I de siste årene er det blitt vanlig at ledende politikere bærer på jakkeslaget en pins med sitt lands flagg. Så vidt vi husker begynte dette i USA etter 11. september 2001; etter terrorangrepet som skjedde den dagen begynte amerikanske politikere, og en rekke andre personer som opptrådte foran et publikum, å bruke en pins med det amerikanske flagget, dette for å vise støtte til USA. Bruken av en slik flagg-pins spredte seg så til en rekke andre land, og så sent som i går 10/5 så vi en svensk statsråd bruke en pins med det svenske flagget på TV (i programmet Agenda på SVT2). Men av en eller annen grunn har en slik pins-bruk ikke kommet til Norge: vi kan ikke huske å ha sett norske politikere med en pins med et norsk flagg på jakkeslaget. Men nå har noe skjedd. I de siste ukene har vi altfor mange ganger sett ledende norske politikere på TV, og disse har båret en pins ikke med det norske flagget, men en pins som viser en slags krans med ulikefarvede segmenter. De innvidde vet at dette er logoen til noe som kalles «Agenda 2030», et FN-program som skal fremme det som påstås å være en «bærekraftig utvikling». Politikerne bærer åpenbart dette merket for å vise sin støtte til Agenda 2030. Noen har protestert mot dette og mener at politikerne heller burde bruke en pins med det norske flagget; og etter at debatten om Agenda2030-pinsen tok av har enkelte FrP-politikere begynt å bruke en pins med norske flagget.
Men først: Hva er Agenda 2030? I sitatet som umiddelbart følger sier regjeringen at den støtter dette programmet, og deretter gjengir vi hovedpunktene i programmet med våre kommentarer.
2030-agendaen med bærekraftsmålene utgjør den politiske overbygningen for regjeringens arbeid nasjonalt og internasjonalt. I 2015 ble 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene vedtatt av alle FNs medlemsland. Bærekraftsmålene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Et sentralt prinsipp i 2030-agendaen er at ingen skal utelates. De mest sårbare og marginaliserte menneskene og gruppene i verden skal inkluderes i utviklingen. Bærekraftsmålene krever felles innsats fra myndigheter, sivilsamfunn, privat sektor og akademia i alle land.
https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/utviklingssamarbeid/bkm_agenda2030/id2510974/
Med formuleringer som «ingen skal utelates» og at alle skal «inkluderes i utviklingen» ser man hva dette egentlig er: dette er grunnlaget for innføringen av en verdensomspennende velferdsstat.
En velferdsstat er et system som innebærer at alle borgere skal ha rett til å få en rekke tilbud mer eller mindre gratis fra det offentlige: utdannelse, helsehjelp, pensjoner og trygder, bolig, mm., og at dette skal finansieres med skatter og avgifter, eller evt. overføringer fra andre land. Videre skal all produktiv virksomhet reguleres av det offentlige.
Dette systemet er innført i en rekke land, de første skritt ble i enkelte land tatt allerede fra slutten av 1800-tallet, men andre land var noe senere ute. Etter noen tid har dette systemet i alle land resultert i perioder med økonomiske kriser, inflasjon, arbeidsløshet, og slike ting som synkende kvalitet i skolen (elevene oppnår dårligere resultater), køer i helsevesenet, et stadig mer omfattende og detaljert lovverk som gir regler på flere og flere områder (noe som fører til mer kriminalitet fordi det svekker respekten for lov og rett), pensjonssystemer som er konkurs, og en enorm og voksende statsgjeld. Systemet fører også nødvendigvis til et voksende byråkrati; byråkratiet er det apparat som utreder, planlegger, styrer og administrerer de tilbud som det offentlige står for. Byråkratiet er helt uproduktivt; det skaper ikke verdier, det fordeler verdier som er skapt av de produktive. Byråkratiet er et apparat som på en meget kostbar og ineffektiv måte utfører den oppgaven som markedsmekanismen utfører langt mer effektivt og billigere i en fri, uregulert økonomi.
I en velferdsstat er en slik negativ utvikling uunngåelig, og den vil ikke skje i en fri økonomi; i en regulert økonomi vil kommunikasjonen mellom produsenter og forbrukere, som i et fritt marked skjer via den meget effektive markedsmekanismen, skjer via offentlige reguleringer, og dette er nødvendigvis en svært treg styringsmekanisme. Kvaliteten på tilbudene fra det offentlige vil synke fordi i statlige virksomheter vil innovasjon og nytenkning ikke ha det frie spillerom som finnes i en fri økonomi, og i en økonomi med store offentlige sektorer (f.eks. innen skole, helse, forskning, kultur, pensjoner og trygder) vil de positive effektene av konkurranse og effektivisering ikke kunne komme til uttrykk i like stor grad som under frihet.
I et slikt system må den offentlige gjelden nødvendigvis øke fordi politikerene må love mer og mer for å bli valgt, dvs. de må love flere eller bedre offentlige tilbud: «stem på oss så skal vi bruke mer penger på skole, på pensjoner, på eldreomsorg, på helsevesenet, på kultur, på miljø, etc.». Dette finansieres av økede skatter, men når dette ikke strekker til tas det opp lån, og denne gjelden må betales av fremtidens skattebetalere.
Enhver burde kunne forstå at et slikt system ikke kan fungere i det lange løp – men det ser ikke ut til at de enorme og voksende problemer som alle velferdsstater har skremmer politikerne; nå vil de altså også innføre denne modellen internasjonalt, åpenbart under ledelse av FN.
La oss se på de 17 konkrete punktene som inngår i Agenda 2030. Noen mål er selvsagt gode.
Mål 1: Utrydde alle former for fattigdom i hele verden.
Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk
Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder
Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle
Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle
Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris
Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle
Mål 9: Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon
Disse målene er gode, men er alle uttrykk for og implikasjoner av ett grunnleggende forhold: bedre velstand. Alle disse målene vil oppnås dersom samfunnet opplever en utvikling i retning av bedre velstand. Men det er kun én vei til større velstand, og det er økning av produktiviteten i samfunnet. Dette er igjen et resultat av akkumulering av kapital, og dette forutsetter igjen respekt for eiendomsretten. Og dette igjen forutsetter at det i samfunnet anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid. Med andre ord: voksende velstand (stabilt over tid) kan kun skje i et samfunn med en fri økonomi, dvs. kun i et samfunn hvor det ikke er noen statlig innblanding i økonomien, og hvor det er full frihandel både i landet og med andre land. Og for å gjenta det ekstremt viktige hovedpoenget: akkumulering av kapital (stabilt over tid) skjer kun dersom det er respekt for eiendomsretten, og dette igjen forutsetter at det anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid. I dag er det ikke slik i noe land: i land med en stor offentlig sektor, med en mengde offentlige «gratis»tilbud, med reguleringer og overføringer og høy skatt, er det liten respekt for eiendomsretten. (Vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor.)
Etter alt å dømme har FN en annen oppskrift enn respekt for eiendomsretten for å oppnå disse målene; FNs oppskrift går nok ut på å oppnå dette gjennom høye skatter og avgifter, og en rekke gratistilbud fra det offentlige. Men en slik ordning betyr reellt sett at man tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som ikke jobber produktivt eller til de som ikke jobber. Siden velstand er et resultat av produksjon vil dette over tid svekke motivasjonen til å jobbe produktivt, og denne politikken vil ødelegge velstanden for alle.
Vi skrev at «dette igjen forutsetter at det anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid». Man kan spørre om det er noen som er eksplisitt uenige i dette. Ja, det er noen som ikke anser det som moralsk høyverdig å skape et godt liv ved produktivt arbeid, f.eks. de som sogner til miljøbevegelsen, de som er tilhengere av likhet/egelitarianisme, og mange religiøse grupper. Det er også mange som deler dette synet fordi de misliker andres suksess. Disse gruppene står svært sterkt i dag, og de preger sterkt politikken i alle land i Vesten.
Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling.
Dette er et godt mål, men er umulig å oppfylle så lenge islam står sterkt, og så lenge de dominerende kreftene i et samfunn (partier, presse, akademia, intellektuelle) ikke våger å utfordre islam. I Vesten i dag er det så ille at de få som våger å utfordre islam av presumptivt seriøse aktører blir beskyldt for å være rasister og/eller det som enda verre er.
Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land
I en fri økonomi vil alle over tid få bedre velstand. Som nevnt er det akkumulert kapital som gir velstand, og de som tidligst fikk en fri økonomi (som altså innebærer respekt for eiendomsretten) vil være mer velstående enn andre land som fikk en fri økonomi med på et senere tidspunkt.
Dersom FN vil oppnå redusert ulikhet med overføringer og reguleringer vil de nok oppnå likhet, men det som vil skje er at velstanden reduseres både i det land som kapitalen fjernes fra og i de land som kapitalen overføres til. Grunnen til at dette vil skje er at i de land som midlene overføres fra vil det bli mindre lønnsomt å jobbe pga. økende skatter og avgifter og stadig flere reguleringer, og folk vil jobbe mindre. I de land som midlene overføres til vil det bli lettere å få penger uten å jobbe (via ulike støtteordninger), og motivasjonen for å jobbe produktivt vil bli mindre. Jo lenger slike overføringer pågår jo raskere vil alle land bli fattigere.
Mål 11: Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige
Et viktig element for å oppnå dette er å sørge for at de som begår reell kriminalitet lange fengselsstraffer, men det er i dag svært få som i dag støtter en slik politikk. Det er intet som tyder på FN slutter opp om vårt syn her.
Mål 12: Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre
Sikres ved en fri økonomi med full respekt for eiendomsretten. Full respekt for eiendomsretten innebærer at politikere ikke kan tilgodese sine foretrukne pressgrupper, slik de kan og gjør i alle regulerte økonomier.
Mål 13: Handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem
Klimaendringer er et naturlig fenomen, og der de måtte ha negative konsekvenser vil disse minimaliseres ved individuell frihet, dvs. ved at individer frivillig, dvs. uten statlige hindringer, kan tilpasse seg de endringer som måtte skje.
Mål 14: Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling
Dersom dette betyr at hav og marine ressurser ikke skal være gjenstand for privat utforsking og entreprenørvirksomhet, vil produktiviteten på disse områdene bli svært lav, og enorme ressurser vil bli liggende uutnyttet. Dersom de blir utnyttet vil de være til gode for mennesker over hele verden, forutsatt respekt for eiendomsretten og frihandel.
Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold
Kun privat eiendomsrett kan sikre dette.
Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer
Kun privat eiendomsrett kan sikre dette.
Mål 17: Styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling
Kun privat eiendomsrett kan sikre dette.
Agenda2030 ser ut til å handle om å innføre for hele verden et system som ikke fungerer i noe land, et system som ikke kan fungere dersom målet er å skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Agenda2030 er intet annet enn en oppskrift på en katastrofe.
Men hvorfor går da så mange inn for den? Dette skjer fordi målene som inngår i Agenda 2030 er opplagte implikasjoner av grunnleggende verdier som dominerer i alle land over hele verden (de dominerer dog ikke like sterkt i alle land). Disse verdiene er kollektivisme, altruisme, egalitarianisme, utjamning, at man ikke skal han ansvar for seg selv men skal ha ansvar for alle andre, og det syn at statlig styring er et gode. At disse verdiene dominerer innebærer at de motsatte verdiene – individualisme, rasjonell egoisme, ansvar for egne valg, frihet, kapitalisme, markedsøkonomi og frihandel – ansees er umoralske.
Agenda 2030 har vært lite diskutert i norsk presse; det ser ut som om alle som slipper til i mediene støtter opp om det dette programmet går inn for. Et typisk innlegg som støtter opp om Agenda2030 ble publisert i Aftenposten 10/5, og vi siterer fra dette innlegget:
Som et av verdens beste land å bo i har Norge et spesielt ansvar overfor den fremtidige generasjonen. FN-pinsen, med bærekraftsmålene avbildet på seg, symboliserer handling og samarbeid for en bedre verden. Tusen hjertelig takk, kjære folkevalgte i Norge, for at dere tar dette seriøst. … Man kan selvfølgelig nærmere diskutere og være uenig om hvordan man skal jobbe for å nå bærekraftsmålene, men symbolikken bak pinsen gjør meg optimistisk for fremtiden.
Som det også kommer frem i innlegget vi nettopp siterte fra har pins-bruken fått stor oppmerksomhet de siste dagene.
Dette er fra et typisk eksempel på et oppslag om pins-bruken: «FN-pins setter sinnene i kok: – Hva er galt med det norske flagget? … Det ble steile fronter etter redaktør Vebjørn Selbekk i avisen Dagen gikk ut mot at stadige flere statsråder dukker opp med FN-pins på jakkeslaget midt i koronakrisen. – Jeg skjønner ikke hvorfor norsk elite på død og liv skal bære FN-pinsen på jakkeslaget. Hva er galt med det norske flagget, skrev Selbekk … Umiddelbart kom det kontant svar fra samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF):
– Selbekk vet utmerket godt at nålen symboliserer FNs bærekraftsmål, som er hele verdens arbeidsplan for å bekjempe fattigdom, utrydde forskjeller og bremse klimaendringene. Slike populistiske utsagn Selbekk kommer med – gjør ikke annet enn å skape mistenkeliggjøring og avsporing! … ».
Enda et eksempel: «Jeg ville gått med FN-pins og det norske flagget samtidig … Å jobbe for sin egen nasjon, samtidig som de jobber for solidaritet med de fattigste i verden. For vi vinner alle hvis fattigdommen blir mindre. Det er jo også det «å hjelpe i nærområdet» innebærer»».
Enda et eksempel, dette fra Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Stavrum er en av de noe mer edruelige kommentatorene i norsk presse, men denne gangen går han helt bananas:
«Norge først-gjengen bør ta skrittet helt ut og sette Kim Il Sung på jakkeslaget sitt. Nord-Koreas avdøde hersker Kim Il Sung er det klare ideologiske forbildet for dem som vil stenge grensene og sette Norge først. «- Nå bør regjeringen og politikere kaste FN-pinsen og få seg et norsk flagg. I disse dager må en ha fullt fokus på Norges ve og vel», heter det i et innlegg som er delt på Facebook-siden til Fremskrittspartiets Jon E. Helgheim. Og oppfordringen er tatt til følge. I Stortinget i går kappes Frp-representantene i å vandre rundt med norske flagg. Nå er det nasjonalisme som gjelder, og åpenbart et grensevern som skal berge oss fra økonomisk pest og helsemessig pandemi….».
Det er altså i al hovedsak pinsen, og forslaget om å bruke det norske flagget heller enn Agands2030-pinsen, som vekker harme og debatt, ikke det som Agenda2030 står for; det Agenda2030 står for er alle enig i. dvs. alle unntatt oss. Dette bare bekrefter vårt poeng om at de ideene som ligger til grunn for Agenda2030 er så utbredte og allment akseptert at ingen (av de som slipper til i det store mediene) erklærer seg uenige i dem.
Navnet «Agenda2030» innebærer at målene i stor grad skal være gjennomført innen år 2030, dvs. i løpet av ti år fra nå. La oss se på et par av artiklene fra originalprogrammet:
45. We acknowledge also the essential role of national parliaments through their enactment of legislation and adoption of budgets and their role in ensuring accountability for the effective implementation of our commitments. Governments and public institutions will also work closely on implementation with regional and local authorities, sub-regional institutions, international institutions, academia, philanthropic organisations, volunteer groups and others.
47. Our Governments have the primary responsibility for follow-up and review, at the national, regional and global levels, in relation to the progress made in implementing the Goals and targets over the coming fifteen years. To support accountability to our citizens, we will provide for systematic follow-up and review at the various levels, as set out in this Agenda and the Addis Ababa Action Agenda. The High Level Political Forum under the auspices of the General Assembly and the Economic and Social Council will have the central role in overseeing follow-up and review at the global level.
https://sustainabledevelopment.un.org/post2015/transformingourworld
Disse punktene i programmet sier at de enkelte lands styrende organer skal vedta lover som innebærer at ønskelisten i Agenda2030 blir gjennomført innen 2030. Som sagt, vi har ikke sett noen opposisjon til det som programmet går inn for i mainstreammiljøer, så det blir nok ingen problemer med å få Stortinget til å vedta alle de lover som innebærer at programmet gjennomføres. (Vi vil tro at det samme i det store og hele vil gjelde i alle andre land.)
Det organ som står bak er altså FN. FN er et internasjonalt organ som ble dannet etter annen verdenskrig for å løse konflikter mellom land for slik å hindre kriger i å bryte ut. På dette området har FN vært svært lite vellykket. FN tok også etter hvert på seg en rekke andre oppgaver (gjennom underliggende organer som UNICEF, WHO, FAO, UNDP) og har på disse områdene også vært svært lite effektivt. Det aller mest kritikkverdige er at i FN betraktes alle land som likeverdige, dvs. at siviliserte demokratier og barbariske diktaturer er likeverdige, noe som som bla. har ført til absurditeter som at barbariske diktaturer leder organer som arbeider for å styrke menneskerettigheter. Det er også velkjent at FN er et oppblåst og gjennomkorrupt byråkrati. Allikevel er det dette organet som skal lede all verdens regjeringer i et arbeid for å gjøre hele verden om til en velferdsstat. Som man sier med typisk engelsk understatement når man står overfor en fullstendig absurd plan: «What could possibly go wrong?»
I Norge handler den eneste diskusjonen relatert til dette om bruken av en pins som innebærer støtte til programmet, det er ingen diskusjon om selve programmet, der er det full oppslutning.
Men som sagt: vi slutter ikke opp om dette programmet tvert imot, vi innser at det er meget skadelig. Vi er derfor sterkt imot! Velferdsstaten vil nok føre til mer likhet, men dette er en likhet i stadig større fattigdom. Vi vil det annerledes, vil vil ha samfunn preget av fred, harmoni og velstand, og hvor hver enkelt skal kunne skape sin fremtid ved egen innsats og ved produktivt arbeid, og dette kan kun skje fullt ut under full individuell frihet. Vi er heller ikke bare imot Agenda2030, vi er for utmelding av FN! Vi er for full individuell frihet. Vi vil at hvert individ skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt, dvs. hver enkelt skal ha full rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt! En implikasjon av dette er en fri økonomi med full frihandel. Kun på en slik basis vil det være mulig å skape gode samfunn preget av fred, harmoni og velstand.