig, f.eks. som leietagere. Selv om en arabisk familie hadde brukt et område i generasjoner, er det allikevel mulig at familien ikke eide området (hvis vi tar utgangspunkt i det lovverket som gjaldt da). Hvis eieren da selger eiendommen, så mister den arabiske familien et område de har brukt i generasjoner, men som ifølge loven ikke var deres.     Kan man da si at de har en rett til å vende tilbake til en eiendom som var deres? Det er mer om denne type problemstillinger i boken. 

Hovedpoenget er allikevel dette: hva kan man gjøre med dette nå? Dersom en familie måtte forlate en eiendom de hadde brukt i generasjoner, men som ikke var deres og som eieren solgte – kan man da, 70 – 100 år etter kreve å få den tilbake? Nei, det kan man ikke. Man må også huske på at det ikke er tilfeldig at lovverket i alle siviliserte land har bestemmelser om foreldelse: dersom et krav ikke er tatt opp innen et bestemt antall år, så faller kravet. Disse kravene gjaldt eventuelt fra før 1948, og da er de mer enn 70 år gamle. Til dette kan man innvende at krigen førte til at kravet ikke kunne tas opp. Svaret på dette er noe vi nevnte tidligere: dersom noen virkelig hadde blitt fratatt eiendommer, så burde Israel ha latt dem vende tilbake dersom de ønsket å leve som lojale borgere i Israel. Men situasjonen er slik at få av dem vil si at ønsker dette, alt tyder på at mange vil fortsette krigen. Det disse palestinerne vil er både å vende tilbake samtidig som de der de kommer vil ønske å fortsette krigen. Hvorfor? Dette har å gjøre med hva som er motivet for krigen.

Hvis man ønsker å leve i fred og velstand vil man leve i et fritt samfunn med ytringsfrihet og rettssikkerhet. De som ønsker dette vil foretrekke å leve i Israel heller enn i Egypt, Jordan, Syria. Saudi-Arabia, Iran, eller Libanon – eller under Hamas på Gaza.

Men hva hvis målet ikke er å leve i fred og velstand, hva hvis målet er å spre islam? 

Alt tyder på at målet for de ulike pro-palestinske bevegelser ikke er å etablere områder hvor palestinere (og andre) kan skape seg gode liv i fred og frihet, alt tyder på at målet er å spre islam, og å bekjempe de som ikke vil at islamsk lov (sharia, som har dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for homofili, dødsstraff for frafall fra islam, sterk kvinneundertrykkelse, etc.) skal være siste ord i alle mellommenneskelige forhold. De sier dette til og med selv, helt eksplisitt. Hamas´ Charter, Hamas´grunnleggende dokument, sier følgende: «The day that enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In face of the Jews´usurpation of Palestine, it is compulsory that the banner of Jihad be raised» (sitert på s. 162). Da Hamas tok over Gaza etter at Israel trakk seg ut, uttalte de at dette markerte «the end of secularism and heresy on the Gaza strip» (s. 168). Forøvrig er det verd å merke seg at den gruppen som nå kjemper mest intenst mot Israel i hovedsak er finansiert av den islamske republikken Iran. 

Enkelte vil hevde at det er galt at et land etableres etter en krig. Men dette har vært vanlig i historien: et ferskt eksempel er de landene som oppsto da Jugoslavia sprakk på 80-tallet; da kom det en rekke grusomme kriger, og det ble etablert flere nye land. Et annet er USA – det erklærte seg uavhengig av kolonimakten England i 1776, noe som førte til flere år med krig. Landet fikk sin første president i 1789. Vietnam ble samlet til ett land etter en krig. Tyskland, derimot, ble samlet på fredelig vis, og Tsjekkia og Slovakia oppsto på fredelig vis etter en deling av Tsjekkoslovakia. Poenget er at land kan etableres etter kriger, og hvis man ikke er fornøyd  må man ta opp krigen igjen. De som tapte krigen som ble utløst da Israel ble dannet må enten finne seg i resultatet – at Israel eksisterer, eller de må fortsette krigen. Som nevnt har Jordan og Egypt sluttet fred med Israel, mens grupper som Hezbollah og Hamas fortsetter krigen.

Hvordan får man da en slutt på dette? Hvordan kan man få fred? Journo skriver: «History teaches us, as [Islam scholar Daniel] Pipes observes, that you make peace with «enemies that have been defeated»» (s. 232).

Den eneste vei til fred er en militær seier: «…the goal is to reach the day when followers of the Palestinian movement give up on their desire to liquidate Israel, when they feel defeated, when they put down their knives and suicide belts and rocket launchers, when they accommodate themselves to Israel´s continued existence» (s. 232). Veien til fred er en militær seier for Israel som er slik at den palestinske siden mister enhver motivasjon til å kjempe videre –  slik som de tyske nazistene mistet enhver lyst til å fortsette krigen i 1945.

At dette er vanskelig, er klinkende klart. Den palestinske siden er motivert av islam, tilhengerne har ingen ønsker om å leve gode liv i denne verden, det de ønsker er dø i kampen for Allah og for islam. Det Israel og dets allierte da bør – må – gjøre, er å oppfylle dette ønsket. De som har som eneste ønske å dø for Allah i kamp for islam, bør få dette ønsket oppfylt. Dette er da en vinn-vinn-situasjon!  

Man kan si at krigen mellom Israel og andre aktører i området begynte i 1948, og man kan si at krigen ennå ikke er avsluttet, mer enn 70 år etter. Krigen fortsetter til tross for at det har vært svært mange «fredsprosesser», dvs. forhandlinger om fredsavtaler. Ingen av disse har gitt fred. Enhver normalt oppgående og ærlig person burde da forstå at dette ikke er veien til fred. Dessverre ser det ut som om det ikke finnes noen ledere, hverken i Israel eller Vesten, som oppfyller begge disse kravene – krigen fortsetter, og personer blir drept eller får ødelagt sine liv hver eneste dag. De som lider mest er de palestinere som ønsker fred og som ikke har som eneste mål å dø for Allah, og disse våger vel ikke engang si hva de virkelig ønsker. 

Vesten bør støtte Israel fullt og helt, og vi bør hjelpe dem med å få til en militær sier. Vi bør slutte å gi midler til grupper som Hamas og Hezbollah og PLO, og vi bør betrakte dem som det de er og som de selv sier at de er: de er terroristorganisasjoner. Vi bør med andre ord ikke ha noe samarbeid med dem – de må kastes ut av alle organisasjoner hvor Vestlige land også er medlemmer. De må heller ikke få noen økonomisk støtte (selv om de påstår at den kun går til humanitære formål). Dette er eneste vei til fred. Dessverre har denne veien liten oppslutning.  

Folkene i området har levd i krig (med varierende intensitet) i mer enn 70 år. Det er umulig å leve gode liv under slike forhold. Også dette område bør få fred, men fred kan kun komme som resultat av en militær sier til en av sidene. En militær sier til den palestinske siden vil føre til at Israel opphører å eksistere, og at området blir underlagt et sharia-regime. En militær seier til Israel vil føre til at Israel vil fortsette som i dag, uten at borgene blir rammet av terroraksjoner (knivstikking av tilfeldige personer, selvmordsbombere, angrep av små grupper med økser eller skytevåpen, etc.) eller rakettild. 

Hva så med de såkalte flyktningene? La oss ha nevnt enda en gang at de aller fleste som omtales som flyktinger er ikke flyktinger, de har bodd på samme sted så lenge de har levd. Hvis de enorme midlene som Vesten gir som støtte, opphører, må de i større grad slutte å leve på trygd, finansiert av skattebetalere i Vesten, og begynne å leve av produktiv virksomhet. 

Videre, de arabiske landene burde ha sluppet disse menneskene inn i sine land etter 1948. Men det var i hovedsak to grunner til at de ikke gjorde det: for de første ønsket de at flyktningene skulle utgjøre et press mot Israel, og for det annet håpet de at tilstedeværelsen av flyktningene ville føre til at Vesten ville få sympati for den palestinske siden og vende seg imot Israel. At dette har vært en vellykket strategi fra diktaturene som omringer Israel er opplagt. Ønsket om at disse menneskene skulle få gode liv i fred og frihet var aldri noe som muslimske ledere eller sekulære diktatorer noen gang la den minste vekt på.

For å oppsummere, hva er det denne konflikten handler om? Hovedpoenget er at Palestina en gang var muslimsk, og fundamentalistiske muslimer kan ikke akseptere at området nå ikke er underlagt islam. Dette går tydelig frem av Hamas´Charter, som vi siterte fra tidligere: «The day that enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In face of the Jews´usurpation of Palestine, it is compulsory that the banner of Jihad be raised».              

Siden det er fundamentalistiske muslimer som har makten i praktisk talt alle muslimske organisasjonen, også de som finnes i land i Vest-Europa og USA, er det dette som blir politikken: Israel må opphøre å eksistere. Det er dette konflikten i Midt-Østen handler om – selv om ledere som presidentene Bush, Obama og Trump, og alle ledende politikere i Vest-Europa, benekter dette. 

Journos bok gir et vell av data som man bør kjenne til dersom man skal kunne ha en velbegrunnet mening om det som skjer. Det som er gjengitt i denne korte omtalen er bare noen få punkter fra boken, og alle disse, og en rekke andre, er grundig omtalt i boken. Boken anbefales på det varmeste, den er uunnværlig for den som vil være orientert om dette viktige tema. 

____________________

Etter at boken kom ut har Journo besvart enkelte spøsrmål om den: http://newideal.aynrand.org/tackling-top-5-objections-to-what-justice-demands/

Boken på amazon.com: https://www.amazon.com/What-Justice-Demands-Israeli-Palestinian-Conflict/dp/168261798X/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1531983577&sr=8-1&keywords=elan+journo+what+justice+demands

I denne episoden samtaler Magnus og Vegard om statens oppgaver i et fritt samfunn.