Det har vært vanlig for skribenter i mainstrammedia å hevde at i de siste tiårene er de fattige blitt fattigere, spesielt i USA, og at dette skyldes den høyredreiningen som skjedde i politikken under 80-tallets høyrebølge. 

Høyrebølgen innebar visstnok en kraftig omlegging av politikken i en mer frimarkedsvennlig retning, og besto av skattelettelser, løfter om reduksjoner i offentlige budsjetter/utgifter, privatiseringer, dereguleringer og større frihandel. Denne politikken begynte mot slutten av 70-tallet, og fortsatte inn på 90-tallet. 

En av grunnene til at politikere med en slik høyreorientert agenda fikk oppslutning var den krisen som tidligere tiårs politikk resulterte i på 70-tallet. Alle land i Vesten hadde ført en venstreorientert politikk, en politikk som hadde full oppslutning fra alle store partier, og som gikk ut på at det skulle være «samfunnsmessig styring og kontroll» på et voksende antall områder. Nærmest hele økonomien, og viktige oppgaver som skole, forskning, helsevesen, radio- og TV-sendinger, trygde- og pensjonssystemer, infrastruktur, utstedelse av penger, mm., skulle drives eller reguleres av staten.  

Krisen på 70-tallet

70-tallets krise besto av sterk inflasjon, stor arbeidsløshet, økende byråkrati, og en omfattende stagnasjon, en tilstand som den kenyesianske teorien denne politikken bygget på hevdet ikke var mulig. USAs president Jimmy Carter (president 1977-81) beskrev den begredelige tilstanden man var kommet i i en tale som er blitt kjent som  «the malaise speech». En kommentator skriver i presens om denne talen: «President Jimmy Carter is scheduled to address the nation [on Independence Day, 1979]. But when he cancels last minute and disappears from the public eye, rumors spread of a health problem or, even worse, that he’s left the country. After 10 days, he reemerges with a speech — to address the energy crisis, unemployment, inflation and something else a bit more nebulous: » … The threat is nearly invisible in ordinary ways. It is a crisis of confidence. It is a crisis that strikes at the very heart and soul and spirit of our national will. We can see this crisis in the growing doubt about the meaning of our own lives and in the loss of a unity of purpose for our nation»».   

Carter hevdet altså at krisen var forårsaket av mangel på «confidence», ikke av en venstreorientert økonomisk politikk.  

Alternativet til den venstreorienterte kursen som var fulgt siden annen verdenskrig, dvs. i mer enn 30 år, var å legge om politikken i en mer markedsvennlig retning, og også Carter slo inn på denne kursen. Men velgerne ville ha nye politikere! Carter ble ikke gjenvalgt.   

Høyrebølgen

Blant hovedpunktene i høyrebølgen var sammenbruddet i kommunistdiktaturene i Øst-Europa, en omlegging til et noe større innslag av markedsøkonomi i Kina, en økning av verdensomspennende frihandel (ofte kalt globalisering), tildelingene av Nobelprisen i økonomi til frimarkedstilhengere som Milton Friedman og Friedrich von Hayek (hhv. 1976 og 1974), valget av Ronald Reagan til president i USA i 1980, og valget av Margareth Thatcher som statsminister i Storbritannia i 1979. 

Men nå hevdes det at denne omleggingen til mer markedsøkonomi og frihandel førte til at de fattige ble fattigere. Vi konsentrerer oss i fortsettelsen kun om USA, om det som skjedde i resten av verden henviser vi til Johan Norbergs artikkel og dokumentarfilm om økt globalisering linket til nedenfor. Vi siterer allikevel dette fra Norbergs artikkel: Men nå hevdes det at denne omleggingen til mer markedsøkonomi og frihandel førte til at de fattige ble fattigere. Vi konsentrerer oss i fortsettelsen kun om USA, om det som skjedde i resten av verden henviser vi til Johan Norbergs artikkel og dokumentarfilm om økt globalisering linket til nedenfor. Vi siterer kun følgende fra Norberg: «The World Bank has just [October 2018] released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two  billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day. Every one of those 130,000 represents another individual who get closer to a decent life with basic education, access to health care and opportunities in life. This is the greatest achievement in human history.»

Et typisk eksempel på påstanden om at de fattige er blitt fattigere finner vi i en kronikk i Aftenposten nylig. (Kronikkens tema er et annet*, og vi tar ikke opp dette her, påstanden om at de fattigere er blitt fattigere bare nevnes i forbifarten som et opplagt og ukontroversielt faktum.)   

«Nesten femti år med nyliberal nedbygging av offentlige ordninger og juridisk rammeverk har preget USA. I de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon, preget av bred politisk oppslutning om stedvise reformer med henblikk på skape større sosial rettferdighet. Det samme samfunnet er i dag avløst av et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all». Om du er fattig eller farget, befinner du deg ganske enkelt ikke i … et samfunn med enorme muligheter. Du befinner deg ofte under betingelser som med europeiske øyne, kan være vanskelige å fatte….». Kronikken er skrevet av professor i filosofi Espen Hammer, og han nevner at han skriver på en bok om dette temaet. Link nedenfor.  

Han påstår altså at det har vært i USA de siste 50 år en nedbygging av offentlige ordninger og juridisk rammeverk, at USA nå er et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all», og at om man er fattig eller farget, befinner man seg ganske enkelt ikke i et samfunn med enorme muligheter.    

Hammers poenger

La oss se på disse poengene etter tur. 

Hammer påstår at det har vært en nedbygging av offentlige ordninger. (Det er uklart om han mener at færre får støtte, eller at det er færre ordninger; kanskje han gjør dette klart i boken han skriver om temaet.)   

Antall som mottar statlig hjelp har dog gått opp (i perioden frem til 2016; det er liten grunn til å tro at det er kommet store endringer etter 2016; Hammer snakker om «femti år med nedbygging», så det er liten grunn til å tro at all nedbygging han snakker om kom etter 2016.) Høyrebølgen var kraftig i perioden ca 1980-1995, og etter dette kom en ny venstrebølge, hvor styring igjen ble populært. Hvis vi holder oss til USA så var dette under  ledere som Bill Clinton, George Bush jr (som gikk til valg med slagordet «compassionate conservatism»), og Barack Obama.  

Demokratene Clinton og Obama var opplagt venstreorienterte, så vi tar med ett eksempel som viser at også republikaneren Bush sto for en venstreorientert politikk. I 2002 satte myndighetene et mål om at den andelen av befolkningen som eide sine egen boliger skulle økes fra 65 % til 70 %. Dette var reellt sett et pålegg til bankene om å innvilge flere søknader om lån til bolig, også fra søkere som bankene vurderte som lite kredittverdige. Bush uttalte at han ville bruke «the mighty muscle of the federal government» for å sørge for at flere kunne eie sine egne boliger, og dette skjedde ved at staten garanterte for slike lite  kredittverdige lånesøkere.  

Men hvordan har støtteordningene utviklet seg i de siste tiårene? Er de skåret ned slik Hammer påstår? «According to the most recent data from the U.S. Census Bureau, 152.9 million out of 308.9 million total Americans received some form of government entitlement benefit in the third quarter of 2012. That is 49.5% of the population, and given underestimation and existing growth rates, we may be at the 50% mark already. For comparison, in the third quarter of 1983, only 29.6% of Americans received government entitlement benefits such as  Social Security,  Medicare/Medicaid, Supplemental Nutrition Assistance Program (SNAP), Federal Supplemental Security Income (SSI), and various means-tested entitlements.» (Kilde: Moneytips)

Altså: i 2012 var det ca 50 % av befolkingen som mottok en form for statstøtte, i 1983 var det kun 30 % som mottok slik støtte. Dette tyder ikke på at det har foregått en nedbygging av statlige støtteordninger slik Hammer påstår. 

Blir det færre ordninger? Det er riktig at reformen fra 1996 (the Personal Responsibility and Work Opportunity Reconciliation Act»), førte til at flere kom inn i arbeid og bort fra ordninger med sosialhjelp, etc. men: 

«The dire predictions of welfare reform’s critics have not come to pass. Poverty rates actually declined in the years immediately following the passage of welfare reform, as did poverty for important subcategories such as African‐​Americans and children. Since 2000, poverty rates have crept back up, and spiked during the recession, but still remain in line with pre‐​reform levels. There is some evidence that those in deep poverty, that is those at half of the federal poverty level or below, may not have fared as well, but it depends which measure is used. Overall, welfare reform does not appear to have thrown large numbers of Americans into poverty. But if welfare reform was not the disaster that its critics feared, neither was it the unalloyed triumph that its supporters claimed. … Despite reform, welfare spending has continued to climb. After all, welfare reform reformed a  program, not a  system.» (Kilde Cato) 

Så, reformen i 1996 har ikke førte til at det ble flere fattige  

«The federal government funds more than 100 separate anti‐​poverty programs, more than 70 of which provide benefits to individuals. Welfare reform may have reduced the growth in AFDC/TANF benefits, but that merely shifted spending to other programs, from Medicaid, to food stamps to housing and so on. Today [2016], federal and state governments spend nearly $1 trillion on antipoverty programs. Yet, even if poverty rates haven’t spiked as critics feared, neither have we lifted many people out of poverty. That’s a  great deal of money for pretty mediocre results.» » (Kilde Cato) 

Det var altså 100  «separate federal anti‐​poverty programs» (i 2016) – da er det kanskje en god ide å redusere antallet noe. Man kan lese Hammer slik at han mener at det er få eller ingen slike programmer igjen, men siden det fortsatt er mer enn 100 programmer igjen så er det lite som tyder på at det har skjedd en betydelig nedbygging. 

Disse programmene en er finansiert ikke bare av skatter og avgifter, men også av låneopptak, dvs, gjeld. Under presidentene Bush jr, Obama og Trump har USAs gjeld vokst nærmest eksplosivt, men økende statsgjeld er ikke resultat av en høyreorientert politikk, tvert imot.

Det er ikke godt å si hva Hammer mener med «juridisk rammeverk» (som han mener er nedbygget), men antallet lover blir stadig flere:  «No one knows how many laws there are in the United States.   Apparently, no one can count that high. They’ve been accumulating, of course, for more than 200 years.   When federal laws were first codified in 1927, they fit into  a single volume.   By the 1980s, there were 50 volumes of  more than 23,000 pages. And today?   Online sources say that no one knows.   The  Internal Revenue Code  alone, first codified in 1874, contains more than 3.4 million words and, if printed 60 lines to the page, is more than 7,500 pages long.   There are about  20,000 laws  just governing the use and ownership of guns. New laws mean new crimes.   From the start of 2000 through 2007, Congress had created  at least 452 new crimes, so that at that time the total number of Federal crimes exceeded 4,450.» (Kilde Kowal) 

Dette er tall fra 2013; det er ingen grunn til å tro at antall lover er blitt redusert de siste syv årene. 

Og mht. deregulering av finans og bank: «[in] the US federal institutions in Washington, DC, … we find 12,113 individuals working full time to regulate the financial markets» (Johan Norberg i 2008). At mer enn 12 000 personer jobber ned regulering av finans og bank i 2008 tyder ikke på at det har vært noen omfattende deregulering, slik en høyrebølge ville ha medført. 

Tenker Hammer på lover som er ment å beskytte arbeidstagere (mot uverdige arbeidsforhold, mot dårlige lønninger, mot lange arbeidsdager, etc.) så er slike lover skadelige for arbeidstagerne. Det slike lover gjør er å stenge arbeidsvillige folk ute fra arbeidsmarkedet. Ja, de som jobber bør ha gode lønninger og gode arbeidsforhold, men det er kun en eneste måte å oppnå dette på: økt velstand. Økt velstand er igjen et resultat av akkumulert kapital, og dette er igjen et resultat av en fri økonomi hvor eiendomsretten respekteres. Dersom staten bestemmer arbeidsforhold, lønninger, etc. så er dette skadelig for alle på sikt. (Mer om dette er å finne enhver god innføringsbok i sosialøkonomi.) Hvis det har vært en omfattende deregulering her så har dette vært et gode for arbeidstagerne.   

Hammer påstår at man i USA nå har et hyperindividualistisk risikosamfunn der «the winner takes it all». Det er vanskelig å se at dette kan være korrekt. Hele det offentlige skoleappaaratet, hele akademia, hele underholdningsindustrien, mesteparten av pressen, hele apparatet av NGOer, hele Big Tech, er alle sterkt venstreorienterte og har vært slik i noen tiår. En påstand om at en slik tilstand kan vare ved i et samfunn hvor hyperindividualistiske ideer dominerer er bare merkelig.

Venstreorientert kurs 

Denne sterkt dominerende venstreorienteringen er også tydelig å se i utviklingen blant studenter de siste årene. En rekke andre fenomener tyder også på en sterk venstrekurs: kravene om innskrenkinger av ytringsfrihet som innebærer at konservative talere ikke får adgang til å holde foredrag på universitetsområde, kjent som «deplatforming»; krav om «safe spaces» hvor utsagn som kan oppfattes som krenkende av noen ikke er tillatt; krav om «trigger warnings» når noen er i ferd med å si noe som noen kan oppfatte som krenkende overfor en eller annen minoritet; bred støtte til voldelige sosialistorganisasjoner som Antifa og BLM; angrep på og krav om å redusere bevilgningene til politiet; krav om at personer som støtter et tradisjonelt syn på kjønnsroller må få sparken ikke bare fra universiteter men også fra private selskaper; påstander om at det er er diskriminerende dersom en baker har lov til å nekte å bake en kake til et bryllup mellom homofile. Vi kan også ta med følgende: «…college students plan to vote in 2020—and they heavily prefer Biden over Trump» (kilde cnbc), noe som tyder på at de i langt større grad sogner til sosialistsiden heller enn til den nasjonalistiske/konservative siden som dagens republikanske parti står for. Det er altså vanskelig å finne belegg for Hammers påstand om at USA er blitt et hyperindividualistisk samfunn. Og at USA i dag er slik at the «winner takes it all» – å beskrive et samfunn med enormt omfattende kvoteringsordninger, ordninger hvor egentlig irrelevante kriterier som kjønn, legning, rase, etc. spiller en viktig rolle i en rekke sammenhenger (ansettelser, forfremmelser, mm.), står ikke til troende. Det er vanskelig å se at Hammer har rett. Det skal bli interessant å se hvordan han forsøker å begrunner dette i sin kommende bok om dette.    

Det er ikke godt å være fattig, men de fleste som regnes som fattige i USA har en leilighet, en bil, air-conditioning, etc. Og de sulter ikke. Mange av dem har også tilgang til vaskemaskin, oppvaskmaskin, kabel TV, internett, kjøleskap, etc., og disse produktene blitt billigere de siste årene (målt i gjennomsnittlige arbeidstimer), samtidig som kvaliteten er gått kraftig opp. (Blant ting som er blitt til dels mye dyrere for alle er helsetjenester og høyere utdanning, men dette kommer av at disse bransjene er sterkt regulert av det offentlige. (Data om dette er å finne i Brook/Watkins Equal is Unfair). Ja, de har ofte vanskelig for å komme  jobb, og det er ofte rammet av kriminalitet, og de er oftere kriminelle. Det som enklest ville ha ført til kraftige forbedringer her er deregulering av arbeidslivet (mer fleksible ansettelsesforhold, mer fleksible lønninger) slik at det ble lettere å ansette folk og å kvitte seg med nyansatte dersom de viser seg uegnet for den jobben de fikk. Viktig er også legalisering av narkotika, som vil føre til at den reelle kriminaliteten som forbudet fører med seg, vil forsvinne. Innføring av strenge straffer for reell kriminalitet er også viktig, samt en gradvis nedbygging av alle offentlige støtteordninger, ordninger som er slik at arbeidsføre folk i for stor grad velger å leve på trygd heller enn å jobbe, noe som låser dem inn i fattigdomsfellen: det er jobber, ikke trygder, som er den eneste veien ut av fattigdom. 

Hammer impliserer at det var bedre før: «I de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon, preget av bred politisk oppslutning om stedvise reformer med henblikk på skape større sosial rettferdighet». 

Hammer ser ut til å mene at president Johnsons «War on Poverty», som ble iverksatt midt på 60-tallet, var en god ting. Sannheten er den motsatte. Den førte til at staten i stadig større grad begynte å betale folk for å være fattige, og det som skjedde da var at andelen fattig da sluttet å synke, slik den hadde gjort inntil denne krigen mot fattigdommen startet. (Mer om dette er å finne i Charles Murrays innflydelsesrike klassiker Losing Ground.)

Idealet «sosial rettferdighet» er kun skadelig. Dette idealet forutsetter utjamning, og består i at staten tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som jobber mindre produktivt. En slik politikk demotiverer all innsats, og fører til økonomisk forfall med voksende fattigdom som resultat.  

Hammer sier at i de første tiårene etter annen verdenskrig fremsto landet som en relativt progressiv nasjon. Ja, det var en tid hvor det var langt færre å reguleringer og støtteordninger, og lavere skatter og avgifter; det var altså en periode hvor økonomien var langt friere enn den er nå, og da var det naturlig nok en jevn velstandsøkning. Dette var altså en periode hvor de reformer Hammer ønsker flere av, ennå ikke var innført i betydelig grad, og det var derfor tidene var bedre.  

Kort oppsummert: Hammer påpeker reelle problemer, men løsningen (for å oppnå større velstand og reduksjon av fattigdom) er ikke flere reguleringer og overføringer, slik Hammer ser ut til å ønske, løsningen er mer individuell frihet, mer markedsøkonomi, større respekt for eiendomsretten.   

Ble de fattige fattigere?

Tilbake til spørsmålet i tittelen: er de fattige blitt fattigere de siste årene? Nei, de er også blitt mer velstående, men de er ikke blitt så velstående som de burde. Den økonomiske fremgangen har ikke vært så stor som den burde og kunne være. Grunnen til dette er at økonomien er blitt mer regulert og mer rigid, og derfor er det blitt vanskeligere å bli rikere for de som ikke er rike. Regjeringer har brukt enorme beløp på slik ting som «bailouts» av store firmaer (etter finanskrisen), klimatiltak, etc., og disse pengene er fullstendig bortkastet – og de som betaler dette er folk flest. Tapet av disse pengene har gitt folk flest en langt lavere velstandsøkning enn de ellers ville ha fått. Alle stater har vokst i omfang (dette gjelder i alle land), noe som krever flere statlige ansatte, flere byråkrater, og større skatteinntekter (eller økt gjeld, som er fremtidige skatter). Og skatteinntektene kommer altså i stor grad fra vanlige folk. 

En høyredreining innebærer at staten minker i omfang, og dette har opplagt ikke skjedd. Ja, det var noe høyreorientert retorikk i høyrebølgen men den virkelige høyredreiningen var svært liten. Men de små skritt til høyre på noen områder ført til en sterk vekstperiode som varte til litt etter år 2000. Venstreorientert politikk kom igjen i førersetet med Clinton og Bush og deres etterfølgere, og det første tydelige tegn på effekten av dette var finanskrisen i 2008.     

Med Biden som president vil venstredreiningen forsette i enda større grad, og tingene vil bli verre og verre i årene fremover, Og det er de minst rike som vil lide mest under dette – slik det alltid skjer  der hvor venstreorienterte ideer får prege politikken.   

.

.

.

.

.

.

.

*Hammers kronikk var et svar på en kronikk hvor Terje Tvedt hevdet at det var helt usannsynlig at det vil komme til en borgerkrig i USA. Hammers kronikk argumenterer mot Tvedt og mener at USA «ikke kan friskmeldes», dvs. at borgerkrig er mulig. I akkurat dette spørsmålet heller vi til å være enig med Hammer. 
.

.

.

.

.

.

Hammers kronikk

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/PRR7Ez/nei-usa-kan-ikke-friskmeldes

Carters «malaise speech»

https://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=106508243&t=1605599401602r

Moneytips

https://www.moneytips.com/dependency-on-government-growing

Kowal

http://www.kowal.com/?q=How-Many-Federal-Laws-Are-There%3F

Johan Norberg

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Norberg om bankreguleringer 

https://www.cato.org/publications/commentary/regulators-cannot-avert-next-crisis

cnbc

https://www.cnbc.com/2020/08/24/71percent-of-college-students-plan-to-voteand-they-prefer-biden-over-trump.html

taxfoudation

Summary of the Latest Federal Income Tax Data, 2018 Update

Losing Ground

Equal Is Unfair: America’s Misguided Fight Against Income Inequality

https://www.amazon.com/Equal-Is-Unfair-audiobook/dp/B01D24B4SW/ref=sr_1_1?crid=1PUIGU73FBX9Z&dchild=1&keywords=equal+is+unfair&qid=1605859771&sprefix=equal+is+%2Caps%2C440&sr=8-1