USA skal velge president i november, og alternativene er Donald Trump og – en fra det demokratiske partiet som ennå ikke er nominert (kandidater fra andre partier vil ikke ha noen mulighet til å bli valgt). Vi skal i dag kort kommentere hva som vil bli det sannsynlige resultatet alt etter hvem som blir sittende i Det Hvite Hus i neste periode – enten det blir Trump eller Sanders eller Buttigieg; de to siste er de som hittil ligger best an i demokratenes nominasjonsprosess, en prosess som hittil ikke er kommet spesielt langt.
Trump ligger pr idag godt an til å bli gjenvalgt: økonomien ser ut til å gå bra, Trump har en stil som gjør ham populær blant store grupper av velgere, han har i betydelig grad klart å fremstille seg som om han rydder opp blant korrupte politikere og byråkrater i Washington (et av hans slagord i valgkampen var «drain the swamp!»). De meget omfattende angrepene mot ham (f.eks. at han var kjøpt og betalt av russerne, og mange andre typer angrep med påstander om at han er rasist, fascist, etc.) viste seg å ikke holde vann eller å ha noen effekt. Riksrettsprosessen, som hadde et meget tynt grunnlag, endte med frifinnelse. Alle disse angrepene fikk for mange det resultat at de bare bekreftet at det var Trumps motstandere som var korrupte – akkurat slik han hadde påstått.
Det finnes gode konservative og det finnes dårlige konservative. Blant de gode finner vi Barry Goldwater, Margareth Thatcher og Ronald Reagan – og jeg kan ikke komme på flere enn disse tre hvis vi holder oss til internasjonalt kjente politikere. De gode konservative går inn for lave skatter, en begrenset stat, dereguleringer og privatiseringer. De er tilhengere av frihandel, og de vil ikke øke statlig gjeld. (Selv gode konservative kan svikte på noen av disse punktene; det er kun konsekvente liberalister som er gode på alle disse punktene.)
Donald Trump er svært langt fra å kunne plasseres i nærheten av disse gode konservative. I motsetning til de gode konservative er Trump strekt anti-intellektuell, og videre, hans flipp-flopping, prinsippløshet og forakt for sammenhengende resonnementer og ideologisk konsistens er allerede legendarisk, og bekrefter med all tydelighet at han ikke er noen god konservativ.
Han har foretatt noen dereguleringer og gjennomført noen skattelettelser, som er bra, men han har ikke gått inn for økt frihandel, snarere tvert imot, USAs kolossale gjeld fortsetter å øke i samme tempo som under hans forgjengere.
Folk har allikevel fått det bedre under Trump: «More in U.S. Say They Are Better Off Than in Past Elections».
https://news.gallup.com/poll/285593/say-better-off-past-elections.aspx
Velstand bygger på produksjon, og produksjonen i alle land i Vesten er stor og er en solid basis for dagens velstand. Men dersom låneopptakene blir for store kan det gi problemer på sikt.
Som person er Trump noe annerledes enn alle andre tidligere presidenter, og han oppfører seg på en måte som er helt upassende for en president, ja for en hvilken som helst anstendig person. Det finnes svært mange eksempler på dette, men vi tar bare med ett, som i en avis ble omtalt slik: «»I could stand in the middle of Fifth Avenue and shoot somebody and wouldn’t lose any voters, OK? It’s, like, incredible,» Trump said during an event in Iowa. When he made the remark, he mimicked firing a gun with his fingers».
https://www.newsweek.com/nypd-says-theyd-arrest-trump-if-he-shot-someone-1467588
Men Trump er sjarmerende og slagferdig; mange synes han er morsom i sin omtale av andre politikere: han satte navnet «Pochahontas» på senator Elizabeth Warren fordi hun gjennom sin karriere i akademia løy om at hun var delvis indianer for å nyte godt av kvoteringsordningene; den ikke spesielt energiske guvernør Jeb Bush omtalte han som «low energy Bush», Nord-Koreas diktator ble omtalt som «Rocket man» etter at han truet med å angripe USA med atomraketter, Mike Bloomberg er «Mini Mike» fordi han er et hode kortere enn Trump, osv.
At Trump har foretatt et meget stort antall utskiftinger i sin administrasjon er ikke nødvendigvis et tegn på dårlig lederskap, det kan være det motsatte. Hans påstand om at hans administrasjon fungerer som «a well oiled machine» er dog noe tvilsom, og hans beskrivelse av seg selv som «a very stable genius» er enda mer tvilsom. Hans enorme aktivitet på Twitter har den fordel at han kan tale direkte til velgerne i korte og visstnok poengterte meldinge uten at fiendtlig innstilte journalister kan vrenge på det han sier, men innholdet er ofte slik at det ifølge tradisjonell målestokk ikke er verdig en president. Men allikevel. Trump er ganske populær: «Trump Job Approval at Personal Best 49%».
https://news.gallup.com/poll/284156/trump-job-approval-personal-best.aspx
Et viktig element som bør nevnes er at Trump er den eneste politikeren vi vet om som direkte har gått løs på på venstresidens kjernesaker, han har tatt tyren ved hornene og ikke vært ettergivende slik alle andre konservative politikere i betydelig grad har vært. Dette er også hovedgrunnen til at folk i pressen, i byråkratiet og i akademia hater ham så intenst som de gjør; det er derfor de fremstiller ham som en rasistisk og fascistisk tulling.
Men det viktigste er den politiske linjen. Dersom Trump blir gjenvalgt vil det for republikanerne være en bekreftelse på at Trumps kurs er den som partiet bør fortsette i, dvs. etter en Trump-seier vil republikanerne bli mer nasjonalistiske, mindre frimarkedsvennlige, de vil legge enda mindre vekt på ideologi og prinsippfasthet. Etter vårt syn er dette ikke en oppskrift på langsiktig suksess, dette er en oppskrift på fiasko. Dersom Trump taper vil det være et signal om at republikanerne bør legge om kursen i motsatt retning, dvs. til en kurs som er mer ideologisk, mer frihandelsvennlig, etc.
Men ønsker vi at Trump skal tape i november? Hva vil skje da? Og hvem vil da vinne?
I det demokratiske partiet er det nå en liten håndfull kandidater som skiller seg ut og som har kommet best ut i de nominasjonsvalgene som hittil er blitt avholdt. De som ligger best an er gammelsosialisten Bernie Sanders og nykomlingen Pete Buttigieg. Tidligere favoritter som Obamas visepresident Joe Biden og senator Elizabeth Warren ser ut til å sakke akterut.
Vi skal ikke gå så mye inn på deres politikk her: det har vi gjort i en tidligere kommentar her på Gullstandard:
Et viktig element for å bli valgt er at kandidaten er likandes, er sjarmerende, er en hyggelig person, er en som folk vil kunne gå på en pub og ta en øl med. Politikere som ikke har denne egenskapen blir sjelden valgt.
Blant de som hadde denne egenskapen i stort monn finner vi Ronald Reagan, Bill Clinton, Barack Obama, og Donald Trump. George Bush jr hadde også til en viss grad denne egenskapen. Blant de som ikke har denne egenskapen finner vi Al Gore, Mitt Romney, Hillary Clinton, Joe Biden, Elizabeth Warren. (Det kan hende at politikere kommer til makten selv om de ikke har denne egenskapen, men da blir de valgt fordi de er åpenbart dyktige og sterke og skiller seg klart ut fra alternativene. Margareth Thatcher var blant disse.)
Grunnen til at vi nevner dette er at den som nå ligger fremst blant demokratene er en som totalt mangler denne sjarmen. Bernie Sanders er totalt usjarmerende; han er bare en gretten gammel gubbe på 78 som skjeller og smeller mot storkapitalen, og som vil at staten skal gi alle alt de virkelig trenger gratis. Sanders er altså sterkt venstreorientert, og siden det demokratiske partiet har fått mange sterkt venstreorienterte medlemmer ligger han nå best an av de som forsøker å bli nominert. Sanders lå også best an til å bli nominert i forrige runde (nominasjonen i 2016), men da grep ledelsen i partiet inn og snøt Sanders for nominasjonen; de mente at han ikke kunne vinne presidentvalget og ga nominasjonen til en som de trodde var en sikker vinner, Hillary Clinton.
Sanders er som sagt en gammelsosialist; og dette bekreftes i måten han har tenkt å styre på. Han vil bruke «executive fiats» fordi «we cannot accept delays from Congress», og via slike «executive fiats» vil han bla. «ban … the exportation of crude oil to combat climate change».
Han vil altså gjennomføre en sterkt venstreorientert politikk med totalitære midler, stikk i strid med den maktfordeling og de «checks and balances» som den amerikanske grunnloven la opp til. At sosialistiske politikere ikke vil bry seg om slike ting er ikke overraskende i det hele tatt. Det er heller ikke overraskende at norsk mainstreampresse holder slike ting skjult. Men denne politikken vil være umulig å gjennomføre gitt det amerikanske politiske systemet. Så en president Sanders vil ikke få gjennomført noe som helst av det han har lovet. Han vil være en total fiasko, han vil leve opp til sine initialer. Amerikanske presidenter blir ofte omtalt med sine initialer: FDR, JFK, LBJ, DT, så at Sanders vil bli omtalt som BS er bare som fortjent! Men Sanders kommer ikke til å bli president, men hvis han gjør det kommer han i meget stor grad til å bekrefte ordtaket om løven og skinnfellen – og venstreorienterte ideer vil bli påført enda et nederlag.
En valgseier til Sanders vil diskreditere både Trumps linje blant republikanerne og Sanders´ linje blant demokratene. Kanskje det beste vi kan håpe på er at Sanders vinner valget i november.
En annen kandidat som har gjort det godt i primærvalgene så langt er tidligere borgermester Pete Buttigieg. Han kan norsk (han lærte seg norsk ikke for å lese Ibsen på originalspråket, men for å lese Erlend Loe), og han er klar favoritt hos NRK. Han er ca 40 år yngre enn de andre ledende kandidatene, og står politisk sett nærmere sentrum enn de andre. Tidligere visepresident Joe Biden står også noe nærmere sentrum enn de andre, men vi tror han er ute av dansen etter svært dårlige resultater i de primærvalgene som hittil er holdt. Han er også noe forvirret, og har ved en rekke anledninger oppført seg upassende. Han har heller ikke fått noen støtte fra den fortsatt populære Obama, som han altså var visepresident for.
Kan Buttigieg bli valgt? Neppe. Han har ingen storpolitisk erfaring; han har kun vært borgermester i en by med 100 000 innbyggere. Nå er det slik at amerikanere som regel velger outsidere til presidenter, de vil ofte ha en som ikke er en del av det etablerte politiske miljøet i Washington. Den vanligste bakgrunnen er å ha vært guvernør i en delstat; Carter, Reagan, Clinton, Bush jr., var alle guvernører før de ble president. Det er sjelden at senatorer blir valgt: de to eneste eksemplene fra de siste 60 år er Kennedy og Obama.
(Johnson, Nixon og Bush sr. var alle visepresidenter for populære presidenter før de ble valgt.) Og for å ha nevnt det: Sanders er senator.
Men mest problematisk for Buttigieg er antagelig at han er åpent homofil og at han er gift med en mann. Det er etter vårt syn ikke noe galt i dette, men vi har vanskelig for å tro at en mann med en slik familiesituasjon kan slå igjennom hos de store kristne velgergruppene i USA. Vi tror altså at Buttigieg ikke er valgbar.
Vi har sagt litt om fire kandidater: Biden, Sanders, Buttigieg og Warren. Men i det siste er det kommet til at par nye kandidater: Mangemilliardæren Mike Bloomberg, som visstnok har en formue på 60 milliarder dollar, og som kan kjøpe så mange annonser og valgmedarbeidere han vil, mener at ingen av de andre kandidatene er valgbare, og vil selv prøve å bli valgt. Han har vært borgermester i New York (da valgt som republikaner), og er kanskje mest kjent for å ha fått kriminaliteten kraftig ned, og for å ha forbudt salg av brus i store begre.
«New York crime did drop when 2020 hopeful Michael Bloomberg was mayor …»
«New York City plans to enact a far-reaching ban on the sale of large sodas and other sugary drinks at restaurants, movie theaters and street carts, in the most ambitious effort yet by the Bloomberg administration to combat rising obesity.» (30. mai 2012)
Allikevel ser Bloomberg ut til å være en mer sentrumsorientert kandidat enn de andre som forsøker å bli Trumps utfordrer i november.
Også overraskelsepersonen i nominasjonsvalget i New Hampshire, senator Amy Klochubar, som kom på fjerde plass foran både Biden og Warren, er mer sentrumsorientert enn de andre kandidatene. Man det er for tidlig å si mye om hennes sjanser fremover. Hvis Bloomberg og Kochubar er med i racet om noen uker skal vi si mer om dem.
For å summere opp: det demokratiske partiets kandidater er helt håpløse, få velgere møter frem i nominasjonsvalgene, disse valgene blir inkompetent gjennomført, og det dette viser er at det demokratiske partiet er dødt. Dvs. de fremste kandidatene er gamle (Sanders og Biden er nesten 80 år, Warren er 70). Buttigieg er bare 38, men han er ikke valgbar.
Hovedgrunnen til denne håpløse situasjonen er at partiet er tatt over av sterkt venstreorienterte aktivister, og de sterkt venstreorienterte står ikke for noe annet enn hat mot de rike, krav om enda høyere skatter, og krav om at flere skal få gratistilbud fra det offentlige (gratis helsetjenester til alle, inkludert ulovlige innvandrere; ettergivelse av studentgjeld, mm.), utjamning, krav om enda mer omfattende reguleringer av all produksjon for å redde klimaet, større ettergivenhet overfor kriminelle, etc.
Også den meget frittalende James Carville, tidligere strateg for det demokratiske partiet, mener at partiet er blitt alt for venstreorientert: «James Carville, a former top adviser to President Clinton, laid out a scathing critique of his party, arguing that it drifted way too far to the left and was on the way to failure as a result of pushing extreme policy ideas.»We just had an election in 2018. We did great. We talked about everything we needed to talk about and we won,» he said in a Vox interview published on Friday. «And now it’s like we’re losing our damn minds. Someone’s got to step their game up here.» Carville added that he considered himself a «liberal» rather than a centrist — but Democrats went too far even for him. «They’ve tacked off the damn radar screen,» he said when asked if the party moved too far left.»
Et slik parti vil ikke kunne få stor og bred oppslutning – men det kan allikevel vinne valg fordi alternativene ikke er så mye bedre, og fordi mange velgere er så fed up av politikk at de lar være å stemme. Vi nevner også i forbifarten at en ikke ubetydelig andel venstreorienterte er sikre på at de selv har rett og at motstanderne er svært uanstendige mennesker. Obama beskrev som kjent mange velgere som hørte til på den andre politiske fløyen som at «they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», og Hillary Clinton beskrev dem som «deplorables» og at de hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». Denne holdningen innebærer at mange av dem ikke har respekt for vanlige demokratiske spilleregler, og kan føre til at de setter igang løgnkampanjer for å hindre politisk motstandere i å komme til makten (kampanjen for å hindre at Brett Kavanaugh ble utnevnt til dommer i Høyesterett er bare ett av mange eksempler.)
At enkelte av dem da ikke vil nøle med å jukse ved selve valget burde ikke komme som en overraskelse. Som kjent er det slik at i enkelte valgdistrikter er listene over de som har stemmerett ikke helt a jour, for å si det slik, og da kan man få enkelte til å stemme under andre navn enn deres eget. Demokratene er imot lover som krever at velgere skal vise legitimasjon, «voter ID», når de stemmer, og de begrunner dette med at det kan være kostbart både i tid og penger å skaffe seg f.eks. et førerkort, og at dette ikke burde hindre noen som virkelig har stemmerett i å stemme. Men det er vanskelig å dokumentere hvorvidt dette fører til omfattende juks ved valgene.
Som alltid vil presidentvalget i USA være spennende, men de gangene demokratene har stilt med sterkt venstreorienterte kandidater – McGovern i 1972, Mondale 1984 – har de gått på store tap. Antagelig vil det samme skje denne gangen hvis ikke noe uforutsett skjer. Men uforutsette ting kan skje når som helst.