«Fra alle deler av verden kommer det meldinger om seksuelle overgrep mot barn foretatt av geistlige i den katolske kirken. Sist ut er en rapport fra Pennsylvania i USA. I rapporten fastslås det at over 300 katolske prester siden slutten av 1940-tallet har begått overgrep mot over tusen barn i delstaten. Det faktiske antall ofre er trolig flere tusen barn, ifølge den den 1356 sider lange rapporten. Den slår også fast at kirkeledere aktivt og systematisk dekket over overgrep i menighetene. De fleste av ofrene var gutter, men også jenter er blitt misbrukt.»
Dette er hentet fra Dagbladet for noen dager siden, og er bare den foreløpig siste av et kolossalt antall beretninger om overgrep mot barn begått av prester i den katolske kirke.
Det er svært mange forhold man kan ta opp i en kommentar om slike forferdelige hendelser, og vi skal nevne noen av dem, men vi vil konsentrere oss om et forhold som vi ikke har sett omtalt i noen avis.
Å bli utsatt for et slikt overgrep er forferdelig, det kan ødelegge offerets liv. Det er spesielt ille når det er barn som er utsatt, og ekstra ille er det når man blir utsatt for noe slikt av en omsorgsperson som man i utgangspunktet skal ha ekstra stor tillit til, og som man har henvendt seg til for å få hjelp, støtte og trøst.
At en organisasjon vil forsøk å dekke over det som dens ansatte (i mangel av et bedre ord) har bedrevet av tvilsomme handlinger er på et vis forståelig, men det kan allikevel ikke forsvares. Enhver organisasjon med en anstendig ideologi ville ha anmeldt alle slike saker til politiet. Nå er det rimelig klart at den katolske kirke har dekket over slike saker i tår etter tiår etter tiår. Dette er fullstendig uakseptabelt.
Det virker rimelig opplagt at den katolske kirkes krav om sølibat for sine prester er en medvirkende årsak til at slike overgrep skjer: disse prestene får ikke utløp for naturlige drifter i forhold som er normale for de fleste mennesker, og så får de tilgang til barn som mange prester åpenbart betrakter som lett tilgjengelige partnere (et ord som selvsagt ikke er passende her.)
Men det vi skal legge hovedvekten på er følgende: Disse prestene gir på alle vis et inntrykk av at de baserer sitt virke på at det finnes en allvitende og allmektig gud som ser alt og vet alt, og som på dommens dag skal straffe alle syndere. De gir altså inntrykk av at de regner med at deres sjef og øverstkommanderende vet hva de gjør. Disse prestenes bedriftsmanual (Bibelen) sier bla. følgende: «Det dere gjorde mot … mine minste brødre, gjorde dere mot meg» (Matt.25;35-40).
Disse prestene må altså vite at guden vet hva de gjør, og at han straffer syndere ved å sende dem til evig pine i Helvete etter at de har dødd. Allikevel begår disse prestene synd i form av grusomme overgrep, de forsøker å dekke over at de har skjedd, og de holder det skjult etterpå.
Hva kan være forklaringen på dette?
Vi kan ikke se annet enn et det er to mulige forklaringer. Enten er prestene ikke troende, dvs. at de ikke tror på den lære de har basert sin karriere og sitt yrkesliv på å forkynne, eller så er det slik at det i denne læren egentlig ikke er noen straff. Det finnes dekning for et slikt syn (at ingen straffes) i uttrykk som «alle er syndere, ingen er verre enn andre, Gud er kjærlighet og Gud tilgir alt» (oppsummert og satt sammen fra flere forskjellige steder i Bibelen).
Men dersom det sistnevnte forklaring er den rette så er poenget med denne religionen, som altså gir anbefalinger om hvordan man bør leve og som lover straff til de som ikke følger disse levereglene, fullstendig null. Da sier denne religionen at uansett hva du gjør, uansett hvor ond du er, så blir du tilgitt og du får ingen straff; de mange truslene om svært strenger straffer er egentlig ikke alvorlig ment. Man kan da lure på hva poenget med denne religionen i det hele tatt er: den gir regler, den gir gir løfter om evig pine for syndere som bryter dirre levereglene, men når det kommer til stykket er det ingen straff for synderne allikevel.
Vi vil allikevel igjen nevne at det at prester begår overgrep mot barn er en forferdelig forbrytelse. Vi kan ikke se noe grunnlag for å mene at disse menneskene blir straffet i det hinsidige, og vi mener at all rettferdighet krever at de blir straffet her på jorden, i dette livet, før de dør.
At høytstående ansatte i kirken har dekket over slike grusomme forbrytelser burde ført til at også disse blir straffet.
Om poenget at et stort antall prester ikke tror på den guden hvis budskap de lever av å preke, eller at truslene om evig pine i helvetet for syndere bare er tomme trusler fordi på den ytterste dag blir alle blir tilgitt uansett hvor grovt de har syndet, kan vi bare lage en vri på kirkefaderen Tertullian, som fant grunnlaget for kristendommen så absurd at det måtte være sant: denne ideologien er så absurd at den bare må ha blitt kokt ihop av personer som har ekstremt liten virkelighetskontakt og enda mindre evne til logisk tenkning. Og de har heller ikke hatt noen som helst innsikt i hvordan mennesker er. Mao. Denne læren kan ikke være sann, og den gir ikke noen oppskrift på et godt liv. Man kan kanskje si at ideologien er basis for en kriminell konspirasjon.