Demokratenes vellykkede maskeradeball

Demokratene arrangerte sitt konvent/landsmøte i Chicago i forrige uke, og partiets strateger hadde klart å skape en forestilling som innebar at partiet fremstod som nokså seriøst, sentrumsorientert og ja, rett ut sagt, normalt. Det var en bragd!

Her var det intet snakk om å redusere bevilgningene til politiet, det var ingen støtte til Black Lives Matter, det var lite snakk om klimaendringer, det var ingen støtte til ekstreme «woke»-tiltak, det var ingen støtte til Hamas. Det var altså ingen støtte til de saker som en stor andel av partiets ledende representanter hadde engasjert seg i de siste årene.

Presidentkandidat Kamala Harris fremstod som en svært dyktig og populær kandidat selv om om hun bare for noen måneder siden hadde vært ansett som svært lite dyktig og som USA minst populære og ubetydelige visepresident noensinne.

Dette er egentlig ikke overraskende. I et års tid hadde Demokratene gruet seg til å gå inn i valgkampen med en senil presidentkandidat, og når han ble presset til å trekke seg for å bli erstattet av en ung, vakker og dynamisk kvinne, førte dette ført til en entusiasme hos Demokratene man sjelden eller aldri har sett maken til. Denne entusiasmen hos Demokratene er til og med større enn den som ble Republikanerne til del da John McCain valgte Sarah Palin som sin visepresidentkandidat i 2008.

En rekke kjente personer holdt taler på landsmøtet – Bill Clinton, Hillary Clinton, Barack Obama, Michelle Obama, Oprah Winfrey, Bernie Sanders, Alexandra Ocasio-Cortez – og de fleste av dem (altså talene) ble svært godt fremført. Også sittende president Joe Biden, som ble presset ut som partiets kandidat etter at det var blitt helt umulig å benekte at han var dement, fikk lov til å holde en tale, men strategene hadde vært smarte nok til å gi ham det minste prestisjefulle tidspunktet: etter prime time på konventets aller første dag. Denne talens form og innhold var typisk for hvordan president Biden har fremstått de siste årene.

Naturlig nok snakket ingen av partiets ledende figurer om hva de har oppnådd de siste årene. Partiet har hatt presidenten i 12 av de sist 16 årene, men absolutt alle problemer som USA har nå skyldes ifølge dem Donald Trump, som satt som president fra 2017 til 2021. Eller kanskje mer korrekt, det vil bli enorme problemer fremover hvis Donald Trump blir valgt i november.

Michelle Obama snakket om hvordan hennes mor og hennes familie hadde mislikt rike folk, dette selv om hun selv har en formue på flere titalls millioner dollar. Bernie Sanders snakket om hvor forferdelige milliardær er, men den taleren som fulgte rett etter ham var selv milliardær. Sanders selv er blitt millionær etter mange år i politikken, så det å være millionær er vel akseptabelt for ham.

Alexandra Ocasio-Cortez gjorde en ganske god figur; hun sa blant annet at Donald Trump ville solgt Amerika for en dollar hvis bare han selv og hans rike venner kunne bli enda rikere ved å gjøre noe slikt. Sannsynligvis tror hun selv på dette sprøytet, og denslags går rett hjem hos velgerne. Ocasio-Cortez er en mulig presidentkandidat noen år frem i tid. (Nedenfor linker vi til en artikkel vi skrev om henne i 2019.)

Barack Obama snakket blant annet om hvor ille det var at Donald Trump brukte ufine karakteristikker om andre politikere, både Demokrater og Republikanere (Crooked Joe, Little Marco, Low Energy Bush), men satte dette ikke i sammenheng med at Donald Trump, etter at han erklærte sitt kandidatur, er blitt beskyldt for å være rasist, fascist, nazist, potensiell diktator, og at Republikanerne egentlig ønsker å innføre slaveri for afroamerikanere: Biden: «They will put you all back in chains». (Dette var dog ikke rettet mot Trump, det var rettet mot Mitt Romney, link nedenfor). Men Joe Biden hevdet at Trump var USAs første rasistiske president. Vi kan også ta med at Barack Obama uttalte følgende om sin motkandidats «running mate» i 2008, Sarah Palin: «If you put lipstick on a pig, it is still a pig». Og selv om pressen har glemt slike uttalelser er det noen som husker at Barack Obama og Hillary Clinton beskrev Trumps velgerbase som «deplorables» og som «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic».

Ja, ja.

Se gjerne også Jon Stewarts kommentar til konventet, linket til nedenfor.

Kamala Harris´ tale var som sagt svært god i form, men det var naturlig nok lite innhold. Hun brukte mesteparten av tiden på å advare mot Donald Trump (noe det for øvrig er svært god grunn til å gjøre). Harris snakket ikke om forholdet til Kina, hun snakket ikke om fracking eller andre elementer av energipolitikken, hun snakker ikke om Russland og Ukraina, hun snakket ikke om at president Biden trakk alle militære styrker ut av Afghanistan og overlot befolkningen til barbarene i Taliban, hun nevnte ikke noe om at det er under hennes periode, unnskyld under president Biden periode, hadde vært en stor prisstigning som hadde ført til at svært mange amerikanere fikk dårlig råd.

Hun snakket om å redusere inflasjonen, men ingenting av det hun sa tyder på at hun har den minste forståelse av hvordan man skal gjøre dette. Hun antydet at prisstigning/inflasjon skyldes at de store firmaene er grådige, og at måten å hindre prisstigning på er å innføre priskontroll. For å løse problemet med at det er vanskelig å kjøpe ny bolig vil hun innføre et tilskudd som innebar at unge som skal sette bo for første gang skal få et tilskudd på 25.000 $. Hun vil også sterkt øke skattebyrden for firmaer; men skatt på firmaer vil føre til at produktene de selger til kundene vil bli dyrere, og til at det blir vanskeligere for firmaene å legge opp kapital, noe som gjør det vanskeligere å investere i fremtidige prosjekter, og dette vil redusere velstanden for alle.

Den type tiltak som Harris foreslår tyder på en total mangel på innsikt i hvordan en økonomi fungerer – man det ser faktisk ut som om det å spille på slike ting er en forutsetning for å bli valgt til viktige politiske verv. Vi skyter også inn at Donald Trumps innsikter mht. korrekt sosialøkonomi er omtrent like dårlige som Kamala Harris`.

Men Kamala Harris har nydt godt av en entusiastisk presse, og da snakker vi om mainstreampressen, som ser ut til å fungere som en del av Demokratenes valgkampapparat. Hun har sjelden eller aldri fått kritiske spørsmål fra journalister, og hun har ikke stilt opp i pressekonferanser eller debatter. Når hun har svart på spørsmål som er kommet sånn i forbifarten, virker hun ofte like lite talefør som president Biden har fremstått de siste årene.

Vi får se hvordan det går hvis det blir en debatt mellom henne og Donald Trump, men foreløpig ser det ut til at hver av dem beskylder den andre for ikke å våge å stille opp til en debatt.

Amerikanerne ser ut til å måtte velge mellom Donald Trump og Kamala Harris, og sjelden har uttrykket «å måtte velge mellom pest og kolera» vært mer treffende enn det er nå.

Tross alt, Demokratene fremsto som et normalt og nokså sentrumsorientert parti, så man kan si at Demokratenes strateger hadde gjort en svært god jobb. Alle Demokratenes ledende politikere er sterkt venstreorienterte; Harris var en ut fra hennes stemmegivning i Senatet før hun ble visepresident å dømme en av de mest venstreorienterte senatorene noensinne, og visepresidentkandidat Waltz har også gitt uttrykk for sterkt venstreorienterte synspunkter (Walz har også en soft spot for Kina). Den økonomiske politikken som ble lagt frem på landsmøtet var altså sterkt venstreorienterter, men det må vel en økonomisk politikk være i dag for at den skal få oppslutning blant velgerne; også Republikaner har en sterkt venstreorientert økonomisk politikk. Men Demokratenes strateger hadde altså åpenbart klart å maskere partiets egentlige profil slik at den ikke sto klart frem for velgerne.

USA er verdens viktigste og rikeste land, det som skjer der har en kolossal innflytelse på det som skjer i resten av verden, og når man da har to så elendige alternativer har vi vanskelig for å finne på noe annet å si enn «Gud hjelpe oss!»

Jon Stewart Roasts Democrats for DNC Hypocrisy…