De standpunktet vi gir uttrykk for her på Gullstandard er så og si alltid helt forskjellig fra de standpunkter som kommer til uttrykk i mainstreammedia. Men denne gangen ser det ut til at mainstreamkommentatorene har truffet blinken: De hevder om Trump’s Ukrainaplan at den «-Lyder vakkert for Moskva», at «Brått har Trump trukket Putin inn i varmen, uten å snakke med hverken Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj eller med allierte i Europa på forhånd» og at «Trump viser kortene». (Dette er ferske overskrifter fra VG og Dagbladet.) En amerikansk kommentator vi har stor respekt for, John Bolton, sier at «Trump Has Effectively Surrendered to Putin». Hva er det dette handler om?
I et utspill nylig ga den amerikanske forsvarsministeren Pete Hegseth uttrykk for at USAs syn var at krigen umiddelbart må avsluttes med en forhandlet løsning, og at «Ukraine cannot expect return to old borders, [and] NATO membership [is out of the question]» (reuters).
Trump har hatt en samtaler med Putin og sagt at «nå må du komme igang forhandlinger for å få slutt på den forferdelige krigen i Ukraina». Hegseth sa som nevnt over at Ukraina må gi avkall på områder som nå er okkupert av Russland, og at det ikke er snakk om noe medlemskap i NATO for Ukraina. Det som ligger under her er at dersom dette ikke blir løsningen vil USA ikke fortsette å gi støtte til Ukraina.
Men det Hegseth sier er akkurat det Russland vil. Dersom Russland oppnår det Hegseth sier har Putin vunnet krigen. Det Trump har gjort er å starte forhandlingene med det som vil være et svært godt resultat for Russland.
Vi vil tro at når man skal starte forhandlinger så ber man om mer enn man forventer å få, og så fører forhandlingene til at man inngår et kompromiss som innebærer at man gir mer eller får mindre enn man hadde ønsket seg. Nå begynner disse forhandlingene med et utgangspunkt som er slik at Russland med stor tilfredshet umiddelbart kan si «Ja takk».
Slik vi i utgangspunktet ser det er dette å sammenlikne med Neville Chamberlains avtale med Hitler inngått i München i 1938: SNL: «Münchenavtalen var en traktat som ble inngått i München 30. september 1938 mellom Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland, i forkant av andre verdenskrig. … Avtalen slo fast at Sudetenland i Tsjekkoslovakia, som var befolket av en stor majoritet etniske tyskere, skulle avstås til Tyskland. ….».
Chamberlain trodde at dette vil føre til fred i Europa, og han kom hjem til Storbritannia og viftet med avtaledokumentet som han hevdet ville gi «fred i vår tid». Men Hitler var selvsagt ikke fornøyd med det han fikk i denne avtalen, så kort tid etter fortsatte Hitler sin aggressive politikk, og det som senere ble kalt annen verdenskrig brøt ut høsten 1939.
Det Trump via Hegseth ga uttrykk for er svært likt det som Chamberlain gjorde ovenfor Hitler i 1939. En fredsavtale etter de føringer som Hegseth ga vil kun innebære en midlertidig fred, og dett vil bli en periode hvor Putin kan ruste opp og fortsette sin gamle plan om å gjenopprette Sovjetunion.
Som kjent var nesten hele Øst-Europa lydriker under Sovjetunionen fra 1945 til cirka 1990. Putin har betraktet Sovjetunionens oppløsning som en av verdenshistoriens store katastrofer, og hans mål har vært å gjøre Russland til en supermakt, og dette innebærer at Russland igjen får kontroll over Øst-Europa.
Russland og Putin burde ha tapt denne krigen militært, det er som regel bare klare militær seire som gir varig fred. Kommer det en forhandlet løsning med Putin nå, vil Putin ruste opp og fortsette sin imperialistiske utenrikspolitikk.
Enkelte har hevdet at Trump er i lomma på Putin, og Trumps holdning på dette punktet tyder ikke på at de har tatt feil.
Mitt syn er dog at de ikke har rett dersom de mener at Trump presses av Putin til å handle mot sin overbevisning, det Trump gjør er et uttrykk for hans fundamentale overbevisning om hva som er rett og galt: Det som er rett for ham er å inngå en avtale her og nå, en avtale som ser ut som om den har god effekt. Fundamentale årsaker og langsiktige virkninger har ingen betydning; Trump er den ultimate pragmatiker. (Vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor.)
USA som alliert
USA er verdens og verdenshistorien sterkeste makt, både kulturelt, økonomisk og militært. USA vant klart annen verdenskrig ved å knuse aggressive diktaturer som Tyskland og Japan; etter 1945 var disse to landene okkupert i lang tid, og de ble etter hvert relativt frie derfor også svært velstående. Selvsagt kjempet ikke USA alene mot Tyskland, USA var alliert med Storbritannia, Frankrike og Russland. Krigen mot Japan ble dog ført av USA alene.
Etter annen verdenskrig har de fleste land i Vesten vært alliert med USA, spesielt ble det militære samarbeidet mellom USA og Vest-Europa sterkt i og med opprettelsen av NATO (opprettelsen skjedde etter at Russland/Sovjetunionen okkuperte nærmest hele Øst- Europa etter annen verdenskrigs avslutning). Dette førte til at landene i Vest-Europa la altfor liten vekt på selv å ha en god forsvarsevne; de regnet med at USA ville beskytte dem hvis det ble nødvendig. Dette var et kolossalt svik av Europas ledende politikere – men dette sviket var et svik mot prinsipper som fred og frihet og sikkerhet, det var ikke et svik mot Europas befolkninger, de støttet fullt ut denne politikken. De europeiske landene forsvarsevne var svært dårlig, ihvertfall inntil Russland angrep Ukraina; da fikk pipen en annen lyd. (Som det heter: et folk får de politikere og den politikk de fortjener.)
Men hvordan har det gått med land som trodde de var alliert med USA etter annen verdenskrig?
Det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950, og med hjelp fra USA klarte Sør-Korea slå tilbake invasjonen.
Det kommunistiske Nord-Vietnam invaderte det vestlig orienterte Sør-Vietnam etter annen verdenskrig (hele den historiske bakgrunnen er for komplisert å gå inn på her og nå). Det ble en betydelig krig med stor innsats fra USA for å hindre kommunistenes ekspansjon, men president Nixon trakk de amerikanske styrkene ut i 1974/75, kommunistene vant, og Sør-Vietnam ble kommunistisk.
På slutten av 70-tallet trakk president Carter støtten til sjahen i Iran, og resultatet ble at Iran ble et islamistisk diktatur. Sjahens regime var nokså ille, men det var langt mindre ille enn de islamistiske diktaturet som fulgte.
Etter et angrep på en amerikansk militærbase i Beirut i oktober 1983 trakk president Reagan de amerikanske styrkene ut av dette området. Dette ga aggressive islamistiske grupper blod på tann.
Irak angrep Kuwait i 1990, Kuwait var alliert med USA, og USA under president Bush senior mobiliserte og kastet irakske styrker ut av Kuwait. Denne krigen fikk en midlertidig pause med en våpenhvileavtale, en våpenhvileavtale som stadig ble brutt av Irak. Etter angrepene på USA 11. september 2001, angrep utført av Al Qaida, gikk USA til krig mot Afghanistan som var Al Qaida hovedbase og som var styrt av islamittiske Taliban. I 2003 fortsatte USA krigen mot Irak, den krigen som var satt på pause noen år tidligere.
USA under president Bush jr. gikk altså til krig mot Irak i 2003 og Iraks diktator Saddam Hussein ble avsatt og noe senere henrettet. USAs forsøkte å innføre demokrati i landet, men en slik ordning vil kreve betydelig tilstedeværelse av amerikanske styrker – Og en oppslutning om demokrati folket, en oppslutning som ikke eksisterte. (I 1945 var amerikanske ledere kloke nok til ikke å forsøke å innføre demokrati i Tyskland og Japan. Hadde de innført demokrati i disse landene i 1945 ville nazismen igjen fått makt i Tyskland, og den keiserdyrkende selvoppofringsideologien som dominerte Japan ville fått makten i Japan.) President Obama trakk de amerikanske styrkene ut av Irak i 2009, og landet ble da etter en nokså kaotisk periode et slags lydrike for Iran.
Under president Bush junior ble det inngått avtaler mellom USA og en rekke land i Øst- Europa om at landene skulle få utplassert amerikansk rakettforsvar. Da Obama ble president i 2009 kansellerte han denne avtalen.
Flere presidenter, men kanskje mest Obama, har vært svært ettergivende overfor Iran og gitt dem enorme beløp i bytte for (selvsagt helt tomme) løfter om at de ikke skal utvikle atomvåpen.
President Biden trakk amerikanske styrker ut av Afghanistan, og landet ble igjen et islamistisk tyranni under ledelse av Taliban. USA hadde forsøkt å gjøre Afghanistan til et sivilisert land, og de mange afghanere som samarbeidet med USA om dette led en grusom skjebne når Talibans skrekkregime overtok etter at USA hadde trukket seg ut.
Flere presidenter, men kanskje mest Biden, har presset Israel til å være tilbakeholdne i sin forsvarskrig mot Hamas og Hizbolla.
President Biden la også sterke restriksjoner på hvordan Ukraina kunne føre sin forsvarskrig mot Russland; for eksempel kunne vise type amerikanske raketter ikke benyttes mot mål inne i Russland.
Hvis man kort skal oppsummere dette kan man si følgende: USA som alliert er helt upålitelig.
Dette har å gjøre med den totale prinsippløshet som preger amerikansk politikk, noe som igjen er et resultat av den fullstendige pragmatisme som altfor sterk dominerer det man vel må kalle intellektuelt liv i USA.
Pragmatismen
Pragmatismen er en filosofi av amerikansk opprinnelse (fremtredende navn er John Dewey, Charles Pierce og William James), og den hevder at det ikke finnes en objektiv uavhengig virkelighet, at det derfor ikke finnes objektive sannheter, og at det derfor ikke finnes prinsipper. SNL: «felles for pragmatistene er deres benektelse av at kunnskap kan ha et absolutt sikkert grunnlag». (Selvsagt er det ingen som aksepterer dette fullt ut, men det preger allikevel til en viss grad det man kanskje må kalle intellektuelt liv i USA.)
De som er påvirket av denne filosofien vil derfor sjelden ha problemer med å lyve, de vil sjelden tenke langsiktig, de vil sjelden la erfaringer fra historien prege hva man må gjøre her og nå, de som er påvirket av denne filosofien vil ha en svært kort tidshorisont og de vil «make a deal here and now».
Skal man ha en alliert som er å stole på, må man ha felles verdier og man må ha en langsiktig tidshorisont. En som er påvirket av pragmatismen har ingen av delene.
Grunnen til at USA ikke er å stole på som alliert er at svært mange av de som fatter politiske beslutninger er preget av pragmatismen: En som er sterkt preget av pragmatismen kan derfor når som helst snu 180 grader i enhver sak. Dette har preget amerikanske politikere i en årrekke, men den politiker som kanskje i størst grad er preget av dette er Donald Trump.
Men er dette et spill fra Trump side?
Enkelte hevder at Trump er en briljant spiller, og at han spiller et så avansert og komplisert spill at vi vanlig dødelige ikke forstår hva som foregår. De hevder også at Trump vil gå ut av enhver konflikt som en vinner.
En som hevder dette ble slik gjengitt i WSJ: «Vance Wields Threat of Sanctions, Military Action to Push Putin Into Ukraine Deal… Vice President JD Vance said Thursday that the U.S. would hit Moscow with sanctions and potentially military action if Russian President Vladimir Putin won’t agree to a peace deal with Ukraine that guarantees Kyiv’s long-term independence.» (link nedenfor).
Det som hevdes her er at Putin må gå med på at Ukraina får «long term independence».
Vi vil dog hevde at en slik avtale, en avtale som garanterer Ukrainas uavhengighet på lang sikt, en avtale med Putin underskrift, vil være like mye eller like lite lite verdt som den avtalen Chamberlain inngikk med Hitler i 1938.
Vi tror ikke Trump spiller et avansert spill, vårt syn er at Trump bare er prinsippløs og kortsiktig. Hans utallige uttalelser hvor han snakker beundrende om diktatorer som Putin og Xi Jinping og Kim Jong Il støtter opp om dette synet.
Krig og fred
Vårt syn er at hvis denne krigen ikke avsluttes med en klar militær seier til Ukraina og Vesten, vil dette føre til at Russerne betrakter denne (foreløpige) avslutningen på krigen som en seier. Putin vil så bruke noen års fred til å gjenreise russisk økonomi, deretter vil han ruste opp, og han vil fortsette å presse mot og eventuelt invadere de tidligere russiske/sovjetiske lydrikene i øst Europa.
Som avslutning på denne kommentaren siterer vi hva filosofen Leonard Peikoff (i boken Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand) skrev om Chamberlains avtale med Hitler i 1938.
(sitat begynner) …consider Neville Chamberlain’s argument in favor of appeasing Hitler after the Munich conference of 1938. «Hitler,» he said in effect, «demands Czechoslovakia. If we give in, his demand will be satisfied. The result will be peace in our time.»
Mr. Chamberlain treated Hitler’s demand as an isolated fact to be dealt with by an isolated response; to do this, he had to drop an immense amount of knowledge. He did not relate Hitler’s demand to the knowledge already gained about the nature of Nazism; he did not ask for causes. He did not relate the demand to his knowledge of similar demands voiced by aggressor nations and even local bullies throughout history; he did not ask for principles. He did not relate his own policy to mankind’s knowledge of the results of appeasement; despite ample indications, he did not ask whether his capitulation, besides satisfying Hitler, would also embolden him, in crease his resources, hearten his allies, undermine his opponents, and thus achieve the opposite of its stated purpose. Chamberlain was not concerned with any aspect of a complex situation beyond the single point he chose to consider in Isolation: that he would be removing Hitler’s immediate frustration.
Deeper issues are involved in this example. Chamberlain was proposing a course of action while ignoring the field that defines the principles of proper action, ethics. He did not ask whether his course comported with the virtues of honor, courage, integrity—and, if not, what consequences this portended. He dropped the fact that foreign-policy decisions, like all human actions, fall within a wider context defined by moral philosophy (and by several other subjects as well). The prime minister wanted «peace at any price.» The price included the evasion of political philosophy, history, psychology, ethics, and more. The result was war. (sitat slutt).
Det Peikoff skriver om Chamberlain passer også perfekt på Donald Trump. Det burde være lett å konstatere at Donald Trump er vår tids Neville Chamberlain. Peikoff skriver at resultatet av Chamberlains ettergivenhet overfor Hitler måtte bli krig. Vi frykter at det er også dette som vil bli resultatet av Trump’s ettergivenhet overfor Putin.
Og det er ikke bare Europa som er blitt farligere. Trumps svik overfor Ukraina vil styrke Nord-Korea, Kina, Iran, Hamas – og hele verden er blitt et langt farligere sted.
.
.
.
Hva ville være riktig handling fra USA ovenfor Ukraina/Russland? Amerikanske styrker på bakken, og dermed en faktisk krig mellom USA/NATO og Russland? Jeg har sympati for Ukrainas folk, men jeg ser ikke hvordan det er i amerikaneres egeninteresse å gå til krig mot Russland for å redde et land med liten geografisk, kulturell og økonomisk tilknytning til dem. Jeg vil ikke sende norske styrker for å stoppe en invasjon i f. eks. Afrika, så jeg skjønner hvorfor USA ikke vil sende styrker for å stoppe en invasjon i Øst-Europa. Myndighetene i USA må velge handling ut i fra hva som tjener USAs befolkning.
Det som ville vært riktig fra USAs side ville vært å la Ukraina få mye våpen og mye utstyr og en god del penger, og så la Ukraina bruke dette uten restriksjoner for å slå Russlands invasjon tilbake. Slik det har vært, og som vi nevnte ovenfor, har USA lagt store restriksjoner på Ukrainas bruk av amerikanske våpen.
Man kan godt si at dette ikke er i USA egen interesse, men slik jeg ser det er dette feil. Russland under Putin er blitt en aggressive makt som har som mål å underlegge seg store deler av Europa. Hvis dette skjer vil det være skadelig for hele verden, også for USA. Å forsvare Vesten, noe som inkluderer å forsvare ikke bare Ukraina, men også Israel, er i Vestens egeninteresse.