Mens befolkninger over store deler av Vesten ble herjet av corona-tiltak for om lag tre-fire år siden (tiltakene startet i mars ´20, og pågikk med varierende intensitet i halvannet til to år), gikk det sterke rykter om at private aktører ble presset til å ikke formidle visse typer informasjon om viruset: Hvor kom det fra, hvordan oppstod det, hvor skadelig var det egentlig, hvor riktige var de sterkt frihetsberøvende tiltakene som ble innført, hvor viktig var det å vaksinere seg?
Blant eksperter var det delte meninger om tiltakene – forbud mot å avholde arrangementer med mange deltagere, noe som innebar at kinoer ble stengt, teatre ble stengt, restauranter ble stengt, skoler ble stengt, butikker ble stenget (dog ikke matvarebutikker og apotek; og de statlige spritutsalgene ble også holdt åpne). Videre var det et sterkt press om at Man måtte holde avstand når man ferdes ute blant folk («husk meteren!»), alle skulle bruke munnbind når de var i andres nærhet, og det var også et sterkt press om at alle skulle la seg vaksinere og ta boostere opptil flere ganger.
Nå er det blitt rimelig klart at coronaviruset var langt mindre farlig enn man fikk inntrykk av gjennom det hysteriet som myndighetene satte i gang, og at tiltakene hadde betydelig skadelige effekter på de som ble rammet; blant de viktigste negative effektene var det at ungdommer i en sårbar alder ikke fikk den sosiale omgang som er viktig for at de skal utvikle seg til gode, harmoniske, voksne mennesker. At store deler av næringslivet i praksis ble stengt ned innebar et enormt produksjonstap, noe som ikke var annet enn en betydelig reduksjon i velstand.
Det land i Vesten som i minst grad innførte slike tiltak var Sverige, og Sverige kom seg langt bedre gjennom corona-epidemien enn de fleste andre land. (Nå gjorde svenske helsemyndigheter en stor tabbe som nesten ingen andre gjorde; i den første fasen beskyttet de ikke personer i utsatt alder; blant gamle på sykehjem hadde Sverige derfor høyere dødelighet enn de fleste andre vestlige land.)
Som sagt innledningsvis, det var enkelte seriøse stemmer som hevdet at corona for folk flest ikke var mye mer farlig enn vanlig influensa. Det som i praksis da skjedde var at myndighetene sørget for at disse aktørene ikke fikk komme til orde gjennom de vanlige kanaler, de som nådde størstedelen av befolkningen. Man kan allikevel si at inntil nå er det ikke blitt 100 % formelt bekreftet at dette statlige presset virkelig skjedde – det var en ting som alle forstod skjedde, men de formelle bevisene fantes ikke.
Før nå. For noen få dager kom en slik bekreftelse. En av de viktigste plattformer som begrenset informasjon var Facebook, og lederen for Facebook, Mark Zuckerberg, publiserte for noen få dager siden et brev hvor han bekreftet at Facebook ble utsatt for et sterkt statlig press. The Guardian skriver:
«”In 2021, senior officials from the Biden administration, including the White House, repeatedly pressured our teams for months to censor certain Covid-19 content, including humour and satire, and expressed a lot of frustration with our teams when we didn’t agree,” he said in a letter to Jim Jordan, the head of the US House of Representatives judiciary committee. “I believe the government pressure was wrong.”
During the pandemic, Facebook added misinformation alerts to users when they commented on or liked posts that were judged to contain false information about Covid.
The company also deleted posts criticising Covid vaccines, and suggestions the virus was developed in a Chinese laboratory.
In the 2020 US presidential election campaign, Biden accused social media platforms such as Facebook of “killing people” by allowing disinformation about coronavirus vaccines to be posted on its platform.» (link nedenfor).
Kort sagt: President Biden, det vil si hans administrasjon, presset Facebook til ikke å publisere opplysninger som de mente var feil, opplysninger som kunne svekke tilliten til de politiske tiltak som myndighetene innførte for å begrense skadevirkningene av koronaviruset.
Ingen oppegående mennesker er overrasket over dette. Tvert imot, dette er akkurat som man kunne og burde forvente seg. Hvorfor?
Et samfunn har en rekke viktige arenaer. Man har en presse, man har akademia, man har et skolesystem, man har et pensjonssystem, man har et helsevesen, man har en infrastruktur, man har et landbruk, man har en industri, man har et bankvesen, man har et religionsvesen (en organisasjon som blant annet driver/finansierer kirker og moskeer), etc.
Hvis man hadde et fritt samfunn ville alle disse arenaene bestått av og blitt finansiert av flere forskjellige private aktører, aktører som skapte verdier, produserte, handlet, investerte, innoverte. Statens oppgave ville da kun bestått i å være regelgiver, dvs. statens eneste rolle skulle være å utarbeide, formulere og vedta de reglene/lovene som virksomhetene på disse områdene skulle følge. Disse reglene/lovene skulle ikke være ennet enn presiseringer av eiendomsrett og kontraktsfrihet. Hvis det skulle oppstå konflikter mellom noen av disse aktørene, konflikter som de selv ikke kunne løse ved frivillige forhandlinger, skulle statens rettsapparat avgjøre hva som er rett og riktig i en til slutt bindene dom.
Men dersom disse areaene er styrt av staten (slik de altså er i dag), enten ved at det gis regler for hvordan virksomhetene skal operere (utover det å presisere eiendomsretten), eller ved at de er støttet direkte med økonomiske midler eller med føringer som begrenser konkurransen, vil staten måtte bygge på visse prinsipper, og disse prinsippene vil være annerledes enn kun beskyttelse av eiendomsretten.
Hvis staten skal regulere pressen, må den basere seg på visse prinsipper for hvilke nyhetsorganer som skal få støtte, og dette må bety at noen får støtte og at andre ikke får støtte. Staten må da ha visse prinsipper for hvilke kriterier den baserer seg på når den deler ut støtte. Hvis staten skal støtte forskning, må den legge føringer på hvilke type forskning som den skal støtte, og hvis politikken staten fører bygger på visse bestemte forskningsresultater, er det mer enn rimelig å forvente at forskere som får resultater som støtter opp om politikken heller få statsstøtte enn de forskere som finner resultater som konstaterer at politikken er skadelig.
Hvis staten regulerer industrien og gir økonomisk støtte til visse type bedrifter, betyr det at visse typer produkter får støtte, og at andre produkter ikke får støtte – noe som i praksis betyr at visse bedrifter og bransjer blir direkte motarbeidet av myndighetene. For å ta et eksempel fra USA, et eksempel vi frykter ikke er hypotetisk: En bank som har kunder som produserer varer som myndighetene ikke liker (f.eks. våpen, tobakk), kan få mer eller mindre diskré hint fra myndighetene om at dersom de behandler disse kundene like velvillig som de behandler sine andre kunder, vil banken kanskje kan få problemer med å få positive svar fra myndighetene på søknader om alt fra utvidelser av sin virksomhet til oppførelsen av nye lokaler.
Alle vestlige land har et helsevesen, og det er reelt sett staten som driver dette helsevesenet. I USA er aktørene i helsevesenet for det meste private (legekontorer, sykehus, forsikringsordninger), men de er utsatt for et kolossalt omfattende regelverk gitt av det offentlige, og de er i betydelig grad også finansiert av det offentlige. I de fleste andre land i Vesten drives helsevesenet direkte av det offentlige.
Hvis det skulle komme en stor utfordring med hensyn til befolkningens helse, er det bare rimelig at helsevesenets aktører informerer sine kunder om hva som skjer og om hvilke tiltak som skal/bør treffes. Men hvis helsevesenet er statlig, er det kun én aktør som driver/finansierer dette helsevesenet, og da er det bare ett budskap som alle brukerne dette helsevesenet mottar.
Hvis det hadde vært flere forskjellige aktører på dette området, ville det vært muligheter for mangfold med hensyn til den informasjonen som kom frem til brukerne.
Det som skjedde akkurat i det tilfellet som vi tok opp innledningsvis var at de viktige aktørene i det statlige monopol innen helse alle vestlige land har, var at den eneste oppfatningen som ble akseptert var at coronaviruset var svært farlig for alle, at absolutt alle burde ta en vaksine, og at vanlig sosial omgang for alle mennesker i en lang periode måtte sterkt reduseres.
De som hadde andre synspunkter slapp ikke til i vanlige medier, og som sagt, vanlige medier ble presset til å ikke formidle annen type informasjon enn den som helsemyndighetene hadde bestemt var den eneste riktige. De personer som hadde en status som gjorde at de allikevel nådde et betydelig publikum med alternative synspunkter, ble som regel latterliggjort av relativt tunge aktører innen mainstream.
Det som er det viktige poenget her er følgende: så lenge staten bestemmer, så lenge staten er den eneste aktøren på et viktig område – eller så lenge staten er den klart viktigste av de som finansierer aktiviteten på et bestemt område – må det nødvendigvis være slik at informasjonen som kommer ut i befolkningen på dette område blir ensrettet, og at staten eksplisitt hindrer alternative synspunkter i å komme frem.
Dette gjelder altså ikke bare om corona-situasjonen, det gjelder på alle områder. Derfor er det all grunn til å regne med at den informasjonen som befolkningen får om områder som for eksempel religion, klimaforskning, u-hjelp, innvandring, helse, etc. i betydelig grad er vinklet for å støtte opp om den politikken som myndighetene fører på disse områdene.
Med andre ord: det som Facebook ble utsatt for, er bare et klart og tydelig eksempel på det som i ikke ubetydelig grad skjer på svært mange andre områder, og som må skje så lenge staten enten driver eller finansierer disse viktige områdene.
Den type innblanding som Facebook opplyste om er en kolossal krenkelse av individuell frihet, og den eneste måte å få slutt på denne type sensur på er å ha et fullstendig skille mellom stat og økonomi. Et fullstendig skille mellom stat og økonomi innebærer at staten ikke på noe vis skal regulere noen virksomheter eller aktiviteter, og at staten heller ikke skal finansiere noen aktiviteter eller virksomheter.
(Vi presiserer at den eneste aktør som kan bedrive sensur er staten. Private aktører som Facebook bedriver ikke sensur. Facebook har, som alle andre private aktører, rett til å publisere hva de vil og å utestenge det de ønsker å utestenge. Dette er det som korrekt nok heter redaktøransvar, og det er noe helt annet enn sensur. Dette er bare en implikasjon av den private eiendomsretten. Men hvis staten presser Facebook ikke å publiserer visse meninger, er det staten som bedriver sensur, ikke Facebook.)
Staten har kun én legitim oppgave, og den er å beskytte borgernes frihet. Dette skal skje ved at staten driver politi, rettsvesen og det militære. (Det må også være apparat som sørger for at disse oppgavene blir finansiert og administrert, og det må være en viss administrasjon for å arrangere valg, sørge for statsborgerskap, etc.)
Hvis staten går ut over disse oppgavene, vil den nødvendigvis krenke individuell frihet, og den vil da være årsak til at borgerne får mindre frihet og færre alternativer å velge mellom. Friheten blir da mindre, og siden frihet er en forutsetning for velstand, vil også velstanden bli mindre.
Biden-adminstrasjonens press på Facebook innebar at viktig informasjon ble hindret i å komme ut til borgerne. (Det som skjedde i USA hadde ringvirkninger over hele verden.) Dette var informasjon som kunne fått ført til at svært mange mennesker ville valgt å handle annerledes i sitt møte med coronaviruset. Da coronatiltakene herjet skrev vi her på Gullstandard en rekke kommentarer hvor vi blant annet klart og tydelig sa at det er helt usannsynlig at dette viruset er farlig for unge, friske mennesker, og vi var mot alle tiltak som innebar innskrenking av frihet for unge, friske mennesker. Vi mente også at vaksinen var helt unødvendig for denne gruppen. Vi presiserte at vi ikke hadde noen som helst medisinsk ekspertise, og at alle burde undersøke så godt de kunne for å finne ut hva som var riktig for hver enkelt å gjøre. Det som skjedde førte til at det ble mye vanskeligere å skaffe den type informasjon som bokstavelig talt kunne ha reddet mange liv.
Men som sagt over, når staten blir en viktig aktør på en rekke forskjellige områder, fører dette til at den kunnskapen befolkningen får tilgang til blir mindre enn den ellers ville ha vært, og dette er svært skadelig.
Dessverre går trenden nå i en fortsatt negativ retning, i alle vestlige land er det slik at statens omfang og makt bare øker og øker, og dette vil føre til at de negative trendene vi har sett utvikle seg de siste årene bare vil forsterkes i årene fremover. Men dette skjer med befolkningens fulle støtte, og det eneste som kunne ha hindret dette, det eneste som kunne ha ført til at kursen gikk i en bedre retning, var at ideer og verdier som støttet individualisme og individuell frihet sto sterkt i befolkningen. Dessverre er det i dag ingen store aktører som støtter frihet og markedsøkonomi.
.
.
.