Spørsmålet i overskriften kan tolkes på flere forskjellige måter, men her skal vi kun se på en av dem. Vi skal ta utgangspunkt i et par plakater som spres på ulike sosiale medier. Disse plakatene tyder på at de som sprer dem, og som åpenbart slutter opp om budskapet i dem, har svært liten forståelse for hva rikdom består i.
Den ene plakaten har følgende tekst: «If a monkey hoarded more bananas than it could eat, while most of the other monkeys starved, scientists would study that monkey to figure out what the heck was wrong with it. When humans do it, we put them on the cover of Forbes». Over denne teksten er plassert et fotografi av Elon Musk.
Den andre plakaten har denne teksten: «Hvis Elon Musk delte sin enorme formue med de 8 milliarder mennesker som finnes ville all fattigdom blitt eliminert» (formuleringen er antagelig satt noe på spissen, men poenget skulle være rimelig klart).
Det er flere punkter man kunne kommentere her, men la oss begynne med apekatten. Apekatten har bananer, og bananer kan i hovedsak kun brukes til mat. Videre, denne maten blir ødelagt hvis den lagres for lenge.
Det er lett å være enig i at dersom en apekatt hadde mange bananer og mange apekatter sultet, så vil det være riktig at apekatten ga noen bananer til sine artsfrender. (Vi ser bort fra den utfordring det ville være å overtale en apekatt til å gjøre noe slikt.) Tilsvarende, dersom en person har langt mer mat enn han kan spise og mange rundt ham sulter, er det helt rimelig at han deler det han har av mat med de som er omkring ham. (Vi ser bort fra årsakene en slik situasjon: at én er rik og at mange sulter, etc.)
Men hvordan kan formuleringen på plakaten overføres til en rik person representert ved Elon Musk? Det en rik person eier er ikke mat som blir uspiselig etter kort tid, det er en rik person eier er i all hovedsak heller ikke penger/kontanter (sedler og mynter). Det er en rik person eier er slike ting som bygninger, fabrikker, transportmidler (biler, båter, fly), satellitter, produksjonsanlegg, datamaskiner, produksjonsmetoder, patenter, plattformer, systemer for distribusjon, spesielle dataprogrammer, aksjer, verdipapirer, obligasjoner, og så videre.
Verdien av disse tingene blir vurdert, og en persons formue blir anslått til å være summen av disse verdiene. Dersom en person er verdt én milliard så har han neppe en milliard kr. i banken (og heller ikke gjemt i madrassen); det han har er eiendommer (av den typen vi ramset opp over) som til sammen vurderes til å være verdt én milliard.
Hvis denne milliardæren skal dele ut penger må han da som regel selge en del av det han eier.
Det en rik person eier er som regel ting som brukes i produksjon av varer og tjenester som det er etterspørsel etter, dvs. ting som folk ønsker å kjøpe, ting som gjør disse kjøpernes liv bedre enn det ellers ville ha vært.
Dersom en rik person blir presset til å selge noe han eier, betyr dette at det han selger blir overlatt til personer som er mindre dyktige til å disponere denne eiendommen. Da blir produksjonen som eiendommen står bak mindre effektiv, noe som innebærer at varene blir dyrere og dårligere.
Dersom en rik person selv velger å selge noe han eier, betyr det at han har kommet til at det han selger vil bli bedre disponert av andre aktører.
Per i dag skal Elon Musk visstnok være verdt mer enn 400 milliarder dollar, men dette er da ikke kontanter – mynter, sedler – han har på en bankkonto eller i en pengebinge, dette er anslått verdi av de tingene han eier og som er av den typen vi ramset opp over. (Hva han er verdt kan variere sterkt: hvis for eksempel flere innser hvor uegnet elbiler egentlig er, vil verdien av Tesla synke drastisk.)
Et Google-søk på hva Elon Musk eier sier blant annet følgende: «Han grunnla SpaceX, Neuralink og The Boring Company, er investor og direktør i Tesla, eier av X (tidligere Twitter) og medgrunnlegger i nettbanken X.com som senere fusjonerte med Confinity som står bak blant annet PayPal. Han var også den største eieren og styremedlem i SolarCity, som ble kjøpt av Tesla i 2016.»
Å sammenligne Elon Musk med en som eier mat og som ikke vil dele når andre sulter, er da fullstendig meningsløst. De tingene som Elon Musk og andre rike eier må eies av noen, og dersom de er eid av dyktige folk blir disse ressursene bedre utnyttet enn dersom de eies av mindre dyktige folk.
Firmaer som representerer mye kapital er blitt store fordi de produserer varer/tjenester som mange finner nyttige og som mange derfor er villig til å betale for å kjøpe/benytte. Å kunne benytte tjenester fra store firmaer er uttrykk for velstand. Å ha mulighet til å kjøpe en fin bil, benytte Internett, benytte flyselskap når man skal reise, ha tilgang til et helsevesen som har avansert medisinsk utstyr, og så videre, er svært gode og nyttige ting og det er altså uttrykk for høy velstand.
Dersom man skal kunne ha avanserte produkter og tjenester må disse være resultat av R&D (også på norsk bruker man ofte det engelske utrykket «research and development» når et firma skal utvikle nye produkter firmaet kan produsere og selge), og for å drive R&D må man ha kapital. Ofte mye kapital. Grunnen til dette er at R&D skaper et behov for alt fra råvarer til bruk av laboratorier og verksteder, og at de som utfører R&D må ha lønn i en periode de ikke produserer noe som kan selges: i denne perioden representerer de derfor kun utgifter og ingen inntekter. Akkumulert kapital er et resultat av at private firmaer har produsert og solgt en vare/tjeneste det har tjent penger på, og firmaet kan da bruke noe av det som er tjent til å ansette folk og bruke penger og andre ressurser til å utvikler nye og avanserte produkter.
Du trenger ikke spesielt mye R&D for å kunne sy en bukse eller bake et brød, men det kreves mye R&D for å utvikle og produsere datamaskiner, roboter, fly, biler, MR-maskiner, etc. Hva slags produkter som kan komme i fremtiden, vel, det får vi se når dagens R&D bringer resultater….
Å utvikle datamaskiner og fly og avansert medisinsk utstyr ville ikke ha kunnet skje dersom det ikke hadde vært vært mulig for private å opparbeide stor kapital.
Dersom staten fører politikk som innebærer at det blir vanskelig å akkumulere kapital, f.eks., ved stor kapitalbeskatning, vil dette føre til mindre R&D, og dette betyr igjen at velstandsveksten vil svekkes og etter hvert opphøre.
(Men kan ikke staten beskatte og derved opparbeide kapital og bruke dette til å investere i nyttige produkter? Staten gjør det de mest innflydelsesrike pressgruppene foretrekker. For noen tiår siden brukte staten enorme beløp på jernverket i Mo i Rana, noe som var en nokså feilslått investering, og av senere investeringer kan vi nevne batterifabrikker og havvind. For å si det forsiktig: disse investeringene har ikke vært lønnsomme, det har vært enorme pengesluk. Svaret på spørsmålet om hvorvidt staten kan investere i nyttige/verdiskapende prosjekter er Nei (selv om det kan finnes et og annet unntak)).
Det at rike folk er rike fører altså til velstandsvekst. Å ta fra de rike vil føre til redusert velstand. Hvis man sier at man bare skal litt ta litt fra de rike så ser man bort fra dynamikken i det statlige omfordelingssystemet man da har bygget opp. Litt statlige utgifter for å hjelpe de svake eller noen viktige bedrifter/bransjer fører til at staten tar mer og mer fra flere og flere, og staten vil vokse og vokse og vokse. Og jo større staten er, jo mindre blir velstandsveksten. Og hvis staten bare fortsetter å vokse vil etter hvert velstanden synke.
Hvis man ikke hadde hatt muligheten til å akkumulere kapital ville det ført til at folk flest bare produserte for eget forbruk og for å kunne bytte det de produserte med andre ting. Små grupper av mennesker ville da ha bakt sitt eget brød, jaktet på sitt eget kjøtt, plukket sine egne bær, bygd sine egne hus, sydd sine egne sko, laget sine egne klær, vevet sine egen tepper. De ville også kunne lage keramikkvarer (kopper og kar) og tepper og pledd og andre husflidsartikler for bytte på noe vi i dag ville ha beskrevet som et loppemarked. Men det ville ikke ha vært mulig å utvikle biler og PCer og hjerte-lunge-maskiner. Velstanden ville altså vært svært lav.
Ja, det er dessverre korrekt at fattigdom er utbredt i betydelige deler av verden, men løsningen på dette er ikke å ta penger fra de rike og gi til de fattige.
Fattigdom forekommer i områder hvor det ikke er mulig å akkumulere kapital, hvor det ikke er respekt for eiendomsretten, hvor det er betydelig korrupsjon i politi- og rettsapparat, og/eller hvor det å arbeide for å tjene penger for å skaffe seg et bedre liv er ansett som noe mindreverdig (alle kjenner dette sitatet: «samle eder ikke skatter på jorden»).
Vi kan oppsummere med å si at velstand er en god ting, og at velstand forutsetter respekt for eiendomsretten. Dette innebærer en fri økonomi, stabile penger, og et ukorrupt politi- og rettsapparat. Og at rike folk får beholde rikdommen de har opparbeidet ved produktivt arbeid.
Jo mer disse prinsippene er innarbeidet i kulturen og samfunnsstrukturen (f.eks. i lovverket og i undervisningsapparatet), jo mere velstående er samfunnet. Jo mindre disse prinsippene er innarbeidet i kulturen og samfunnsstrukturen, jo fattigere er samfunnet.
Å ta pengene fra de rike vil føre til voksende fattigdom for flere og flere. Å gi penger til de fattige vil ikke gjøre dem velstående eller rike.
Det er kun arbeid som gir voksende velstand, og jo større mulighetene er til å akkumulere kapitaler, jo høyere kan velstanden bli, og velstanden vil komme stadig flere til gode. Det forutsetter altså respekt for eiendomsretten, fri økonomi, og stabile penger.
Og som alle kan se i dag: politikken som føres på disse tre punktene i alle land i Vesten er stikk i strid med de prinsippene som kan gi velstand.
Kort sagt: Hvis det blir umulig å bli rik, blir man redusert til å leve fra hånd til munn med selvberging og husflid som eneste økonomiske aktivitet, og brød og kjøtt og melk og klær og tepper og pledd og keramikk er det eneste som finnes av forbruksvarer.
Er dette for pessimistisk? Dessverre har man en rekke ganger sett at land som har vært noenlunde velstående har ført en politikk som innebar høyt skattenivå, mye reguleringer av næringslivet, ingen frihandel – og disse landene er da blitt fattige i løpet av relativt kort tid.
Det er selvfølgelig et godt stykke igjen til at Norge blir et fattig land, men vi ser at andelen av befolkningen med økonomiske problemer øker, og vi ser også at den økonomiske veksten er lavere enn den var for bare noen få tiår siden.
Utviklingen går ikke i riktig retning, og det at budskapet på de to plakatene vi siterte innledningsvis har oppslutning viser at idéene som kan gi velstand dessverre ikke har så stor oppslutning som de burde ha. .
.
.
.
Appendiks: Tall som viser utviklingen i norsk økonomi.
Økonomisk vekst i Norge (vekst i BNP per innbygger):
1950-1970: 4,3 %
1970-1990: 3,6 %
1990-2010: 2,6 %
2011: 1,4%
2013: -0,2%
2015: 0,9 %
2017: 1,5 %
2019: 0,1%
2021: 3,4%
2023: 0,7%
SSB: «Svak utvikling i norsk økonomi i 2023. Bruttonasjonalproduktet (BNP) for Fastlands-Norge økte 0,7 prosent fra 2022 til 2023, målt i faste priser. Norsk økonomi utviklet seg tilnærmet flatt gjennom 2023 og vokste kun 0,2 prosent i 4. kvartal.»
Vi skyter inn at dette er kompliserte tall, det er mange forskjellige typer beregninger man kan bygge på – f.eks. skal man regne med oljen eller kun se på fastlandsøkonomien? BNP er også et mål som noe tvilsomt mht å måle reell velstandsøkning. Tiltakene som hadde som begrunnelse å begrense Corona-epidemien hadde også en betydelig negativ effekt på økonomien, og etter hvert som de ble opphevet fikk man en nokså sterk økonomisk vekst, dvs. i 2021.
Hovedpoenget er dog at tallene viser en tydelig tendens: en årlig økonomisk vekst på om lag 4 % fra ca 1950 til ca 1990, og en økonomisk vekst om lag 1 % fra ca 2010 til 2020. Dette er resultat av at næringslivet i voksende grad ble rammet av offentlige reguleringer og av et stadig mer tyngende skatte- og avgiftsnivå – Som er et uttrykk for det er synd at man kan øke velstanden ved å ta fra de rike.