I mange storbyer i Vesten er det nå så og si daglig demonstrasjoner til støtte for Ukraina. Grupper av mennesker fra noen dusin til noen tusen samler seg, vifter med ukrainske flagg og roper slagord av typen «Fred nå!» og «Stopp Putin!».
Dette er positive markeringer, men vil de ha noen effekt? Vil slike ting føre til at krigen stoppes? Nei. Men hvordan skal man da oppnå fred og frihet?
I hovedsak foregår kriger på to måter: Enten ved en regulær storskala militær invasjon utenfra (dvs. at et lands militære styrker går inn i et annet land og ved at mål i det landet som blir invadert også blir angrepet med raketter og bomber), eller ved en slags femtekolonne-virksomhet hvor en frihetsfiendtlig aktør undergraver en stats legitime regime innenfra ved gradvis å underminere statens legitime maktutøvelse og ved å få gradvis økende aksept for den ideologien som femtekolonnen og dens oppdragsgiver/inspirasjonskilde representerer og kjemper for. En krig som føres på denne måten krever en stor ideologisk styrke, betydelige menneskelige ressurser, men lite våpen.
Vanlig krig
«Vanlig krig» er den type krig vi oftest har sett i historien, og som mange trodde vi ikke igjen ville oppleve i Europa. Russlands invasjon av Ukraina har dessverre vist at denne overbevisningen var feil. Forrige gang Europa opplevde denne type krig var under annen verdenskrig hvor det nasjonalsosialistiske Tyskland invaderte en rekke andre land: Tsjekkoslovakia, Polen, Frankrike, Danmark, Norge, Russland.
Etter at disse landene ble tatt på senga ved å være nærmest helt uforberedt på denne krigen lovet de seg selv etter at krigen var avsluttet: «Aldri mer 9. april». (Det var slik dette ønsket kom til uttrykk i Norge; Norge ble invadert 9. april 1940.) Uttrykket «Aldri mer 9. april» betyr at man skal skaffe seg et så sterkt militært forsvar at man aldri vil bli angrepet eller okkupert igjen.
Et av landene som seiret i andre verdenskrig, Sovjetunionen, la etter 1945 under seg så og si alle landene i Øst-Europa og gjorde dem til sine lydriker. Landene i Vest-Europa så på dette som en trussel fra det kommunistiske Sovjetunionen, og dannet sammen med USA en sterk militær allianse – NATO – som skulle sørge for at disse landene hadde så sterkt forsvar og hadde så sterke allierte at disse landene ikke ville bli rammet av Sovjetunionens ekspansjon.
Etter som årene gikk og etter at kommunismen i Sovjetunion brøt sammen rundt 1990, var det mange som trodde at vi aldri ville se slik vanlig krigføring i Europa igjen, og regimene i Vesten lot sine militære styrker forfalle. En annen viktig ting som skjedde var at den moralske styrken i landene i Vesten, en styrke som er en nødvendig forutsetning for å forsvare friheten og kapitalismen på militært vis, ble svakere og svakere. Dette skjedde fordi de idéene som dominerer i befolkningene i landene i Vesten ble mer og mer venstreorienterte; oppslutningen om både individuell frihet og markedsøkonomi/kapitalisme ble stadig svekket.
Et annet viktig element som har skjedde etter annen verdenskrig var at Vesten tapte – eller ikke vant – en rekke kriger: Korea, Vietnam, Gulf-krigene, Afghanistan. Vesten ved Storbritannia vant dog den meget korte Falklandskrigen (som pågikk noen få uker på forsommeren 1982), men dette var mens Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia, og hun var en leder av et helt annet format enn de som ellers har vært ledere i alle land i Vesten etter annen verdenskrig. Den eneste andre lederen som var i hennes kategori var Ronald Reagan. På den annen side kan man si at Vesten vant den kalde krigen: Det kommunistiske Sovjetunionen gikk i oppløsning. Denne kalde krigen endte under Ronald Reagan, selv om Sovjetunionens endelig sammenbrudd kom under Reagans etterfølger George Bush sr. Typisk nok ble Nobels fredspris tildelt Sovjetunion siste leder Michael Gorbatsjov; begrunnelsen var antagelig at han fortjente en pris fordi han ikke satte i gang en krig for å forsvare Sovjet-diktaturet før det gikk i oppløsning. Reagan fikk ingen pris.
Men de fundamentale idéene som dominerte i Russland er fortsatt omtrent de samme i dag under Putin som de var under kommunisttiden, og som de var under tsar-tiden før 1917. Og derfor blir hovedlinjene i politikken de samme: Russlands dyptliggende karakter har ikke endret seg på vesentlig vis på mange hundre år selv om ulike typer regimer har avløst hverandre. Kort sagt: Russland har alltid vært et diktatur, og befolkningen har sett opp til og ønsket seg sterke menn som ledere – enten det var tsaren eller Lenin eller Stalin eller Putin.
Vesten ble i vår tid oppfattet å være så svakt at når Russland begynte å få krefter igjen etter Sovjetunionens sammenbrudd, begynte Vladimir Putin, som altså reelt sett er Russlands diktator selv om han er demokratisk valgt med stor oppslutning i befolkningen, å gjennomføre sine ønsker om å utvide det området han kontrollerer; regimet i Russland begynte derfor å tilrane seg områder i sitt nabolag. Dette har skjedd bit for bit det siste tiåret uten at Vesten har reagert. Det siste forsøket på å utvide Russlands område er forsøket på okkupasjon av Ukraina.
For å oppsummere poenget i denne seksjonen: For å hindre at man blir angrepet må man ha et sterkt militært forsvar, et forsvar som er så sterkt at ingen vil våge å angripe. En forutsetning for dette er at man – befolkningen – har den moralske styrke som sier at man har rett til å forsvare seg – sitt land, sin ideologi, sin frihet – militært med de midlene som er nødvendig for å slå tilbake ethvert angrep. En forutsetning for dette igjen er at befolkningen har en sterk overbevisning om at det system de har og det samfunn de har er verdt å forsvare med sterk militær makt.
Det er alltid diktaturer eller svært ufrie nasjoner som går til angrep på denne måten, altså ved en uprovosert invasjon. Det er flere grunner til dette, men la oss her bare nevne to: En diktator tror han kan motvirke opposisjon i eget land ved å samle befolkningen mot den ytre fiende: Derfor tror han at en krig vil styrke hans sak og stilling i hjemlandet. (I 1982 var Argentina et diktatur under general Galtieri og for å styrke sin stilling innad i landet besluttet han å sende militære styrker for å okkupere Falklandsøyene, som Argentina i mange år hadde ment egentlig var argentinsk og ikke britisk. Han regnet dog ikke med at det var en sterk person som var statsminister i Storbritannia.)
Et annet poeng er at diktaturer er ufrie, og frihet er en forutsetning for velstand. Diktatoren kan gi befolkningen inntrykk av at landets lave velstand skyldes mangel på ressurser, og man kan ta et annet land for å få kontroll over ressursene i dette landet. Et fritt land derimot kan skaffe alle typer ressurser de trenger ved å kjøpe dem, men en slik tenkemåte er helt fremmed for diktatorer og andre frihetsmotstandere.
Kort sagt: det å stå på en plass i en storby og viftet med plakater som sier «Sopp Putin» eller «Fred i Ukraina» har ingen effekt. Det som har effekt og som virkelig skaper fred, er at man har et militært forsvar som er så sterkt at ingen våger å angripe.
Femtekolonne-krig
Det finnes også en annen måte å føre krig på, og her skisserer vi et tenkt scenario. Denne andre måten å føre krig på består i at en makt – det kan være en stat som ønsker å overta et annet land for å benyttes dets ressurser eller dets geografi (f.eks. nyttige havner), men det kan også være en ideologi som ønsker å overta et land slik at ideologien bestemmer politikken i landet – forsøker å svekke de legitime makthavere i landet. Angrepet består altså ikke i en militær invasjon, det består av ulike mindre aksjoner som har som mål å svekke de legitime myndigheter i landet. Dette kan skje ved at den fremmede angripende makten plasserer en femtekolonne i landet. (Denne femtekolonnen kan også bestå av de av landets egne borgere som slutter opp om den ideologien som den fremmede makten representerer.)
En slik femtekolonne har en stor verktøykasse som den kan benytte for å fremme sitt mål. Den kan arbeide for å endre landets lovverk, den kan arbeide for å redusere respekten for statens legitime maktapparat (politiet, det militære, rettsapparatet) slik at de ikke gjør den jobben de er ment å gjøre, Den kan også arbeide for å redusere oppslutningen om de fundamentale idéene som statens makt og organisering forutsetter og bygger på ved ordinær idéspredning.
Det finnes en rekke eksempler som viser at det fungerer slik i dag: I en rekke land i Vesten finnes det områder hvor politiet ikke våger å gå inn; områdene er overtatt av et slags privat rettsapparatet som håndhever sin egen justis uavhengig av hva politiet egentlig skulle gjort og hva landets lover sier. Slike enklaver, hvor landets opprinnelige ideologi altså ikke lenger er rådende, men er erstattet av den fremmede ideologien, kan f.eks kalles «No-go-zones» – og de som ikke kan gå dit er politiet dersom det skulle ønske å opprettholde landets opprinnelige ideologi og justis. (Iblant kan det bli slik at heller ikke hverken ambulanser eller brannbiler kan kjøre inn i disse områdene uten å risikere å bli utsatt for visse typer angrep, som for eksempel steinkasting.)
En annen måte å gjøre føre denne krigen på er å foreta det som her kan beskrives som mindre angrep på materielle verdier, for eksempel ved å sette fyr på privatbiler.
Det kan forekomme tilfeller hvor politiet ikke våger å gripe inn overfor slike voldelige femtekolonister/demonstranter, og man kan også se tilfeller hvor politiet kan bli jaget av slike voldelige demonstranter. Disse voldelige demonstrantene kan i mainstreammedia da gjerne bli omtalt som «aktivister»; det kan hande at ingen i mainstream setter riktig navn på dem: de er terrorister. Dette kan ha som årsak at de som skriver i mainstreammedia egentlig sympatiserer med den ideologien som disse voldelige demonstrantene representerer.
Dersom en fredelig demonstrasjon. utført av aktører som benytter seg av sin rett til frihet, blir angrepet av voldelige motdemonstranter som ikke respekterer andes frihet, kan det bli slik at mainstream-aktører ikke kritiserer de voldelige demonstrantene, i stedet kritiserer de de fredelige demonstrantene fordi de gir uttrykk for provoserende meninger. Disse fredelige demonstrantene kan da bli nektet å foreta sine fredelige markeringer. Skylden for volden kan altså bli lagt ikke på de som utøver vold, den kan bli lagt på de som benytter det som burde være deres frihet til å si sin mening om en aktuell sak.
Det militære ser i mange vestlige land idag ofte ut som om det primært blitt en arena for likestilling og kjønnspolitikk heller enn å være en effektiv organisasjon som med våpenmakt skal slå tilbake ethvert angrep koste hva det koste vil. Å plassere personer i viktige militære stillinger på grunn av irrelevante kriterier som for eksempel kjønn kan føre både til at den militære slagkraft blir mindre og til at det kan forkomme alvorlige ulykker i fredstid, for eksempel ved at kostbare skip forliser fordi kommandoen er overlatt til personer ikke på grunn av dyktighet, men på grunn av irrelevante kriterier.
Et annet redskap denne gruppen kan bruke er at den kan forsøke å endre lovverket slik at forskjellige typer motstand mot denne invaderende ideologien og dens aktivister blir forbudt.
Noe man kan måle en slik invaderende ideologis suksess på er at dens organisasjoner får muligheten til å motta enorme beløp i statsstøtte fra staten i det landet den forsøker å overta, men dette kan kun skje dersom befolkningens grunnleggende ideer – og det er alltid disse idéene som kommer til uttrykk i den politikken som føres – i betydelig grad er i overensstemmelse med de idéene som dominerer i femtekolonnen.
I dag
Til tross for den utvikling som har skjedd i Vesten de siste par tiårene, har Vesten fortsatt en kolossal økonomisk og militær styrke. Man må huske på at utviklingen sjelden går rettlinjet, den går som regel i bølger. Russlands invasjon av Ukraina ser ut til å ha samlet en del sterke krefter om å ruste opp det militære forsvaret. Dette er en klar holdningsendring i forhold til bare for noen få måneder siden, og dette ser også ut til å gjelde alle land i Vesten.
Det kapitalistiske Vesten bygger på rasjonelle ideer: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, markedsøkonomi, skille kirke stat, rettsstat, frihandel, fritt næringsliv, begrenset stat – verdier som nødvendigvis fører til økt velstand. Dersom disse verdiene svekkes i befolkningen vil man få en annen politikk en politikk som vil føre til at velstanden reduseres.
Alle diktaturer er imot disse verdiene og vil forsøke å ødelegge dem; å innføre og å opprettholde et diktatur er kun mulig dersom disse verdiene står svakt i kulturen.
Hvis det skulle komme en fremmed ideologi som føre krig på den måten vi har antydet i det andre delkapitler over vil den arbeidet for å svekke alle disse verdiene.
Det dette forteller oss er at måten å opprettholde fred og velstand på – den eneste måten man kan opprettholde fred og velstand på – er å arbeide for å øke oppslutningen om de verdiene vi nevnte over. Men på svært kort sikt er løsningen som følger: Det militære må bli så sterkt at ingen vil våge å angripe, og politiet må få muligheten til å arrestere alle som bruker vold og setter frem reelle trusler mot fredelige personer. Dette innebærer ikke bare at politiet må få økonomiske ressurser, det betyr også at de må kunne basere sin aktivitet på et lovverk som innebærer at alle kriminelle, inkludert voldsmenn, skal settes i fengsel.
Bortsett fra den opprusting av det militære som skjer akkurat nå på grunn av Russlands invasjon av Ukraina, ser det ut til at utviklingen på alle punkter går i stikk motsatt retning av den som kan føre til at vi får stabile, harmoniske samfunn med fred, frihet og velstand.