I en periode på omkring et par hundre år støttet alle oppegående mennesker ytringsfrihet. Ytringsfriheten er retten til å gi uttrykk for det man mener uansett hvor krenkende andre måtte oppleve det som blir sagt. For presse og forlag innebar dette retten til å publisere akkurat det de ønsket uten at staten – eller kirken – skulle godkjenne det i forkant eller komme med represalier i etterkant dersom det som ble publisert gikk utover det som myndighetene kunne tolerere.
Men det var også visse innskrenkninger i ytringsfriheten. I enkelte land var det forbudt å publisere blasfemiske tekster – i Norge fikk Arnulf Øverland problemer med sitt foredrag (senere artikkel) «Kristendommen: den tiende landeplage» (1933), og skuespillet Guds grønne enger på Nationaltheatret (1933) utløste krav om at slike ting – i skuespillet opptrer Gud fader selv på scenen – måtte bli forbudt. På 50-og 60-tallet fikk Agnar Mykles bok Den røde rubin og Jens Bjørneboes bok Uten en tråd problemer med publiseringen, og så sent som i 1979 ble filmen Life of Brian forbudt i Norge fordi den var blasfemisk.
Det er kanskje tydeligst eksempel på at ytringsfriheten er alvorlig svekket skjedde i forbindelse med utgivelsen av Salman Rushdies roman Sataniske vers (omkring 1990). Siden boken var blasfemisk utstedte det islamistiske regimet i Iran en dødsstraff overfor Rushdie (som var britisk statsborger). Rushdie måtte gå i dekning og flere av hans oversettere ble drept, men ingen viktige politikere forsvarte Rushdies ytringsfrihet, og flere intellektuelle tok også avstand fra Rushdies bok og reelt sett støttet de da dødsdommen. Men det var også noen som støttet ham.
De som ønsker forbud på visse områder sier at de er tilhengere ytringsfrihet, men vil allikevel ha forbud mot blasfemi og porno. (På grunn av Internett ser det ut til at de som vil ha forbud mot porno bare har gitt opp.) Men i de siste tiårene har motstanden mot ytringsfriheten blitt langt sterkere, og dette skjer i alle land i Vesten.
I Tyskland har det i mange år vært forbud mot såkalt holocaust-fornektelse, og i flere land er det forbud mot såkalt hatprat. I Storbritannia kan man til og med bli dømt til fengsel for å ha uttrykt seg negativt om islam/innvandring på diskusjonsfora på nettet.
Dagens ytringsfrihetmotstanderne er altså tilhengere av forbud mot ytringer på en rekke andre områder (ikke bare mht. blasfemi), de vil ha forbud mot holocaust-fornektelse, mot falske nyheter, mot hatprat, mot rasistiske ytringer, mm.
Det er også slik at ytringsrommet ser ut til å bli mer og mer innsnevret; dette skjer for eksempel på plattformer som YouTube. YouTube har selvfølgelig all rett til å publisere hva de vil og til ikke å publisere hva de vil, men det er et illevarslende tegn at ytringsrommet blir stadig mer innskrenket. Plattformen Rumble ser dog ut til å ha et større ytringsrom enn det YouTube har.
Men som alltid, det er USA som er fremst i køen mht. sensur. I USA har ytringsfriheten stått sterkt i og med at der finnes et grunnlovstillegg som sier at staten ikke skal begrense ytringsfriheten: «Congress shall make no law … abridging the freedom of speech, or of the press …». Dette er det første grunnlovstillegget som ble vedtatt, og det er kjent som The First Amendment.
Allikevel, for ikke lenge siden uttrykte Demokratenes visepresidentkandidat Tim Waltz at man ikke hadde noen rett til å spre desinformasjon. Mens han var president truet Donald Trump med å trekke tillatelsen til å drive aviser/TV kanaler for aktører som omtalte ham på en negativ måte, og nå har også presidentkandidat Trump sagt at dersom han blir president vil han muligens iverksette tiltak overfor Google fordi når man søker på «Trump» på Google får man først opp en rekke negative omtaler av og kommentarer om Trump.
Men det er kanskje klareste eksempel på at noe er i ferd med å skje med hensyn til å innskrenke ytringsfriheten kom fra tidligere presidentkandidat, tidligere utenriksminister og nåværende klimautsending og globetrotter John Kerry. Han hevdet nylig på et møte i World Economic Forum at ytringsfrihet gjør det vanskelig å styre. Vi siterer:
«It’s so tough, everybody is wrestling with that right now. And the dislike and anguish over social media is just growing and growing and it’s part of our problem, particularly in democracise in terms of building consensus around any issue. It’s really hard to govern today. … The Referees we used to have to determine what is a fact and what isn´t a fact has been eviscerated to a certain degree and people self select where they go for their news and for their information … It’s really really hard to build consensus today than at any time in the 50 years I have been [involved in politics]. And there’s a lot of discussion now about how you curb those entities and secure an accountability on facts et cetera. If people go to only one source, and the source they go to is sick and, you know, has an agenda, and they’re putting out disinformation, our First Amendment stands as a major block to the ability to be able to just, you know, hammer it out of existence, So what you need, what we need is to win the ground, win the right to govern by hopefully having, you know, winning enough votes that you’re free to be able to implement change.» (link nedenfor).
Spesielt viktig er det at Kerry gjør oppmerksom på at det er det første grunnlovstillegget, det som sikrer ytringsfrihet, som gjør det vanskelig å fjerne opposisjonelle meninger – det som Kerry kaller «desinformasjon», og det er derfor det blir vanskelig å styre.
Så, fremtredende aktører i begge de store politiske partiene i USA går inn for å innskrenke ytringsfriheten. Dette betyr ikke at de vil klare å få til innskrenkninger av ytringsfriheten med det første, men dette tyder på at vi kan komme inn i en meget farlig utvikling.
Vi kan også nevne at en rekke skolebibliotek i USA har besluttet å fjerne bøker som Huckleberry Finn og Å drepe en sangfugl fra hyllene, dette fordi de visstnok inneholder verdier som skolestyrene mener ikke bør få fotfeste blant skoleelever. Å fjerne slike bøker fra skolebibliotekene er dog ikke sensur, men det er viser at idealet om ytringsfrihet står lavt i den amerikanske kulturen.
På den annen side er det helt logisk at ytringsfriheten innskrenkes. I årene etter annen verdenskrig er friheten blitt stadig mer innskrenket. (Antagelig blir det riktig å si at friheten var størst på attenhundretallet, det vil si mellom Napoleonskrigens avslutning og første verdenskrig.) Dette ser man tydeligst i økonomien, hvor alle aktører innen næringslivet er blitt utsatt for stadig mer og mer omfattende restriksjoner. Man ser det også med hensyn til slike ting som skatte- og avgiftsnivå: satsene blir høyere og høyere, og regelverket blir mer og mer komplisert. Vi kan også nevne enda et par områder hvor innskrenkningen av individuell frihet er blitt stadig større de siste årene: klimatiltak, og restriksjoner med hensyn til helse/vaksiner.
Alle myndigheter/regjeringen i Vesten fører en politikk som har som begrunnelse/påskudd å redde klimaet, eller å hindre global oppvarming, eller å hindre klimaendringer, og alle borgere og alle aktører i næringslivet er pålagt enorme og kostbare restriksjoner, restriksjoner som innebærer alt fra at det skal være vanskeligere å reise til at man rett og slett skal betale penger (enten som direkte avgifter eller som en økning av det generelle skatte- og avgiftsnivået) for å innføre slike ting som CO2-fangst eller å subsidiere sol- og vindmølleparker. Når det gjelder vaksiner ble disse markedsført når det gjaldt covid med en enorm kampanje fra alle mainstreamaktører, og praktisk talt alle tok flere doser med en hurtigutvilket og dermed lite testet vaksine for å hindre at de skulle bli syke av corona.
Vårt syn er at den saklige begrunnelsen for å redde klimaet/hindre global oppvarming er praktisk talt ikke-eksisterende, og vårt syn er også at vaksine mot covid for unge, friske mennesker var helt unødvendig. (Vi regner alle under 70 som unge.)
Det var og er mange som hadde og har samme oppfatning som oss på disse to punktene, men de ble og blir latterliggjort av alle mainstreamaktører og av myndighetene: de som mener at klimaet i all hovedsak styres av solen blir omtalt som klimafornektere (som en parallell til ordet holocaustfornekter), og de som mente at vaksiner mot corona var unødvendig for unge, friske mennesker ble omtalt som konspirasjonsteoretikere. Når det gjelder det siste punktet vil vi dog presisere at offisielle representanter for helsemyndighetene hadde en noe mindre usaklig tone enn de fleste som kom til orde i pressen hadde.
Men det er/var viktig for myndighetene å få gjennomført tiltak på disse områdene, og opposisjonen måtte om ikke ties i hjel så i hvert fall svekkes. Andre områder hvor myndighetenes politikk er avhengig av en viss oppslutning i befolkningen er når det gjelder innvandring/islam/kriminalitet – også på disse områdene må myndighetene og aktører innen mainstream sørge for at opposisjonen i mindre grad kommer til orde.
Man kan trygt si at de store aktørene innen nyhetsformidling ikke forteller den hele og fulle sannhet på disse viktige saksområdene.
Det at pressen gir et så skjevt bilde av det som skjer har ført til at det har dukket opp alternative stemmer, og med Internett er det vanskelig å hindre at slike alternative stemmer kan nå et stå stort publikum.
Det er dette Kerry sikter til når han sier følgende: «The Referees we used to have to determine what is a fact and what isn´t a fact has been eviscerated to a certain degree and people self select where they go for their news and for their information …»
Med disse alternative aktørene, som altså formidler fakta og nyheter som de store aktørene ignorerer, blir det «really really hard to build consensus ….» og det er derfor «there’s a lot of discussion now about how you curb those entities and secure an accountability on facts …»
Man kan også legge merke til hvilken språkbruk Kerry benytter seg av. Når opposisjonelle aktører komme med faktaopplysninger som er i strid med det myndighetenes politikk er basert på, bør myndighetene kunne «hammer [them] out of existence». Men dessverre, synes Kerry, det første grunnlovstillegg gjør dette umulig: «our First Amendment stands as a major block to the ability to be able to just, you know, hammer it out of existence».
I sin bok Veien til trelldom satte Friedrich von Hayek fokus på det viktige poeng at dersom friheten blir innskrenket på et område vil det føre til at friheten vil bli innskrenket på stadig flere områder og i stadig større omfang. Hayek mente at dersom man godtok innskrenkninger av frihet på først et lite område, et område mange kanskje synes er ubetydelig, så er dette noe som nødvendigvis vil føre til at friheten vil bli innskrenket på flere og flere og flere områder.
Det er den utviklingen vi ser nå. Etter annen verdenskrig er friheten i landene i Vesten blitt stadig mer innskrenket (selv om det var et lite avbrekk i denne tendensen under høyrebølgen på 80-og 90-tallet), og denne utviklingen bekreftes av at toppolitikere i fullt alvor nå snakker om «how you curb … entities» som formidler fakta og meninger som ikke passer inn i det politikerne bygger sin politikk på.
Ja, det er også mye usakligheter som fremmes i disse alternative nyhetsmediene. Men grunnen til at disse alternative nyhetsmediene har vokst frem er at de store nyhetsmediene har latt være å fortelle den hele og fulle sannhet på viktige områder. Dessuten, dersom de store aktørene ønsker å bekjempe usakligheter og usannheter som altså finnes på alternative nyhetskilder urde de fortelle den hele og fulle sannhet på alle viktige saksområder. For å ta eksempler fra Norge: dersom Dagsrevyen og TV2-nyhetene og Aftenposten og Dagsavisen og VG og Dagbladet ikke bevisst hadde fordreiet sannheten på en rekke viktig saksområder, ville alternative nyhetskilder på Internett neppe dukket opp. Dersom disse aktørene begynner å formidle objektiv journalistikk vil behovet for de alternative nye kildene bli borte.
Vi gjentar kort et poeng vi har tidligere omtalt er på gullstandard: styring – statlig styring av økonomien – må bygge på bestemte teorier om hvordan samfunnet er og hvordan det fungerer. Men styring vil ikke føre til samfunn preget av fred, harmoni og velstand, såkalt samfunnsmessig styring og kontroll, hvor staten i stadig større grad regulerer flere og flere deler av samfunnet og næringslivet, vil nødvendigvis føre til problemer som igjen gir synkende velstand og økende problemer på viktige områder som skole, helsevesen, infrastruktur og forskning. Velstanden vil heller ikke utvikle seg på en positiv måte, styring fører i første omgang til stagnasjon, og deretter til forfall.
På grunn av disse problemene vil stadig flere aktører protestere, og det er da disse som myndighetene vil si står for desinformasjon. At myndighetene derfor vil begrense disse aktørene rett til å ytre seg er et helt opplagt resultat.
Det som skjer er at myndighetene vil stanse de som kritiserer den stadig økende og mer inngripende styringen som politikerne står for. Men dessverre er også kritikerne forankret i en feilaktig forståelse av hvordan samfunnet fungerer, og de forfekter da som regel en modell som heller ikke vil kunne gi samfunn preget av fred og harmoni og velstand.
Vi sier her «politikerne», og da mener vi politikerne fra de store partiene, De som sitter i nasjonalforsamlingen, de som skifter om å ha regjeringsmakten. De to aktører som skifter om å ha regjeringsmakten er gjerne en sosialdemokratisk fløy og en borgerlig/konservativ fløy. Poenget er at det er svært liten forskjell i politikk mellom disse to fløyene, disse to fløyene står for så og si en helt identisk politikk.
Denne politikken handler kun om å administrere velferdsstaten, og det er mikroskopiske forskjeller mellom de to fløyene.
Problemet er altså at denne modellen ikke kan fungere, det vil si den kan ikke gi gode samfunn på sikt. Men når befolkningen slutter opp om denne modellen vil de stemme på partier som støtter denne modellen, og som sagt, alle de store partiene støtter denne modellen. Når folk flest er misfornøyd med utviklingen stemmer de på opposisjonen, det vil si ved hvert eller hver annet valg skifter de ut de konservative med sosialdemokratene eller sosialdemokratene med de konservative, og uansett hvilken av disse to fløyene som styrer så fortsetter utviklingen i en negativ retning.
Denne utviklingen vil fortsette så lenge velferdsstaten er den modellen som samfunnet er organisert på basis av.
Det finnes selvsagt politikere som har et helt annet syn enn de som sitter representert i nasjonalforsamlingen, men de representerer som regel så små partier/velgergrupper at de ikke blir valgt inn i nasjonalforsamlingen.
Kort oppsummering: Styring fører til problemer, problemene fører til at det vokser fram opposisjonelle stemmer, men de som er tilhengere av styring vil hindre disse opposisjonelle stemmene i å bli hørt. Denne utviklingen med større og større forfall og mindre og mindre frihet både når det gjelder næringsliv, personlig frihet og ytringsfrihet, vil fortsette så lenge velferdsstaten er den modellen folk flest og politikere flest støtter.
Vi vil ha samfunn preget av fred harmoni og velstand, vi vil at flere og flere skal få større og større velstand, og den eneste måten å få til dette på er full økonomisk frihet, et fritt næringsliv, full individuell frihet. Det systemet man får når man baserer seg på disse prinsippene heter kapitalisme eller laissez-faire kapitalisme. Dette systemet innebærer at staten ikke skal regulere økonomien, at staten ikke skal være aktør i økonomien, og at statens eneste oppgave skal være å beskytte borgernes frihet, dvs. drive politi, rettsapparat og det militære.
Oppslutningen om denne modellen er svært liten, og så lenge denne oppslutningen er svært liten vil friheten bli stadig mer innskrenket, og det vil føre til at samfunnet i stadig større grad vil merket det forfallet som fravær av frihet fører til.
.
.
.