En nå 88 år gammel Arnfinn Nesset sto for noen dager siden frem på Dagsrevyen (19/6) og påsto at han ikke hadde utført de drapene han tidlig på åttitallet ble dømt for.
Nesset arbeidet som pleier på et sykehjem, og mens han arbeidet der var det en periode hvor mange av beboerne nokså uventet gikk bort. Det ble rettet mistanke mot Nesset, og han tilsto at han hadde gitt dem gift, og det inntrykket publikum fikk var at han gjorde dette for å hjelpe dem ut av livet – dette ble oppfattet som en slags barmhjertighetshandling fra Nessets side.
Det kom frem i intervjuet at han tilsto etter å ha vært utsatt for svært mange og svært lange politiavhør, og at han tilsto for at de som hadde gått bort ikke skulle bli utsatt for den krenkelse som en oppgraving av levninger er. (Levningene skulle graves opp for å finne ut om avdøde virkelig var blitt forgiftet.)
Som nevnt, Nesset tilsto under politiavhør, men da rettssaken begynte trakk han tilståelsen tilbake. Allikevel ble han dømt til 20 års fengsel og 5 års sikring for 22 drap; dette var for et færre antall drap enn han hadde tilstått. Vi kan også nevne at han hadde tilstått drap han ikke kunne ha begått fordi han var bortreist da vedkommende døde.
Ut i fra en rekke lignende tilfeller i norsk rettspraksis de siste tiårene er det grunn til å ta Nessets nye opplysninger på alvor. De siste tiårene er det blitt kjent en lang rekke eksempler på feilaktige og tvilsomme dommer; dommer hvor mistenkte/tiltalte er blitt dømt på feil eller tvilsomt grunnlag.
I noen tilfeller er den mistenkte blitt frikjent etter at saken er blitt tatt opp på nytt, og vedkommende er blitt sluppet fri etter å sittet mange år i fengsel som uskyldig dømt. I andre saker virker grunnlaget for dommen på oss svært tvilsomt. (Før vi går videre vil vi si at vi kun kjenner disse sakene fra avisomtale.)
I Birgitte Tengs-saken ble hennes fetter først dømt til 14 års fengsel, men han ble frikjent etter en anke som kom opp året etter (1998) domfellelsen. Han ble allikevel dømt til å betale erstatning til Birgittes foreldre; i erstatningssaker er det lavere beviskrav enn i straffesaker. Han betraktet rimelig nok dette som en konstatering av at han var en drapsmann, men etter mange år fikk han saken gjenopptatt, og erstatningsdommen ble i 2022 opphevet.
I Baneheia-saken ble to venner først mistenkt, så dømt. Det viste seg under rettssaken at det ikke fantes tekniske bevis mot en av de mistenkte; han ble allikevel dømt. Han insisterte på at han ikke var skyldig og han fikk etterhvert saken gjenopptatt og ble frikjent.
I Fritz Moen-saken ble tiltalte dømt for to drap, men etter lang tid viste det seg at han var uskyldig. Mens han levde ble han frikjent for det ene drapet, og etter at han gikk bort ble han også frikjent for det andre drapet han var blitt dømt for.
Liland-saken: Per Liland ble først dømt for to drap, men så ble han frikjent.
Torgersen-saken: Fredrik Fasting Torgersen ble dømt for et drap han hele tiden insisterte på at han ikke hadde begått. Vi er dog ikke 100 % overbevist om at han var uskyldig, men mange mener at rettsapparatet sviktet også i denne saken.
Orderud-saken: Per og Veronica Orderud ble dømt for medvirkning til drap, dette selv om bakgrunnen for drapene aldri er blitt oppklart, og det er også uklart hvem det var som utførte drapene – ingen er dømt for drapene. Vi er sterkt i tvil om det var saklig grunnlag for å dømme Per og Veronica for medvirkning i og med at motivet for drapet ikke er kjent og at gjerningsmennene heller ikke er kjent.
Vi må skyte inn at privatetterforskeren Tore Sandberg har vært en pådrivende kraft for å få mange av disse sakene gjenopptatt, så all honnør til ham.
Den lange listen med saker vi nevnte ovenfor tyder på noe er alvorlig galt i det norske rettsapparatet. Dette er verre enn skandaløst, dette er en katastrofe. Mange har hatt stor tillit til det norske politiet og til det norske rettsapparatet, men disse sakene – og det er all grunn til å tro at det finnes tilsvarende saker som av forskjellige grunner ikke har fått medieoppmerksomhet – viser at rettsapparatet og politiet fungerer langt dårligere enn man kunne forvente i et av verdens aller mest siviliserte og velstående land og (trodde man) lite korrupte land.
Dette er et svært viktig poeng, men det er allikevel ikke hovedpoenget i denne kommentaren.
Fredrik Fasting Torgersen hadde et kriminelt rulleblad før han ble mistenkt i drapssaken han ble dømt i. Wikipedia skriver følgende om hans meritter før drapssaken han ble dømt i: «I 1952 fikk Torgersen en betinget dom på 6 måneders fengsel for vold mot politiet, legemsfornærmelse og tyveri. I 1954 ble han dømt til bot for å ha slått ned en middelaldrende mann. I 1954 ble han også dømt til 6 måneders fengsel for forsøk på innbruddstyveri på et sykehjem, en straff som ble gjort betinget ved benådning».
Viggo Kristiansen, som til slutt ble frifunnet i Baneheia-saken, ble sammen med kameraten «beskrevet som einstøinger som heller ville omgås barn enn jevnaldrende. Med dem lekte de ofte fengsel, der Kristiansen sperret barna inne under en veranda, og kunne opptre truende. Under denne fengselsleken skal han ha forgrepet seg på en mindreårig jente ved flere anledninger, noe han senere erkjente.» Han tilsto at han hadde begått andre overgrep (enn de i Baneheia-saken), og han ble dømt for dem (wikipedia).
Fritz Moen hadde, før han ble mistenkt i drapssaken, blottet seg for unge jenter, og også på andre måter oppført seg ufint.
Liland var tidligere straffet, og hadde ved enkelte anledninger oppført seg truende overfor andre, bla. ved å true dem med en øks.
Fetteren til Birgitte Tengs tilsto først at han hadde begått drapet.
Per og Veronica Orderud løy om forhold i saken under politiavhør, men dette var om forhold som de bestemt hevdet ikke hadde noe med drapene å gjøre.
Og som sagt, Arnfinn Nesset tilsto under politiavhør.
Alle de som ble dømt hadde enten et kriminelt rulleblad, eller de løy til politiet under etterforskning og avhør. (Vi betrakter falske tilståelser som løgner, dette selv om de ble fremsatt under svært påtrengende og lange politiavhør.)
Altså, hvis man har et kriminelt rulleblad, eller lyver til politiet i forbindelse med etterforskning, øker dette sannsynligheten for at man blir dømt for noe man ikke har gjort.
Hvis man vil redusere sannsynligheten for å bli uskyldig dømt for noe må man for det første ikke begå kriminalitet, det vil si man må sørge for at man ikke har et kriminelt rulleblad, og for det andre må man ikke lyve til politiet.
Det rådet vi må gi er derfor følgende: ikke begå kriminalitet, ikke lyv!
Dette er bare på implikasjoner av prinsippet ærlighet, og det er sant som det sies: ærlighet varer lengst, og hvis man bryter dette prinsippet så kan det gå en forferdelig galt.
At justismord skjer, at det uskyldig blir dømt, er forferdelig. All ære til de som arbeider hardt og bruker mye ressurser for å sørge for at uskyldige får gjenopptatt sine saker og forhåpentligvis blir sluppet fri, men det er svært lite vi kan gjøre med dette. Men vi kan altså gi følgende råd: ikke begå kriminalitet, og ikke lyv! Dette vil sterkt redusere sannsynligheten for at du blir uskyldig dømt i en straffesak.