Vi har aldri tidligere hatt TV-en stående på under hele Melodi Grand Prix-sendingen, men i år hadde vi det for første gang. Hovedgrunnen var at vi ville se hvordan Israel gjorde det. Nå ble det ikke slik at Israel vant (Sveits vant, Israel ble nr 5) , men sendingen gjorde inntrykk, og vi vil kort kommentere et par av de tingene vi merket oss.
Siden det var Sverige som vant i fjor var det nå Sverige som arrangerte evenementet, og det så ut til å være ytterst profesjonelt gjennomført. Programlederne virket dyktige og hadde full oversikt over alt som skjedde, scenen virket fleksibel og ble med små grep endret fra innslag til innslag slik at den passet til hvert enkelt nummer (i hvert fall så det slik ut for oss), og stemmegivningen på slutten ble gjennomført uten noen form for svikt.
De fleste av bidragene kan ikke karakteriseres som vanlige sanger, de så i de fleste tilfeller ut som om poenget bak nummeret var å lage mest mulig eksentriske kostymer og dansetrinn. Musikken var for så å si samtlige numre ensformig og totalt intetsigende. Uttrykket «freak show» er vel det som best passer som en helhetlig beskrivelse av sendingen. Det norske bidraget var svært nært å være en vanlig, men kjedelig, sang med en nokså passende dans til, men – og ikke for første gang for Norges del – dette nummeret havnet på en desidert sisteplass.
Vi husker sånn nogenlunde hvordan Melodi Grand Prix så ut for noen tiår siden, og da var det stort sett relativt normale sanger, noen av dem ganske fengende med melodier som lett satte seg fast i øret, fremført på en normal måte av personer som så normale og velstelte ut, dvs. artistene brukte ikke kostymer og det var sjelden at forseggjorte dansenumre var en del av fremføringen. Slik er det altså ikke lenger, de fleste numrene var nå meget eksentriske, og noen av dem var godt over grensen til det absurde. Ett eksempel: det mest spennende ved det finske nummeret var å forsøke å se om sangeren var naken nedentil eller hadde på seg hadde på seg en underbukse. Nummeret ble avsluttet med at en meget liten shorts ble heist ned fra taket, og at sangeren tok den på. Hvorvidt han hadde en underbukse under eller ikke ble aldri avklart.
Det er ikke noe galt at man har et show hvor artister i forseggjorte kostymer utfører avansert koreograferte dansetrinn, men det viktigste burde være musikken, og i de siste årene har det musikalske innholdet blitt i all hovedsak dårligere og dårligere, eller i hvert fall mindre og mindre minneverdig.
Det finnes nok en grunn til at denne utviklingen har skjedd, og den skal vi si et par ord om litt lenger ned, men vårt inntrykk var at de som var i underholdningsbransjen og som betraktet seg selv som ikke-kommersielle og noe finere enn de artister som fremførte den enkle populærmusikken som ble fremført i Melodi Grand Prix, de rynket på nesen av de artistene som opptrådte i og den musikken som ble fremført i MGP; de ville markere avstand til den enkle og, slik de så, den kommersielle populærmusikken som MGP-artistene representerte. Dette preget også hvordan MGP ble omtalt i avisene før konkurransen; MGP var for almuen og ikke for de som mente at de selv var en smule intellektuelle og avanserte og ikke-kommersielle. Men dette endret seg. Nå virker det som om også underholdningsartister med et noenlunde intellektuelt selvbilde også heier på og er ivrig opptatt av det som skjer i MGP. Så, samtidig som MGP er i stadig større grad blitt et freak show, har personer i underholdningsbransjen og i pressen og tilhørende områder i stadig større grad sluttet opp om og gitt uttrykk for respekt for MGP.
Hvorfor er det blitt mer og mer vekt på kostymer og dansetrinn, og mindre og mindre vekt på musikken? Kanskje fordi det å koke ihop absurde kostymer og sprø dansetrinn er langt enklere enn å finne på gode melodier og gode tekster.
Slik vi ser det er dette ikke noe annet enn (enda) et uttrykk for et kulturelt forfall.
Heldigvis ble arrangementet gjennomført uten incidenter (en av deltagerne ble visstnok diskvalifisert på grunn av av ufin oppførsel, men dette er ikke en viktig sak bortsett fra at denne artisten da ser ut til å ha sviktet sitt hjemmepublikum og den TV-stasjon som hadde gitt ham oppdraget å representere sitt hjemland i MGP).
Dessverre kan man ikke i vår tid tar for gitt at musikkfestivaler gjennomføres uten alvorlige incidenter. En musikkfestival i Israel 7. oktober i fjor ble angrepet av militante muslimer, og mer enn 1000 personer ble drept. En musikkfestival i Moskva i mars i år ble angrepet av militante muslimer, og om lag 150 personer ble drept. En Ariana Grande-konsert i Manchester i 2017 ble angrepet av en militant muslim, og mer enn 20 personer ble drept. Hvorfor? Det er sikkert flere grunner, men en av dem er at enkelte ekstreme muslimer hevder at musikk er forbudt i islam. (Vi har skrevet om akkurat dette poenget tidligere her på Gullstandard, og en link til den artikkelen er gjengitt nedenfor.)
Musikk skal være underholdende og interessant og spennende og moro, og folk burde kunne samles for å oppleve å nyte musikk – og samtidig føle seg trygge. Slik er det dessverre ikke lenger i dag. Militante muslimer kan når som helst gå til angrep på publikum ved slike anledninger. Heldigvis ble MGP i Malme ut ut gjennomført uten noen slike incident, og det er bra.
Det så dog ut til at publikum hadde det moro, og MGP vekker åpenbart interesse og glede hos mange mennesker, og dette er en god ting. Man vi kan styre vår begeistring. Det er svært lite sannsynlig at vi vil se neste års MGP-sending; det lille vi så av årets finale frister ikke til gjentagelse. .
.
.
https://www.gullstandard.no/2020/04/20/tre-goder-og-en-ideologisk-implikasjon/