For noen dager (10/5) siden kunne vi se et foto av en nærmest gråtende politimester på forsiden av Aftenposten. Politimesteren, som selvfølgelig var en kvinne, syntes det var forferdelig å konstatere at kriminaliteten, som man hadde gjort så usigelig meget for å bekjempe de siste årene, bare hadde økt og økt og økt.
«Jeg synes det er pinlig» var overskriften, og deretter kunne man lese følgende: «Politimester Ida Melbo Øystese (55) skjemmes over lovløsheten i deler av hovedstaden. – Vi må bare erkjenne at dette har vi ikke klart å håndtere godt nok.»
Dersom man googler for å finne fakta om økende kriminalitet blant unge i Oslo finner man utallige artikler som bekrefter denne tragiske utviklingen. Her er et bitte lite utvalg:
Ny rapport viser økning i kriminalitet blant de yngste i 2023
Ungdomskriminaliteten har skutt i været så langt i år. …
Ny rapport: Økning i kriminaliteten blant de yngste i Oslo
Kraftig økning i voldssaker som unge står bak i Oslo
Situasjonen er i ferd med å bli uholdbar
Politidirektøren bekymret: Stor økning i ungdomskriminalitet
Dramatisk økning i ungdomsvold på ett år: Ikke bare i Oslo
Dette skjer til tross for utallige tiltak over mange år, tiltak som altså har hatt som formål å redusere kriminaliteten blant unge. Så hvorfor skjer dette?
Hvis man skal løse et problem må man forstå hva som er årsaken til problemet. Hvis man av forskjellige grunner ikke er i stand til eller villig til å se den virkelige årsaken, vil man ikke kunne iverksette tiltak som vil løse problemet. De tiltak de iverksetter vil derfor ikke på noe som helst vis kunne redusere kriminaliteten.
De fleste aktører i mainstream tror (eller later som om de tror) at kriminalitet skyldes fattigdom, utenforskap eller ulikhet, og at kriminalitet kan bekjempes med ulike former for støttetiltak som for eksempel fritidsklubber, og med forståelse og tilgivelse og ettergivenhet overfor den kriminelle. Dette er helt feil.
Kriminalitet er forårsaket av at den kriminelle ikke har respekt for andre mennesker og ikke har respekt for andres eiendom. Men disse holdningene – mangel på respekt for andres person og eiendom – er svært utbredt i samfunnet, dette selv om antall kriminelle er svært lite. Det vi sier er at også folk flest har liten respekt for andres person og andres eiendom. At disse holdningene dominerer i samfunnet går også tydelig frem av den politikken som føres; ingen store aktører i – eller utenfor – politikken har stor respekt for enkeltpersoners liv og eiendom; dette ser man tydelig på helsepolitikken, på næringspolitikken og på skattepolitikken.
Dessuten er det slik at svært mange barn har en for mild og ettergivende oppdragelse, og det er spesielt gutter som i størst grad lider under dette. En slik oppdragelse innebærer at gutter ofte blir mer uregjerlige og mer utagerende enn de ville ha blitt dersom de hadde hatt en sterk og bestemt far nært tilstede i sin oppvekst. Undersøkelser viser at gutter som vokser opp i familier uten fedre er overrepresentert blant kriminelle. Når det føres en politikk som nærmest oppfordrer til og subsidierer familieoppløsning, en politikk som svært ofte medfører at moren alene oppdrar barna, er dette en medvirkende årsak til økende kriminalitet. Ja, forebyggende arbeid mot kriminalitet er svært viktig, men det effektive forebyggende arbeid skjer i familien. Forebyggende arbeid utenfor familien har svært liten effekt.
Hva sier forskningen på dette området? «… analyser viser at gutter som har skilte foreldre tidligere siktes for lovbrudd enn gutter som har foreldre som er gift» (fra Fossangers masteroppgave «Betydningen av foreldrenes skilsmisse for gutters kriminalitet», link nedenfor). Men det finnes visstnok også forskning som sier det motsatte: «Noe forskning viser at det går hardt utover barna [å vokse opp i oppløste familier]. De har blant annet lettere for å bli voldelige og kriminelle, mens annen forskningviser at det ikke gjør noe fra eller til» (link til Aftenposten nedenfor).
Man kan dog stille spørsmålet om hvorvidt statsfinansiert forskning er fri, dvs. uten føringer fra den som finansierer forskningen. Er det slik at forskere føler seg forpliktet til å finne resultater som støtter opp om den politikken som føres av den aktør, det vil si staten, som finansierer forskningen? I Vesten i dag er svært stor andel av all forskning finansiert av staten, men det finnes selvsagt ingen eksplisitte føringer på denne forskningen. På en annen side er det rimelig trygt å gå ut ifra at for de som finner resultater som er i samsvar med det statens politikk innebærer vil ha større muligheter til å få ytterligere forskningsmidler enn de som finner resultater som ikke støtter opp om statens politikk.
Men det er svært sannsynlig at den viktigste årsaken til den sterkt økende kriminaliteten er at det er svært lave straffer for kriminelle handlinger.
Lave straffer for kriminalitet betyr at det blir nærmest gratis å begå innbrudd, tyveri, overfall, og det som verre er. Hvis man ser på mainstream-kommentarer om årsaken til den økende kriminalitet vil man se at strenger straffer er et moment som aldri dukker opp. Med streng straff mener vi lange fengselsstraff under kummerlige forhold. Slike straffer skal være så strenge at den som slipper ut vil gjøre sitt ytterste for aldri å bli satt i fengsel igjen.
Det er kun en slik holdning til kriminalitet som gjør at man kan få redusert kriminaliteten til det nivået den burde være, det vil si til noe nær null.
Utgangspunktet for denne kommentaren var økende kriminalitet blant unge. Hvis man vil redusere kriminaliteten generelt i samfunnet til null må man altså ha strengere straffer for all reell kriminalitet, mens det som kalles «forbrytelser uten offer», bør dekriminaliseres. Viktigst av disse «forbrytelsene uten offer» er alt som har med narkotika å gjøre. Kriminaliteten vil bli kraftig redusert dersom narkotika blir tillatt (for voksne). I dag er det slik at det på grunn av forbudet er mye penger å tjene på narkotika, og denne bransjen kan da bli fristende karrierevei for enkelte ungdommer. Men denne karriereveien vil ikke føre til suksess i det lange løp. Dersom narkotika blir legalisert vil denne karriereveien ikke lenger eksistere for ungdom som er ute etter lettjente penger Og som ikke forstår hvilken farlig «yrkesvei» de legger ut på når de begynner med smugling og salg av narko i et samfunn hvor narko er forbudt.
Vi definerer altså her ikke kriminalitet som alle typer lovbrudd. Kriminalitet, slik vi ser det, er handlinger av typen innbrudd, ran, tyveri, svindel, overfall, voldtekt, drap, etc. Denne type kriminalitet kalles «reell kriminalitet». Dette innebærer at slike ting som smugling, svart arbeid, prostitusjon, gambling, narkosalg, ikke er kriminalitet. Reell kriminalitet er en krenkelse av en eller flere personers liv og eiendom, mens de siste tingene vi nevnte – svart arbeid, smugling, etc. – ikke krenker noen.
Legalisering av narkotika vil også føre til at den nåværende politistyrken vil få langt bedre kapasitet til å ta seg av reell kriminalitet, det vil bli langt bedre plass for kriminelle i fengslene, og sannsynligheten for korrupsjon i politiet vil bli redusert til noe nær null.
Så, det er enkelt å redusere kriminaliteten til praktisk talt null. For å oppnå dette må man bare sørge for at de som begår reell kriminalitet blir idømt lange fengselsstraffer, og at «forbrytelser uten offer» blir legalisert.
Dette er den eneste veien til å få redusert kriminaliteten. De måter å bekjempe kriminalitet på som man har forsøkt gjennom mange mange år, og som ikke gir resultater, bør oppgis. Å stå gråtende frem fordi man er fortvilet over at ting man burde forstå ikke virker ikke virker, er bare patetisk.
Men denne nytteløs og ubrukelig politikken føres fordi det er den politikken folk flest vil ha, og da har hver enkelt seg selv å takke for det som blir en økt sannsynligheten for at vedkommende selv vil bli utsatt for noe kriminelt. Som en klok filosof visstnok en gang sa det: «Man kan godt ignorere virkeligheten, men man vil ikke unnslippe konsekvensene av å ignorere virkeligheten.» Konsekvensen av å ignorere fakta på dette området er økt kriminalitet. .
.
.
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/15320/Fossanger.pdf?sequence=4