Måned: desember 2023

God jul og godt nytt år!

Vi er nå inne i en spesiell tid: Det er krig ikke så langt fra oss; et av våre naboland gikk i februar 2022 til en fullskala militær invasjon av et av sine andre naboland. Krigen har nå pågått i innpå to år, og den pågår for fullt. Den er grusom, spesielt for de som er angrepet, men også for de som er tvunget til å kjempe på angriperens side.

Også i Midtøsten har krigen blusset opp igjen. I alle storbyer i Vesten, også i Oslo, har det vært store demonstrasjoner til støtte for den siden som ønsker å utslette Israel. Dette er grusomt, men kanskje ikke så overraskende i og med at venstreorienterte ideer har fått stadig større oppslutning i befolkningen. 

Vi er også inn i en periode med en meget sterk prisstigning, noe som dels skyldes politikerbestemte hindringer for energiproduksjon, og som dels skyldes en politikerbestemt reduksjonen av pengeverdien. Men folket slutter dessverre opp om denne politikken, dvs. de støtter ikke disse resultatene av politikken, men de støtter den politikken som nødvendigvis må føre til slike resultater. Denne politikken gjør tilværelsen mye vanskeligere for stadig flere mennesker. 

Men nå er det jul, og til tross for det som skjer kan de aller fleste i Norge ha en god og fin jul. Da er det viktig at man ikke glemmer julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den. Vi håper inderlig at det kommende året blir langt bedre enn det året som vi nå er i ferd med å legge bak oss, men dessverre, vi kan ikke se at det er noe grunnlag for stor optimisme på dette punktet.

Vi ønsker allikevel alle en god jul og et godt nytt år.

Opplever vi nå en snik-islamisering …. ?

De siste årene har flere nokså primitive aktører protestert mot islam ved å brenne eksemplarer av Koranen – dette har skjedd både i USA, i England, i Danmark og i Sverige. Ifølge islam er dette strengt forbudt, Koranen er et hellig bok som må behandles med den ytterste respekt. Mange muslimer føler seg derfor krenket når noen brenner en Koran, og en rekke ganger hvor Koranen er blitt brent har det vært store og tildels voldelige demonstrasjoner fra muslimer rettet mot de som har satt fyr på et eksemplar av Koranen. 

Å brenne en Koran er som vi sa over en primitiv måte å protestere på, men også primitive mennesker har rett til ytringsfrihet. Å brenne Koranen bør derfor være tillatt. 

Islam derimot setter ikke ytringsfrihet høyt, snarere tvert imot – blasfemi skal straffes med døden, og det å brenne Koranen ligger svært nær å være blasfemi. Det er kommet krav fra både muslimer, og fra en rekke politiske aktører som i større eller mindre grad sympatiserer med islam, om å innføre et forbud mot slik koranbrenning. 

Det land hvor det antagelig har vært flest tilfeller av slike koranbrenning er Sverige, men svenske myndigheter har beundringsverdig nok stått sterkt imot kravet om å innføre forbud mot slike koranbrenning; svenske myndigheter har sagt at denne formen for protest ligger innenfor de rammer som ytringsfriheten setter. Dette er spesielt beundringsverdig i og med at dette kan skape komplikasjoner for Sveriges prosess om å bli fullt medlem i NATO – som kjent setter Tyrkia kjepper i hjulene for denne prosessen; Tyrkias president Erdogan ser ut til å ønske å føre en politikk som ligger så nær opp til islam/sharia som mulig.  

Men et land som har sviktet her er Danmark. Vi siterer fra nrk.no: «Danmark forbyr koranbrenning. Danmark har vedtatt en ny lov som forbyr koranbrenning. Det skriver danske medier. Det blir også forbudt å skjende Koranen, eller andre hellige skrifter. … Ifølge  Danmarks Radio  blir det straffbart å blant annet brenne Koranen. Det gjelder imidlertid alle religiøse skrifter, for eksempel også Bibelen og Toraen. Det blir også ulovlig å søle til, trampe på eller klippe i stykker de religiøse skriftene.

Loven ble vedtatt etter en avstemning torsdag, med 94 stemmer for og 77 stemmer mot. De tre regjeringspartiene Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne, samt De Radikale, stemte for. Resten av opposisjonspartiene stemte mot» (link nedenfor). 

De partier som stemte for dette forbudet har åpenbart fryktet at voldelige muslimer/islamister skal skape så mye kaos at liv kan gå tapt og at det blir utført omfattende vandalisme dersom noen forsøker å brenne en Koran.  Måten de har gjort dette på er å være ettergivende overfor de voldelige demonstrantene. Antagelig har de hatt den britiske statsministeren Neville Chamberlain som ideologisk ledestjerne på dette punktet; han fikk jo i 1938 til en avtale med Hitler, en avtale som innebar at Nazi-Tyskland ikke skulle iverksette flere angrep i Europa og at avtalen skulle gi Europa det Chamberlain stolt hevdet var «fred i vår tid». 

Men den leksen alle burde lært av dette var at ettergivenhet overfor barbarer og tyranner bare gjør dem enda mer aggressive og pågående.   

På slutten av 70-tallet var holdningen i Danmark en helt annen enn den er i dag, og den episoden vi tenker på er det som skjedde i forbindelse med en bestemt spillefilm. Spillefilmen «En prinsesses død» hentet sin handling fra en reell hendelse: en prinsesse i et arabisk land (Saudi-Arabia) hadde forelsket seg i sin sjåfør, en mann hun ikke fikk lov til å gifte seg med. Allikevel rømte hun med kjæresten til et annet land, men myndighetene fikk tak i dem og kvinnen ble hentet tilbake til hjemlandet. Hun ble henrettet ved halshugging i all offentlighet. Filmen ble vist i alle land i Vesten, og i Norge var det NRK som viste den. Flere arabiske land protesterte mot visningen av filmen og truet med handelsboikott. Før visningen av filmen i Danmark møtte en stor delegasjon fra Saudi-Arabia opp hos regjeringen  for å få den til å hindre at filmen ble vist. Myndighetene viste ingen ettergivenhet, og delegasjonen måtte returnere med uforrettet sak. 

Det at alle land i Vesten viste denne filmen fikk ingen konsekvenser på noen som helst måte. Dette var omkring 1980, og islam sto langt svakere da enn den gjør i dag. (Dette skjedde omtrent samtidig med at islams styrke begynte å vokse; man kan si at to utløsende hendelser som førte til at islam ble en stadig sterkere kraft var at islamistene fikk overtatt Iran (etter at president Carter trakk støtten til sjahens regime i Iran), og etter at at flere arabiske land hadde tapt flere kriger mot Israel; disse tapene ble tolket slik at Allah sendte disse landet et signal om at de ble påført nederlag fordi de hadde vendt seg for langt bort fra islam. Vi går dog ikke dypere inn på dette på denne problemstillingen her.) 

At islamsk innflytelse i Vesten er blitt sterkere kan man også se på en rekke andre områder. Et eksempel er det store antall deltagere i de siste ukenes demonstrasjoner som har hatt som formål å støtte islamistene i Hamas. Titusener av mennesker har stått bak slagord med innhold som «Fritt Palestina, fra elven til havet», og «Avslutt okkupasjonen nå», utsagn som sier at Israel skal opphøre å eksistere. 

(Enkelte har kanskje trodd at slagordet «Avslutt operasjonen nå» betyr at Israel skal avslutte sin okkupasjon av Gaza, men Israel avsluttet sin okkupasjon av Gaza for cirka 15 år siden. Fra da, og inntil for noen uker siden, da Israel invaderte Gaza fra nord etter å ha anmodet borgerne i Gaza om å trekke sørover, kan man betrakte Gaza som en palestinsk stat ledet av det demokratisk valgte Hamas. Formålet med Israels invasjon var å ødelegge mest mulig av de baser og den infrastruktur og de våpenlagre som Hamas hadde bygget opp og som ble brukt nærmest daglig for å angripe Israel. Svært mye av den infrastrukturen og disse lagrene er plassert i eller i nærheten av sykehus, skoler og barnehager – Hamas benytter sivile palestinere som levende skjold.)  

Mange demonstranter har også skrevet at det skal innledes en våpenhvile i krigen mellom Israel og Hamas, men en slik våpenhvile vil bare føre til at Hamas får anledning til å slikke sine sår, restrukturere, bringe frem nye forsyninger til sine soldater, legge nye feller, etc. Ja, mange sivile blir drept i denne krigen, men dette er ene og alene Hamas´ansvar. Den opptrapping av krigen som skjedde 7. oktober var forårsaket av et omfattende angrep fra Hamas på Israel, og Israel har all rett til å forsvare seg, dvs. Israel har rett til å eliminere Hamas´ muligheter til å iverksette flere angrep på Israel. 

Til sammenligning, da annen verdenskrig nærmet seg slutten, i første halvdel av 1945, var det ingen som krevde at det måtte innledes en våpenhvile mellom de allierte og Nazi-Tyskland fordi de alliertes krigføring førte til store tap, inkludert sivile lidelser, i Tyskland. Dette var fordi det var ingen i Storbritannia eller USA som støttet nazistene. De som nå ber om en våpenhvile mellom Israel og Hamas, de støtter reelt sett Hamas. 

For noen år siden fikk en norsk politiker  – Siv Jensen – sterk kritikk av flere virkelighetsfornektende politikere fordi hun hadde brukt uttrykket «snikislamisering» om den utviklingen som da så vidt hadde begynt og som innebar en voksende ettergivenhet overfor krav fra muslimer om at vi alle skal rette oss etter deres religiøse regler. Den som antakelig var sterkest i sin kritikk av Jensen var Venstre daværende formann Trine Skei Grande; hun skrev til og med en kronikk i Aftenposten med tittelen «Stueren rasisme», en kronikk som bla. inneholdt følgende: «Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk. Islamofobi handler ikke om kritikk av religiøse dogmer. Islamofobi handler om kunnskapsløshet, fordommer og skremselspropaganda, og om å framstille muslimer som fremmede og farlige…. Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke.» 

Kronikken er fra 2011, og det er vel ikke helt umulig at Skei Grande og hennes mange meningsfeller er kommet på noe bedre tanker etterhvert.

Vi nevner også at uttrykket «islamofobi» er konstruert for å gi inntrykk av at motstand mot en ideologi som har dødsstraff for frafall, dødsstraff for blasfemi, og som er sterkt kvinnediskriminerende, og hvis grunnleggende dokument inneholder formuleringer som «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», er laget for å fremstille motstand mot denne ideologien som så irrasjonelt at det er å sammenligne med sykdom. 

(For eksempler fra USA på Islams voksende innflytelse, se vår artikkel her på Gullstandard 20. november: «USA og den islamske verden».)

Det som skjer er ikke en snikislamisering, det som skjer er en islamisering, og den skjer over hele Vesten.  

Men det er også motstand. Islamkritiske parti har gjort det bra i valget i det siste, et eksempel er Gert Wilders parti i Nederland. Vi vil dog si at vi mener at den motstand mot islam som Gert Wilders og hans parti, og en rekke andre partier i andre land i Europa står for, er feilslått. I disse kretsene er det noen som vil sende  muslimer ut av Europa, noen vil innskrenke ytringsfriheten, og noen vil begrense bevegelsesfriheten. Dette er en helt feilslått politikk, og den vil ikke ha positive virkninger på sikt. Heller ikke den politikk som mange i mainstream følger, en politikk som innebærer ettergivenhet overfor krav fra islamister, vil ha positive resultater på sikt. Muslimer flest er fredelige, anstendige mennesker, og de har ikke noe ønske om å innføre sharia i Europa slik de ekstreme islamistene ønsker. Den politikken som de nasjonalkonservative og som mainstrem står for vil bare føre til at andelen ekstreme islamister øker. Det som er den rette politikken er å stå fast på full individuell frihet, inkludert bevegelsesfrihet og ytringsfrihet, men også å gå inn for strenge straffer overfor de som utfører reell kriminalitet.

Det ser altså ut til at islam blir stadig mer innflytelsesrik og har stadig større oppslutning, men man finner også motstanden mot islam, en motstand man finner i nasjonalkonservative partier, er så primitiv at vi er meget urolige for den utvikling som vil skje i tiden som ligger foran oss. .

.

.

https://www.nrk.no/urix/danmark-forbyr-koranbrenning-1.16669679

https://www.venstre.no/artikkel/2011/05/13/stueren-rasisme/


Hvordan går det egentlig i Ukraina?

Det er en god stund siden vi her på Gullstandard skrev om krigen i Ukraina, og det ser også ut til at mainstreammedia heller ikke er så veldig opptatt av denne krigen lenger. Mainstreamskribenter er blitt mer opptatt av å støtte Hamas´ gjenopptatte krig mot Israel, en krig som mange sier startet med det grusomme angrepet mot Israel 7. oktober, men egentlig er dette en krig som har pågått med varierende intensitet siden 1948. Vi har nylig skrevet flere artikler om denne krigen, men tema i dag er krigen i Ukraina. 

Hva er det egentlig som skjer i Ukraina? Vi har sett enkelte stemmer hevde at det går dårlig for Ukraina, og at Russland, siden Russland er langt større enn Ukraina, kommer til å vinne denne krigen. Vi er ikke så sikre på det. Her er noen momenter som gjør at vi fortsatt tror – og selvsagt håper – at den russiske diktator Putins angrep på Ukraina vil ende med nederlag for Russland og Putin. (Ja, Putin er demokratisk valgt og en stor del av befolkningen støtter ham, men hans regime er så undertrykkende at det er helt korrekt å omtale ham som en diktator.)

Størrelse

Enkelte hevder at Russland vil vinne denne krigen fordi Russland er så mye større enn Ukraina: Russlands befolkning er mer enn 140 millioner, Ukrainas befolkning er noe over 40 millioner. Russland kan da stille med langt flere soldater enn Ukraina kan. 

Men hvis man ser på nylig historie så ser man at det er ofte slik at store land taper kriger mot mindre land. Noen eksempler: Finland klarte å stoppe angrepet fra Stalins Sovjetunionen omkring 1940, Frankrike tapte i Algerie på 60-tallet, Israel klarte å stoppe et angrep fra et halvt dusin arabiske land i 1967, USA tapte i Vietnam på 70-tallet, og Sovjetunionen tapte mot Afghanistan på 80-tallet. Så det er ikke automatisk slik at store land vinner mot mindre land. 

Motivasjon

Motivasjon er kanskje den viktigste faktor som avgjør hvem som vil gå seirende ut av en krig. Ukrainere vet hvorfor de kriger, de kriger for å bevare sin frihet og sin selvstendighet. 

Russerne, derimot, vet ikke hvorfor de kjemper. Det vil si, i et essay publisert sommeren 2021 (og linket til nedenfor) har Putin eksplisitt gitt uttrykk for hvorfor: Putin betrakter land som tidligere lå under Sovjetunionen, men som ble selvstendige i forbindelse med kommunismens sammenbrudd, som deler av Russland. Denne krigen handler om å få et av disse landene tilbake under Russland. (Det Putin egentlig er mest redd for er at de frihetlige idéene som har begynt å få en innflytelse i Ukraina skal spre seg videre østover til Russland, men akkurat dette punktet har vi skrevet om flere ganger tidligere her på Gullstandard så vi tar ikke dette poenget opp igjen her.) 

For mange år siden uttalte president Putin at Sovjetunionens sammenbrudd var en av de store politiske katastrofer i det 20. århundre, og han har hele tiden hatt som mål å gjenopprette Russland som stormakt. Et element i dette er at de lydrikene som Russland måtte gi slipp på da kommunismen brøt sammen skal tilbake under Moskvas ledelse. 

Dette er dog ikke veldig populært hos den vanlige russer. Frihetsideer har aldri stått spesielt sterkt i Russland, og det betyr at det ikke er naturlig for russere å protestere dersom staten krever at de skal ofre seg for en eller annen sak, og derfor er det relativt enkelt for russiske myndigheter å kalle inn menn til tjenestegjøring i krigen. Vi kan også nevne at de få som våger å protestere mot krigen som regel enten bli satt i fengsel eller omkommer i en eller annen ulykke (viktige personer i denne gruppen har ofte falt ut av et vindu i en høyblokk).

Dette innebærer at mange relativt unge russiske menn bare kommer til å dø på slagmarken i Ukraina. (Det er dog slik at en betydelig andel av soldatene som kjemper Ukraina ikke kommer fra de mest sentrale russiske områdene, men kommer fra områder litt lenger vekk fra Moskva, områder hvor andelen etniske russere er relativt liten.) 

Det er også slik at mange av de russiske soldatene er kriminelle som har sluppet ut fra fengsel mot et løfte om at dersom de overlever en periode på slagmarken i Ukraina så vil de slippe å sone resten av straffen. Enkelte kilder hevder at antall innsatte i russiske fengsler har gått ned fra 420.000 til 260.000 siden denne krigen startet for halvannet år siden. Ukraina hevder å ha drept mer enn 300.000 russiske soldater. Vi vil dog si at alle slike tall må tas med mange klyper salt, men at tapstallene på begge sider er enorme er det ingen grunn til å betvile. 

Vernepliktige versus frivillige

De russiske soldatene blir tvunget ut i krigen, mens en betydelig andel av de ukrainske soldatene er frivillige. Ukrainske offiserer legger også stor vekt på å ikke sløse med sine soldaters liv, mens det er all grunn til å tro at holdningen på den russiske siden er stikk motsatt. Den russiske kulturen er nokså primitiv, og dette innebærer blant annet at respekten for det enkelte menneske og dets rett til å styre sitt eget liv er svært liten. 

Beregninger tyder på at Ukraina har omkring 800.000 soldater, både kvinner og menn, mens Russland har noe mer enn 400.000 soldater som direkte eller indirekte deltar i kampene om  Ukraina. 

Det er overveiende sannsynlig at de ukrainske soldatene har bedre offiserer, bedre utstyr, bedre våpen og er langt mer motivert enn de russiske soldatene. 

Våpen

Ukraina har fått store forsyninger av våpen og utstyr fra Vesten, og dette utstyret og disse våpnene er langt bedre enn de våpnene som de russiske soldatene bruker. 

SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute) har publisert noen interessante tall om Russlands våpeneksport: den har gått ned fra 7,2 milliarder $ i 2018 til 2,8 milliarder $ i 2022. Det er antakelig to grunner til dette: den ene er at Russland selv trenger flere våpen, men den andre er at de fleste som har kjøpt disse våpnene tidligere nå har innsett at disse våpnene er av dårlig kvalitet 

En rekke opplysninger som er kommet som er blitt tilgjengelig det siste halvannet året viser at det russiske militæret i betydelig grad er udugelig og korrupt, men som antydet over, de har svært mange soldater de kan sende inn i det som med en viss rett kan kalles den ukrainske kjøttkverna. 

Hva må gjøres i Ukraina? 

Vi har ingen militær ekspertise, men allikevel vil vi si følgende. Krim er svært viktig for Russland. Som kjent, Russland annekterte Krim i 2014 uten at det kom noen reaksjon fra Vesten, noe som ga Putin et klarsignal til å fortsette sin ekspansive politikk. Hvis Ukraina klarer å isolere Krim ved å stenge all transport (skip, tog, bil) mellom Russland og Krim, vil Krim bli sultet ut. Dette vil være et betydelig skritt på veien til seier for Ukraina og tap for Russland. 

Den største fare

Den største fare for Ukraina er at Vesten på en eller annen måte lar være å følge opp sin støtte til Ukraina. Economist formulerte for noen dager siden dette poenget slik: «Ukraine’s new enemy: war fatigue in the West. Congress holds up military aid as unsupportive populists make gains in Europe.» (link nedenfor)

De fleste vil huske at rett etter at krigen brøt ut i 24. februar 2022 var det stor støtte for Ukraina blant alle Vestens politikere, og de samme holdninger kunne man se blant folk flest i alle vestlige land. Men etter at krigen hadde vart noen måneder så det ut til at interessen sank; de fleste hadde håpet på en rask seier for Ukraina, men når denne uteble ble også interessen mindre. 

Enkelte krefter i Vesten har også i stadig sterkere ordelag ønsket at krigen skulle slutte og at det skulle bli en forhandlingsløsning, en løsning som nødvendigvis vil innebære at Putin får innlemmet deler av Ukraina i sitt Stor-Russland. 

Hvis dette skjer vil det bli en relativt kort periode med fred, og så vil Russland ta opp igjen krigen og forsyne seg med enda flere deler av Ukraina. En forhandlingsløsning vil ikke gi fred, den vil bare gi Russland en pause slik at den russiske bjørn kan slikke sine sår, samle sine krefter, ruste opp og så fortsette krigen på et senere tidspunkt. (Slik er det alltid med aggressive makter: når de møter motstand ber de om våpenhvile; formålet med våpenhvilen er å reorganisere og regruppere for å styrke sin aggressive innsats. Det er svært naivt å gå inn for våpenhvile i krig mot aggressive makter. Det var en slik holdning som preget Vestens politikk ovenfor Hitler på slutten av 30-tallet.)  

Det tydeligste tegn på at politikere høyt opp i Vesten er i ferd med å miste interessen for å støtte Ukraina ser man i det Republikanske partiet i USA. Donald Trump ser ut til å være den som er minst interessert i å hjelpe Ukraina, og Vivek Ramaswamy er også lunken til å støtte Ukraina. Den Republikanske kandidaten som i størst grad er klar på sitt ønske om å hjelpe Ukraina er Nikki Haley.

Hvis Trump blir nominert som Republikanernes kandidat, og det er per i dag det mest sannsynlige resultat av Republikanernes nominasjonsprosess, og hvis han også vinner presidentvalget i november 2024, noe som er mest sannsynlig hvis man skal vurdere ut fra situasjonen i dag, ser det ut til at Russland vil vinne denne krigen, og i første omgang, som antydet over, forsyne seg med en bit av Ukraina. Da vil det bli fred en kort periode, og så vil  denne krigen bli tatt opp igjen på et senere tidspunkt. 

Ukraina burde absolutt vinne denne krigen, men det er en nødvendig forutsetning for dette, og det er at Vesten støtter Ukraina. Hvis Vesten mister interessen for denne krigen vil Ukraina etterhvert opphører eksistere som selvstendig land, og diktaturet Russland vil ha øket sitt areal og ledelsen vil ha fått et langt større befolkning den kan undertrykke. Og ikke minst: faren for at Russland da vil fortsette enda lenger vest i Europa vil bli langt langt større. 

Så, for Vesten er krigen i Ukraina en forsvarskrig mot det aggressive diktaturet som Russland er blitt under Putin. 
.

.

.

https://www.economist.com/europe/2023/11/27/ukraines-new-enemy-war-fatigue-in-the-west

Putins artikkel om forholdet mellom Ukraina og Russland: 

http://en.kremlin.ru/events/president/news/66181

SIPRI

https://armstrade.sipri.org/armstrade/page/values.php