I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om de kriminelle gjengene i Sverige, og om den nye valgloven. Den nye valgloven settes i sammenheng med prinsippene diktatur, demokrati og frihet.
Podcast: kriminelle gjenger og valglov.
Måned: mars 2025
Podcast: batterifabrikk, juks
I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om batterifabrikken Northvolt, som etter å ha mottatt enorme beløp fra staten/skattebetalerne ikke har produsert et eneste batteri, og om juks på en rekke ulike arenaer.
Det siste om Trump
Donald Trump har bare vært president i et par måneder, men allikevel har han kommet med utallige utspill, mange av dem meget eksentriske.
Vi skal gi noen få eksempler nedenfor, men vi vil først gjenta noe vi har sagt tidligere: Donald Trump er ikke spesielt intelligent, han er kunnskapsløs om det meste – inkludert historie og politikk – han er prinsippløs, kortsiktig, og han beundrer sterke menn/diktatorer. Han har ingen respekt for lov og rett, han har ingen forståelse for hva som er sant og hva som er usant. Det eneste han ønsker er å inngå avtaler som på en ekstremt kort sikt gir det han betrakter som positive resultater – og en vesentlig del av et positivt resultat er at avtalen er inngått, han legger mindre vekt på hva den inneholder.
Han er også en dårlig politisk spiller. Mye av det han gjør som president utfører han gjennom såkalte «executive orders», men dette er kun midlertidig bestemmelser som enkelt kan endres av en senere president. En dyktig politisk spiller vil ha arbeidet med Kongressen og sørget for å få endret lover på en slik måte at politikken som ble ført ble bedre. Lover er vanskelige å endre, det krever en del arbeid, og når endringer er vedtatt i lovs form er det en betydelig jobb for en senere president å endre dem. Men som sagt, Trump er ikke dyktig til å beherske Kongressen, han utfører sine ting gjennom enkle bestemmelser som er lett å endre på et senere tidspunkt.
Vi skal nedenfor og komme tilbake til hvorfor en slik person er blitt valgt til president i USA – hele to ganger.
Utspill
Donald Trump har sagt at han vil at Canada skal bli USAs 51. stat, at USA vil overta Grønland – han har til og med uttalt at Danmark ikke har noen spesiell rett til Grønland. Han har sagt at Volodymyr Zelenskyj er en diktator, og at det var Ukraina som startet krigen mot Russland. Han har innført toll på rekke varer som importeres til USA, og reagerer med vantro når disse landene (meget uklokt) svarer med å innføre toll på varer som de importerer fra USA. Når enkelte har oppfordret til boikott av Tesla (som eies av Trumps våpendrager Elon Musk) har Trump beskrevet slike aksjoner som ulovlige.
Trump har også gått inn for at enkelte advokatfirmaer skal miste retten til å føre en viss type saker (dette handler om saker hvor firmaet trenger en statlig sikkerhetsklarering). Dette gjelder firmaer som tidligere har ført saker mot ham, og dette er uten tvil en form for hevn. At den sittende presidenten blander seg inn i rettsapparatet på denne måten er fullstendig uhørt og uakseptabelt.
Vi kunne gitt langt flere slike eksempler, men vi gjengir nå kun et lite utvalg meldingene som Trump har publisert på sin plattform truthsocial.
The European Union, one of the most hostile and abusive taxing and tariffing authorities in the World, which was formed for the sole purpose of taking advantage of the United States, has just put a nasty 50% Tariff on Whisky. If this Tariff is not removed immediately, the U.S. will shortly place a 200% Tariff on all WINES, CHAMPAGNES, & ALCOHOLIC PRODUCTS COMING OUT OF FRANCE AND OTHER E.U. REPRESENTED COUNTRIES. This will be great for the Wine and Champagne businesses in the U.S.
Tweetene nedenfor (vi kaller disse innleggene «tweets» selv om de ikke er publisert på Twitter) handler om at deler av USA er forsynt av strøm fra Canada:
Why would our Country allow another Country to supply us with electricity, even for a small area? Who made these decisions, and why? And can you imagine Canada stooping so low as to use ELECTRICITY, that so affects the life of innocent people, as a bargaining chip and threat? They will pay a financial price for this so big that it will be read about in History Books for many years to come!
Based on Ontario, Canada, placing a 25% Tariff on «Electricity» coming into the United States, I have instructed my Secretary of Commerce to add an ADDITIONAL 25% Tariff, to 50%, on all STEEL and ALUMINUM COMING INTO THE UNITED STATES FROM CANADA, ONE OF THE HIGHEST TARIFFING NATIONS ANYWHERE IN THE WORLD. This will go into effect TOMORROW MORNING, March 12th. Also, Canada must immediately drop their Anti-American Farmer Tariff of 250% to 390% on various U.S. dairy products, which has long been considered outrageous. I will shortly be declaring a National Emergency on Electricity within the threatened area. This will allow the U.S to quickly do what has to be done to alleviate this abusive threat from Canada. If other egregious, long time Tariffs are not likewise dropped by Canada, I will substantially increase, on April 2nd, the Tariffs on Cars coming into the U.S. which will, essentially, permanently shut down the automobile manufacturing business in Canada. Those cars can easily be made in the USA! Also, Canada pays very little for National Security, relying on the United States for military protection. We are subsidizing Canada to the tune of more than 200 Billion Dollars a year. WHY??? This cannot continue. The only thing that makes sense is for Canada to become our cherished Fifty First State. This would make all Tariffs, and everything else, totally disappear. Canadians’ taxes will be very substantially reduced, they will be more secure, militarily and otherwise, than ever before, there would no longer be a Northern Border problem, and the greatest and most powerful nation in the World will be bigger, better and stronger than ever — And Canada will be a big part of that. The artificial line of separation drawn many years ago will finally disappear, and we will have the safest and most beautiful Nation anywhere in the World — And your brilliant anthem, «O Canada,» will continue to play, but now representing a GREAT and POWERFUL STATE within the greatest Nation that the World has ever seen!
Etter at hans proteksjonistiske politikk ble kritisert i Wall Street journal publiserte han følgende tweet:
The Globalist Wall Street Journal has no idea what they are doing or saying. They are owned by the polluted thinking of the European Union, which was formed for the primary purpose of ‘screwing’ the United States of America. Their (WSJ!) thinking is antiquated and weak, and very bad for the USA. But have no fear, we will WIN on everything!!! Egg prices are down, oil is down, interest rates are down, and TARIFF RELATED MONEY IS POURING INTO THE UNITED STATES. ‘The only thing you have to fear, is fear itself!’
Vi vil dog si at enkelte av hans politiske tiltak er gode. Han vil deregulere energibransjen og han vil redusere byråkratiet, men selv om hans tiltak bærer preg av å fare hurtig over stokk og stein, kan noen av effektene være positive. Hans tilsynelatende kraftige militære aksjon mot Houtiene (som har angrepet skipsfarten i Rødehavet og dermed lagt store hindringer i veien for verdenshandelen) midt i mars kan også være det riktige å gjøre hvis det gjøres kraftig nok. Men Trump har flere ganger satt røde linjer uten å følge dem opp i praksis (blant annet overfor Hamas), noe som er meget uklokt.
Hvordan kunne han bli valgt?
Trump har en viss sjarm, han er slagferdig og han er god på markedsføring. Han har også sagt enkelte sannheter, for eksempel at det var uklokt av Tyskland å legge ned sine kjernekraftverk og å basere seg på energiforsyning fra Russland, og at NATO-landene brukte for lite penger på sitt eget forsvar. Han har også klart og tydelig gått imot de mest absurde utslag av venstresidens kulturforståelse (klimahysteri, forestillingen om at kjønn ikke er medfødt, gratis offentlige tilbud til ulovlige innvandrere, milde straffer for reell kriminalitet).
En viktig grunn til at Trump kunne bli valgt var også at det Demokratiske partiet fra og med Obamas presidentperiode (som begynte i 2009) har ført en stadig mer ekstrem venstreorientert politikk. Man kan dog også si at under presidentene Lyndon Johnson, Richard Nixon og George Bush jr ble kursen lagt stadig mer til venstre. Hvis man går enda lenger tilbake i historien kan man også ta med Franklin Roosevelt på denne listen.
Vi har dekket dette i langt større detalj i utallige tidligere artikler her på gullstandard, så nå nevner vi bare noen stikkord: Obamacare, som essensielt sett var en statlig overtakelse av helsevesenet, store restriksjoner på næringsliv og spesielt energiproduksjon med påstander om en kommende klimakatastrofe som begrunnelse, åpning for at menn som fremstiller seg som kvinner kan stille i kvinneklassen i diverse sportsgrener, ettergivenhet overfor islamistiske regimer som Iran, avtaler med Iran som innebar at regimet skulle få enorme pengebeløp for løfter om ikke å utvikle atomvåpen, Obamas tilbaketrekking av tropper fra Irak (som kastet Irak ut i kaos og som gjorde det mulig for IS å vokse frem), Bidens tilbaketrekking av tropper fra Afghanistan, ettergivenhet overfor det som må kalles innenlandske terroristgrupper som Black Lives Matter. Vi kan også nevne at president Obama gikk bort fra en avtale fremforhandlet av Bush jr, en avtale om utplassering av raketter i land i Øst-Europa som tidligere lå under Sovjetunionen. Disse rakettene var ment å være en del av forsvaret mot et stadig mer aggressivt Russland – Obama gikk altså aktivt inn for å bedre forholdet til Russland ved å svekke Vestens militære forsvar: «Barack Obama has abandoned the controversial Pentagon plan to build a missile defence system in Europe that had long soured relations with Russia.» (The Guardian september 2009, link nedenfor).
Trump ble oppfattet som en som sto imot alt dette (selv om det var han som forhandlet frem avtalen som innebar at USA trakk seg ut av Afghanistan og overlot landet til Taliban).
De ledende Demokratiske politikere
Barack Obama, som var og er en intelligent mann og en dyktig politisk spiller, er sterkt venstreorientert, men klarte å gi inntrykk av at han var en samlende figur. Han var også sjarmerende og lett å like. Obama kunne ikke stille til valg i 2016, og det som er vanlig da er at sittende visepresident blir partiets kandidat. Men Obamas visepresident, Joe Biden, ble veiet og funnet alt for lett. Demokratene klarte ikke å finne en god kandidat til valget i 2016, og landet på den usympatiske og etter en alminnelig oppfatning ganske korrupte Hillary Clinton.
Hillary Clinton var tidligere presidentfrue, tidligere senator, og hun var en tid utenriksminister under Obama. Men hennes rulleblad er ikke spesielt positivt. Hun bagatelliserte terrorangrepet mot den amerikanske ambassaden i Benghazi 11. september 2012 (merk datoen) hvor en av de som ble drept var den amerikanske ambassadøren. Videre, hun var en ivrig forkjemper for å bedre forholdet til Russland, et forhold som hadde kjølnet betraktelig under president Bush (i dag har mange valgt å glemme bildene av en smilende Hillary Clinton sammen med en smilende Sergej Lavrov der de holder opp en boks med en rød knapp, en knapp de skulle trykke på for å starte et nytt og bedre forhold mellom USA og Russland.) Hillary Clinton var også en ivrig forkjemper for USA/NATOs innblanding i borgerkrigen i Libya. I ettertid er det ikke vanskelig å forstå at hun tapte valget i 2016 mot outsideren Donald Trump.
Heller ikke i 2020 var Demokratene i stand til å finne en god kandidat, og nominasjonen havnet hos den allerede da sterkt alderssvekkede Joe Biden. Han fortsatte den venstreorienterte politikken som ble innledet under Obama (noen elementer av denne politikken er nevnt ovenfor).
Bidens stab forsøkte å dekke over at han var dement, men i valgkampen sommeren 2024 var det ikke lenger mulig å benekte dette. (Se gjerne intervjuet med insideren Lindy Li om Bidens tid i Det Hvite Hus linket til nedenfor). Demokratene fikk panikk og hadde ingen annen mulig kandidat å stille opp mot Donald Trump enn den ikke spesielt dyktige Kamala Harris.
Kamala Harris hadde vært senator (2017-21) og hun ble med all rett betegnet som en av de mest venstreorienterte senatorene i Kongressen. Hun var tilhenger av tvangsmessig bussing av skoleelever for å utjevne fordelingen mellom svarte og hvite elever, og hun var tilhenger av å beslaglegge amerikanernes våpen. Hun støttet terrorister i bevegelser som Black Lives Matter, og hun gikk også inn for å samle inn penger for å betale bøter for aktivister/terrorister tilknyttet BLM. (Etterhvert som hun steg i gradene modererte hun noen av disse standpunktene.) Harris var som nevnt ikke spesielt dyktig, og hun ble kvotert inn i stillingen som visepresident. For å motvirke den inflasjon/prisstigning som hadde skjedd under Biden, gikk presidentkandidat Harris inn for å gi 25.000 $ til alle nye huskjøpere, og å innføre priskontroll på matvarer. Så, ved de tre siste presidentvalgene har Demokratene stilt med svært dårlige kandidater. Dette er en viktig grunn til at Donald Trump ble valgt.
Noe er alvorlig galt
Det intellektuelle USA har i lang tid vært inn i en sterk forfallsperiode, og jo lenger en slik periode varer, jo mer ekstremt negative blir utslagene. Årsaken til dette forfallet har vi diskutert utførlig i tidligere artikler på gullstandard, men vi gir her en meget kort oppsummering: det handler stort sett om at den filosofien som kalles pragmatismen har fått stadig større innflytelse på kulturen, og pragmatismen er en filosofi som hevder at det ikke finnes prinsipper, at det ikke finnes objektive sannheter, og at det ikke finnes objektive normer for rett og galt, men allikevel: Hvis man føler at noe er sant og riktig så er det sant og riktig. SNL oppsummerer filosofien slik: «felles for pragmatistene er deres benektelse av at kunnskap kan ha et absolutt sikkert grunnlag». En slik filosofi innebærer at ønsketenkning får større og større plass, og prinsippet om at man må akseptere og rette seg etter den objektive virkeligheten får mindre og mindre betydning.
Dette ser vi helt tydelig politikkens nærområder, hvor man ser slike ting som at Hamas-tilhengere har stor støtte blant studenter ved amerikanske universiteter, ved at bevegelser som Black Lives Matter har betydelig oppslutning, ved forestillingen om at dersom en mann ønsker å være kvinne så er han en kvinne, ved forestillingen om at dersom staten tilbyr en tjeneste så er den gratis, ved at det saklig sett ubegrunnede klimahysteriet får sterk støtte i store deler av samfunnet. Slike standpunkter ble en stadig større del av den politiske venstresidens agenda.
Ledelsen i det Demokratiske partiet gikk lenger og lenger til venstre, men det gjorde også hele det politiske tyngdepunktet i det Republikanske partiet. Man kan tydelig se dette ved at i tidligere tider var det enkelte liberalistiske innslag blant Republikanerne; Ronald Reagan hadde jo en god del slike innslag, men i dag er alle liberalistiske ideer helt og fullt forsvunnet fra Republikanske partiet.
Hva skjer nå?
Det beste argumentet for å stemme på Donald Trump er siste presidentvalget var for å forhindre at hans visepresident J.D. Vance blir president.
Hvis Harris hadde vunnet presidentvalget i 2024 ville antakelig Vance blitt nærmest selvskreven som Republikanernes kandidat i 2028. Fire år med Kamala Harris som president ville antakelig gjort det enkelt for en Republikansk kandidat å vinne i 2028. Med andre ord: dersom Harris hadde vunnet i ´24 er det stor sannsynlighet for vi at vi ville fått Vance som president i ´28
Og Vance er en intelligent utgave av de verste sider av Donald Trump. Sannsynligheten for å få Vance som president vil være svært liten dersom Trump blir sittende perioden ut. Dette fordi Trumps presidentperiode ikke kommer til å føre til fremgang for USA, hverken utenrikspolitisk eller innenrikspolitisk.
Trump, som altså er sittende president, viser seg å være stadig mer «unhinged». Kan man ha en president som oppfører seg slik som Trump har gjort de siste par månedene? (Vi ga noen få eksempler ovenfor, men vi kunne ha gitt mange flere.)
Som enkelte kjenner til finnes det et tillegg til den amerikanske grunnloven som sier at presidenten kan avsettes. Del 4 av det 25. tillegget til grunnloven sier følgende:
Whenever the Vice President and a majority of either the principal officers of the executive departments or of such other body as Congress may by law provide, transmit to the President pro tempore of the Senate and the Speaker of the House of Representatives their written declaration that the President is unable to discharge the powers and duties of his office, the Vice President shall immediately assume the powers and duties of the office as Acting President.
Så, hvis presidenten viser seg å ikke være i stand til å utføre «the powers and duties of his office» kan han fjernes. Men hvis dette skjer blir Vance president.
Vance er svært intelligent, og sterkt ideologisk forankret. Med ham som president vil den friheten som amerikanere i stor grad har i dag bli sterkt redusert.
Vi skriver ikke mer om Vance nå, vi henviser til en artikkel vi tidligere skrevet om ham og vi linker til den nedenfor.
I motsetning til i sin første periode har Donald Trump nå omringet seg med kun Ja-menn: Det viktigste kravet for å få en plass i hans administrasjon som minister eller som rådgiver er at de er lojale mot Donald Trump. Terskelen for at han da skal bli avsatt er liten, men på den annen side er Vance meget ambisiøs.
Vi kan også ta med at Trump er 78 år gammel, han er sterkt overvektig, og han spiser i hovedsak kun junkfood. Men til tross for dette fremstår han som ganske vital.
Slutten
USA har beveget seg fra å være et frihetsideal til å bli noe som i dag er i nærheten av å være en bananrepublikk, og dette er en meget tragisk utvikling.
Grunnen til at dette kunne skje er at de frihetsidealer som USA blir grunnlagt på, og som i stor grad eksplisitt er formulert i uavhengighetserklæringen og i konstitusjonen, i for liten grad ble gjennomført, og, viktigst, at de ikke var godt begrunnet.
Det har gått så galt er altså at de frihetsprinsippene som grunnloven og uavhengighetserklæringen formulerte ikke hadde noen holdbar begrunnelse.
Det som kunne reddet USA var en filosofi som sto for individualisme, rasjonalitet, markedsøkonomi/kapitalisme, rasjonell egoisme. Dersom en filosofi som inneholdt slike prinsipper hadde stått sterkt i amerikansk kultur, ville USA ikke opplevd den tragiske og grusomme utviklingen landet er i nå. .
.
.
Obamas tilbaketrekking av planer om raketter
https://www.theguardian.com/world/2009/sep/17/missile-defence-shield-barack-obama
Pragmatismen
Vance
Harris
Podcast: juks, frihandel
I denne episoden snakker Magnus og Vegard om frihandel, og, med utgangspunkt i hoppskandalen, om løgn og juks.
Podcast: nedskjæringer, Zelenskyj vs. Trump.
Hvordan kunne det gå så ille?
Det er mange som stiller seg dette spørsmålet ut i fra den utviklingen vi har sett de siste årene i Vest-Europa og USA. Vi skal besvare dette spørsmålet, men la oss først kort se på det land som i mange år ble betraktet som det beste landet i verden: Sverige.
Sverige var i mange år betraktet som verdens idealsamfunn. Sverige var velferdsstatens utstillingsvindu, og alle (ikke bokstavlig talt alle, men svært mange) ikke-svensker hadde en drøm om at den svenske modellen skulle bli innført ikke bare i deres eget land, men over hele verden. På 70-tallet fantes det en vits som gikk omtrent slik: når en svenske døde og kom til himmelriket gikk han ned i levestandard.
Velferdsstaten er et system som innebærer at staten skal drive alle viktige oppgaver – helsevesen, skole, forskning, kultur, infrastruktur, religionsvesen, barnehaver, eldreomsorg, og at all privat virksomhet i næringslivet og i foreningslivet og i pressen skal reguleres/støttes av det offentlige. Dette skal finansieres ved et svært høyt skatte- og avgiftsnivå. I mange år så det for de fleste ut som om velferdsstaten fungerte godt, og som sagt, Sverige var ansett som det fremste eksempel på hvor godt et samfunn organisert som velferdsstat kunne bli.
Men hvordan er Sverige i dag? Vi får svært dårlige nyheter om tilstanden i Sverige hver eneste dag; det er ikke nødvendig å gi eksempler på dette her og nå. Hvordan er det i resten av Europa? Hvordan er det i USA? (Alle landene i Vesten er organisert som velferdsstater.)
Du står ikke så bra til. Kriminaliteten vokser, byråkratiet vokser, ytringsfriheten innskrenkes, en økende andel av befolkningen lever på trygd eller alderspensjon, mange unge kommer ikke ut i arbeidslivet, utdannelsessystemet produsere en sjokkerende stor andel analfabeter, den økonomiske veksten blir mindre og mindre. Velstandsveksten var i hovedsak betydelig fra 1945 til noe ut på 2000-tallet (selv om det var kriser på 70-tallet og omkring 2010), men deretter har veksten blitt betydelig redusert.
Velferdsstaten er blitt et system hvor man kan leve i en uproduktiv jobb eller på trygd, hvor kriminelle ikke (eller i liten grad) straffes, og hvor de som er produktive nærmest blir jaget ut av landet av høye skatter og avgifter og reguleringer.
Hva med EU? Det er positivt at borgere i EU kan ferdes fritt innenfor EU, men EU er primært en tollunion. Det er en slags frihandel innenfor denne tollunionens murer, men med frihandel menes kun at de samme reglene skal gjelde for alle, det menes ikke at det skal være et fritt, uregulert næringsliv. Og som vi vet, mengden reguleringer som kommer fra EU og som trykkes ned over alle medlemslandene vokser med en enorm fart. Reguleringene fremstår som gresshoppesvermer av bibelske dimensjoner, men ødeleggelsene fra den sterkt økende byråkratiseringen tar litt lenger tid enn de ødeleggelsene som gresshoppesvermer forårsaker. Ødeleggelsene består i at det legges en kolossal demper på innovasjon, arbeidsglede, skaperlyst.
Nå har Vesten til og med stilt seg slik at det er mulig at det blir en betydelig krig i løpet av kort tid. President Trump har vært fullstendig ettergivende overfor diktatoren i Russland, og går inn for en avtale som innebærer at reelt sett at Ukraina må gi opp sin selvstendighet og bli et lydriket under Russland, slik det var under Sovjetunionen. (Men Trump er er fullstendig uideologisk og prinsippløs, og han skifter stadig kurs; det er derfor umulig å si hva han egentlig mener akkurat i dette øyeblikk.)
En viktig grunn til utviklingen i retningen av en mulig krig er at alle land i Europa har sviktet sitt eget militære forsvar. (Dette er dog blitt noe korrigert etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022.)
Europa var ganske velstående og har brukt mye av pengene på … nei, ikke på legitime statlige oppgaver som militært forsvar, landene i Vest-Europa har brukt enorme beløp på klimatiltak, voksende byråkrati, velferd til både egne og fremmede borgere, meningsløs kultur og skadelige NGOer (det ser ut til at kun få ser ironien i at NGOer er finansiert av det offentlige – NGO står for Non Governmental Organization).
De politiske lederne i Europa overlot forsvaret av Europa til USA, men USA er en notorisk upålitelig alliansepartnere; USA har sviktet – dolket i ryggen – alle sine allierte etter Koreakrigen (som sluttet i 1953).
Hvorfor?
Alle systemer har incentiver, og incentivene bør være slik at man får voksende velstand, økonomisk vekst. Økonomisk vekst (=velstandsvekst) innebærer at alle tilbud blir bedre og bedre og omfatter flere og flere.
Velferdsstaten er som nevnt et system hvor staten skal drive alt som er viktig og detaljregulere alt annet. I et slikt system må staten nødvendigvis vokse og vokse, byråkratiet må også vokse, det vil bli vanskeligere og vanskeligere å drive næringsvirksomhet – og det viktigste blir å være på god fot med myndighetene.
Det viktigste i et slikt system blir da ikke evnen til å produsere, det viktigste blir å skaffe seg og utnytte det som nå har fått navnet tilkarringskompetanse. Tilkarringskompetanse er en virksomhets evne til å oppfylle statlige krav slik at den fra staten kan motta subsidier, støtteordninger, særfordeler, beskyttelse mot konkurranse, etc. Deler også forskning: en vittig sjel formulert et viktig prinsipp slik: formålet med forskning er å få forskningsmidler fra det offentlige. Dette innebærer at forskningsprosjekter som ligger nært opp til den politikk som føres har større sannsynlighet for å få bevilget midler enn forskning på temaer som politikerne mener ikke er viktige. Mer konkret: det er lettere å få statlige forskningsmidler til forskning på slike ting som klimaendringer og ulikheter i samfunnet enn på forsking på virkelige effekter av statlige reguleringer av økonomien.
Ved sitt mylder av støtteordninger og reguleringer blir i en velferdsstat tilkarringskompetansen viktigere og viktigere, mens den produktive evnen får mindre og mindre betydning. De som lykkes i produktiv virksomhet blir straffet med stadig høyere skatter og avgifter, og i tillegg blir de tynget ned av stadig mer omfattende og kompliserte offentlige reguleringer.
Produktive virksomheter produserer ting som folk etterspør, ikke bare mat og klær og hus, men også slike ting som tilbud innen undervisning, helse, eldreomsorg og infrastruktur, og også kulturgoder, fornøyelser, ferieturer, og alt annet som gjør livet godt å leve.
Velferdsstatens organisering innebærer at produktive evner i stadig større grad blir erstattet av tilkarringskompetanse. Mer konkret formulert: verdiskapning blir erstattet av snylting.
Sagt på en annen måte: de som kunne skape goder for andre mennesker får stadig dårligere forhold, mens de som bli bedre i sin tilkarringskompetanse får det bedre.
Tydeligst ser vi dette i prosjekter som er basert på den fullstendige meningsløse oppfatning at menneskelig virksomhet og verdiskapning ødelegger klimaet, og et statlige tiltak – som alle er restriksjoner på verdiskapning og frihandel eller er subsidiering av mer eller mindre meningsløse tiltak – må til for å redde klimaet. Enorme beløp er kastet bort på denne type prosjekter, og tydeligst (i Norge) ser vi pengemisbruket i godtgjørelsene til de som driver – eller har fancy planer om å drive – batterifabrikker og vindmølleparker.
Av utallige eksempler henter vi bare de to følgende. Fra Nettavisen: «De storstilte planene om batterifabrikken i Mo i Rana er lagt på is. Samtidig håver ledelsen i Freyr inn svimlende summer. … tidligere administrerende direktør i Freyr, Tom Einar Jensen [er] i dag … styreleder i selskapet. Styret i Freyr bevilget seg selv 60 millioner kroner i styrehonorarer i fjor, skriver E24. Jensen fikk, ifølge DN, i 2021 en lønn og bonus på samlede 27 millioner kroner.» (link nedenfor).
Fra Europower (i 2016): «250 000 i månedslønn. Alexandra Bech Gjørv fikk fett betalt for deltidsvikariatet i Sarepta Energi. Vindkraftselskapet betalte 250 000 kroner i måneden da de leide inn Alexandra Bech Gjørv som daglig leder i 2015, skrev Trønder-Avisa fredag….» (link nedenfor).
Men det er ikke bare energibransjen staten kastet bort mange penger på. Advokater som ta på seg saker for asylsøkere har også store inntekter: VG: «Asyladvokater tjener fett. Advokater og tolker tjener fett på asylstrømmen. Med nesten tre millioner i inntekt i 2001 tjener asyladvokat Trygve Tveter mest av dem alle.» (Denne saken er altså mer enn 20 år gammel, men viser at problemet var stort allerede da.)
Hvor kom disse pengene fra? I stor grad fra staten, det vil si fra skattebetalerne.
Vi kunne gjengitt langt flere eksempler enn de tre vi har gitt over, men poenget er klart, her er det masse uproduktive mennesker som har enorme inntekter ikke på produktiv verdiskapning, men på statlige ordninger. De mange personer som nyter godt av denne type ordninger er antakelig intelligente og langtidsutdannet, og de ville opplagt kunne være nyttige i en fri økonomi, men i den ordningen vi har i dag tjener disse enorme beløp på ikke-produktiv eller anti- produktiv virksomhet. Det er altså ikke verdiskapende og produktive, de er en stadig voksende byrde for de som er produktive og verdiskapende.
Det som er og som må bli utviklingen i velferdsstaten er altså at produksjon av varer og tjenester for folk flest i stadig større grad blir erstattet av snylting.
For å oppsummere: utviklingen i velferdsstaten er svært negativ, og på grunn av de incentivene som velferdstaten har må det bli slik. Det burde ikke være vanskelig å forstå at en velferdsstats utvikling må bli slik den vi nå ser i alle velferdsstatene i Vest-Europa og USA.
Dette vil føre til at velstanden synker, til at flere flere får dårligere råd.
Hovedlinjene i politikken er det folk flest ønsker
Vi vil dog bemerke at politikerne ikke har kjørt en politikk som er i strid med det befolkningene har ønsket, befolkningene i alle land i Vesten har ønsket den politikken som er blitt ført. Befolkningen ønsker mye reguleringer, høye skatter, omfattende tilbud fra det offentlige, store overføringer, klimatiltak, etc. Dette ser man tydelig i valgresultatene; de partiene som står for den politikken som er blitt ført får praktisk talt 100 % av alle avgitte stemmer, og valgdeltakelsen er såpass stor at de styrende politikerne har legitimitet. (I de to siste stortingsvalg har valgdeltagelsen ligget på omlag 80 %.)
Enkelte observatører har kommentert denne negative utviklingen ved å snakke om «Europas underlige død» (tittel på en bok av Douglas Murray), eller at den oppskriften Europa følger er et «selvmordsparadigme» (tittel på en bok av Ole Jørgen Anfindsen). Fra forlagsomtalen av Selvmordsparadigmet: «Forfatterens tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord…».
Vi vil så sterkt vi kan bemerke at vi ikke deler verdiene og metodene som kommer til uttrykk i disse bøkene, men de er begge inne på det essensielle ved utviklingen. Det er altså mulig å gå dypere enn det som kommer frem i de to nevnte bøkene, og da vil man også med en korrekt metode komme til samme konklusjon.
Etikk og politikk
Etikk er den vitenskapen som forteller hva som er riktig handling, hva som er godt og hva som er vond/dårlig. Politikk er en implikasjonen av etikk, dvs. politikken som føres er en implikasjon av de etiske verdier som dominerer i befolkningen.
Mitt syn er at det som er godt, det som er moralsk riktig, er å gjøre det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Menneskers liv er derfor en standard for moralsk verdi.
Men den mest utbredte etikken er en som sier det stikk motsatte, den som sier at det som er moralsk for en person er å gi avkall på verdier som fremmer hans eget liv til fordel for andre. Praktisk talt alle fremholder Jesus som et moralsk ideal, og han gir uttrykk for denne etikken i Bergprekenen: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham». Andre steder sier han «samle eder ikke skatter på jorden», og «det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelriket enn for en kamel å komme gjennom et nåløye». Jesus kommer også med oppfordring om at man ikke bør arbeide: «blomstene på marken arbeider ikke, og de er vakrere enn kong Salomo i all sin prakt». Dette er ikke en etikk som oppfordrer til arbeid, verdiskapning, produktivitet, velstand.
Denne etikken heter altruisme, og den har praktisk talt universell oppslutning. Når vi sier dette mener vi ikke at alle følger den, vi sier at alle har den som et ideal og til en viss grad følger den. Men siden ord er mindre forpliktende enn handling, er det slik at folk i større grad stemmer for denne etikken (dvs. en politikk som er en implikasjon av denne etikken) ved valg enn de følger den i sitt eget liv. Dette innebærer at den politikken som føres i betydelig grad er altruistisk.
At politikken bygger på altruisme ser vi klart og tydelig ved å lese partienes programmer og ved å høre på politikernes taler. Alle politikere snakker om at det er visse svake grupper som fortjener mer støtte, og at vi alle må bidra for å hjelpe dem. (Når de snakker sier de at man bør bidra, men i praksis mener de at alle skal tvinges til å bidra.) Vi ser det også i kravet om ulike former for utjamning: de som jobber produktivt og godt skal ikke ha vesentlig større inntekter enn de som jobber noe mindre produktivt. Alle må gå godta restriksjoner på seg og sine aktiviteter for å hjelpe grupper som er svake eller som har har klart å få seg definert som svake.
Denne etikken fører ikke bare til at man pålegges å hjelpe de svake, den fører også til ettergivenhet overfor kriminelle, overfor terrorister og overfor tyranner og diktatorer.
Altruismen sier at det som er moralsk høyverdig er å ofre seg, det som er riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er dette som er altruisme. Dette går også frem av ordbøker og leksika, f.eks. Kunnskapsforlagets leksikon, som definerer altruismen slik: «den etiske grunnsetning som sier at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme». Professor
Kjell Eyvind Johansens definerer altruisme slik i sin bok Etikk – en innføring (Cappelen 1994, s. 20): «Altruisme er det motsatte av egoisme. Setter egoisten seg selv først så setter altruisten andre først. Altruisme er altså ikke å la den andre gjelder like mye som en selv, men det er å la andre gjelde mer enn en selv». I andre lærebøker om etikk finner man det samme: E. J. Bond: «[altruism is the policy of] always denying oneself for the sake of others» (Encyclopedia of Ethics, 1992), Burton Porter: altruism is «the position that one should always act for the welfare of others» (The Good Life, 1995). Lawrence Blum: «altruism refers to placing the interests of others ahead one’s own» (Encyclopedia of Ethics, 1992). Opphavsmannen til ordet altruisme, August Comte, skrev at «vi er født med en rekke forpliktelser av alle slag – til våre forfedre, til våre etterkommere, til våre samtidige. Når vi blir født blir vi pålagt flere slike forpliktelser … » (fra Cathecism Positive, 1852).
Vi siterte Jesus som ga uttrykk for denne etikken, men man behøver ikke gå 2000 år tilbake for å finne kjente, viktige, innflytelsesrike personer som støtter de samme etiske prinsipper. Den amerikanske politikeren John Kerry (som blant annet har vært senator og utenriksminister) sa følgende i en tale i 2004: «…whatever our faith, one belief should bind us all: The measure of our character is our willingness to give of ourselves for others and for our country. These aren’t Democratic values. These aren’t Republican values. They’re American values. We believe in them. They’re who we are». (Påstanden om at dette er amerikanske verdier er feil; de amerikanske verdiene kom til uttrykk i uavhengighetserklæringen, og er oppsummert i formuleringen om at det som er høyverdig er den enkeltes «pursuit of happiness», den enkeltes innsats for å skape et lykkelig for seg selv.)
John McCain (senator og presidentkandidat for Republikanerne) taler inneholdt ofte følgende konstatering: «To sacrifice for a cause greater than oneself, and to sacrifice your life for the eminence of that cause, is the noblest activity of all». Alle sier at selvoppofrelse er høyverdig, og det er dette som er altruisme. Altruismen har implikasjoner på alle livets områder, og det er lett å finne langt flere eksempler enn de som er nevnt over.
Men denne etikken er så utbredt og så akseptert av alle at det ikke er nødvendig å presisere at det er den som gjelder. De politiske partier tar for gitt at vi har en plikt til å adlyde alle statlige pålegg og å gi – eller presist: å bli fratvunget – en betydelig andel av det vi tjener i form av skatter og avgifter til staten, og dette er basert på denne etikken.
Men å gi avkall på verdier som fremmer eget liv er ikke en oppskrift på gode liv tvert imot. Å følge denne etikken er å begå et langsomt selvmord.
Den eneste filosof som har vært inne på dette er Ayn Rand, og vi siterer:
What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value.
Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.
Do not hide behind such superficialities as whether you should or should not give a dime to a beggar. That is not the issue. The issue is whether you do or do not have the right to exist without giving him that dime. The issue is whether you must keep buying your life, dime by dime, from any beggar who might choose to approach you. The issue is whether the need of others is the first mortgage on your life and the moral purpose of your existence. The issue is whether man is to be regarded as a sacrificial animal. Any man of self-esteem will answer: “No.” Altruism says: “Yes.” …
Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value.
I dagens kulturelle klima høres dette ekstremt ut, men det er sant. Vi kan jo minne om de to boktitlene vi siterte over: Europas underlig død og selvmordsparadigmet.
Og til slutt siterer vi dette fra Ayn Rand: «If any civilization is to survive, it is the morality of altruism that men have to reject.»
Sagt på en annen måte: Sivilisasjonen vil kun overleve dersom alturismen forkastes.
Svaret på spørsmålet i denne artikkelens overskrift er derfor følgende: det går så ille fordi altruismen er den dominerende etikken. .
.
.
$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$
Til den som måtte være interessert:
I tiden fremover kommer jeg ikke til å skrive artikler og nyhetskommentar her på gullstandard.no like ofte og like regelmessig som jeg har gjort den siste tiden.
Mvh
Vegard Martinsen
$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$
.
.
.
https://www.europower.no/produksjon/250-000-i-manedslonn/1-2-268990
https://www.vg.no/nyheter/i/A22Vdq/asyladvokater-tjener-fett
Podcast: USAs svik overfor Ukraina – business as usual?
De politiske lederne i NATO-landene i Europa begynner nå å forstå at de kanskje ikke kan stole på USAs hjelp dersom det skulle komme til krig med Russland i Europa. NATO er som kjent bygget på det prinsipp at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle. Frem til Russlands angrep på Ukraina for mer enn tre år siden hadde landene i Europa latt være å bygge opp sitt sine militære styrker og i steden stolt på at USA ville hjelpe dem hvis det skulle bli krig. Men hvordan har USA behandlet sine alliansepartnere etter annen verdenskrig? Er Trumps svik et brudd med eller er det i samsvar med USAs tidligere praksis? I dagens podcast diskuterer Magnus og Vegard disse problemstillingene.
