I år er det valgår, og per i dag er det mye som tyder på at vi får et regjeringsskifte etter valget i september.
Årsaken til dette er at det er stor misnøye med mye av det som skjer. Ikke bare har det som tradisjonelt har vært Norges største parti, Arbeiderpartiet, nå en oppslutning på godt under 20 %, det av de store partiene som er minst likt de andre partiene, FrP, har i enkelte meningsmålinger en oppslutning på over 25 %.
En negativ utvikling
Men hvorfor? På en rekke områder har vi sett i det siste sett en negativ utvikling: kriminaliteten øker, det er problemer i skolen (både mht. dårlige resultater og vold fra elever mot lærere), andelen av befolkningen som er på en eller annen form for trygd heller enn i arbeid øker – noe som også har sammenheng med at befolkningens gjennomsnittsalder øker, noe som igjen har sammenheng med at antall barnefødsler i en lang periode har vært nedadgående. Videre, strømprisene har i enkelte perioder vært svært høye (selv om de over tid ikke er så mye høyere enn de var for en god del år siden), statsbudsjettets utgifter øker – og staten bruker langt mer enn den tar inn i skatter og avgifter (ca 400 mrd kr hentes fra oljeinntektene), og skattetrykket har økt kraftig for enkelte skatteytere.
Vi nevnte at antall barnefødsler er sterkt nedadgående. Omkring 1970 var fruktbarhetstallet 2,5 per kvinne, fra ca 1980 til ca år 2005 lå det på ca 1,8, og i dag er det ca 1,4. Som kjent må dette tallet være ca 2,1 for at befolkningen skal opprettholdes. Vårt syn er at dersom en befolkning ikke klarer å opprettholde seg gjennom fødsler så er det noe alvorlig galt med kulturen. Et viktig element her er fremtidsoptimisme: dersom befolkningen ser positivt på fremtiden er det grunn til å anta at fruktbarhetstallet vil være høyere enn dersom befolkningen har et pessimistisk syn på fremtiden. Når fruktbarhetstallet synker drastisk er det et tegn på at folk flest ikke ser lyst på fremtiden.
Men tilbake til økonomien. «Konkurstallet i Norge er nå tilbake på nivået fra før pandemien. Konkursene vokser også i omfang og rekkevidde. I 2024 gikk totalt 3954 bedrifter konkurs i Norge – en økning på fem prosent fra i fjor … Det er det høyeste antallet konkurser siden 2019 – det siste året før coronapandemien. I snitt gikk 16 bedrifter konkurs hver eneste virkedag i 2024. I desember i år [2024] gikk 328 bedrifter konkurs, noe som er en økning på sju prosent sammenliknet med samme måned i fjor… – Året har vært preget av et høyt konkursomfang, og vi har sett at stadig større bedrifter går konkurs. Økonomisk usikkerhet skaper betydelige utfordringer for mange norske bedrifter…» (børsen, link nedenfor).
Og det er mer: «- Norge bruker dobbelt så mye av bruttonasjonalprodukt på sykdom og uførhet, enn land nummer to, ….det danske helsevesenet, som … er på nivå med det norske, …koster 150 milliarder kroner mindre å drifte i året… Produktivitetsveksten [i Norge] er også rekordlav. Etter å ha ligget i snitt på rundt tre prosent årlig, da vi bygde vår formue frem til 2013, har den falt til rundt 0,2 prosent årlig siden, og trolig vil det fortsette å synke i årene fremover. For å snu denne trenden trenger Norge mer investeringer og kapital fra både norske og utenlandske aktører. Dessverre har norsk økonomi liten tillit fra utlandet, noe som reflekteres i en rekordsvak krone» (fra et intervju med Martin Bech Holte, link nedenfor).
Skatt
At skattetrykket har økt har resultert i at enkelte næringsdrivende har sett det som sin eneste mulighet å rett og slett flykte fra Norge. Dette viser at det ikke er spesielt lønnsomt å drive næringsvirksomhet i Norge – skattetrykket er for kraftig.
Angående skatt: Det er på en måte forståelig hvis staten sier omtrent følgende: «Dersom du selger noe skal vi ha en viss prosent av salgsbeløpet, og dersom du utfører jobb og får lønn for dette skal vi også ha en viss prosent av det du tjener.»
Hvis beskatning skjer på denne måten er det slik at dersom Ola betaler 100 kr. for noe han kjøper – en vare eller en tjeneste – vil mottageren få la oss si 80 kr. dersom skatten er 20 %.
Men det finnes en helt annen form for beskatning, og den skjer på følgende måte: Staten sier: «Du eier noe som er verdt 10 millioner kr. Da betrakter vi dette som som formue. Vi vet at du ikke har noen inntekt på denne formuen, men vi skal allikevel ha 2 % av denne formuen».
Denne typen beskatning er absurd; den innebærer ikke sjelden at den som eier det som er verdt 10 millioner må selge det han eier for å kunne betale skatten!
I virkeligheten er selvfølgelig skattereglene langt langt mer komplisert enn dette, men i praksis er det slik at enkelte næringsdrivende må selge noe de eier for å betale skatten. Dette er ødeleggende for oppbygging av kapital, og oppbygging av kapital er en forutsetning for velstandsvekst.
Essensielt sett er det slike forhold som har ført til at en rekke næringsdrivende rett og slett har måttet flykte fra Norge og til land med enklere skatteregler, ofte Sveits.
Vi har sett en beregning som antyder følgende: nylig ble formuesskatten økt, og målet var å øke skatteinntektene med 1,4 mrd kr hvert år. Denne skatteøkningen førte til at et stort antall personer flyktet fra Norge – mange til Sveits, og det er anslått at formuen disse personene representerte var over 600 milliarder kr. Resultatet ble at de offentlige inntektene på denne type skatt ble redusert med 5,9 mrd kr. Intensjonen var å øke skatteinntektene med 1,4 milliarder, resultatet ble at skatteinntektene ble redusert med 4,5 mrd kr. Prinsippet er at dersom skattene blir det mange anser som urimelig høye, vil skattegrunnlaget bli mindre og skatteinntektene vil synke. Men så lenge staten driver det meste vil skattenivået nødvendigvis øke og øke, og andelen av befolkningen som driver produktivt arbeid, vil gå ned. Dette resulterer i at velstanden blir stadig blir mindre i forhold til hva det kunne ha vært.
En næringsdrivende kommenterer politikken som føres på denne måten: «– Hva i blåsvarte granskauen er det vi driver med i dette landet? spør Kjetil Bøhn… – Skatten for folk med en formue på over 20 millioner – gitt at de må ta ut utbytte for å betale formueskatten – har økt med 108 prosent under deres regjeringstid. – Hvor mye mer tror dere at alle vi andre må betale i skatt om de 10 prosent rikeste flytter ut? Siden ingen av dere kan matematikk skal dere få svaret – 61,29 prosent. Tror dere virkelig at folk er så «kørka» at de ikke forstår det? ….
- Vi er faktisk det eneste landet på planeten som diskriminerer nasjonalt eierskap. Ifølge dere er alle «rikinger» nullskatteytere og landssvikere. Men faktum er at de 10 prosent rikeste står for 38 prosent av all personbeskatning. De 20 prosent rikeste står bak 56 prosent av all personbeskatning.
- Videre reagerer Bøhn på at Arbeiderpartiet sendte tidligere næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) i den famøse NRK-debatten i november.
– Det verste er at han åpenbart ikke vet hva skjermingsfradraget er. Nei, det regnes ikke på hva man har – men på hva man investerte. Og – dere er jo for skjermingsfradraget. Så hvorfor i helvete stå på TV og late som om dette er et smutthull for «rikinger»? Det gir jo ingen mening.
– For dere kunne jo ikke sende nåværende næringsminister, Cecilie Myrseth (Ap), for hun har jo ikke kunnskap til å kunne delta i en eneste debatt. Som hun selv gjorde et stort poeng av ved innsettelsen – hun kan absolutt ingenting om verken næringslivet eller økonomi.» (Finansavisen, link nedenfor)
Hvor mye skatt betaler vi?
Enkelte har regnet seg frem til at den vanlige nordmann betaler opp i mot 60 % av sin inntekt i skatt; dette inkluderer direkte skatt, indirekte skatt i form av avgifter, og arbeidsgiveravgiften på 14%. Men dette varierer med slike ting som forbrukmønster og hvor mye gjeld man har (gjeld gir rentefradrag i skatten).
Hvis vi ser på et enkelt eksempel for en bedrift så er det slik at dersom bedriften går med overskudd betaler den 22 % skatt på resultatet. Hvis eieren tar ut dette resultatet, beskattes dette med en sats på 37,84 %. Men bedriften representerer også en formue for eieren – bedriften har gjerne lokaler og maskiner og utstyr – og da kommer det også en formuesbeskatning på 1 % dette. Hvis eieren bruker utbyttet går ca 20 % av dette med i avgifter til staten. (Den generelle satsen for merverdiavgift er 25 %, noe som innebærer at 20 % av det man betaler for en vare er moms til staten.)
Noen av de skattesatser vi har nevnt ovenfor ble økt av regjeringen Støre. Utbytteskatten ble økt fra 31,68 % til 37,84 %, og formuesskatten ble økt fra 0,85 % til 1 % eller 1,1 % (satsen er avhengig av størrelsen på formuen). I tillegg ble skattegrunnlaget for formuesskatten utvidet.
Og hvis du flykter fra Norge så finnes det noe som kalles «exitskatt»: Dette er «en skatt som pålegges personer som har hatt skattepliktig bosted i et land, og som flytter til utlandet med urealiserte gevinster på aksjer eller andre verdipapirer. Hensikten med exitskatten er å hindre at personer unngår skatt ved å flytte til et land med lavere skatteregler før de selger slike verdipapirer» (hentet fra dagbladet).
Alt dette gjør det lite fristende å etablere og drive næringsvirksomhet og verdiskapning i Norge, og det er næringsvirksomhet og verdiskapning og produksjon som er velstand.
OK, vi – staten – kan bruke fortsatt bruke mye oljeinntekter som vi får ved å beskatte oljeselskapene (noe som bare fører til at oljeproduktene blir dyrere enn de ellers ville vært), og dette innebærer i praksis at en stadig større del av befolkningen havner direkte på trygd eller i uproduktive jobber i det offentlige, og uproduktive jobber i det offentlige er lite annet enn en indirekte form for trygd.
En endring?
Det er dog ikke helt umulig at de styrende politikerne har tatt til seg noe av den omfattende kritikken som har kommet de siste månedene, men det gjenstår å se om det vil få noen resultater for det som skjer i månedene fremover.
Staten bruker også enorme beløp på prosjekter som alle burde forstått er helt meningsløse, og her inkluderer vi ikke bare u-hjelp, men også klimatiltak og satsing på vindmølleprosjektet, havvind, og batterifabrikker. Disse tingene koster kolossale beløp, men det som er brukt på denne type tiltak er nærmest fullstendig bortkastet.
(Norge gir u-hjelp til mer enn 100 land i verden, og det beløp Norge bruker i forhold til folketallet er størst i verden. Norge betaler per innbygger dobbelt så mye som for eksempel Sverige. En ikke helt fersk artikkel fra Nettavisen forteller følgende: «Norge har [over mange år] brukt 280 milliarder på bistand – mer enn 52.000 kroner for hver eneste innbygger…Rapport om bistand vekker oppsikt: Når pengene utbetales, stikker rike eliter av med enorme summer.» I 2023 ga Norge 58,6 milliarder kr. i bistand. Sverige: «Riksrevisionen har granskat om regeringens och Sidas uppföljning och utvärdering av biståndets resultat är effektivt utformad. Sveriges internationella bistånd uppgår till 56 miljarder kronor per år och riksdagen har återkommande betonat vikten av att följa upp biståndets resultat.» Link nedenfor.)
Hvis vi antar at Norge gir 50 milliarder kr. i u-hjelp hvert år, og hvis vi dividerer dette på 5 millioner nordmenn, så gir dette 10.000 kr. per person.
Statsminister Støre sa i sin nyttårstale at problemene er blitt mindre i løpet av fjoråret, og at det vil bli bedre for folk flest i månedene fremover: «… i år 2000 var renta høyere enn den er nå. Men, renta gikk ned – og det vil også skje nå. I fjor steg lønningene for første gang på flere år mer enn prisene i Norge. Og i år regner Norges Bank med rentekutt: Vi har nådd et vendepunkt i økonomien. Folk vil få bedre råd.»
Vi siterer noe mer fra statsministerens nyttårstale: «For mulighetene våre som nasjon, de ligger ikke på bunnen av Nordsjøen eller midt i Oljefondet. «Fremtiden sitter på skolebenken», skrev den engasjerte læreren Olav Storstein, for 80 år siden. Og jeg tror at det gjelder fortsatt. På skolen skal vi utdannes som folk og vi dannes som nasjon. Det skal være et sted som både skaper rom for alle barn og unge og samtidig klarer å ha et blikk for hver og en, den enkelte. Da må læreren få være sjefen i klasserommet. Da må elevene få være mer fysisk aktive – og få lære mer, med både hode og hender. Og akkurat nå sørger vi for at vanlige bøker, verktøy og annet nødvendig utstyr kommer tilbake i skolen. Og når noe kommer inn, så skal noe annet ut: Mobiltelefonen. Nå er de fleste skoler blitt mobilfrie. Det fikk vi til sammen med elever, lærere og foreldre i fjor. Her kan alle være gode forbilder – og ta ut øreproppene, legge vekk skjermene. Og la meg da få si: Det gjelder også meg – og alle oss voksne, vi må også gjøre den innsatsen. I år øker vi aldersgrensen for å bruke sosiale medier, og vi arbeider for å flytte russetiden til etter eksamen og skape en mer inkluderende avslutning på skoleløpet.»
Og det er til og med en viss mulighet for at det alvorligste som kanskje vil skje. Statsminister Jonas Gahr Støre sa på fjorårets oppsummerende pressekonferanse før jul følgende: «Vi må fremover være forberedt på alvorlige hendelser, også på norsk jord.» Med alvorlig hendelse mener han selvfølgelig krig – kanskje ikke invasjon, men ulike former for sabotasje som kan resultere i alt fra alvorlige ulykker til hacking av nettjenester.
Liten grunn til å tro på reelle endringer
Vi lever i svært urolige og farlige tider, og årsaken er at alle land i Vesten de siste tiårene har ført en svært dårlig politikk.
Nedrustningen av det militære, ettergivenhet overfor tyranner og terrorister (Putin, Hamas, mfl.), det grønne skiftet, klimatiltak, stadig flere skatter og avgifter, flere offentlige støtteordninger, og en større skattebyrde, har ført har til at hverdagen for Ola og Kari er blitt stadig vanskeligere. Dette kan man for eksempel se på at køene til Fattighusene rundt omkring i landet er blitt lenger. Dagbladet i november ifjor: «Fattighuset fortviler:- Må nekte folk mat. Fredag sto flere hundre mennesker i kø utenfor Fattighuset i Oslo. Men maten stoppet lenge før køen gjorde». TV2.no: «Står i fire timer for å få mat: – Hadde ikke klart oss uten.Prisveksten i samfunnet har sunket betraktelig det siste året. Det synes ikke på matkøene i hovedstaden.»
Politikken som føres er ødeleggende for velstand, men på den annen side har Ola og Kari stemt for denne politikken, og de har ikke villet høre på oss som har hatt gode forslag om en helt annen politikk enn den som er blitt ført.
Det er alltid slik at folk får den politikken og de politikere de fortjener, så de problemene som Norge (og det samme gjelder alle andre land i Vesten) nå er havnet i er forårsaket av at Ola og Kari ikke har villet lytte til politikere og kommentatorer som har kontakt med virkeligheten og som har forstått hva som har foregått og som foreslår en politikk som vil gi fred og velstand.
Alle land i Vesten fører en ødeleggende politikk, og det er den som er årsaken til at vi nå står foran enorme problemer, og at vi i den nærmeste tiden kan oppleve katastrofale tilstander.
Men som det heter, politikk er nedstrøms fra kultur. Kulturen i alle land i Vesten er sterkt dominert av irrasjonelle verdier, verdier som i praksis er ødeleggende. Blant disse verdiene er kollektivisme, selvoppofrelse/altruisme som etisk ideal, en overbevisning om at stadig flere har rett til å nyte godt av en stadig mer tettvokst jungel av støtteordninger fra det offentlige, og en overbevisning om at en stadig mer omfattende statlig styring av økonomien er en god ting.
Sannheten er at gode, velstående, harmoniske samfunn kun kan oppnås dersom de er basert på rasjonelle verdier som individualisme, selvrealisering/rasjonell egoisme som etisk ideal, en overbevisning om at de ytterst få som ikke kan klare seg selv må hjelpes med frivillige, private støtteordninger, og en overbevisning om at markedsøkonomi/kapitalisme er den eneste måten å oppnå velstående, harmoniske samfunn på. Dessverre er det langt igjen til at disse verdiene står sterkt i befolkningen, og det betyr at utviklingen vil fortsette i et stadig raskere tempo i negativ retning.
Å bruke statlige penger på klimatiltak og u-hjelp har stor støtte i befolkningen, dette selv om slik pengebruk ikke har noen som helst positive effekter; klimatiltak påvirker ikke klimaet, og penger brukt på u-hjelp går i hovedsak med til å bygge opp ineffektive systemer og rutiner i mottagerlandene (og en betydelig andel går også inn på korrupte politikeres private bankkontoer). De fleste innser at statlig u-hjelp og statlige klimatiltak ikke har noen positiv effekt, men de har allikevel stor støtte i befolkningen. Antakelig kommer dette av at de mener at det er intensjonen bak en handling som er viktig, ikke effekten i virkelighetens verden. En slik holdning er sterkt irrasjonell.
Løsningen er da ikke å få inn nye/andre politikere i styre og stell, løsningen er å organisere samfunnet på en halt annen måte, det vil si at velferdsstaten må erstattes med et helt en helt annen modell: kapitalisme. Men for å få til dette må først de verdiene som dominerer i befolkningen i dag endres fra irrasjonelle verdier til rasjonelle verdier.
Og med frihet og en rasjonelt kultur kommer innovasjon og økende verdiskaping: kort sagt økende velstand for alle.
Kort sagt: for å komme over på en bedre kurs er det langt mer som må til enn et regjeringsskifte.
.
.
.
.
https://borsen.dagbladet.no/nyheter/urovekkende-trend-spesielt-alvorlig/82451476
(Takk til Per Arne Karlsen som gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen.)
Intervju med Martin Bech Holte
ttps://borsen.dagbladet.no/nyheter/ma-komme-deg-ut-av-landet/82073612
U-hjelp