Trump fremstilte seg som mesteren i The Art of the Deal – som altså er tittelen på en av de bøker han står som forfatter av. Dette var en beskrivelse som fint kan høre hjemme på en reklameplakat for et TV-show, men som vi har sett i de to årene Trump hat vært president, den gir det ikke et bilde av virkeligheten. Hadde den gjort det ville vi sett en rekke avtaler som viste at Trump var mannen som virkelig kunne gjøre «America great again». Men det finnes ingen slike avtaler.
President Trumps reforhandling av den nordamerikanske frihandelsavtalen (ved virkelig frihandel er det ikke noe behov for noen avtale, men dette punktet lar vi ligge) besto kun av overfladiske endringer og å gi avtalen et nytt navn, dvs. det Trump har fått i stand er kun en rebranding. Mexico har ikke på noe vis gått med på å finansiere muren som skal bygges langs hele grensen mellom Mexico og USA, og Trump har heller ikke fått i stand en avtale med Kongressen om å bevilge pengene. I stedet har han erklært en «emergency situation», noe som muligens er formelt lovlig, men som ikke er i samsvar med intensjonen i de lover som gir presidenten slike fullmakter: situasjonen på grensen har vært slik som den nå er med noe varierende intensitet i mange år, og da er den pr. def. ingen «emergency».
De penger Trump eventuelt klarer å skaffe for å bygge en slik mur (deler av den er allerede på plass) er da ikke skaffet fra Mexico, slik han lovet under valgkampen, pengene vil bli tatt fra amerikanske skattebetalere.
I forhold til Kina er det ingen reelle endringer. Prosessen ser ut til å ha endt med en retur til forholdene slik de var før Trump ble president – og mht. det viktige punktet om at Kina skal begynne å respektere den type lover som gjelder for patenter og copyright som gjelder i siviliserte land, er det ingen ting som tyder på at dette er noe som vil skje i overskuelig fremtid; alt tyder på at Kina i det store og hele vil fortsette samme politikk som tidligere, dvs. å ikke respektere vestlige aktørers copyright/patenter.
Hva så med Nord-Korea? Nord-Korea er at av de aller verste land på jorden: det er et kommunistdiktatur hvor et stort antall mennesker er satt i fangeleir under grusomme forhold bare får å ha blitt mistenkte for å være opposisjonelle eller bare for å ha utvist en avvikende oppførsel, og hvor lederen, Kim Jong-Un, har fått henrettet et stort antall mennesker på grusomme måter, blant dem sin onkel og sin halvbror. Denne barbariske tyrannen omtaler Trump som sin venn, og gir ham respekt ved å behandle ham som en likemann. Her er noe fra et referat om hvordan Trump beskrev denne vennen etter et av møtene med ham: «He [Trump] had known plenty of people who had grown up wealthy and whose families were powerful … Many of them emerged messed up … Kim wasn’t one of them» (kilde: CNN).
Men hva skjer da med presset om å få Nord-Korea til å avstå fra å videreutvikle atomvåpen?
Etter ett år og to personlige toppmøter oppnådde Trump … ingenting. Den koreanske diktatoren derimot, fikk akkurat det han trengte; han lurte Trump trill rundt – i hvert fall hvis vi skal skal tro en kommentator i Washington Post: «Trump got played by Kim Jong Un ― again. … Make no mistake, the collapse of this week’s U.S.-North Korea summit in Hanoi is a win for Kim Jong Un. Trump and his officials are already spinning this as a draw, stating that North Korea has promised to continue its testing moratorium, claiming unspecified progress was made inside the talks and promising the negotiations will continue. But by securing an extension of the process while giving up nothing on denuclearization, Kim can continue improving his country’s nuclear and missile capabilities, benefit from an ever-eroding sanctions regime and enjoy his elevated status as a newly respected member of the international community.»
Men hva med at økonomien i USA ser ut til å gå så godt? Det er betydelig økonomisk vekst, arbeidsløsheten er lav, og disse tallene er langt bedre enn de var under Trumps forgjenger.
Trump har fått til noen skattelettelser og noen dereguleringer, og på dette området er det slik at selv små endringer raskt fører til betydelig positive effekter på økonomien. Men Trump har i hovedsak innført disse ordningene på en måte som gjør at det vil bli svært enkelt å endre dem dersom det kommer en president som mener at skatteøkninger er en god ting. Trump ville – dersom han virkelig hadde vært en mester i the art of the deal – innført slike bedringer ved å gjøre dem permanente, og slik at en senere president ikke kunne legge kursen helt om ved bare å skrive under et papir.
USA har en ordning med «executive orders», hvor presidenten har fullmakt til alene å bestemme enkelte viktige ting. I sin periode har Trump brukt denne muligheten omtrent dobbelt så ofte som sin forgjenger Obama. Mens Obama var president var Trump selvfølgelig sterkt kritisk til president Obamas omfattende bruk av slike «executive orders» – grunnen var at de kun var ment for relativt enkle ting som ikke krevde behandling i Kongressen, men nå brukes de som en måte som innebærer at Kongressen omgås. Det hører med til historien at den som oftest brukte slike «executive orders» var han som for alvor regulerte USAs økonomi nesten i hjel (noe som førte til krisen i «de harde 30-åra») og gjorde USA om til en velferdsstat stikk i strid med intensjonen i USAs grunnleggende prinsipper og dokumenter: Franklin D. Roosevelt.
La oss også ta med vår tids viktigste utenrikspolitiske spørsmål: kampen mot militant islam, som en rekke grupper forsøker å spre med militær makt: IS, AlQaida, Taliban, Boko Haram, Hezbolla, Hamas, mfl. Bak disse står Iran og Saudi-Arabia – og Saudi-Arabia er alliert med USA! President Obama trakk amerikanske styrker ut av Irak fra 2008, noe som førte til en kraftig oppblomstring av militant islams slagkraft i Irak og områder omkring. Trump trappet opp igjen den militære innsatsen mot IS, og man har fått det inntrykk at IS nærmest er nedkjempet. Men man må ikke ta seieren på forskudd. På Document.no leste vi nylig følgende: «Amerikansk militærtopp advarer mot å tro at IS er knust».
Så vi avslutter med å låne en formulering fra Robert Tracinski: Donald Trump er ikke en stor president, han spiller en på TV.
PS: I august 2015 skrev vi en kommentar om Trump hvor vi beskrev han som mann som er «all hat and no cattle». Vi står fortsatt for denne vurderingen. Men som så mange andre tok vi feil når vi sa at vi ikke trodde han ville bli valgt. http://www.stemdlf.no/node/5724/
https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_officials_purged_and_executed_by_Kim_Jong-un
https://en.wikipedia.org/wiki/Assassination_of_Kim_Jong-nam
https://edition.cnn.com/2019/02/26/politics/donald-trump-kim-jong-un-friendship-chemistry/index.html
https://edition.cnn.com/2017/10/13/politics/donald-trump-executive-orders/index.html
https://www.al.com/news/2018/07/how_many_executive_orders_has.html
https://www.document.no/2019/03/07/amerikansk-militaertopp-advarer-mot-a-tro-at-is-er-knust/