Velferdsstaten er en måte å organisere samfunn på som innebærer at den produktive delen av befolkningen skal betale en betydelig andel av sin inntekt til staten, og så skal ta staten til gjengjeld gi alle som oppholder seg lovlig (på en mer eller mindre permanent basis) i landet en rekke tjenester gratis eller sterkt subsidiert: infrastruktur, helsetilbud, skoletilbud, pensjoner, trygder, kultur, u-hjelp, klimatiltak, mm.
Et samfunn organisert etter denne modellen vil bli rammet av stadig flere reguleringer av praktisk talt all aktivitet, og dette innebærer ikke bare begrensninger på all næringsvirksomhet, men også på slike arenaer som forskning, kultur, idrett, kirkesamfunn, og til og med på borgernes mulighet til å flytte ut av landet (ja, uttrykket «utflyttingsskatt» finnes). Naturligvis finnes det da også begrensninger på utlendingers muligheter til å bosette seg i landet. En velferdsstat ikke kan ha fri innvandring; i og med at alle som er i landet (på permanent basis) har rett til å bli forsørget av det offentlige (hvis de får overbevist myndighetene om at de ikke kan klare å forsørge seg selv), noe som kommer i tillegg til at de kan benytte seg av alle de tjenestene som det offentlige apparatet allerede tilbyr. Derfor kan man ikke bare slippe inn alle som ønsker å komme hit; dette ville blitt en altfor stor belastning på skattebetalerne, og derfor er innvandringen utsatt for omfattende restriksjoner.
(I Norge var det faktisk en innvandringsstopp fra 1975. Wikipedia: «I Norge ble det 1. februar 1975 innført en innvandringsstopp som et tiltak mot den økende arbeidsinnvandringen til landet. Innvandringsstoppen innebar en generell stopp i adgangen for fremmede statsborgere til å oppnå arbeidstillatelse for arbeidsinnvandrere ». En av årsakene til dette var at norske fagforeninger fryktet konkurranse fra utenlandske arbeidere. Innvandringsstoppen varte til 1991.)
I en velferdsstat vil utvikling også bli slik at den produktive andelen av befolkningen blir stadig mindre, og at flere og flere lever på inntekter fra helt uproduktive jobber. (De aller fleste av de som utfører disse uproduktive jobbene er ansatt i det offentlige; disse jobbene finansieres ikke ved at de som utfører dem produserer en vare/tjeneste som kunder kjøper, de finansieres ved skatteinntekter.) Det vil også være slik at en økende andel av befolkningen blir forsørget av det offentlig uten at de jobber i det hele tatt; disse går på ulike typer trygd eller pensjon. (SSB: «I 1950 var det mer enn syv i yrkesaktiv alder per pensjonist, mens vi i 2050 kan forvente oss om lag to yrkesaktive per pensjonist».)
Vårt poeng i dag er egentlig ikke hvor skadelige disse reguleringene, og de konsekvensene som følger av dem, er, vi skal fokusere på ett eksempel som illustrerer hvordan tilhengerne av denne type reguleringer reagerer når det blir klinkende klart også for dem at de reguleringene de er tilhengere av medfører sterkt negative konsekvenser. Som regel er det ikke tydelig med en gang at reguleringene har negative konsekvenser, men i noen tilfeller er det ingen mulighet for tvil.
Forleden brakte Nettavisen en artikkel om en av konsekvensene av dagens innvandringspolitikk. Artikkelen tar for seg en gruppe innvandrere (flyktninger) fra Etiopia, personer som fikk oppholdstillatelse i Norge for omkring 20 år siden; landet var i konflikt/krig og mange flyktninger fikk oppholdstillatelse i Norge.
Alle de personene som Nettavisen omtaler ser ut til å være godt integrert i Norge, de har jobb, de fleste har familie, de fungerer godt i sine nærmiljøer. Problemet er at da de kom til Norge fikk de kun midlertidig oppholdstillatelse.
Regjeringen har vurdert forholdene i Etiopia slik at behovet for opphold i Norge ikke lenger er til stede, og disse personene skal da i samsvar med gjeldende regelverk sendes hjem. Ja, regelverket sier at disse personene, etter at de har vært i Norge og fungert godt i et par tiår, skal sendes tilbake til Etiopia.
Disse personene – og artikkelen hevder at det er minst 21 personer – er nå hentet fra sine boliger og plassert i en leir på den tidligere militærleieren Trandum. Nettavisens artikkel bruker uttrykk som «brutale pågripelser» og «hjerterått», og vi siterer fra artikkelen:
- Byråkrater under Senterparti-statsråden [justisminister Emilie Enger Mehl] tar seg inn i huset til snekkeren og grisebonden Nagga Hailemichael på Røros og truer med å kaste ham ut fra landet.
- Alenefaren Ezana Abebe har bodd i Norge i 22 år og er far til en datter på åtte år. Nå sitter han under fengselslignende forhold på Trandum og datteren har bare fått besøke ham to ganger.
- Bussjåfør og far til tre små barn, Daniel Solomon Beru, ble arrestert og plassert på Trandum for tre uker siden: – De hentet meg som en kriminell, sier han til Klassekampen.
- Samuel Zigale er kaptein for Frelsesarmeens gatefotball i Ålesund og har bodd i Norge i mer enn 15 år.
Det er altså den sittende regjeringen, som består av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som iverksetter denne politikken, en politikk som altså er i fullt i samsvar med gjeldende regelverk, det vil si med gjeldende lov og rett. Denne politikken er demokratisk vedtatt av et stort politisk flertall.
Men akkurat denne forestående utsendelsen har ført til protester i flere partier. Nettavisen: «Kristelig Folkeparti, SV, Venstre og Rødt støtter demonstrasjoner mot interneringer og utkastelser, og Rødt fremmer forslag om å stoppe utsendelser.»
Det som skjer er som vi antydet over at flere partier nå protesterer mot virkningene av den politikken de selv tidligere har vært, og sannsynligvis også fortsatt er, tilhengere av.
Nå kan man si at enkelte partier ikke støtter akkurat disse reguleringene, men vi vil jo tro at også politikere i de store partiene som hovedregel er i stand til å forstå at alle reguleringer og all politikk som iverksettes er et resultat av kompromisser mellom de partier og politikere som er involvert i beslutningsprosessene. Så det er helt klart at man kan si at disse politikerne protesterer mot konsekvensene av en politikk de selv har vært – og er – ivrige tilhengere av.
Altså: alle partiene som er representert på Stortinget støtter den politikken som nå fører til disse grusomme konsekvensene for de velfungerende og fredelige og dyktige menneskene det er snakk om.
De partiene som er imot disse utkastelsen eller hjemsendelsen møter altså seg selv i døren. De ser de sterke negative konsekvensene av en politikk de selv har vært og er tilhengere av – og det de nå egentlig gjør er å ta avstand fra den politikken de selv er for.
Disse politikerne har da åpenbart sittet på sine kontorer og vedtatt mengdevis av reguleringer uten å tenke på hva de betyr i praksis. Når de nå får se hva disse reguleringene medfører reagerer de med skrekk og vantro. Hva skal man si om slike mennesker? Her forsøker vi alltid holde oss til parlamentarisk språkbruk, og vi går derfor ikke lenger enn å si at det disse politikerne gjør er sterkt kritikkverdig, og at de ikke fortjener respekt.
Hvordan kan man da unngå denne type problemer? Denne type problemer kan kun unngås hvis man har et system med fri innvandring, men fri innvandring er ikke forenlig en velferdsstat.
Valget står altså mellom velferdsstat og individuell frihet; disse to systemene er ikke forenlige.
I valget mellom de to velger vi selvsagt frihet. Frihet innebærer at statens oppgave kun er å beskytte borgernes frihet, og ikke på noe vis regulere næringslivet, og heller ikke legge begrensninger på individers mulighet til å flytte hvor de vil. Dette innebærer at den som flytter til et land selv må skaffe seg bolig og jobb på det stedet hvor han ankommer. Dette er altså helt annerledes enn dagens ordning, en ordning som altså innebærer at det offentlige direkte eller indirekte skal ordne i hvert fall bolig, men også gjerne arbeid, til vedkommende. Hvis vedkommende ikke får jobb blir han satt på en eller annen form for trygd; han blir altså plassert i en svært passiviserende tilværelse.
Har man et fritt system skal staten skal ikke legge noen begrensninger på folk som vil flytte fra landet, og heller ikke på personer som vil flytte til landet. Vi gjentar dette viktig poeng: i et fritt system er det ingen statlige støtteordninger til noen typer innvandrere eller flyktninger (og heller ikke til noen andre), dog kan private selvsagt med egne penger finansiere de støtteordninger overfor innvandrere og flyktninger (og andre) i den grad de ønsker.
Det som skjer overfor de personer Nettavisen omtaler er grovt urettferdig og umenneskelig, og vi slutter oss også til de formuleringene som Nettavisens brukte og som er sitert ovenfor. Men det er slik velferdsstaten er, og det er tragisk at det ikke er noen i mainstream som forstår denne sammenhengen.
Vi ønsker velstående samfunn hvor mennesker omgås i frivillighet, vi er for samfunn som er preget av fred, harmoni og velstand, men den eneste måte å organisere samfunn på slik at disse målene oppnås, er full individuell frihet. Et system med full individuell frihet kalles laissz-faire kapitalisme.
Men det er altså ikke et slikt system vi har i dag. Vi har et system med svært omfattende styring og kontroll på alle områder, og dette fører til de sterke negative konsekvensene Nettavisens artikkel omtaler. Alle de store partiene er tilhengere av den politikken som har disse negative konsekvensene. De fire småpartiene nevnt ovenfor vil ha unntak fra regelverket i akkurat denne konkrete saken, mens vi derimot vil ha en endring av hele lov- og regelverket slik at denne type grusomme situasjoner ikke vil oppstå i fremtiden. .
.
.
Utflyttingsskatt:
Innvandringsstopp:
https://no.wikipedia.org/wiki/Innvandringsstoppen_av_1975
SSB: