Magnus og Vegard snakker om ulike sider ved Quisling: filmen, filosofien, forræderiet.

«Politiet og ambulanse rykket ut etter melding om en mann som blir banket opp av flere ungdommer i  Sandefjord.», «Ung mann slått ned av sju utenlandske gutter i Oslo», «Vold mot to konduktører på Vestfold banen på to døgn», «Mann gikk amok med hammer på legekontor i Oslo», «Mann siktet for drapsforsøk etter voldshendelse i Oslo», «Uavklart voldshendelse i Kautokeino». Dette er en samling overskrifter vi nettopp fant på noen nettaviser i løpet av et par minutter. Dette kan tyde på at det er en betydelig økning i kriminaliteten.  

På en rekke områder går utviklingen i svært negativ retning, men det kanskje viktigste område er den enorme økningen i kriminalitet. Å bli utsatt for noe kriminelt – innbrudd, ran, overfall og kanskje enda verre ting – er forferdelig for den som blir rammet. Det kan føre til at man blir fundamentalt sett utrygg i kanskje alle situasjoner man kommer ut for, og det kan føre til betydelige psykiske problemer over tid. Dette kommer selvfølgelig i tillegg til at man kan bli påført fysisk skade og blir fratatt ting man eier.  

I dag opplever vi også en rekke andre negative utviklingstrekk: ting blir dyrere, man kan på en eller annen måte bli stengt ute fra arbeidslivet, men slike ting er enklere å håndtere enn det å måtte leve sitt liv etter å blitt overfalt eller å ha blitt utsatt for noe kriminelt. Noe som er enda verre enn alt dette er krig, og vi kan ikke se helt bort fra at også Vest-Europa kan bli innblandet i krig i løpet av noen få år. 

Denne gangen ser vi bort fra dyrtid og krigstid, vi skal kort kommentere utviklingen i kriminaliteten. Men er økningen virkelig så stor? La oss bare gjengi noe fra nrk.no:   

«Stor økning i ran- og voldsanmeldelser blant ungdom: – De blir yngre og yngre. Selv om antall anmeldelser for ungdom har gått ned, øker de mer alvorlige lovbruddene over hele landet. I Oslo har antall ran nesten doblet seg på ett år. » (link nedenfor).  Ja, det står her at antall anmeldelser har gått ned, men antall ran er nesten doblet. 

SSB: «Til sammen 328 000 lovbrudd er anmeldt til politiet og påtalemyndigheten i løpet av 2023. Det er 7,7 prosent flere enn året før.» (Link nedenfor).

I 1993 var antall anmeldelser 420 762, og her er tall for noen tidligere år:  

1956: 27 172

1965: 47 654

1975: 98 478

Det er en 12-dobling fra 1956 til 2023, og mer enn en tredobling fra 1975 til 2023. (Selv om man korrigerer for slike ting som befolkningsøkning, befolkningens alderssammensetning, og velstandsøkning, ser man tydelig at det er en kolossal økning.) 

FrP 

I Norge var det for et par tiår siden noen som advarte mot en utvikling i retning av det som ble kalt «svenske tilstander», mens andre bare latterliggjorde de som påstod disse tingene. De som advarte tilhørte gjerne FrP, mens de som latterliggjorde FrPs synspunkter på dette punktet  sognet til alle de andre store partiene, inkludert pressen og akademia.  

FrPs nettside omtaler nå svenske tilstander slik: «»Svenske tilstander» er et samlebegrep som beskriver ulike negative konsekvenser av høy og ukontrollert innvandring og samfunnets unnfallenhet til å erkjenne og ta tak i problematikken.», og lister opp enkelte punkter [vi gjengir bare et lite utvalg]: «Høy og ukontrollert innvandring, feilet integrering, Manglende krav til innvandrerne, opptøyer, bilbranner, bombeangrep, granatangrep, skyting i gatene og henrettelser i gjengmiljøene, Politikere og media som bortforklarer eller ikke snakker om problemene… Ettergivenhet og/eller forståelse ovenfor ukultur (kulturrelativisme), innvandring- og integreringskostnader som skaper alvorlige økonomiske utfordringer for samfunnet, vanskelig debattklima hvor de som tar opp problemene blir mistenkeliggjort eller anklaget for rasisme». 

FrP fokuserte på innvandring som årsak til den økende kriminaliteten, og det er, slik vi ser det, et  feil fokus å ha, dette selv om visse grupper innvandrere er overrepresentert blant de kriminelle.  Problemet er ikke innvandringen, problemet er hvordan vi har organisert mottaket av innvandrere (spesielt: offentlige støttetiltak, milde straffer for kriminalitet).

Mainstream 

Til tross for utviklingen er det fortsatt noen som i dag benekter denne negative utviklingen. Statsminister Jonas Gahr Støre mener at dersom FrP får politisk makt, for eksempel ved å komme inn i regjering etter neste stortingsvalg, vil problemene bli enda større, og også at FrP er medskyldig i de problemene vi har i dag: «Støre: Frp vil skape «svenske tilstander» i Norge. Statsministeren gir Sylvi Listhaug ansvaret for å ha bidratt til at de kriminelle gjengene har fått fotfeste i Norge.» (VG).

Som man kunne forvente er det også enkelte forskere som mener at problemene er langt mindre enn de virkelig er. «Ungdoms kriminaliteten i Norge er langt unna «svenske tilstander». Trenger vi strenge reaksjoner og tøffe tiltak for ungdom som er i risikosonen for kriminalitet? Min egen forskning tyder på at noe annet er atskillig viktigere. [Har vi fått]»Svenske tilstander» [i Norge]? Mange snakker og skriver om en «volds- og ungdomskriminalitetsbølge» i Norge, gjerne med en advarende pekefinger mot nabolandet Sverige. Ofte fremstilles det som at politiet har liten oversikt og kontroll over situasjonen også her i landet. Det stemmer ikke. [Det utføres] mye bra politiarbeid. Ungdomskriminaliteten i Norge er ikke på bristepunktet. En av grunnene er at det allerede gjøres mye forebyggende politiarbeid. I min ferske doktorgradsavhandling tar jeg for meg politiets metoder mot ungdomskriminalitet. Her har jeg sett på hvordan politiet arbeider på Oslo øst, i et område som kan minne om de som har problemer i Sverige. Etter nærmere 1000 timer med observasjon av politiets arbeid og oppdragsløsning er funnene tydelige: Det gjøres veldig mye bra politiarbeid. Sammen med annet forebyggende arbeid bidrar politiet her i landet til å holde ungdomskriminaliteten nede….» (Publisert 12. februar i år på forskersonen.no).

Statsministeren legger skylden på FrP, og en forsker sier at problemene i Norge er små – «ungdomskriminaliteten holdes nede» – i forhold til det vi ser i Sverige, og at politiet ser ut til å ha en rimelig god kontroll på situasjonen. Men hva sier politiet selv?  

Politiet 

Nylig publisert Aftenposten en artikkel skrevet av lederne for de fem største politiforbundene i Norden. Tittelen var: «Svenske tilstander er i ferd med å bli nordiske tilstander». Vi har tillater oss å gjengi hele artikkelen nedenfor, men her siterer vi bare innledningen. 

I Danmark har sikkerhetssituasjonen vært alvorlig og trusselnivået høyt gjennom lang tid. Gjenger  bestiller drap  og attentater fra unge kriminelle i Sverige. Dansk politi legger store ressurser i etterretning, samtidig som innbyggerne utsettes for vold og trusler. Kriminelle nettverk fra  Sverige  og  Baltikum  er aktive i Finland. Tidligere i år gjorde finsk politi et historisk høyt beslag av amfetamin som var smuglet inn fra Sverige sammen med mengder av våpen og sprenglegemer.

På Island er antallet  drap  rekordhøyt. I Sverige  dreper  barn andre barn, og landet opplever mye  grov kriminalitet  som bomber, og  den systemtruende kriminaliteten  vokser frem.  

Her i Norge ser vi en  negativ utvikling  når det gjelder tilfeller av kriminalitet blant  unge, herunder vold og trusler – også mot  politiansatte. Kriminelle nettverk, også  svenske kriminelle  gjenger, er til stede  i hele landet  og er involvert i blant annet narkotikakriminalitet, vold, kidnappinger og bedragerier.

Som man kunne forvente inneholder artikkelen også forslag om hva som må gjøres for å bedre situasjonen: «mer politi, tettere samarbeid, involverer fagforeningene, sats forebyggende». 

Også i skolen 

Men det er ikke bare i samfunnet generelt at kriminaliteten øker sterkt. Som kjent har antall tilfeller av vold i skolen også økt kraftig de siste årene. I alle år har det vært tilfeller av mobbing, det vil si at noen bøllete elever har mobbet andre elever. Men nå er situasjonen langt verre enn dette, nå er det slik at enkelte elever bokstavelig talt går til fysisk angrep ikke bare på andre elever, men også på lærere. 

En artikkel på Utdanningsforbundets nettsider begynner slik: «Lærere blir slått, sparket, lugget, og får gjenstander kastet etter seg. … .»

Hvor ofte forekommer slike ting? Vi siterer fra en artikkel på nrk.no: «Mer vold enn noensinne i Oslo-skolen. I fjor [2023] var det 5623 tilfeller av vold og trusler mot ansatte i Oslo-skolen. «Svært alvorlige hendelser» mot lærere i Oslo-skolen økte fra 2022 til 2023 med 21 prosent, viser Utdanningsetatens årsrapport om vold og trusler. Tallene er de høyeste noensinne registrert, ifølge  Dagsavisen. – Vi har altfor mange voldshendelser i Oslo-skolen. Det var over 650 svært alvorlige hendelser i 2023. Og enhver hendelse er en for mye, sier leder Marianne Lange Krogh i Utdanningsforbundet i Oslo til avisen. Av de svært alvorlige hendelsene ble det registrert 652, av de alvorlige var det 2137, og av lite alvorlige hendelser var det 2835.» … Vi tar også med dette: «Trusler og trakassering. I 2018 oppga hver tredje lærer i grunnskolen at de hadde opplevd å bli truet eller trakassert en eller flere ganger de siste 12 månedene. Nå har denne andelen økt til nesten tre av fire.» (link nedenfor). 

Skolen er, eller burde, primært sett være et sted for læring, og mange av de som går der tar med seg det de lærer videre i samfunnet når de er blitt voksne. Kanskje lærer elevene nå i mindre grad enn før slike ting som rettskrivning, grammatikk, historie, matematikk og geografi, men til gjengjeld lærer de kanskje at vold ikke har spesielt negative konsekvenser for de som utøver vold. 

Forslag til løsning 

De fleste mainstreamaktører har som nevnt bare ignorert problemet, eller latterliggjort de som har forsøkt å gjøre publikum oppmerksom på det. Men noe de (aktører i mainstream) har gjort for å forsøke å løse problemet på et område er å kjøre kampanjer: Hvor mange anti-mobbe-kampanje er skolen ble utsatt for de siste 30 årene? – vi har ikke tall for det, men det er ganske mange, og resultatet er som man ser fra rapporten om Oslo-skolen vi omtalte ovenfor: problemet er bare blitt større, betydelig større.  

Men en som har kommet med konkrete forslag er lederen i partiet Konservativt, Erik Selle. I en  artikkel med tittelen «Gjør den norske skolen trygg og god igjen» skriver han blant annet følgende: 

Skolens oppdrag er læring. Foreldrenes oppdrag er omsorg og oppdragelse. Politiets oppdrag er å etterforske og arrestere kriminelle og utøvere av lovbrudd. Psykologer skal hjelpe med og behandle psykisk helse. Det sier seg selv at hvis alt dette forventes av læreren, samtidig som hele verktøykassen er tømt så blir resultatet katastrofalt. Ingen vil ha en slik hverdag hvor vold, trusler, bråk, rot og støy har tatt over det som skulle være et varmt, disiplinert og læringsfremmende klasserom. … 

Konservativt mener at vi i for stor grad har forlatt de verdier som bygde og beskyttet landet. Kristendommens verdier og respekt for foreldre, øvrighet og Gud, har blitt fjernet. Man kan ikke oppfostre en fungerende generasjon i et ideologisk vakuum. Først vil det bli kaos, som vi nå ser, deretter vil en annen ideologi fylle tomrommet. Konservativt vil derfor gjeninnføre kristendomsfaget som et eget fag i skolen, som verdifag og identitetsfag for nasjonen….

Videre må vi straks etablere egne institusjoner med militær disiplin for voldelige elever. [uthevet her.] Struktur og mening er viktig i et ungt menneskes liv. Disse skolene skal ikke komme på rullebladet til elevene, og endring av adferd kan gi reintegrering til vanlige skoler. Disse skolene skal kunne snu en negativ kurs som kan fort ende i kriminalitet og ødelagte liv for dem det gjelder.

Ut ifra disse skolene skal det komme suksess historier om alt fra advokater, leger, lærere, sykepleiere, offiserer, politi, oljearbeidere til grundere og alle andre konstruktive livsverk i mellom, som fikk skikk på livene sine i tide….

Deretter skal lærernes verktøykasse som klasseleder og autoritet fylles. Elevene skal ikke være i tvil om hvem som er autoritet. Dette vil skape trygghet og læring.

Foreldre og elever skal selv kunne bestemme over sin hverdag, ikke byråkrater og skolepolitikere. Derfor skal vi legge til rette for valgfrihet med flere privatskoler hvor pengene følger eleven, og strukturert hjemmeundervisning med oppfølging av elever hvor også pengene følger eleven. …

Volden skal fjernes fra norske skoler og klasserom. Læring skal i førersetet. Foreldrenes selvtillit og autoritet skal styrkes, og norske elever skal være blant de beste i verden.

Skal dette skje må det endring til. Den endringen er det kun konservativ politisk tenkning som kan levere. Det oppdraget er vårt. Din stemme ved stortingsvalget i 2025 kan utgjøre forskjellen.» (link nedenfor)

Selle skal i hvert fall ha honnør fordi at han virkelig griper tak i problemet, og at han kommer med et nokså konstruktivt forslag til løsning. 

Løsningen 

De verdier og holdninger som fester seg hos de unge vil i stor grad preget dem resten av livet. Hvis de kan begå kriminalitet, eller observerer kriminalitet i sitt nærmiljø (skolen) uten at det får negative konsekvenser for gjerningsmennene (eller kanskje vi i dag skal si gjerningspersonene), vil dette føre til at de blir i større grad som voksne aksepterer kriminalitet. 

Sagt på en annen måte: mye vold i skolen, vold som ikke bli møtt med passende reaksjoner, vil føre til mer kriminalitet i samfunnet. 

Det som reelt sett skjer er at enkelte unge mennesker i skolen blir kriminelle, og at dette ikke har noen som helst konsekvenser for dem. Vi sier at de blir kriminelle, og mener med dette at når de mobber og trakasserer andre elever og lærere, så er dette reell kriminalitet. (Det er selvfølgelig kun en liten andel av elevene som driver mobbing, men det ser ut til at denne andelen øker. Og det skal ikke mange kriminelle til før tilværelsen blir uutholdelig for store deler av samfunnet. )

Vårt syn er at i første omgang må de som begår slike ting fjernes fra skolen. 

Med dagens lovverk, og med de holdninger i samfunnet som dette lovverket er en implikasjon av, er dette et tiltak som ikke kan gjennomføres. 

Vi mener også at de elever som har overfalt andre elever eller lærere må straffes, og med straff mener vi soning i fengsel. Som nevnt over er lærere blitt utsatt for slag, spark, lugging, etc. I slike tilfeller bør gjerningsmennene i første omgang få en advarsel, men hvis det gjentar seg bør vedkommende få en fengselsstraff. 

Hva er alderen på disse gjerningspersonene? Hvis dette foregår i ungdomsskolen eller i videregående skole så er elevene mellom 13 og 20 år. Den kriminelle lavalderen i Norge i dag er 15 år (I tidligere tider var den noe lavere; på attenhundretallet var den 10 år, i 1896 ble den hevet i 14 år og i 1987 ble den vedtatt TV til 15 år). Dette betyr at de eldste elevene i ungdomsskolen ikke er under den kriminelle lavalder. Vi vil ikke ha noe imot å senke den kriminelle lavalderen til 14. 

Hvis det blir ført en politikk som innebærer at 15- og 16-åringer som utfører vold i en skolesammenheng, enten mot elever eller mot lærere, bli satt i fengsel, vil dette føre til at problemene med vold og at kriminalitet i skolen forsvinner nærmest fra en dag til neste. 

Slik vi ser det er straffens formål primært å være et uttrykk for rettferdighet, men sekundært er det å virke preventivt. (Det preventive aspektet er altså ikke det primære.) Dersom noen få skoleelever blir satt i fengsel fordi de har overfalt en lærer, vil antall overfall på lærere synke til null på svært kort tid. 

Men som sagt, med de holdninger som finnes i kulturen i dag er dette er dessverre ikke en realistisk løsning. Hvorfor? Det er fordi i dagens kultur står dyden tilgivelse langt sterkere enn dyden rettferdighet. 

Finnes det noen reelle løsninger? 

De fleste i mainstream ignorerer fortsatt dette store og voksende problemet; og med dette mener vi at ikke at de ikke er oppmerksomme på problemet eller later som at det ikke finnes, det vi mener er at de ikke er villig til å treffe tiltak som kan ha en reell mulighet til å fjerne problemet.

Det aktører i mainstream vanligvis gjør når det dukker opp et problem – eller når de ikke lenger kan fornekte at problemet finnes – er å sette ned en komite eller starte kampanjer. Angående mobbing har de gjort dette mange ganger tidligere, men de forslag som har kommet har ikke hatt noen positiv effekt, snarere tvert imot. Hvorfor har du ikke hatt noen positiv effekt? Det er fordi de holder seg innenfor de verdier som dominerer kulturen, og for å si det kort: så lenge dyden tilgivelse står langt langt enn dyden rettferdighet, og så lenge individer ikke holdes ansvarlige for sine handlinger, finnes det ingen løsing på problemet.    

Vi gir honnør til Selle, som i hvert fall har kommet med forslag som i en ikke ubetydelig grad har muligheter for å kunne ha en positiv effekt hvis de kan bli gjennomført. Men det han foreslår – det må straks etableres «egne institusjoner med militær disiplin for voldelige elever» – er neppe realistisk i Norge i dag, og heller ikke i de nærmeste 15-20 årene.

Men vi er også i tvil om Selles grunnleggende verdier har de implikasjoner han påstår at de har. Han sier at problemene i dag i betydelig grad skyldes at «vi i for stor grad har forlatt de verdier som bygde og beskyttet landet. Kristendommens verdier og respekt for foreldre, øvrighet og Gud, har blitt fjernet.» 

Men mer fundamentalt i kristendommen enn de verdier Selle nevner finner man verdier som reelt sett er  aksept for kriminalitet. Vi siterer noe Jesus sier i Bergprekenen:   

«Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.  Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.  Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.  Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’  Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen.»

Det Jesus gjør her er å protestere mot dyden rettferdighet (som han formulerer som «øye for øye og  tann for tann»); han ønsker heller tilgivelse og ettergivenhet overfor alle syndere, åpenbart også kriminelle. 

Hvordan dette kan være et grunnlag for å bekjempe kriminalitet er nokså uklart. 

Den reelle løsningen

Men det finnes en reell løsning på dette store og voksende problem. Utgangspunktet er den dyden Jesus tar avstand fra: rettferdighet. Kriminelle må straffes. Hvis man setter kriminelle i fengsel også hvis de er kun 14-15 år gamle, vil dette føre til at kriminaliteten raskt blir borte. 

Men det er flere tiltak som må til. Mye av den kriminaliteten som finnes handler om at gjenger slåss om narkotikamarkeder; hvis narkotika legaliseres vil denne kriminaliteten forsvinne. 

Hvis narkotika legaliseres vil også enorme muligheter for korrupsjon bli borte. Politiet vil også få en betraktelig redusert arbeidsmengde, og soningskøene vil bli borte: det vil bli nok av ledige plasser i fengslene for personer som begår reell kriminalitet. 

Enkelte krever også mer politi, men dette er helt feilslått. Man kan si at det er en riktig løsning dersom man lar kriminelle gå løs i samfunnet, men dersom de kriminelle blir satt i fengsel vil det vært svært lite behov for politi. Kravet om mer politi her altså sammen med den holdningen som innebærer at kriminelle skal få gå løse i samfunnet. 

For å oppsummere: sett personer som begår reel kriminalitet i fengsel, legalisere narkotika. Hvis man virkelig gjør dette vil kriminaliteten bli praktisk talt null på svært kort tid, 

Hvor realistisk er dette forslaget? Dessverre er det svært lite realistisk. 

Folk flest mener at man kan løse narkotikaproblemene ved forbud, og folk flest mener også at tilgivelse er en høyverdig dyd – og da er den reelle løsningen på dette problemet, den som vi kort har skissert over, ikke mulig å gjennomføre i praksis. 

Men som det heter: et folk får den politikken de fortjener, og den voksene kriminaliteten er direkte forårsaket av de bokstavelig talt menneskefiendtlige verdiene som dominerer i befolkningen. (Ja, vi mener at tilgivelse er en menneskefiendtlig dyd, og også at forbud mot narkotika fører til at det blir enorm økning i reell kriminalitet.)

Forebyggende arbeid 

Helt til slutt tar vi det som kanskje er det viktigste poenget for å få redusert kriminaliteten: forebyggende arbeid. Dette er noe de fleste tar med i vurderingen dette problemet. det ble til og med såvidt nevnt i artikkelen fra politifolkene som vi siterte ovenfor. Men de fleste aktører i mainstream angriper dette problemet helt feil. Med forebyggende arbeid mener de kampanjer rettet mot barn og ungdom, og styrking av tiltak som fritidsklubber. 

Effekten av forebyggende arbeid på slike arenaer er svært liten – noe vi ser bekreftet i og med at til tross for at betydelige ressurser er satset på forebyggende arbeid over mange år, så går utviklingen fortsatt i negativ retning. 

For å si det kort: Effektivt forebyggende arbeid skjer ikke på arenaer som fritidsklubber, effektivt forebyggende skjer kun på en arena: i familien. 

Når barn vokser opp med sine foreldre, er det foreldrenes jobb å lære barna å forstå det mest grunnleggende når det gjelder å forholde seg til verden omkring, å oppfører seg på en vennlig og høflig måte overfor andre, og å fungere godt i samfunnet. Men hvis familien ikke fungerer godt, hvis et barn ikke vokser opp sammen med sine foreldre, blir denne prosessen vanskeliggjort. 

Gutter som opp vokser opp i familier uten far er overrepresentert i alle kriminalstatistikker. 

Men når myndighetene har ført en politikk som innebærer subsidiering av familieoppløsning (ved ordninger som barnetrygd og subsidiering av barnehager), så har dette reelt sett at den effekten at man nærmest har belønnet en organisering av barneoppdragelse som er langt mindre effektiv i å gi barn en oppvekst hvor de kan bli gode, harmoniske og velfungerende voksne.    

Kort sagt: forebyggende arbeid skjer mest effektivt i familien, og i mange tiår er det ført en politikk som nærmest har belønnet familieoppløsning. 

Vi nevner også kort at den kriminelle ikke har respekt for andre personer og andre personers eiendom, og et viktig element i å holde kriminaliteten på et lavt nivå er at kulturen har verdier som innebærer respekt for eiendomsretten og respekt for andre personer. Dagens kultur er dessverre slik at respekten for eiendom og respekten for andre mennesker, er svært liten. 

Helt til slutt 

Det er svært liten sannsynlighet for at de tiltakene vi har skissert over, tiltak som virkelig kan løse problemet økende kriminalitet, vil bli gjennomført med det første. Derfor er det dessverre all grunn til å tro at kriminaliteten vil fortsette å øke i årene fremover. 

Vi tar det opp med det forbehold at på kort sikt går det mest i bølger, men det kan allikevel på lang sikt være trender, og den trenden vi ser her på lang sikt vil er slik at den vil føre til mer kriminalitet i årene fremover. .

.

.

https://www.vg.no/nyheter/i/W0ovEg/stoere-frp-vil-skape-svenske-tilstander-i-norge

https://www.forskersonen.no/kriminalitet-kronikk-meninger/ungdomskriminaliteten-i-norge-er-langt-unna-svenske-tilstander/2419482

https://www.utdanningsforbundet.no/lonn-og-arbeidsvilkar/arbeidsmiljo/vold-og-trusler-pa-jobben/handtere-vold-i-skolen/

https://www.nrk.no/stor-oslo/mer-vold-enn-noensinne-i-oslo-skolen-1.16779392

https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/kriminalitet-og-rettsvesen/statistikk/anmeldte-lovbrudd-og-ofre/artikler/okningen-i-anmeldte-lovbrudd-fortsetter-i-2023

https://www.ssb.no/statbank/table/08484/tableViewLayout1/

https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/8-8-4t.txt

.

.

Svenske tilstander er i ferd med å bli nordiske tilstander

• Lederne for de fem største politiforbundene i Norden

Uttrykket «svenske tilstander» som beskrivelse av den grove kriminaliteten i Sverige benyttes i debatten i flere land, men utviklingen treffer hele Norden. Vi må se på dette som «nordiske tilstander». 

En stadig mer presset situasjon

I Danmark har sikkerhetssituasjonen vært alvorlig og trusselnivået høyt gjennom lang tid. Gjenger bestiller drap og attentater fra unge kriminelle i Sverige. Dansk politi legger store ressurser i etterretning, samtidig som innbyggerne utsettes for vold og trusler. 

Kriminelle nettverk fra Sverige og Baltikum er aktive i Finland. Tidligere i år gjorde finsk politi et historisk høyt beslag av amfetamin som var smuglet inn fra Sverige sammen med mengder av våpen og sprenglegemer.

På Island er antallet drap rekordhøyt. I Sverige dreper barn andre barn, og landet opplever mye grov kriminalitet som bomber, og den systemtruende kriminaliteten vokser frem. 

Her i Norge ser vi en negativ utvikling når det gjelder tilfeller av kriminalitet blant unge, herunder vold og trusler – også mot politiansatte. Kriminelle nettverk, også svenske kriminelle gjenger, er til stede i hele landet og er involvert i blant annet narkotikakriminalitet, vold, kidnappinger og bedragerier.

Dette er noen eksempler på hva våre medlemmer i de nordiske politiforbundene må håndtere i en stadig mer presset situasjon.

Stadig nye områder

Dagens organiserte kriminalitet inntar stadig nye områder med handel av narkotika og våpen, menneskesmugling og prostitusjon, grov økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminalitet. Ingen av de nordiske landene er forskånet. Kriminaliteten har nådd slike dimensjoner at vi umulig kan jobbe slik vi har gjort tidligere.

Vi som representerer politiet i Finland, Sverige, Danmark, Island og Norge, ser flere tiltak som må på plass for å bekjempe kriminaliteten:

1. Mer politi

Alle landene i Norden trenger flere politiansatte. Det er knapphet på ressurser både blant dem som jobber ute i førstelinjen, og dem som har støttefunksjoner. Dessuten må politiet ligge i forkant for å analysere hvilken kompetanse politiet trenger i tiden fremover. De kriminelle nettverkene er tilpasningsdyktige og endrer raskt teknikk og måte å jobbe på. Politiet må ligge foran dem for å beholde muligheten til å redusere og hindre deres virksomhet.

2. Tettere samarbeid

Om politiet skal henge med i kriminalitetsutviklingen, må vi utarbeide flere systemer for informasjonsdeling og et nærmere samarbeid for å forhindre, pågripe og straffeforfølge. Nå blir det bygget en politistasjon på grensen mellom Sverige og Norge. Finsk og svensk politi skal jobbe sammen i Tornedalen. Og den danske og svenske regjeringen er blitt enige om et nærmere politisamarbeid. Men dette holder ikke. Mer må gjøres for å forsterke politisamarbeidet i Norden.

3. Involver fagforeningene

For å kunne utvikle nye arbeidsmetoder i kampen mot den grenseoverskridende kriminaliteten må politimyndighetene i alle de nordiske landene samarbeide, og her må fagforeningene involveres. Vi er vant til å jobbe over grensene og vet hva politiet i de ulike virksomhetene kan og trenger å få for å gjøre en god jobb.

4. Sats forebyggende

Politiet kan gjøre mye, men ikke alt og ikke alene. Alle land – uansett regjeringer – må gjøre mer for å stoppe rekrutteringen til kriminelle nettverk. Velfinansierte skoler og sosialtjenester samt muligheten for jobb og til å bli integrert i samfunnet er svært viktige faktorer for å gi fremtidstro til barn og unge og for å styrke de voksnes rolle. Flere må gjøre mer for at Norden skal bli en sikrere og tryggere plass.

Politiet og politikere må fatte beslutninger for at våre nordiske politietater med felles krefter skal kunne sette en stopper for «nordiske tilstander». Den eneste taperen med en slik satsing vil være kriminaliteten.

Innlegget er underskrevet av lederne for alle de fem største politiforbundene i Norden:

Unn Alma Skatvold, Politiets Fellesforbund, Norge

Heino Kegel, Politiforbundet, Danmark

Jonne Rinne, Suomen Poliisijärjestöjen Liitto, Finland

Fjölnir Saemundsson, Landssamband Lögreglumanna, Island

Katharina von Sydow, Polisförbundet, Sverige

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Rz4lr5/svenske-tilstander-er-i-ferd-med-aa-bli-nordiske-tilstander

I dag snakker Magnus og Vegard om noen aktuelle nyhetssaker:

Mainstreamskribenter bygger ofte på forutsetninger som er ufullstendige eller direkte feilaktige, og derfor blir enkelte av de vurderingene de foretar ikke spesielt nyttige for en seriøs leser. I denne artikkelen skal vi hente eksempler fra Sigurd Hvervens nyutkomne bok om den tyske filosofen Georg Wilhelm Hegel (1770-1831). Vårt hovedpoeng i denne artikkelen er altså ikke Hegel eller Hvervens fremstilling av Hegel, det vi skal si noen ord om visse forutsetninger som Hverven bygger på i enkelte av de problemstillingene han diskuterer. Om bokens fremstilling av Hegel og hans ideers relevans i dag vil vi kun si at den er god, og vi vil anbefale boken til alle som er interessert i Hegel. Hverven gjør elementer av Hegels filosofi langt mer plausible enn mange hittil har oppfattet dem som, men Hvervens hovedpoeng er å benytte Hegels ideer for å forklare aktuelle fenomener og kulturuttrykk: TV-serien The Sopranos, smarttelefoner, feminisme, rasisme, krig, velferdsstaten, frihet, med mer. 

Vårt poeng er altså at Hverven på enkelte områder burde hatt et mer omfattende og mangfoldig perspektiv. Vi vil dog bemerke at som regel forsøker Hverven å være balansert og å se saksforholdene han diskuterer fra flere sider, en tilnærming som enhver skribent burde etterstrebe. Men noen ganger tar han ting for gitt, ting som slik vi ser det, altså er feil. Vi skal si noe om det Hverven sier om frihet, om velferdsstaten, om krig, om forholdet mellom kapitalisme og fattigdom, om klimaendringer og om andre aspekter ved menneskets påvirkning av naturen. På disse områdene tar altså Hverven visse oppfatninger for gitt, oppfatninger som har svært stor oppslutning blant langtidsutdannede, men som er feil.  

Frihet 

«Frihet» er et positivt ladet ord, og så og si alle bruker det om forhold og tilstander de mener er gode og etterstrebelsesverdige. Kommunistenes partiavis heter «Friheten», mange sier at «Den fattige er ikke fri» og vil derfor at staten skal ta penger fra befolkningen og gi til de fattige, noen sier at frihet består i å gjøre hva man vil uten restriksjoner, og noen betrakter «frihet» som synonymt med «demokrati».  

Begrepet «frihet» har da flere forskjellige betydninger, og skal man diskutere det må man presisere disse betydningene. «Frihet» kan bety fri vilje, «frihet» kan bety å være i en tilstand hvor man har avsluttet et tyngende oppdrag eller et plagsomt forhold med (ex)venner eller en (ex)kjæreste, «frihet» kan bety uavhengighet i forhold til andre menneskers normer og/eller fordommer og holdninger, «frihet» kan beskrive en tilstand hvor man ikke trenger å tenke på at man har lite penger – men det kan også brukes som et begrep som hører hjemme i politisk filosofi. 

De fleste som diskuterer «frihet» skiller ikke klart mellom disse betydningene, og da blir diskusjonen uklar. Her er noen sitater fra boken: 

«For et liv i frihet kan ifølge Hegel aldri være fritt fra andre menneskers innflytelse. Virkelig frihet er bare oppnåelig for mennesker som over tid lykkes med å utøve friheten i omgang med andre mennesker.» (s. 22). Vi skyter inn her at «innflytelse» er et noe upresist ord.

«Typisk for Hegel mener han at hele frihetsbegrepet må forvandles. Friheten kan ikke være at enhver får gjøre det man vil. En virkelig fri vilje, mener Hegel, må være en vilje som vil og ønsker et samfunn der frihet blir realisert for alle. Slik kan Hegel tas til inntekt for slagordet som sier at ingen er fri før alle er fri. Bare dersom friheten selv, og andres frihet, er viljens innhold og mål, kan denne viljen utfolde seg fullstendig og samtidig være forenlig med et fritt liv for alle. Dette er ikke en vilje som bare vil eller gjør det den finner for godt, det er snarere «den frie viljen som vil den frie viljen»». (s. 112). 

«For Hegel er terroren [under den franske revolusjon etter 1789] ledet av Maximilian Robespierre, det fremste eksempel på hvor galt det kan gå når en ensidig frihetsforståelse settes ut i livet. Terrorveldet er det Hegel kaller den absolutte frihetens verk. Denne frihetsforståelsen har ingen plass til konkrete, sårbare, forskjellige, egenrådige, gebrekkelige individer eller de institusjonene som virkelige individer behøver for å kunne leve menneskelige liv.» (s. 115).

«En virkelig frihet, mener Hegel, oppstår bare når den frie viljen brukes til å finne en bestemt samfunnsorden med differensiert institusjoner, slik som familien, sivilsamfunnet, faglige sammenslutninger og innføring av maktdeling mellom lovgivende, styrende og dømmende makt.» (s. 116).

«Ifølge Kant består frihet i rasjonell selvbestemmelse. Mennesker er frie når de følger lover fornuften setter for seg selv. Da er det autonome.» (s. 198). 

«Frihet» presisert

Den viktigste forståelsen av begrepet «frihet» er som et begrep som hører hjemme i politisk filosofi. «Frihet» betyr der retten for individer til å bestemme over seg og sitt. Frihet innebærer ingen rett til å krenke andres frihet; «frihet» er et prinsipp, og da kan det ikke være selvmotsigende, noe det er dersom det innebærer retten for noen til å krenke andres frihet. Å ha politisk frihet innebærer derfor ingen rett til å stjele, svindle, bedra eller drepe – eller til å bedrive terror. Å si at terror er en implikasjonen av absolutt frihet (hvis vi benytter dette begrepet slik det hører hjemme i politisk filosofi), er absurd. 

Vi definerte frihet – som et politisk begrep – som retten for individer til å bestemme over seg og sitt, og dette bygger på et individualistisk utgangspunkt; individualisme er i motsetning til kollektivisme det korrekte utgangspunkt fordi det er individer som tenker og handler. Slik vi har definert «frihet» betyr det at slike ting som verneplikt, tvungen skatt, reguleringer av næringslivet, begrensninger på frihandel, begrensninger på innvandring, begrensninger på kvinners rett til selvbestemt abort, etc., er i strid med prinsippet om frihet. Et land er fritt dersom staten har som oppgave å beskytte borgernes frihet, dersom staten ikke krenker borgernes frihet, og dersom staten effektiv hindrer reell kriminalitet («reell kriminalitet» er tyveri, svindel, hærverk, overfall, voldtekt, drap, etc.). 

Vi skal ikke spekulere om hvorfor de fleste mainstreamskribenter aldri presiserer «frihet» når de bruker dette ordet annet enn å si at at de kanskje har for vane å ikke presisere viktige begreper de bruker, eller kanskje fordi de i dette tilfellet er motstandere av politisk frihet og ikke vil innrømme det.  

Mange blander også sammen begrepene «frihet» og «makt»: «Makt» er evnen til å gjennomføre sine ønsker, og politisk frihet er noe helt annet. I noen av de sitatene vi gjenga over er det mer presist å benytte «makt» heller enn «frihet»: å ha nok penger er et uttrykk for makt, ikke frihet. Man kan ha nok penger til å kjøpe det man ønsker seg selv om samfunnet man lever i har liten frihet.   

Hverven skriver (i et sitat vi også gjenga over): «For et liv i frihet kan ifølge Hegel aldri være fritt fra andre menneskers innflytelse. Virkelig frihet er bare oppnåelig for mennesker som over tid lykkes med å utøve friheten i omgang med andre mennesker.» 

Slik vi ser det ville vært bedre å beskrive denne tilstanden med begrepet «uavhengighet»; «uavhengighet» er en dyd som sier at man må tenke selv, man må selv finne ut hvordan men vil leve sitt liv, man må finne ut hvilke verdier man vil ha og hva man vil gjøre for å oppnå disse verdiene – og man må selv velge i hvilken grad man vil la seg påvirke av andre mennesker; det kan jo være slik at det kan være et gode for en selv å la seg påvirke av andre mennesker dersom man finner at denne påvirkningen kan være nyttig for en selv.  

Som nevnt er det slik at mange i dag setter likhetstegn mellom «demokrati» og «politisk frihet», en oppfatning vi mener er feil fordi et flertall kan støtte en undertrykkende politikk, en politikk som innebærer slike ting som verneplikt, forbud mot kvinners rett til abort, begrensninger på frihandel, begrensninger på ytringsfrihet, etc. Vi kan ikke se at slike tiltak er forenlig med frihet selv om et flertall av befolkningen støtter dem.   

Hverven nevner frihandel: «…globalisering har bidratt til at nasjonalstaten er blitt mindre økonomisk selvstendig. Frimarkedsavtaler [sic, kanskje Hverven mener frihandelsavtaler?] på tvers av landegrenser har flyttet makten over den økonomiske politikken delvis bort fra landets folkevalgte styringsorganer.» (s. 327). 

Det virker som om Hverven mener at dersom politikere valgt av de norske folk – og som sitter i Oslo – bestemmer over oss, er vi frie, men dersom disse politikerne er valgt av hele Europa og sitter i Brussel og bestemmer over oss, er vi ufrie. Frihet, politisk sett, innebærer at hvert enkelt individ skal ha rett til å bestemme over seg og sitt, og ikke er styrt av politikere; ikke av de som sitter i Oslo og ikke av de som sitter i Brussel.  

Markedet

«Uten et rettssystem og offentlige myndigheter som regulerer markedet, vil markedsøkonomien slutte å fungere. Det trengs blant annet en offentlig beskyttelse eiendomsretten, og myndighetene må sørge for felles goder som markedet ikke tar seg av. Som sagt i kapitlet om velferdsstaten, nevner Hegel blant annet gatebelysning, fattighus og sykehus.» (s. 182)

Beskyttelse av eiendomsretten er ikke en regulering. I en markedsøkonomi er eiendomsretten det primære, og reguleringer er statlige begrensninger på eierens rett til å benytte sine eiendom slik han ønsker: reguleringer er begrensninger på eiendomsretten. En stat som beskytter eiendomsretten er en forutsetning for en markedsøkonomi; å ha en stat som kun har som oppgave å beskytte borgernes frihet, inkludert beskyttelse av eiendomsretten, er definisjonen på kapitalisme/markedsøkonomi. Det er også feil å si at aktører i markedet ikke kan ta seg av slike ting som gatebelysning, fattighus og sykehus. 

«Fattigdommen er en tilbakevendende utvetydig onde som ikke bare han [Hegel] mangler en løsning på, men som moderne samfunn mangler en løsning på.» (s. 190).

«Hegel oppfatter fattigdom som et fryktelig onde, skapt av det borgerlige samfunn. Det er et problem som er spesielt forstyrrende for moderne samfunn, fordi det tilsynelatende ikke finnes gode  løsninger på det, slik Hegel ser det.» (s. 187).

«Den mest åpenbare kjennetegnet på fattigdom, kunne man tenke, er materiell nød. De fattige mangler tak over hodet, klær på kroppen, mat og spise, medisiner og rent vann. Nøden er det virkelig ondet.» (s. 188).

«Hovedproblemet er det borgerlig samfunn, slik Hegel ser det, er at de stadig produserer ny ulikhet og fattigdom.» «… Tendens til effektivisering og mekanisering av arbeidet gjør at antall jobber minker slik at noen tvinges ut i arbeidsledighet.» «Fattigdommen er et tilbakevendende utvetydig om det som ikke bare mangler en løsning på, men som moderne samfunn mangler en løsning på.» (s. 190).

«Hegel nevner ytterligere tiltak mot fattigdom, nemlig direkte beskatning av de rikeste til fordel for de fattigste…» (s. 191).

I et virkelig fritt marked uten reguleringer, det vil si med full respekt for eiendomsretten, vil velstanden øke jevnt, antall fattige vil bli færre og færre, og flere og flere vil bli mer og mer velstående. Dessverre har vi i dag en utvikling med en stadig økende mengde statlige reguleringer, og disse begrenser produksjonen og reduserer dermed velstanden (eller fører i første omgang til at den ikke vokser så raskt som den kunne og burde). Reguleringer fører også til kriser som omfatter tragiske elementer som inflasjon og arbeidsløshet. Det er altså statlige begrensninger på produksjon som er årsak til at fattigdom fortsatt finnes. Det er også slik at generøse trygdeordninger nærmest presser ellers arbeidsføre mennesker over i en passiv tilværelse, noe som er skadelig for dem (og ofte også for deres barn; det er et velkjent faktum at slik passivitet ofte går i arv i generasjoner).

«Hegel nevner ytterligere tiltak mot fattigdom, nemlig direkte beskatning av de rikeste til fordel for de fattigste, og han nevner offentlige velferdsordninger.» (s.191). Hvilke incentiver, og hvilke resultater slike ordninger fører med seg, diskuterer Hverven ikke; men det burde være velkjent at slike tiltak fører til at skattenivået øker og øker, og til at produktive mennesker blir mindre produktive eller i verste fall flytter over til mindre regulerte bransjer, eller til land som har færre reguleringer og derved har større frihet.  

Hverven sier uten motforestillinger at «Den som blir rik, blir det på andres bekostning.» (s. 205). (Hverven henviser her i en fotnote til den sterkt venstreorienterte filosofen Herbert Marcuse.)

At man blir rik på andres bekostning er en korrekt beskrivelse dersom man snakker om tyver og svindlere, men det er helt feil når man snakker om entreprenører og kapitalister som skaper produkter ved å benytte naturressurser og leier inn personer som kan utføre arbeid og betaler dem i samsvar med det en frivillig avtale mellom dem resulterer i. 

Å si at rike folk som Steve Jobs, Jeff Bezos og Bill Gates – eller Taylor Swift og Tom Cruise og Paul McCartney og Cristiano Ronaldo og J. K. Rowling – er blitt rike på andres bekostning er bare merkverdig. Disse entreprenørene og underholderne har skapt produkter som er til en kolossal glede og nytte for svært mange mennesker, og å påstå at disse er blitt rike på andres bekostning, dvs. at de har påført andre tap, er en total feillesning av fakta. Men verdens aller rikeste mann er blitt rik på andres bekostning – han heter Vladimir Putin. 

Og om fattigdom: Før kapitalismen var fattigdom menneskets naturlige tilstand, men med kapitalismen, og med dens incentiver for produksjon og verdiskapning, ble fattigdommen mindre og mindre. Folk ble sunnere, de levde lenger, de levde bedre, de fikk renere omgivelser/miljø. Hverven mener at kapitalismen er årsak til fattigdom, men sannheten er det stikk motsatte: jo mer kapitalisme, jo mindre fattigdom. Ja, det er fortsatt store områder med fattigdom i verden. Årsaken til dette er at disse områdene er uberørt av kapitalismen. Kapitalisme er altså et system hvor det er respekt for eiendomsretten, og hvor staten beskytter borgernes frihet. Dette er verdier og prinsipper som i størst grad (men langt fra fullstendig) har oppslutning i befolkningen  i Vesten, og Vesten har derfor størst velstand og minst fattigdom. I områdene utenfor Vesten har disse prinsippene liten oppslutning, og derfor er de fortsatt fattige. 

Som et avsluttende poeng i denne seksjonen tar vi med følgende: «Hva skjer for eksempel med den rike samiske kulturen når områdene der de har drevet reindrift, dekkes av vindmøller … » (s. 375)

Det som reelt sett skjer er at disse områdene er blitt ekspropriert av staten, og vindmøllene er også subsidiert av staten. Under et kapitalistisk system ville det er ikke vært noen ekspropriasjon, samenes eiendomsrett til disse områdene vill blitt respektert, og det ville ikke vært noen statlige subsidier til meningsløse og kostbare prosjekter som vindmølleparker i Norge er. I et kapitalistisk system vil virksomheter skape verdier, mens altfor ofte er det slik at når staten regulerer og støtter virksomheter så skaper de ikke verdier, de forbruker verdier. Vindmølleparker er et tydelig eksempel på virksomheter som bare forbruker verdier.  

Det vi siterte fra Hverven rett over tar også med følgende «….eller hvis snøen uteblir?» Det mest i naturen går i sykluser, og at det kan være perioder med snøfattige vintre er opplagt. Samene, som har drevet næring i disse områdene i hundrevis av år, er de rette til å håndtere og tilpasse seg slike endrede forhold. Det er i hvert fall ikke slik at langtidsutdannede byråkrater i departementskontorene kan håndtere slike problemstillinger bedre enn de som har konkret erfaring og tradisjoner som strekker seg hundrevis av år tilbake i tid. 

Ambisjoner 

Hverven er kritisk til de som har ambisjoner om å reise ut i verdensrommet og eventuelt kolonisere andre planeter; Hverven nevner spesielt Elon Musk og hans planer: «Deres langsiktige ambisjon er å kolonisere Mars. Visjonen ligner et luftslott, men budskapet er tydelig. Den velstående vektløse eliten har bestemt seg for å legge alle jordiske og menneskelige begrensninger bak seg og samtidig vende ryggen til solidaritet, likhet og rettferdighet. Den gemene hop kan bli igjen på en jordklode som blir stadig mindre beboelig fordi naturens tollgrenser overskredet, ikke minst på grunn av forbruket til de rikeste.» (s. 195).

Dette er bare dumt. Muligens var det folk som sa akkurat det samme til Colombus da han ville finne sjøveien til India som det Hverven her sier om Elon Musk. Det er også ufint av Hverven å antyde at  ambisiøse folk betrakter folk flest som «den gemene hop», og at de vil vende ryggen til og flytte fra folk flest.  

Det er folk med ambisjoner som driver menneskeheten videre, det er de som øker velstanden og setter flere og flere i stand til å leve bedre og bedre liv. 

Årsaken til økende velstand 

Velstanden i Vesten er høyere enn den har vært noen gang i historien, og den er høyere enn den er utenfor Vesten. Det er vanlig å gi statlig styring og fagforeningers kamp æren for dette. Hverven deler denne oppfatningen: «Fagorganisasjonene har i mange land kjempet frem arbeidsvilkår som demper problemene [med dårlige arbeidsvilkår].» (s.176)

Men det er den økede velstand som er årsak til at man har bedre arbeidsforhold, renere miljø, bedre tilbud på en rekke områder. Økende velstand skyldes økende produktivitet, og økt produktivitet er et resultat av akkumulering av kapital. Akkumulering av kapital forutsetter igjen privat eiendomsrett: Entreprenører og kapitalister tjener penger, og bruker disse til å investere i bedre og mer effektive produksjonsmetoder og nye og nyttige produkter. (Vi sier ikke at alt som produseres er nyttig, men den som er rasjonell og tenker og velger godt kan finne verdier som kan gjøre hans liv langt bedre enn det ellers ville vært.) Vi nevner også at dersom man har et høyt skattenivå, også for bedrifter, vil mulighetene til å akkumulere kapital og derved til å øke velstanden, bli mindre. For å gå tilbake til det poeng vi siterte fra Hverven: Restriksjoner på verdiskapning og entreprenørvirksomhet fører til arbeidsforhold som er mindre gunstige enn de ellers ville ha vært. 

Fagforeninger kan i visse sammenhenger ha en nyttig funksjon, men for ofte går de inn for tiltak som på kort sikt er til fordel for dens medlemmer, men til skade for de som ikke er medlemmer. (Vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor.)   

Økonomiske kriser  

«Politikken som er blitt ført i USA, særlig siden 1980-tallet, har sluppet markedskreftene i det borgerlige samfunn fri på en måte som har skapt store forskjeller, og som ledet til finanskrisen i 2008.» (s. 193). 

Finanskrisen i 2008 var ikke et resultat av det frie marked, den var et resultat av statlige reguleringer. Under høyrebølgen, som varte fra slutten av 70-tallet til cirka år 2000, ble det gjennomført en rekke ikke ubetydelige dereguleringer av økonomien i USA (og i enkelte andre land: det kommunistiske Sovjetunionen brøt sammen, og Kina gjennomførte noe liberalisering av sitt økonomiske system). Disse reformene førte til en betydelig velstandsvekst utover 80-og 90-tallet, og i de fattige deler av verden ble et kolossalt antall mennesker løftet ut av fattigdom («the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015 … the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion»*). Men fra ca år 2000 begynte politikerne igjen å regulere økonomien. Terrorangrepene mot USA i 2001 førte også til enorme ødeleggelser av store verdier, og disse to tingene førte etterhvert til negative konsekvenser for hele økonomien. Men det skjedde noe i 2006-07, som nokså direkte førte til finanskrisen. 

Krisen ble skapt av The Federal Reserve (da ledet av Ben Bernanke). Økonomen Richard Salsman forklarer: «How did Bernanke create this horrible morass? First, in 2006-2007 he  deliberately inverted the Treasury yield curve [se nedenfor om dette] … Second, he imposed on the reeling economy a $1.7 trillion flood of «quantitative easing» (QE), euphemistic for the hazardous policy of money-printing. His first policy caused economic stagnation, his second policy caused monetary inflation, and combined, his policies have generated «stagflation» — the corrosive mix last seen in the 1970s. It’s the direct  opposite of the supply-side polices (pro-growth, sound-money) that made the 1980s and 1990s so prosperous.»

(Wikipedia: «Yield curve becomes inverted when short-term rates exceed long-term rates. …An inverted yield curve occurs when long-term yields fall below short-term yields. …Under unusual circumstances, investors will settle for lower yields associated with low-risk long term debt if they think the economy will enter a recession in the near future. … Economist Campbell Harvey’s 1986 dissertation showed that an inverted yield curve accurately forecasts U.S. recessions. An inverted curve has indicated a worsening economic situation in the future 7 times since 1970».)

Det er helt vanlig å si at liberalisering og deregulering av økonomien fører til problemer, men sannheten er den stikk motsatte: det er statlige reguleringer (som ikke er annet enn begrensninger på produksjon), og slike ting som statlig manipulering av pengeverdi, pengemengde og rentenivå, som fører til disse problemene. (Penger utstedes av sentralbanken, og formelt sett er de uavhengige, men  reelt sett er de statlige institusjoner. Pengene de utsteder er i alle land beskyttet av lover som sier at de er «tvunget betalingsmiddel», noe som gjør det i praksis umulig å benytte penger som aktørene mener er mer solide enn de statlige utstedte pengene.)  

Mekanisering 

«Mange former for arbeid er blitt mer mekaniske og ensformige, og en del arbeidsoppgaver blir overflødige. De effektiviseres bort og erstattes av maskiner. Resultatet kan bli arbeidsledighet.» (s.181).

Hverven bruker her riktignok uttrykket «kan», men å tro at øket bruk av maskinen fører til øket arbeidsløshet er helt feil: maskinene må oppfinnes, de må lages, de må transporteres, de må vedlikeholdes – maskiner skaper også arbeidplasser. Det er heller ikke slik at land med høy grad av mekanisering har høyere arbeidsløshet. Dessuten er det slik at maskiner overtar ensformige og kjedelige jobber, noe som gjør det mulig for arbeidstakerne å utføre mer interessante og varierte jobber.  

En medvirkende årsak til arbeidsløshet er at lønningene for lavt utdannede presses høyere enn markedsnivået, og da blir disse arbeidstakerne ofte erstattet av maskiner. De som presses ut av arbeidsmarkedet på denne måten havner alt for ofte på trygd og inn i en passive tilværelse (noe vi var inne på ovenfor). Til tross for dette arbeider fagforeninger nærmest kontinuerlig for å øke lønningene til de med lav utdannelse. Ja, det er bra med høyere lønn, men den bør komme som et resultat av at man avanserer til mer krevende og ansvarsfulle stillinger i arbeidsmarkedet og derved blir mer produktiv, og ikke ved at de med lavest lønn blir så kostbare for arbeidsgivere at det ikke blir lønnsomt å ha dem ansatt. 

Velferdsstaten 

Hverven ser ut til å være tilhenger av velferdsstaten, og hans diskusjon er til en viss grad nogenlunde balansert; han nevner enkelte negative incentiver som velferdsstaten fører med seg. Det er dog ingen diskusjon om hvorvidt velferdsstaten over tid er bærekraftig eller ikke. Den stadig voksende og derfor ødeleggende statsgjelden som alle velferdsstater (unntatt Norge pga. oljeinntektene) rammes av, nevnes ikke. 

Hverven sier noe som er litt merkelig: «Et annet vesentlig trekk ved de nordiske velferdsstatene er at de avler tillit.» (s. 136). Svært mange andre vil ha den stikk motsatt oppfatningen av dette: trygdemisbruk; juks med støtteordninger; økende korrupsjon blant politikere og i byråkratiet; misnøye med at andre får fordeler av staten, fordeler som man selv ikke får; protester mot den stadig voksende sløsing som er en uunngåelig følge av at staten vokser og vokser, et enormt etterslep med hensyn til vedlikehold av offentlig eide bygninger, fremveksten av en stadig mer omfattende svart økonomi som blir forsøkt bekjempet med et stadig mer omfattende kontrollapparat … 

Vi kan jo også nevne at det stadig arrangeres streiker og demonstrasjoner når politikerne fatter det de mener er nødvendige vedtak, men som en betydelig del av befolkningen beslutningen angår – nedleggelse av sykehus og skoler for eksempel –  ikke er villig til å slutte opp om. Vi kan også nevne at politikere gir opp sin politiske karrierer på grunn av trakassering og personangrep, og også at «politikerforakt» er blitt et nokså innarbeidet begrep. 

Sverige var inntil for noen år siden betraktet som velferdsstatens utstillingsvindu, og som det beste samfunn i verden. Hvordan det står til på enkelte områder i Sverige nå skulle være unødvendig å kommentere her, men vi vil sitere noe den svenske økonomen Gunnar Myrdal, som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1974, uttalte i 1978: «Den svenska hederligheten har varit en stolthet för mig och min generation. Nu har jag en förnimmelse av att vi genom dåliga lagar håller på att bli ett folk av fifflare. Av alla ofullkomligheter i vår inkomstbeskattning är för mig den allra allvarligaste att den direkt inbjuder till skatteflykt och skattefusk.»

Myrdal sier at velferdsstaten dyrker frem snusk og juks og fanteri, mens Hverven sier at velferdsstaten avler tillit. 

Internasjonalt 

Hverven: «Det er først når kravene om anerkjennelse av verdighet stilles av og blir innfridd for dem som har vært ekskludert, at det allmenne menneskeverdet blir virkeliggjort og konkret. Konkrete eksempler på det kan være når Menneskerettighetsbevegelsen kjemper frem rettigheter for historisk diskriminerte grupper. Slike kamper har resultert i FNs kvinnekonvensjon, FNs konvensjon mot rasediskriminering, FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne og FNs erklæring om urfolks rettigheter.» (s.341). 

Mitt syn er at slike ting bør gjennomføres i praksis, og ikke kun være nedskrevet i dokumenter som er lite eller ingenting verdt i virkelighetens verden. Det er klinkende klart at de fleste land som er medlemmer i FN ikke oppfyller disse konvensjonene, for disse landenes regimer er slike erklæringer mindre verdt enn de årlige ønsker om god jul og godt nyttår. 

For å presisere hva som må til for å få disse prinsippene gjennomført: det som må til for å få disse prinsippene gjennomført er respekt for individers lockeanske rettigheter, og velstand – og disse to prinsippene forutsetter en rasjonell kultur. Men ingen land respekterer lockeanske rettigheter, og de momentene som Hverven nevner er mest respektert (eller minst krenket) i de landene som har størst velstand. Disse to prinsippene – lockeanske rettigheter og velstand – nevnes ikke av Hverven. (Disse rettighetene er oppkalt etter John Locke, som la grunnlaget for denne teorien; disse rettighetene går ut på at individer skal ha rett til å bestemme over seg og sitt, inkludert sin eiendom, og at kongen/staten ikke har noen rett til å krenke dem.) 

Krig

At FNs rolle har liten betydning kom også tydelig frem i forbindelse med den krigen som begynte i Europa i februar 2022, og Hverven diskuterer dette innledningsvis slik: «De som måtte ha opplevd at begrepene om menneskerettigheter og menneskeverd var blitt tomme fraser som folk slo om seg med i festtaler eller politisk automat-prat, har fått seg en kraftig vekker. Gjennom grusomhetene som det russiske krigsmaskineriet står bak, blir vi, via negasjon, kraftfull minnet om hva disse begrepene på sitt beste uttrykket et rungende nei til: Ødeleggelsen av menneskers sosialt oppnådde menneskeverd.» (s. 344). 

Det som kunne stoppet Russlands invasjon er ikke å henvise til avtaler og dokumenter – det var dette Neville Chamberlain forsøkt å få Hitler med på i 1938: Han inngikk en avtale med Hitler som innebar det han (Chamberlain) mente var «fred i vår tid», men vi vet alle hvordan dette gikk: Folk som Hitler respekterer ikke avtaler og traktater, og det gjør heller ikke Putin  Det som kunne hindret Russlands angrep var at Vesten over tid hadde hatt et sterkt militært forsvar, et militært forsvar som hadde vært i stand til å vinne mot kommunistene i Korea på 50-tallet, mot kommunistene i Vietnam på 60-tallet, mot islamistene i Iran på slutten av 70-tallet, mot tyranniet i Irak på 2000-tallet (USA vant Irak-krigen militært sett, men freden ble ikke sikret: etter at president Obama trakk de amerikanske styrkene ut i 2009 ble Irak styrtet ut i kaos), mot islamistene i Afghanistan i 2021. Men Vesten klarte ikke – ønsket ikke? – å vinne, Vesten rustet ned, og tyranner fikk derved blod på tann ….. 

Vi siterer mer fra Hverven om krig: «Et samfunn kan oppnå noe med krigen, nemlig det Hegel kaller bevaring av «etisk sunnhet». Krigen tar oppmerksomheten bort fra «endelige bestemmelser». Individer og grupper blir mindre opptatt av egoistiske egne interesser, særlig knyttet til privat eiendom, og de blir mer engasjert i fellesskapet. Kort sagt mener Hegel at krig kan virke samlende på et folk. En felles fiende kan skape samhold.» (s. 250).

«Premisset om at staten må være «krenket eller truet» gir en rettesnor for å vurdere om virkelig kriger er rettferdiggjort.» (s. 255).

«I henhold til folkeretten er det også ulovlig å angripe et ellers legitimt militært mål, hvis angrepet forårsaker skader på sivile personer eller gjenstander som er for omfattende i forhold til den forventede militære fordeler. Det kalles prinsippet om proporsjonalitet.» (s. 255).

«Sett fra et hegeliansk ståsted kan vi uansett konkludere med at krigen [Russlands angrep på Ukraina] neppe er halvveis rettferdiggjort, fordi påstandene om hvilken trussel Ukraina utgjør mot Russland, ser ut til å være basert på løgner eller feilvurderinger av de faktiske forholdene.» (s. 259). 

Til dette vil jeg bare si at dersom det er en betydelig ideologisk motsetning mellom de partene som fører krig mot hverandre, og det er det som regel, bør man alltid støtte den siden som i minst grad krenker individuell frihet.  Annen verdenskrig var i Europa en krig mellom Vesten, som i ikke ubetydelig grad representerte frihet/kapitalisme, og Nazi-Tyskland, som representerte nasjonalsosialisme. Den kalde krigen var mellom kommunistiske Sovjetunionen og det noenlunde kapitalistiske Vesten, og krigen i Midtøsten står i dag mellom Hamas, som ønsker et shariadiktatur, og sosialdemokratiet Israel. 

I alle disse krigene er det en klar ideologisk forskjell mellom de stridende parter, og man bør støtte den siden som i størst grad representerer individuell frihet (eller i minst grad krenker den). Det er klinkende klart hvilke parter dette er. 

I krigen mellom Ukraina og Russland er det slik at Ukraina etter det kommunistiske Sovjetunionens oppløsning omkring 1990, beveget seg i retning av større individuell frihet, mens Russland i stadig større grad etter Putins maktovertakelse har beveget seg bort fra individuell frihet. (Perioden mellom kommunismens fall og Putins maktovertagelse var noe kaotisk, men det var en viss åpning for frihetlige ideer, selv om de i liten grad ble gjennomført i praktisk politikk.) Den riktige siden å støtte er selvfølgelig Ukraina. 

Demokrati kan ikke være et avgjørende poeng med hensyn til hvilken side man bør støtte, både Hitler, Hamas og Putin ble demokratisk valgt. 

Kriger bør føres slik at den riktige siden, den siden som i størst grad forsvarer individuell frihet, nedkjemper fienden. Å inngå fredsavtaler er feil vei å gå, dette fordi man aldri kan forvente at den frihetsfiendtlige siden vil respektere avtaler: Hitler respekterte ikke avtaler, Hamas respekterer ikke avtaler, Putin respekterer ikke avtaler. Fred oppnås når den ene siden vinner militært, og det bør altså være den siden som støtter individuell frihet. For å oppnå seier i en krig må man først gå løs på militære mål, deretter politiske mål, deretter strategiske mål og til slutt er det legitimt å rette sine angrep mot sivile mål – og dette må pågå inntil den frihetsfiendtlige siden kapitulerer. Dersom den frihetsfiendtlige parten ønsker å stoppe at egne sivile mål blir rammet kan den bare kapitulere. Det var dette naziregime til slutt gjorde i 1945, og det var også dette regimet i Japan gjorde i 1945. Ansvaret for sivile tap går helt og fullt på den siden som er minst frihetsvennlig, altså i dette tilfellet Tyskland og Japan. For å relatere dette til en dagsaktuell sak: ansvaret for sivile tap på Gaza skyldes helt og fullt Hamas. 

Vi nevner også at som regel er det den frihetsfiendtlige siden som angriper: Tyskland angrep Polen i 1939, Japan angrep USA i 1941, og (hvis vi ser på den pågående fasen av krigen mellom Israel og enkelte aktører i de omkringliggende områder) Hamas angrep Israel i oktober 2023. 

Praktisk talt alle i mainstream, inkludert Hverven, hevder at krig bør føres i samsvar med proporsjonalitetsprinsippet, (et prinsipp som litt enkelt forklart sier at dersom Hamas dreper 1400 sivile israelere, så kan Israel drepe cirka 1400 sivile palestinere, men ikke flere). Vi er uenige i dette. Det prinsippet vi mener er riktig er at den siden som i størst grad respektere individuell frihet har rett til å vinne, og militært sett har rett til å gjøre det som er nødvendig for å vinne, inkludert, som siste utvei, å angripe sivile mål. 

Å hevde som Hverven gjør at Ukraina fortjener støtte fordi Russlands påstander om Ukraina er basert på løgner eller feilvurderinger, er altså et feil fokus å ha. Ukraina representerer i større grad individuell frihet,  og det er derfor det er riktig å støtte Ukraina. 

Hverven har rett i at Putin benytter rene løgner som begrunnelse for krigen; Putin sier at Ukraina ledes av nynazister, og at «Russiske makthavere går langt i å nekte å anerkjenne Ukraina som en selvstendig nasjon. De fremstiller Ukraina som en vasallstat for USA.» (s. 257). 

Men hvordan ville Hverven har argumentert mot Russlands angrep hvis Putin ikke hadde løyet? Hva hvis Putin hadde begrunnet krigen på følgende måte: «Det russiske folk kan ikke få frihet, det russiske folk både ønsker å ha og må ha et samfunn med stor grad av styring ovenfra. Russisk kultur er slik at det er på denne måten samfunnet må organiseres. Ukraina beveger seg i frihetlig retning, og hvis Ukraina får frihet vil disse idéene kunne komme inn i Russland. Disse ideene, dersom de får økende oppslutning, vil ødelegge det russiske samfunnet slik vi har hatt det i hundrevis av år. Vi har et ansvar for å beskytte Russlands befolkning mot disse farlige frihetsideene, og derfor kan ikke det sittende frihetsvennlige regime i Ukraina få fortsette. Vi må derfor avsette dette regimet, og vi må okkupere landet for å hindre at frihetlige ideer slår rot i befolkningen og i kulturen.» 

Hvis Putin hadde sagt dette hadde han begrunnet krigen på en måte som ikke var løgnaktig. Men vi kan ikke se at dette på noe vis skulle innebære at man kan støtte Russlands side i denne krigen. 

Vårt syn er altså at det som avgjør hvilken side man bør støtte er den siden som i størst grad respekterer individuell frihet eller i minst grad krenker individuell frihet. Dette er altså et helt annet syn enn det Hverven gir uttrykk for.  

Natur 

Hverven forteller at «Hegel hadde faktisk svært god kjennskap til sin tids naturvitenskap.» (s. 351), og at «Vi lever på en klode der all natur er påvirket av mennesker. Naturhistorie og kulturhistorie blitt vanskelig å holde adskilt. Mennesket har grepet inn i økosystem, utryddet arter, endret vannets kretsløp, avsatt radioaktive spor i jordas geologi og ikke minst endret temperaturen på kloden. … Aldri har menneskes makt over naturen vært tydeligere. Samtidig er menneskene og menneskesamfunnet også blitt blitt sårbare på nye måter. Vår avhengighet av mer-enn-menneskelig natur er igjen blitt åpenbar. Mer ekstremvær gir hyppigere oversvømmelser, skogbranner, og mangel på drikkevann. …» (s. 347).

Det er korrekt at mennesker påvirker naturen – ved å bygge hus som beskytter oss mot kulde og varme og vær og vind, ved å bygge veier som gjør at vi lett kan ferdes nærmest overalt, ved å bygge kraftstasjoner som forsyner hus og hjem og fabrikker og transportmidler med energi, og ved å utnytte alle mulige naturressurser for å skape produkter som gjør våre liv langt mer behagelige enn de ellers ville ha vært. Men ja, dette har også ført til at enkelte dyrearter er utryddet. At dyrearter utryddes er naturens orden. På Wikipedia kan man lese følgende: «More than 99% of all species that ever  lived  on  Earth, amounting to over five billion species, are estimated to have  died out.» 

Kanskje det også bør nevnes at mennesker har skapt nye dyre- og plantearter; dette er arter som i større grad enn de som er gitt i naturen tjener menneskers liv og velvære: Dette gjelder planter og dyr for matproduksjon, og kjæledyr. (Kanskje det er å overdrive å si at mennesket har skapt nye arter, det vi har gjort er å modifisere arter som finnes i naturen slik at resultatet i større grad er blitt nyttige for oss.)

Men tilbake til Hvervens poeng: At naturen i større grad blir tilpasset menneskers behov er naturens orden: hvis det blir flere og flere mennesker blir det mindre plass til andre arter. Det er vel ingen som mener at vi skal løse dette problemet ved å nekte mennesker å formere seg. Dessuten er det slik at når velstanden øker går befolkningsveksten ned. Det er også slik at mennesket nå aktivt beskytter visse arter mot utryddelse; dette gjelder både planter og dyr; dette er mulig i områder hvor menneskeheten har oppnådde høy velstand.  

At det er mer ekstremvær enn tidligere, er feil hvis vi betrakter dette over et langt tidsperspektiv. Enkelte hevder at det er en sammenheng mellom global oppvarming og flere skogbranner, og selv om klimaendringer er et naturlig fenomen som i liten grad påvirkes av mennesker, og selv om høyere temperatur på jorden muligens kan føre til at det blir noe flere skogbranner, er sammenhengen mer korrekt forklart i Morten Jødals glimrende bok Miljømytene (Jødal, som er biolog, har i denne boken grundig gjendrevet praktisk talt alle påstander om at menneskelig aktivitet ødelegger verden og gjør jordkloden ubeboelig): 

«Fra midten av 1920-tallet til midten av 1950-tallet var det en stor nedgang av dem [skogbranner] i USA. Deretter var det få branner gjennom 40 år, hvoretter det svakt har blitt flere. [Professor David B.] South hevder at bakgrunnen for denne stigningen er knyttet til opphoping av brennbart materiale i skog, som kan føres tilbake til miljøverntiltak. Det befinner seg mer brennbart organisk materiale på bakken, i stammer og i trekroner enn tidligere, som innebærer at brannene blir villere, og vanskeligere kan stanses. Australske forskere har sett på branner i naturen i perioden 1925-2009, og finner ingen merkbare effekter forårsaket av klimaendringer som følg av utslipp av drivhusgasser.» (Jødal, s. 388-89).

De problemene Hverven peker på kan løses med økende velstand, og økende velstand forutsetter igjen at det ikke er hindringer for produksjon – og dette forutsetter full respekt for eiendomsretten og implikasjonen av dette er en fri økonomi, det vil si markedsøkonomi/kapitalisme. 

Vi kan også ta med følgende poeng: Hverven spørre om «Hvorfor skal mennesker settes høyest? Er ikke andre livsformer «høyere» etter andre målestokker?»  (s. 363).

Vel, hvilken dyreart er det som har konstruert skyskrapere og reist til månen og har skapt alt fra medisiner og vaksiner til nettbrett og øl og vin? Mennesker kan med all rett bli imponert av beverdammer, fuglereder og maurtuer, men disse bragdene som bevere, fugler og maur står for blekner noe i forhold til skyskrapere og vaksiner og helikoptre. 

Rasisme 

«Det er kanskje mest utbredte former for rasisme i vestlige land i dag er en kulturell variant, nemlig rasismen rettet mot muslimer.» (s. 301). 

Å fremstille det å ha en kritisk holdning til islam som rasisme, er vanvittig. Islam er en ideologi (dens tilhengere kalles muslimer), og den støtter hverken velstand eller frihet eller rasjonalitet; samfunn hvor islam står sterkt er derfor ikke preget av fred, harmoni og velstand. 

Rase er en biologisk kategori, og det å være kritisk til en ideologi har ingenting med biologi å gjøre. At politikere og journalister beskriver det å være kritisk til islam som en slags rasisme – eller som sykdommen islamofobi – er vel kanskje som man skulle forvente av politikere og journalister, men at oppegående akademikere begår samme feil, er overraskende. Nå snakker Hverven riktignok om motstand mot muslimer og ikke motstand mot islam, men det er poenget jeg nevner er allikevel relevant. 

Sluttpoeng 

«Filosofihistorien er en pågående samtale…» sier Hverven på side 353, og mer enn antyder at Hverven selv og hans bok er deltagere i denne samtalen. Vi vil avslutte med å si at Hverven antagelig hadde hatt godt av også å ha samtalepartnere som kjenner til et bredere utvalg av fakta, som har bedre metoder, og som derfor har mer radikale holdninger enn de han hittil har ført sin samtale med. Da ville boken vært langt bedre enn den er nå.  

.

.

.

.

.

*«The World Bank has just [October 2018] released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two   billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day. Every one of those 130,000 represents another individual who get closer to a decent life with basic education, access to health care and opportunities in life. This is the greatest achievement in human history.» (The Hill)

.

.

.

.

Globalization’s greatest triumph: the death of extreme poverty

https://www.ark.no/produkt/boker/dokumentar-og-faktaboker/hegel-9788282657174

Velkommen

Magnus og Vegard samtaler om Storbritannia og om valgresultatet i USA.

Før valg vil kommentatorer som regel si at de ikke vet hvordan resultatet kommer til å bli, eller de spår med varierende sikkerhet et resultat. Etter valg derimot sier de som regel at det resultatet som kom var helt opplagt. Denne gangen spådde de fleste kommentatorer at det ville bli et jevnt valg, men noen spådde seier til Kamala Harris – ja, til og med den personen som hadde spådd riktig resultat i åtte av de ni siste presidentvalgene, Alan Lichtman, spådde Harris-seier: «Allan Lichtman, a historian and American University professor, who has correctly predicted nearly every presidential race since 1984 using a formula of 13 true-or-false questions, predicted Harris would win…»). Men det var også noen som spådde at Trump ville vinne. 

Før valget kritiserte vi sterkt begge kandidatene, men la oss her oppsummere hvorfor det gikk så galt for Demokratene. 

Demokratene tapte stort, Kamala Harris fikk langt færre stemmer enn Joe Biden gjorde for fire år siden. Joe Biden fikk cirka 81 millioner stemmer, Kamala Harris fikk cirka 71 millioner stemmer. Hmm. Donald Trump fikk innpå 75 millioner stemmer. Republikanerne gjorde også store fremskritt i valgene til Kongressen. Vi vil ikke kommentere valgene til Kongressen annet enn å si at det ser ut til at med Republikanernes fremgang vil president Trump sannsynligvis møte liten motstand der; dersom Demokratene hadde hatt flertall i Kongressen ville den kunne hindret mye av det presidenten kunne gjøre med hensyn til innenrikspolitikk; en slik situasjon – «gridlock» – er det beste man kan ha: da blir det vanskelig å foreta endringer, og endringer har som oftest negative konsekvenser. 

Demokratenes store feil 

Den store feilen Demokratene gjorde var at de nominerte Joe Biden som sin kandidat. Vanligvis er det slik at dersom en sittende president ønsker gjenvalg, blir han nominert som partiets kandidat. Det er svært få unntak fra dette prinsippet. 

Men alle visste at Biden var sterkt redusert og alle burde forstått at Biden ikke var i stand til å gjennomføre en valgkamp. Allikevel ble Biden med stor entusiasme nominert av partiets medlemmer – 14 million Demokrater stemte på ham i nominasjonsprosessen. Og ikke bare det, andre kandidater som forsøkte å bli nominert ble av partiledelsen aktivt stengt ute fra  nominasjonsprosessen. En av de som ble stengt ute var Robert Kennedy junior, og han, som kjent, gikk over til å støtte Donald Trump. 

Det virker som at partiets ledelse absolutt ikke ville ha noen annen kandidat enn Biden, og at de forsto at dersom det ble en kamp mellom Demokratiske kandidater om å bli nominert ville Biden ikke klare å vinne en slik nominasjonsprosess. 

Biden, sammen med sittende visepresident Kamala Harris. ble nominert. Men når Biden måtte stille opp i en debatt mot Donald Trump var det ikke lenger mulig å skjule at han var dement. 

For å beholde pengene som hadde kommet inn til valgkampen hadde Demokratenes ledelse ikke noe annet valg enn å nominere Harris som sin kandidat. 

Er Biden å klandre? 

Flere aviser skriver nå i dagene etter valget at det er Bidens skyld at Demokratene tapte valget. Kilder i det Demokratiske partiet mener at Biden burde ha trukket seg tidligere slik at man kunne funnet en bedre kandidat. Nettavisen hadde 7/11 følgende overskrift: «Joe Biden slaktes: – En spesiell type inkompetanse», og ingressen lyder slik: «Flere plasserer skylden hos Joe Biden etter at demokratene tapte valget. … Nå mener kritikerne at Joe Bidens store ego, kan ha vært årsaken til at Det demokratiske partiet tapte. – Det krever en spesiell type inkompetanse fra demokratene for at Trump skulle vinne, skriver kommentator Dace Potas i USA Today» (link nedenfor).

På sin forside 8/11 skriver Aftenposten følgende ved siden av et bilde av Biden: «Utpekes som syndebukk etter tapet. Oppvasken i det demokratiske partiet er i full gang. -Hadde Biden trukket seg tidligere, kunne vi fått et annet resultat, mener førsteamanuensis Sofie Høgestøl». 

Dagbladet 8/11: «Var Biden for sein til å trekke seg? Bommet Kamala Harris på strategien? Burde demokratene hatt et primærvalg? Teoriene er mange, og svarene er få for demokratene etter Donald Trumps knusende seier tirsdag. – Vi ble slått ned og banket opp. Så folk er sinte, og det burde de være, sier CNN-kommentator Van Jones i en sending natt til fredag. – Vi brukte en milliard dollar og Trump vant likevel. De som er på toppen må ta ansvar. Det er mange som er sinte på dem fordi de hadde forslag og stilte spørsmål om hvorfor man gjorde det ene og det andre, men svaret man fikk var at de på toppen hadde kontroll, fortsetter CNNs Jones.» (link nedenfor). 

VG 9/11: «Nancy Pelosi kritiserer Joe Biden etter valgnederlaget. Den tidligere lederen for Representantenes hus mener den sittende presidenten gjorde det umulig for demokratene å velge hvem som skulle stille mot Donald Trump. – Hadde presidenten trukket seg tidligere, ville det kanskje ha vært andre kandidater med i kampen.  Det sier den innflytelsesrike demokraten Nancy Pelosi.»

Vi skyter inn her at før debatten mellom Biden og Trump i juni var det ingen mainstreamkommentatorer som på noe som helst vis var villig til å innse det faktum at Biden var dement. 

Ja, som vi har gitt uttrykk for flere ganger tidligere ville enhver normal kandidat fra det Demokratiske partiet ha vunnet over Trump.  

Dersom Biden hadde trukket seg før nominasjonsprosessen begynte ville partiet antagelig klart å finne en normal kandidat. Men det gjorde han altså ikke. Hvorfor? Allerede før valget i 2020 var det klart at Biden var begynt å bli dement, og en person som er dement mister vurderingsevnen. Det er da denne personens nærmeste familie som må sikre at denne personen ikke kommer i situasjoner hvor han må foreta valg som kan være ødeleggende for vedkommende selv eller for hans nærmeste omgivelser. Den som var nærmest til å si ifra om dette var Bidens hustru, dr. Jill Biden. Men det gjorde hun ikke. Den som har størst skyld i at Biden ble kandidat er Jill Biden.   

Men alle som var i nærheten av Biden fra tidlig i 2020 må ha merket at han var dement, og de som er de sterkeste spillere i det Demokratiske partiet burde ha overtalt ham til å ikke stille til gjenvalg. Disse personene er Barack Obama, Hillary Clinton og Nancy Pelosi. De sa ikke fra. Disse personene var først villige til utad å erkjenne det faktum at Biden var dement etter hans katastrofale innsats i debatten mot Trump i juni. 

Så de som har skylden for at Demokratene gikk på dette kolossale nederlaget er Jill Biden, og Obama, Clinton og Pelosi. Joe Biden selv har ingen skyld i dette nederlaget. 

Som en filosof sa det: man kan godt ignorere viktige fakta, men man vil ikke klare å ignorere konsekvensene av å ignorere viktige fakta.  

Disse personene ignorerte Bidens demens, og partiet fikk derfor det dårligste valgresultatet på mange mange år. 

Harris

Harris er en lite dyktig politiker, hun er kunnskapsløs, hun er lite sjarmerende, og hun manglet den tyngde man må ha for å være «presidential material». Hun var også sterk venstreorientert, noe som ikke slår godt an blant de store befolkningsgruppene i USA. Hun og Demokratene gikk derfor på et historisk stort tap. 

Det eneste som kunne hjelpe henne var at Donald Trump var en svært dårlig kandidat, men det ser ut til at svært mange velgere betraktet Harris som en enda dårligere kandidat.  

Trumps seier er i hovedsak en protest mot en elite

Før corona-tiltakene ble innført var økonomien i USA (slik den fungerte overfor folk flest) relativt god. Corona-tiltakene hadde sterkt negative konsekvenser for hele økonomien, og disse slo sterkt ut i de første årene av Bidens periode. Kanskje viktigst var den store prisstigning som rammet alle forbruksvarer, og som regel er det den sittende presidenten som får skylden for det som skjer. Mange velgere husket at økonomien var bedre under Trump, dette førte antagelig til at Trump fikk en del stemmer han ellers ikke ville ha fått.  

Men Trumps valgseier er fundamentalt sett et uttrykk for et berettiget folkelig opprør mot en elite som har ønsket å presse en venstreorienterter, frihetsfiendtlig politikk ned over hodet på en altså uvillig befolkning. Denne eliten dominerer i alle yrker som krever en lang utdannelse, og den dominerer i ledelsen i det Demokratiske partiet. Denne elitens politiske prinsipper i utvannet form har også en viss oppslutning hos en betydelig del av det amerikanske folk.  

Denne eliten fungerer som en slags adel, den består av personer som mener seg bedre enn folk flest,  og de ser ned på den vanlige mann og kvinne, og de ser ned på politikere som forsøker å representere dem. Vi gjengir et lite utvalg sitater som viser holdninger enkelte ledende politikere i det Demokratiske partiet har overfor folk flest. 

Barack Obama og Hillary Clinton brukte uttrykk som «deplorables» og som «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic» når de beskrev Trumps velgerbase. 

Kamala Harris beskrev Donald Trump som fascist. 

Donald Trump ble omtalt som USAs første rasistiske president. 

Biden om Republikanerne til afroamerikanske velgere: «They will put you all back in chains»» – Biden sier her at det Republikanerne egentlig vil er å gjeninnføre slaveriet. Biden uttalte dette mens han var visepresident under valgkampen i 2012 hvor Mitt Romney ved Obamas motkandidat. .

Biden uttalte også en gang til en afroamerikansk velger at dersom han skulle stemme på Republikanerne: «If you have a problem figuring out whether you’re for me or Trump, then you ain’t black». 

Barack Obama omtalte Sarah Palin – som var John McCains visepresidentkandidat ved valget i 2008 –  på følgende måte: «If you put lipstick on a pig, it is still a pig». Obama har et image som en forfinet gentleman, men dette er et godt stykke fra sannheten. Han klarer dog ganske godt å skjule sin egentlige personlighet, det er bare en gang i blant at hans sanne ansikt kommer frem – noe den gjorde når han skulle kommentere Sarah Palin, som før hun ble visepresidentkandidat var guvernør i Alaska.  

Michelle Obama sier at de som ikke stemmer på Harris stemmer «against women» (Michelle tenker her primært på abortspørsmålet, og selv om hun har et poeng så bruker hun en altfor sterk formulering.)

President Joe Biden omtalte rett før valgdagen Donald Trumps tilhengere som «garbage». Dette skjedde etter at en lite morsom komiker på et Trump-rally omtalte Puerto Rico som en  «floating island of garbage». Biden kommentert dette på følgende måte: «“Just the other day, a speaker at his rally called Puerto Rico a floating island of garbage. Well, let me tell you something, I don’t, I don’t know the Puerto Rican that I know, the Puerto Rico where I’m fr — in my home state of Delaware. They’re good, decent honorable people … The only garbage I see floating out there is his supporters. His demonization of Latinos is unconscionable, and it’s un-American. It’s totally contrary to everything we’ve done, everything we’ve been». Det komikeren sa var meget ufint, men at presidenten reagere på denne måten er fullstendig upassende. 

Trumps formuleringer 

Men er Trump mindre ille? Trump har brukt sterke uttrykk om sine politiske motstandere. Han omtaler konsekvent Biden som «crooked Joe Biden», om Hillary Clinton har han sagt at hun «belongs in jail», og Kamala Harris han han beskrevet som lite intelligent. Han har også brukt sterke uttrykk om tidligere medarbeidere. Her er et lite utvalg av slike formuleringer:    

Han sa om Rosie O`Donald at hun er «en feit gris», han antydet at en noe aggressiv kvinnelig intervjuer hadde mensen, han omtalte politikerkolleger som «little Marco» (Marco Rubio), «low energy Bush» (Jeb Bush), han omtalte justisminsterer Bill Barr som «a gutless pig», han omtalte sin stabssjef John Kelley som en som er «born with a very small brain», sin visestabssjef Mitch Mulvany omtalte han som «a born loser», han påstod at hans egen utenrikminister Rex Tillerson er «dumb as a rock», og han sa at general James Mattis er «the world´s most overrated general»,

Men så vidt jeg kan se snakker Trump her om bestemte personer, han snakker ikke om folk flest. Det er det de Demokratene vi har sitert ovenfor, gjør. 

(At vi i det hele tatt ser oss nødt til å kommentere slike ting viser bare hvor enormt forfallet i amerikansk kultur er.) 

For balansens skyld må vi her ta med at også Donald Trump har kommet med en rekke ekle uttalelser («ekkel» er kanskje ikke riktig ord å bruke, men vi vet ikke hvilket ord som passer på denne type groteske uttalelser). I januar 2016 uttalte han at «I could stand in the middle of Fifth Avenue and shoot somebody, and I wouldn’t lose any voters, OK». 

Under en tale mot slutten av årets valgkamp kommenterte han det poeng at han står bak beskyttelsesglass og formulerte seg slik: «I have a piece of glass over here, and I don’t have a piece of glass there. And I have this piece of glass here, but all we have really over here is the fake news [og så pekte han over dit hvor journalistene var plassert, altså utenfor denne glassbeskyttelsen, og fortsatte] … And to get me somebody would have to shoot through the fake news. And I don’t mind that so much. I don’t mind that.» 

Hvis man tolker ham på den mest velvillige måten så fleiper han med at folk blir drept. Man må ha en virkelig råtten karakter for å kunne gjøre noe slikt. De to siste formuleringene vi har sitert har kommet med åtte års mellomrom, og det finnes en rekke andre formuleringer av samme type som Trump har kommet i årene mellom 2016 og 2024. 

Hvorfor Trump allikevel vinner 

Donald Trump får stor oppslutning fordi mange vanlige folk betrakter han som deres talsmann, som den som på vegne av dem kjemper mot en råtten elite. 

Og det her det er viktige poenget er. Eliten har andre synspunkter og andre meninger og andre idealer enn folk flest. Men dessverre er det slik at denne befolkningen, de som protesterer mot eliten, ikke ønsker frihet, den ønsket bare en annen type frihetsinnskrenkninger enn den som eliten ville presse ned over dem. 

Eliten ville gi store skattefinansierte fordeler til ulovlige innvandrere, de ville i for liten grad straffe kriminelle, de ville ha kvotering på alle mulige områder, de ville la menn konkurrere i kvinneklasser i endel idretter, de ville bekjempe de fiktive problemet global oppvarming med store begrensninger på aktiviteter og fornøyelser som benyttes av folk flest mens disse tiltakene i langt mindre grad skulle ramme eliten, de ville ha flere reguleringer og høyere skatter – og flere offentlige tilbud og støtteordninger. 

Men de som stemte på Trump ser altså ut til å foretrekke toll på import, sterke begrensninger på innvandring, å sende ulovlige innvandrere ut av landet. Videre, mange vil ha forbud mot kvinners rett til selvbestemt abort, mange vil redusere USAs støtte til Ukraina. (Flere delstater hadde samtidig med presidentvalget folkeavstemninger om hvorvidt abort skulle være tillatt i delstaten, og de fleste delstater stemte imot et abortforbud.) 

For å illustrere vårt andre hovedpoeng er det instruktivt å se på et kart over hvordan stemmene fordelte seg over hele USA. Vi har funnet et kart som gir en finere fordeling enn over delstater. 

Dette er riktignok et gammelt kart, men i det store og hele viser dette kartet fordelingen på de to store partiene over hele USA. (Rødt er Republikansk, blått er Demokratisk.)  

Kartet viser en tydelig forskjell mellom sentrale urbane strøk og mer rurale strøk. I urbane strøk er det et flertall av Demokrater, mens i mer rurale strøk er det et flertall av Republikanere. 

En stor del av den amerikanske befolkningen stemmer på det Demokratiske partiet og en stor del stemmer på det Republikanske partiet nesten uansett hvem kandidaten er. Men det er en gruppe som kan gå begge veier, og denne gruppen avgjør hvem som blir valgt. 

Med en normal kandidat ville det Demokratiske partiet antagelig ha vunnet presidentvalget. Men Demokratene endte opp med en svak kandidat og da tapte de. (Demokratene kjørte også en sterkt venstreorientert kandidat i 1972, George McGovern, og han gikk på et kolossalt nederlag; han vant kun èn delstat: Massachusetts. Massachusetts er vel den delstaten som har flest langtidsutdannede velgere, og som regel er det slik at jo mer tid man tilbringer i utdannelsessystemet jo mer hjernevasket og venstreorientert blir man.)

Også i år valgte Demokratene en sterkt venstreorientert kandidat, og partiet gikk på et stort nederlag. Men eliten i det Demokratiske partiet er sterkt venstreorientert, og da faller det dem ganske naturlig å foreta slike ukloke valg. 

Det er altså ingen store krefter i USA som står for individuell frihet, frihandel, markedsøkonomi, ytringsfrihet, begrenset stat, privatisering og deregulering. Det var visse elementer av slike verdier i det Republikanske partiet i tidligere tider, og blant de mest kjente kandidatene som sto for disse verdiene finner man Barry Goldwater og til en viss grad Ronald Reagan. Nå har Trumps nasjonalkonservatisme og proteksjonisme overtatt hele det Republikanske partiet; frihetsideer er ikke lenger å finne i det Republikanske partiet.  

Hvis Trump i stor grad fører den politikken han i valgkampen sa at han skulle føre, vil dette vil ha svært negative effekter for USA og for verden. Trump sier at USA nå vil gå inn i en ny gullalder,  men vi er overbevist om at dette ikke kommer til å skje. 

Vårt syn er at det ikke kommer til å gå bra med USA i årene fremover. Og går det dårlig med USA går det dårlig med Vesten, og da går det også dårlig med resten av verden. 
.

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nyheter/joe-bidens-ego-far-ansvaret-for-donald-trump-seieren-uansvarlig/s/5-95-2114669

https://www.dagbladet.no/nyheter/folk-er-sinte/82204422

Magnus og Vegard snakker om ulike motiver for å engasjere seg i politikken.

I morgen 5. november kan Kamala Harris bli valgt til president i USA. I så fall har hennes vei til verdens viktigste jobb vært den mest uvanlige noensinne, og i tillegg til dette er hun kanskje den  minst kvalifiserte personen som noen gang har fått toppjobben i Det hvite hus. 

Hun forsøkte å bli presidentkandidat i 2020, men måtte trekke seg idet hennes oppslutning var noe nær null. Hun ble kvotert inn i stillingen som visepresident, og gjorde en svært dårlig jobb. Nå er det enkelte som sier at å være visepresident i USA er den minst viktige jobben som finnes, men nesten hver gang visepresident Harris uttalte seg offentlig fikk man inntrykk av at hun til tross for dette ikke var kvalifisert for stillingen. Gang på gang har hun vist at hun ikke er i stand til å svare på spørsmål som enhver politiker burde klare å si noe om; se for eksempel hvordan hun besvarer et spørsmål om inflasjon på en link nedenfor.   

Før valgkampen i 2024 startet for alvor var det snakk om å skifte henne ut fordi hun var et dårlig kort. Ja, det var faktisk enkelte som hevdet at Biden burde ha en bedre parhest enn den sittende visepresidenten.  

Joe Biden var 78 år da valgkampen i 2020 begynte, og allerede da var det tydelige tegn på at han var svekket, mentalt sett. Dette forverret seg utover perioden, men til tross for dette sa hele hans stab, inkludert visepresident Harris, og hele mainstreampressen, at Biden var like oppegående som han hadde vært i sine beste år. En kommentator på et populært morgenshow på TV uttalte til og med at «Now, Biden is better than he has ever been … Start your tape right now because I’m going to tell you the truth: This version of Biden … is the best Biden ever». Ja, dette ble sagt i fullt alvor på programmet Morning Joe i mars 2024. Det er kanskje vanskelig å tro på dette i dag, men se gjerne selv opptaket på linken nedenfor. Utsagnet kommer cirka 2 minutter inn i opptaket. 

Kamala Harris hadde kontakt med Joe Biden omtrent hver dag, og også hun var med på å dekke over Bidens kognitive forfall. 

Det var ikke bare Bidens medarbeidere som dekket over Bidens forfall, også pressen gjorde dette. Den respekterte journalisten Mark Halperin omtalte dette som en av de største presseskandalene noensinne: «I think this is the worst scandal in journalism history. The public knew what was happening, and yet the cover-up continued …. And when it became no choice that they had to get rid of him … They turn against him, they never acknowledged their participation as co-conspirators in a seven-year long cover up and the same people get to cover the new candidate…  » (link nedenfor). Det er tydelig at mainstreampressen spiller på lag med Harris/Demokratene.  

Til tross for at alle kunne se at Biden ble stadig mer redusert, ble han med stor entusiasme nominert av det Demokratiske partiet som kandidat ved presidentvalget i år. 

Etter en TV-debatt med Donald Trump i slutten av juni var det ikke lenger mulig å benekte at Biden ikke lenger var helt oppegående, og på bakrommet i det Demokratiske partiet (hvor folk som Nancy Pelosi, Barack Obama og Hillary Clinton er de sterkeste aktørene) lette man febrilsk etter en erstatning. 

Den nye kandidaten måtte bli Kamala Harris, dette fordi parhestene Biden/Harris hadde samlet inn store beløp for å finansiere valgkampen, og dersom partiet valgte en kandidat som ikke var blant disse to, ville valgkampen miste de enorme donasjonene som hadde kommet inn. På bakrommet ble det bestemt at Harris måtte bli kandidaten.  

Partiet og mainstreampressen skiftet da fra å betrakte Harris som en dårlig kandidat til å betrakte henne som nesten den perfekte kandidaten. 

Oppsummert: Harris ble betraktet som udugelig og uten velgertekke, hun blir kvotert inn i reservestillingen for å appellere til velgergrupper som ellers kunne være vanskelig å nå, hun ble kandidat fordi det er ikke lenger var mulig å skjule at den som ble nominert til å stille til valg var dement. 

Men dette i seg selv er ikke til hinder for at hun allikevel kan være en god kandidat og bli en god president. 

I tidligere tider var Kamala Harris sterk venstreorientert, men som de fleste som forsøker å nå høye politiske stillinger har hun moderert seg og inntatt standpunkter som ligger nærmere sentrum. 

Blant de standpunktene hun i det siste har gitt uttrykk for finner vi f.eks. at hun mener at prisstigning/inflasjon skyldes at butikker/varehus/butikkjeder tar for høye priser. Hun har også sagt at hun vil gå inn for priskontroll for å holde prisene nede. Før vi går videre nevner vi at det var en periode under president Biden at det var en sterk prisstigning: alle typer varer ble dyrere, men det ser ut som om dette problemet er mindre nå enn det var for et par år siden. Hvis man ser på amerikansk økonomi akkurat nå så ser den ut til å gå veldig godt (hvis man ser bort fra statsgjelden …..). 

Ja, i en lang periode var økonomien under president Biden betydelig dårligere enn den var under president Trump. En av de som har innrømmet dette nylig var tidligere president Bill Clinton, som under under et kampanjemøte for Harris uttalte følgende: «Trump’s economy ‘was better’» (yahoo). 

Harris har også forsøkt å skissere en løsning til det problemet som består i at unge mennesker har vanskelig for å komme inn på boligmarkedet, forslaget går ut på at alle som for første gang kjøper bolig skal få et bidrag på 25.000 $: «Harris Promises $25,000 Down Payment Aid for First-Generation Homebuyers» (boundless).

Bare disse to forslagene innebærer at hennes forståelse for hvordan en økonomi fungerer er noe nær null.  

Meget kort forklart: Inflasjon skyldes at den som har utstedt pengene reduserer pengenes verdi, og dette har ikke noe å gjøre med at butikkene tar høyere priser; at butikkene tar høyere priser er en virkning av inflasjon, det er ikke årsaken til inflasjon. At hus/boliger er dyre kommer av at det er hindringer for produksjon av hus/boliger. Dette kan løses ved at hindringer for produksjon av hus fjernes – for å nevne to konkrete eksempler: arbeidsmarkedet må dereguleres slik at det blir lettere for de som ønsker å jobbe med å bygge hus kan komme i arbeid, og offentlige reguleringer på eiendommer som hindrer etablering av boligfelt må fjernes. Å gi et tilskudd på 25.000 $ til nye boligkjøpere vil bare føre til at prisene på de boligene som nå tilbys på markedet øker med 25.000 $. 

For bare noen måneder siden var også Kamala Harris tilhenger av å beskatte tips til personer som jobber i serviceyrker, og hun var motstander av fracking. Donald Trump var for å frita tips for beskatning og han var tilhenger av fracking, og Harris overtok disse standpunktene fra ham.

Men Harris er tilhenger av kvinners rett til selvbestemt abort, noe som er bra, og hun er muligens bedre på Ukraina enn Trump – men hun er kanskje dårligere på Israel enn Trump. 

Men det som kanskje er mest urovekkende ved Harris er at hun ikke fremstår som en selvsikker, kunnskapsrik og bestemt person. Etter at hun ble nominert har hun stilt opp i svært få intervjuer med kritiske journalister, og de gangene hun har gjort det har hun klart seg svært dårlig. De fleste intervjuene hun har stilt opp på har vært lite annet enn forsiktig koseprat. 

Hun har også et rykte på å være svært vanskelig å samarbeide med; hennes stab som visepresident har hatt et stort gjennomtrekk: folk har sluttet tidlig fordi hun var vanskelig å ha med å gjøre. 

Hvis hun blir valgt til president vil hun antagelig ha en stab med rimelig oppegående folk rundt seg, så hvor ille disse tingene vi har nevnt kommer til å bli er det vanskelig å si. 

Men hun er en svært dårlig kandidat, og det som er hennes største fordel er antagelig at hennes motkandidat er enda verre. Dette kommer også tydelig frem i hennes valgkamptaler, hun legger ikke stor vekt på hva hun kommer til å gjøre, hun bruker mest tid og krefter og ord på å fortelle hvor forferdelig Donald Trump er. På VGs forside 31/10 kunne man lese følgende overskrift: «VGs kommentator etter Harris-tale: alt handler om Trump». Men at det kommer til å bli forferdelig under Trump er en vurdering vi slutter oss til.  

Amerikanere må velge mellom to håpløse kandidater, og hvis vi kunne stemme vil vi ikke stemt på noen av dem. 

Vi slutter oss til følgende fra en kommentator vi kjenner: Donald Trump vil bli en dårlig president, og Kamala Harris vil bli en dårlig president. Forskjellen mellom dem er at Harris vil bli dårlig innenfor normale parametre, mens det er umulig å si hvordan en ny presidentperiode med Donald Trump vil arte seg.  

Den som antagelig er farligst av de som nå er på valg – Harris, Waltz, Trump, Vance – er Vance. (Se gjerne vår artikkel om Vance linket til nedenfor.)  Det er store muligheter for at Vance vil bli Republikanernes presidentkandidat i 2028, og sannsynligheten for at han vil bli valgt er kanskje minst hvis Trump blir valgt som president denne gangen. 

Vi bare minner om at politikk er ikke er det primære, det som skjer i politikken er et utslag av det som foregår i kulturen. Når kulturen forfaller vil også politikken forfalle, og forfall i politikken vil man se på kvaliteten på kandidater og i hvilken grad de følger rasjonelle prinsipper eller ikke følger rasjonelle prinsipper. 

Vi vil si at en politikk basert på rasjonelle prinsipper innebærer individuell frihet, frihandel, begrenset stat, rettssikkerhet, skille kirke/stat. På alle disse punktene går alle land i Vesten, inkludert USA, i feil retning. 

Når temaer som hvorvidt innvandrere spiser katter og hunder og om hvorvidt Kamala Harris er svart eller ikke og hvorvidt man liker Taylor Swift er blitt temaer i valgkampen, da er det noe alvorlig galt med kulturen og politikken. At den enorme og stadig voksende statsgjelden (se link nedenfor) ikke er tema i valgkampen, er også et tegn på at det er noe alvorlig galt med USA. 

Uansett, USA er i en noe nær håpløs situasjon, og vi ser ingen tegn på at det vil komme en positiv utvikling i årene fremover. 

For den som vil lese mer grundig om årsaken til USAs negative utvikling vil vi anbefale to bøker av Leonard Peikoff, og vår bok om USA: The Ominous Parallells: The End of Freedom in America, The DIM Hypothesis: Why the Lights of the West Are Going Out, og USA: Fra frihetsideal til bananrepublikk (linker nedenfor)
.

.

.

Harris om inflasjon:

https://www.tiktok.com/@teamtrump/video/7432835776129387822?_r=1&_t=8r5LR2bGspK

Morning Joe: 

Mark Halperin:

https://vm.tiktok.com/ZGdLLNk5p/

VG om debatten: 

https://www.vg.no/nyheter/i/JbxP7b/biden-og-trump-i-debatt-katastrofe-for-presidenten

Clinton om økonomien under Trump:

https://www.yahoo.com/news/bill-clinton-says-ok-vote-193649994.html

https://www.boundless.com/blog/harris-promises-25000-down-payment-aid-for-first-generation-homebuyers/

USAs gjeld per nå (denne siden blir oppdatert kontinuerlig)

https://www.usdebtclock.org

Vance: 

Visepresident (?) JD Vance

Bøker

https://tinyurl.com/4z476sxd

https://tinyurl.com/5y7vftcn

https://tinyurl.com/2cynp7dt

FN er temaet for dagens podcast. Magnus og Vegard samtaler om dette temaet. Helt til slutt kommer de også med sine spådommer om hvem som vil bli USAs neste president.