Kristendommen er verdenshistoriens mest vellykkede ideologi – hvis man betrakter innflydelse og oppslutning som kriterier for suksess. Ikke bare har den mer enn to milliarder tilhengere, dens grunnleggende verdier preger størstedelen av verden, vår tidsregning tar utgangspunkt i denne ideologiens hovedperson (han ble ifølge tradisjonen født i år 0), denne personens fødselsdag (julaften) feires over hele verden, og en sekulær versjon av denne ideologien (sosialismen) dominerer styresettet i så og si alle land i hele verden.
Denne ideologien sto sterkt i middelalderen; ble svekket under renessansen, opplysningstiden, og den tidlige kapitalisme; men det er ting som tyder på at denne ideologien er i ferd med å styrkes i vår tid. Mot slutten kommer vi tilbake til dette poenget.
Alt dette til tross for at ideologien ikke har noen rasjonell begrunnelse; den er basert på tradisjon, tro og følelser (og i noen tilfeller åpenbaringer), tilstedeværelse og en tilsynelatende styrke. I alle år har så og si alle kristne godtatt ideologiens manglende rasjonelle begrunnelse. Allikevel har tidlige teologer, som for eksempel Thomas Aquinas, benyttet seks argumenter – såkalte gudsbevis – som skulle bevise at den guden denne ideologien satt i høysetet, virkelig eksisterte. Dette var dog i en tid hvor rasjonaliteten var i ferd med å styrkes i kulturen. Disse bevisene er ikke holdbare, og det er ingen i dag som hevder at de er holdbare.
Men i de senere år er det kommet enkelte forsøk på å begrunne kristendommens sannhet, dvs. Guds eksistens, på en rasjonell måte. Man kan si at de fleste argumenter av denne typen er knyttet til fysikk og til det som sagt på en populær måte har med universets opprinnelse – Big Bang – å gjøre.
En bestselgende bok, Is Atheism Dead, av Eric Metaxas, hevder å gi en naturvidenskapelig begrunnelse for at den kristne guden eksisterer og at kristendommen er sann. Boken bygger i hovedsak på to argumenter for å begrunne dette, men den inneholder også enkelte andre poenger.
Den redaksjonelle omtalen av boken på Amazon.com inneholder blant annet følgende: «Metaxas [is] …cheerfully and logically making his astonishing case, along the way presenting breathtaking – and often withering – new evidence and arguments against the idea of a Creatorless universe. Taken all together, he shows atheism not merely to be implausible and intellectually sloppy, but … demonstrably ridiculous.»
Innhold
I denne korte omtalen skal jeg se på de naturvidenskaplige poengene som Metaxas benytter i boken.
Hovedpoenget i boken er et forsøk på å gi en naturvidenskapelig begrunnelse for Guds eksistens. Denne begrunnelsen består av to elementer: 1) Alt passer, og 2) Big Bang.
Noen sider i boken er også viet påstanden om at uten Gud har et menneskes liv ingen mening. Metaxas bruker også mange sider på et poeng som er helt, totalt, og fullstendig irrelevant: arkeologiske funn som bekrefter fremstillingen i Bibelen. I et par tilfeller er det også vesentlige mangler boken; dvs. en bok med dette ambisjonsnivået burde ha inneholdt en vurdering av disse poengene.
En av grunnene til at Metaxas har skrevet denne boken er at fire fremtredende ateister i de siste årene har fått stort gjennomslag for sin religionskritikk i bestselgende bøker, og denne boken er delvis et forsøk på å besvare argumentene fra disse fire. Disse fire er Christopher Hitchens, Richard Dawkins, Sam Harris, og Daniel Dennett. Disse fire har også deltatt i en rekke debatter med kristne, og i et tilfelle ble en av dem stilt følgende spørsmål: «hvilket argument er det sterkeste for eksistensen av en gud?». Uten å trenge noen betenkningstid svarte han: «The fine-tuning … We all say that», dvs. han sa at alle de fire nevnt over var enige i at dette var det sterkeste argumentet mot deres ateistiske syn (s. 35).
Det fin-innstilte univers
Hva menes med «the fine-tuning»? Metaxas omtaler dette slik:
«It is simply [the fact that] that there are certain things about our universe – and about our planet –that seem to be so extremely perfectly calibrated that they can hardly be coincidental. If these things were even slightly different, life would not even be possible. One classic example has to do with the size of Earth, which just happens to be exactly what it needs to be in order for life to exist here. Of course most of us cannot imagine that the size of our planet would have any bearing on whether life could exist here, but as it happens, we are perfectly mistaken. One rarely hears about this, but it is established fact: If our planet were smaller or larger by even the smallest of margins, life here could not exist. When we see how many things must be just so—and then just happen to be just so – we cannot help but wonder if perhaps mere coincidence isn’t enough to account for it» (s. 36).
Dersom jorden hadde vært større eller mindre ville jordens magnetfelt vært vesentlig annerledes, og solvinden ville ha feid atmosfæren vekk fra jorden. Dersom jorden hadde vært noe nærmere solen ville den vært for varmt til at liv kunne eksistere, og hvis jorden hadde vært noe lenger vekk fra solen ville den vært for kald til at liv kunne eksistere.
Det finnes også en lang rekke andre fakta som støtter opp om dette poenget: De fleste stoffer er slik at når de går over fra flytende til fast form så blir det tyngre – men vann er annerledes. Vann blir lettere når du fryser, det vil si is er lettere enn vann. Dette betyr at dersom en sjø fryser vil isen legger seg oppå vannet. Hadde vann hatt samme egenskaper som andre stoffer ville isen ha frosset helt til bunns og det ville ikke ha vært mulig for liv i havet å overleve gjennom en vinter.
Vår planet treffes sjelden av asteroider og meteorer som kommer inn fra verdensrommet, og grunnen til dette er at i vårt solsystem er det to store planeter (Jupiter og Saturn) som sørger for at asteroider og meteorer blir fanget opp av disse planetenes gravitasjonsfelt og derfor ikke treffer jorden. Dersom jorden stadig hadde blitt rammet av slike objekter ville dette sannsynligvis ødelagt alt liv.
Dersom kreftene som finnes i atomkjernen (og som holder den sammen, eller sørger for at den sender ut radioaktiv stråling) hadde vært noe annerledes – noe sterkere eller noe svakere – ville ikke atomkjernene ha blitt holdt sammen, og varig materie vil ikke kunne eksistere i de mengder vi kjenner i dag.
Vår måne er langt større enn noen annen måne i vårt solsystem – og den er akkurat passe stor for å sørge for at tidevannet fungerer som det gjør, og dette er positivt for alt liv på jorden. Månen påvirker også jordens rotasjonsakse og sørger for at den er mer stabil enn den ellers ville ha vært. Hadde månen vært noe mindre eller noe større kunne liv ikke eksistert på jorden. Det er også et pussig sammentreff at solskiven og måneskiven (ved fullmåne) for oss ser akkurat like store ut.
Metaxas: «The conclusion is increasingly strong – and now essentially unavoidable – that if the universe were not precisely as it is now, life on Earth would not exist» (s. 55).
Metaxas konkluderer ut fra dette at siden universet, inkludert jordens plassering, er fininnstilt, så må det være en som har fininnstilt universet – og denne aktøren er da de kristnes, Bibelens, Gud. Er dette et holdbart argument? Vi kommer tilbake til dette poenget.
Big Bang
Det andre argumentet som Metaxas benytter er Big Bang. Han skriver: « …the proof of the Big Bang … settled the question once and for all whether the universe always existed or didn’t. In discovering that the universe had a clear beginning, we realised there was a point at which all the laws of physics and all of matter and energy did not exist» (s. 6).
Metaxas hevder altså at universet har en begynnelse – «a clear beginning» – og hans poeng er at da må noen har satt universet i gang. Den som har gjort dette er da de kristnes, Bibelens, Gud. Er dette et holdbart argument? Vi kommer tilbake til dette poenget.
Argumentene er uholdbare
Dette er de to videnskapelige argumentene Metaxas benytter. Jeg beskriver foreløpig argumentene som videnskapelige, dette fordi de er basert på fakta, det er trukket en slutning fra disse faktaene, og slike ting som følelser, intuisjon, tro, åpenbaringer, eller argumenter av typen «det er sant fordi det står i Bibelen/fordi paven har sagt det», ikke kommer inn i bildet i det hele tatt.
Men er slutningene holdbare? Man kan si at universet og jordens plassering og egenskaper er fininnstilt, men hvis man bruker akkurat dette uttrykket har man feil fokus. Å si at noe er fininnstilt innebærer at man aksepterer eller åpner for at det er en eller annen aktør som har utført fininnstillingen.
Men man kan ta hensyn til akkurat de samme faktaene ved å formulere poenget på en annen måte: Dersom forholdene for liv ikke hadde vært til stede på jorden, ville liv ikke har oppstått på jorden!
Å trekke den slutningen at fordi mulighetene for liv på jorden er optimale, så må noen har skapt disse forholdene, det er fullstendig ulogisk. Og siden logikk er en del av den videnskapelige metode så er slutningen fra optimale forhold til Guds eksistens ikke holdbar, og da er den utenfor utenfor videnskapen.
Dersom man forlater logikken forlater man altså den videnskapelige metode. Den videnskapelige metoden består kort fortalt i observasjon, riktig begrepsdannelse, analyse, dannelse av proposisjoner i samsvar med fakta, sammensetning av proposisjoner i logiske argumenter, dvs. bruk av induksjon og deduksjon. Et argument som trekker en slutning fra den såkalte fininnstillingen til Guds eksistens bryter da med logikkens lover.
Som en innvending mot fininnstillingsargumentet kan man også ta med følgende: Hvis Gud hadde skapt jorden for at mennesker skulle ha et (godt?) sted å leve – hvorfor har han da plaget oss med jordskjelv, vulkanutbrudd, flom, meget smertefulle sykdommer, og så videre? Jorden er ikke noen Edens have, akkurat. Men den kristne vil kanskje som innvending mot dette si at Gud har gitt oss disse tingene/plagene for å prøve oss, vi skal få mulighet til å vise at vi er faste i troen, vi skal ikke miste troen eller tvile på Gud uansett hvor mye lidelse han utsetter oss for. Det man kan si imot dette er kun følgende: hvorfor? Hvorfor vil Gud teste oss? Følger han med på hva hver enkelt av oss holder på med og hva vi gjør og hva vi tror og hva vi mener? Har han fulgt med på hva hver og en av oss har gjort, alle vi kanskje 10-12 milliarder mennesker som har eksistert gjennom historien? Hva er vitsen? Dette er bokstavlig talt utrolig, det er så utrolig at den som har en viss virkelighetsforankring ikke kan tro på det.
Så over til Big Bang. I det følgende forutsetter jeg at Big Bang-teorien er korrekt (noe det er delte meninger om blant fysikere; mitt inntrykk er dog at Big Bang er den teorien som har størst oppslutning blant fysikere.)
Metaxas sier at teorien om Big Bang innebærer at «the universe had a clear beginning». Dette kan ikke være riktig, og hvis noen fysikere mener dette eller har formulert seg slik, tar de feil.
Det er man kan si (hvis man forutsetter at Big Bang-teorien er korrekt) er at organiseringen av universet slik det er i dag, med stjerner, planeter, drabanter, kometer, tåker, og så videre, kom til som et resultat av Big Bang.
Ifølge SNL er Big Bang «hendelsen da vårt univers begynte å utvide seg. Ifølge våre beste modeller skjedde dette for omtrent 14 milliarder år siden. Modellene er ikke i stand til å si noe om hvordan universet var før denne hendelsen, eller om det fantes noe univers i det hele tatt før det store smellet.»
SNL har her for det meste en helt korrekt og videnskapelig akseptabel formulering. SNL sier at Big Bang er hendelsen da universet begynte å utvide seg, SNL sier ikke at Big Bang er starten på universet slik Metaxas påstår. SNL sier også at modellene ikke kan si noe om hva som eksisterte før Big Bang.
SNL sier dog at modellene ikke kan si «om det fantes noe univers» før Big Bang. Dette er i beste fall upresist. Ja, det er slik at modellene ikke kan si noe om dette, men det må ha eksistert noe før Big Bang. Hvis ikke har universet oppstått fra ingenting, og dette er umulig.
Det Metaxas gjør er å komme til et punkt hvor man ikke vet hva som har skjedd eller hvorfor noe har skjedd, og så sier han at Gud har sørget for at det skjedde. Dette er helt uvidenskapelig. Det en videnskapsmann gjør i et slikt tilfelle er å si at «her har vi ikke nok data til å si hva som skjedde eller hvorfor det skjedde. Da må vi bare forske videre, vi kan ikke si noe om hva som har skjedd». Det Metaxas gjør er å ta utgangspunkt i akkurat samme type tilstand, og så slutte at Gud har sørget for at tingene skjedde slik som de gjorde.
Metaxas´ forsøk på å gi en videnskapelig begrunnelse for Guds eksistens er helt uholdbar.
Metaxas forsøker å styrke sin sak ved å ramse opp et stort antall fysikere som er blitt kristne eller som har vært kristne, og han gir en imponerende liste: Newton, Galileo, Kepler, Kopernikus, John Lennox, mange flere, og han hevder, ganske sikkert helt korrekt, at disse store forskerne mente at det ikke var noen motsetning mellom kristendom/Guds eksistens og videnskap. Metaxas gjengir også et sitat fra Marcello Gleiser, en meget kjent teoretisk fysiker:
«I honestly think atheism is inconsistent with the scientific method. What I mean by that is, what is atheism? It´s a statement, a categorical statement that expresses belief in the non-belief … It’s a declaration. But in science we don’t really do declarations ….» (s. 356-7).
Det er nok altså korrekt at en rekke fysikere er kristne, og tror at det de har forstått om de to argumentene vi har nevnt over (Big Bang og fininnstilling) gjør at det er mulig for dem både å være fysikere og å være kristne. Men dette er ikke et argument for at Gud eksisterer eller at kristendommen er sann, dette er bare en illustrasjon på at selv fysikere på høyt nivå ikke benytter seg av en rasjonell metode. Det som skjer er at de på dette området trekker en slutning som ikke er i samsvar med logikkens lover.
Til Gleicers påstand om at ateisme er inkonsistent med videnskap fordi det er et kategorisk utsagn, kan man bare si at ateisme kun er fravær av gudstro: siden det ikke finnes noen bevis for Guds eksistens, siden det ikke finnes noen rasjonelle argumenter for Guds eksistens, er ateisme, fravær av gudstro, den eneste rasjonelle holdningen. Ateisme er ikke tro på ikke-eksistensen av en gud, ateisme er bare fravær av gudstro. Gleisers formulering – «atheism is a categorical statement that expresses belief in non-belief» – er feil.
Men dette gjelder ikke bare fysikere. Metaxas nevner også at og at flere kjente intellektuelle ateister – han navner bla. Antony Flew og Jean Paul Sartre – er blitt kristne, men dette begrunner ikke at Gud finnes, det begrunner bare at selv personer som dette kjenner lite til hva et logisk holdbart argument om denne type problemstillinger egentlig består i. Det samme kan man si om de fire ateistene som vi nevnte ovenfor.
Meningen med livet
Å hevde at uten Gud har live ingen mening er en ganske utbredt holdning. Metaxas: «Because if there really is no God then it surely follows that there is no order or meaning in the universe» (s. 270). «If there is no Creator and our lives are perfectly accidental, why should we logically care about anything any more than a worm does or a piece of lichen? Hundreds of millions of years pass in which they do not exist, and then at some point they exist, and soon enough they cease to exist, and another several hundreds of millions of years pass in which they do not exist and never again will exist. … Is that not our story according to the atheist doctrine?» (s. 271). « …if there is no God and life is meaningless….» (s. 275).
De som har dette synet mener at dersom livet skal ha en mening må vi alle være på et oppdrag fra Gud, og hvis Gud ikke finnes kan vi ikke ha noe slikt oppdrag – og da er livet uten mening.
Men det er ikke slik at mening er noe som er gudegitt: mening er noe som mennesker gir til ting. Hva har mening for deg? Jobben din, kjæresten din, barna dine, vennene dine, en sak du jobber for, hobbyen din, huset ditt, din neste ferie, osv. Det er opp til deg selv å gi ditt liv mening, og hvis du opplever at det ikke har noen mening så er det du selv som har sviktet mht. hvordan du bør leve ditt liv.
Også på dette punktet kan kristendommen har hatt en svært skadelig innflytelse. Mange har kanskje tidlig i livet hørt at det er Gud som gir livet mening, og de har akseptert dette. Men etter hvert som man blir mer moden så kan man kanskje komme til at det ikke finnes noen gud, og da kan man komme til å tro at da har livet ingen mening, og dette kan være en tilstand som ikke er spesielt behagelig.
Et par andre irrelevante poenger
Metaxas benytter som argument for at det som fortelles i Bibelen er sant at nyere arkeologiske funn har bekreftet mye av det som er omtalt i Bibelen, men som ikke er omtalt andre steder.
Dette burde dog ikke overraske noen. De skriftene som utgjør Det nye testamentet ble skrevet veldig nært i tid i forhold til de hendelser som er omtalt. Jesus levde fra ca år 4 f.Kr. til cirka år 30 e.Kr., og de skriftene som finnes i Det nye testamentet ble skrevet fra cirka år 70. At disse skriftene da refererer til ting som vanlige historieskrivere ikke befattet seg med på den tiden, er ikke overraskende.
Vi skyter inn her at kristendommen ikke ble skapt av Jesus, den ble skapt av Paulus. Jesus var kun en av mange predikanter som virket i dette området på denne tiden, men Paulus, som oppriktig trodde at Jesus var en gud, hadde åpenbart en evne til å få folk med seg, og med stor reisevirksomhet og med et stort antall brev til ulike grupper av trosfeller klarte han å bygge opp menigheter som dyrket Jesus som en gud. I store trekk er det som fortelles i evangeliene og i brevene stort sett i samsvar med det som virkelig skjedde, dog unntatt mirakler og andre overnaturlige elementer (beretningene om at Jesus mettet 5000 med tre brød og fem fisker, at han stillet en storm, at han gjenoppvekket Lazarus fra de døde, og at han selv sto opp fra de døde, osv. er ikke sanne).
Metraxas nevner også at ateistiske ideologier, som har fått makten i en rekke land (Kina Sovjetunionen, Nazi-Tyskland, Nord-Korea), har vist seg å føre til massemord,. Hans poeng ser ut til å være det samme som Dostojevskij formulert slik: «Uten Gud er alt tillatt».
Men å begrunne en moral ved å henvise til en fantasifigur, en figur som kun eksisterer i enkelte litterære verk og ikke i virkeligheten, er ingen begrunnelse i det hele tatt.
Skal man begrunne en moral på en rasjonell måte kan man si at alt som virkelig gjør menneskers liv bedre er moralske goder. (En moralteori som har en slik begrunnelse er å finne hos Ayn Rand.)
Hvorfor?
Metaxas bok er blitt en bestselger; den er nummer én i sin kategori på Amazon.com. Dette er at av mange tegn som kan tyde på at det ser ut som om kristendommens posisjon er i ferd med å bli styrket. Det er i hovedsak to grunner til dette. For det første er det mange som betrakter kristendommen som den eneste ideologi som kan stå imot islam – at islam styrkes er helt opplagt; det ser vi jo resultater av hver eneste dag (ikke bare nesten daglig terrorangrep i Vesten, men også slike ting som at de allierte i NATO lot islamister overta Afghanistan). Men hvordan en ideologi som hevder at man skal elske sine fiender, at man ikke skal sette seg mot den som vil gjøre en ondt, at man skal gi bort alt man eier til andre – altså en ren selvoppofrende, altruistisk, ideologi – skal kunne stå imot noe som helst, det kan man jo lure på.
Et annet poeng er at Vesten i dag ser ut til å gå i oppløsning. Også dette ser vi eksempler på hver eneste dag. Men det ser ut som om mange tror at kristendommen kan gi en fast ramme for ikke bare liv, altså individuelle menneskers liv, men også for samfunn. Deres syn er at ved å styrke kristendommen kan man få stoppet oppløsningen, og man får stabile harmonisk samfunn. De tar feil i dette, men det er for mye å gå inn på dette her.
Rett før vi avslutter vi bare nevne dette poenget: Det er ikke en Gud selv som taler til oss gjennom Bibelen eller Koranen. Disse bøkene er skrevet av mennesker som påstår at Gud snakker gjennom dem. Hvis man baserer sine livsvalg på det som står i disse bøkene er det kanskje noen som tror at de baserer seg på veiledning fra en gud, men det de egentlig gjør er å basere seg på veiledning fra noen som påstår at de snakker på vegne av en gud. Står dette til troendes? Nei.
Helt til slutt: Er ateismen død?
Nei, man kan ikke si at ateismen er død, men det er dessverre mye som tyder på at den svekkes. Og dette kommer av at irrasjonelle ideer står sterkt i kulturen. Kun rasjonelle ideer – som innebærer at man baserer sine meninger på fakta og logisk analyse – kan føre til gode liv og fredelige samfunn. Dessverre ser det ut til at vi går motsatt vei. Den suksessen som Metaxas´ bok har oppnådd illustrerer dette.
.
.
.
.
.
.