Russlands utenriksminister Sergej Lavrov uttaler at Russland er Vestens nåværende mål og at Kina er Vestens neste mål: «– De legger ikke engang skjul på at når Russland blir «beseiret», som de kaller det, vil Kina være det neste målet, sier utenriksministeren. – Det samme gjelder ethvert annet land som tør å handle selvstendig og ikke lar seg diktere av USA eller andre vestlige land, sier Lavrov videre» (link nedenfor).
På overflaten kan det se ut som om de vestlige land under ledelse av USA ønsker å erobre de land det er snakk om, altså Russland og Kina og land som tør å handle selvstendig. Men hva handler egentlig dette om? Hva er den fundamentale årsak til det som skjer?
Det inntrykket man kan få etter å ha lest mainstreampressens fremstilling er at Vesten vil bruke militærmakt for å erobre først land i nærheten av Russland/Kina, og deretter invadere, okkupere og så erstatte regjeringene i disse landene. (Beklageligvis har enkelte ledende politikere i Vesten uttalt seg slik at det kan se ut som om dette er målet, men dette er allikevel en feilaktig vurdering av det som skjer.)
Det man må ta med i betraktning før man vurderer den type uttalelser som Lavrov kom med er at både Russland og Kina er diktaturer hvor befolkningen har svært liten frihet, og ikke nok med det, i de siste årene har friheten blitt mindre i disse to landene.
Begge land er også aggressive utad. Russland har så lenge landet har eksistert under ulike regimer – som tsar-rike, som kommunist-diktatur, og som et stadig mer autoritært tyranni under Putin fra tidlig på 2000 tallet – invaderte, okkupert, tyrannisert og undertrykt både egen befolkning og befolkningene i sine naboland. (Russland var ikke aggressivt i den noenlunde demokratiske perioden fra cirka 1990 til tidlig på 2000-tallet; dette kom av at landet da var nærmest bankerott etter 70 år med kommunist-styre.)
Noe tilsvarende kan man også si om kommunist-Kina: Kommunistene vant en borgerkrig på 40- tallet. og den tapende parten flyktet til øya Formosa/Taiwan utenfor Kina; Kina invaderte og okkuperte Tibet på 50-tallet; Kina støttet det kommunistiske Nord-Koreas angrep på Sør-Korea tidlig på 50-tallet; Kina støttet det kommunistiske Nord-Vietnams angrep på Sør-Vietnam på 60-tallet, Kina overtok Hongkong fra Storbritannia i 1997, men brøt raskt avtalen om å opprettholde den friheten som fantes der; friheten er blitt kraftig innskrenket i Hongkong og opposisjonelle er satt i fengsel. Nå rasler Kina med sablene overfor Taiwan og har som mål å innlemme Taiwan i kommunist-Kina og altså innføre kommunismen der og dermed eliminere den betydelige frihet som borgerne der nyter godt av.
De to landene det er snakk om er altså aggressive diktaturer som har planer om å utvide sine maktområder, og som i lang tid har brukt militærmakt for å få gjennomført disse planene. De har også har drevet propagandakriger i en rekke miljøer i Vesten helt siden annen verdenskrig; Russland drev den såkalte Fredsbevegelsen som hadde avgreninger i en rekke land i Vest- Europa, og den arbeidet for ensidig nedrustning på vestlig side til tross for den betydelige opprustning som skjedde i Russland og dets lydriker; Russland var også i stor grad ansvarlig for Anti-atomvåpen-bevegelsen i Vest-Europa på 70-tallet. Kina benytter enorme ressurser for å påvirke opinionsdannere og akademikere i Vesten.
Hvis vi skal oppsummere i en setning hva disse planene går ut på blir det slik: Makthaverne vil innskrenke frihet, de vil ikke tillate frihet, de vil bekjempe frihet – de vil beholde sin totalitære makt over sine befolkninger.
I denne sammenhengen kan man si at Vesten representerer frihet: individuell frihet var i betydelig grad Vestens kjerne-idé fra renessansen og opplysningstiden, og det var denne som førte til den tidlige kapitalisme og derved til den betydelige velstand som Vesten etterhvert fikk. Dessverre står ideen om individuell frihet svakt i Vesten i dag, men den er allikevel større der enn den er utenfor Vesten.
Når lederne i Moskva og Beijing sier at Vestens mål er Russland og Kina, mener de at Vestens idé om individuell frihet er noe de absolutt ikke vil ha inn i sine land; kommer friheten til disse landene vil makthaverne miste sin makt. Man kan legge merke til at Lavrov sier at land skal ha rett til å handle selvstendig; og med «land» mener han naturligvis at regimene i disse landene skal har rett til å bestemme over borgerne i landet. Det som er det riktige synet – «riktig» henspiller her på hva som er i samsvar med menneskets natur og som vil gi velstående og harmoniske samfunn – er at individer bør ha rett til å handle selvstendig i frihet, og det er dette regimene i Moskva og Beijing for enhver pris vil hindre. Å snakke om land her, som Lavrov gjør, er et utslag av kollektivisme. Den riktige holdningen er altså individualisme, som innebærer at det er individer som skal rett til å bestemme over seg og sitt.
Dette er det essensielle ved den konflikten som nå dessverre er blitt en varm krig i Ukraina. Konflikten er blitt en varm krig fordi dagens Vesten er ettergivende og svakt, dette igjen fordi ideen om individuell frihet står svakt. Ideene om individuell frihet sto faktisk sterkere på 50-tallet og det var da Vesten klarte å slå tilbake Nord-Koreas angrep på Sør-Korea; ideene sto svakere på 60-tallet da Vesten ikke klarte å slå tilbake Nord-Vietnams angrep på Sør-Vietnam.
Altså: Vesten representere individuell frihet, makthavere i diktaturer ønsker ikke denne friheten inn i sine land og derfor prøver de å hindre friheten i å spre seg ved å bruke militærmakt i grenseområdene.
Når Lavrov sier at Vestens mål er å eliminere regimene i Russland og Kina, mener han egentlig (vi forutsetter her at han har en dyp fundamental forståelse av hva han snakker om) at frihetsideer er på vei inn i de to store diktaturene Russland og Kina.
Dette er en konflikt som har preget historien i tusenvis av år: de som vil skalte og valte med andre mennesker versus de som vil at individer skal frihet til å styre seg og sitt. Det vi ser nå er bare det siste utslag av denne konflikten.
Det eneste som kan gi samfunn preget av fred, frihet og velstand er at ideene om individuell frihet står sterkt og at samfunn organiseres slik at disse ideene fullt ut respekteres. Disse ideene står svært svakt i Vesten i dag, men i de dominerende miljøer utenfor Vesten er de totalt ikke-eksisterende.
.
.
.
.