Under et valgmøte lørdag 13. juli ble det avfyrt flere skudd mot presidentkandidat Donald Trump. En av kulene streifet Trumps høyre øre uten at han ble alvorlig skadet, men en tilskuer ble drept. Kort tid etter ble gjerningsmannen skutt av politiet.
I forbindelse med dette er det svært mange temaer vi kunne kommentere, men vi skal ikke kommentere følgende temaer: Politiets/Secret Services himmelropende inkompetanse, at Trump muligens ikke ble truffet av en kule men av en glassplint, hva det betyr at gjerningsmannen var registrert Republikaner, hvilken betydning dette attentatet vil ha for valgkampen, at president Biden kommenterte attentatet bare to timer etter at skuddene var blitt avfyrt, at ledende politikere i det Demokratiske partiet har forsøkt å redusere den politibeskyttelsen som Trump som tidligere president har krav på, at det i USA er relativt enkelt å få tak i skytevåpen, at gjerningsmannen fikk omfattende støtte på ulike sosiale medier men at han ble kritisert fordi han bommet, at Trump nå fremstår som en slags supermann (han blir raskt frisk av corona, han overlever et drapsforsøk og er raskt på bena etter å ha blitt truffet og reiser en knyttneve for å signalisere at han vil fortsette å kjempe).
Det har vært svært mange politiske attentater gjennom de siste 160 år, dette selv om vi holder oss kun til Vesten (vi har ikke oversikt over attentater i Afrika, Sør Amerika og Asia).
Blant ledende politikere som er blitt drept eller forsøkt drept i attentater finner vi Olof Palme, Anna Lindh, John F. Kennedy, Robert F. Kennedy, George Wallace, Martin Luther King, Malcolm X, Gerald Ford, Ronald Reagan, Abraham Lincoln, Teddy Roosevelt, Yitzhak Rabin, Charles de Gaulle, Jo Cox, David Amess, James A. Garfield, William McKinley (og sikkert noen til). Hvis vi tar med viktige kunstnere og intellektuelle på denne listen kan vi ta med Theo van Gogh, Pim Fortyn, John Lennon.
I mange av disse tilfellene har det vist seg at gjerningsmannen var det som på amerikansk kalles en «a lone nut», altså en gjerningsmann som handlet alene med en uklar eller svært eksentrisk begrunnelse. Vi nevner bare ett eksempel: Ronald Reagan ble beskutt av en person som utførte attentatet for å gjøre inntrykk på filmstjernen Jodie Foster.
Men en rekke av disse attentatforsøkene er blitt utført med en ideologisk begrunnelse eller en ideologisk bakgrunn.
Charles de Gaulle ble forsøkt drept på grunn av hans politikk overfor den franske kolonien Algerie, Abraham Lincoln ble drept fordi han forsøkte å gjøre slutt på slaveriet i USA, Malcolm X og Martin Luther King drept av rasister, Robert Kennedy ble drept av palestineren Sirhan Sirhan på grunn av Kennedys vennlige holdning overfor Israel, John Kennedy ble drept av kommunisten Lee Harvey Oswald, Yitzhak Rabin ble drept av en jødisk nasjonalist, David Amess ble drept av en islamist, Theo van Gogh ble drept av en islamist, Pim Fortyn ble drept av en islamist.
Gjerningsmennene i alle disse tilfellene ble enten drept av politiet eller havnet i fengsel på livstid.
I disse tilfellene der hvor gjerningsmannen har en ideologisk begrunnelse finnes det et stort miljø av personer som deler gjerningsmannens ideologi. Derfor kan vi kalle disse gjerningsmennene for «an ideological nut».
Det er opplagt, og man kan også se ut i fra listen ovenfor, at ideologier som islamisme, rasisme og kommunisme har relativt betydelig oppslutning i Vesten. Disse ideologiene er dog i strid med de verdier som Vesten fundamentalt sett bygger på. (Vestens verdier er rasjonalitet, individualisme, markedsøkonomi, rettsstat, skille kirke stat, mm.) De nevnte ideologier – islamisme, rasisme, kommunisme – er alle kollektivistiske, og de har ingen respekt for individers rett til å bestemme over seg og sitt.
Islamisme, kommunisme og rasisme er ideologier som begrunner og/eller legitimerer drap på meningsmotstandere. Gjerningsmennene, de som vi omtaler som «ideological nuts», opplever det derfor slik at de har ideologisk ryggdekning.
Hva så med attentatet mot Donald Trump?
I flere år har en rekke politikere og ulike type kjendiser snakkes svært nedsettende om Trump. Det er mye negativt å si om Trump, og det har vi også gjort her på Gullstandard en rekke ganger, men det vi snakker om nå er en helt annen type verbale angrep.
Joe Biden har snakket om at man må plassere Donald Trump «in the bulls eye» («bulls eye» er midtpunktet i en skyteskive), Kongressrepresentanten Maxim Walters har oppfordret alle til å trakassere personer som jobber for Donald Trumps administrasjon (dette var mens han var president), Hillary Clinton har fra valgnederlaget i 2016 gjentatte ganger hevdet at Trump var en illegitim president, komikeren Kathy Griffin har posert med en mockup av Donald Trump avhuggede hode, skuespilleren Johnny Depp har flere ganger vitset med at det var en skuespiller som drepte Abraham Lincoln og at det kanskje er tid for at noe lignende burde skje igjen (dette skjedde mens Trump var president). Flere aktører som har viktige roller har også sagt at Trump er rasist, at han vil ringe tilbake slaveriet, at han vil gjeninnføre Jim Crow-lover, og så videre. Videre har rettsapparatet kjørt et utall saker mot Trump, saker som har lite eller intet saklig grunnlag.
Alt dette betyr at en «ideological nut» kan oppleve det som han har ryggdekning for å gjøre noe som alle disse kjente personene, viktige politikere inkludert, reelt sett nærmest oppfordrer til.
Det som skjer i USA, og som vi har kommentert utførlig her på Gullstandard en rekke ganger tidligere, har utgangspunkt i at befolkningen i USA er delt, ideologisk sett. På den ene siden har man en stor gruppe nasjonalkonservative, og Trump er deres leder, og på den andre siden har man en stor gruppe langtidsutdannede som er svært venstreorienterte. Disse langtidsutdannede innehar de aller fleste maktposisjoner, det vil si de er i byråkratiet, de er i pressen, de er i akademia, de er i politikken, de er i byråkratiet, det er i politiet og i rettsapparatet.
Det er sterk mistro mellom disse to gruppene, og når representanter for den langtidsutdannede gruppen stadig snakker om at Trump er rasist, er fascist, at han vil bli diktator, at han vil bringe tilbake slaveriet – så er det ikke annet å forvente at en eller flere «ideological nut(s)» føler at han må ta saken i egne hender og gjøre noe for å få hindret den fremtiden som svært mange representanter for den venstreorienterte gruppen advarer mot hvis Trump får makt.
Så lenge befolkningen er delt i to slike helt uforenlige ideologiske leire, er det bare å forvente at attentateter skjer.
Det som er det viktige punktet her er den ideologiske motsetningen mellom disse to gruppene.
Et slikt attentat vil aldri kunne skje i Norge; det vil aldri kunne skje at at Høyre-sympatisør forsøker å ta livet av en Arbeiderparti leder – dette fordi den ideologiske forskjellen mellom disse to partiene er svært liten.
Men som sagt, den ideologiske forskjellen mellom den gruppen Trump representerer og den gruppen Biden representerer er stor, og da kan slike ting som lørdagens attentat skje.
Det som kan sette en stopper for at slike attentater skjer er kun en ting: at det store ideologiske skillet opphører, og spesielt må de ideologier som legitimerer drap, elimineres.
Sannsynligheten for at noe slikt skal skje i de kommende tiårene er svært liten; det som kan bringe befolkningen til ro, for å bruke den formuleringen, er voksende velstand og, i forkant av dette, en betydelig oppslutning om de verdier som velstand forutsetter og må bygge på (dette er Vestens verdier, kort nevnt ovenfor), og både sosialisme og nasjonalkonservatisme er kollektivistiske ideologier som lever av og dyrker frem motsetninger mellom grupper, og disse ideologiene kan ikke føre til annet enn økende forfall og fattigdom.
Det som kan føre til voksende velstand er altså respekt for eiendomsretten og frihandel, men det er ingen prominente aktører i USA som støtter en politisk utvikling i denne retningen, og det er heller ingen prominente aktører som støtter de verdiene som en slik utvikling må bygge på. Derfor er det liten grunn til å se optimistisk på fremtiden.