Canada er kjent som landet hvor ingenting skjer. Dvs. alt går rolig for seg, alle har det visstnok bra, men det skjer ingen store positive ting på noe område. Kan du nevne en stor kunstner fra Canada? En forfatter? En film? En roman? En videnskapsmann? En musiker? Neppe. (Vel, Neil Young og Leonard Cohen er fra Canada, men de måtte flytte til USA for å gjøre karriere; dvs. det var intet apparat i Canada som kunne gjøre dem til de verdensstjerner de etter hvert ble.) Dette er det normale i relativt rolige områder som ligger nær dynamiske områder: de med ambisjoner forlater det rolige området og drar til det dynamiske området, et fenomen kjent som «brain drain», og det rolige området blir en bakevje som tappes for talent og hvor ingenting skjer. Den eneste canadiske intellektuelle som er noenlunde kjent i dag er vel Jordan Peterson, og vi kommer om litt til det poeng som gjorde ham kjent, et poeng som sier en god del om tilstanden i Canada i dag.
Å ha det lungt og stille og rolig er ikke bra i det lange løp; har man det slik blir det stagnasjon. Det som gir fremgang er uro, kreativitet og dynamikk. Det ser ut til at disse viktige elementene har vært lite tilstede i Canada i noe nær hele landets historie. Og ikke nok med det; det er kommet en rekke nye elementer inn i kulturen, elementer som har en direkte ødeleggende effekt. Hvis man spør om hvordan tilstanden i Canada er i dag får man i følge en kommentator dette svaret (linker nederst):
«The economy is at a standstill …». Han utdyper: «… legislatures and City Halls have been barricaded [by demonstrators], blockades dot the landscape, roads and bridges have been sabotaged, trains have been derailed (three crude-by-rail spillages in the last two months), goods are rotting in warehouses, heating supplies remain undelivered, violent protests and demonstrations continue to wreak havoc».
Og som resultat; «… Industry and manufacturing are abandoning the country in droves and heading south [to the somewhat freer USA]».
Dette er altså resultat dels av at det er vanskelig å drive industri og produksjon pga. reguleringer, og dels av sabotasje av en betydelig del av den industri som finnes. Hvorfor skjer dette:
«A left-leaning electorate has … empowered a socialist government promoting all the [alleged important causes] of the day: global warming or “climate change,” radical feminism, indigenous sovereignty, expansionary government, environmental strangulation of energy production, and the presumed efficiency of totalitarian legislation».
Hva er kjernen? Samme kommentator refererer: «Still, [Prime Minister Justin] Trudeau may have been right about one thing when he told The New York Times that Canada had no core identity … Canada was always two “nations,” based on two founding peoples, the French and the English …».
Vi utdyper dette poenget nedenfor. Kommentatoren fortsetter.
«… it may be closer to the truth to portray Canada as an imaginary nation which comprises three territories and ten provinces, two of which, Quebec and Newfoundland, cherish a near-majoritarian conception of themselves as independent countries in their own right. Newfoundland narrowly joined the Confederation only in 1949 and Quebec held two successive sovereignty referenda that came a hair’s breadth from breaking up the country.
The latest entry in the exit sweepstakes is oil-rich but hard-done-by Alberta, a province which suffered under the National Energy Program introduced in 1980 by the current PM’s father Pierre Trudeau. Alberta is currently struggling under a concerted left-wing campaign … to prevent the development of its vast oil reserves. Alberta has always resented the indifference to and domination of the Canadian West by the so-called Laurentian Elite comprising “the political, academic, cultural, media and business elites” of central Canada. There is now a Wexit movement gathering momentum. [Wexit Alberta, a movement that wants Alberta to exit from Canada].
It might just as plausibly be argued that Canada is composed of a veritable congeries of competing, self-identified mini-nations―English, French, Islamic, Chinese, Sikh, native tribes … and sundry political constituencies affiliated with the Global Left.»
Kommentatoren sier videre dette om politikken i Canada sammenlignet med med i USA: «It is often noted that USA is a nation evenly divided between progressivist and conservative populations, a civil dilemma not easily resolved. But Canada is divided approximately 65-35 by these constituencies, and if one considers that the federal Conservative Party in its present manifestation can fairly be described as Liberal Lite [den korrekte norske oversettelsen av det amerikanske ordet «liberal» er «venstreorientert», så «Liberal elite» betyr altså «venstreorientert elite»], the breakdown is more like 95-5. This means there is no chance of reconciliation between our political disparities, such as they are, and Canada is doomed to plummet down the esker of every failed socialist experiment that preceded it and, indeed, that is presently on display in various foundering nations around the globe―North Korea, Cuba, Venezuela, and counting.»
Vi gjentar dette viktige poenget: I USA er fordelingen mellom venstreorienterte og konservative ifølge denne kommentatoren ca 50-50, men i Canada er fordelingen ca 95-5.
Det kommentatoren forteller om Canada kan med stor rett beskrive alle velferdsstater (unntatt USA) i dag. Men det er allikevel noe spesielt med Canada. Velgerne stemmer for en stadig mer venstreorientert politikk, politikken flyttes til venstre (dvs. i retning av flere reguleringer av produksjon, høyere skatter og avgifter, flere tilbud fra det offentlige, flere ansatte i uproduktive stillinger i det offentlige, etc.), og resultatet av dette blir nødvendigvis mindre vekst, stagnasjon, forfall.
Samme kommentator skriver et annet sted: «To describe Canada as a totalitarian state-in-progress sounds like a gross and indeed absurd exaggeration. Yet many premonitory signs are present. In the words of political philosopher William Gairdner, author of The Book of Absolutes, The Great Divide, and The Trouble with Canada, Canada «has just crossed the red line between soft-socialism and soft-totalitarianism».
Gairdner has assembled a virtual mountain of evidence for his claim: Bill C-25 seeking to impose «diversity» on all corporations; financial penalties against organizations that do not comply with government programs; a teeming brigade of government surveillance «inspectors» ― that is, spies: wage spies, speech spies, feminist spies, pay equity spies, Human Rights spies; paralegal bodies known as Human Rights Tribunals with the power to levy crippling fines, bankrupt families, and shut down businesses, impose prison time for contempt of court, and compel conformity via «re-education.»
The list goes on. Bill C-16 prohibits discrimination on the basis of gender identity and gender expression, which sounds unexceptionable except for the obvious fact that «discrimination» is in the eye of the offended beholder and the government enforcer. The bill effectively mandates that citizens address others by their preferred pronouns and transgender fantasies ― or else! It’s «zir,» «ze,» «zem,» or «zeir,» or you’re done for. It’s Emily, not Brian, or your job’s in peril. The Ontario Human Rights Code stipulates that «refusing to refer to a trans person by their chosen name and a personal pronoun that matches their gender identity … will likely be discrimination» in social areas like employment, housing, education, and so on».
Vi skyter inn her at det var dette siste som gjorde professor Jordan Peterson verdensberømt: det universitet han var ansatt ved krevde at de ansatte skulle omtale studenter som medlemmer av det kjønn de følte at de tilhørte, ikke det kjønn de virkelig tilhørte. Eksempel: Dersom en mann følte seg som kvinne og betrakter seg som kvinne så skulle de ansatte omtale vedkommende som «kvinne», «hun» eller «henne». Peterson nektet å følge dette pålegget, og hans energiske forsvar for sine synspunkter i debatter med studenter, debatter som raskt ble å finne på youtube, førte til at han raskt ble verdensberømt. Etter dette har den meget karismatiske og taleføre Peterson klart å få et stort publikum og klart å få enorme inntekter ved å preke sitt gammeltestamentlige budskap for et voksende publikum. Men tilbake til kommentatoren:
«As Queen’s University law professor Bruce Pardy writes, «human rights have become a weapon to normalize social justice values and delegitimize competing beliefs.»There are other laws on the books, bills such as C-59, C-75, and C-76, that reduce and even criminalize freedom of expression, infringe on privacy rights, compromise due process, and render government transparency a thing of the past.
The assault against normalcy, common sense, civil rights, and charter freedoms gives no indication of relenting. Bill S-202, an act to amend the Criminal Code now before Parliament, would outlaw what the government misleadingly calls «Conversion Therapy» ― that is, by criminalizing parents, lawyers, physicians, and church leaders who object to state-compelled hormone-drugging and genital mutilation procedures, the bill would effectively prevent minor children undergoing forced transgender operations, surgical and hormonal, from receiving the help they need. «This whole agenda to sterilize and mutilate children,» write the editors of Action4Canada, «is pure evil and in violation of … the Charter of Rights and Freedoms, the Universal Declaration of Human Rights, The International Covenant on Civil and Political Rights, as well as a physician’s ethical commitment promising to ‘First, do no harm.'»
In an article for the National Post, columnist Rex Murphy, one of that rare breed of truth-telling Canadian journalists, writes: «This government, or the agencies of this government, are establishing a pattern of misusing the authority of the law.»Among other instances of official malfeasance, Murphy skewers the Liberal government’s fraudulent case against Rebel News founder Ezra Levant for publishing and promoting a book critical of Prime Minister Justin Trudeau, The Librano$, during the October 2019 election without «registering» the book with a government agency. «Can anybody name any other book, ever,» Murphy asks, «which has been the subject of an investigation by the Commissioner of Canada elections? … Will PEN Canada, defender of authors and journalists, take up the banner for Mr. Levant?». Rhetorical questions, obviously.
As of this writing, new developments have come to the fore. Not satisfied with relying on the misapplication of electoral law or conducting dodgy prosecutorial attacks on individuals whom the party wishes to intimidate, silence, or arrest, Trudeau’s Liberals are considering a motion requiring all news content–creators to procure a government license for approved content, thus controlling public access to information. «These are autocrats that Canada has empowered,» writes spokesman for Canadians for Language Fairness Gordon Miller (personal communication). «Now we will pay the price.»
Not content with such despotic measures, the CRTC (Canadian Radio-Television and Telecommunications Commission) proposes to identify news sites that are «accurate, trusted, and reliable» with the intent to enhance the «diversity of voices.»Truth be told, there are precious few «accurate, trusted, and reliable» news sites in Canada. As in the U.S., they are almost all parabellum outfits, taking dead aim at honest reporting. Moreover, we know that emphasizing «diversity of voices» is equivalent to the imposition of the grievance-driven identity-group and social justice model on public broadcasting while constraining factual reporting and bridling the dissemination of genuine news. It is, in effect, tantamount to a government monopoly on information, which, as Conservative shadow minister for industry and economic development Michele Rempel Garner rightly warns, «puts us in league with countries that control the media.»
That the warning comes from a Conservative M.P. who, like the majority of her colleagues, has embraced many of the Liberals’ woke policies and progressivist attitudes shows how far gone we are. Indeed, the contagion has spread throughout the House. All of Canada’s political parties signed on to Bill C-76, which received royal assent in December 2018 and imposes further restrictions on third-party speech during extended election periods. This is to be expected. Every political party steers to the Left, including, as noted, the Conservatives, who are essentially Liberal Lite. Trudeau is simply the most visible embodiment and effective bellwether of the political virus infecting the country. …
These are developments that should not be dismissed as mere desultory details. They add up. As Gairdner points out, soft totalitarianism is a considerable way from hard totalitarianism. «But it all starts somewhere, and this week, the road got shorter.» There is a sort of political Martini curve at work as Canada races to keep up with the Leftist conformity of the modern international elite. Regrettably, Canada has no Donald Trump or Viktor Orbán or Boris Johnson on the current political horizon. Nor is there a term limit on the office of prime minister, which suggests that a socialist troll and ideological jamoke like Justin Trudeau may be in power for years to come. The one party that promised a return to social, political, and fiscal sanity, Maxime Bernier’s The People’s Party of Canada, was deep-sixed by the media and wiped out at the polls. That tells us all we need to know.
To say it can’t happen here ― the title of Sinclair Lewis’s 1935 novel, though he targeted the wrong constituency ― is an expression of overweening confidence and lack of historical awareness. One does not have to think back to the demise of the Weimar Republic in Germany. A mere glance at the European Union’s unelected, bureaucratic authoritarianism, or a recognition of what the Democrat Party is demonstrably planning for the United States, should awaken us to the danger. To be awakened, we might remark, is the opposite of being woke. Canada stands as a vivid illustration of what would be in store for the U.S. under a Democrat administration. It can happen here, and it is happening right now, right here, in Canada.»
Vi skal kort med utgangspunkt i et fugleperspektiv si noe om hvorfor dette skjer i Canada. Hvis vi går noen hundre år tilbake i tid ser vi at (det som ble) USA var en engelsk koloni, mens (det som ble) Canada i hovedsak var en fransk koloni. Ideer som stammet fra England, i hovedsak fra John Locke, fikk stor innflydelse på hvordan USA ble dannet; uavhengighetserklæringen fra 1776 var tydelig basert på Lockes ideer om individuell frihet; USA ble grunnlagt av en intellektuell elite som i meget stor grad var tilhengere av full individuell frihet, og som etablerte et statsapparat som var basert på dette. Som kjent kom det til frigjøringskrig mellom kolonimakten England og koloniene i Amerika, en krig som endte i 1783.
Canada var som nevnt i betydelig grad en fransk koloni, men Frankrike sa fra seg områdene etter tap for England i syv-års-krigen i 1763. Canada var et stort område med (som nevnt over) mange folkegrupper, og staten ble ikke eksplisitt dannet på basis av frihetlige og individualistiske prinsipper, slik det skjedde i USA.
Canada har derfor utviklet seg ganske annerledes enn USA. USA ble en smeltedigel av ulike folkegrupper som ble forent under prinsippet om individuell frihet (med slaveriet som et grusomt unntak inntil slutten av borgerkrigen i 1865), mens Canada, takket være stor fransk innflydelse, ble et land hvor kollektivistiske ideer sto og står sterkt. Igjen, fransk innflydelse innebærer at ideene til Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1778) står sterkt. Vi skrev om Rousseaus ideer og innflydelse i et tidligere innlegg her på Gullstandard, og vi linker til det nedenfor.
Noe som illustrerer fransk innflydelse er at fransk er et offisielt språk i Canada (likestilt med engelsk), og alle statlige dokumenter publiseres på begge språk. Riktignok bruker mer enn halve befolkningen engelsk som dagligspråk, mens fransk brukes av ca 20 %. Fransk er det offisielle språket i delstaten Quebec, som har et større innslag av borgere av fransk avstamning enn de andre provinsene.
(Som en kuriositet: den franske presidenten Charles de Gaulle tok under et statsbesøk i Canada i 1967 i en tale i Montreal til orde for at Quebec burde løsrive seg fra Canada, en slags Quexit. Dette forårsaket en internasjonal skandale. Mer om dette er å finne i en artikkel på Wikipedia linket til nedenfor).
Poenget her er at Canada er et land hvor kollektivistiske og sosialistiske ideer står sterkt, hvor individualistiske og frihetlige ideer står svakt, og hvor også miljøbevegelsen står sterkt. Man kan diskutere hvorvidt Roussaeu er sosialismens far – andre kandidater er Platon og Marx – men det er ingen tvil om at Roussaeu er miljøbevegelsens far. Det var han som først påstod at velstand og sivilisasjon ikke er goder, at man burde vende tilbake til naturen (selv om han ikke formulere seg akkurat slik), og at industrialisme har en skadelig effekt på mennesket.
En noe underlig artikkel om dette på SNL inneholder bla. følgende: «»Tilbake til naturen» er et uttrykk som med urette tillegges Jean-Jacques Rousseau, trolig på grunn av en setning i romanen Émile (1762): «Alt er godt fra skaperens hender, alt forkvakles under menneskets hender». …. Rousseau betraktet også sivilisasjonens fremvekst som et nødvendig onde.»
Fra en annen artikkel om Rousseau på SNL: «Hans originalitet beror særlig på at han så negativt på fornuften og vitenskapens fremskritt midt i opplysningstiden. Gjennom sin dyrking av naturen … er han sterkt assosiert med romantikken. I Discours sur les sciences et les arts hevdet Rousseau at mennesket av naturen er godt, men at kulturen har gjort det slett og har ødelagt følelses- og instinktlivets umiddelbare lykke. Dette engasjerende skriftet gjorde ham med ett slag til Frankrikes førende forfatter, og han gjentok suksessen med Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag i 1755, hvor han hevdet menneskenes likhet og forfektet synspunkter som har spilt stor rolle for utviklingen av det moderne demokratiet…». Og demokrati og frihet er uforenlige; demokrati innebærer at flertallet skal bestemme; frihet betyr at hvert enkelt individ skal kunne bestemme over seg og sitt.
Disse ideene, de ideene som tilskrives Rousseau, er sterkt til stede i hele Vesten i dag (dog noe mindre sterkt i USA enn i de andre landene), men de står sterkt i Canada. Det burde være enkelt å se at den miljøpolitikken som føres henger intimt sammen med de fundamentale ideene hos Rousseau: hyllest av uberørt natur, motstand mot industri og sivilisasjon, og hans vektlegging av følelser er en konsekvens av at han så negativt på fornuften og positivt på «instinktlivet». Ett eksempel på dette – å betrakte følelser som viktigere enn fornuft (fornuft innebærer at man legger avgjørende vekt på fakta) – er at man ikke tilhører det kjønn man er født til, man tilhører det kjønn man føler at man tilhører.
(Vi skyter inn i en parentes for å si at det land som ligger nært opptil Canada mht. kjønnspolitikk, for å kalle det det, er Sverige, og Rousseaus innflydelse på Sverige har vi kommentert i en tidligere artikkel her på Gullstandard. Link nedenfor.)
Hva kan dette oppsummeres til? Alle land i Vesten er velferdsstater, velferdsstatens grunnlag er ikke fakta og logikk, dvs. velferdsstaten er ikke bygget på analyse av hva som virkelig kan gi gode samfunn over tid, velferdsstaten er basert på ønsker om å sørge for at alle har det bra ved å ta fra de rike og gi til de mindre rike – den er altså bygget på ønsketenkning. Men den politikken som velferdsstaten innebærer vil føre til at produksjonen etter hvert stopper opp siden incentivene til de som produserer stadig svekkes. Og siden produksjon er velstand, vil velstanden bli mindre og mindre – noe man tydelig ser i alle sosialistiske samfunn: sosialistiske land går raskere mot avgrunnen enn velferdsstatene fordi sosialismen ligger enda lenger til venstre enn den ideologien som ligger til grunn for velferdsstaten.
Det som skjer i alle velferdsstater viser tydelig at fremtiden ikke er lys. De har alle store problemer – men iblant på ulike områder. Alle velferdsstater har stor statsgjeld, men noen har større gjeld enn andre; Hellas er blant de land med størst gjeld. Alle har en stagnerende økonomi, med mindre vekst enn de hadde for noen tiår siden. Alle har voksende kriminalitet, men her ligger kanskje Sverige i tet. Men mht. såkalt kjønnspolitikk ligger Canada i tet.
Den utviklingen vi ser i Canada, i Sverige, i Hellas, og i foreløpig noe mindre grad i de andre velferdsstatene, vil vi etter hvert se i alle velferdsstater. Det som skjer er en noe nær opplagt implikasjon av de grunnleggende verdier som velferdsstaten er bygget på: kollektivisme, altruisme, følelsesdyrking, tvang som moralsk høyverdig, etc. Så lenge disse verdiene dominerer i kulturen i alle land i Vesten vil den utvikling vi nå ser bare fortsette i årene fremover.
https://www.americanthinker.com/articles/2020/02/canada_a_totalitarian_stateinprogress.html
https://en.wikipedia.org/wiki/Vive_le_Québec_libre
Velskrevet og kunnskapsgivende artikkel, som alltid her på Gullstandard.
Hva så med Norge? Det er dessverre slik at Norge har svært lite å slå i bordet med. Norge har verdens høyeste lønnsnivå, en produksjon som bare synker, rekordhøy privat gjeld, ingen kompetitive fortrinn «whatsoever», og en stat som koster dobbelt så mye som den svenske gjør for svenskene. Og, Norge har et skattenivå som ikke belønner risikoinvesteringer. Herav: Velferdsstaten Norge vil gradvis bli tvunget til å redusere sine tilbud, velstanden vil bli redusert og velferdsstaten vil til slutt gå over ende (naturlig nok og på lik linje som alle andre sosialistiske prosjekter, og som alle øvrige velferdsstater). I tillegg lever norske politikere og byråkrater, og befolkningen i en politisk eventyrverden. I den virkelige verden er det svært mye som klart signaliserer at velferdsstaten Norge går på grunn en gang i løpet av neste 10-15 år.
Imidlertid vil uro alltid innebære muligheter for produktive og oppfinnsomme mennesker; gründere og entreprenører, i all hovedsak mennesker som er tilhengere av laissez-faire og herav økonomisk frihet (kapitalisme). Når rullgardinene går ned i velferdsstatene så vil den overnevnte kategori mennesker sørge for videre utvikling og fremgang.
I verste fall får vi kjøpe vår egen øy og danne vårt eget velferdssamfunn. Da vil endelig også Ludwig von Mises, Jean-Baptiste Say og F.A. von Hayek sin økonomiske forståelse og fornuft bli satt i system.