I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om de kriminelle gjengene i Sverige, og om den nye valgloven. Den nye valgloven settes i sammenheng med prinsippene diktatur, demokrati og frihet.
Podcast: kriminelle gjenger og valglov.
Forfatter: Vegard Martinsen
Podcast: batterifabrikk, juks
I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om batterifabrikken Northvolt, som etter å ha mottatt enorme beløp fra staten/skattebetalerne ikke har produsert et eneste batteri, og om juks på en rekke ulike arenaer.
Det siste om Trump
Donald Trump har bare vært president i et par måneder, men allikevel har han kommet med utallige utspill, mange av dem meget eksentriske.
Vi skal gi noen få eksempler nedenfor, men vi vil først gjenta noe vi har sagt tidligere: Donald Trump er ikke spesielt intelligent, han er kunnskapsløs om det meste – inkludert historie og politikk – han er prinsippløs, kortsiktig, og han beundrer sterke menn/diktatorer. Han har ingen respekt for lov og rett, han har ingen forståelse for hva som er sant og hva som er usant. Det eneste han ønsker er å inngå avtaler som på en ekstremt kort sikt gir det han betrakter som positive resultater – og en vesentlig del av et positivt resultat er at avtalen er inngått, han legger mindre vekt på hva den inneholder.
Han er også en dårlig politisk spiller. Mye av det han gjør som president utfører han gjennom såkalte «executive orders», men dette er kun midlertidig bestemmelser som enkelt kan endres av en senere president. En dyktig politisk spiller vil ha arbeidet med Kongressen og sørget for å få endret lover på en slik måte at politikken som ble ført ble bedre. Lover er vanskelige å endre, det krever en del arbeid, og når endringer er vedtatt i lovs form er det en betydelig jobb for en senere president å endre dem. Men som sagt, Trump er ikke dyktig til å beherske Kongressen, han utfører sine ting gjennom enkle bestemmelser som er lett å endre på et senere tidspunkt.
Vi skal nedenfor og komme tilbake til hvorfor en slik person er blitt valgt til president i USA – hele to ganger.
Utspill
Donald Trump har sagt at han vil at Canada skal bli USAs 51. stat, at USA vil overta Grønland – han har til og med uttalt at Danmark ikke har noen spesiell rett til Grønland. Han har sagt at Volodymyr Zelenskyj er en diktator, og at det var Ukraina som startet krigen mot Russland. Han har innført toll på rekke varer som importeres til USA, og reagerer med vantro når disse landene (meget uklokt) svarer med å innføre toll på varer som de importerer fra USA. Når enkelte har oppfordret til boikott av Tesla (som eies av Trumps våpendrager Elon Musk) har Trump beskrevet slike aksjoner som ulovlige.
Trump har også gått inn for at enkelte advokatfirmaer skal miste retten til å føre en viss type saker (dette handler om saker hvor firmaet trenger en statlig sikkerhetsklarering). Dette gjelder firmaer som tidligere har ført saker mot ham, og dette er uten tvil en form for hevn. At den sittende presidenten blander seg inn i rettsapparatet på denne måten er fullstendig uhørt og uakseptabelt.
Vi kunne gitt langt flere slike eksempler, men vi gjengir nå kun et lite utvalg meldingene som Trump har publisert på sin plattform truthsocial.
The European Union, one of the most hostile and abusive taxing and tariffing authorities in the World, which was formed for the sole purpose of taking advantage of the United States, has just put a nasty 50% Tariff on Whisky. If this Tariff is not removed immediately, the U.S. will shortly place a 200% Tariff on all WINES, CHAMPAGNES, & ALCOHOLIC PRODUCTS COMING OUT OF FRANCE AND OTHER E.U. REPRESENTED COUNTRIES. This will be great for the Wine and Champagne businesses in the U.S.
Tweetene nedenfor (vi kaller disse innleggene «tweets» selv om de ikke er publisert på Twitter) handler om at deler av USA er forsynt av strøm fra Canada:
Why would our Country allow another Country to supply us with electricity, even for a small area? Who made these decisions, and why? And can you imagine Canada stooping so low as to use ELECTRICITY, that so affects the life of innocent people, as a bargaining chip and threat? They will pay a financial price for this so big that it will be read about in History Books for many years to come!
Based on Ontario, Canada, placing a 25% Tariff on «Electricity» coming into the United States, I have instructed my Secretary of Commerce to add an ADDITIONAL 25% Tariff, to 50%, on all STEEL and ALUMINUM COMING INTO THE UNITED STATES FROM CANADA, ONE OF THE HIGHEST TARIFFING NATIONS ANYWHERE IN THE WORLD. This will go into effect TOMORROW MORNING, March 12th. Also, Canada must immediately drop their Anti-American Farmer Tariff of 250% to 390% on various U.S. dairy products, which has long been considered outrageous. I will shortly be declaring a National Emergency on Electricity within the threatened area. This will allow the U.S to quickly do what has to be done to alleviate this abusive threat from Canada. If other egregious, long time Tariffs are not likewise dropped by Canada, I will substantially increase, on April 2nd, the Tariffs on Cars coming into the U.S. which will, essentially, permanently shut down the automobile manufacturing business in Canada. Those cars can easily be made in the USA! Also, Canada pays very little for National Security, relying on the United States for military protection. We are subsidizing Canada to the tune of more than 200 Billion Dollars a year. WHY??? This cannot continue. The only thing that makes sense is for Canada to become our cherished Fifty First State. This would make all Tariffs, and everything else, totally disappear. Canadians’ taxes will be very substantially reduced, they will be more secure, militarily and otherwise, than ever before, there would no longer be a Northern Border problem, and the greatest and most powerful nation in the World will be bigger, better and stronger than ever — And Canada will be a big part of that. The artificial line of separation drawn many years ago will finally disappear, and we will have the safest and most beautiful Nation anywhere in the World — And your brilliant anthem, «O Canada,» will continue to play, but now representing a GREAT and POWERFUL STATE within the greatest Nation that the World has ever seen!
Etter at hans proteksjonistiske politikk ble kritisert i Wall Street journal publiserte han følgende tweet:
The Globalist Wall Street Journal has no idea what they are doing or saying. They are owned by the polluted thinking of the European Union, which was formed for the primary purpose of ‘screwing’ the United States of America. Their (WSJ!) thinking is antiquated and weak, and very bad for the USA. But have no fear, we will WIN on everything!!! Egg prices are down, oil is down, interest rates are down, and TARIFF RELATED MONEY IS POURING INTO THE UNITED STATES. ‘The only thing you have to fear, is fear itself!’
Vi vil dog si at enkelte av hans politiske tiltak er gode. Han vil deregulere energibransjen og han vil redusere byråkratiet, men selv om hans tiltak bærer preg av å fare hurtig over stokk og stein, kan noen av effektene være positive. Hans tilsynelatende kraftige militære aksjon mot Houtiene (som har angrepet skipsfarten i Rødehavet og dermed lagt store hindringer i veien for verdenshandelen) midt i mars kan også være det riktige å gjøre hvis det gjøres kraftig nok. Men Trump har flere ganger satt røde linjer uten å følge dem opp i praksis (blant annet overfor Hamas), noe som er meget uklokt.
Hvordan kunne han bli valgt?
Trump har en viss sjarm, han er slagferdig og han er god på markedsføring. Han har også sagt enkelte sannheter, for eksempel at det var uklokt av Tyskland å legge ned sine kjernekraftverk og å basere seg på energiforsyning fra Russland, og at NATO-landene brukte for lite penger på sitt eget forsvar. Han har også klart og tydelig gått imot de mest absurde utslag av venstresidens kulturforståelse (klimahysteri, forestillingen om at kjønn ikke er medfødt, gratis offentlige tilbud til ulovlige innvandrere, milde straffer for reell kriminalitet).
En viktig grunn til at Trump kunne bli valgt var også at det Demokratiske partiet fra og med Obamas presidentperiode (som begynte i 2009) har ført en stadig mer ekstrem venstreorientert politikk. Man kan dog også si at under presidentene Lyndon Johnson, Richard Nixon og George Bush jr ble kursen lagt stadig mer til venstre. Hvis man går enda lenger tilbake i historien kan man også ta med Franklin Roosevelt på denne listen.
Vi har dekket dette i langt større detalj i utallige tidligere artikler her på gullstandard, så nå nevner vi bare noen stikkord: Obamacare, som essensielt sett var en statlig overtakelse av helsevesenet, store restriksjoner på næringsliv og spesielt energiproduksjon med påstander om en kommende klimakatastrofe som begrunnelse, åpning for at menn som fremstiller seg som kvinner kan stille i kvinneklassen i diverse sportsgrener, ettergivenhet overfor islamistiske regimer som Iran, avtaler med Iran som innebar at regimet skulle få enorme pengebeløp for løfter om ikke å utvikle atomvåpen, Obamas tilbaketrekking av tropper fra Irak (som kastet Irak ut i kaos og som gjorde det mulig for IS å vokse frem), Bidens tilbaketrekking av tropper fra Afghanistan, ettergivenhet overfor det som må kalles innenlandske terroristgrupper som Black Lives Matter. Vi kan også nevne at president Obama gikk bort fra en avtale fremforhandlet av Bush jr, en avtale om utplassering av raketter i land i Øst-Europa som tidligere lå under Sovjetunionen. Disse rakettene var ment å være en del av forsvaret mot et stadig mer aggressivt Russland – Obama gikk altså aktivt inn for å bedre forholdet til Russland ved å svekke Vestens militære forsvar: «Barack Obama has abandoned the controversial Pentagon plan to build a missile defence system in Europe that had long soured relations with Russia.» (The Guardian september 2009, link nedenfor).
Trump ble oppfattet som en som sto imot alt dette (selv om det var han som forhandlet frem avtalen som innebar at USA trakk seg ut av Afghanistan og overlot landet til Taliban).
De ledende Demokratiske politikere
Barack Obama, som var og er en intelligent mann og en dyktig politisk spiller, er sterkt venstreorientert, men klarte å gi inntrykk av at han var en samlende figur. Han var også sjarmerende og lett å like. Obama kunne ikke stille til valg i 2016, og det som er vanlig da er at sittende visepresident blir partiets kandidat. Men Obamas visepresident, Joe Biden, ble veiet og funnet alt for lett. Demokratene klarte ikke å finne en god kandidat til valget i 2016, og landet på den usympatiske og etter en alminnelig oppfatning ganske korrupte Hillary Clinton.
Hillary Clinton var tidligere presidentfrue, tidligere senator, og hun var en tid utenriksminister under Obama. Men hennes rulleblad er ikke spesielt positivt. Hun bagatelliserte terrorangrepet mot den amerikanske ambassaden i Benghazi 11. september 2012 (merk datoen) hvor en av de som ble drept var den amerikanske ambassadøren. Videre, hun var en ivrig forkjemper for å bedre forholdet til Russland, et forhold som hadde kjølnet betraktelig under president Bush (i dag har mange valgt å glemme bildene av en smilende Hillary Clinton sammen med en smilende Sergej Lavrov der de holder opp en boks med en rød knapp, en knapp de skulle trykke på for å starte et nytt og bedre forhold mellom USA og Russland.) Hillary Clinton var også en ivrig forkjemper for USA/NATOs innblanding i borgerkrigen i Libya. I ettertid er det ikke vanskelig å forstå at hun tapte valget i 2016 mot outsideren Donald Trump.
Heller ikke i 2020 var Demokratene i stand til å finne en god kandidat, og nominasjonen havnet hos den allerede da sterkt alderssvekkede Joe Biden. Han fortsatte den venstreorienterte politikken som ble innledet under Obama (noen elementer av denne politikken er nevnt ovenfor).
Bidens stab forsøkte å dekke over at han var dement, men i valgkampen sommeren 2024 var det ikke lenger mulig å benekte dette. (Se gjerne intervjuet med insideren Lindy Li om Bidens tid i Det Hvite Hus linket til nedenfor). Demokratene fikk panikk og hadde ingen annen mulig kandidat å stille opp mot Donald Trump enn den ikke spesielt dyktige Kamala Harris.
Kamala Harris hadde vært senator (2017-21) og hun ble med all rett betegnet som en av de mest venstreorienterte senatorene i Kongressen. Hun var tilhenger av tvangsmessig bussing av skoleelever for å utjevne fordelingen mellom svarte og hvite elever, og hun var tilhenger av å beslaglegge amerikanernes våpen. Hun støttet terrorister i bevegelser som Black Lives Matter, og hun gikk også inn for å samle inn penger for å betale bøter for aktivister/terrorister tilknyttet BLM. (Etterhvert som hun steg i gradene modererte hun noen av disse standpunktene.) Harris var som nevnt ikke spesielt dyktig, og hun ble kvotert inn i stillingen som visepresident. For å motvirke den inflasjon/prisstigning som hadde skjedd under Biden, gikk presidentkandidat Harris inn for å gi 25.000 $ til alle nye huskjøpere, og å innføre priskontroll på matvarer. Så, ved de tre siste presidentvalgene har Demokratene stilt med svært dårlige kandidater. Dette er en viktig grunn til at Donald Trump ble valgt.
Noe er alvorlig galt
Det intellektuelle USA har i lang tid vært inn i en sterk forfallsperiode, og jo lenger en slik periode varer, jo mer ekstremt negative blir utslagene. Årsaken til dette forfallet har vi diskutert utførlig i tidligere artikler på gullstandard, men vi gir her en meget kort oppsummering: det handler stort sett om at den filosofien som kalles pragmatismen har fått stadig større innflytelse på kulturen, og pragmatismen er en filosofi som hevder at det ikke finnes prinsipper, at det ikke finnes objektive sannheter, og at det ikke finnes objektive normer for rett og galt, men allikevel: Hvis man føler at noe er sant og riktig så er det sant og riktig. SNL oppsummerer filosofien slik: «felles for pragmatistene er deres benektelse av at kunnskap kan ha et absolutt sikkert grunnlag». En slik filosofi innebærer at ønsketenkning får større og større plass, og prinsippet om at man må akseptere og rette seg etter den objektive virkeligheten får mindre og mindre betydning.
Dette ser vi helt tydelig politikkens nærområder, hvor man ser slike ting som at Hamas-tilhengere har stor støtte blant studenter ved amerikanske universiteter, ved at bevegelser som Black Lives Matter har betydelig oppslutning, ved forestillingen om at dersom en mann ønsker å være kvinne så er han en kvinne, ved forestillingen om at dersom staten tilbyr en tjeneste så er den gratis, ved at det saklig sett ubegrunnede klimahysteriet får sterk støtte i store deler av samfunnet. Slike standpunkter ble en stadig større del av den politiske venstresidens agenda.
Ledelsen i det Demokratiske partiet gikk lenger og lenger til venstre, men det gjorde også hele det politiske tyngdepunktet i det Republikanske partiet. Man kan tydelig se dette ved at i tidligere tider var det enkelte liberalistiske innslag blant Republikanerne; Ronald Reagan hadde jo en god del slike innslag, men i dag er alle liberalistiske ideer helt og fullt forsvunnet fra Republikanske partiet.
Hva skjer nå?
Det beste argumentet for å stemme på Donald Trump er siste presidentvalget var for å forhindre at hans visepresident J.D. Vance blir president.
Hvis Harris hadde vunnet presidentvalget i 2024 ville antakelig Vance blitt nærmest selvskreven som Republikanernes kandidat i 2028. Fire år med Kamala Harris som president ville antakelig gjort det enkelt for en Republikansk kandidat å vinne i 2028. Med andre ord: dersom Harris hadde vunnet i ´24 er det stor sannsynlighet for vi at vi ville fått Vance som president i ´28
Og Vance er en intelligent utgave av de verste sider av Donald Trump. Sannsynligheten for å få Vance som president vil være svært liten dersom Trump blir sittende perioden ut. Dette fordi Trumps presidentperiode ikke kommer til å føre til fremgang for USA, hverken utenrikspolitisk eller innenrikspolitisk.
Trump, som altså er sittende president, viser seg å være stadig mer «unhinged». Kan man ha en president som oppfører seg slik som Trump har gjort de siste par månedene? (Vi ga noen få eksempler ovenfor, men vi kunne ha gitt mange flere.)
Som enkelte kjenner til finnes det et tillegg til den amerikanske grunnloven som sier at presidenten kan avsettes. Del 4 av det 25. tillegget til grunnloven sier følgende:
Whenever the Vice President and a majority of either the principal officers of the executive departments or of such other body as Congress may by law provide, transmit to the President pro tempore of the Senate and the Speaker of the House of Representatives their written declaration that the President is unable to discharge the powers and duties of his office, the Vice President shall immediately assume the powers and duties of the office as Acting President.
Så, hvis presidenten viser seg å ikke være i stand til å utføre «the powers and duties of his office» kan han fjernes. Men hvis dette skjer blir Vance president.
Vance er svært intelligent, og sterkt ideologisk forankret. Med ham som president vil den friheten som amerikanere i stor grad har i dag bli sterkt redusert.
Vi skriver ikke mer om Vance nå, vi henviser til en artikkel vi tidligere skrevet om ham og vi linker til den nedenfor.
I motsetning til i sin første periode har Donald Trump nå omringet seg med kun Ja-menn: Det viktigste kravet for å få en plass i hans administrasjon som minister eller som rådgiver er at de er lojale mot Donald Trump. Terskelen for at han da skal bli avsatt er liten, men på den annen side er Vance meget ambisiøs.
Vi kan også ta med at Trump er 78 år gammel, han er sterkt overvektig, og han spiser i hovedsak kun junkfood. Men til tross for dette fremstår han som ganske vital.
Slutten
USA har beveget seg fra å være et frihetsideal til å bli noe som i dag er i nærheten av å være en bananrepublikk, og dette er en meget tragisk utvikling.
Grunnen til at dette kunne skje er at de frihetsidealer som USA blir grunnlagt på, og som i stor grad eksplisitt er formulert i uavhengighetserklæringen og i konstitusjonen, i for liten grad ble gjennomført, og, viktigst, at de ikke var godt begrunnet.
Det har gått så galt er altså at de frihetsprinsippene som grunnloven og uavhengighetserklæringen formulerte ikke hadde noen holdbar begrunnelse.
Det som kunne reddet USA var en filosofi som sto for individualisme, rasjonalitet, markedsøkonomi/kapitalisme, rasjonell egoisme. Dersom en filosofi som inneholdt slike prinsipper hadde stått sterkt i amerikansk kultur, ville USA ikke opplevd den tragiske og grusomme utviklingen landet er i nå. .
.
.
Obamas tilbaketrekking av planer om raketter
https://www.theguardian.com/world/2009/sep/17/missile-defence-shield-barack-obama
Pragmatismen
Vance
Harris
Podcast: juks, frihandel
I denne episoden snakker Magnus og Vegard om frihandel, og, med utgangspunkt i hoppskandalen, om løgn og juks.
Podcast: nedskjæringer, Zelenskyj vs. Trump.
Hvordan kunne det gå så ille?
Det er mange som stiller seg dette spørsmålet ut i fra den utviklingen vi har sett de siste årene i Vest-Europa og USA. Vi skal besvare dette spørsmålet, men la oss først kort se på det land som i mange år ble betraktet som det beste landet i verden: Sverige.
Sverige var i mange år betraktet som verdens idealsamfunn. Sverige var velferdsstatens utstillingsvindu, og alle (ikke bokstavlig talt alle, men svært mange) ikke-svensker hadde en drøm om at den svenske modellen skulle bli innført ikke bare i deres eget land, men over hele verden. På 70-tallet fantes det en vits som gikk omtrent slik: når en svenske døde og kom til himmelriket gikk han ned i levestandard.
Velferdsstaten er et system som innebærer at staten skal drive alle viktige oppgaver – helsevesen, skole, forskning, kultur, infrastruktur, religionsvesen, barnehaver, eldreomsorg, og at all privat virksomhet i næringslivet og i foreningslivet og i pressen skal reguleres/støttes av det offentlige. Dette skal finansieres ved et svært høyt skatte- og avgiftsnivå. I mange år så det for de fleste ut som om velferdsstaten fungerte godt, og som sagt, Sverige var ansett som det fremste eksempel på hvor godt et samfunn organisert som velferdsstat kunne bli.
Men hvordan er Sverige i dag? Vi får svært dårlige nyheter om tilstanden i Sverige hver eneste dag; det er ikke nødvendig å gi eksempler på dette her og nå. Hvordan er det i resten av Europa? Hvordan er det i USA? (Alle landene i Vesten er organisert som velferdsstater.)
Du står ikke så bra til. Kriminaliteten vokser, byråkratiet vokser, ytringsfriheten innskrenkes, en økende andel av befolkningen lever på trygd eller alderspensjon, mange unge kommer ikke ut i arbeidslivet, utdannelsessystemet produsere en sjokkerende stor andel analfabeter, den økonomiske veksten blir mindre og mindre. Velstandsveksten var i hovedsak betydelig fra 1945 til noe ut på 2000-tallet (selv om det var kriser på 70-tallet og omkring 2010), men deretter har veksten blitt betydelig redusert.
Velferdsstaten er blitt et system hvor man kan leve i en uproduktiv jobb eller på trygd, hvor kriminelle ikke (eller i liten grad) straffes, og hvor de som er produktive nærmest blir jaget ut av landet av høye skatter og avgifter og reguleringer.
Hva med EU? Det er positivt at borgere i EU kan ferdes fritt innenfor EU, men EU er primært en tollunion. Det er en slags frihandel innenfor denne tollunionens murer, men med frihandel menes kun at de samme reglene skal gjelde for alle, det menes ikke at det skal være et fritt, uregulert næringsliv. Og som vi vet, mengden reguleringer som kommer fra EU og som trykkes ned over alle medlemslandene vokser med en enorm fart. Reguleringene fremstår som gresshoppesvermer av bibelske dimensjoner, men ødeleggelsene fra den sterkt økende byråkratiseringen tar litt lenger tid enn de ødeleggelsene som gresshoppesvermer forårsaker. Ødeleggelsene består i at det legges en kolossal demper på innovasjon, arbeidsglede, skaperlyst.
Nå har Vesten til og med stilt seg slik at det er mulig at det blir en betydelig krig i løpet av kort tid. President Trump har vært fullstendig ettergivende overfor diktatoren i Russland, og går inn for en avtale som innebærer at reelt sett at Ukraina må gi opp sin selvstendighet og bli et lydriket under Russland, slik det var under Sovjetunionen. (Men Trump er er fullstendig uideologisk og prinsippløs, og han skifter stadig kurs; det er derfor umulig å si hva han egentlig mener akkurat i dette øyeblikk.)
En viktig grunn til utviklingen i retningen av en mulig krig er at alle land i Europa har sviktet sitt eget militære forsvar. (Dette er dog blitt noe korrigert etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022.)
Europa var ganske velstående og har brukt mye av pengene på … nei, ikke på legitime statlige oppgaver som militært forsvar, landene i Vest-Europa har brukt enorme beløp på klimatiltak, voksende byråkrati, velferd til både egne og fremmede borgere, meningsløs kultur og skadelige NGOer (det ser ut til at kun få ser ironien i at NGOer er finansiert av det offentlige – NGO står for Non Governmental Organization).
De politiske lederne i Europa overlot forsvaret av Europa til USA, men USA er en notorisk upålitelig alliansepartnere; USA har sviktet – dolket i ryggen – alle sine allierte etter Koreakrigen (som sluttet i 1953).
Hvorfor?
Alle systemer har incentiver, og incentivene bør være slik at man får voksende velstand, økonomisk vekst. Økonomisk vekst (=velstandsvekst) innebærer at alle tilbud blir bedre og bedre og omfatter flere og flere.
Velferdsstaten er som nevnt et system hvor staten skal drive alt som er viktig og detaljregulere alt annet. I et slikt system må staten nødvendigvis vokse og vokse, byråkratiet må også vokse, det vil bli vanskeligere og vanskeligere å drive næringsvirksomhet – og det viktigste blir å være på god fot med myndighetene.
Det viktigste i et slikt system blir da ikke evnen til å produsere, det viktigste blir å skaffe seg og utnytte det som nå har fått navnet tilkarringskompetanse. Tilkarringskompetanse er en virksomhets evne til å oppfylle statlige krav slik at den fra staten kan motta subsidier, støtteordninger, særfordeler, beskyttelse mot konkurranse, etc. Deler også forskning: en vittig sjel formulert et viktig prinsipp slik: formålet med forskning er å få forskningsmidler fra det offentlige. Dette innebærer at forskningsprosjekter som ligger nært opp til den politikk som føres har større sannsynlighet for å få bevilget midler enn forskning på temaer som politikerne mener ikke er viktige. Mer konkret: det er lettere å få statlige forskningsmidler til forskning på slike ting som klimaendringer og ulikheter i samfunnet enn på forsking på virkelige effekter av statlige reguleringer av økonomien.
Ved sitt mylder av støtteordninger og reguleringer blir i en velferdsstat tilkarringskompetansen viktigere og viktigere, mens den produktive evnen får mindre og mindre betydning. De som lykkes i produktiv virksomhet blir straffet med stadig høyere skatter og avgifter, og i tillegg blir de tynget ned av stadig mer omfattende og kompliserte offentlige reguleringer.
Produktive virksomheter produserer ting som folk etterspør, ikke bare mat og klær og hus, men også slike ting som tilbud innen undervisning, helse, eldreomsorg og infrastruktur, og også kulturgoder, fornøyelser, ferieturer, og alt annet som gjør livet godt å leve.
Velferdsstatens organisering innebærer at produktive evner i stadig større grad blir erstattet av tilkarringskompetanse. Mer konkret formulert: verdiskapning blir erstattet av snylting.
Sagt på en annen måte: de som kunne skape goder for andre mennesker får stadig dårligere forhold, mens de som bli bedre i sin tilkarringskompetanse får det bedre.
Tydeligst ser vi dette i prosjekter som er basert på den fullstendige meningsløse oppfatning at menneskelig virksomhet og verdiskapning ødelegger klimaet, og et statlige tiltak – som alle er restriksjoner på verdiskapning og frihandel eller er subsidiering av mer eller mindre meningsløse tiltak – må til for å redde klimaet. Enorme beløp er kastet bort på denne type prosjekter, og tydeligst (i Norge) ser vi pengemisbruket i godtgjørelsene til de som driver – eller har fancy planer om å drive – batterifabrikker og vindmølleparker.
Av utallige eksempler henter vi bare de to følgende. Fra Nettavisen: «De storstilte planene om batterifabrikken i Mo i Rana er lagt på is. Samtidig håver ledelsen i Freyr inn svimlende summer. … tidligere administrerende direktør i Freyr, Tom Einar Jensen [er] i dag … styreleder i selskapet. Styret i Freyr bevilget seg selv 60 millioner kroner i styrehonorarer i fjor, skriver E24. Jensen fikk, ifølge DN, i 2021 en lønn og bonus på samlede 27 millioner kroner.» (link nedenfor).
Fra Europower (i 2016): «250 000 i månedslønn. Alexandra Bech Gjørv fikk fett betalt for deltidsvikariatet i Sarepta Energi. Vindkraftselskapet betalte 250 000 kroner i måneden da de leide inn Alexandra Bech Gjørv som daglig leder i 2015, skrev Trønder-Avisa fredag….» (link nedenfor).
Men det er ikke bare energibransjen staten kastet bort mange penger på. Advokater som ta på seg saker for asylsøkere har også store inntekter: VG: «Asyladvokater tjener fett. Advokater og tolker tjener fett på asylstrømmen. Med nesten tre millioner i inntekt i 2001 tjener asyladvokat Trygve Tveter mest av dem alle.» (Denne saken er altså mer enn 20 år gammel, men viser at problemet var stort allerede da.)
Hvor kom disse pengene fra? I stor grad fra staten, det vil si fra skattebetalerne.
Vi kunne gjengitt langt flere eksempler enn de tre vi har gitt over, men poenget er klart, her er det masse uproduktive mennesker som har enorme inntekter ikke på produktiv verdiskapning, men på statlige ordninger. De mange personer som nyter godt av denne type ordninger er antakelig intelligente og langtidsutdannet, og de ville opplagt kunne være nyttige i en fri økonomi, men i den ordningen vi har i dag tjener disse enorme beløp på ikke-produktiv eller anti- produktiv virksomhet. Det er altså ikke verdiskapende og produktive, de er en stadig voksende byrde for de som er produktive og verdiskapende.
Det som er og som må bli utviklingen i velferdsstaten er altså at produksjon av varer og tjenester for folk flest i stadig større grad blir erstattet av snylting.
For å oppsummere: utviklingen i velferdsstaten er svært negativ, og på grunn av de incentivene som velferdstaten har må det bli slik. Det burde ikke være vanskelig å forstå at en velferdsstats utvikling må bli slik den vi nå ser i alle velferdsstatene i Vest-Europa og USA.
Dette vil føre til at velstanden synker, til at flere flere får dårligere råd.
Hovedlinjene i politikken er det folk flest ønsker
Vi vil dog bemerke at politikerne ikke har kjørt en politikk som er i strid med det befolkningene har ønsket, befolkningene i alle land i Vesten har ønsket den politikken som er blitt ført. Befolkningen ønsker mye reguleringer, høye skatter, omfattende tilbud fra det offentlige, store overføringer, klimatiltak, etc. Dette ser man tydelig i valgresultatene; de partiene som står for den politikken som er blitt ført får praktisk talt 100 % av alle avgitte stemmer, og valgdeltakelsen er såpass stor at de styrende politikerne har legitimitet. (I de to siste stortingsvalg har valgdeltagelsen ligget på omlag 80 %.)
Enkelte observatører har kommentert denne negative utviklingen ved å snakke om «Europas underlige død» (tittel på en bok av Douglas Murray), eller at den oppskriften Europa følger er et «selvmordsparadigme» (tittel på en bok av Ole Jørgen Anfindsen). Fra forlagsomtalen av Selvmordsparadigmet: «Forfatterens tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord…».
Vi vil så sterkt vi kan bemerke at vi ikke deler verdiene og metodene som kommer til uttrykk i disse bøkene, men de er begge inne på det essensielle ved utviklingen. Det er altså mulig å gå dypere enn det som kommer frem i de to nevnte bøkene, og da vil man også med en korrekt metode komme til samme konklusjon.
Etikk og politikk
Etikk er den vitenskapen som forteller hva som er riktig handling, hva som er godt og hva som er vond/dårlig. Politikk er en implikasjonen av etikk, dvs. politikken som føres er en implikasjon av de etiske verdier som dominerer i befolkningen.
Mitt syn er at det som er godt, det som er moralsk riktig, er å gjøre det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Menneskers liv er derfor en standard for moralsk verdi.
Men den mest utbredte etikken er en som sier det stikk motsatte, den som sier at det som er moralsk for en person er å gi avkall på verdier som fremmer hans eget liv til fordel for andre. Praktisk talt alle fremholder Jesus som et moralsk ideal, og han gir uttrykk for denne etikken i Bergprekenen: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham». Andre steder sier han «samle eder ikke skatter på jorden», og «det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelriket enn for en kamel å komme gjennom et nåløye». Jesus kommer også med oppfordring om at man ikke bør arbeide: «blomstene på marken arbeider ikke, og de er vakrere enn kong Salomo i all sin prakt». Dette er ikke en etikk som oppfordrer til arbeid, verdiskapning, produktivitet, velstand.
Denne etikken heter altruisme, og den har praktisk talt universell oppslutning. Når vi sier dette mener vi ikke at alle følger den, vi sier at alle har den som et ideal og til en viss grad følger den. Men siden ord er mindre forpliktende enn handling, er det slik at folk i større grad stemmer for denne etikken (dvs. en politikk som er en implikasjon av denne etikken) ved valg enn de følger den i sitt eget liv. Dette innebærer at den politikken som føres i betydelig grad er altruistisk.
At politikken bygger på altruisme ser vi klart og tydelig ved å lese partienes programmer og ved å høre på politikernes taler. Alle politikere snakker om at det er visse svake grupper som fortjener mer støtte, og at vi alle må bidra for å hjelpe dem. (Når de snakker sier de at man bør bidra, men i praksis mener de at alle skal tvinges til å bidra.) Vi ser det også i kravet om ulike former for utjamning: de som jobber produktivt og godt skal ikke ha vesentlig større inntekter enn de som jobber noe mindre produktivt. Alle må gå godta restriksjoner på seg og sine aktiviteter for å hjelpe grupper som er svake eller som har har klart å få seg definert som svake.
Denne etikken fører ikke bare til at man pålegges å hjelpe de svake, den fører også til ettergivenhet overfor kriminelle, overfor terrorister og overfor tyranner og diktatorer.
Altruismen sier at det som er moralsk høyverdig er å ofre seg, det som er riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er dette som er altruisme. Dette går også frem av ordbøker og leksika, f.eks. Kunnskapsforlagets leksikon, som definerer altruismen slik: «den etiske grunnsetning som sier at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme». Professor
Kjell Eyvind Johansens definerer altruisme slik i sin bok Etikk – en innføring (Cappelen 1994, s. 20): «Altruisme er det motsatte av egoisme. Setter egoisten seg selv først så setter altruisten andre først. Altruisme er altså ikke å la den andre gjelder like mye som en selv, men det er å la andre gjelde mer enn en selv». I andre lærebøker om etikk finner man det samme: E. J. Bond: «[altruism is the policy of] always denying oneself for the sake of others» (Encyclopedia of Ethics, 1992), Burton Porter: altruism is «the position that one should always act for the welfare of others» (The Good Life, 1995). Lawrence Blum: «altruism refers to placing the interests of others ahead one’s own» (Encyclopedia of Ethics, 1992). Opphavsmannen til ordet altruisme, August Comte, skrev at «vi er født med en rekke forpliktelser av alle slag – til våre forfedre, til våre etterkommere, til våre samtidige. Når vi blir født blir vi pålagt flere slike forpliktelser … » (fra Cathecism Positive, 1852).
Vi siterte Jesus som ga uttrykk for denne etikken, men man behøver ikke gå 2000 år tilbake for å finne kjente, viktige, innflytelsesrike personer som støtter de samme etiske prinsipper. Den amerikanske politikeren John Kerry (som blant annet har vært senator og utenriksminister) sa følgende i en tale i 2004: «…whatever our faith, one belief should bind us all: The measure of our character is our willingness to give of ourselves for others and for our country. These aren’t Democratic values. These aren’t Republican values. They’re American values. We believe in them. They’re who we are». (Påstanden om at dette er amerikanske verdier er feil; de amerikanske verdiene kom til uttrykk i uavhengighetserklæringen, og er oppsummert i formuleringen om at det som er høyverdig er den enkeltes «pursuit of happiness», den enkeltes innsats for å skape et lykkelig for seg selv.)
John McCain (senator og presidentkandidat for Republikanerne) taler inneholdt ofte følgende konstatering: «To sacrifice for a cause greater than oneself, and to sacrifice your life for the eminence of that cause, is the noblest activity of all». Alle sier at selvoppofrelse er høyverdig, og det er dette som er altruisme. Altruismen har implikasjoner på alle livets områder, og det er lett å finne langt flere eksempler enn de som er nevnt over.
Men denne etikken er så utbredt og så akseptert av alle at det ikke er nødvendig å presisere at det er den som gjelder. De politiske partier tar for gitt at vi har en plikt til å adlyde alle statlige pålegg og å gi – eller presist: å bli fratvunget – en betydelig andel av det vi tjener i form av skatter og avgifter til staten, og dette er basert på denne etikken.
Men å gi avkall på verdier som fremmer eget liv er ikke en oppskrift på gode liv tvert imot. Å følge denne etikken er å begå et langsomt selvmord.
Den eneste filosof som har vært inne på dette er Ayn Rand, og vi siterer:
What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value.
Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.
Do not hide behind such superficialities as whether you should or should not give a dime to a beggar. That is not the issue. The issue is whether you do or do not have the right to exist without giving him that dime. The issue is whether you must keep buying your life, dime by dime, from any beggar who might choose to approach you. The issue is whether the need of others is the first mortgage on your life and the moral purpose of your existence. The issue is whether man is to be regarded as a sacrificial animal. Any man of self-esteem will answer: “No.” Altruism says: “Yes.” …
Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value.
I dagens kulturelle klima høres dette ekstremt ut, men det er sant. Vi kan jo minne om de to boktitlene vi siterte over: Europas underlig død og selvmordsparadigmet.
Og til slutt siterer vi dette fra Ayn Rand: «If any civilization is to survive, it is the morality of altruism that men have to reject.»
Sagt på en annen måte: Sivilisasjonen vil kun overleve dersom alturismen forkastes.
Svaret på spørsmålet i denne artikkelens overskrift er derfor følgende: det går så ille fordi altruismen er den dominerende etikken. .
.
.
$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$
Til den som måtte være interessert:
I tiden fremover kommer jeg ikke til å skrive artikler og nyhetskommentar her på gullstandard.no like ofte og like regelmessig som jeg har gjort den siste tiden.
Mvh
Vegard Martinsen
$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$
.
.
.
https://www.europower.no/produksjon/250-000-i-manedslonn/1-2-268990
https://www.vg.no/nyheter/i/A22Vdq/asyladvokater-tjener-fett
Podcast: USAs svik overfor Ukraina – business as usual?
De politiske lederne i NATO-landene i Europa begynner nå å forstå at de kanskje ikke kan stole på USAs hjelp dersom det skulle komme til krig med Russland i Europa. NATO er som kjent bygget på det prinsipp at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle. Frem til Russlands angrep på Ukraina for mer enn tre år siden hadde landene i Europa latt være å bygge opp sitt sine militære styrker og i steden stolt på at USA ville hjelpe dem hvis det skulle bli krig. Men hvordan har USA behandlet sine alliansepartnere etter annen verdenskrig? Er Trumps svik et brudd med eller er det i samsvar med USAs tidligere praksis? I dagens podcast diskuterer Magnus og Vegard disse problemstillingene.
Hvordan står det til …. i Storbritannia
Situasjonen
Vi har flere ganger gitt uttrykk for at vi ikke er så optimistiske med hensyn til Vestens fremtid. I artikler som begrunner dette har vi i hovedsak konsentrert vår oppmerksomhet om Norge og USA. Vi har skrevet mindre om det som skjer i Europa, men i dag skal vi si noe av det som skjer i Storbritannia, som, kanskje noe overraskende, er verst ute av alle land i Vest-Europa. Nei, det blir kanskje feil å si at Storbritannia er verst ute; det land som er verst ute er Sverige. Eller kanskje Tyskland. Eller kanskje PIGS-landene (Portugal, Italia, Grekenland, Spania). Eller kanskje Nederland. …. Vel. I dag skal vi si litt om situasjonen i Storbritannia.
Det sto ikke så bra til i Storbritannia fra 1945 til 1979. Mye av landet var ødelagt etter annen verdenskrig, og begge de store store partiene førte en stadig mer venstreorientert politikk når de satt i regjering. Landet ble mer og mer sosialistisk og velstanden var langt lavere enn man kunne forvente i et vestlig land (les gjerne boken Commanding Heights (1998, TV-serie 2002) som beskriver dette. Se gjerne også spillefilmen I’m All Right Jack (1959), hvor Peter Sellers spiller en fagforeningspamp…. ). (Dette var også perioden da Storbritannia mistet sine mange kolonier, men i vår sammenheng er dette ikke viktig.) På slutten av 70-tallet slo høyrebølgen inn over store deler av verden; og en av de fremste representantene for denne bølgen var Margaret Thatcher, som var statsminister fra 1979. Hun var en annen type konservativ enn de tidligere konservative stasministre, og hun gjennomførte noen skattelettelser, noen dereguleringer og privatiseringer – med den følge at Storbritannia fikk en betydelig velstandsvekst utover fra 80-tallet.
Thatcher vant flere valg, men gikk for langt da hun ville erstatte det vanlige skattesystemet med en koppskatt, og ble erstattet av partifellen John Major. Han var ikke samme type som Thatcher, han vant sitt første valg, men tapte et valg noen år senere. Labour overtok regjeringsmakten i 1997 med Tony Blair som statsminister, som da ble oppfattet som både dyktig og sympatisk. Labour styrte ikke godt, og det hjalp ikke at Blair i 2007 ble erstattet av den lite dugelige og ganske usympatiske Gordon Brown. De konservative kom igjen til makten i 2010, men de klarte ikke å styre godt; partiet hadde en rekke statsministre – David Cameron, Theresa May, Boris Johnson, Liz Truss, Rishi Sunak – men de konservative tapte valget i juli 2024, og Storbritannia fikk igjen en Labour-regjering, nå ledet av Keith Starmer.
Man kan trygt si at begge de store partiene har skuffet – de har ikke bare skuffet liberalister, de har også skuffet både egne velgere og befolkningen som helhet. Et nytt parti under ledelse av Nigel Farage er på vei oppover. Farage er nasjonalkonservativ, han var en av de ivrigste talsmennene for Brexit (det eneste vi vil si om Brexit er at det var en god ide som ble fullstendig ødelagt av de konservative), og han er en slags alliert av Donald Trump; han er karismatisk og har store talegaver.
På grunn av situasjonen som har utviklet seg i Storbritannia er Labour og Starmer for tiden svært svært upopulære – dette selv om de ble valgt inn bare for noen måneder siden. Den nyvalgte lederen for det konservative partiet er Kemi Badenoch, som i hvert fall inntil for kort tid siden var så god som en konservativ politiker kan være. Men det har dessverre vist seg at hun ikke er en dyktig debattant, noe partiledere i Storbritannia må være. (Det kommer noe mer om partiene nedenfor.)
Generelt forfall
Begge de to store partiene har i mange år ført en grønn politikk, en politikk som blant annet har medført at det Storbritannia de siste tiårene har lagt ned innpå 30 kjernekraftverk. Et resultat av dette er at britenes strømregninger er blitt svært kostbare. Begge partiene har også ført en svært generøs og imøtekommende politikk overfor innvandrere/flyktninger/migranter; et stort antall slike kommer med svært små båter over kanalen fra Frankrike. Skattebyrden øker, prisene på det meste har gått kraftig opp, og kriminaliteten vokser med rekordfart.
Nedenfor nevner vi en del punkter som preger politikken og samfunnslivet i Storbritannia i dag.
Kriminalitet
Kriminaliteten har vokst sterkt, men det virker som om politiet har prioritert å bruke ressurser på å arrestere og stille for retten personer som har ytret seg kritisk om innvandring på ulike sosiale medier. Enkelte er dømt til betydelig fengselsstraffer kun for å ha ytret seg på Facebook. Dette er en grov krenkelse av ytringsfriheten. Det ser også ut til at Labour ønsker å begrense kritikk av islam – noe Labour antagelig gjør for å tekkes en stor velgergruppe; det er mange muslimer i Storbritannia: 6 % av befolkningen er muslimer, mens 15 % av de som bor i London er muslimer. Muslimer har en rekke politiske verv; en av dem er Londons borgermester fra 2016, Sadiq Khan.
Islamister har utført et stort antall drap i Storbritannia, de som har fått mest oppmerksomhet er drapet på soldaten Lee Rigby, som ble drept på åpen gate, og parlamentsmedlemmet David Amess, som ble drept under et besøk i sin valgkrets. Det er også vært en rekke knivangrep i London; ca 15000 i året. Men Sadiq Khan beroliger befolkningen: «… being prepared for terror attacks [is] ‘part and parcel’ of living in a major city» (independent, link nedenfor). Men det er ikke bare i London det har vært svært mange knivangrep mot mer eller mindre tilfeldige forbipasserende. Myndighetene har foreslått tiltak for å begrense dette: et av tiltakene er å forby salg av kniver over nett, og å forby spisse kjøkkenkniver. En avis formulere politikken slik: «Britenes innenriks minister Yvette Cooper har funnet løsningen på kniv volden: Hun vil forby spisse kjøkken kniver.»
En nylig publisert avisartikkel skrevet av ransoffer ble i ingressen oppsummert slik: «I´ve had two iPhones, an iPad and a Rolex stolen in FOUR London muggings in just one year. The police`s response? You’re lucky you haven’t been stabbed» (Daily Mail).
En albansk kriminell ble vedtatt utvist, men utvisningen ble stoppet fordi den ville være «unduly harsh» overfor vedkommendes sønn; sønnen likte ikke den type chicken nuggets man kunne få utenfor Storbritannia. The Independent: «Criminal’s deportation case halted over son’s dislike for [non-British] chicken nuggets. A tribunal ruled it would be ‘unduly harsh’ for the 10-year-old son to return to Albania owing to food sensitivities» (link nedenfor). Denne saken fikk en del oppmerksomhet, naturlig nok, og en av de som gikk ut og sa at han støttet deportasjon var faktisk statsminister Starmer.
I flere storbyer ble gjennom flere år unge engelske jenter systematisk voldtatt av personer som i hovedsak hadde bakgrunn fra Pakistan og andre muslimske land. Antall jenter det er snakk om er titusener. Politiet, myndighetene og sosialtjenesten visste om dette, men våget ikke gjøre noe av frykt for å bli stemplet som rasister. Det har vært noe oppmerksomhet om denne saken, og denne oppmerksomheten er spesielt rettet mot det som skjedde i byen Rotherham.
Antall voldtekter i Storbrittania har økt med 400 % bare de siste ti år. Praktisk av alle gjerningsmennene er fra Afghanistan, Albania eller Irak eller Algerie (kilde: dokumentarfilmen Heresies, link til youtube nedenfor). Myndighetene er tilbakeholdne med å etterforske og gi informasjon om dette; det er åpenbart verre å bli mistenkt for å være «racist» enn å være «rapist».
Vi nevnte her gjerningsmannens opprinnelsesland, men poenget er ikke geografi, poenget er kulturen i disse landene; disse landene er sterkt preget av islam, og islam har et kvinnesyn som er sterkt negativt overfor kvinner, spesielt ikke-muslimske kvinner. Siden folk flest er konforme, er det ikke overraskende at mange menn fra disse landene oppfører seg i samsvar med Islams svært negative kvinnesyn.
Det finnes en rekke filmsnutter på YouTube som viser at politi, etter å ha forsøkt å begrense demonstrasjoner, rett og slett er blitt jaget av demonstrantene. Det er ikke snakk om at en mobb på 50 personer jager én politimann, det er snakk om at en mobb jager flere dusin politifolk. Dette førte til en kolossal reduksjon av respekten for politiet og sier praktisk talt direkte av kriminelle nærmest får operere fritt.
Når grupper har demonstrert til fordel for saker som muslimer sympatiserer med, har enkelte briter arrangert motdemonstrasjoner hvor de har viftet med det britiske flagget. Da har det hendt en rekke ganger at politiet har et reagert med bortvisning overfor de som har viftet med det britiske flagget.
En av de som har protestert kraftigst mot Islams voksende innflytelse i Storbritannia er Tommy Robinson. Han er kanskje ikke spesielt velegnet til å føre en slik sak, han har en fortid som småkriminell, men han er nokså talefør og har flere ganger sagt ifra om forhold som burde få oppmerksomhet. Han er stilt for retten og dømt en rekke ganger, som regel for slike ting som manglende respekt for politi og rettsapparat og for å spre løgner om muslimer/innvandrere.
Innvandring
Storbritannia har tatt imot et stort antall flyktninger/immigranter/migranter kom/asylsøkere, og de blir generøst behandlet når de ankommer. Mange av dem blir innledningsvis plassert på hoteller, de får kost og losji, de får mobiltelefoner, de får betalingskort med penger. Mange av de som nyter godt av disse ordningene er ulovlige innvandrere.
En tenketank hevder ifølge en avis at «Migrants could cost UK taxpayers £ 234 bn if allowed to settle in UK.» Avisartikkelen fortsetter: «A respected think tank warns that if 800,000 migrants are granted leave to remain in the UK the cost could be the equivalent of £8,200 for every household Taxpayers could face a £234 billion bill if about 800,000 migrants are allowed to settle in the UK indefinitely, the Centre for Policy Studies has warned.» (express).
I noen bydeler i London går 76 % av sosialboliger til innvandrere/flyktninger/migranter.
Etter press er dog noen ulovlige innvandrere returnert til sine hjemland: «Private jet that returned 47 illegal migrants to Albania cost £22,000 per deportee Airbus 321 was shown in Home Office footage intended to demonstrate Government’s tough stance on illegal migration».
Politikere, korrupsjon
Et stort antall parlamentsmedlemmer er blitt bøtelagt for å ha jukset med slike ting som pendlerbolig, reiseutgifter og diettpenger.
Statssekretær Andrew Gwynne i Storbritannias helse departement er suspendert etter å ha uttalt at han håpet at en britisk pensjonist som ikke ville stemme på Labour, ville dø før neste valg.…
Vi nevnte over at det er stor misnøye med de store partiene, og at Nigel Farages parti Reform stormer frem. Et nyhetsoppslag beskriver dette slik: «Reform UK have just hit 200,000 members whilst Labour´s membership is down 11% with Labour losing a member every 10 minutes».
Statsminister Starmer er blitt svært upopulær, mindre enn et halvt år etter at han overtok statsministerjobben har han den lavest popularitet noen statsminister har hatt de siste 40 år
Statsminister Starmers reisekostnader, kostnader som altså blir belastet statskassen, dvs. skattebetalende, var 700.000 £ i de første tre måneder han var statsminister. Dette er langt mer enn tidligere statsminister har benyttet til denne type aktivitet.
En rekke lekkasjer fra det deltagerne trodde var en lukket privat gruppe på WhatsApp viser at Starmers nærmeste medarbeidere betrakter ham som en idiot (kilde den sterkt venstreorienterte Owen Jones. Link nedenfor).
Det er store demonstrasjoner i Storbritannia hvor folkemengden er roper «get him out» – og de mener Starmer. Vi minner om at Starmer ble valgt inn med stort flertall i parlamentet sommeren ´24.
Et avisoppslag forteller at Labours ledelse nå er åpne for å snakke om erstatninger for slaveri. Dette til tross for at slaveri ble forbudt i det britiske imperium tidlig på 1800-tallet, at den britiske staten da brukte store beløp på å kjøpe fri slaver i det britiske imperium, og at den britiske flåten stoppet skip som førte slaver fra Afrika og over til den nye verden (det store flertallet av de menneskene som ble røvet fra Afrika havnet i Brasil, og altså ikke i det som ble USA). Det er altså snakk om erstatning som går ut på å betale penger til etterkommer av slaver selv om det britiske imperium aktivt bekjempe slaveri og selv forbød slaveri for mer enn 200 år siden.
Pengebruk
I løpet av den siste tiden har prisene i Storbritannia økt sterkt: buss- og trikkebilletter har gått opp 50 %, lokal skatt («council tax») har gått opp 10 %, skolepenger har gått opp 13 %, togbilletter har gått opp 16 %, prisen på energi har gått opp 10 %. Svært mange lever under ganske kummerlige forhold.
De fattige i Storbritannia har det ikke så veldig bra, men myndighetene finner allikevel enorme beløp som de bruker på ulike tiltak i andre land, for eksempel til aktører som Hamas og land i Asia og Afrika. «Aid spending fell from £15.2 billion in 2019 to a low of £11.4 billion in 2021, before rising to £12.8 billion in 2022 and £15.3 billion in 2023. These recent rises have not led to an end to spending pressures: in 2023 28% of UK aid was spent in the UK on the costs of hosting refugees, up from 3% in 2016.» (parlamentets nettside). Vi minner om at de Konservative satt med regjeringsmakten fra 2010 til sommeren 2024.
Storbritannia bruker også svært mye penger på å støtte Ukraina i deres forsvarskrig mot Russland, men dette er slik vi ser det en fornuftig og riktig pengebruk. Det er allikevel mange i Storbritannia som kritiserer denne pengebruken.
Og selvsagt kastes det også bort enorme beløp på slike ting som karbonfangst (22 mrd pund) og klimatiltak i land utenfor UK (11,6 mrd pund).
Man burde kanskje tro at den britiske økonomien var relativt betydelig, men i størrelse er rekkefølgen slik. Størst er Kina, deretter følger USA, India, Russland, Japan, Tyskland, Indonesia, Brasil, Frankrike og så Storbritannia. (Rekkefølgen er basert på kjøpekraftparitet, kilde wikipedia.)
Pressen
Ovenfor nevnte vi Rotherham-saken, og den har fått noe omtale i britisk presse. Men omtalen av drapet på George Floyd har fått åtte ganger så mye omtale som Rotherham-saken.
George Floyd ble drept av en politimann under en arrestasjon i USA i mai 2020. Dette var en grusom sak som fortjente mye omtale, men når britisk presse skriver om den åtte ganger så mye som de skriver om en meget alvorlig sak i eget land, er det enda et eksempel på mainstreampressens enorme løgnaktighet. Pressen lyver ikke ved å si ting som er feil, men de lyver i den forstand at de i altfor liten grad vektlegger viktige relevante fakta som ikke støtter opp om pressens politiske ståsted.
Angående den saken (altså Rotherham) vil vi dog nevne at den har fått noe omtale, den er blitt undersøkt av myndighetene, men i altfor lite omfang i forhold til sakens alvorlighetsgrad. Vil også nevne at det ble laget en TV-serie om saken (og den er vist på NRK).
BBC har også en eksplisitt politikk som går ut på at den påstått menneskeskapte klimakrisen er reell, og at de ikke vil gi plass til klimarealistenes synspunkter. (Klimarealister er forskere som mener at klimaet i hovedsak styres av solen og at vi ikke står foran noen klimakrise.)
Også i Storbritannia er det slik at mainstreampressen i altfor liten grad dekker problemer mange forbinder med kriminalitet, innvandring og islam.
Data
Britiske myndigheter krever nå tilgang til privates datamaskiner og datalagre. Et oppslag i pressen gjengir dette slik: «The UK Labour government has ordered Apple to create the back door in iCloud allowing security services to access your private information.»
Dette er et kolossalt overgrep mot individuell frihet.
Labour har støttet planer om å la firmaer som utvikler AI benytte publiserte åndsverk uten noen som helst kompensasjon til opphavsmennene. Daily Mail: «…the LabourGovernment’s [has] plans to allow Big Tech firms to ignore copyright rules when training their artificial intelligence systems.
Ministers are proposing to change existing laws so that the tech giants can use any online material, such as text, images or music, to improve their AI models – without respecting copyright laws that ensure its creators get paid.»
Dette er et kolossalt overgrep mot individuell frihet.
Helsevesenet
Helsevesenet – National Health Service – er statlig og har enorme problemer av typen ventetid, feilbehandling, etc. Vi skal ikke si så mye om dette, vi skal bare nevne at en lege fikk ble oppsagt fordi han hevdet at en persons kjønn er medfødt og da ikke er valgt eller et resultat av påvirkning fra omgivelsene. Man kan altså få sparken for å konstatere et opplagt biologisk faktum når dette faktum er i strid med de venstreorientertes ønsketenkning.
Politisk endring?
Etter annen verdenskrig har Labour og de Konservative vært nærmest enerådende i britisk politikk. Det finnes også et annet nokså stort parti, de Liberale, men det har svært liten oppslutning. Men på grunn av vanstyret fra de Konservative og Labour har det nå dukket opp et nytt parti under ledelse av den rappkjeftede Nigel Farage: Reform Party. Et avisoppslag sier følgende:
«Nigel Farage claims Reform UK has 200,000 members and has warning for Labour.
The party’s growth since its founding in 2021 has been «truly extraordinary», Mr Farage said, promising that Reform UK is on course to become «the biggest political party in this country»». Den siste meningsmåling vi har sett gir Labour 22 %, de Konservative 23 %, mens Reform får 26 %.
Men Reform er et proteksjonistisk nasjonalkonservativt parti, og den politikken de står for vil ikke kunne føre Storbritannia over på en bedre kurs.
Normalt er det valg i Storbritannia hvert femte år, men statsministeren kan skrive ut nyvalg. Det sittende regimet ble valgt sommeren ´24, men presset på Starmer, og de katastrofale resultatene av politikken som føres, kan innebære at det skrives ut nyvalg ganske snart. Men ingen av disse partiene, ikke de Konservative, ikke Labour, ikke de Liberale og ikke Reform, vil kunne foreta dyptgående politiske endringer, endringer som gjør at Storbritannia igjen kan bli et rettssamfunn preget av individuell frihet, markedsøkonomi og derfor voksende velstand.
Så på spørsmålet om det vil komme en politisk endring så kan vi si at vi ikke vil komme en politisk endring til det bedre. Kommer det en politisk endring vil den i stor grad bli preget av nasjonalkonservatisme, noe som innebærer mindre frihandel, og dette vil alle tape på på sikt.
Slutten
Vi avslutter bare med å si at det er ingenting som tyder på at Storbritannia – eller Vesten – i de neste tiår vil kunne legge over på en kurs som virkelig vil føre til at vi får mer frihet, mer markedsøkonomi, høyere velstand. I Storbritannia har de Konservative og Labour skiftet om makten, og etter Thatcher har det bare gått en vei: nedover. Det samme har skjedd i alle andre vestlige land, men det er nå kommet en ny bølge. Den nye bølgen er dessverre en nasjonalkonservativ bølge under ledelse av folk som Donald Trump og Nigel Farage, og de vil ikke føre en politikk som kan gi gode resultater.
Gode resultater, det vil si slike ting som voksende velstand og synkende kriminalitet, vil ikke kunne bli resultatet av sosialistisk politikk, ikke av borgerlig politikk, og ikke av nasjonalkonservativ politikk.
Det eneste som kan gi velstand og lite kriminalitet er en politikk som går inn for individuell frihet og markedsøkonomi (helst total individuell frihet og total markedsøkonomi), men i dag er det ingen store aktører som forfekter en slik politikk. Grunnen til at det ikke finnes noen store aktører som står for en slik politikk er at befolkningen ikke vil ha en slik politikk. Befolkningen vil ha den politikken som føres: De vil ha en regulert økonomi, de vil at staten skal drive det meste og regulere alt, de vil ha høye skatter og avgifter, de vil ha overføringer, de vil ha statsstøtte, de vil ha en mild kriminalpolitikk. Det de da får er det som skjer i alle land i Vesten. Det er derfor liten grunn til å være optimistisk.
Enkelte innsiktsfulle kommentatorer har hevdet at løpet er kjørt.
.
.
.
.
.
Enkelte påstår at dette burde bli Storbritannias nye nasjonalsang
Knivangrep
https://www.statista.com/statistics/864736/knife-crime-in-london/
https://www.express.co.uk/news/politics/2011568/cost-migrants-settling-uk-could
https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_GDP_(PPP)
Chicken nuggets
Reform
https://commonslibrary.parliament.uk/research-briefings/cbp-9224/
Podcast om enkelte aktuelle spørsmål
Trumps svik overfor Ukraina: Trump er vår tids Chamberlain
De standpunktet vi gir uttrykk for her på Gullstandard er så og si alltid helt forskjellig fra de standpunkter som kommer til uttrykk i mainstreammedia. Men denne gangen ser det ut til at mainstreamkommentatorene har truffet blinken: De hevder om Trump’s Ukrainaplan at den «-Lyder vakkert for Moskva», at «Brått har Trump trukket Putin inn i varmen, uten å snakke med hverken Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj eller med allierte i Europa på forhånd» og at «Trump viser kortene». (Dette er ferske overskrifter fra VG og Dagbladet.) En amerikansk kommentator vi har stor respekt for, John Bolton, sier at «Trump Has Effectively Surrendered to Putin». Hva er det dette handler om?
I et utspill nylig ga den amerikanske forsvarsministeren Pete Hegseth uttrykk for at USAs syn var at krigen umiddelbart må avsluttes med en forhandlet løsning, og at «Ukraine cannot expect return to old borders, [and] NATO membership [is out of the question]» (reuters).
Trump har hatt en samtaler med Putin og sagt at «nå må du komme igang forhandlinger for å få slutt på den forferdelige krigen i Ukraina». Hegseth sa som nevnt over at Ukraina må gi avkall på områder som nå er okkupert av Russland, og at det ikke er snakk om noe medlemskap i NATO for Ukraina. Det som ligger under her er at dersom dette ikke blir løsningen vil USA ikke fortsette å gi støtte til Ukraina.
Men det Hegseth sier er akkurat det Russland vil. Dersom Russland oppnår det Hegseth sier har Putin vunnet krigen. Det Trump har gjort er å starte forhandlingene med det som vil være et svært godt resultat for Russland.
Vi vil tro at når man skal starte forhandlinger så ber man om mer enn man forventer å få, og så fører forhandlingene til at man inngår et kompromiss som innebærer at man gir mer eller får mindre enn man hadde ønsket seg. Nå begynner disse forhandlingene med et utgangspunkt som er slik at Russland med stor tilfredshet umiddelbart kan si «Ja takk».
Slik vi i utgangspunktet ser det er dette å sammenlikne med Neville Chamberlains avtale med Hitler inngått i München i 1938: SNL: «Münchenavtalen var en traktat som ble inngått i München 30. september 1938 mellom Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland, i forkant av andre verdenskrig. … Avtalen slo fast at Sudetenland i Tsjekkoslovakia, som var befolket av en stor majoritet etniske tyskere, skulle avstås til Tyskland. ….».
Chamberlain trodde at dette vil føre til fred i Europa, og han kom hjem til Storbritannia og viftet med avtaledokumentet som han hevdet ville gi «fred i vår tid». Men Hitler var selvsagt ikke fornøyd med det han fikk i denne avtalen, så kort tid etter fortsatte Hitler sin aggressive politikk, og det som senere ble kalt annen verdenskrig brøt ut høsten 1939.
Det Trump via Hegseth ga uttrykk for er svært likt det som Chamberlain gjorde ovenfor Hitler i 1939. En fredsavtale etter de føringer som Hegseth ga vil kun innebære en midlertidig fred, og dett vil bli en periode hvor Putin kan ruste opp og fortsette sin gamle plan om å gjenopprette Sovjetunion.
Som kjent var nesten hele Øst-Europa lydriker under Sovjetunionen fra 1945 til cirka 1990. Putin har betraktet Sovjetunionens oppløsning som en av verdenshistoriens store katastrofer, og hans mål har vært å gjøre Russland til en supermakt, og dette innebærer at Russland igjen får kontroll over Øst-Europa.
Russland og Putin burde ha tapt denne krigen militært, det er som regel bare klare militær seire som gir varig fred. Kommer det en forhandlet løsning med Putin nå, vil Putin ruste opp og fortsette sin imperialistiske utenrikspolitikk.
Enkelte har hevdet at Trump er i lomma på Putin, og Trumps holdning på dette punktet tyder ikke på at de har tatt feil.
Mitt syn er dog at de ikke har rett dersom de mener at Trump presses av Putin til å handle mot sin overbevisning, det Trump gjør er et uttrykk for hans fundamentale overbevisning om hva som er rett og galt: Det som er rett for ham er å inngå en avtale her og nå, en avtale som ser ut som om den har god effekt. Fundamentale årsaker og langsiktige virkninger har ingen betydning; Trump er den ultimate pragmatiker. (Vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor.)
USA som alliert
USA er verdens og verdenshistorien sterkeste makt, både kulturelt, økonomisk og militært. USA vant klart annen verdenskrig ved å knuse aggressive diktaturer som Tyskland og Japan; etter 1945 var disse to landene okkupert i lang tid, og de ble etter hvert relativt frie derfor også svært velstående. Selvsagt kjempet ikke USA alene mot Tyskland, USA var alliert med Storbritannia, Frankrike og Russland. Krigen mot Japan ble dog ført av USA alene.
Etter annen verdenskrig har de fleste land i Vesten vært alliert med USA, spesielt ble det militære samarbeidet mellom USA og Vest-Europa sterkt i og med opprettelsen av NATO (opprettelsen skjedde etter at Russland/Sovjetunionen okkuperte nærmest hele Øst- Europa etter annen verdenskrigs avslutning). Dette førte til at landene i Vest-Europa la altfor liten vekt på selv å ha en god forsvarsevne; de regnet med at USA ville beskytte dem hvis det ble nødvendig. Dette var et kolossalt svik av Europas ledende politikere – men dette sviket var et svik mot prinsipper som fred og frihet og sikkerhet, det var ikke et svik mot Europas befolkninger, de støttet fullt ut denne politikken. De europeiske landene forsvarsevne var svært dårlig, ihvertfall inntil Russland angrep Ukraina; da fikk pipen en annen lyd. (Som det heter: et folk får de politikere og den politikk de fortjener.)
Men hvordan har det gått med land som trodde de var alliert med USA etter annen verdenskrig?
Det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950, og med hjelp fra USA klarte Sør-Korea slå tilbake invasjonen.
Det kommunistiske Nord-Vietnam invaderte det vestlig orienterte Sør-Vietnam etter annen verdenskrig (hele den historiske bakgrunnen er for komplisert å gå inn på her og nå). Det ble en betydelig krig med stor innsats fra USA for å hindre kommunistenes ekspansjon, men president Nixon trakk de amerikanske styrkene ut i 1974/75, kommunistene vant, og Sør-Vietnam ble kommunistisk.
På slutten av 70-tallet trakk president Carter støtten til sjahen i Iran, og resultatet ble at Iran ble et islamistisk diktatur. Sjahens regime var nokså ille, men det var langt mindre ille enn de islamistiske diktaturet som fulgte.
Etter et angrep på en amerikansk militærbase i Beirut i oktober 1983 trakk president Reagan de amerikanske styrkene ut av dette området. Dette ga aggressive islamistiske grupper blod på tann.
Irak angrep Kuwait i 1990, Kuwait var alliert med USA, og USA under president Bush senior mobiliserte og kastet irakske styrker ut av Kuwait. Denne krigen fikk en midlertidig pause med en våpenhvileavtale, en våpenhvileavtale som stadig ble brutt av Irak. Etter angrepene på USA 11. september 2001, angrep utført av Al Qaida, gikk USA til krig mot Afghanistan som var Al Qaida hovedbase og som var styrt av islamittiske Taliban. I 2003 fortsatte USA krigen mot Irak, den krigen som var satt på pause noen år tidligere.
USA under president Bush jr. gikk altså til krig mot Irak i 2003 og Iraks diktator Saddam Hussein ble avsatt og noe senere henrettet. USAs forsøkte å innføre demokrati i landet, men en slik ordning vil kreve betydelig tilstedeværelse av amerikanske styrker – Og en oppslutning om demokrati folket, en oppslutning som ikke eksisterte. (I 1945 var amerikanske ledere kloke nok til ikke å forsøke å innføre demokrati i Tyskland og Japan. Hadde de innført demokrati i disse landene i 1945 ville nazismen igjen fått makt i Tyskland, og den keiserdyrkende selvoppofringsideologien som dominerte Japan ville fått makten i Japan.) President Obama trakk de amerikanske styrkene ut av Irak i 2009, og landet ble da etter en nokså kaotisk periode et slags lydrike for Iran.
Under president Bush junior ble det inngått avtaler mellom USA og en rekke land i Øst- Europa om at landene skulle få utplassert amerikansk rakettforsvar. Da Obama ble president i 2009 kansellerte han denne avtalen.
Flere presidenter, men kanskje mest Obama, har vært svært ettergivende overfor Iran og gitt dem enorme beløp i bytte for (selvsagt helt tomme) løfter om at de ikke skal utvikle atomvåpen.
President Biden trakk amerikanske styrker ut av Afghanistan, og landet ble igjen et islamistisk tyranni under ledelse av Taliban. USA hadde forsøkt å gjøre Afghanistan til et sivilisert land, og de mange afghanere som samarbeidet med USA om dette led en grusom skjebne når Talibans skrekkregime overtok etter at USA hadde trukket seg ut.
Flere presidenter, men kanskje mest Biden, har presset Israel til å være tilbakeholdne i sin forsvarskrig mot Hamas og Hizbolla.
President Biden la også sterke restriksjoner på hvordan Ukraina kunne føre sin forsvarskrig mot Russland; for eksempel kunne vise type amerikanske raketter ikke benyttes mot mål inne i Russland.
Hvis man kort skal oppsummere dette kan man si følgende: USA som alliert er helt upålitelig.
Dette har å gjøre med den totale prinsippløshet som preger amerikansk politikk, noe som igjen er et resultat av den fullstendige pragmatisme som altfor sterk dominerer det man vel må kalle intellektuelt liv i USA.
Pragmatismen
Pragmatismen er en filosofi av amerikansk opprinnelse (fremtredende navn er John Dewey, Charles Pierce og William James), og den hevder at det ikke finnes en objektiv uavhengig virkelighet, at det derfor ikke finnes objektive sannheter, og at det derfor ikke finnes prinsipper. SNL: «felles for pragmatistene er deres benektelse av at kunnskap kan ha et absolutt sikkert grunnlag». (Selvsagt er det ingen som aksepterer dette fullt ut, men det preger allikevel til en viss grad det man kanskje må kalle intellektuelt liv i USA.)
De som er påvirket av denne filosofien vil derfor sjelden ha problemer med å lyve, de vil sjelden tenke langsiktig, de vil sjelden la erfaringer fra historien prege hva man må gjøre her og nå, de som er påvirket av denne filosofien vil ha en svært kort tidshorisont og de vil «make a deal here and now».
Skal man ha en alliert som er å stole på, må man ha felles verdier og man må ha en langsiktig tidshorisont. En som er påvirket av pragmatismen har ingen av delene.
Grunnen til at USA ikke er å stole på som alliert er at svært mange av de som fatter politiske beslutninger er preget av pragmatismen: En som er sterkt preget av pragmatismen kan derfor når som helst snu 180 grader i enhver sak. Dette har preget amerikanske politikere i en årrekke, men den politiker som kanskje i størst grad er preget av dette er Donald Trump.
Men er dette et spill fra Trump side?
Enkelte hevder at Trump er en briljant spiller, og at han spiller et så avansert og komplisert spill at vi vanlig dødelige ikke forstår hva som foregår. De hevder også at Trump vil gå ut av enhver konflikt som en vinner.
En som hevder dette ble slik gjengitt i WSJ: «Vance Wields Threat of Sanctions, Military Action to Push Putin Into Ukraine Deal… Vice President JD Vance said Thursday that the U.S. would hit Moscow with sanctions and potentially military action if Russian President Vladimir Putin won’t agree to a peace deal with Ukraine that guarantees Kyiv’s long-term independence.» (link nedenfor).
Det som hevdes her er at Putin må gå med på at Ukraina får «long term independence».
Vi vil dog hevde at en slik avtale, en avtale som garanterer Ukrainas uavhengighet på lang sikt, en avtale med Putin underskrift, vil være like mye eller like lite lite verdt som den avtalen Chamberlain inngikk med Hitler i 1938.
Vi tror ikke Trump spiller et avansert spill, vårt syn er at Trump bare er prinsippløs og kortsiktig. Hans utallige uttalelser hvor han snakker beundrende om diktatorer som Putin og Xi Jinping og Kim Jong Il støtter opp om dette synet.
Krig og fred
Vårt syn er at hvis denne krigen ikke avsluttes med en klar militær seier til Ukraina og Vesten, vil dette føre til at Russerne betrakter denne (foreløpige) avslutningen på krigen som en seier. Putin vil så bruke noen års fred til å gjenreise russisk økonomi, deretter vil han ruste opp, og han vil fortsette å presse mot og eventuelt invadere de tidligere russiske/sovjetiske lydrikene i øst Europa.
Som avslutning på denne kommentaren siterer vi hva filosofen Leonard Peikoff (i boken Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand) skrev om Chamberlains avtale med Hitler i 1938.
(sitat begynner) …consider Neville Chamberlain’s argument in favor of appeasing Hitler after the Munich conference of 1938. «Hitler,» he said in effect, «demands Czechoslovakia. If we give in, his demand will be satisfied. The result will be peace in our time.»
Mr. Chamberlain treated Hitler’s demand as an isolated fact to be dealt with by an isolated response; to do this, he had to drop an immense amount of knowledge. He did not relate Hitler’s demand to the knowledge already gained about the nature of Nazism; he did not ask for causes. He did not relate the demand to his knowledge of similar demands voiced by aggressor nations and even local bullies throughout history; he did not ask for principles. He did not relate his own policy to mankind’s knowledge of the results of appeasement; despite ample indications, he did not ask whether his capitulation, besides satisfying Hitler, would also embolden him, in crease his resources, hearten his allies, undermine his opponents, and thus achieve the opposite of its stated purpose. Chamberlain was not concerned with any aspect of a complex situation beyond the single point he chose to consider in Isolation: that he would be removing Hitler’s immediate frustration.
Deeper issues are involved in this example. Chamberlain was proposing a course of action while ignoring the field that defines the principles of proper action, ethics. He did not ask whether his course comported with the virtues of honor, courage, integrity—and, if not, what consequences this portended. He dropped the fact that foreign-policy decisions, like all human actions, fall within a wider context defined by moral philosophy (and by several other subjects as well). The prime minister wanted «peace at any price.» The price included the evasion of political philosophy, history, psychology, ethics, and more. The result was war. (sitat slutt).
Det Peikoff skriver om Chamberlain passer også perfekt på Donald Trump. Det burde være lett å konstatere at Donald Trump er vår tids Neville Chamberlain. Peikoff skriver at resultatet av Chamberlains ettergivenhet overfor Hitler måtte bli krig. Vi frykter at det er også dette som vil bli resultatet av Trump’s ettergivenhet overfor Putin.
Og det er ikke bare Europa som er blitt farligere. Trumps svik overfor Ukraina vil styrke Nord-Korea, Kina, Iran, Hamas – og hele verden er blitt et langt farligere sted.
.
.
.