Etter den siste opptrapping av krigen mellom Israel og palestinerne representert ved først og fremst Hamas, har en rekke aktører – utenriksministre, andre politikere, tidligere politikere, journalister – igjen luftet muligheten for at løsningen på denne krigen, som med varierende intensitet har pågått i mer enn 75 år, er en to-stats løsning, en løsning som går ut på at det skal opprettes en palestinsk stat. Dette, tror de, skal skape fred mellom Israel og palestinerne.
Disse aktørene tror altså åpenbart at dersom palestinerne får sin egen stat så vil de akseptere Israels eksistens, og angrepene på Israel vil opphøre. Vi kan ikke si at vi slutter oss til denne konklusjonen.
Nå har denne ideen blitt diskutert i mange år; mange husker den såkalte Oslo-prosessen som ble innledet tidlig på nittitallet. Et hovedmål i denne forhandlingsprosessen, som foregikk mellom PLO og Israel, og som hadde ambisiøse, men kunnskapsløse, norske politikere som meglere/møteledere, var etableringen av en palestinsk stat. Partene kom aldri til noen enighet. Man kan spørre seg om hva det er som får disse aktørene til å tro at de skal komme til enighet denne gangen.
Hva er palestinernes mål?
Mange tror åpenbart at palestinere ønsker sin egen stat. Dette er dog ikke deres primære mål. Deres primære mål er å fjerne Israel; deres mål er at Israel skal opphøre å eksistere.
Ledende politikere i Iran, som er islams ideologiske fyrtårn, har også sagt at Israel er en kreftsvulst som bør fjernes. Hamas´ charter sier også eksplisitt at Israel skal opphøre å eksistere
Samme budskap fikk man fra en en fremstående representant for Hamas da han ble intervjuet på Dagsrevyen 16. november i fjor: «det aldri har vært noe Israel, og at det aldri skal være noe Israel».
Dagsrevyens reporter forsøkte å bortforklare det Hamas-representanten sa ved å hevde at dette var «krigsretorikk»; det var ikke dette Hamas` representant egentlig mente. (Se gjerne opptaket selv, det er å finne på en link nedenfor.)
Man kan dog spørre i hvilken grad Hamas representerer palestinerne synspunkter, men befolkningen på Gaza valgte Hamas som sin politiske ledelse i et fritt, demokratisk valg for innpå 20 år siden, og alt tyder på at befolkningen på Gaza i stor grad fortsatt slutter opp om Hamas. Det har ikke vært avholdt valg etter dette valget, men det er ikke noe som tyder på at befolkningen har gjort opprør mot Hamas.
Derfor kan man trygt si at Hamas i meget stor grad representerer palestinerne – og som sagt: Hamas´ mål er å fjerne Israel. Hamas ønsker ikke en to-stats løsning, Hamas ønsker en én-stats-løsning, de ønsker at området hvor Israel nå ligger skal erstattes av en ny stat som heter Palestina.
Historien
Det virker som om mange tror at det området hvor Israel når ligger for mer enn 75 år siden var befolket av arabere/palestinere, at de hadde en stat/land som het Palestina, og så kom jøder inn i området fra slutten av 1800-tallet, jødene jaget araberne vekk og etablerte sin egen stat, Israel, som en erstatning for det som da var Palestina. Denne historieoppfatningen er feil.
Dette handler om området som ligger øst for Middelhavet, et område som i mange århundrer lå under det osmanske riket. Det osmanske riket var på den tapende siden i første verdenskrig, og området ble liggende under Storbritannia (deler av området lå dog under Frankrike).
I tiden etter første verdenskrig ble det opprettet en rekke stater i dette området, Saudi-Arabia ble opprettet i 1932, Libanon ble opprettet i 1943, Jordan og Syria ble opprettet i 1946. I alle disse landene var praktisk talt hele befolkningen arabere. Israel ble opprettet i 1948.
Jødene fantes over hele verden, men de kom opprinnelig fra det området hvor Israel nå ligger. Grunnen til at de var spredt over hele verden var at de ble jaget vekk fra Israel av romerne for omtrent 2000 år siden. På slutten av 1800-tallet vokste det i Europa frem bevegelse som innebar at det burde være en sammenheng mellom folk og land: grupper som hadde en kulturell identitet og en geografisk tilhørighet burde ha sitt eget land. Flere land i Europa ble opprettet etter at denne ideologien fikk utbredelse, og blant jødene oppstod det en bevegelse som innebar at de burde lage sin egen stat der hvor de opprinnelig kom fra, altså Israel. Ideologien denne jødiske bevegelsen var basert på ble kalt sionisme. Mot slutten av 1800-tallet begynte stadig flere jøder å reise til dette området, og etter annen verdenskrig, hvor et stort antall jøder ble drept av nazistene; ønsket de av forståelige grunner ikke lenger å holde til i Tyskland/Polen (de fleste konsentrasjonsleirene lå i Polen). De var heller ikke ønsket velkommen i noe annet land i Europa, og mange av dem så det da som sin eneste mulighet å dra til (det som ble landet) Israel. Britene hadde også tidligere lovet jødene å opprette en jødisk stat, eller et jødisk nasjonalhjem, øst for Middelhavet. (Dette skjedde i Balfour-erklæringen i 1917.)
Arabere som holdt til i det som ble Israel ønsket i det store og hele ikke at jødene skulle komme dit, dette selv om mange arabere som holdt til i området var villige til å selge sine eiendommer til jøder som kom fra Europa.
Etterhvert ble det klart at jødene kom til å opprette sin egen stat i Israel, og de arabiske landene som holdt til omkring gjorde det klart at de ville gå til krig mot denne nye staten. Arabere som holdt til i (det som ble) Israel ble oppfordret til å komme seg vekk fra krigssonen, alle regnet med at den arabiske siden ville oppnå en klar seier i denne krigen, og da ville disse araberne som hadde flyktet kunne vende tilbake til de stedene de hadde tilhold.
Det er helt klart at noen arabere reiste etter oppfordringer fra ledere i arabiske land om at de skulle reise, men det er også like klart at noen ble jaget vekk av jødiske immigranter. Antall arabere som flyktet eller ble jaget var cirka 700 000. Krigen endte dog med at Israel vant, og de arabere som hadde flyktet kunne da ikke vende tilbake.
Dette skjedde altså i 1948, og de som flyktet omtales fortsatt som flyktninger, og deres etterkommere omtales også som flyktninger, og nå er det mer enn to og en halv million slike etterkommere.
Noen av disse flyktningene holder til på den såkalte Vestbredden, men mange av dem er også i Gaza, og disse områdene lå inntil 1967 under henholdsvis Jordan og Egypt.
Vi skyter inn her at PLO ble opprettet i 1964, men PLOs mål var aldri å frigjøre Vestbredden og Gaza fra Jordan og Egypt. Det er rimelig tydelig at PLOs mål allerede i 1964 var å eliminere staten Israel. Vi nevner også PLOs første leder var den egyptiskfødte KGB-agenten Yassir Arafat; når Arafat snakket på arabisk sa han tydelig at PLOs mål var å eliminere Israel, når han derimot snakket på engelsk var han ikke like tydelig på dette punktet.
I 1967 kom det altså til en ny krig, og den endte med at Israel erobret både Gaza og den såkalte Vestbredden. (Israel erobret da også Golanhøyden fra Syria, men dette området er ikke relevant for flyktningeproblematikken.)
Vi skyter også inn at de jødiske navnene på det område alle omtaler som Vestbredden er Judea og Samaria. Man kan legge merke til at alle journalister konsekvent bruker uttrykket Vestbredden om dette området, noe som klart og tydelig sier at området ikke har noe arabisk navn; de eneste navnene som finnes er de jødiske navnene. Det er mer enn rimelig å anta at dersom området hadde hatt et arabisk navn ville journalistene ha brukt dette navnet. Det man kan slutte av dette er at området ikke hadde stor betydning for arabere før Israel gikk seirende ut av krigen i 1967.
Tilbud om palestinsk stat
Israelvenner hevder gjerne at Israel en rekke ganger har tilbudt palestinerne sin egen stat, men at palestinske representanter gang på gang har sagt Nei til slike forslag. Men det som har skjedd er at Israels tilbud har inneholdt klausuler om at den palestinske staten ikke skal kunne ha full kontroll med alt, Israel vil forbeholde seg retten til å kontrollere hva som denne palestinske staten importerer. Grunnen er at Israel med god grunn frykter at en slik palestinsk stat vil bli en base for angrep på Israel, og derfor har israelske myndigheter krevet at de skal kontrollere at denne staten ikke importerer krigsmateriell: skytevåpen, ammunisjon, bomber, sprengstoff, etc. Det er dette den palestinske/arabiske siden ikke har kunnet akseptere, og derfor har de sagt Nei til tilbud fra Israel om å opprette en egen stat under slike forhold.
Den palestinske siden ønsker som sagt ikke en egen stat, de ønsker å eliminere Israel. I svært stor grad var Gaza allikevel en palestinsk stat etter at Israel trakk seg ut for innpå 20 år siden. Befolkningen valgte som sagt Hamas til å styre området, og de styrte uten innblanding fra Israel. Det vil si, Israel forsynte området med strøm, vann og Internett, store antall Gaza-beboere som trengte sykehusbehandling fikk slik behandling i Israel, og, viktigst, Israel kontrollerte hva som ble importert til området; formålet med denne kontrollen var å hindre at det ble importert våpen, ammunisjon, sprengstoff og annet krigsmateriell. Angrepet på Israel 7. oktober i fjor viste dessverre at denne kontrollen må ha vært svært lite effektiv.
Grensegjerde
Omkring år 2005 trakk Israel seg helt ut av Gaza, de overlot området til palestinerne og etterhvert deres valgte representanter, Hamas. Mange palestinere som bodde på Gaza jobbet i Israel, og pendlet frem og tilbake hver dag. Men etterhvert ble Israel rammet av stadig flere terrorangrep utført av personer som bodde på Gaza, og de så seg da nødt til å stenge denne trafikken. Det ble satt opp et grensegjerde for å hindre terrorister i å komme seg fra Gaza inn i Israel. Dette gjerdet var meget effektivt; antall angrep Israel sank drastisk etter at dette gjerdet ble satt opp.
Imidlertid viste det seg at dette gjerdet var helt uten effekt da Hamas angrep Israel 7. oktober i fjor.
7. oktober 2023
7. oktober angrep Hamas ungdommer på en musikkfestival sør i Israel. De angrep også bosetninger i området, og de aller fleste av de ca 1200 som ble drept var sivile. Disse ble drept på til dels grusomme måter, og vi vil ikke gå i detaljer om dette her; vi vil bare nevne at Hamas-folkene filmet mange av de grusomhetene de utførte, de gjorde opptak på sine mobiltelefoner og sendte opptakene hjem til familiemedlemmer og slektninger. Noen Hamas-folk ringte hjem til mamma og pappa og skrøt av hvor mange jøder de hadde drept. Foreldrene var som regel stolte av hva deres sønner hadde gjort mot jødene.
I sin omtale av Hamas´ massakre brukte Daily Mail følgende overskrift og ingress: «The October 7 ‘genocide’ video evidence in full: Civilians are slaughtered and mutilated, terrified families rounded up like cattle and Hamas terrorists ring proud parents to boast of atrocities in footage …
MailOnline has exclusively obtained the sickening video … It shows terrified Jewish families rounded up like cattle and Palestinian extremists ring their parents to boast of committing atrocities on October 7.»
Den som har gode nerver kan se opptak av dette på en nettside vi har lenke til nedenfor.
Islam står svært sterkt blant araberne, og Koranen inneholder formuleringer som «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og «jøder er avkom av aper og griser», noe som kan forklare at mange muslimer har et negativt syn på jøder. Et annet svært viktig relevant punkt kommer vi til nedenfor.
Forhandlingløsning
Disse to sidene har forhandlet utallige ganger, det er også inngått utallige fredsavtaler – men alle er blitt brutt.
Men man må spørre seg: er en forhandlingsløsning mulig? Den ene siden er fanatisk bestemt på at den andre siden skal elimineres. Er det da mulig å komme til en fremforhandlet fredsløsning på en slik konflikt?
Mitt syn er at dette ikke er mulig. Hamas-siden, som har stor støtte fra palestinerne, ønsker ikke en to-stats løsning, det de ønsker er en én-stats-løsning hvor det sosialdemokratiske Israel er erstattet av et shariastyrt Palestina.
Kan man ha en forhandlingsløsning med en aktør som oppfører seg slik som Hamas-folkene gjorde 7. oktober?
En historiske parallell: Mot slutten av andre verdenskrig ble det klart for mange i Europa hva nazistene Tyskland og hva de hadde holdt på med, dette selv om nazistene forsøkte å skjule hva som hadde foregått i Auschwitz og Birkenau og Bergen Belsen og andre steder. En annen parallell: Japans brutale krigføring i Kina på 30-tallet kulminerte i den såkalte Nanking-massakren, og denne er i meget stort grad forsøkt dekket over av japanske myndigheter den dag i dag.
Men Hamas-krigerne forsøkte ikke å skjule det de gjorde mot jøder 7. oktober. De filmet, skrøt av hva de hadde gjort, og la opptakene ut på nettet. Hamas-krigerne var langt mer barbariske ene nazistene og japanerne var på 30- og 40-tallet.
En annen historisk parallell: Var det noen som ville at de allierte skulle gå til forhandlinger med nazistene tidlig i 1945? Neppe. Det er langt mindre grunn til å gå inn i forhandlinger med Hamas enn det var å gå inn i forhandlinger med Hitler og Göring og Himmler og co om en fredsløsning mellom de allierte og Nazi-Tyskland tidlig i 1945.
Det Israel bør gjøre er det samme som de allierte gjorde overfor Nazi-Tyskland i 1945: Da viste de allierte tyskerne hva nazismen hadde ført til for Tyskland, og dette var nødvendig for å få tyskerne til å gi fullstendig avkall på nazismen.
I en klassisk formulering uttalte Winston Churchill tidlig under annen verdenskrig gang at «Dersom de vil ha krig med oss skal vi gi dem krig inntil de har fått nok». Dette er den riktige måten å forholde seg til en krig mot en barbarisk fiende på. De allierte krevde at Nazi-Tyskland skulle kapitulere betingelsesløst, og en slik avslutning på en krig er nødvendig for å få en varig fred.
Samme strategi bør Israel føre overfor Hamas. Hamas kan avslutte krigen den dag i dag, hvis de sier følgende: «vi aksepterer Israels rett til å eksistere, og vi vil ikke lenger utføre noen angrep mot Israel». Kommer Hamas med en slik uttalelse, formulert på en troverdig måte, er krigen over.
Det Israel bør gjøre er altså å vise palestinerne hva deres oppslutning om Hamas fører til for dem. Oppslutningen om Hamas fører til at det de har blir ødelagt.
Det har vært enorme ødeleggelser på Gaza, og det er fordi Gaza i det store og hele har vært en militærbase for Hamas. Befolkningen på Gaza, ved deres demokratisk valgte ledelse, Hamas, har mottatt enorme beløp fra naive ledere i Vesten, ledere som tror at årsaken til problemene er fattigdom, og de tror at ved å gi palestinerne penger vil de slutte å ønske å krige mot Israel. Denne oppfatningen er helt feil, og det er også rimelig opplagt at stor del av pengene som er gitt er gått til Hamas-ledernes private bankkonti, og at en stor del også er gått til å bygge opp militær infrastruktur på store deler av Gaza.
Krigen fører til enorme lidelser for sivilbefolkningen i Gaza, men krigen kan som sagt avsluttes umiddelbart dersom Hamas avslutter sin kamp for å eliminere Israel. Inntil dette skjer har Israel all rett til å krige inn til Hamas kapitulerer betingelsesløst.
Hva er den egentlige årsaken til krigen?
Islam har som kjent dødsstraff for blasfemi. Frafall fra islam er en stor synd. Det mest verdifulle en muslim kan gjøre er å kjempe og dø for å utbre islam eller for å forsvare islam.
Det området hvor Israel nå ligger har i en lang periode vært underlagt ikke jøder, men muslimer. det området Israel ligger som et viktig område: Muhammed fløy til himmelen fra Jerusalem.
Hebraisktro.no forteller: «Historien er Muhammed fløy nordover på sin hest Burak, som hadde to vinger og et menneskeansikt. Etter et stopp på Sinaifjellet landet de ved stedet for moskéen i Jerusalem. På dette tidspunkt senket himmelen en stige ned for å bære Muhammed til den syvende himmel der han møtte Abraham, Isak, Josef, Moses, og Jesus og mottok deres velsignelse til å bli Guds siste profet. Deretter vendte Muhammed tilbake via stigen til Jerusalem hvorfra Burak fløy ham til Mekka. Muslimer peker på fotavtrykket som Burak la igjen da Muhammed hoppet opp på ryggen hans for tilbaketuren til Mekka» (link nedenfor).
Jerusalem er altså et viktig sted for islam, og muslimer kan aldri akseptere at dette området ikke er under muslimsk kontroll.
Dedikerte muslimer kan derfor aldri akseptere Israels eksistens.
Å tro at det kan komme til en forhandlingsløsning mellom personer med vestlig ideologisk orientering og denne type muslimer, det er verre enn naivt.
Det sies at det å forsøke det samme om igjen og om igjen og om igjen, og så vente et annet resultat enn det resultat man har fått alle de tidligere gangene, er definisjonen på et eller annet, men i farten husker jeg ikke hva det er.
Slagord
I store byer i hele verden har det de siste månedene vært demonstrasjoner til støtte for Hamas. Blant slagordene som er brukt finner man «Fritt Palestina» og «From the river to the sea, Palestine will be free».
Demonstrantene betrakter Israel som en illegitim okkupasjonsmakt, og palestinerne som en undertrykt folkegruppe. De ønsker at okkupasjonsmakten skal fjernes, og de mener antagelig at området da vil være et fritt og fredelig område hvor jøder og arabere sammen kan leve i fred. Det andre slagordet er uttrykk for et ønske om at området fra Jordan-elven i øst til Middelhavet i vest skal frigjøres fra det de mener er en jødisk kolonisasjon.
Demonstrantene mener altså at dersom den jødiske staten forsvinner og araberne får makten i området, vil området bli fritt. Til dette vil vi bare bemerke at samtlige arabiske land er diktaturer med svært liten individuell frihet, og at de sterkeste kreftene på palestinsk side, Hamas og Hizbollah, er ekstreme muslimer som ønsker shariadiktatur. (PLO var mindre religiøst orientert, men PLO er i dag langt svakere enn Hamas og Hizbollah.)
Hvordan henger dette sammen med ønske om fritt Palestina? Antakelig mener de at dersom et område er styrt av flertallet så er det fritt, dette selv om dette flertallet for eksempel ønsker et sharia-diktatur.
Og hva vil skje med jødene hvis den såkalte palestinske siden går seirende ut av denne konflikten? De vil ikke kunne leve trygt i en palestinsk stat styrt av arabere, så de vil antagelig bli drept eller måtte rømme. Men hvor skal de rømme til?
De land som finnes i området omkring Israel er Libanon, Syria, Jordan, Saudi-Arabia. Disse landenes areal er 117 ganger større enn Israels areal; Israels areal utgjør altså cirka 1 % av dette området. Dog, mye av Saudi-Arabia er ørken, og hvis vi holder Saudi-Arabias areal utenfor er de andre landenes areal 13 ganger større enn Israels areal.
Du skulle ikke være umulig å plassere flyktningenes etterkommere i disse arabiske/islamske landene.
Men det de fleste arabiske ledere og det fleste fleste arabere ønsker er ikke et godt og levelig liv for flyktningene og deres etterkommere, det de vil er å eliminere Israel. Derfor nekter disse arabiske landene å ta imot de palestinske flyktningene, flyktningene vil heller ikke til noen av disse landene selv om disse landene har samme språk og samme kultur og samme religion; det flyktningene vil er å vende tilbake til de områdene deres oldeforeldre flyktet fra for 75 år siden – og grunnen til dette er at de vil sørge for at området igjen blir dominert av islam.
Har folk rett til et land?
Men enkelte vil jo hevde at palestinerne er et folk og at et folk har rett til et land. Dette er et syn som mange har, men slik jeg ser det er dette feil. Det er ikke slik at folk har rett til et land, mitt syn er at individer har rett til frihet.
Hvis det er en konflikt mellom to grupper, for eksempel mellom to folk eller mellom to land – for eksempel mellom jøder og arabere, eller mellom Ukraina og Russland – er det som regel slik at den ene aktøren større grad respektere individuell frihet enn den andre. Den siden man da bør støtte er den siden som i størst grad representerer individuell frihet (eller i minst grad krenker individuell frihet). Under Hamas vil den individuelle friheten være ikke-eksisterende, mens Israel i ikke ubetydelig grad respekterer individuell frihet.
Den såkalte konflikten i Midtøsten står det mellom det jøder i et sosialdemokratiske Israel på den ense siden representerer, og arabere som ønsker å eliminere Israel og erstatte det eksisterende landet Israel med et nytt land, Palestina, som vil bli et sharia-diktatur.
Hva må til for å oppnå fred?
Som vi har sagt her på Gullstandard mange ganger tidligere: det blir først fred i Midtøsten når den ene siden vinner en klar militær seier, noe som skjer når den ene siden kapitulerer og oppgir alle videre planer om fortsatt krigføring. Dersom man ikke får dette, men i stedet satser på fredsavtaler og våpenhviler og forhandlingsløsninger, vil disse ikke være reelle, de vil bli brutt kort tid etter at de er undertegnet.
Krigen mellom Israel og diverse arabiske land og arabiske grupper har pågått med varierende intensitet siden 1948. Fred blir det når den ene siden vinner en klar militær seier. Jo tidligere Hamas og Hizbollah kapitulerer og akseptere Israels eksistens, jo raskere blir det fred og jo raskere vil den arabiske befolkningen få mulighet til å bedre sin levestandard. Men så lenge den arabiske sidens primære ønske er å eliminere Israel, vil det ikke bli fred.
.
.
.
.
.
Intervju med representant for Hamas på Dagsrevyen:
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202311/NNFA19111623/avspiller
Daily Mail om Hamas´ videoer:
Videoer fra Hamas´ angrep på Israel 7. oktober
https://saturday-october-seven.com
Hebraisktro.no