I praktisk politikk står man ofte overfor situasjoner hvor man må foreta et valg hvor alle alternativene er dårlige. Den situasjonen man ønsker å være i når man må foreta et valg er at minst et av alternativene er langt bedre enn de andre, men i en god del situasjoner er det slik at alle alternativene er dårlige.
Nå er det alltid en forhistorie før man kommer i en slik situasjon, men å diskutere dette er som å diskutere snøen som falt i fjor: Det er intet poeng å si at man kunne gjort noe annet for 5-10-15 år siden som ville gjort at man ikke er i den vanskelig situasjonen man er i i dag.
Situasjonen med Sveriges medlemskap i NATO er en slik ekstremt vanskelig situasjon. Sverige ønsker naturlig nok å bli med i NATO, og opptak av medlemsland i NATO krever samtykke fra alle de land som er medlemmer. Tyrkia er medlem, Tyrkia har et anstrengt forhold til Sverige, og Tyrkia stikker da kjepper i hjulene for opptaket av Sveriges som medlem.
Det som skjer – satt noe på spissen – er altså at et diktatur sier Nei til å ta opp et demokrati som nytt medlem i NATO. Dette er noe spesiell situasjon i og med at NATOs oppgave er å beskytte demokratier mot angrep fra aggressive diktaturer.
NATO ble opprettet rett etter annen verdenskrig og hadde som formål å beskytte demokratiene i Vest-Europa mot det aggressive og ekspanderende Sovjetunionen. Etter annen verdenskrig ble alle land i Øst-Europa underlagt Sovjet; det var sovjetiske styrker som hadde drevet nazistene tilbake fra alle land i Øst-Europa i slutten av annen verdenskrig, og de trakk seg ikke uten videre tilbake, de innsatte diktatoriske sovjet-lojale regimer i alle land de hadde besatt.
Da NATO ble opprettet mot slutten av 40-tallet ble det klart at NATO trengte et område på sin sørøstlige flanke for å være med på oppdemningen av Sovjet. Da var det helt naturlig at Tyrkia ble med i NATO. (Tyrkia var dog ikke med fra starten, landet ble medlem i 1952.) Men da var Tyrkia helt annerledes enn Tyrkia i dag. Tyrkia var da i betydelig grad et sekulært, nokså sivilisert demokrati, i all hovedsak pga. innsatsen fra Mustafa Kemal Ataturk (1881-1938). Wikipedia: «Mustafa Kemal oppløste kalifatet og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av det tradisjonelle hodeplagget fez. Han innførte en rekke reformer som tillot kvinner å stemme, jordbruksreform, fjerning av islam som statsreligion og etablering av sekularisme, moderniserte språk og utdannelsessystem og fikk innført en straffelov etter vestlig modell».
Men etter at USA trakk tilbake støtten til sjahen av Iran under Jimmy Carter på slutten av 70-tallet og lot Iran bli en islamistisk republikk, har islam blitt sterkere i alle arabiske land, og i nærliggende land som Tyrkia. Det som har skjedd er altså at Tyrkia de siste tiår er blitt mer og mer islamistisk.
Det som har skjedd er altså at et betydelig medlemsland i NATO har utviklet seg fra å bli noe som må beskrives som et noenlunde sekulært vestlig orientert demokrati til å kommer stadig nærmere det å være et islamistisk diktatur.
Det som har skjedd er altså at NATO, som var en allianse av vestlig orienterte demokratier, har opplevd at et av medlemslandene har utviklet seg til å bli noe i nærheten av et islamistisk diktatur. Tyrkia, under sin nåværende leder Erdogan, har i en årrekke mer eller mindre direkte truet både andre medlemsland i NATO og Europa, men vi går ikke inn på dette her annet enn å si at dette gjelder innvandring fra muslimske områder til Europa.
For å kommentere snøen som falt i fjor: Det vestlige ledere burde ha gjort var å stille strenge krav til Tyrkia og sagt at dersom dere ikke opprettholder en stor grad av demokrati, inkludert slike ting som ytringsfrihet og religionsfrihet, vil dere miste medlemskapet i NATO. Men som man kunne forvente: Også her sviktet alle vestlige ledere, de hadde ikke de prinsipper som var nødvendige for å følge en slik politikk.
Nå er vi også kommet i den situasjonen at et av medlemslandene i NATO – et diktatur – nekter å ta opp i alliansen et land som søker om medlemskap, et land som er demokratisk.
Hovedgrunnen til dette er at Sverige har betydelig ytringsfrihet, og den ytringsfriheten omfatter også kritikere av islam. Sverige har også gitt politisk asyl til kurdere, personer som kan betraktes som tyrkiske statsborgere, personer som har kjempet imot Tyrkias undertrykkelse av kurderne; men dette er personer som Tyrkias regime betrakter som terrorister.
Sverige ønsker altså å bli medlem av NATO av opplagte grunner (Russlands aggresjon), alle NATO-land unntatt Tyrkia ønsker at Sverige skal bli medlem, så det vanskelige valget lederne i NATO-landene har nå kan oppsummeres i følgende spørsmål: Skal vi kreve at demokratiet Sverige innskrenker ytringsfriheten? Skal vi kreve at Sverige utleverer til Tyrkia politiske flyktninger som altså Tyrkia betrakter som terrorister? Skal vi si opp Tyrkias medlemskap i NATO? Skal vi kjøpe Erdogan, det vil si skal vi gi ham penger slik at han blir noe mindre prinsippfast? Skal vi tillate Tyrkia å sende enda flere muslimske innvandrere til Europa? (Tyrkias president Erdogan har et stort antall ganger kommet med trusler overfor Europa. Her er en av mange overskrifter som viser dette: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan truer med «åpne porten til Europa» for millioner av syriske flyktninger som befinner seg i landet» (Dagen).)
Alle vestlige ledere har vist en kolossal ettergivenhet overfor Putins stadig mer aggressive politikk de siste 15 år. Men dette snudde 180 gradet etter Russlands invasjon av Ukraina i februar i fjor. Kanskje man kan håpe at vestlige ledere også i forhold til Sverige,Tyrkia og NATO vil plassere seg på en korrekt linje? Denne linjen er som følger: Spark Tyrkia ut av NATO!
Dette vil ha svært negative konsekvenser for Europa på mange måter: Det er Europa, det vil si NATO, som vil miste et strategisk viktig område spesielt nå som Russland under Putin har tatt opp igjen sin mangehundreårige aggressive utenrikspolitikk.
Men hvis Tyrkia skifter sin formelle plassering i forhold til Europa og NATO kan det bety at Tyrkia blir mer åpent aggressivt overfor Europa. Dette kan bety at Tyrkia vil smugle muslimske innvandrere inn i Europa, og det kan også bety at Tyrkia vil støtte terroristgrupper som foretar angrep mot mål i Europa.
Så det å bringe Tyrkias medlemskap i NATO til opprør vil ha negative konsekvenser. Men å la Tyrkia fortsette i NATO vil etter vårt syn være enda verre.
Det som er det springende punkt her er at en allianse av demokratier har latt et av medlemslandene gradvis skifte ham og bli et diktatur uten at det er kommet alvorlige reaksjoner fra de demokratiske landenes ledere.
Dette er det samme som vi har sett på en rekke feltet de siste tiårene: Alle ledere i Vesten, alle partier i Vesten, og de aller fleste i befolkningene i landene Vesten, har nærmest konsekvent støttet opp om en ettergivende politikk overfor diktaturer og pro-islamske terrorister (og overfor kriminelle). Dette er en implikasjon av altruismen som etisk ideal. Det er riktig at denne trenden snudde da Russland invaderte Ukraina, men vil disse lederne klare en tilsvarende snuoperasjon når det gjelder Tyrkia? Dette er et godt spørsmål som vi ikke har svar på. Men på spørsmålet om hva disse lederne burde gjøre har vi et svar. Vi ga det over og vi gjentar det her: Spark Tyrkia ut av NATO. Ta opp Finland og Sverige som nye medlemmer av NATO.
Postscript om Paludan.
Rasmus Paludan er en islamkritisk urokråke som reiser rundt i Skandinavia og brenner koraner. Dette er en ikke spesielt sofistikert form for protest mot islam. I frie land er kritikk av alt og alle tillat, slik kritikk kna fremmes både på et intellektuelt høyt nivå og på et mer primitivt nivå; staten har ingen rett til å si at kun sofistikert kritikk er tillatt. I frie, siviliserte land er Paludans form for kritikk tillatt. Også personer som ikke er spesielt sofistikerte har rett til frihet.
Men en norsk akademiker har kommet med uttalelser som vi egentlig ikke synes er overraskende. Nettavisen gjengir professorJanne Haaland Matlary, som er katolikk, på denne måten: «Sverige lar en ekstremist brenne Koranen foran Tyrkias ambassade og torpederer sitt eget NATO medlemskap … ».
Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum slutter til en viss grad opp om dette standpunktet: Under overskriften «Dansk kjøtthode truer svensk sikkerhet» skriver han bla. at «Til gjengjeld er jeg enig med henne [Matlary] i at det er dårlig dømmekraft å tillate Rasmus Paludans Koranen-brennende enmannstrupp å fyre opp rett foran Tyrkias ambassade i en situasjon der nasjonal sikkerhet står på spill. Ytringsfriheten er ikke absolutt og fundamental, og det er lov å veie interesser opp mot hverandre … Danske Rasmus Paludan er en karikatur av en islamkritiker. Fantasien begrenser seg til å fyre opp Koranen med baconskiver… Når nasjonale hensyn står på spill, er det tunge grunner for å nekte klovnen Rasmus Paludan å brenne Koranen foran den tyrkiske ambassaden og være en nyttig idiot for Erdogan.»
Det Matlary og Stavrum kritiserer her er at den svenske regjeringen respekterer Paludans frihet. Men NATOs oppgave er jo beskytte medlemslandenes frihet …. Riktignok sier Matlary at Paludan kunne ha brent Koranen et annet sted og ikke rett foran Tyrkias ambassade, men ytringsfrihet er ikke et spørsmål om geografi: Alle burde ha rett ytringsfrihet, og i siviliserte land har alle rett til ytringsfrihet, og dette inkluderer urokråker og provokatører som Paludan.
Vi tar med som en humoristisk avslutning på dette at noen tyrkiske muslimer protesterte mot koranbrenningen ved å brenne noe de trodde var Sveriges flagg, men det viste seg at det flagget de satt fyr på var det sveitsiske flagget. Reaksjonen fra Vesten på dette var som den burde være: det kom ingen reaksjon i det hele tatt. .
.
Oppdatering 31. januar. Vår kommentar over ble publisert søndag 29. januar. Mandag ettermiddag publiserte nettavisen en artikkel med følgende overskrift: «John Bolton: – Tyrkia bør kastes ut av Nato». Bolton er en av de utenrikskommentatorer vi setter høyt, så vi er egentlig ikke overrasket over at han har samme standpunkt som vi har.
.
.
.
.
…
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.