Måned: september 2024

«Det eneste vi lærer av historien er at ingen lærer av historien» er et av de mest treffende ordtak som finnes. 

De fleste husker fra historietimene at Adolf Hitler ble valgt til leder/fører i Tyskland i 1933, at han førte en aggressiv opprustningpolitikk, at han i løpet av 30-tallet innlemmet flere områder utenfor Tyskland i Tyskland, og at han i 1939 satte igang det som utviklet seg til å bli annen verdenskrig. Det mange ikke husker, eller kanskje ikke har hørt om, er at sett fra Asia begynte annen verdenskrig i 1937 med Japans invasjon av Kina (Japan invaderte Manchuria i 1931, men fullskala-krigen begynte i 1937). Mange husker heller ikke at Hitler og Sovjetunionen under diktatoren Josef Stalin inngikk en avtale som innebar at Tyskland og Sovjet samtidig invaderte Polen (og delte landet mellom seg) i 1939. 

Men Vestens ledere ville for enhver pris unngå krig med Tyskland, de ville ha fred, og de trodde de kunne få fred ved å inngå avtale med Tyskland. Mest kjent er Storbritannias statsminister Neville Chamberlains avtale med Hitler i München i 1938. Avtalen innebar at Tsjekkoslovakia måtte avgi grenseområdet Sudetenland til Tyskland. Etter at avtalen var signert hevdet Chamberlain at avtalen ville sikre «Fred i vår tid». 

Men det gikk ikke slik. Året etter brøt det ut en stor krig som kostet i alt ca 50 millioner menneskeliv, og som også førte til enorme materielle ødeleggelser. 

Grunnen til at Vestens ledere gikk inn for denne avtalen var at de fullstendig ignorerte ideologien som Hitler baserte seg på og som befolkningen i Tyskland i stor grad sluttet opp om, en ideologi som innebar at Tyskland ville ha «lebensraum» i Europa, og at de ville ha det de kalte «mindreverdige raser», «undermennesker», vekk fra Europa. 

Vestens ledere ville unngå krig, de ville ha ha fred, de ignorerte den aggressive ideologien – nasjonalsosialismen – som dominerte Tyskland. Resultatet ble en katastrofal krig. Vesten, primært USA, ignorerte også den tyranniske ideologien som dominerte Japan før annen verdenskrig brøt ut, og gjorde ingenting for å hindre Japans grusomme politikk på fastlands-Asia. Resultatet ble en katastrofal krig også i Asia. 

I disse dager skjer noe tilsvarende. Vestens ledere, alle som en, oppfordrer Israel til å inngå en fredsavtale med Hamas og Hizbollah.

Vi gjengir bare ett sitat: Utenriksminister Eide sier ifølge Dagsavisen: «– Jeg er ekstremt bekymret for det vi nå ser i Libanon, sier Espen Barth Eide i en uttalelse sendt til NTB etter de massive israelske flyangrepene i Libanon. …. – Svært mange mennesker er nå på flukt. Mange er drept og skadet. Mange av disse har ingenting med konflikten mellom Hizbollah og Israel å gjøre, sier Eide. – Vi trenger en våpenhvile nå, både i Libanon og i Gaza, tilføyer han og påpeker at konfliktene i Midtøsten henger tett sammen.» (link nedenfor). 

Som de fleste vet har det vært krig mellom Israel og naboland/aktører i nærområdet siden Israel ble opprettet i 1948. Israel har inngått fredsavtale med Egypt og Jordan, men det er fortsatt grupper som fører krig mot Israel, de viktigste av disse er Hamas og Hizbollah. 

Hamas har holdt til på Gaza, og Hizbollah har holdt til i sør Libanon. Begge disse aktørene har stadig utført terroraksjoner inne i Israel, de har skutt raketter inn i Israel, begge har det som må kalles militærbaser plassert i sivile områder, det vil si i skoler, i barnehaver, i sykehus, i private boliger. 

7. oktober i fjor gjennomførte Hamas et grusomt angrep mot Israel, de første ofre var deltagerne på en musikkfestival sør i Israel. Angrepet førte til at mer enn 1200 sivile israelere ble drept og/eller torturert på grusomme måter. Hamas-krigerne filmet angrepet mens det pågikk, sendte opptakene til sine familiemedlemmer hjemme på Gaza, og ble gratulert av sine slektninger for at de hadde drept så mange jøder.

Etter dette ser det ut til at Israel har bestemt seg for å eliminere de truslene som Hamas og Hizbollah har utgjort, og de har gått til en kraftig militær aksjon både mot Hamas på Gaza og nå i det siste mot Hizbollah i Sør-Libanon. 

Israel har også utført svært avanserte angrep, blant annet ser det ut til at ved å ha plassert sprengstoff i personsøkere og i walkietalkies som ble brukt av Hizbollah-operatører, er flere tusen Hizbollah-operatører satt ut av spill. (Offisielt har Israel ikke tatt på seg ansvaret for dette angrepet.) 

For å unngå å bli avlyttet har Hizbollah-operatørene ikke benyttet vanlige mobiltelefoner (de er lette å avlytte); de har basert seg på noe eldre teknologi: personsøkere og walkietalkies. Det ser ut som om Israels etterretning har forstått dette, og de iverksatte en plan som over mange år har bestått i å plassere sprengstoff i personsøkere og walkietalkie som er blitt solgt til Hizbollah. Dette er det mest spektakulære og imponerende angrepet krigshistorien noen gang har sett. For noen dager siden eksploderte flere tusen personsøkere og walkietalkies samtidig, og flere tusen Hizbollah-operatører ble drept eller alvorlig skadet. 

Men Vestens ledere oppfordrer Israel til å forhandle med Hamas og Hizbollah for å få slutt på krigen. Ja, krigen fører til enorme lidelser selv om Israel i svært stor grad forsøker og lykkes i å spisse angrepene mot Hamas- og Hizbollah-krigere, men det blir nødvendigvis betydelige sivile tap når Hamas og Hizbollah har sine våpenlagre, sine utskytingsramper, sine komandosentraler og sine krigere i sivile områder. 

I sørlige Libanon har Hizbollah til og med plassert utskytningsbaser i privatboliger. Israels militære ledelse har vært klar over dette og underrettet de som bor i Sør-Libanon at de som har fått plassert utskytningsinstallasjoner i sine boliger gjør lurt i å flytte vekk en stund fordi disse utskytingsbasene vil være mål for det israelske raketter. 

Den feilen Chamberlain og hans meningfeller gjorde i 1938 var å ignorere ideologien som sto sterkt i Tyskland og som Tysklands ledelse baserte seg på: nazismen. Det Vestens ledere gjør i dag, de som oppfordrer Israel til forhandlinger, er å ignorere den ideologien som dominerer i Hamas og i Hizbollah og hos de befolkninger som støtter dem. 

Hvilken ideologi er det da som dominerer i Hamas og Hizbolla? Den ideologien som dominerer er en fundamentalistisk forståelse av islam, og denne ideologien innebærer at dens tilhengere vil innføre sharia, et svært undertrykkende politisk regime, og målet er å innføre sharia over hele verden. Det første skritt er å eliminere det vestlig orienterte sosialdemokratiet Israel, og erstatte regimet der med et shariadiktatur. Dette er enkelt å bekrefte. Vi siterer Sayeed Hassan Nasrallah, som i omtrent 30 år har vært leder i Hizbollah. (Engelskspråklige kilder omtaler ham som Secretary General of the Lebanese paramilitary and political party Hezbollah.) Nasrallah ble forøvrig drept i et i israelsk angrep 28/9. 

Nasrallah har blant annet uttalt følgende: 

«I am against any reconciliation with Israel. I do not even recognize the presence of a state that is called «Israel.» I consider its presence both unjust and unlawful.»

«As we see, this [Israel] is an illegal state; it is a cancerous entity and the root of all the crises and wars and cannot be a factor in bringing about a true and just peace in this region. Therefore, we cannot acknowledge the existence of a state called Israel, not even far in the future, as some people have tried to suggest. Time does not cancel the legitimacy of the Palestinian claim.»

«There is no solution to the conflict in this region except with the disappearance of Israel.» 

Dette er altså den politiske implikasjon mht. Israel av den ideologien som Israels fiender nå baserer seg på, og enhver burde forstå at en forhandlingløsning mellom Israel og aktører som står på disse prinsippene, er umulig. Vi skyter inn her at både Jordan, Egypt, og Saudi-Arabia har akseptert Israels eksistens. Den største aktøren i området som ikke har akseptert Israels eksistens er Iran, og Hizbolla og Hamas er i stor grad proxyer for Iran. 

Det Israel må gjøre er å føre en krig på samme måte som de allierte førte krig mot Tyskland i 1945. 

Målet i 1945 var å sørge for at den nazistiske ideologien ble utryddet i Tyskland, målet var å få overbevist Tysklands befolkning om at den ideologien de baserte seg på var årsaken til at Tyskland ble ødelagt, og at for å få fred måtte de forkaste denne ideologien fullt og helt. Vestens ledere gikk i 1945 ikke inn for en forhandlingsløsning med nazi-regimet, de ville ha en total og fullstendig betingelsesløs kapitulasjon fra Tysklands side. Det var primært Churchill og Roosevelt som gikk inn for denne løsningen ovenfor Nazi-Tyskland. 

Målet for Israels krig nå må være å sørge for at den ideologien som Nasrallah formulerte i sitatene vi gjenga over, må utryddes i befolkningen, det vil si blant palestinerne. 

Israels ledere i dag bør gjøre det samme som Churchill og Roosevelt gjorde i 1945: de krevde betingelsesløs kapitulasjon, og Israels ledere bør kreve det samme i dag. Inntil Hamas og Hizbollah går med på en betingelsesløs kapitulasjon må Israel fortsette krigen for å eliminere all støtte som Hamas og Hizbollah har. 

Dette er den eneste veien til fred i Midtøsten. 

Dersom det kommer en våpenhvileavtale nå, vil den bare føre til at Hamas og Hizbollah vil benytte fredsperioden til å ruste opp, og til å fortsette krigen om noen uker eller måneder eller år. En våpenhvileperiode, som vil føre til at krigen blusser opp igjen, vil ikke gi varig fred. 

En varig fred i Midtøsten forutsetter at palestinerne og palestinernes ledere fullt og helt forkaster den ideologien som de hittil har baseret seg på og som vi kort skisserte i sitatene vi gjenga fra Nasrallah. (Fundamentalt sett er dette en implikasjon av islam, og vi har omtalt islam en rekke ganger tidligere her på gullstandard og andre steder. Vi linker til en artikkel om islam nedenfor.) 

De politiske ledere som førte krigen mot Tyskland i 1945 var altså Winston Churchill og Franklin Roosevelt, og de førte en helt riktig linje: de krevde full militær seier og betingelsesløs kapitulasjon fra Tyskland. 

Dette ga fred, Tyskerne forkastet nazismen, og ble etterhvert Europas sterkeste makt, økonomisk sett. 

Chamberlains politikk førte bare til at krigen ble utsatt, og at den antageligvis ble større og mer ødeleggende enn den ville ha vært dersom man hadde tatt et riktig militært oppgjør basert på de prinsipper som spesielt Churchill sto for i årene før 1939. 

Chamberlain ignorerte det Hitlers ideologi sto for, og resultatet ble en grusom krig. De ledere i Vesten som oppfordrer Israel til forhandlinger om våpenhvile, ignorer essensen i ideologien hos de som nå kriger mot Israel og som kort er oppsummerte i sitatene fra Nasrallah gjenga over. 

Det kommer aldri noe godt ut av å ignorere fakta. 
.

.

.

https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/2024/09/28/eide-vi-trenger-en-vapenhvile-na/

https://en.wikiquote.org/wiki/Hassan_Nasrallah

http://vegardmartinsen.com/islamdenellevtelandeplage.htm

I dagens podcast snakker Magnus og Vegard om det viktige begrepet frihet:

Vi hadde håpet, og også regnet med, at vi ikke skulle skrive flere kommentarer om presidentvalgkampen i USA. Vi er lei. Begge de to kandidatene er fullstendig håpløse. Sjelden har uttrykket å velge mellom pest eller kolera vært mer treffende enn om det valget som de som skal stemme ved presidentvalget i november må foreta. Dette har vi skrevet om her på gullstandard et stort antall ganger, og vi hadde håpet at vi skulle slippe å skrive mer om dette.  

Men hver gang vi tror at nå er bunnen nådd, går saklighetsnivået enda noen hakk lavere. Begge kandidatene har en håpløs politikk, men det kommer stadig utsagn fra begge kandidatene, utsagn som viser at de begge er helt uspiselige. 

Donald Trump har påstått at ulovlige innvandrere spiser folks kjæledyr, altså katter og hunder; at han klarer å samle større publikum enn Elvis, og at han til og med klarer det uten gitar; og at han hater Taylor Swift. Han har også begynt å røre når han snakker, men dette er ikke uvanlig hos en person som er såpass gammel som Trump er; han er 78. Han er blitt merkbart eldre enn var da han satte igang sin første valgkamp for å bli president for 8 år siden.

Kamala Harris, derimot, bare bekrefter det inntrykk alle hadde av henne før hun ble utnevnt til presidentkandidat i strid med alle demokratiske prosesser. Hun forsøkte å bli nominert som presidentkandidat i 2020, man trakk seg etter at hun fikk null oppslutning; hun ble kvotert inn som visepresident og bemerket seg ikke i denne stillingen; det var til og med snakket om at hun var en så dårlig kandidat at hun burde skiftes ut slik at Biden kunne stille med en kompetent visepresidentkandidat i årets valg. 

Etter at det ble umulig å benekte at Biden var sterkt redusert ble Kamala Harris skjøvet frem i rampelyset, og store deler av pressen, som reelt sett fungerer som Demokratenes valgkampapparat, fremstilte henne fra da av nesten som om hun var Jesus som var kommet tilbake. 

Hun har ikke stilt til intervju med vanlige journalister; men hun stilte til ett intervju sammen med sin støttekontakt Tim Walz, og i dette intervjuet var det opplagt at hun bare skulle få myke spørsmål. Det andre intervjuet hun stilte til var med Oprah Winfrey. 

Oprah Winfrey har vært en sterk støttespiller for Demokratene, men man kunne se under showet at hun (Oprah) fikk kalde føtter når hun hørte hva slags svar Harris ga; vi gjengir kun ett: En velger klaget over hvor dyrt alt var blitt, og hun spurte Harris om hva hun skulle gjøre med de høye matvareprisene. Harris svarte: 

Yours is a story I hear around the country as I travel. In terms of both rightly having the right to have aspirations and dreams and ambitions for your family and working hard and finding that the American dream is for this generation and recently far more illusive than it’s been. And we need to deal with that. And there are a number of ways, one is bringing down the cost of everyday necessities, including groceries …. (link nedenfor).

Det er bare innholdsløst prat, og det tyder på at Harris ikke har den minste peiling på hvorfor prisene har gått opp og hva man kan gjøre med det. 

Så, amerikanerne må velge mellom to fullstendig håpløse kandidater. 

Vårt hovedpunkt i dag er dog et annet. Per i dag er Trump blitt utsatt for to attentatforsøk. Vi påstår overhodet ikke at det er en konspirasjon bak disse to attentat forsøkene, det er ingenting vi har sett som tyder på noe annet enn at disse to gjerningsmennene er «lone nuts»; de handlet alene og det er ikke noe apparat bak dem. 

Men en nylig publisert meningsmåling sier at 28 % av Demokratene svarte Ja på følgende spørsmål: 

«… would America be better off if Donald Trump had been killed …?» 

28 % svarte altså Ja på dette. (47 % svarte Nei). 

Så, nesten en tredjedel av Demokratene mener det ville vært å foretrekke at deres partis motkandidat ville ha blitt drept. 

(Ja, meningsmålinger er usikre, og her var det bare 1000 personer som ble spurt. Men de gir allikevel en pekepinn.) 

Hvis man ser dette i lys av den retorikken som ledende Demokratiske parti har benyttet overfor Trump, så er dette kanskje ikke overraskende. 

Han er blitt beskyldt for å være rasist, han er blitt beskyldt for å ønske å bli diktator, han er blitt beskyldt for å være en fare for demokratiet, han er beskyldt for å ønske å gjøre slutt på demokratiet, han er blitt beskyldt for å være nazist  – og han er blitt sammenlignet med Hitler. (Vi kan også hente et slikt eksempel fra Norge: VG publiserte på sin forside et stort bilde av Trump påført Hitler-bart.)

Vi kan ikke motstå fristelsen til å skyte inn her at en av de som for noen år siden var nær ved omtale Trump som en ny Hitler var Trumps nåværende visepresidentkandidat J.D. Vance. 

Nå har Trump og hans folk heller ikke brukt silkehansker når de omtalt ledende Demokrater, de snakker om «crooked Hillary», de sier om henne at «you belong in jail», de snakker om «the Biden crime family», etc., men allikevel er det en forskjell mellom dette og den retorikken som ledende Demokrater har brukt overfor Trump. 

Iblant ser man i diverse publikasjoner diskusjoner om tidsreiser, og ofte blir de potensielle tidsreisende stilt følgende spørsmål: «Hvis du kunne reise tilbake i historien og utføre en handling som ville endre historiens gang, hva ville du gjort da?» Og det er de fleste svare på dette spørsmålet er følgende: «jeg vil drept Hitler før han fikk makt».

Hitler er med stor rett beskrevet som historiens verste menneske, og hvis man kunne drept ham før han fikk makten i Tyskland kunne 30- og 40-tallet blitt helt annerledes enn det ble: Annen verdenskrig førte blant annet til at 50 millioner mennesker mistet livet og til enorme materielle ødeleggelser. Hadde annen verdenskrig gikk inntruffet ville tiden etter 1945 blitt helt annerledes enn den ble.

Så når prominente aktører fremstiller Trump som en ny Hitler, da er det ikke overraskende at enkelte «lone nuts» vil føle seg kallet til å gjøre det som de fleste tidsreisende ønsker å gjøre dersom de kunne reise tilbake til tidlig på 1900 tallet.  

Så det å bruke den retorikken som prominente Demokratiske politikere har gjort, og det som redaktøren av VG har gjort, er å oppildne «lone nuts» til å skyte på en ledende politiker. 

Vi vil igjen presisere for hundrede gang at vi ikke er tilhengere av Donald Trump, han er en forferdelig person og en forferdelig politiker, men måten å bekjempe ham på er ikke å fremstille ham som slik som enkelte gjør, måten er å argumentere saklig og rolig og vennlig mot alt han står for. 

Men altså, enkelte aktører har nærmest direkte oppfordrer til drap på Trump. Hvis Trump hadde blitt drept, ville USA antagelig opplevd noe som var langt verre enn de opptøyene som skjedde etter drapet på George Floyd for noen år siden. Noen har brukt ordet borgerkrig, men det som vil skje blir helt annerledes enn det som USA ble rammet av i perioden 1861-65. 

Det er ikke bare noen få som har nærmest direkte oppfordret til drap på Trump, 28 % av Demokratene ser ut til å støtte et slikt attentat, det ser ut som om de mener at det er en god ting at opposisjonskandidaten blir drept i et attentat. Hva kan man si om tilstanden i et land hvor den fremste politiske opposisjonskandidaten blir drept i et attentat? 

Vi sier ikke mer om dette annet enn å konstatere at USA har forfalt; når den politiske retorikken er blitt slik som vi har gitt eksempler på over, da er USA svært nær det som enkelte observante observatører har karakterisert som en bananrepublikk. 

Vi har de siste årene skrevet en rekke artikler om utviklingen i USA her på Gullstandard, og mange av dem er samlet i boken USA: fra frihetsideal til bananrepublikk. Denne boken inneholder også en god del materiale som ikke er publisert tidligere. 

Den bok som best beskriver utviklingen i USA er Leonard Peikoffs The Ominous Parallells. Selv om denne boken utkom for mer enn 40 år siden gir den korrekt beskrivelse ikke bare av utviklingen frem til 1980, men også av det som ville komme til å skje i årene etter at boken ble utgitt.  
.

.

.

https://www.dailymail.co.uk/news/article-13873619/MAGA-kamala-harris-word-salad-oprah-winfrey.html

https://napolitaninstitute.org/wp-content/uploads/2024/09/GCM24-0917-Mini-Crosstabs-Assassination-Attempt.pdf

https://www.bokkilden.no/amerikansk-historie/usa-vegard-martinsen/produkt.do?produktId=126402285

Magnus og Vegard samtaler om hvordan staten kan reduseres.

Europa har kolossale økonomiske problemer (Europa har også store problemer på andre områder, men i denne artikkelen konsentrerer vi oss kun om de økonomiske problemene), og de er blitt så store at selv Europas politiske ledere har oppdaget dem og endog kommet til at drastiske tiltak er nødvendig. Og, kreative som de er, det de har gjort er å sette ned en kommisjon! (Å nedsette kommisjoner er jo det alle aktører innen mainstream mener er det første man skal gjøre hver gang et  problem skulle dukke opp; dette fordi disse politiske lederne ikke har noen som helst forståelse av hvordan en økonomi egentlig fungerer.) Aftenposten oppsummerte komiteens innstilling i en artikkel (linket til nedenfor) for noen dager siden:  

Draghi-kommisjonen

«Mario Draghi [kommisjonens leder, tidligere statsminister i Italia] tegner et dystert bilde av EUs fremtidsutsikter:– For første gang siden den kalde krigen må vi være urolige for vår overlevelse, sa Italias tidligere statsminister mandag [9/9]. I en fersk rapport om konkurransekraft laget for EU foreslår han radikale endringer som svar på det som synes som aggressiv økonomisk konkurranse fra Kina og USA [uthevet her]. Europa sakker akterut. – Vi er kommet til et punkt hvor vi, hvis vi ikke gjør noe, må gå på akkord med enten vår velferd, vårt miljø eller vår frihet, skriver den tidligere sjefen for den europeiske sentralbanken.»

Mer fra Aftenpostens artikkel: «… europeisk industri sliter i konkurransen med USA og Kina. Veksten og produktiviteten sakker akterut i forhold til USA og konkurransen fra Kina øker på mange områder. Da verdenssituasjonen var mer stabil, var man mindre bekymret for å være avhengig av andre. Russlands krig mot Ukraina har endret dette. Nå er det slutt på billig russisk gass og avhengighet av Kina blir sett på som en utfordring. Rapporten tar for seg utfordringer innen teknologiutvikling, grønn omstilling og forsvar. Mario Draghi mener at EU-landene må bruke 700–800 milliarder euro mer i året på grønn omstilling, digitalisering og innovasjon.» 

Aftenposten forteller at «Kina drukner Europa i billige solcellepaneler, rimelige elbiler, batterier og forbruksvarer» som om dette er noe negativt, og fortsetter: «Kinas subsidierte overproduksjon av varer gjør det vanskelig for europeerne å konkurrere.

Nylig ble det klart at Volkswagen kan bli tvunget til å legge ned en bilfabrikk.Det har aldri skjedd i firmaets 87 år lange historie. …. Samtidig sitter Kina på de fleste råvarer som trengs til ny digital teknologi. Slik teknologi trengs for å møte kravene til grønn omstilling, forsvar og romvirksomhet. Dermed undergraves Europas fremtidige konkurransekraft. Allerede sliter de fleste EU-land med store budsjettunderskudd. …». 

Aggressiv konkurranse 

Kommisjonen hevder ifølge Aftenposten at Europa er utsatt for «aggressiv økonomisk konkurranse fra Kina og USA». Hva er det dette egentlig betyr? Jo, det betyr at de selger oss billige varer av høy kvalitet. Stakkars oss – vi får muligheten til å kjøpe billige varer fra USA og Kina. Akkurat her vil vi ikke kommentere dette poenget ytterligere. 

Tilstand og forslag  

Aftenposten siterer en forsker, professor Kåre Dahl Martinsen ved Forsvarets høgskole, som kommer med følgende innsiktsfulle kommentarer: «EU må skaffe penger til både forsvar og industriell vekst. Det betyr proteksjonistisk politikk, som USA fører, sier professoren.Ved å legge så mye toll på varer fra Kina at subsidiene utjevnes, blir prisene reelle. – Først da kan europeisk industri konkurrere med dem. Martinsen erkjenner at dette vil bety høyere priser. Men det er prisen for å bevare europeisk konkurransekraft. – Hvis ikke, kan vi alle belage oss på å bli et slags autonomt område uten politisk og økonomisk slagkraft»… «Veksten og produktiviteten er lavere enn i USA, og konkurransen fra Kina øker. Draghi mener Europa må gjøre investeringer som er dobbelt så store som Marshall-hjelpen – det europeiske gjenreisningsprogrammet fra USA etter andre verdenskrig…. Energiprisene for europeisk industri er to-tre ganger høyere enn i USA. Det å være avhengig av kinesiske varer, råvarer og komponenter, er stadig mer problematisk. Europa har ikke klart å henge med i den digitale revolusjonen. … Det blir færre i arbeid. Det betyr at EU må bli mer produktivt for å klare å vokse. Det er mye «gammel» industri. Bilindustrien dominerer fortsatt i Europa, mens teknologiselskapene har tatt over i USA. Dit flytter også mange vellykkede europeiske selskaper. Draghi mener at europeerne nå må være på ballen i utviklingen av kunstig intelligens. EU har ambisiøse klimamål og er i front på flere områder … «Draghi hadde trengt en tryllestav», skriver  Politico. Financial Times  peker på politisk splittelse i EU og den ustabile politiske situasjonen i flere av de store EU-landene, som Frankrike og Tyskland. Det gjør det vanskelig å få gjort noe. Appetitten på å ta opp felles EU-lån er også lav. » 

Vi siterer ikke mer fra artikkelen; det som finnes der og som ikke er sitert ovenfor er like lite innsiktsfullt som det vi har sitert. Artikkelen er tilgjengelig via link nedenfor, dog bak betalingsmur. 

Årsaken

Når det går så galt som det er i ferd med å gjøre i Europa kommer det av politikken som er blitt ført har vært feil. Vi skyter inn at det er mulig å føre en politikk som innebærer at man får fredelige, harmoniske samfunn med voksende velstand. Nei, det er korrekt at ingen land i dag fører en slik politikk, men det er mulig. Det er bare det at en slik politikk må bygge på verdier som befolkningene per i dag ikke støtter; de verdier som ligger i befolkningen fører nødvendigvis til den skadelige politikken som alle land i Vesten før i dag. (Vi sier Vesten; men landene utenfor Vesten fører en enda dårligere politikk enn landene i Vesten gjør.) 

Politikerne sier at de vil at folk skal ha gode jobber, at de skal ha gode pensjons- og trygdeordninger at de skal ha gode arbeidsbetingelser, god skole, gode tilbud innen helse, god infrastruktur, lite kriminalitet og rent miljø. Det er dette de SIER. Men den politikken de fører har stikk motsatte resultater. Politikerene sier også at de vil ha likhet (det vil si at størstedelen av befolkningen skal befinne seg på omtrent samme velstandsnivå; mange har fått for seg at det er et problem hvis det er mange rike i et samfunn), og folk flest støtter dette, men en politikk som innebærer at man vil ha likhet vil ødelegge de godene som er nevnt over. Ønsket om likhet preget politikken i så stor grad at den ødelegger alt som gjør velstand mulig. 

De godene politikerne sier at de vil ha, og som folk flest vil ha, er resultater av velstand. Velstand er produksjon. For å få velstand må man derfor ha produksjon – dette høres opplagt ut, men det er nesten ingen som forstår det i tilstrekkelig dybde. 

Alle goder man benytter og/eller forbruker må produseres. Det politikerne da kan – må – gjøre for å øke velstanden er å fjerne hindringer for produksjon. Det vil si at produsenter ikke må hindres hverken av kriminelle eller av tiltak og lover og regler og forordninger og rundskriv og restriksjoner og løyveordninger vedtatt av politiske myndigheter. 

Kort sagt: for å øke velstanden må hindringer for produksjon fjernes. Dette er den eneste veien til velstand. 

Historie

Men hva har skjedd i EU de siste 30- 40-50 årene? 

Storbritannia og Tyskland har hver lagt ned cirka 30 kjernekraftverk, og dette er intet annet enn en hindring av produksjon av energi. Energi er en forutsetning for praktisk talt alt, vi bruker det til alt fra produksjon og oppvarming til nedkjøling og transport og til mye annet. Kommer det mindre energi inn i markedet, blir alt i markedet dyrere, og det betyr at velstanden blir lavere. 

EU har også bygget opp til et kolossalt byråkrati, der hundretusener av mennesker sitter og passer på og kontrollerer hva de produktive gjør. De produktive må derfor fylle ut skjemaer, sette seg inn i regelverk, følge regelverk, og rapportere til disse byråkratene. Dette innebærer intet annet enn at mye energi som kunne blitt benyttet til produksjon/velstandsøkning går med til å sørge for å holde liv i et apparat som ikke produserer noe nyttig i det hele tatt. Dette byråkratiet er helt unødvendig, og dersom de som er ansatt i dette byråkratiet hadde hatt produktive jobber ville de dels ikke vært en byrde på de som nå er virkelig produktive, og de vil også kunne selv vært produktive; de kunne ha vært med på å øke velstand. Slik det er nå fungerer dette apparatet kun som en byrde som er en demper på velstandsproduksjonen.  

I tillegg er det innført en rekke såkalte klimatiltak, tiltak som er enormt kostbare for folk flest, men som overhodet ikke vil ha noen som helst innvirkning på klimaet. (Klimaet varierer naturlig, og det er ingenting vi kan gjøre med det.)

Det er også slik at entreprenørånden i Europas befolkning er liten eller nærmest ikke-eksisterende. Entreprenørånd innebærer at det er en positiv holdning til kreativitet og innovasjon i kulturen, en holdning som innebærer at mange får lyst til å finne opp nye produkter å selge, finne nye tjenester å tilby, finne mer effektive måter å gjøre gamle ting på, og at det finnes personer som vil starte bedrifter og som da vil tjene penger. Tilstanden i Europa i dag er slik at denne type personer blir møtt med mistro. Hvis denne type personer lykkes og tjener mye penger, blir de også utsatt for et enormt skattetrykk. 

Svært mange europeere tenker mest på at det de helst vil er å jobbe minst mulig, ha mest mulig ferie og gå av med pensjon så tidlig som mulig. Man ser visse, men ikke spesielt sterke, tegn til at politikerne er oppmerksomme på dette; de forsøker iblant å redusere de enorme pensjonsforpliktelsene de har – men hvordan reagerer befolkningen/fagforeningene på dette? Med enorme demonstrasjoner og protester. (Norske fagforeninger har her allikevel vært mer edruelige enn fagforeninger i for eksempel Frankrike.)

Det sies i Aftenpostens artikkel at EU-politikerne mener at det må foretas enorme investeringer i Europa. Dette er nok riktig men hvor skal disse pengene kommer fra?  Hvis staten skal investere, må den ta disse pengene fra de som har tjent dem, det vil si fra de produktive, og så vil da pengene bli investert etter hva politikerne selv føler er riktig og nyttig, og dette er ofte det som er i samsvar med deres egne velgeres ønsker og preferansene hos de pressgrupper de bygger på. Det som er bedre er å la de som har tjent pengene for å beholde dem og så la dem investere; investorene risikerer da sine egne penger og derfor vil ha langt større incentiv til å investere i noe som virkelig kan være verdiskapende.  

Krigen 

Aftenposten skrev: «Da verdenssituasjonen var mer stabil, var man mindre bekymret for å være avhengig av andre. Russlands krig mot Ukraina har endret dette» 

Ja – men hvorfor ble det krig? Putin viste fra omkring 2006 tydelig aggressive tendenser, både innenriks og utenriks. Hvordan svarte Vesten på dette? Med ettergivelse og ettergivelse og ettergivelse. Vestens lot Putin få holde på, og han har økte sin innflytelse og kontroll i land som ligger i nærheten av Russland. På grunn av manglende motstand fra Vesten regnet han med at en invasjon av Ukraina ville innebære en rask seier.  

I tillegg har Vesten tapt kriger i Irak og Afghanistan, og det er ingenting som oppildner aggressive tyranner mer enn at deres mulige motstandere taper kriger. 

Vi har i svært mange år sagt at NATO er en vits. (NATO har riktignok blitt sterkere etter Russlands invasjon av Ukraina, men vår vurdering gjaldt tilstanden som rådet før Russlands invasjon.) Hovedpoenget med et militært forsvar er at det skal fremstå så sterk at ingen våger å angripe. Det beste et militært forsvar kan gjøre er å fremstå som så sterkt at at enhver mulig angriper vil konstatere at et angrep vil føre til et sikkert og raskt nederlag. Det var her NATO sviktet totalt frem til februar 2022; observante observatører var allerede fra tidlig på 2000-tallet klar over at Russland ville bli farlig, og det Vestens politiske ledere da burde ha gjort var å oppruste NATO slik at Russland ville forstå at et militært angrep ikke ville lykkes. (Nei, Ukraina er ikke med i NATO, men allikevel….)

Og ja, vi her på Gullstandard var blant de observante observatørene som for innpå 20 år siden så hvor Putin ville.  

Som sagt, heldigvis har NATO nå rustet opp (og utvidet antall medlemsland), men avgående generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte nylig at han synes at NATO gjorde for lite for Ukraina i begynnelsen av krigen. Dette er korrekt. Både USA og Storbritannia har gitt betydelig hjelp, men dessverre har de ikke latt Ukraina få bruke våpen de har fått fra disse landene i det omfang som har vært nødvendig for virkelig å svekke Russlands krigsinnsats.(Ukraina har fått våpen, men det har vært omfattende restriksjoner fra USA og Storbritannia mht. til hvordan og hvor disse våpnene kunne brukes. Videre, det tok svært lang tid før Ukraina fikk anledning til å benytte enkelte våpensystemer som ble lovet relativt tidlig etter Russlands invasjon. 

Ytringsfriheten svekkes 

Men tilbake til EU/Europa. Man kan også se at store bedrifter som oppfører seg på en litt annen måte enn det EU-byråkratene ønsker, blir ilagt store bøter eller truet/trakassert på annen måte. Selskaper som Google og X er stadig utsatt for denne type trusler, og nylig ble opphavsmannen bak Telegram arrestert i Frankrike. Det er intet annet enn angrep på ytringsfriheten – disse plattformene publiserer standpunkter og meninger som er i strid med det politikerne mener befolkningen bør få anledning til å høre. 

Det har også forekommet at personer som har gitt uttrykk for upopulære meninger på sosiale medier er blitt arrestert og idømt fengselsstraffer, noe som skjer samtidig med at personer som begår reell kriminalitet får operere som om det de gjør er bare uttrykk for en annerledes kultur. Dette viser et tydelig trekk i totalitær retning. 

Migranter

Det er også slik at innvandrere og migranter som kommer til land i Europa ofte blir tilgodesett med kost og losji på skattebetalernes regning, noe som skattebetalere flest neppe synes er en god ordning. Når enkelte av disse skattebetalende blir kraftig forbannet og lager bråk blir de idømt kraftige straffer. Strenge straffer for bråk og hærverk er som det bør være, men politikere med riktige prioriteringer ville sørget for at årsaken til slike opptøyer ikke eksisterte.

Hva må gjøres? 

Det som kan løse Europas problem – det eneste som kan løse Europas problem på kort sikt – er: redusér skatter og avgifter kolossalt, redusér eller helst fjern byråkratiets innblanding i det produktive mennesker gjør, redusér offentlige goder til personer som ikke har bidratt inn i eksisterende trygder og pensjonssystemer, la de som tjener mye penger i større grad få beholde dem; gjør det mulig for dem å investere i nye produktive aktiviteter. Avslutt alle klimatiltak, avslutt alle forsøk med solenergi, vind energi, vindmølleparker til havs, etc. – disse tiltakene skaper ikke verdier, de ødelegger verdier. Dette betyr at det totale regnskap og slike programmer vil gå med enorme underskudd. Prosjekter bør skape verdier, de skal ikke ødelegge verdier, og programmer som er tenkt å produsere alternativ/fornybar energi skaper ikke verdier de forbruker verdier. Som det er blitt sagt noen ganger: «næringer er til for å holde liv i folket, det er ikke folket som skal holde liv i næringene». 

Press 

Aftenposten bruk overskriften Europa under press fra Kina – innebærer dette et ønske om at de tingene vi kjøper fra Kina/de tingene Kina selger til oss, burde vært dyrere og da mer kostbare for Europas forbrukere?

Aftenposten antyder at løsningen er at vi må beskytte oss mot kinesiske og amerikanske produkter, det vil si at vi ikke skal få anledning til å kjøpe billige ting fra USA og Kina. Men det å hindre Europas befolkning i  kjøpe billige ting er jo ikke et gode for Europas befolkning. Hvis en dings fra Kina koster en europeer 50 kr, hvorfor er det bedre hvis han må betale 70 kr for en tilsvaende ? 

Ja, kanskje han da heller vil kjøpe et tilsvarende europeisk produkt som koster 60 kr., men det som ville vært best er jo å sørge for at produksjonen i Europa var like god og effektiv som den er i Kina, slik at europeiske produkter var bedre og billigere. Og dette kan politikerne lett fikse, men da må de fjerne reguleringer av næringslivet, de må fjerne makt fra politikere og byråkrater og la de enkelte involverte  aktører – produsenter og forbrukere – selv bestemme alt fra design og råvarebruk og omsetningsbetingelser (f.eks. garantier) og pris.  

Og hvorfor skal vi her i Europa produsere akkurat de samme tingene som Kina produserer på en billig og god og effektiv måte? Internasjonal arbeidsdeling er en god ting! 

Penger

Aftenposten snakker om at det trengs penger å investere i Europa – men hva er penger? Aftenpostens skribent skriver som om han tror at løsningen er å finne en rekke kiste full av gullmynter, og at politikerne så kan bruke disse gullmyntene til å investere og sørge for å øke den produktive innsatsen i Europa. Det er ikke slik det er. Penger er et byttemiddel, og penger har sin verdi i det som er produsert. Verdiene ligger altså i det som er produsert, ikke i pengene, så hvis det blir mer penger (utstedt fra sentralbarnbanken uten økt produksjon) så hjelper ikke dette noe som helst fordi mengden som er produsert er den samme. (Litt enkelt forklart: hvis pengemengden øker uten at mengden produserte varer og tjenester øker, får pengene mindre verdi, det er dette som er inflasjon.) 

Hvis staten skal investere penger som den er tatt fra borgerne betyr dette at borgerne får mindre penger å investere, og da blir den totale investeringsmengden ikke endret. Hvis man kun i liten grad kan tjene penger på å investere blir mengden investeringer mindre enn den ellers ville ha vært. Jo mer kapital for det er akkumulert i et samfunn, jo mer kan man investere og jo mer avanserte produkter kan man skape i i fremtiden. Dette forutsetter at private får mulighet til å beholde det de tjener. Staten tar disse pengene vil stor grad av kapitalen gå til å på en eller annen måte bestikket politikernes foretrukne pressgrupper. Mengden akkumulert kapital i samfunnet vil bli mindre og velstandsutviklingen vil bli dårligere enn den ellers ville ha vært. 

Slutten 

I all hovedsak er det slik at alt det som Aftenpostens artikkel refererer som forslag for Europa bortsett fra et er forslag som bare vil gjøre problemene enda større. (Det ene forslaget som er godt er det som innebærer deregulering.) 

I all hovedsak er det i mainstream ingen forståelse som hva som er årsak til problemene og hva som er løsningen på problemene. Derfor er det liten grunn til å være optimist med hensyn på fremtiden. 

Vi oppsummerer det som er den riktige løsningen: Redusér statens rolle i all næringsvirksomhet, redusere skatter og avgifter og reguleringer, fjern alle klimatiltak, stopp alle planer om havvind, vindmølleparker, solenergi, fjern alle forbud mot bygging av kjernekraftverk, vedlikehold de kjernekraftverk som finnes, styrk entreprenørånden, la de som tjener masse penger få beholde dem og investere dem slik de selv ønsker, sørg for at pengene (euro, pund) har stabil verdi. Beskytt full ytringsfrihet og sett alle som begår reell kriminalitet i fengsel. Kutt alle offentlig støttetiltak spesielt beregnet på innvandrere. (Dette er kun noen få hovedpunkter, det er ikke en fullstendig liste.)

I tillegg vil vi også nevne at vi absolutt er for at man skal styrke det militære forsvaret, og gi Ukraina all den støtten de trenger for å slå tilbake Russlands invasjon. Gi Israel all den støtte de trenger for å slå tilbake angrepet fra Hamas, Hizbollah, og andre av Irans proxyer, og bruk den militære slagkraft som er nødvendig for å uskadeliggjøre Houtiene.  

Vil det bli stor oppslutning om de tiltakene vi nevner her? Neppe. Vil det da gå bra fremover? Helt sikkert ikke. 

Men som det er grunn til å si enda en gang: folk får de politikere og den politikk de fortjener, de får den politikken de stemmer for i valg etter valg etter valg. De vanskelige tidene som nettopp har begynt kommer av at folket i noen tiår har stemt for en politikk som nødvendigvis må føre til det som skjer: i første omgang synkende velstand, og deretter til en rekke problemer på stadig flere områder.  
.

.

..

https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2024-09-11/a/europa-under-press-fra-bade-kina-og-usa/611/1531513/54969627

I denne podcasten diskuterer Magnus og Vegard sykelønn, privatisering, skattelettelser og samarbeid med diktaturer.

La oss med en gang si at svaret på spørsmålet i overskriften er Nei. Grunnen til at vi allikevel stiller spørsmålet er at det har skjedd enkelte merkelige ting i amerikansk politikk de siste ukene. Ja, merkelige ting har skjedd i amerikansk politikk helt siden starten, men det som har skjedd nå er, ifølge enkelte, allikevel i en klasse for seg. På en måte er det kanskje viktig å beskrive dem som relativt små ting, men, hvis de blir gjennomført, vil de har store positive konsekvenser for USAs befolkning. 

For ikke mange tiår siden var det slik at Demokratene var tilhengere av statlig styring og kontroll, og mindre individuell frihet, mens Republikanerne i større grad var tilhengere av markedsøkonomi og frihandel. 

Nå er det enkelte tegn som tyder på at det kanskje er blitt litt annerledes. 

Prøv å gjette hvem som sa dette: «If we want to make it easier for young people to buy a home, we need to build more units and clear away some of the outdated laws and regulations that have made it harder to build homes for working people in this country.» 

Frimarkedstilhengere har sagt dette i alle år, men den som har sagt det nå er en politiker som absolutt ikke er en frimarkedstilhenger: Barack Obama. (Vel, ekte frihetmarkedstilhengere har ikke sagt at de vil fjerne «outdated … regulations», ekte frimarkedstilhengere vil fjerne ALLE reguleringer, men vi lar dette poenget ligge.)   

Tidligere har Obama ikke gjort seg til talsmann for å redusere offentlig makt, men nå sier han dette klart og tydelig, i hvertfall på et bestemt (og ganske snevert) område. 

En som følger opp Obamas poeng er kongressmedlem Robert Garcia – som også er Demokrat; han har planer om å lansere et program som har fått navnet YIMBY; programmet skal gjøre det lettere å bygge nye boliger ved å fjerne reguleringer. YIMB, er en forkortelse for Yes, In My Backyard, et slagord som han har lansert for å erstatte de mer kjente NIMBY: Not In My Backyard.   

En kommentator skriver på Politico: «Garcia, the former mayor of Long Beach, has championed legislation that would make it easier to build housing in urban areas by reducing minimum parking requirements. He said Congress needs to get more ambitious with proposals to speed up housing production, including by offering more financial incentives for states and local governments that welcome new construction» (link nedenfor). 

Garcia forteller at «There’s a real movement happening around a pro-housing agenda … It’s a huge way of bringing in all types of new voters, younger people as well.» Han mener altså at dette vil bringe nye velgere til det Demokratiske partiet. 

Blant de Demokratiske politikere som støtter dette initiativet finner man senator Brian Schatz, New York, og Kongressmedlemmmene Maxwell Frost og Alexandria Ocasio-Cortez. Ja, tro det eller ei, den sterkt venstreorienterte AOC ser ut til å støtte dereguleringer. Eller kanskje de bare vil erstatte gamle og trege reguleringer med nye og moderne og effektive reguleringer – men i såfall vil det ikke bli noen forbedring overhodet, ja, da vil du kanskje bli enda verre enn det er nå.  

Hvordan stiller Republikanerne seg til dette? Republikaneren Tucker Carlson, som dog ikke er politiker, han er journalist, ser ut til å være motstander av forsøkene på å gjøre det lettere å bygge tomannsboliger og firemannsboliger i områder som tidligere var forbeholdt eneboliger. Han har omtalt denne liberaliseringen som et forsøk på å «avskaffe forstedene» – «abolish the suburbs» (link nedenfor). Å gjøre områder som tidligere har vært regulert kun til eneboliger mer åpne for andre type boliger, er altså i følge Tucker Carlson å forsøke å avskaffe forstedene. 

Demokratenes visepresidentkandidat, Tim Walz, forsøker å fremstile seg seg som en vanlig amerikansk pappa, tidligere soldat, fotballtrener og lærer. Denne fokuseringen på vanlig familie ser nå ut til å være et viktig markedsføringspoeng for Demokratene i dem pågående valgkampen. Men tidligere var det i stor grad Republikanerne som fokuserte på viktigheten av familien og såkalte «family values». 

Kamala Harris ser ut til å legge vekt på optimisme og fremtidstro: «Amerika er stort og godt og viktig, og fremover skal vi bygge bedre tider». Donald Trump legger vekt på at Amerika er ødelagt og at bare han kan «Make America Great Again». Det ser ut til at det er Demokraten Kamala Harris som har tatt opp tråden fra Republikaneren Ronald Reagans optimisme og fremtidstro.  

Så, Demokratene satser på å fjerne reguleringer, de har fokus på familien, de har fremtidsoptimisme – elementer som i tidligere tider var viktige deler av Republikanernes politikk. 

Vi har tidligere også sett antydning til dette nye fokuset for Republikanerne; ledende politikere og sympatisører har snakket om å forby TikTok og å forby førerløse biler. Hvorfor kan noen ønske å forby førerløse biler? Det er fordi hvis biler ikke trenger sjåfører vil det føre til at mange nåværende sjåfører mister jobben: tidligere var det sosialister og fagforeninger som kjempet mot innføring av maskiner fordi de tok jobber fra arbeidere; nå er det de konservative som står for en slik politikk. 

Men hva er da de viktige elementene i dagens politikk for det Republikanske partiet?

Det ser ut til at det viktigste for dem er å legge restriksjoner på innvandring, og å innføre toll på import. Dette var ikke blant de saker som var viktig for Republikanerne bare for kort tid siden (men selvsagt, Republikanerne har aldri vært konsekvente frihandelstilhengere).  

Videre det ser ut til at Republikanerne vil sterkt innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort, men Donald Trump har flere ganger snudd 180 ° på dette punktet så hva slags politikk han vil gå inn for som president er det umulig å si. Allikevel, velgerbasen for Republikanerne ser ut til å være sterkt imot kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og Trumps siste kursomlegging kan føre til at han mister en del velgere i det kommende presidentvalget. Men det er lenge igjen til valget, det er hele to måneder, og Trump, slik vi kjenner ham, kan rekke å snu 180 ° flere ganger i løpet av denne  perioden. 

Men Demokratene er fortsatt sterkt venstreorienterte og vil ha statlig styring og kontroll av det meste, de vil beskatte og regulere, og redusere næringsfrihet og individuell frihet. 

Vi gjengir kun et av utallige sitater som bekrefter dette. Demokratenes visepresidentkandidat Tim Walz uttalte følgende i sin tale på konventet: «That’s how we’ll build a country where workers come first, health care and housing are human rights, and the government stays the hell out of your bedroom.» 

Men hvis man har rett til helsetjenester og bolig, betyr dette at andres rettigheter må krenkes for at staten skal sørge for at alle kan få slike goder. Så det Walz sier her er selvmotsigende, men det er jo slik praktisk av alle politikere snakker hele tiden. Men at han vil at «the government stays the hell out of your bedroom», er en god ting, det han sier betyr at han vil likestille homofile og heterofile forhold. 

Nå har Demokratene ført en såpass velregissert valgkamp at de har klart å få det til å se ut som om de har lagt woke-hysteriet, som har dominert partiet de siste årene, bak seg. Dersom de får stor makt etter valget i november er det allikevel sannsynlig at de vil dytte denne svært skadelige politikken ned over hodene på USAs befolkning, noe som vil ha katastrofale følger. 

Det klokeste Demokratene har gjort er antakelig å ikke la Kamala Harris stille opp i intervjuer. Hun har riktignok stilt i ett intervju, men der våget hun ikke å stille alene, hun hadde hun selskap av sin støttekontakt Tim Walz. Intervjuet ble utført av en meget vennligsinnet journalist, og det ble heller ikke sendt direkte; den versjonen som havnet på skjermen var sterkt redigert i forhold til råopptaket. Den rappkjefta Donald Trump derimot har ingen problemer å stille opp til intervju, han har stilt i om lag 40 intervjuet i samme periode som Harris har stilt i sitt ene intervju. (Akkurat dette avsnittet har ingenting med hovedpoenget i denne artikkelen å gjøre.)   

Men er USA blitt bakvendtland? Som vi antydet innledningsvis er svaret på spørsmålet Nei. Det er ikke slik at Demokratene og Republikanerne har byttet plass på det politiske spektrum.  

Det som har skjedd er bare at partienes utviklingen i retning av mindre ideologisk forankring og en sterkt økende prinsippløshet bare er kommet til uttrykk i enda tydeligere grad. De pro-frihetlige tiltakene som Demokratene snakker om nå i valgkampen kommer høyst sannsynlig til ikke å bli gjennomført i det hele tatt; Demokratene som sitter i valgte posisjoner er for sterkt forankret i pro-styrings-ideologier til å ville gå med på å redusere sin egen makt og overlate de beslutningene de nå fatter til de aktørene som er involvert i handlingene på markedet.  

Blant de slagord som er blitt brukt i denne valgkampen finner vi MAGA, YIMBY; og «We won´t go back» – men det alle burde slutte opp om er MYOB: Mind Your Own Business. 

Men inntil dette skjer – inntil oppslutningen om individuell frihet, næringsfrihet, og frihandel – blir så sterk at den virkelig fører til at statens engasjement og omfang blir redusert, vil den politiske situasjonen bare blir mer og mer og mer kaotisk: Begge de store partiene støtter ytterligere restriksjoner på individuell frihet. Og problemene for amerikanere flest – dårligere råd, svakere utdannelsesnivå, mer kriminalitet, mer korrupsjon, mindre ytringsfrihet, synkende velstand  – vil bare bli større og større og større. 
.

.

.

https://www.mediamatters.org/tucker-carlson/tucker-carlson-democrats-want-abolish-suburbs?utm_source=substack&utm_medium=email

https://www.politico.com/newsletters/california-playbook/2024/08/27/steve-hilton-eyes-the-horseshoe-00176395?utm_source=substack&utm_medium=email

I dagens podcast snakker Magnus og Vegard om ytringsfrihet

Mens befolkninger over store deler av Vesten ble herjet av corona-tiltak for om lag tre-fire år siden (tiltakene startet i mars ´20, og pågikk med varierende intensitet i halvannet til to år), gikk det sterke rykter om at private aktører ble presset til å ikke formidle visse typer informasjon om viruset: Hvor kom det fra, hvordan oppstod det, hvor skadelig var det egentlig, hvor riktige var de sterkt frihetsberøvende tiltakene som ble innført, hvor viktig var det å vaksinere seg? 

Blant eksperter var det delte meninger om tiltakene – forbud mot å avholde arrangementer med mange deltagere, noe som innebar at kinoer ble stengt, teatre ble stengt, restauranter ble stengt, skoler ble stengt, butikker ble stenget (dog ikke matvarebutikker og apotek; og de statlige spritutsalgene ble også holdt åpne). Videre var det et sterkt press om at Man måtte holde avstand når man ferdes ute blant folk («husk meteren!»), alle skulle bruke munnbind når de var i andres nærhet, og det var også et sterkt press om at alle skulle la seg vaksinere og ta boostere opptil flere ganger. 

Nå er det blitt rimelig klart at coronaviruset var langt mindre farlig enn man fikk inntrykk av gjennom det hysteriet som myndighetene satte i gang, og at tiltakene hadde betydelig skadelige effekter på de som ble rammet; blant de viktigste negative effektene var det at ungdommer i en sårbar alder ikke fikk den sosiale omgang som er viktig for at de skal utvikle seg til gode, harmoniske, voksne mennesker. At store deler av næringslivet i praksis ble stengt ned innebar et enormt produksjonstap, noe som ikke var annet enn en betydelig reduksjon i velstand.  

Det land i Vesten som i minst grad innførte slike tiltak var Sverige, og Sverige kom seg langt bedre gjennom corona-epidemien enn de fleste andre land. (Nå gjorde svenske helsemyndigheter en stor  tabbe som nesten ingen andre gjorde; i den første fasen beskyttet de ikke personer i utsatt alder; blant gamle på sykehjem hadde Sverige derfor høyere dødelighet enn de fleste andre vestlige land.) 

Som sagt innledningsvis, det var enkelte seriøse stemmer som hevdet at corona for folk flest ikke var mye mer farlig enn vanlig influensa. Det som i praksis da skjedde var at myndighetene sørget for at disse aktørene ikke fikk komme til orde gjennom de vanlige kanaler, de som nådde størstedelen av befolkningen. Man kan allikevel si at inntil nå er det ikke blitt 100 % formelt bekreftet at dette statlige presset virkelig skjedde – det var en ting som alle forstod skjedde, men de formelle bevisene fantes ikke.   

Før nå. For noen få dager kom en slik bekreftelse. En av de viktigste plattformer som begrenset informasjon var Facebook, og lederen for Facebook, Mark Zuckerberg, publiserte for noen få dager siden et brev hvor han bekreftet at Facebook ble utsatt for et sterkt statlig press. The Guardian skriver: 

«”In 2021, senior officials from the Biden administration, including the White House, repeatedly pressured our teams for months to censor certain Covid-19 content, including humour and satire, and expressed a lot of frustration with our teams when we didn’t agree,” he said in a letter to Jim Jordan, the head of the US  House of Representatives  judiciary committee. “I believe the government pressure was wrong.”

During the pandemic,  Facebook  added misinformation alerts to users when they commented on or liked posts that were judged to contain false information about Covid.

The company also deleted posts criticising Covid vaccines, and suggestions the virus was developed in a Chinese laboratory.

In the 2020 US presidential election campaign, Biden accused social media platforms such as Facebook of  “killing people”  by allowing disinformation about coronavirus vaccines to be posted on its platform.» (link nedenfor). 

Kort sagt: President Biden, det vil si hans administrasjon, presset Facebook til ikke å publisere opplysninger som de mente var feil, opplysninger som kunne svekke tilliten til de politiske tiltak som myndighetene innførte for å begrense skadevirkningene av koronaviruset. 

Ingen oppegående mennesker er overrasket over dette. Tvert imot, dette er akkurat som man kunne og burde forvente seg. Hvorfor? 

Et samfunn har en rekke viktige arenaer. Man har en presse, man har akademia, man har et skolesystem, man har et pensjonssystem, man har et helsevesen, man har en infrastruktur, man har et landbruk, man har en industri, man har et bankvesen, man har et religionsvesen (en organisasjon som blant annet driver/finansierer kirker og moskeer), etc. 

Hvis man hadde et fritt samfunn ville alle disse arenaene bestått av og blitt finansiert av flere forskjellige private aktører, aktører som skapte verdier, produserte, handlet, investerte, innoverte. Statens oppgave ville da kun bestått i å være regelgiver, dvs. statens eneste rolle skulle være å utarbeide, formulere og vedta de reglene/lovene som virksomhetene på disse områdene skulle følge. Disse reglene/lovene skulle ikke være ennet enn presiseringer av eiendomsrett og kontraktsfrihet. Hvis det skulle oppstå konflikter mellom noen av disse aktørene, konflikter som de selv ikke kunne løse ved frivillige forhandlinger, skulle statens rettsapparat avgjøre hva som er rett og riktig i en til slutt bindene dom. 

Men dersom disse areaene er styrt av staten (slik de altså er i dag), enten ved at det gis regler for hvordan virksomhetene skal operere (utover det å presisere eiendomsretten), eller ved at de er støttet direkte med økonomiske midler eller med føringer som begrenser konkurransen, vil staten måtte bygge på visse prinsipper, og disse prinsippene vil være annerledes enn kun beskyttelse av eiendomsretten. 

Hvis staten skal regulere pressen, må den basere seg på visse prinsipper for hvilke nyhetsorganer som skal få støtte, og dette må bety at noen får støtte og at andre ikke får støtte. Staten må da ha visse prinsipper for hvilke kriterier den baserer seg på når den deler ut støtte. Hvis staten skal støtte forskning, må den legge føringer på hvilke type forskning som den skal støtte, og hvis politikken staten fører bygger på visse bestemte forskningsresultater, er det mer enn rimelig å forvente at forskere som får resultater  som støtter opp om politikken heller få statsstøtte enn de forskere som finner resultater som konstaterer at politikken er skadelig. 

Hvis staten regulerer industrien og gir økonomisk støtte til visse type bedrifter, betyr det at visse typer produkter får støtte, og at andre produkter ikke får støtte – noe som i praksis betyr at visse bedrifter og bransjer blir direkte motarbeidet av myndighetene. For å ta et eksempel fra USA, et eksempel vi frykter ikke er hypotetisk: En bank som har kunder som produserer varer som myndighetene ikke liker (f.eks. våpen, tobakk), kan få mer eller mindre diskré hint fra myndighetene om at dersom de behandler disse kundene like velvillig som de behandler sine andre kunder, vil banken kanskje kan få problemer med å få positive svar fra myndighetene på søknader om alt fra utvidelser av sin virksomhet til oppførelsen av nye lokaler. 

Alle vestlige land har et helsevesen, og det er reelt sett staten som driver dette helsevesenet. I USA er aktørene i helsevesenet for det meste private (legekontorer, sykehus, forsikringsordninger), men de er utsatt for et kolossalt omfattende regelverk gitt av det offentlige, og de er i betydelig grad også finansiert av det offentlige. I de fleste andre land i Vesten drives helsevesenet direkte av det offentlige. 

Hvis det skulle komme en stor utfordring med hensyn til befolkningens helse, er det bare rimelig at helsevesenets aktører informerer sine kunder om hva som skjer og om hvilke tiltak som skal/bør treffes. Men hvis helsevesenet er statlig, er det kun én aktør som driver/finansierer dette helsevesenet, og da er det bare ett budskap som alle brukerne dette helsevesenet mottar. 

Hvis det hadde vært flere forskjellige aktører på dette området, ville det vært muligheter for mangfold med hensyn til den informasjonen som kom frem til brukerne.

Det som skjedde akkurat i det tilfellet som vi tok opp innledningsvis var at de viktige aktørene i det statlige monopol innen helse alle vestlige land har, var at den eneste oppfatningen som ble akseptert var at coronaviruset var svært farlig for alle, at absolutt alle burde ta en vaksine, og at vanlig sosial omgang for alle mennesker i en lang periode måtte sterkt reduseres. 

De som hadde andre synspunkter slapp ikke til i vanlige medier, og som sagt, vanlige medier ble presset til å ikke formidle annen type informasjon enn den som helsemyndighetene hadde bestemt var den eneste riktige. De personer som hadde en status som gjorde at de allikevel nådde et betydelig publikum med alternative synspunkter, ble som regel latterliggjort av relativt tunge aktører innen mainstream. 

Det som er det viktige poenget her er følgende: så lenge staten bestemmer, så lenge staten er den eneste aktøren på et viktig område – eller så lenge staten er den klart viktigste av de som finansierer aktiviteten på et bestemt område – må det nødvendigvis være slik at informasjonen som kommer ut i befolkningen på dette område blir ensrettet, og at staten eksplisitt hindrer alternative synspunkter i å komme frem. 

Dette gjelder altså ikke bare om corona-situasjonen, det gjelder på alle områder. Derfor er det all grunn til å regne med at den informasjonen som befolkningen får om områder som for eksempel religion, klimaforskning, u-hjelp, innvandring, helse, etc. i betydelig grad er vinklet for å støtte opp om den politikken som myndighetene fører på disse områdene. 

Med andre ord: det som Facebook ble utsatt for, er bare et klart og tydelig eksempel på det som i ikke ubetydelig grad skjer på svært mange andre områder, og som må skje så lenge staten enten driver eller finansierer disse viktige områdene. 

Den type innblanding som Facebook opplyste om er en kolossal krenkelse av individuell frihet, og den eneste måte å få slutt på denne type sensur på er å ha et fullstendig skille mellom stat og økonomi. Et fullstendig skille mellom stat og økonomi innebærer at staten ikke på noe vis skal regulere noen virksomheter eller aktiviteter, og at staten heller ikke skal finansiere noen aktiviteter eller virksomheter. 

(Vi presiserer at den eneste aktør som kan bedrive sensur er staten. Private aktører som Facebook bedriver ikke sensur. Facebook har, som alle andre private aktører, rett til å publisere hva de vil og å  utestenge det de ønsker å utestenge. Dette er det som korrekt nok heter redaktøransvar, og det er noe helt annet enn sensur. Dette er bare en implikasjon av den private eiendomsretten. Men hvis staten presser Facebook ikke å publiserer visse meninger, er det staten som bedriver sensur, ikke Facebook.) 

Staten har kun én legitim oppgave, og den er å beskytte borgernes frihet. Dette skal skje ved at staten driver politi, rettsvesen og det militære. (Det må også være apparat som sørger for at disse oppgavene blir finansiert og administrert, og det må være en viss administrasjon for å arrangere valg, sørge for statsborgerskap, etc.) 

Hvis staten går ut over disse oppgavene, vil den nødvendigvis krenke individuell frihet, og den vil da være årsak til at borgerne får mindre frihet og færre alternativer å velge mellom. Friheten blir da mindre, og siden frihet er en forutsetning for velstand, vil også velstanden bli mindre. 

Biden-adminstrasjonens press på Facebook innebar at viktig informasjon ble hindret i å komme ut til borgerne. (Det som skjedde i USA hadde ringvirkninger over hele verden.) Dette var informasjon som kunne fått ført til at svært mange mennesker ville valgt å handle annerledes i sitt møte med coronaviruset. Da coronatiltakene herjet skrev vi her på Gullstandard en rekke kommentarer hvor vi blant annet klart og tydelig sa at det er helt usannsynlig at dette viruset er farlig for unge, friske mennesker, og vi var mot alle tiltak som innebar innskrenking av frihet for unge, friske mennesker. Vi mente også at vaksinen var helt unødvendig for denne gruppen. Vi presiserte at vi ikke hadde noen som helst medisinsk ekspertise, og at alle burde undersøke så godt de kunne for å finne ut hva som var riktig for hver enkelt å gjøre. Det som skjedde førte til at det ble mye vanskeligere å skaffe den type informasjon som bokstavelig talt kunne ha reddet mange liv. 

Men som sagt over, når staten blir en viktig aktør på en rekke forskjellige områder, fører dette til at den kunnskapen befolkningen får tilgang til blir mindre enn den ellers ville ha vært, og dette er svært skadelig. 

Dessverre går trenden nå i en fortsatt negativ retning, i alle vestlige land er det slik at statens omfang og makt bare øker og øker, og dette vil føre til at de negative trendene vi har sett utvikle seg de siste årene bare vil forsterkes i årene fremover. Men dette skjer med befolkningens fulle støtte, og det eneste som kunne ha hindret dette, det eneste som kunne ha ført til at kursen gikk i en bedre retning, var at ideer og verdier som støttet individualisme og individuell frihet sto sterkt i befolkningen. Dessverre er det i dag ingen store aktører som støtter frihet og markedsøkonomi. 

.

.

.

https://www.theguardian.com/technology/article/2024/aug/27/mark-zuckerberg-says-white-house-pressured-facebook-to-censor-covid-19-content