«Sentrale krefter i Arbeiderpartiet vil gjeninnføre verneplikt og samfunnstjeneste for alle norske ungdommer. De får støtte fra flere partier og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun». Dette forslaget stammer fra Stavanger Arbeiderparti, og ifølge NRK har det stor støtte i resten av partiet (link nedenfor).
Vi er prinsipielt mot verneplikt, men vil ikke her kommentere forslaget om å styrke verneplikten, og her er det vel dessverre nødvendig å presisere at vi mener den militære verneplikten. Hvert ungdomskull består i dag av cirka 60.000 personer, men allikevel er det bare cirka 10.000 av dem som utfører militær verneplikt. Vi er som sagt mot verneplikt, men før vi går videre vil vi presisere at vi også ønsker et svært sterkt forsvar, noe som da må gjennomføres med frivillige mannskaper, mannskaper som tilbys lønn og andre ordninger som gjør at man kan få et så sterkt forsvar og en så stor hær som er nødvendig. Vi skyter også inn at statens viktigste oppgave – og det burde også være statens eneste oppgave – er å beskytte borgernes frihet, og dette innebærer at man har et effektiv politi, et effektivt rettsapparat og et sterkt militært forsvar. Dette har vi gitt uttrykk for så lenge vi har vært involvert i politikken, men det som er vårt tema her er en bestemt del av forslaget fra Stavanger Arbeiderparti, den delen som ikke handler om militær verneplikt.
NRK oppsummerer forslaget slik: Forslagsstillerne «vil innføre et pliktår med samfunnsplikt, som alternativ til militærtjeneste, rettet prinsipielt mot helse- og sosialsektor, oppvekstfeltet og humanitære/frivillige organisasjoner.»
Det er noe underlige formuleringen om at man skal tvinges til å arbeide i/for frivillige organisasjoner lar vi ligge (plikt er i denne sammenhengen tvang), det vi skal fokusere vår kommentar på er poenget om at ungdom skal avtjene et pliktår som innebærer at de skal jobbe i helsesektoren.
Helsesektoren består av sykehus, sykehjem, pleiehjem, legekontorer, etc., og det er velkjent at det er store problemer på dette området. Det snakkes stadig om at det er for liten kapasitet, at behovet for tjenester langt overstiger tilbudet, og ordet «krise» blir stadig nevnt. Aftenposten har et eget nettsted med tittelen «Krisen i helsevesenet», og den oppdateres nærmest daglig.
Aftenposten har også de siste måneder brukt overskrifter som «Fastlegekrisen verre enn antatt», og «Tusener klager på fastlegeordningen. Landets pasientombud har aldri fått så mange klager på fastlegeordningen som i fjor. Mange pasienter har rett og slett ikke en lege å gå til» (linker nedenfor).
Fra Dagens Medisin henter vi følgende: «Fastlegekrisen – mer enn én krise. Fastlegekrisen er ikke bare én krise, men en rekke kriser som truer med å gi kollaps på flere viktige områder i helsevesenet. Er det mulig å løse flere kriser på en gang?».
(Nylig har vi sett oppslag som tyder på at fastlegekrisen nå er noe mindre enn den var for noen måneder siden, men selv om noe går i bølger over kortere tidsrom kan det allikevel være langsiktige tendenser.)
Som kjent er praktisk talt alt innen det norske helsevesenet finansiert og drevet av det offentlige (stat, kommune eller fylkeskommune, og for enkelhets skyld sier vi i fortsettelsen kun staten). Ikke bare drives praktisk talt 100 % av alle sykehus, pleiehjem, etc. av staten, det er staten som ansetter, det er staten som setter krav til utdannelse for de som skal arbeide der, det er staten som bestemmer lønns- og arbeidsforhold (dette dog i samarbeid med fagforeningene), det er staten som driver utdannelsesinstitusjonene, det er staten som finansierer studentene (i form av slike ting som gratis eller subsidierte stipendier og studielån).
Enkelte vil da si at det er krise til tross for at staten styrer, men vi vil hevde at de som har innsikt vil si at det er krise fordi staten styrer.
Innsikt? Vi tenker da på innsikt i hvordan en økonomi fungerer. Essensiell sett er det i en økonomi to parter: de som produserer og de som forbruker. (Hvis vi skal gi en formell definisjon på faget økonomi, eller sosialøkonomi: det er det fag i hvilket man studerer koordineringen av produksjon handel og forbruk av verdier i et samfunn med arbeidsdeling.)
Den viktige utfordringen er da – hvis vi ser dette fra fugleperspektiv – å finne ut hvordan man skal koordinere produksjon og forbruk slik at de som forbruker får det de trenger eller vil ha i tilstrekkelig mengde og av god kvalitet.
Det er på dette punktet at de aller fleste i dag tror at hvis man skal få stor nok produksjon til å tilfredsstille alles – eller de flestes – behov, må staten drive mye, finansiere det meste og dirigere alt. Men det er jo slik vi har det i dag, og til tross for at staten dirigerer alt er det krise.
Når staten dirigerer skjer dette med tvang. Helsevesenet i dag er finansiert ved tvang, det vil si via skatter og avgifter (ja, det er egenandeler for visse typer behandling, men de utgjør bare en liten del av helsevesenets inntekter). Som vi var inne på over er det også tvang når det gjelder statlige bestemmelser om hvem som skal kunne gi tilbud innen helsesektoren, og hva dette tilbudet skal bestå av.
Til tross for omtrent 100 % statlig styring av alt som har med helsevesenet å gjøre er det altså fortsatt store problemer, og nå vil altså viktige krefter i det som i mange år var landets største parti, som er landets viktigste parti, og det partiet som nå sitter som sterkest parti i regjeringen, at ungdommer skal tvinges til å jobbe et år for en symbolsk lønn i dette systemet.
For det første er dette ille for de som blir tvunget til å ta en slik jobb, de mister et år i den forstand at de i dette året ikke selv kan bestemme hva de vil gjøre – for eksempel kan de ikke bestemme om de vil ta en jobb de ønsker seg, eller om de vil ta en utdannelse som de mener vil være nyttig for dem i deres senere karriere, eller om de vil reise og utforske fremmede kulturer og andre kontinenter – eller om de vil gjøre noe annet. Et pliktår for staten innebærer at de selv ikke kan gjøre noe av dette.
For det annet er det ille for de som da skal nyte godt av det arbeidet disse skal utføre. Muligens vil de bli satt til å utføre enkle tjenester på sykehus og sykehjem, men det er vanskelig å tro at disse jobbene vil kunne bli utført på en spesielt god måte. Dessuten, å være syk eller pleietrengende, og så bli utsatt for en pleieassistent som egentlig helst vil være et annet sted med en annen oppgave, kan ikke være en veldig hyggelig oppgave for den som mottar det som burde være pleie og omsorg.
Men dessverre er holdningen blant folk flest allikevel slik at de tror at statlig tvang er løsningen på alle problemer, og derfor vil de store partiene støtte en politikk som innebærer stadig mer tvang på flere og flere områder.
Samfunnssystemer med stor grad av statlig tvang, for eksempel sosialismen og og velferdsstaten, er ikke stabile, de fører til forfall, det vil si lavere levestandard for stadig flere av de som lever i disse samfunnene. Dette begynner vi å se i alle velferdsstater, det vil si i alle land i Vesten. Dog, Norge er litt spesielt stilt på grunn av de store oljeinntektene, og den reduserte levestandarden er ikke ennå blitt påtrengende for folk flest, slik den altså er i ferd med å bli i alle andre vestlige velferdsstater.
Vårt syn er at også helsevesenet bør være fullstendig uregulert, det vil si helt uten statlige føringer og statlig innblanding og statlige krav og restriksjoner. Et slikt fritt system vil være fleksibelt, variert, mangfoldig, innovativt og ubyråkratisk. Et slikt system vil føre til at tilbudet blir stadig blir bedre for alle. Da vil krav til utdannelse, kompetanse, lønn, arbeidsforhold etc., bli tilpasset via markedsmekanismen slik at man får det man betaler for. Trenger man en behandling som medfører store kostnader vil man ha forsikringsordninger som dekker dette. Og siden velstanden i et slikt system vil øke, vil også tilbud på alle områder, inkludert helsevesenet, blir bedre og bedre etter hvert som tiden går.
Det som fører til større velstand er altså økt individuell frihet, noe som innebærer en reduksjon av mengden oppgaver staten påtar seg. Å tvinge ungdom ut i et pliktår for at de skal jobbe i et helsevesen som stadig får større og større problemer, er absolutt feil vei å gå. Et bedre helsevesen kan kun oppnås ved å fjerne offentlige reguleringer og restriksjoner på innovasjon, kreativitet og nyskapning. Men denne veien er dessverre ingen store partier som ønsker å gå.
.
.
.
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/q1p17m/tv-2-fastlegekrisen-verre-enn-antatt
https://www.aftenposten.no/emne/krisen-i-helsevesenet
https://www.dagensmedisin.no/debatt-og-kronikk/fastlegekrisen-mer-enn-en-krise/253010