I disse dager pågår en interessant rettssak i Oslo. En gallerieier er tiltalt for å ha svindlet kunder som har kjøpt kunstverker av ham: gallerieieren oppga først at maleriene var malt av en kunstner ved navn Werner Jensen, og det ble visstnok opplyst at denne Jensen hadde tilhold i Berlin og at hans verker var utstilt på flere respekterte gallerier. 

Nå har det vist seg at dette ikke var korrekt, og at maleriene var malt av gallerieieren selv. 

Flere av de som har kjøpt maleriene har følt seg lurt, og saken er anmeldt til politiet. Nå står gallerieieren/kunstneren for retten tiltalt for svindel. 

Gallerieieren hevder at han ikke har gjort noe galt, han sier at det er vanlig at kunstnere benytter pseudonym. Nå kan man si at i de fleste tilfeller vet kjøperen i så fall at verket er skapt under pseudonym, men i dette tilfellet virker pseudonymet Werner Jensen som et relativt normalt navn, og det var rimelig å gå ut i fra at dette var det virkelig navnet på den som har produsert disse verkene. 

Spørsmålet er om kundene er lurt. Hvis gallerieieren har gitt opplysninger om Jensen som ikke er korrekte, for eksempel at han er en renommert kunstner som er utstilt på respekterte galleri, er det et element av svindel her. 

Men hvis vi først bare holder oss til bildene – er det som har foregått svindel? Vi vil si Ja, men ikke på en måte som angår rettsapparatet. 

Et kunstverk er et fysisk eller mentalt objekt innenfor en av følgende kategorier: maleri, skulptur, skjønnlitteratur/skuespill/spillefilm, arkitektur, musikk/sang, dans. Mange vil også ha med fotografi på listen over kunstarter, og det er mulig at også dataspill (som kan betraktes som en interaktiv spillefilm) kan klassifiseres som kunst.

Det er dog ikke slik at ethvert objekt innenfor en av disse kategoriene kvalifiserer som et kunstverk; for at et verk skal kunne betraktes som kunst må det oppfylle to kriterier: Det må ha en viss håndverksmessig kvalitet, og det må ha en viss idérikdom. (Hvor grensen skal gå mellom kunst og ikke-kunst kan det da være delte meninger om, men det er ikke noe uvanlig eller problematisk med dette; slik er det på en rekke områder. Hvor går for eksempel grensen mellom barn og ungdom, mellom ungdom og voksen, mellom voksen og gammel? Hvor går grensen mellom by og tettsted? Hvor går grensen mellom bekk og elv? Den vanlige måten å formulere dette poenget på er å si at grensen er opsjonal innenfor et intervall, og at forskjellige personer kan være uenige om hvor grensen skal plasseres.) 

En rekke objekter som i dag av noen betraktes som kunstverk oppfyller ikke disse to kriteriene, og da er de ikke kunstverker. Dette gjelder spesielt inn skulpturer og maleri, hvor enkelte verker i beste fall kan karakteriseres som dekorasjoner, i verste fall som skrot. 

Nedenfor kan man finne en lenke til katalogen til en av de siste Høstutstillingene hvor en rekke objekter som ikke er kunstverk er avbildet. Heller ikke det som produseres av aktører som Jackson Pollock og Mondrian er kunstverker; de er dekorasjoner. Grunnen til at verker av disse to, og mange andre som lager lignende verker, ikke er kunstverker er at de overhodet ikke har noe idémessig innhold. Det kan være penere og artige å se på, men det kreves langt mer av et verk for at det skal kunne klassifiseres som et kunstverk. 

Men hva er et kunstverk verdt? Og da tenker vi ikke på affeksjonsverdien som et bestemt verk kan ha overfor bestemte personer, vi tenker på prisen som dannes når verket tilbys for salg til et generelt publikum.  

Alle vet at enkelte kunstverk er blitt solgt for enorme beløp, og da tenker vi ikke bare på verker skapt av virkelige kunstner som for eksempel Vermeer og Rembrandt og Da Vinci og Caravaggio og Hertevig; også verker av dyktige og fiffige dekoratører er solgt for enorme beløp. (Nedenfor gir vi en link til en liste over dekorasjoner som er solgt for enorme beløp.) 

Den pengemessige verdien til et fysisk verk (maleri, skulptur), den som kommer til uttrykk når det blir solgt/kjøpt, er et resultat av fire elementer. 

1) Man kan betale for opplevelsen man får når man betrakter verket, og det at man kan betrakte  verket i sitt eget hjem eller sitt eget galleri når man måtte ønske – eller den prestisje NN oppnår ved at et verk utstilt i et stort galleri er utstyrt med en plakett som sier «Utlånt fra samlingen til NN». 

2) Man betaler også for koblingen til den som har skapt verket: å eie noe som Rembrandt eller Vermeer selv har malt og vært i direkte kontakt med, kan betraktes som verdifullt, og dette kan for noen være verdt store beløp. 

3) Man kan også betale for verket som et investeringsobjekt. Da er man kanskje mindre opptatt av opplevelsen av verket og kontakten med kunstneren, man er mest interessert i det man på et senere tidspunkt kan selge verket for. 

4) Det siste elementet vi vil ta med her er at verker kan få en slags kjendisstatus. For noen kan dette være verdt store penger. Kjøperen kan da henge bildet på veggen, ta med seg gjester bort til bildet og si: «Dette er det bildet som var gjenstand for den rettsaken, du husker sikkert den …..».  En viss type gjester vil bli behørig imponert av slikt. 

Hvilken av disse elementene som har størst verdi for en som kjøper et maleri eller en skulptur er ikke godt å si på generelt grunnlag, det varierer fra person til person, men jeg vil tro at for en ekte kunstkjenner er det de to første elementene som er viktigst. 

Hvordan kommer bildene til Werner Jensen ut av en vurdering hvor man tar hensyn til disse elementene? (Sjekk gjerne noen av bildene til Werner Jensen på link nedenfor; på linken merket «Bilder» er noen av Jensens verker å se i bakgrunnen av et fotografi av gallerieieren). 

Ut i fra kategoriene 1) og 2) er Werner Jensens bilder null verdt. Men i og med at dette er blitt en sak, har bildene fått en slags kjendisstatus, og da er det mulig at de har en verdi ut i fra kategoriene 3) og 4). 

Det spørsmålet vi begynte med var følgende: Er dette en sak som hører hjemme i rettsapparatet? 

Hvis den som har solgt bildet har gitt usanne opplysninger om kunstneren status (for eksempel at han var utstilt på renommerte galleri i Europa), er dette svindel, og da er det mulig at selgeren kan dømmes. Men hvis det eneste som er kritikkverdig er at det er gallerieieren selv som har malt bildene, er dette ikke en sak som hører hjemme i rettsapparatet. 

Det som er svindel her er at verker av denne typen fremstilles som kunst. Dette er dog en type svindel som ikke skal bringes inn i rettsapparatet; at denne type verker presenteres og av alle etablerte miljøer aksepteres som kunst, viser bare at kulturen er sterkt irrasjonell.

Ayn Rand brukte ikke ordet «kunstner» om de som produserte slike verker og fremstilte dem som kunst (Jackson Pollock, Mondrian, Werner Jensen, mange flere), hun brukte det treffende uttrykket «perpetrators»: «gjerningsmenn». Å produsere verker som disse gjør og å fremstille dem som kunstverker, er på en måte kriminelt selv om det ikke bryter noen juridisk lov. Den korrekte betegnelsen for de som har skapt dem er da «gjerningsmenn». Her kan man også bruke et uttrykk som man dessverre svært ofte får bruk for: «Verden vil bedras». .

.

.

Oversikt over Werner Jensen-saken fra NRK

https://www.nrk.no/ytring/nar-blir-det-svindel-a-male-bilder-under-falskt-navn_-snart-far-vi-svaret.-1.16293164

https://www.nrk.no/norge/john-erik-_werner-jensen_-hedemark-skal-i-rettssak-1.16290756

Katalog fra Høstutstillingen

https://www.hostutstillingen.no/wp-content/uploads/2021/01/Katalog-Høstutstillingen-2020-1.pdf

Bilder

https://www.nrk.no/norge/politiet-avviser-at-kunst-fra-bedragerisiktet-gallerieier-skal-odelegges-1.15452963

Dekorasjoner: Jackson Pollock

https://www.google.com/search?q=jackson+pollock+paintings&tbm=isch&ved=2ahUKEwjPxsqTtZT9AhUekaQKHXFTBSQQ2-cCegQIABAA&oq=jackson+pollock&gs_lcp=CgNpbWcQARgBMgQIIxAnMgUIABCABDIFCAAQgAQyBQgAEIAEMgUIABCABDIFCAAQgAQyBAgAEB4yBAgAEB4yBAgAEB4yBAgAEB46BggAEAcQHlAAWABg5QtoAHAAeACAAVaIAaYBkgEBMpgBAKoBC2d3cy13aXotaW1nwAEB&sclient=img&ei=Py7rY4-rJ56ikgXxppWgAg&bih=1250&biw=1535&client=safari&hl=no

Dekorasjoner: Mondrian 

https://www.google.com/search?q=mondrian+&tbm=isch&ved=2ahUKEwjUlfCatZT9AhXTk6QKHTaqAJ4Q2-cCegQIABAA&oq=mondrian+&gs_lcp=CgNpbWcQAzIFCAAQgAQyBQgAEIAEMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeOgQIIxAnOgYIABAHEB46BAgAEEM6BwgAELEDEEM6CAgAEIAEELEDOgsIABCABBCxAxCDAVCmCFj0FWDkF2gAcAB4AIABb4gBzwaSAQQxMC4xmAEAoAEBqgELZ3dzLXdpei1pbWfAAQE&sclient=img&ei=Ti7rY9S2OdOnkgW21ILwCQ&bih=1250&biw=1535&client=safari&hl=no

Dekorasjoner solgt for enorme beløp

Top 10 Most Expensive Contemporary Art in the World

En spøkefugl viser at modernistisk kunst er skrot – «Modern Art is bullshit» – ved å smugle inn et egenprodusert, verdiløst bilde og henge det opp på Tate Gallery i London. 

Å brenne en bok eller et flagg anses av av enkelte som en viktig symbolsk handling for å gi uttrykk for avsky overfor det som boken eller flagget representerer. Under Vietnamkrigen var det omfattende demonstrasjoner i storbyer i Vesten mot USAs forsøk på å hindre kommunistiske Nord-Vietnam i å erobre Syd-Vietnam, og deltagerne brant ofte USAs flagg. Hvis vi går noen hundre år tilbake i tiden finner vi at religiøse grupper arrangerte bokmål hvor det de anså som skadelige bøker ble brent. Nasjonalsosialistene i Tyskland brant bøker som representerte jødiske ideer og innflydelse, og i noen av sydstatene i USA på 60-tallet ble det arrangert bål hvor man brant Beatles-plater, dette etter at John Lennon hadde konstatert at Beatles var mer populære enn Jesus. (For våre mange yngre lesere skyter vi inn at John Lennon var den mest frittalende av Beatles-medlemmene.)

Så det å brenne flagg, bøker, endog plater, ser ut til å være en form for protest som man kan finne eksempler på opp gjennom store deler av historien. Slik jeg ser det er allikevel denne type protester ganske primitiv; man oppnår lite annet enn litt oppmerksomhet, og å fremstille seg selv som en primitiv person. 

Grunnen til at vi skriver om dette nå er at noen islam-motstandere (Sian, Rasmus Paludan) benytter Koran-brenning som en måte å markere motstand mot islam på: man brenner islams hellige bok for å markere motstand mot islam. De som brenner Koranen mener at islam står for menneskefiendtlige holdninger. 

Men det er mange bøker som står for menneskefiendtlig holdninger, blant dem finner man Das Kapital, Main Kampf, Det kommunistiske manifest, Zions vises protokoller, Bibelen – og mange flere, men disse er vel de mest kjente. 

Bør man har rett til å markere et politisk standpunkt ved å brenne slike – og alle andre – bøker? Svaret på dette er et udiskutabelt Ja. (Dvs. det burde være udiskutabelt, men det er ikke det i dag.)

Nå er det enkelte som protesterer mot denne type markeringer. En avisoverskrift sier følgende: «PST griper inn i ytringsfrihetsdebatten, mener Koran-brenning øker terrorfare» (link nedenfor). 

«Svensk politi følger norsk oppskrift: Forbyr ny Koranbrenning foran den tyrkiske ambassaden» (link nedenfor). 

Det som skjer er altså at enkelte, inkludert noen intellektuelle, vil forby Koranbrenning fordi det setter oss i fare; og PST mener at demonstrasjoner mot islam som inneholder Koranbrenning fører til at vi blir et mål for terror. 

Før vi går videre presiserer vi at dette handler ikke om hva som er klokt eller hva som er sofistikert, det handler om hva man har rett til å gjøre i et land som er eller burde være fritt. 

Som kjent legger islam stor vekt på at blasfemi og latterliggjøring av islam skal være forbudt. Men i et fritt land er slike ting tillatt. Mange muslimer er derfor sterke motstandere av at Koranbrenning er tillatt. 

Det dette fundamentalt sett handler om er følgende: islam godtar ikke frihet. Enkelte muslimer vil innskrenke den friheten som finnes i Vesten. Enkelte muslimer krever at også ikke-muslimer skal rette seg etter islams lover. Disse muslimene setter islams krav over lover som beskytter frihet; disse muslimene vil innskrenke friheten for å få gjennomslag for islams krav. 

Det er da fundamentalt sett en kamp mellom islam og Vesten, eller et slag i en langvarig krig mellom islam og Vesten, mellom islam og individuell frihet. 

Vi nevnte over at enkelte intellektuelle, og organer som PST, heller vil at vi skal redusere vår frihet for å tekkes islam enn å tillete Koranbrenning, dette for å hindre at krefter som representerer islam skal angripe oss. Noen hevder at nasjonale interesser bør trumfe Sians ønske om å brenne Koranen – men å nekte Sian å brenne Koranen er intet annet enn å gi etter for en fiendtlig makt. Og som vi vet av en nylig og en ikke fullt så nylig smertelig erfaring (Putin, Hitler): ettergivenhet overfor en aggressor fører bare til at aggressoren blir enda mer aggressiv. 

Hvis vi lar islam få gjennomslag på dette punktet er det bare å forvente at islamske krefter vil kreve enda større innskrenkninger i vår frihet for å tekkes islam. 

Men hvordan burde man forholde seg i en krig eller konflikt når vi står for større frihet og vår motstander står for mindre frihet? Vi burde forsvare vår frihet. 

Det bør derfor ikke komme noen som helst restriksjoner på brenning av bøker. Ja, brenning av bøker er en primitiv måte å protestere på, men også primitive mennesker har rett til frihet. Òg når frihetsmotstandere går løs på de primitive og lykkes, vil de etterhvert gå for å innskrenke friheten til de noe mindre primitive. 

Det som da virkelig øker terrorfaren er vår frihet, og at vi nøler eller er lite villige til å forsvare den. 

Det som sikrer vår trygghet er at vi har et så sterkt apparat som beskytter vår frihet at ingen vil våge å angripe oss. Dette gjelder militært forsvar, det gjelder politiet, det gjelder rettsapparatet. 

Det som har satt vår frihet og trygghet og sikkerhet i fare er ikke Koranbrenning, det som har satt vår sikkerhet og frihet og trygghet i fare er at så mange har tatt for gitt at det ikke har vært behov for å være forberedt på å forsvare den: Rettsapparatet straffer ikke voldelige islamister (de blir alle erklært psykisk syke og det blir fastslått at deres terrorisme ikke har noe med islam å gjøre), og Vestens militærapparat tapte for islam etter tyve års krig i Afghanistan. 

De som brenner Koranen bør få all nødvendig politibeskyttelse, og de som med vold forsøker å hindre slike protester bør arresteres, dømmes og ilegges en betydelig fengselsstraff under kummerlige forhold. (De som på en fredelig måte demonstrerer mot Koranbrenning har selvfølgelig all rett til å gjøre dette.) 

Men antagelig vil ingenting av dette skje; det som vil skje er at den politiske elite vil gi etter for islamistenes krav om å innskrenke friheten i Vesten for å tekkes den totalitære politiske ideologien islam. 

Det er dessverre ikke bare eliten som ønsker å innskrenke friheten: «Nesten halvparten av nordmenn (44,5 prosent) mener det bør være forbudt å brenne koranen eller andre religiøse symboler, viser en ny meningsmåling InFact har gjennomført for Nettavisen» (lenke nedenfor).

Denne ettergivenheten er et resultat av at venstreorienterte ideer står så sterkt i kulturen. Venstreorienterte ideer innebærer reduksjon av individuell frihet og utvidelse av statens makt. I tillegg til dette er sosialismen og islam ideologisk sett ganske lik hverandre; forskjellene kommer kun av disse to ideologiene oppstod med mer enn 1000 års mellomrom; de frihetsfiendtlige og selvoppofrende idéene som kom til utrykk i islam fikk en religiøs ramme (noe annet var ikke mulig på denne tiden), de frihetsfiendtlige idéene som kom til uttrykk i sosialismen fikk betegnelsen videnskapelig sosialisme (dette var som man kunne forvente på denne tiden). 

Som det heter: «Den som ikke er villig til å forsvare friheten, de fortjener den ikke». Og frihet er en forutsetning for samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Ja, koranbrenning er primitivt, de som brenner Koranen er da et lett mål å kritisere, men også disse menneskene fortjener frihet, og friheten er udelelig: begynner man å innskrenke den vil den etterhvert bli mindre og mindre. Det eneste som kan gi full trygghet er full oppslutning om de idéene som friheten bygger på, inkludert å ha den nødvendige vilje og styrke til å forsvare den fullt ut. Dessverre ser det ut til at vi ikke har dette i dag. 
.

.

.

.

PST griper inn i ytrings­frihets­debatten, mener Koran-brenning øker terrorfare

Svensk politi følger norsk oppskrift: Forbyr ny koranbrenning foran den tyrkiske ambassaden

https://www.nettavisen.no/koranbrenning/ytringsfrihet/sverige/maling-om-koranbrenning-jeg-er-nok-litt-overrasket/s/5-95-902377

«Kunnskap er makt» heter det. Makt er evne til å gjennomføre ønsker – å ha makt er derfor en god ting. Men for å få makt må man ha kunnskap. Kunnskap får man fra to kilder: Fra erfaring etter omgang og interaksjon med mennesker, og fra lesing. En forutsetning er dog at man tenker grundig gjennom og analyserer det man leser og de erfaringene man skaffer seg. 

Vi vil derfor anbefale disse to tingene til alle; dog slik at man setter dem i sammenheng med egne ønsker, planer, ambisjoner, interesser og evner. 

Man bør omgås mange forskjellige mennesker, mennesker med forskjellige interesser, oppfatninger, bakgrunn, o.l., og man bør lese et bredt utvalg av den litteraturen som finnes på områder man er interessert i. Vi har sett at enkelte oppfordrer noen til ikke å lese visse forfattere eller visse aviser og nettaviser. Vi kan ikke mene annet om dette enn at de som oppfordrer andre til ikke å lese visse kilder har noe å skjule. Vi sier: Les alt! Det vil si, les bøker og artikler av skribenter og forfattere med forskjellige synspunkter om alle temaer  – igjen slik at man tolker det vi sier her i samsvar med egne interesser og evner, og ikke minst den tid man har til rådighet. Det vi sier her er stikk i strid med den kanselleringskultur som i dag dominerer innen mainstream. Men denne kanselleringskulturen er intet annet enn en innrømmelse av at de som står for den har noe å skjule; deres standpunktet tåler ikke dagslys, det finnes fakta som kan velte de standpunkter, meninger og holdninger som sterke aktører innen mainstream ønsker å få gjennomslag for.  

Leser man intelligente og kunnskapsrike skribenter er det alltid noe å lære, enten noe nytt som man ikke kunne fra før, eller noe som bekrefter ting man allerede vet – eller man får testet sine standpunkter mot potensielt hardtslående motargumenter. Hvis man ikke leser skribenter som har et annet syn enn det en selv har, ender man gjerne opp med standpunkter og meninger som ikke kan kalles kunnskap, men som med rette kalles fordommer. 

I samsvar med det vi sier over leser vi for tiden Erik Tunstads bok Evolusjon: Basert på en sann historie (Humanist forlag, 2015).  Omtalen av boken fra forlaget inneholder bla. følgende: «Evolusjonsteorien … ble utviklet av Charles Darwin på 1800-tallet og har siden den gang blitt forbedret av hundretusener av forskere, slik at den i dag fremstår som en av vitenskapens best dokumenterte teorier. I denne boka tar biologen og vitenskapsformidleren Erik Tunstad oss med gjennom livets fire milliarder år lange historie, fra de første cellene til det moderne mennesket. Boka omhandler også kritisk tenkning, vitenskapelig tenkemåte og metode, og tar et oppgjør med kreasjonisme – den religiøst begrunnede motstanden mot evolusjonsteorien.»

Tunstad har solid faglig bakgrunn; han er cand.scient. i økologi, han er høyskolelektor i naturvidenskap, han har arbeidet med forskningsjournalistikk og har vært redaktør for forskning.no. Han har også vært programleder i NRKs Verd å vite. 

Årsaken til at vi valgte å lese denne boken var at vi ville se hva en mainstream-forfatter bruker som argumenter mot kreasjonisme og teorier om intelligent design, teorier som ser ut til å ha fått økt oppslutning de siste årene. Vi slutter helt opp om Tunstads syn om at kreasjonisme og intelligent design ikke er videnskapelige teorier: de som slutter opp om disse teoriene har forlatt den videnskapelige metode. Kreasjonisme og intelligent design er intet annet enn religion forkledt i en videnskapelig språkdrakt, og religioner har ingen rasjonell begrunnelse.   

Men det vi har tenkt å dele med våre lesere er ikke det Tunstad sier om evolusjonsteorien; vi bare nevner at det ikke finnes noen god grunn til å tvile på at evolusjonsteorien i det store og hele er en riktig teori. Det vi har tenkt å dele er tre poenger som dukket opp i boken, poenger som det kanskje er uventet å se så klart formulert fra en mainstream-kilde. Disse poengene er noe perifere i forhold til det som er bokens hovedtema, men de er allikevel interessante. Han sier noe om klima, han sier noe om grunnleggende etikk, og han sier noe om kollektivisters natur.  

Klima 

Hvis man bare følger med i mainstreamkilder, får man inntrykk av at klimaendringer i stor grad er menneskeskapte, at vi står foran en katastrofe, og at vi kan gjøre noe med det (ved å sterkt redusere bruken av bensin, gass, og olje). De som tror på den menneskeskapte klimakrisen hevder at «kloden koker», at man må gå over til elektriske biler, at sokkelen må elektrifiseres, at det må settes opp stadig flere vindmølleparker, at man må følge oppsatte klimamål uansett hvor mye det vil koste, og så videre. Dette er nødvendig for å hindre en klimakatastrofe, påstås det. 

Men seriøse fagfolk har et annet syn på klimaendringene enn det inntrykk man får hvis man bare leser overfladiske mainstream-kilder, dvs. de store avisene, NRK og TV2. Det synet seriøse fagfolk har kommer det sjelden til uttrykk i pressen, pressen følger til og med en aktiv linje som innebærer at seriøse fagfolk sjelden eller aldri slipper til i disse mediene. 

Men nå skal vi se hva Tunstad skriver: «Naturen er aldri i balanse ….» sier han i en delkapitteloverskrift. Når Tunstad sier at naturen ikke er i balanse ligger det implisitt i dette at klimaet aldri er i balanse; klimaet er alltid i endring.  

Vi gir igjen ordet til Tunstad: «Det er bare i politikernes og naturvernenes eventyrbøker at naturen befinner seg i en tilstand av harmonisk balanse. Klimaet endrer seg konstant. Det har det alltid gjort, det kommer det alltid til å gjøre … Vulkansk aktivitet, jordskjelv – fjellmassiver vokser eller forvitrer – og skaper barrierer mellom dyr og planter, som med tiden utvikler seg til nye arter, som kanskje i seg selv igjen påvirker klimaet gjennom mer eller mindre kompliserte positive og negative feedback mekanismer. Selve jordas bane rundt sola er heller ikke konstant, og sola har også sine opp- og nedturer – som igjen reflekteres i artenes utvikling. … Den siste solflekkperioden økte temperaturen i Norge med en ørliten mikrograd.» (s. 20).   

Tunstad omtaler altså klimaendringer og nevner noen årsaker til at slikt skjer, men han nevner ikke menneskelig aktivitet, utslipp av CO2, som en faktor i denne sammenheng. Meget overraskende å se noe slikt fra en mainstream-kilde. På den annen side er Tunstad en seriøs videnskapsmann, og da er det dette man kan forvente. 

Grunnleggende moral

Tunstad kommer inn på grunnleggende moralprinispper, og sier innledningsvis i et kapittel med tittelen «Ondskap» følgende: «De aller fleste mennesker er grunnleggende gode og snille – med det alltid tilstedeværende slingringsmonn. Alle har sin pris, alle har sin terskel. Noen svikter sine venner for en pils, andre dør for dem. Noen jukser under elgjakta». 

Hvis han hadde sagt at «de fleste har sin pris» ville jeg sagt meg helt enig i dette. Jeg deler ikke hans syn om at alle er til salgs; det er noen – antagelig alt for få – som virkelig har integritet. Dette sier jo Tunstad også selv: han sier at «noen er villige til å dø for sine venner».  Tunstad velger her et drastisk eksempel, men en persons integritet kan jo bekreftes på langt mindre dramatiske måter enn dette. En videnskapsmann kan for eksempel vise sin integritet ved å si at menneskelig påvirkning har svært lite å si for klimaendringene.  

Man så fortsetter Tunstad med følgende: «Selv om det i enkelte kulturer og miljøer kan være et ideal, er så godt som ingen av oss tvers gjennom gode. En av grunnene til dette er at begrepet er absurd.»

Tunstad sier at begrepet «god» er absurd. Dette er meget merkelig.  

Videre: «Å være absolutt god ville bety å tilsidesette deg selv og dine interesser fullstendig – det ville bety å utslette deg selv for å tjene andre. Og gjør du det, skader du ikke bare deg selv, men også slekta di, ungene dine. Vi er nødt til å utvise et visst monn av egoisme og hensynsløshet – for å ta vare på oss selv» (s. 269). 

Her er det noe som er akkurat som forventet, og noe som er svært overraskende. Tunstad mener at godhet er ødeleggende. Her er det noe som absolutt ikke stemmer. Det kommer av at Tunstad setter likhetstegn mellom godhet og altruisme. 

Altruisme er som kjent det etiske prinsipp som sier at det som er moralsk er å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre. At praktisk talt alle tar dette som det eneste etiske utgangspunkt er som man kan forvente, men det som er sjelden å se er dette formulert så tydelig og eksplisitt som Tunstad gjør det her. Det han sier er at godhet medfører at man ødelegger seg selv. Men hvis altruisme er kriteriet på godhet, da er dette sant. 

Det som er overraskende er at Tunstad, etter at skrevet dette, ikke stiller seg noen spørsmål. «Er det noe som skurrer her?». «Kan det virkelig være slik at godhet er å ødelegge seg og sine?» Det er egentlig merkverdig at en intelligent person overhodet ikke stiller dette spørsmålet. Tunstad bare avfeier problemstillingen og sier at begrepet «godhet» er absurd. 

Det vi vil si er at godhet er å ta vare på seg og sine, og å ikke krenke andre. (Dette kan presiseres over svært mange sider, og det har noen av oss gjort andre steder og vi går ikke inn på det her.) Vi bare skyter kort inn her at den som har analysert altruismen grundigst er Ayn Rand, og hun har konstatert at «Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value», og det er akkurat dette Tunstad bekrefter i det vi siterte over: «Er du god utsletter du deg selv og slekta di og ungene dine for å tjene andre»: Er du en konsekvent altruist vil dette medføre at du ødelegger alt for deg selv. Konsekvent altruisme fører til at du dør. Det er dette Tunstad sier. 

Politisk etikk

Tunstad kommer også inn på ekstreme sosialisters (de som var med i AKP) moralske fundament. Vi siterer: «Det finnes mennesker i Norge, som for få år siden støttet Stalins regime der det ble drept millioner, mens de samtidig fordømte Hitlers gasskammere. Begrunnelsen var formodentlig at «Stalin nedkjempet borgerskapet – og det rettferdiggjør litt lidelse». De støttet også Pol Pots folkemord i Kambodsja – ikke bare på et filosofisk plan, men direkte og fysisk gjennom politisk og økonomisk støtte. Folk i 1970-tallets Norge som støttet AKP(ml), er altså på en måte skyldige i å ha muliggjort et folkemord. Flere av dem har likevel i dag etablert seg i høye stillinger i det norske samfunn. De er professorer i journalistikk, forsvarere av en ytringsfrihet de selv ville ha nektet oss bare noen år tidligere. De er moralske pekefingre i avisenes spalter, de jobber i store forlag. Vi er altså i stand til å fordømme vold, og samtidig godta den som et nødvendig onde» (s. 271). Tunstads kilde er «Personlig meddelelse fra opptil flere av mine venner med bakgrunn i AKP(ml)» (s. 486). 

Legg merke til Tunstad skifter fra «de» til «vi»: Når han snakker om AKPernes støtte til folkemord sier han at «DE støttet folkemord». Men så tolker han ut av dette at «VI» – altså alle – er i stand til å godta folkemord, eller som han sier: «vold». Han beskriver korrekt noe AKPerne gjorde, og så slutter han fra dette at det de gjorde er vi alle i stand til å gjøre.   

Det er sjelden man ser denne tilsløringen så tydelig som man gjør her. Hvilken tilsløring? Tilsløringen gjelder skillet mellom de som respekterer individer, og de som ikke respekterer individer, dvs. skillet mellom kollektivisme og individualisme. Kollektivisme innebærer null respekt for individer, og sosialismen er en kollektivistisk ideologi. Dessverre er det slik at siden kollektivisme dominerer i dag er det svært få som respekterer individer. Tunstad tar kollektivisme, som altså innebærer mangel på respekt for individer, for gitt. Han spesifiserer at AKPere støttet folkemord, men sier som en slags logisk konklusjon på dette at alle kan støtte folkemord. Det Tunstad sier her henger sammen med det han skrev om etikk over, og er fullstendig logisk hvis man tar kollektivisme som utgangspunkt. Tunstad tar kollektivisme som så opplagt at han ikke er i stand til å se at alternativet individualisme finnes. 

Men kan Tunstads kollektivisme skyldes hans forståelse av evolusjonsteorien, en teori som enkelte har tolket til å hevde at det som overlever er arten, ikke individet? 

Kollektivismen sier at den primære metafysiske og sosiale enhet er en eller annen gruppe, og gruppen kan være rasen, klassen, økosystemet, nasjonen, familien – eller kanskje arten. I kontrast til dette har vi individualismen, som sier at individet er den primære enhet. 

Kollektivisme kan være riktig for grupper av dyr som kun fungerer som et kollektiv; vanlige eksempler som brukes for illustrere dette er maur og bier. Men med hensyn til mennesket er det individer som tenker og handler, og derfor er individualisme det riktige syn på forholdet mellom mennesker og den eller de grupper som det enkelte individ er eller velger å være medlem av.  

Alternativet

Tunstad er videnskapsmann, og han er derfor i stand til å forstå det som skjer på klimaområdet. Men når det gjelder fundamentale holdninger innen etikk slutter han fullstendig opp om de holdninger og prinsipper som er nærmest enerådende innen mainstream, dette selv om han forstår at de er absurde. Det ser ikke ut til at han er klar over at det finnes alternativer til kollektivisme og altruisme.  

Men alternativer finnes. Rasjonell egoisme er en etikk som sier at det som er moralsk godt er å handle slik man selv virkelig vil tjene på på lang sikt. Denne etikken står for prinsipper som ærlighet, produktivitet, integritet, rettferdighet, og innebærer at man ikke har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker og at man skal vise velvilje overfor andre inntil de viser at de ikke fortjener dette. Denne etikken er til fordel både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Kun med denne etikken som basis kan vi skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Denne etikken er basert på en konsekvent individualisme. Følger man denne etikken er man god. Følger man denne etikken er man god. Dette godhetsbegrepet står i motsetning til Tunstads godhetsbegrep. Dette godhetsbegrepet er rasjonelt, Tunstads godhetsbegrep er absurd. 

Helt til slutt vil vi bare nevne at Tunstad har rett når han sier at de som tidligere støttet/forsvarte folkemord i dag sitter i alle mulige viktige stillinger i statsapparatet, i akademia og i private virksomheter. Dette skjer samtidig med at de som støtter individuell frihet, de som hevder at ingen har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker, de som er for en begrenset stat og markedsøkonomi og velstand, de er kansellert. Dette sier en god del om det samfunnet vi har i dag. 
.

.

.

https://www.bokkilden.no/humanbiologi/evolusjon-erik-tunstad/produkt.do?produktId=10640892

I praktisk politikk står man ofte overfor situasjoner hvor man må foreta et valg hvor alle alternativene er dårlige. Den situasjonen man ønsker å være i når man må foreta et valg er at minst et av alternativene er langt bedre enn de andre, men i en god del situasjoner er det slik at alle alternativene er dårlige. 

Nå er det alltid en forhistorie før man kommer i en slik situasjon, men å diskutere dette er som å diskutere snøen som falt i fjor: Det er intet poeng å si at man kunne gjort noe annet for 5-10-15 år siden som ville gjort at man ikke er i den vanskelig situasjonen man er i i dag. 

Situasjonen med Sveriges medlemskap i NATO er en slik ekstremt vanskelig situasjon. Sverige ønsker naturlig nok å bli med i NATO, og opptak av medlemsland i NATO krever samtykke fra alle de land som er medlemmer. Tyrkia er medlem, Tyrkia har et anstrengt forhold til Sverige, og Tyrkia stikker da kjepper i hjulene for opptaket av Sveriges som medlem. 

Det som skjer – satt noe på spissen – er altså at et diktatur sier Nei til å ta opp et demokrati som nytt medlem i NATO. Dette er noe spesiell situasjon i og med at NATOs oppgave er å beskytte demokratier mot angrep fra aggressive diktaturer. 

NATO ble opprettet rett etter annen verdenskrig og hadde som formål å beskytte demokratiene i Vest-Europa mot det aggressive og ekspanderende Sovjetunionen. Etter annen verdenskrig ble alle land i Øst-Europa underlagt Sovjet; det var sovjetiske styrker som hadde drevet nazistene tilbake fra alle land i Øst-Europa i slutten av annen verdenskrig, og de trakk seg ikke uten videre tilbake, de innsatte diktatoriske sovjet-lojale regimer i alle land de hadde besatt. 

Da NATO ble opprettet mot slutten av 40-tallet ble det klart at NATO trengte et område på sin sørøstlige flanke for å være med på oppdemningen av Sovjet. Da var det helt naturlig at Tyrkia ble med i NATO. (Tyrkia var dog ikke med fra starten, landet ble medlem i 1952.) Men da var Tyrkia helt annerledes enn Tyrkia i dag. Tyrkia var da i betydelig grad et sekulært, nokså sivilisert demokrati, i all hovedsak pga. innsatsen fra Mustafa Kemal Ataturk (1881-1938). Wikipedia: «Mustafa Kemal oppløste kalifatet og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av det tradisjonelle hodeplagget fez. Han innførte en rekke reformer som tillot kvinner å stemme, jordbruksreform, fjerning av islam som statsreligion og etablering av sekularisme, moderniserte språk og utdannelsessystem og fikk innført en straffelov etter vestlig modell». 

Men etter at USA trakk tilbake støtten til sjahen av Iran under Jimmy Carter på slutten av 70-tallet og lot Iran bli en islamistisk republikk, har islam blitt sterkere i alle arabiske land, og i nærliggende land som Tyrkia. Det som har skjedd er altså at Tyrkia de siste tiår er blitt mer og mer islamistisk. 

Det som har skjedd er altså at et betydelig medlemsland i NATO har utviklet seg fra å bli noe som må beskrives som et noenlunde sekulært vestlig orientert demokrati til å kommer stadig nærmere det å være et islamistisk diktatur. 

Det som har skjedd er altså at NATO, som var en allianse av vestlig orienterte demokratier, har opplevd at et av medlemslandene har utviklet seg til å bli noe i nærheten av et islamistisk diktatur. Tyrkia, under sin nåværende leder Erdogan, har i en årrekke mer eller mindre direkte truet både andre medlemsland i NATO og Europa, men vi går ikke inn på dette her annet enn å si at dette gjelder innvandring fra muslimske områder til Europa. 

For å kommentere snøen som falt i fjor: Det vestlige ledere burde ha gjort var å stille strenge krav til Tyrkia og sagt at dersom dere ikke opprettholder en stor grad av demokrati, inkludert slike ting som ytringsfrihet og religionsfrihet, vil dere miste medlemskapet i NATO. Men som man kunne forvente: Også her sviktet alle vestlige ledere, de hadde ikke de prinsipper som var nødvendige for å følge en slik politikk. 

Nå er vi også kommet i den situasjonen at et av medlemslandene i NATO – et diktatur – nekter å ta opp i alliansen et land som søker om medlemskap, et land som er demokratisk. 

Hovedgrunnen til dette er at Sverige har betydelig ytringsfrihet, og den ytringsfriheten omfatter også kritikere av islam. Sverige har også gitt politisk asyl til kurdere, personer som kan betraktes som tyrkiske statsborgere, personer som har kjempet imot Tyrkias undertrykkelse av kurderne; men dette er personer som Tyrkias regime betrakter som terrorister. 

Sverige ønsker altså å bli medlem av NATO av opplagte grunner (Russlands aggresjon), alle NATO-land unntatt Tyrkia ønsker at Sverige skal bli medlem, så det vanskelige valget lederne i NATO-landene har nå kan oppsummeres i følgende spørsmål: Skal vi kreve at demokratiet Sverige innskrenker ytringsfriheten? Skal vi kreve at Sverige utleverer til Tyrkia politiske flyktninger som altså Tyrkia betrakter som terrorister? Skal vi si opp Tyrkias medlemskap i NATO? Skal vi kjøpe Erdogan, det vil si skal vi gi ham penger slik at han blir noe mindre prinsippfast? Skal vi tillate Tyrkia å sende enda flere muslimske innvandrere til Europa? (Tyrkias president Erdogan har et stort antall ganger kommet med trusler overfor Europa. Her er en av mange overskrifter som viser dette: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan truer med «åpne porten til Europa» for millioner av syriske flyktninger som befinner seg i landet» (Dagen).)

Alle vestlige ledere har vist en kolossal ettergivenhet overfor Putins stadig mer aggressive politikk de siste 15 år. Men dette snudde 180 gradet etter Russlands invasjon av Ukraina i februar i fjor. Kanskje man kan håpe at vestlige ledere også i forhold til Sverige,Tyrkia og NATO vil plassere seg på en korrekt linje? Denne linjen er som følger: Spark Tyrkia ut av NATO! 

Dette vil ha svært negative konsekvenser for Europa på mange måter: Det er Europa, det vil si NATO, som vil miste et strategisk viktig område spesielt nå som Russland under Putin har tatt opp igjen sin mangehundreårige aggressive utenrikspolitikk. 

Men hvis Tyrkia skifter sin formelle plassering i forhold til Europa og NATO kan det bety at Tyrkia blir mer åpent aggressivt overfor Europa. Dette kan bety at Tyrkia vil smugle muslimske innvandrere inn i Europa, og det kan også bety at Tyrkia vil støtte terroristgrupper som foretar angrep mot mål i Europa. 

Så det å bringe Tyrkias medlemskap i NATO til opprør vil ha negative konsekvenser. Men å la Tyrkia fortsette i NATO vil etter vårt syn være enda verre. 

Det som er det springende punkt her er at en allianse av demokratier har latt et av medlemslandene gradvis skifte ham og bli et diktatur uten at det er kommet alvorlige reaksjoner fra de demokratiske landenes ledere. 

Dette er det samme som vi har sett på en rekke feltet de siste tiårene: Alle ledere i Vesten, alle partier i Vesten, og de aller fleste i befolkningene i landene Vesten, har nærmest konsekvent støttet opp om en ettergivende politikk overfor diktaturer og pro-islamske terrorister (og overfor kriminelle). Dette er en implikasjon av altruismen som etisk ideal. Det er riktig at denne trenden snudde da Russland invaderte Ukraina, men vil disse lederne klare en tilsvarende snuoperasjon når det gjelder Tyrkia? Dette er et godt spørsmål som vi ikke har svar på. Men på spørsmålet om hva disse lederne burde gjøre har vi et svar. Vi ga det over og vi gjentar det her: Spark Tyrkia ut av NATO. Ta opp Finland og Sverige som nye medlemmer av NATO. 

Postscript om Paludan. 

Rasmus Paludan er en islamkritisk urokråke som reiser rundt i Skandinavia og brenner koraner. Dette er en ikke spesielt sofistikert form for protest mot islam. I frie land er kritikk av alt og alle tillat, slik kritikk kna fremmes både på et intellektuelt høyt nivå og på et mer primitivt nivå; staten har ingen rett til å si at kun sofistikert kritikk er tillatt. I frie, siviliserte land er Paludans form for kritikk tillatt. Også personer som ikke er spesielt sofistikerte har rett til frihet. 

Men en norsk akademiker har kommet med uttalelser som vi egentlig ikke synes er overraskende. Nettavisen gjengir professorJanne Haaland Matlary, som er katolikk, på denne måten: «Sverige lar en ekstremist brenne Koranen foran Tyrkias ambassade og torpederer sitt eget NATO medlemskap … ».

Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum slutter til en viss grad opp om dette standpunktet: Under overskriften «Dansk kjøtthode truer svensk sikkerhet» skriver han bla. at «Til gjengjeld er jeg enig med henne [Matlary] i at det er dårlig dømmekraft å tillate Rasmus Paludans Koranen-brennende enmannstrupp å fyre opp rett foran Tyrkias ambassade i en situasjon der nasjonal sikkerhet står på spill. Ytringsfriheten er ikke absolutt og fundamental, og det er lov å veie interesser opp mot hverandre … Danske Rasmus Paludan er en karikatur av en islamkritiker. Fantasien begrenser seg til å fyre opp Koranen med baconskiver… Når nasjonale hensyn står på spill, er det tunge grunner for å nekte klovnen Rasmus Paludan å brenne Koranen foran den tyrkiske ambassaden og være en nyttig idiot for Erdogan.»

Det Matlary og Stavrum kritiserer her er at den svenske regjeringen respekterer Paludans frihet. Men NATOs oppgave er jo beskytte medlemslandenes frihet …. Riktignok sier Matlary at Paludan kunne ha brent Koranen et annet sted og ikke rett foran Tyrkias ambassade, men ytringsfrihet er ikke et spørsmål om geografi: Alle burde ha rett ytringsfrihet, og i siviliserte land har alle rett til ytringsfrihet, og dette inkluderer urokråker og provokatører som Paludan. 

Vi tar med som en humoristisk avslutning på dette at noen tyrkiske muslimer protesterte mot koranbrenningen ved å brenne noe de trodde var Sveriges flagg, men det viste seg at det flagget de satt fyr på var det sveitsiske flagget. Reaksjonen fra Vesten på dette var som den burde være: det kom ingen reaksjon i det hele tatt. .

.

Oppdatering 31. januar. Vår kommentar over ble publisert søndag 29. januar. Mandag ettermiddag publiserte nettavisen en artikkel med følgende overskrift: «John Bolton: – Tyrkia bør kastes ut av Nato». Bolton er en av de utenrikskommentatorer vi setter høyt, så vi er egentlig ikke overrasket over at han har samme standpunkt som vi har.

https://www.nettavisen.no/john-bolton/nato-medlemskap/ukraina-krigen/john-bolton-tyrkia-bor-kastes-ut-av-nato/s/5-95-884369

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nato/tyrkia/koranbrenning/uio-professor-kritiserer-sverige-etter-koranbrenning-blasfemi-av-verste-sort/s/5-95-879250

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/dansk-kjotthode-truer-svensk-sikkerhet/o/5-95-879103?fbclid=IwAR3jRWyASngZiGiwfFjQpOnkarj2WtH2nciOI1RGiir7YNeWEueTvHHzpbs

Erdogan truer med å «åpne porten til Europa» for syriske flyktninger

…

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Krigen i Ukraina har nå pågått i 11 måneder. Man kan si at den begynte med Russlands invasjon 24. februar 2022, men det var mindre trefninger/angrep fra Russlands side før dette: Russland sendte militære styrker inn i de østlige delene av Ukraina før dette, og mange husker annekteringen av Krim i 2014. Disse angrepene ble møtt med svak respons fra Ukraina, og bare med tomt prat fra lederne i Vesten. Dessuten hadde Vesten tapt en rekke kriger de siste tiårene, noe som er lite annet enn et oppfordring til aggressive diktaturer om å kjøre på: «dere vil ikke møte motstand». 

Denne svakheten så vi også i den første reaksjonen etter invasjonen: Det første Vesten/USA tilbød Ukraina var å hente ut president Zelensky! Dette innebar at Vesten ville godta at Russland okkuperte Ukraina. Et sannsynlig scenario for det som kunne skjedd deretter var at Zelensky ville danne en slags eksilregjering som skulle forsøke å samle støtte for å kaste russerne ut av det da helt okkuperte Ukraina, et forsøk som aldri ville lykkes. 

Men Zelensky viste seg å være en svært modig mann. Han ville ikke ha den transporten USA tilbød ham, han ba istedet om ammunisjon! Dette ble raskt fulgt opp av en 180 graders kursendring fra lederne i Vesten, som samlet seg bak Zelensky og Ukraina: Vesten har deretter forsynt Ukraina med enorme mengder våpen, det er også innført en rekke sanksjoner mot Russland, og den verbale støtten fra Vestens ledere er 100 % (med et mulig unntak for – hvem ellers? – Frankrike). 

Det heter at det første som svikter i krig er alle planer for hvordan krigen skal gjennomføres. Det er blitt sagt at de russiske offiserene som ledet invasjonen/angrepene hadde med seg paradeuniformer når de invaderte Ukraina 24. februar, disse paradeuniformen skulle brukes i seiersparader i Kyiv noen dager etter invasjonen. Men slik gikk det ikke. Ukrainerne kjempet imot, og har påført den russiske hæren enorme nederlag. 

Men vil dette ende med en rask seier til Ukraina? Man kan håpe dette, og mange tror dette – selv om det er litt merkelig å snakke om rask seier nå når krigen har pågått i nesten ett år –  men la oss her skissere et par andre ikke helt urealistiske scenarier. 

Russland har vært i krig en rekke ganger, men de har ikke tapt alle disse krigene. Den første perioden av disse krigene har som regel påført Russlands store tap, men Russland har kolossalt mange soldater å sette inn. Russland har en enorm befolkning, de kan mobilisere og de kan pøse på med soldater i år etter år etter år. De to mest spektakulære eksemplene på dette er Napoleons invasjon i 1815, hvor Napoleon kom langt inn i russisk innland før han ble slått tilbake, og Hitlers invasjon under den annen verdenskrig. Hitler kom langt inn i det russiske innland før han ble slått tilbake. Så selv om det første året av krigen har vært svært lite vellykket fra Russlands side så kan de pøse på med nye soldater i et så stort omfang at de kan tvinge Ukraina i kne. 

Men dette forutsetter at Russland i tillegg til mannskapene også har utstyr: De må ha uniformer for alle slags værforhold, de må ha geværer, kanoner, stridsvogner, raketter, fly – som alle er avhengig av avansert teknisk utstyr. Slike ting har Russland tidligere kjøpt fra Vesten, og det er ingen andre land som kan levere slikt materiale av tilsvarende kvalitet. Nå importerer Russland slike ting fra Iran og Nord-Korea, men dette er land som ligger langt tilbake mht. teknologisk utvikling. Allikevel kan Russland komme langt med soldater og kuler og krutt; man kan komme et stykke med det som i andre sammenhenger kalles «brute force». 

Sanksjonene som Vesten har innført overfor Russland, og fokuseringen på å bruke svært mye ressurser på det militære – både mannskap og produksjonskapasitet – har ført til at velstanden i det russiske samfunnet har gått kraftig ned. Men ånden i befolkningen innebærer at det er riktig å ofre seg for fedrelandet, så dette vil ikke nødvendigvis føre til at befolkningen gjør opprør mot Putins regime. 

Alt tyder på at krigen går svært dårlig for Russland. Putin kan komme til å føle seg så desperat at det ikke er umulig at han vil trykke på den store knappen. Dette er et mulig scenario. Det som er et mulig svar da er at NATO benytter konvensjonelle våpen og forsøker å ødelegge alt som finnes av militært materiell og militære installasjoner i Russland. Dette kan føre til at krigen trappes opp slik at det blir en voldsom krig mellom ett desperat Russland og NATO. Dette kan bokstavelig talt ha katastrofale følger.  

Men man må også huske på at Russland er et stort land og at det er mange befolkningsgrupper (etniske russere er den største gruppen; de utgjør cirka 80 % av befolkningen), og at disse ikke er godt integrert som en befolkning. USA var en i lang periode en kontrast til dette. Der var det mange ulike befolkningsgrupper, men dette førte ikke til stridigheter fordi USA hadde en i betydelig grad individualistisk kultur, og da kan slike grupper fungere godt sammen; landets kultur var da en smeltedigel, en «melting pot». (I de senere år er USA blitt mer kollektivistisk, og det betyr at motsetninger mellom ulike befolkningsgrupper er blitt dyrket frem.) Men hvis kulturen er kollektivistisk vil slike ulike grupper ikke integreres. Russlands kultur er sterkt kollektivistisk, og det betyr at det lett kan bli stridigheter mellom de ulike folkegruppene (slik som vi så i Jugoslavia noen år etter at Tito døde). Det scenariet vi skisserer her er altså en slags borgerkrig.  

Enkelte vil kanskje si at det som pågår nå  – krigen mellom Russland og Ukraina  – er en form for borgerkrig innad i Sovjetunionen; for noen tiår siden var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen, og nå kriger disse to landene mot hverandre.  

Noe som også styrker dette scenariet om en borgerkrig innad i det nåværende Russland er at soldatene som kjemper i krigen i noe større grad kommer fra folkegrupper som holder til langt fra maktsenteret i Moskva, og de domineres av andre folkegrupper enn de som man kan kalle etniske russere. 

Et annet scenario er et slags opprør blant de som har makt, et opprør som går ut på å erstatte Putin. Og da er spørsmålet: Blir det bedre eller blir det verre? 

Først: Putin er svak. Han er 70 år gammel, han er sannsynligvis syk (noen man kan se på videoopptak), og han har ledet Russland inn i en krig som til hans og mange andre russiske lederes store overraskelse har påført Russland store tap på en rekke områder. Hans stilling er derfor sterkt svekket. På den annen side har han et maktapparat rundt seg som består av gamle venner som er der fordi de har vært lojale mot Putin i 30 år eller mer. Men dette maktapparatet består av folk som hadde enorme fordeler inntil krigen begynte; de hadde store formuer, de hadde muligheter til å reise til og oppholde seg i de flotteste strøk i Vestens storbyer, de var respektert, de hadde verden for sine føtter. Nå er de av så og si hele verden utenfor Russland betraktet som banditter. De kan tjene på å kvitte seg med Putin.  

Deretter: Putin er svak. Han har sviktet Russland. Han må erstattes av en som er sterkere en som vil føre krigen slik at den vinnes. En som står sterkt i en slik plan er lederen for den såkalte Wagner gruppen, Jevgeni Prigozhin. Prigozhin er en gangster, men hans hær, den private Wagner-gruppen. har kjempet i Ukraina og har gjort en langt bedre innsats enn de ordinære russiske styrkene. Soldatene i Wagner-gruppen har bedre utstyr og er bedre trent enn de fleste av de ordinære russiske soldatene. Han kan bli en utfordring for Putin i og med at han i tillegg til disse soldatene har viktig allierte som Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov. Kadyrov styrer Tsjetsjenia langt på vei som et islamistisk diktatur i samsvar med sharia. En annen alliert av Prigozhin er lederen for den russiske Nasjonalgarden, Viktor Zolotov. Hvis denne gruppen klarer å få makten i Russland ved å fjerne Putin så er dette antakelig det verste som kan skje. Putin er det som på engelsk kalles en «thug», en bølle, men de folkene vi har nettopp har nevnt er av samme type, bare enda mer vulgære, primitive og voldelige. Får disse makten vil de kunne intensivere krigen på en svært farlig måte.

En annen gruppe er de som står Putin nær, som ikke har soldater, men som til gjengjeld kontrollerer enorme økonomiske ressurser og det hemmelige politiet (FSB, SVR). Den sterkeste her er antakeligvis Nikolai Petrushev. Petrushev er sannsynligvis Putins nærmeste sikkerhetspolitisk rådgiver, og han har sannsynligvis vært hjernen bak de mange attentatene mot Putins fiender både i eget land og i en rekke andre land (alle kjenner til dette: en rekke russiske oligarker har omkommet ved at de her falt ut av et vindu, blitt forgiftet, omkommet i en trafikkulykke, etc.). Petrushev, alliert med rike oligarker som fortsatt er i live, og etterretningsapparatet, kan ha den mengden ressurser som er nødvendig for å fjerne Putin fra den maktposisjon han har. Får disse maktene vil de antakeligvis gå inn i forhandlinger og avslutte krigen. 

Vi må også nevne en tredje gruppe: Patriotene, hvor den mest sentrale figuren er Igor Girkin. Dette er en slags bred folkebevegelse men den har ikke svært stor oppslutning. Denne gruppen er mer nasjonalistisk orientert, men de har få ressurser utenom den nasjonalistiske ideologien. Girkin har våget å kritisere myndighetene; han mener at de er inkompetente og korrupte. 

Det er umulig å si hva som kommer til å skje med Russland fremover. Men slik er det med politiske kommentatorer: de spekulerer om fremtiden, men når de ser tilbake på hva som har skjedd så sier de at det som skjedde var opplagt. 

For vår del vil vi si at Russland hadde en periode med øket frihet fra kommunismens kollaps omkring 1990, og så begynte det å gå svært mye dårligere etter at Putin kom til makten tidlig på 2000- tallet. Dette kommer av at befolkningen i stor grad sluttet opp om ideer som nødvendigvis leder til diktatur; det var ingen stor oppslutning om ideer som fører til individuell frihet og markedsøkonomi. Det viste seg raskt etter at Putin kom til makten at han var en mulig fremtidig diktator, og hans handlinger på en rekke områder bekreftet dette: Ikke bare ble opposisjonelle fengslet, ikke bare ble undersøkende journalister drept, han gikk også til krig mot en rekke av de landet områdene som tidligere lå under Russland. Han gikk til krig mot Tsjetsjenia, han invaderte Georgia, han invaderte deler av Ukraina, og han annekterte Krim. 

En av de som advarte mot Putin var tidligere sjakkverdensmester Garry Kasparov. Kasparov var og er en svært oppegående politisk kommentator, og han var i en periode opposisjonspolitiker i Russland. Han sa klart og tydelig fra at Putins Russland kom til å bli mer og mer aggressivt, og han la dette frem i boken Winter Is Coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped som kom  i 2015. 

Og i den ikke spesielt populære sjangeren «Hva var det vi sa» kan vi også trekke frem at vi har advart mot Putin en rekke ganger: Her i 2006: «Vårt syn er at [Ukrainas president] Jusjtsjenko bør holde ut, at han bør stå opp mot det nye diktaturet Russland, og at Ukraina bør bli med i NATO fortest mulig. Jo sterkere Ukraina og dets allierte vil være, jo mindre er sannsynligheten for krig. Uansett regner vi med at det blir en del sabelrasling i de kommende dager, men vi håper intenst at en krig unngås. Men da må Vesten klart støtte Ukraina», og i 2007: «Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv». 

Her i 2014: «Putins Russland er svært nær ved å være et diktatur. Putin og hans venner her på ofte mer enn tvilsomme måter skaffet seg kontroll over alle de store selskapene, og dersom uavhengige forretningsmenn forsøker å konkurrere blir de ofte arrestert, siktet for å ha brutt konkurranselover. Journalister som graver dypt i saker som kan bli pinlige for myndighetene blir trakassert og ikke sjelden funnet drept. Opposisjonspolitikere blir ofte trakassert eller uskadeliggjort på annen måte. Eksentriske protestgrupper som Pussy Riot blir drevet vekk med piskeslag, og medlemmene satt også i fengsel i noen måneder….». 

Hovedgrunnen til at det nå er krig Ukraina er at Vesten viste en total ettergivenhet overfor Putin og hans regime, overfor flere andre diktatoriske regimer, helt frem til 24. februar 2022. 

Vi skyter inn i en parentes at en ting som kan ha gjort at lederne i Vesten så gjennom fingrene med Putins mange forbrytelse var at han skaffet dem en backup for den energien de selv ikke klart å fremskaffe etter at de hadde redusert kjernekraft og kullkraft for å satse på sol og vind. Lederne kan altså ha ignorert Putins forbrytelser på grunn av Det grønne skiftet. 

Vestens ledere viste den samme ettergivenhet overfor Hitler helt frem til krigen brøt ut i 1939. Det endte i en verdenskrig. Vi håper inderlig at vi ikke vil oppleve noe slikt en gang til. 
.

.

.

http://www.stemdlf.no/node/5126/

http://www.stemdlf.no/node/5126/

http://www.stemdlf.no/node/5549/

Det som nettopp har skjedd er veldig pussig. Rett etter at Kevin McCarthy ble valgt til Speaker ble det funnet hemmeligstemplede dokumenter i tidligere kontorer og residenser til president Joe Biden. Dokumentene stammer fra hans tid som visepresident under Barack Obama. 

Kan dette være tilfeldig? Er det virkelig slik at Bidens advokater plutselig har oppdaget dette og så har varslet politiet? Er det virkelig slik at politiet plutselig har begynt å lete i lokaler som Biden har disponert for å finne et eller annet? Eller ble de tipset av folk som står nær Biden? Er det slik at med McCarthy som Speaker har Republikanerne fått noe mer tyngde i det politiske apparatet i Washington? 

Men det viktigste som har skjedd i denne saken skjer i Demokratiske partiet. Kan det være slik at dette er første skritt som tas for å få fjernet Biden som president? Det er ikke usannsynlig at årsaken til dette er at ledende personer i det Demokratiske partiet forstår at i oppløpet til neste presidentvalg er Biden ikke en figur de kan ha i førersetet. Hvis Biden må trekke seg på grunn av helseproblemer blir det den udugelige og usympatiske Kamala Harris president. Men det må da velges en ny visepresident. En som peker seg ut her er Susan Rice. Et ikke usannsynlig scenario er da at det Demokratiske partiet i ´24 vil gå til valg med Susan Rice som sin kandidat. 

Det vi har skrevet over er noe nær å være rene spekulasjoner. Men i blant er det dette politiske kommentatorer gjør. Situasjonen er nå slik at det er åpenbart for alle at Biden ikke fungerer og at han absolutt ikke er valgbar. Det er like åpenbart at Kamala Harris ikke er en kandidat som kan vinne noe som helst valg, og i hvert fall ikke et presidentvalg. Sterke personer i det Demokratiske partiet må da finne en ny kandidat. Å stille til valg med en brukbar kandidat som har vært visepresident har ikke vært vellykket spesielt ofte, men noen ganger har det slikt scenario vært vellykket: Lyndon Johnson ble valgt etter Kennedy i 1964 (selv om denne situasjonen var svært spesiell), Bush senior ble valgt etter Ronald Reagan i 1988, men Nixon ble ikke valgt etter etter Eisenhower i 1960. Visepresident Al Gore tapte mot George Bush junior i 2000, men dette hadde antakelig mye å gjøre med de mange skandalene som Bill Clinton var involvert i. 

Det eneste vi vil tro er rimelig sikkert i forbindelse med neste valg er at dersom Republikanerne nominerer Donald Trump vil Demokratene vinne. Men et valg mellom Desantis og Susan Rice blir et valg mellom to nokså habile politikere, og da kan resultatet gå begge veier. 

.

.

.

https://www.cbsnews.com/news/biden-center-classified-documents/?utm_source=ActiveCampaign&utm_medium=email&utm_content=Our+Best+Stuff+on+Biden+s+Classified+Document+Scandal%2C+George+Santos%2C+and+Gas+Stoves&utm_campaign=Our+Best+Stuff+on+Biden+s+Classified+Document+Scandal%2C+George+Santos%2C+and+Gas+Stoves

Opptøyene i Iran pågår fortsatt, og de har nå vart i flere måneder. De begynte etter at 15 år gamle skolejenter nektet å bruke hijab, og det førte til at først en og så mange av disse jentene ble arrestert, banket opp og bokstavelig talt slått i hjel av moralpolitiet. Dette er straffen for ikke å følge de reglene som sharia setter; Iran er som kjent et islamistisk diktatur. 

Opptøyene har spredd seg både i antall og geografisk, og det er vanskelig å si hvor mange som er blitt drept av moralpolitiet for å kreve en liten økning av individuell frihet, men vi har sett overslag som kan tyde på at cirka 500 personer, stort sett ungdommer og svært mange jenter, er blitt drept. 

Dette er barbarisk, og det viser islamismens sanne ansikt. 

Men hva kommer til å skje? Blir det et regimeskifte? Eller vil regimet tillate unge jenter å ferdes utendørs uten hijab? Er det som er i ferd med å skje en revolusjon som vil føre til at hele det islamistiske tyranniet blir kastet og at landet får vesentlig større frihet? 

For at et slikt opprør skal lykkes er det ikke tilstrekkelig at de som gjør opprør er mot noe, de må også være for noe. Og ikke nok med det: Opprørerne må ha en ledelse som har en viss oppslutning både blant opprørerne og blant befolkningen som helhet. Dette forutsetter igjen at det finnes en leder med karisma og autoritet, at det finnes et apparat rundt lederen, og at det finnes en noenlunde utarbeidet ideologi som samler opprørerne. 

Det hevdes at før den russiske revolusjon var holdningen i ledelsen av kommunistpartiet (bolsjevikene) at «i Russland er det nå syv personer som forstår marxismen godt, og derfor er suksessen sikret». Kommunistene kom ikke godt ut av revolusjonen, som skjedde i februar 1917, men i oktober kuppet de det nye, demokratisk valgte statsapparatet, og innførte et kommunistisk diktatur. Dette førte til en borgerkrig som varte i noen år, men til slutt gikk kommunistene seirende ut av krigen. 

Poenget her er at disse kommunistene i Russland hadde en gruppe sterke personer og en ideologi som de mente var godt begrunnet og som kunne brukes til å forandre verden – eller i hvert fall Russland. De fikk makten i Russland, innførte (man kan godt diskutere terminologien her) kommunismen, med resultater som stor fattigdom, liten frihet, og betydelig undertrykkelse. Dette regimet ble stadig svakere utover 70- og 80-tallet, og kollapset omkring 1990. 

Men kommunistene fikk makten fordi de hadde en sterk ideologi, fordi de hadde sterke og karismatiske folk i ledelsen, og fordi de hadde et budskap som kunne virke plausibelt på betydelige deler av befolkningen. For at en revolusjon skal lykkes må disse ingrediensene være tilstede. 

Også i Iran, før revolusjonen på slutten av 70-tallet, var disse elementene til stede. Sjahens regime var grusomt, og landet var alliert med Vesten. (Dessverre gjorde Vesten altfor lite til å påvirke sjahens regime til å gjøre landets maktapparat sivilisert.)

De som gjorde opprør mot sjahen var en koalisjon bestående av i hovedsak islamister og sosialister; men det var også noen vestlig orienterte aktører i denne koalisjonen. Sosialistene trodde at de skulle kunne samarbeide med islamistene om å gjøre Iran til et langt bedre land etter at sjahen var kastet. Lederen for islamistene, som var den sterkeste kraften blant de revolusjonære, var ayatholla Khomeini, og han viste seg å være en dyktig politisk spiller. Kort tid etter at disse gruppene fikk den politiske makten i Iran begynte islamistene å renske ut ikke bare sosialistene, men også muslimer som ikke støttet Khomeinys harde linje 

Vi gjengir bare følgende fra en artikkel i Dagbladet som beskriver denne prosessen: 

«Ayatolla Ruhollah Khomeini … hadde i en årrekke jobbet mot monarkiet [sjahens regime] fra sitt eksil i utlandet. En bølge av protester mot monarkiet fulgte, i gatene demonstrerte folk. I september samme år ble det erklært unntakstilstand da protestene mot sjahen ikke ga seg. Men de var sterke. Det som samlet motstanderne var en eneste sak: Hatet til sjahen. Khomeinis koalisjon besto av militante som var klare til å drepe for å få sin mann til makta. … 

Ayatollaen kom tilbake til Iran etter 15 år i eksil. Han hadde ikke landingstillatelse, men ankom i et fly fra Air France. Han ble bejublet av opptil 5 millioner mennesker som hadde møtt opp. En politistyrke på 50 000 måtte snart gi opp. – Jeg vil slå nevene mine mot munnene i denne regjeringen. Fra nå av er det jeg som vil gi regjeringen navn, sa Khomeini. Statsministeren Shapour Bakhtiar forsøkte å dysse det hele ned, og svarte at det ikke var noen grunn til bekymring. – Khomeini kan si hva han vil, men ikke gjøre som han vil, sa Bakhtiar. Myndighetene kuttet TV-bildene av Khomeini og holdt en militærparade gjennom Teheran den kvelden for å vise styrke. Det hjalp ikke. Det hemmelige politiet forsvant, sjahens hær på 500 000 mann ble oppløst. 

Ayatollaen tok kontroll over myndighetene og erklærte den islamske republikken for opprettet. … Khomeini var ærlig nok til aldri å love demokrati. Han startet opprøret mot sjahen ikke fordi han mente iranerne hadde for lite frihet, heller tvert om, de hadde for mye. Revolusjonen som startet med studenter som marsjerte i gatene, ble snart overtatt av de sterke shiamuslimske kreftene … En eneste imam styrer landet, og han hevder å representere Gud på jorda. I 1979 støttet både folk som kalte seg både monarkister, liberale og demokrater Khomeini. Mange planla å bruke ham som en vei mot makta, men de undervurderte hans talent. Også mullaene, i 1978 var det nesten 250 000 av dem i Iran, hengte seg på Khomeinis prosjekt. De hadde mange ulike agendaer, men felles var at de også ønsket å bruke Khomeini for å få en større del av makta. Han ble for smart for dem også. 

Til og med venstrepartienes ledere snudde om. De begynte plutselig å anlegge skjegg og gikk i moskeen. Medlemmene av kommunistpartiet Tudeh byttet ut bildene sine av Marx og Lenin med portretter av imamene Ali Ibn Abi-Talib av Hussein Ibn Ali. Sjefideologen Ihsan Tabari skrev en bok om at Ali var den ekte grunnleggeren av sosialismen. … Straks han kom til makta begynte Khomeini jobben med å knuse sine tidligere allierte. Han startet med den svakeste, og satte stor-ayatolla Kazem Shariatmadari i husarrest. Partiet hans, Folkets republikanske parti, ble oppløst. Musaddeqene var de neste som måtte blø. Dette var støttespillerne til Muhammad Mussaddeq, som hadde vært statsminister noen år på 50-tallet. De islamske nasjonalistene og lederen Mahdi Bazargan som ble brukt av Khomeini som statsminister et par måneder måtte også forsvinne. Deretter Muhahedin, venstregrupper og geriljafolk. I løpet av 1983 var de fleste fiendene borte. Ifølge Amnesty ble 25 000 mennesker henrettet mellom 1981 og 1983. Nesten alle var tidligere støttespillere av Khomeini. Også en rekke mullaer og fremstående politikere ble likvidert …» (link nedenfor). 

Kort oppsummert: Blant de revolusjonære var det i hovedsak to ideologiske grupper: sosialister og islamister. Islamistene viste seg å være sterkest, og mange av sosialistene gikk over til den islamistisk ideologien. I løpet av to år ble cirka 25.000 mennesker henrettet fordi de ikke støttet opp om den islamistiske linjen. 

Poenget er at en revolusjon for å lykkes må ha en plausibel og populær ideologi, og en sterk ledelse. 

I det som skjer i Iran i dag finnes dessverre ingen av delene.

Det er mulig at Irans politiske ledelse vil gi befolkningen litt større frihet, men mitt syn er at det er lite sannsynlig at det blir noen vesentlig endring på regimet; Iran kommer fortsatt til å være et islamistisk diktatur, i hvertfall for noen år fremover. Dette er, slik jeg ser det, den mest sannsynlig utgangen på det som skjer. Det alternativet som ligger nærmest opp til dette er at revolusjonsgarden tar over makten og at det blir det noe reduksjon i de islamistiske påleggene som befolkningen nå lever under. Men betydelig øket grad av frihet i Iran kommer neppe til å skje: Frihet forutsetter individualisme og rasjonalitet, og siden ingen av disse prinsippene har betydelig oppslutning i befolkningen, vil det heller ikke bli noen vesentlig økning av friheten. 

Dette er tragisk, dette er grusomt, men det er slik det må gå når viktige verdier som individualisme og rasjonalitet står svakt..

.

.

.

https://www.dagbladet.no/magasinet/han-henrettet-alle-motstandere/65945747

Noen nyhetsoppslag: 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/abv51O/iran-henrettelser-vekker-sterke-reaksjoner-de-skal-spre-frykt

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/on3nwj/nasjonalgarden-beordrer-stans-av-demonstrasjoner-i-iran

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2022/11/08/195883165/hevder-iran-vil-henrette-arresterte-demonstranter

Jeg har fulgt med i politikken både innenriks og utenriks i mange tiår, men aldri før har det vært slik at jeg har sjekket nettaviser flere ganger hver dag for å finne ut om det er brukt atomvåpen i Europa. Dette er noe som jeg inntil for noen måneder siden aldri ville tenke meg kunne skje. 

Russland under Putin har fra tidlig på 2000-tallet utviklet seg til å bli et stadig mer tyrannisk og barbarisk diktatur. Jeg skrev om dette på DLFs nettside allerede for mer enn 15 år siden: Putins regime ble mer og mer korrupt, opposisjonelle ble satt i fengsel eller drept, og alt dette skjedde med betydelig støtte fra den russiske befolkningen. Allikevel, de aller fleste kommentatorer og politikere i Vesten betraktet Russland som et sivilisert land med et regime man kunne samarbeide med.

Heldigvis ser det nå ut til at så si alle er klar over hva slags regime man har i Russland. Dette regimet satte i gang en fullskala krig mot Ukraina, men Vesten har så og si unisont sluttet opp om Ukraina. Denne krigen kommer til å påføre Ukraina enorm skade, både i tap av menneskeliv og i store materielle ødeleggelser: Putins hær har fra dag én i stort omfang angrepet sivile mål, noe som er helt uakseptabelt i innledningsfasen i en krig. Men den skaden som Putins regime er i ferd med å påføre Russland kommer til å være enda større: Et stort antall unge menn er drept; det er snakk om kanskje mer enn 100 000. Et enda større antall dyktige unge mennesker har rømt landet for å slippe å delta i krigen. Russland er boikottet i de aller fleste sammenhenger av de fleste siviliserte land i verden. Dette er en skade som det kan ta menge tiår år å rette opp, og i denne lange perioden kommer russere flest til å leve i stor fattigdom og med liten frihet. Den som har skylden for dette er Putin og hans krets – og de aller fleste russere; de har støttet Putins politikk: Putin har vært en populær leder og han er gjenvalgt med store flertall en rekke ganger.   

Men det var også en rekke andre problemer som kom til overflaten i året som er gått. 

Det grønne skiftet, som innebærer nedlegging av en meget stor andel av den effektive kraftproduksjonen i Europa, har i perioder ført strømprisene til himmels. Pengepolitikken har også ført til at det er en kraftig inflasjon, og disse to tingene til sammen gjør at alt blir dyrere for folk flest. Vi har sett ulike oppslag om dette, og noen har antydet at vi har en samlet prisstigning på cirka 30 %. Vi skal ikke gå god for noen av de tallene vi har sett i avisene, men det vil ikke overraske oss om prisstigningen for den vanlige forbruker vil ligge på rundt 15 % på et år. En overskrift i Nettavisen sier følgende: «Tredobling i nordmenn som sliter med regningene hver måned: – Veldig dramatiske tall».  

Men dette skyldes altså en politikk som har ført i alle vestlige land, og som befolkningen i det store og hele har støttet. 

Den sak i år som tydeligst viser hvor naive og hvor liten virkelighetskontakt politikerne har er utenriksminister Anniken Huitfeldts møte med Taliban. En delegasjon fra Taliban ble hentet med privatfly til Oslo og fikk opphold her på skattebetalernes bekostning. Målet var å påvirke Taliban til å lette på noen av de restriksjonene som kvinner må å leve under under det islamistiske regimet i Afghanistan. En uttalelse i pressen hevdet Huitfeldt at de skulle stille «tydelige og tøffe krav» til Taliban (22. januar 2022, kilde TV2nyhetene, link nedenfor). 

Men utover året ble det klart at forsøket på å påvirke Taliban ikke hadde noen som helst positiv innvirkning på regimet i Kabul. 

14. november var utenriksminister Huitfeldt «skuffet» over at Taliban ikke har gjenåpnet jenteskolene i Afghanistan. Samme måned gjeninnført Taliban pisking som offentlig straff og masseunderholdning.

21. desember sier Huitfeldt at hun er «dypt bekymret» over at kvinner ikke lenger får studere ved universitetene i Afghanistan.

27. desember uttaler Huitfeldt at Norge fortsatt forhandler med Taliban, men som hun sier: «det er krevende».

Huitfeldt er åpenbart en «babe in the woods». Ja, det er svært mange slike, men at en slik person anses som kvalifisert til å være utenriksminister, vel…,  vi burde ikke være overrasket over dette. Det ser ut til at den viktigste kvalifikasjon for å få et høytstående verv nasjonalt eller internasjonalt er en grenseløs naivitet. 

Huitfeldt er medlem av Arbeiderpartiet, et parti som tidligere ble ansett som «ørnen» blant norske partier – ja, i en lang periode var partiet stort og mektig og hadde en del på et vis dyktige folk som det kunne sette inn i viktige posisjoner. Selv om partiet ikke har det hele ansvaret for dagens håpløse situasjon, er det dette partiet som får skylden: det er jo det partiet som sitter i regjering. Populariteten har synket og oppslutningen på meningsmålingene ligger på i underkant av 20 %. I tillegg er statsminister Støre en tåkefyrste av de helt store, og han ble ansett som egnet til å lede dette partiet. Partiet som en gang blir omtalt som ørnen blant partier er nå mer å sammenligne med en nyklekket kråkeunge som har falt ut av redet og som bare virrer rundt på bakken uten mål og mening. Et annet parti som sitter i regjering er Senterpartiet, og dette partiet har nå mistet så mye oppslutning at det nå ligger langt under sperregrensen.

Vi kunne tatt med mange flere saker fra norsk poitikk, men vi nevner kun en som klart og tydelig illustrerer ordtaket «Opp som en løve, ned som en skinnfell». Follobanen, som skulle spare reisende mellom Oslo og Ski cirka 10 minutter reisetid, ble åpnet med brask og bram og kongelig tilstedeværelse rett før jul. Det gikk ikke mange dagene før den ble stengt; det var enkelte viktige ting som ikke fungerte. Men hva får man vel for 37 milliarder i dag? – åpenbart ikke så mye.

Vi kan også ta med at det er store protester i distriktene mot enda en ny skatt som regjeringen har innført, og det er visstnok slik at enkelte politikere fra Rødt er imot den nye skatteøkningen: de forstår visstnok at denne nye tilstrammingen av skatteskruen er ødeleggende for bedrifter i distriktene. Det stadig høyere skattenivået har også ført til at antall skatteflyktninger har økt kolossalt i det siste året; tall vi har sett tyder på at det er mellom 20 og 30 svært ressurssterke personer som har flyktet til Sveits bare i 2022. Når rike og ressurssterke folk drar fra landet er det klart og tydelig signal på at noe er alvorlig galt. Et land som styres riktig tiltrekker seg dyktige folk.

Utenriks: Situasjonen i Afghanistan er en katastrofe. Vårt syn, som vi har gitt uttrykk for tidligere, var at Vesten med USA i spissen ikke burde ha trukket sine styrker ut av Afghanistan; de islamistiske kreftene i Afghanistan burde blitt holdt nede med militær makt. (Tilbaketrekkingen skjedde i 2021.) Den tilbaketrekningen som skjedde var et resultat av en avtale inngått mellom USA under president Trump og Taliban. Trump, som kjent, elsker å inngå avtaler, men å tro at Taliban ville overholde en avtale som ikke fullt og helt i samsvar med sharia er bare grenseløst naivt. Måten tilbaketrekningen skjedde på under president Biden var også en katastrofe. Vi har tidligere skrevet flere artikler her på gullstandard om denne tilbaketrekningen, og linker til en av dem nedenfor. Alle disse artiklene har samme budskap: den eneste måte å forholde seg til islamister på er å nedkjempe dem, å påføre dem et totalt militært nederlag. 

Om Storbritannia siterer vi bare dette fra TV2: «Fattigdommen øker dramatisk i Storbritannia. Over 14,5 millioner briter lever i dag i fattigdom. Stigende levekostnader vil trolig kaste ytterligere en million mennesker ut i dyp nød i løpet av vinteren. Den årlig inflasjonen i oktober lød på hele 11,1 prosent. Det er 1,0 prosentpoeng høyere enn i september og 0,4 prosentpoeng høyere enn ventet. Dette er den høyeste inflasjonen på 40 år og skyldes hovedsakelig de høye energiprisene. Mange opplever situasjonen som desperat. De økte levekostnadene fører stadig flere inn i stor nød.»

Årsaken? De er mange, men en viktig grunn er at Storbritannia de siste tiårene har lagt ned innpå 30 kjernekraftverk, og at energiprisene da har gått kraftig opp.  

Prisstigning og inflasjon, Det grønne skiftet, krigen i Ukraina, Vestens overgivelse av Afghanistan til det islamistiske Taliban, er svært negative nyheter. Men det finnes faktisk et og annet lyspunkt. 

Vi begynner med presidenten i Ukraina, Volodymyr Zelensky. At han valgte å kjempe mot den russiske invasjonen viser en personlighet som man dessverre ser få av i historien. Den dagen russerne angrep samlet han noen av lederne i landet og de sendte ut følgende beskjed:

«Good evening, everyone. The leader of the party is here, the head of the presidential administration is here, Prime Minister Shmyhal is here, Podolyak is here, the president is here. We are all here, our soldiers are here, the citizens of the country are here. We are all here protecting our independence, our country, and we are going to continue to do so. Glory to the defenders of Ukraine. Glory to Ukraine.»

Mange andre ledere vil en slik situasjon bare har flyktet, og det var det USA først tilbød Zelensky. Det han svarte var ord som kommer til å gå inn i historiebøkene: «Dere tilbyr meg en transport ut, det jeg trenger er kuler og krutt!». Heldigvis har Vesten i svært stor grad støttet Zelensky. 

(Ja, det er en god del negativt å si om regimet i Ukraina, men i dette tilfellet er det klinkende klart at den som har retten på sin side er Ukraina og ikke Russland.) 

Av andre positive andre ting vi kan nevne at det er omfattende opptøyer mot regimet i Iran. Dette begynte med at unge jenter sluttet å gå med den obligatoriske tildekkingen som regimet krevde, Moralpolitiet gikk i gang med å banke opp disse småjentene, noen av dem ble slått ihjel, og dette førte igjen til omfattende protester. Regimet ser ut til å ha blitt mer forsiktig med å håndtere disse opprørerne. 

Også i Kina har det vært opptøyer; de begynte etter svært strenge pålegg om isolering etter et utbrudd av Corona-viruset. 

Den som er svært optimistisk kan håpe på at opptøyene i Iran og Kina fører til vesentlige endringer i regimene, men man må bare være svært stor optimist for å tro dette. 

Av andre positive ting kan vi nevne at Iran ikke har gått til krig mot Israel og at Kina ennå ikke har gått i krig for å innføre kommunismen på Taiwan. 

Og hvis man skal si noe positivt om USA må det være at en stor del av de som sitter med politisk makt i stor grad støtter Ukraina, og at president Biden ikke bruker Twitter. En annen Twitter-bruker, Donald Trump, har vært så prinsippløs at han i stor grad har ødelagt det republikanske partiet, og i det siste har han spilt sine kort så dårlig at han er ute av politikken for alltid. 

Vi frykter dog allikevel at det kommende året blir verre enn det vi nettopp har vært igjennom. 

Vi vil allikevel ønske alle et godt nytt år, men troen på det virkelig blir et godt nytt år, den er ikke spesielt stor..

.

.

.

. 

https://www.nettavisen.no/okonomi/tredobling-i-nordmenn-som-sliter-med-regningene-hver-maned-veldig-dramatiske-tall/s/5-95-819450

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/huitfeldt-om-samtalene-med-taliban-har-stilt-tydelige-krav/14521380/

https://www.tv2.no/direkte/jpybz/siste-nytt/63762dd084915ec4e7f5bc83/fattigdommen-oker-dramatisk-i-storbritannia

Styrker trekkes ut av Afghanistan – kommer historien til å gjenta seg?

Trump, Bolton og Taliban 

 

Vi er nå midt oppe i en spesiell tid: Det er krig ikke så langt fra oss; et av våre naboland har gått til en fullskala militær invasjon av et av sine andre naboland. Krigen har vart i ti måneder, og den pågår for fullt. Den er grusom, spesielt for de som er angrepet, men også for de som er tvunget til å kjempe på angriperens side. 

Vi er også inn i en periode med en meget sterk prisstigning, noe som dels skyldes politikerbestemte hindringer for energiproduksjon, og som dels skyldes en politikerbestemt reduksjonen av pengeverdien. Men folket slutter dessverre opp om denne politikken, dvs. de støtter ikke disse resultatene av politikken, men de støtter den politikken som nødvendigvis må føre til slike resultater. Denne politikken gjør tilværelsen mye vanskeligere for svært mange mennesker. 

Men nå er det jul, og til tross for det som skjer kan de aller fleste i Norge ha en god og fin jul. Da er det viktig at man ikke glemmer julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den. Vi håper inderlig at det kommende året blir langt bedre enn det året som vi nå er i ferd med å legge bak oss, men dessverre, vi kan ikke se at det er noe grunnlag for stor optimisme på dette punktet.

Vi ønsker allikevel alle en god jul og et godt nytt år.

Etter at Elon Musk overtok Twitter har en rekke pinlige sannheter kommet for dagen. Amerikansk politi – FBI – har aktivt henvendt seg til Twitter og bedt dem stenge ute enkelte brukere, og å legge føringer på sine søkealgoritmer for å favorisere enkelte synspunkter, og dette har skjedd med brukernes politiske standpunkter som begrunnelse. Det som skjedde var at Twitter aktivt hjalp kandidater fra det Demokratiske partiet, og like aktivt stakk kjepper i hjulene for kampanjene for Republikanske kandidater. (Detaljer om dette er å finne på Wikipedia-artikkelen linket til nedenfor.) 

Dette skjedde før Elon Musk overtok selskapet og er kommet frem etter at han har lagt frem dokumentasjon som viser at dette skjedde. 

Twitter er et privat selskap og har rett til å gjøre akkurat som eierne ønsker. Twitter hadde da, og har nå, all rett til å stenge ute hvem de måtte ønske. Det som er kritikkverdig her er at staten ved politiet/FBI har bedt et privat selskap om å følge redaksjonell linje som innebar at kritikere av statens maktapparat ble stengt ute. 

Det er ikke slik at det er Twitter gjorde da var sensur, det var heller ikke sensur via proxy – det var sensur fra staten. Det er staten som er å kritisere her, og det staten ved FBI gjorde var i strid med USA grunnleggende prinsipper og dokumenter. Dette brøt ikke bare med ånden i USAs grunnleggende prinsipper, det brøt også med amerikanske lover. 

Men så kom Elon Musk. Mange trodde at Twitter ville bli et mye bedre selskap når Musk overtok, og han har virkelig tillatt tilbake på Twitter en rekke aktører som ble stengt ute under det forrige regimet. 

Musk burde holdt en redaksjonell linje som innebærer at et bredt spekter av standpunkter, inkludert politiske standpunkter, burde kunne komme til orde. 

Musk har også stengt ute et lite antall journalister, men det er visstnok fordi de har drevet med det som kalles doxing, det vil si at de har avslørt private adresser til personer som ikke ønsker at deres private adresse skal bli kjent for almenheten. Å stenge brukere ute med dette som begrunnelse virker på meg som et rimelig tiltak – så fremt den kontrakten brukerne har underskrevet på inneholder bestemmelser om dette. (Når man begynner å bruke en plattform av denne typen må man hake av at man har lest og forstått betingelsene som gjelder. Det er vel rimelig å anta at de fleste haker av uten å lese gjennom kontrakten, men uansett er dette en akseptabel måte å gjøre visse retningslinjer kjent for brukerne. Slike kontrakter er dog som regel så vage at de kan åpne for nesten hva som helst.) 

Han burde ha offentliggjort retningslinjer for hva som er grensen for hva man kan si på Twitter og hva man ikke kan si; han burde ha klargjort – på en klar og tydelig måte – hva som vil føre til at man kan bli utestengt fra Twitter for en kort periode eller permanent. Men det har han ikke gjort. Han har holdt et par folkeavstemninger blant Twitter-brukerne om hvem som burde få slippe til på Twitter, og det siste vi har sett er at han ha skal avholde en folkeavstemning blant Twitter-brukerne for å avgjøre om han bør fortsette som leder for Twitter eller ikke. 

Det dette tyder på er at Elon Musk er en fullstendig prinsippløs person. Han styrer Twitter etter innfallsmetoden og har ingen redaksjonell linje som han vil opprettholde, han bare gjør det som faller ham inn. 

Det er visst også slik at Twitter-per i dag ikke tjener penger og et selskap som ikke tjene penger er ikke liv laga. 

Mitt inntrykk er at en plattform som Twitter er nyttig; den gjør det mulig å kommunisere eller å blåse ut ved å bruke noen få setninger og det virker som om mange har hatt behov for noe slikt. Men hvordan tjene penger på noe slikt – ikke vet jeg hvordan det skal gjøres. og det ser heller ikke ut til at engang Elon Musk vet hvordan man kan få til dette; Elon Musk skal jo som kjent være svært flink til å tjene penger; etter meget kreativ innsats på en rekke andre områder var han jo en periode verdens rikeste mann. 

Men hans prinsippløshet har ikke bare vist seg i hans styring av Twitter; den viste seg også i hans forhold til krigen i Ukraina. Først støttet han Ukraina ved å gi alle i landet gratis tilgang til hans satelittsystem Starlink (som gjorde at ukrainere enklere kunne bruke Internett etter at mye av den landbaserte infrastrukturen som var nødvendig for dette var blitt ødelagt av russisk bombing), men så avsluttet han dette, og gikk videre med å si at det bure avholdes folkeavstemninger som skulle avgjøre fremtiden til de ukrainske områdene som Russland ønsker å annektere – kun en ekstremt prinsippløs person vil kunne foreslå folkeavstemning for å avgjøre om et område skal forbli fritt eller annekteres av et aggressivt diktatur. 

I utgangspunktet er det Twitter tilbyr genialt; en enkel og lett-brukelig kommunikasjonsplattform. Men det kan bare fungere godt hvis den har svært mange brukere. For å kunne drives må den tjene penger. En av de tingene Musk gjorde for å spare penger var å si opp noen tusen ansatte; det virker som om firmaet hadde mange ansatte som ikke gjorde noen produktiv innsats overhodet. Musk foreslo også å innføre en brukerbetaling på åtte dollar per måned for å verifisere brukerkontoer, men jeg ser ikke helt at dette kan slå an blant de store grupper av brukere. 

Etter at Musk overtok og gjorde det politiske ytringsrommet bredere har enkelte venstreorienterte aktører sagt opp sitt abonnement på Twitter. Jeg kan ikke se at det finnes noe godt alternativ til Twitter så jeg vil tippe at flesteparten av disse kommer tilbake om ikke så lenge. 

For å kunne fortsette å drive må Twitter ha inntekter som er større enn utgiftene, og må også kunne betale ned gjelden. Musk har måttet selge en betydelig andel av det han eier for å få penger inn for å fortsette å drive virksomheten. 

Dette siste punktet oppsummerer seg til at det er vanskelig å se hvordan Twitter skal tjene nok penger til å drive firmaet videre på omtrent samme nivå som det er nå.. På den annen side er Musk et forretningsgeni (men jeg tror at han tabbet seg ut når han kjøpte Twitter; han betalte alt for mye, han prøvde å komme ut av kontrakten, men når det ikke var mulig så kjøpte han allikevel etter truslar om rettssak – det hele var meget amatørmessig (butwhoamItotalk)) så det er mulig han klarer å finne ut av dette. Men den redaksjonelle linjen han følger er bare fullstendig prinsippløs og er ikke egnet til å vekke tillit i tiden fremover. 

Oppdatering 20/12: samme dag som kommentaren ovenfor ble publisert kom resultatet av Elon Musks avstemning om hvorvidt han burde fortsette som leder for Twitter eller ikke. 57,5 % av de cirka 17 millioner som deltok i avstemningen svarte at han burde gå av. I forkant lovet han at han ville gå av dersom det ble et flertall for dette.

Oppdatering 21/12: «Elon Musk trekkjer seg som Twitter-sjef etter avstemming. Twitter-eigar Elon Musk seier han vil trekkje seg som toppsjef i selskapet så snart ein ny sjef er på plass» (nrk).

Dette blir bare mer og mer absurd, og bekrefter poenget i vår artikkel ovenfor.

https://www.nrk.no/kultur/elon-musk-spor-twitter-om-han-bor-slutte-som-sjef-1.16226025

https://en.wikipedia.org/wiki/Twitter_Files

https://www.nrk.no/urix/elon-musk-trekkjer-seg-som-twitter-sjef-etter-avstemming-1.16228870