Vi hadde tenkt å begynne denne kommentaren litt annerledes, men så så vi følgende overskrift på VG:
«FN krever stans i beleiringen av sudansk millionby.Over én million mennesker skal være fanget i El-Fasher mens kampene herjer i utkanten av byen. …». Kortversjon av saken lyder slik: «Byen er den eneste i området som ikke kontrolleres av militsgruppen RSF. Over én million mennesker skal være er fanget i byen. Det siste året har kamper mellom RSF og regjeringsstyrkene SAF ført til en katastrofal situasjon for sivile. FN advarer om at over 700.000 mennesker står i fare for å sulte i hjel» (link nedenfor).
De gruppene som strides her virker ikke å være spesielt siviliserte, og det å tro at de vil adlyde en resolusjon eller et krav fra FN er bare grenseløst naivt. Men det er slik FN opererer, og det er slik alle vestlige politikere på toppnivå forholder seg til verden: De tror at avtaler og resolusjoner kan føre til at barbariske krefter lar være å vise sin aggressive og barbariske holdning. Og da er det ikke den minste overraskende at verden er blitt et svært farlig sted.
Det vi hadde tenkt å begynne denne kommentaren meg var å referere til et utsagn som statsminister Jonas Gahr Støre kom med på TV2-nyhetene torsdag 13. juni. Da sa han følgende: «Vi ser nå for eksempel at nedrustningsavtaler blir skrotet; russerne har trukket seg fra de aller fleste …».
Nå går jo statsminister Støre og et enstemmig Storting inn for å ruste kraftig opp det norske forsvaret, og tilsvarende vedtak gjøres i andre vestlige land, men dette er jo stenge døra til stallen etter at hesten har stukket av.
I de siste par årene har vi sett opprustning, trusler, sabelrasling og endog direkte militære angrep fra en rekke aktører. Blant de som har stått for dette finner vi Russland, Kina, Nord-Korea, Iran, Hamas, Hizbollah, og Houtiene (Houtiene er en opprørsgruppe som holder til i Jemen, den er støttet av Iran, og den har de siste månedene gått til direkte angrep på skipstrafikken utenfor Afrikas horn. Dette har ført til store forstyrrelser i skipstrafikken, noe som igjen har ført til store problemer for verdenshandelen.)
Disse aktørene har litt forskjellige motiver. De islamistiske gruppene ønsker å spre islam til hele verden, gjerne med vold og terror. Kommunistdiktaturet i Peking vil ha tilbake Taiwan, som de betrakter som sitt område. Russland vil dels ikke at frihetlige vestlige ideer skal nærme seg moderlandet Russland, og dels vil regimet gjenopprette Sovjetunionens maktområde; som kjent lå hele Øst-Europa under Sovjet fra annen verdenskrigs avslutning og frem til kommunismens sammenbrudd i Russland rundt 1990.
Som referert over er statsminister Støre urolig for at avtaler er i ferd med eller er blitt brutt av disse aktørene.
Det virker som om Støre tar utgangspunkt i at han forventer at avtaler blir overholdt.
Det ser ut som om Støre, og han er ikke alene om dette, praktisk talt alle andre politikere på toppnivå i Vesten mener det samme, det ser ut som om Støre tror at avtaler virkelig kan holde tyranner og diktatorer og terrorregimer i sjakk.
Men det er selvsagt ikke slik. Å tro noe slikt er ikke bare naivt, det er livsfarlig, det er bokstavlig talt livsfarlig.
Det eneste som kan holde slike regimer i sjakk, er at de har en overbevisning om at dersom de går til angrep så vil de bli slått tilbake og gjerne knust (slik Tyskland og Japan ble i annen verdenskrig).
Men i de siste årene har Vesten tapt, eller i hvert fall ikke vunnet, de krigene de har involvert seg i. Vesten tapte i Vietnam, Vesten tapte i Afghanistan, Vesten vant ikke i Korea, Vesten vant ikke i Irak. Og Israel har ikke vunnet mot Hamas og Hizbollah.
Det er på grunn av av at Vesten taper, eller i hvert fall ikke vinner, at tyranner og barbarer nå ikke bare rasler med sablene, men går til angrep.
Avtaler (vi tenker her på fredsavtaler og nedrustningsavtaler mellom tyrannier og land i Vesten) er greie nok, men ikke nødvendige. Hvis Vesten inngår avtaler må lederne i Vesten sørge for at man har så stor militær styrke og slagkraft – og vilje til å benytte den – at den barbariske parten, og vi kan godt nevne eksplisitt hvem vi tenker på her: Russland, Iran, Kina, Hamas, Hizbollah, Nord-Korea, Houtiene, vet at dersom den bryter en slik avtale så vil dette bli møtt med så stor militær slagkraft at det fører til enorme ødeleggelser for regimet.
Mange skylder på politikerne for dette grusom uføret vi nå er kommet inn i, og det gjør også vi, men vi tar alltid med at politikerne bare gjør det folket vil at de skal gjøre. Det er ikke slik at politikerne styrer over hodet på folket, folket støtter i hovedsak alltid de store trekkene i den politikken som blir ført.
Når det nå dessverre ser ut som om vi nærmer oss svært urolige tider, og kanskje krig – Putin truer med bruk av atomvåpen, og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har sagt at NATOs atomvåpen er klare – så er det ikke politikernes skyld alene, det er folkets skyld. folket har valgt inn politikere som ikke har villet eller våget eller vært i stand til å se og stå opp mot de truslene som enhver burde ha sett.
For å dokumentere at vi ikke bedriver etterpå klokskap her, vil du sitere fra det vi skrev i Det Liberale Folkepartiets program i 2009: «I de siste år er Forsvaret blitt vesentlig svekket, og DLF finner dette meget urovekkende. DLF mener at Forsvaret må bygges opp igjen til et styrkenivå som gjør at en eventuell angriper vil måtte regne med store tap, og derfor vil la være å angripe Norge. Denne oppbygningen må i første omgang innebære at Hærens oppsetninger økes til minimum to brigader, at Sjøforsvarets operative enheter seiler og er synlige i våre havområder, at det anskaffes minimum ni moderne undervannsbåter som strategisk ressurs, at det anskaffes 56 nye kampfly, og at Heimevernet bevares som en modernisert, landsdekkende organisasjon med minimum 45 000 soldater. DLF mener også at HV-soldatene må ha geværer som kan benyttes uten at sluttstykke må hentes fra et fjernlager.»
Det generelle prinsippet er, som romerne sa det. «vil du ha fred må du forberede deg på krig», og dette er et prinsipp som alltid gjelder. At enkelte aggressive regimer har vist tegn til å ønske å gå til angrep har vært klart i mange år. For Iran har dette vært tydelig siden den islamistiske revolusjonen i 1979, og for Russlands vedkommende har det vært klart siden tidlig på 2000-tallet, og mht. Kina har det vært tydelig i en ti års tid at utviklingen (etter at Kina vendte seg bort fra de spede forsøk på markedsøkonomi og vendte tilbake til sin kommunistisk ideologi) at dette kunne bli farlig for Taiwan. Og med hensyn til det som kalles konflikten i Midtøsten har Israel blitt utsatt for angrep mer eller mindre kontinuerlig siden 1948. Og hva har Vesten svart på dette? Jo, kun med forhandlinger og avtaler. Og når Israel nå forsøker å forsvare seg ved å eliminere Hamas så krever alle politiske ledere i Vesten at Israel må være tilbakeholdne og forsiktige og begynne forhandlinger og inngå fredsavtaler. Men slike avtaler mellom Israel og de krefter som angriper Israel, har vært inngått utallige ganger tidligere, og de har aldri ført til fred; de har bare gitt de som angriper Israel muligheten til å slikke sine sår, bygge opp sin stridende kapasitet, før de igjen kan angripe. Det som er Hamas´mål er ikke en egen stat, det er et kalifat.
Oppfordringene til Israel om at de må forhandle med Hamas viser bare at ingen ledere i Vesten forstår at barbariske krefter må slås tilbake, og at man for å inngå en avtale må ha så stor militær styrke, og vilje til å bruke den, at ingen vil våge å angripe.
Oppsummering: avtaler er vel og bra, men de er ikke nødvendige, og de er null verdt hvis man ikke har den nødvendige militær styrke som må til for å sørge for at barbariske og tyranniske regimer overholder dem. Å tro at avtaler i seg selv, uten å være backet opp av militær styrke og vilje til å bruke den, har noen verdi, er livsfarlig naivt.
.
.
.