Forfatter: Vegard Martinsen

«J`accuse» – «jeg anklager» – er som kjent tittelen på et åpent brev skrevet av forfatteren Emile Zola i 1898 etter at den franske offiseren Alfred Dreyfus hadde blitt uskyldig dømt for høyforræderi (spionasje til fordel for Tyskland) i 1894. Zolas engasjement fikk betydelig støtte, saken ble tatt opp igjen og endte nå med frifinnelse i 1906 etter at Zola og de mange som støttet ham fikk gjennomslag for sine korrekte påstander om at dommen mot Dreyfus var et justismord. 

«J´Accuse» er etter dette blitt et stående uttrykk for de som anklager etablerte myndigheter for urett, korrupsjon og maktmisbruk. Og det er dette Kent Andersen gjør i sin nye bok Klima Anitklimaks, Andersens bok er et rungende «J`Accuse» mot norske myndigheter, norske politikere, norske partier, norske aviser, norske journalister, norske akademikere, norske frivillige organisasjoner –  som alle, ifølge Andersen, er aktivt og entusiastisk med på noe som må kalles et kolossalt justismord. Andersen er kjent som revolverjournalist hos nettavisen Document.no.

JUSTISMORD

Hvilket justismord? Temaet for Andersens bok er klimapolitikken, en politikk han mener er fullstendig uten saklig begrunnelse, og som samtidig påfører norske skattebetalere en utgift på ca 40 mrd kr per år, penger som er fullstendig bortkastet. I tillegg ødelegger denne politikken norsk natur ifbm. utplasseringen av sterkt miljøødeleggende og totalt unødvendige vindmøller/vindturbiner, turbiner som visstnok skal produsere miljøvennlig energi. En rekke andre tiltak med klima som begrunnelse legger også store begrensninger på norsk økonomi, noe som gjør hver enkelt nordmann fattigere. Det er dog ikke riktig å begrense Andersens anklage til bare norske aktører; alle aktører av samme type som de vi nevnte i alle land i Vest-Europa, og de fleste i USA, rammes like hardt av Andersens anklager.   

Andersens hovedpoeng i boken er dog ikke å legge frem videnskapelige argumenter for den sannhet at klimavariasjoner er helt naturlig: klimaet har alltid variert. I all hovedsak er det solen som styrer klimaet, menneskers påvirkning (i hovedsak ved utslipp av CO2 ved forbrenning av fossile brennstoffer som olje, gass og kull) er minimal. Vi står heller ifølge Andersen ikke foran, og vi er heller ikke midt oppe i, en klimakrise. Ja, etter at målingene tok til for ca 150 år siden har jordens gjennomsnittstemperatur steget ca 0,8 grader, men dette er klart innenfor de naturlige svingningene, og hvis det er blitt mer CO2 i atmosfæren så er det et gode, CO2 er planteføde så jo mer CO2 det er i atmosfæren jo mer frodig blir planeten. Det er også slik at selv om utslippene av CO2 fortsetter i nærmest uforminsket takt, slik de har gjort siden den industrielle revolusjon, så har det de siste ca 20 årene ikke vært noen oppvarming. 

Andersen formulerer bokens poeng slik på side 21: «Dette er ikke en bok om klimaet … Det er en bok om menneskelig adferd, om flokkmentalitet, gruppepress, massehysteri, religiøsitet og politisk manipulasjon. … Klimasaken er et selvbedrag, et blindspor, og er ikke basert på ekte videnskap» (s. 45). Bokens hovedtema er altså hvordan denne ikke-saken har fått så stor oppslutning.  

IKKE OM KLIMA

Forfatteren tar altså det videnskapelige belegget for det som vi omtalte ovenfor for gitt. Og i en bok som dette er det OK; alle som er interessert kan lett finne videnskapelig begrunnelser som viser at Andersen har rett. Man finner dog ikke en slik videnskapelig begrunnelse i mainstreammedia, der finner man løgner, usannheter, og fortielser som begrunnelse for det som med all rett kan kalles et klimahysteri, et hysteri som altså alle aktører i mainstream støtter opp om. Det Andersen tar for seg er hvorfor alle aktører i mainstream lyver – eller i det minste fortier sannheten – om dette temaet.   

Men før vi kommer dit: man har ofte sett påstander i pressen om at «97 % av alle forskere mener at vi står foran en katastrofal global oppvarming, og at dersom vi ikke gjennomfører drastiske tiltak nå  vil kloden snart koke over». De drastiske tiltakene går da ut på å redusere mengden privat bilkjøring og antall flyreiser, og å erstatte vanlig kraftproduksjon (kull, olje) med fornybar energi, i praksis sol-energi og vind-energi, mm.   

Mht. påstanden om de 97 % henviser Andersen (s. 67) til en artikkel  av Alex Epstein, «’97% Of Climate Scientists Agree’ Is 100% Wrong», opprinnelig publisert i Forbes. Andersen oppgir ikke slike linker, han sier at enhver kan finne slike ting ved å google. Dette er etter vårt syn Ok i en bok som dette. Vi, derimot, gir en link til Epsteins viktige artikkel nedenfor. 

Som nevnt, Andersens hovedpoeng er hvorfor alle i mainstream så kompakt støtter det syn at kloden vil koke dersom vi fortsetter å bruke vanlige energikilder (kull, olje, gass) og hvorfor de like kompakt støtter slike ting som utplassering av vindmøller i norsk natur når vi – Norge – har nok energi fra vannkraft. Andersen har bakgrunn fra reklamebransjen, og sier at det som er skjedd er en massemanipulasjon, og han, som fagmann på området reklame, er mektig imponert av denne kampanjen. 

MAKTPOSISJONER

Boken er stappfull av interessante fakta og vurderinger, fakta og vurderinger som mainstream-organer som regel utelater. Boken er skrevet i en polemisk form med en forsterket utestemme, og det er ikke upassende i en bok som dette. Men slik jeg ser det er det allikevel enkelte punkter hvor forfatteren kunne ha vurdert litt annerledes. Vi skal i det følgende komme inn på noen av disse punktene, først noen hvor Andersen dekker poenget godt, og så noen hvor han med hell kunne ha tatt med litt mer enn han gjør. Til slutt nevner vi et par punkter hvor han etter vårt syn ikke helt treffer blinken. Men vi vil også si at i det store og hele så stiller vi oss bak det budskap boken målbærer, og vi håper den får stor innflydelse. Dessverre er det all grunn til å frykte at bøker som dette vil ha liten innflydelse, til det er motstanden for stor: de kreftene Andersen angriper er så godt etablert i alle maktsentre at det skal svært mye til å få endret på dette. For å få endret politikken, som vel er Andersens mål, må man lære opp en ny generasjon, man må gi den nye generasjonen riktige ideer både om global oppvarming og om en rekke andre ting (f.eks. hvordan en økonomi fungerer). Så må man vente på at de som er i denne generasjonen er blitt så voksne at de kan ta over viktige maktposisjoner. Hvis dette kommer til å skje vil de som i dag står for og støtter opp om dagens klimahysteriet bli betraktet på samme måte som de som dømte Dreyfus for 125 år siden: det vil med all rett bli betraktet som korrupte og kriminelle, eller som ikke spesielt oppgående medløpere. 

Vi velger i fortsettelsen å beskrive de som hevder at klimaet i all hovedsak styres av solen og at menneskelig aktivitet har liten påvirkning, som klimarealister. De som hevder at menneskelig aktivitet har en betydelig innflydelse på klimaet, og at drastiske politiske tiltak må til (olje, kull og gass må erstattes av fornybar energi som vind og sol) for å forhindre en katastrofe som de siste 30 år har vært rett rundt hjørnet, kan man omtale som klimahysterikere. Andelen klimahysterikere blant fagfolk er liten, mens blant politikere, journalister og aktivister må så og si alle plasseres i denne gruppen. 

Vil vil også si at klimahysterikerne består av to grupper: de som er svindlere, og de som er blitt lurt og som ikke er i stand til å forstå at de er blitt lurt. Noen er med på dette bedraget fordi de derved får jobber (de vil miste jobben i sin forskningsinstitusjon eller i sin avis dersom de forteller sannheten), og penger (f.eks. forskningsmidler) og prestisje (deltagelse i offentlige utvalg og råd, invitasjon til TV-debatter). Etter vårt syn er disse like klanderverdige som de som bevisst svindler publikum og politikere.      

SPÅDOMMER SOM FEILET

Andersen påpeker det faktum at klimahysterikerne de siste 30 år (ja, dette kom for alvor i gang på slutten av 1980-tallet) gang på gang har kommet med spådommer – om vintre uten snø, om isfrie poler, om gradvis sterkt økende gjennomsnittstemperatur – som alle har vist seg å ikke slå til. 

Her er noen av disse spådommene (ikke alle fra boken): Arktis skulle vært isfritt innen 2014; Maldivene og en rekke tropeøyer skulle ligge under vann pga. havstigning som følge av global oppvarming; isbjørnene ble truet av utryddelse fordi de er avhengige av is og hvis isen forsvinner blir de borte, men antall isbjørner er nå ca 30 000, som er fire til fem ganger så mange som det var på 50-tallet. Det skulle bli mer ekstremvær, men FNs klimapanel innrømmet i 2018 at det ikke er mer eller verre stormer og orkaner enn tidligere; høye fjell som Himalaya skulle bli isfrie, noe som ikke skjedde, osv., osv. Ingen av disse spådommene har altså slått til. Og for å ta med et sitat fra Al Gore i 2006: «Jeg tror menneskeheten bare har 10 år igjen til å redde planeten fra å bli en total stekepanne»  (s. 111). Al Gores såkalte dokumentarfilm An Inconvenient Truth (2006), som heller burde fått navnet A Convenient Lie, inneholder også en rekke spådommer som raskt viste seg å være feil.  

MILJØVENNLIG ENERGI? 

Vi vil rette oppmerksomheten mot noen viktige poenger i boken, poenger som sjelden eller aldri nevnes i mainstreammedia, men som fortjener oppmerksomhet. 

Vindmøller: i det siste er det plassert ut et enormt antall vindmøller i norsk natur. Lokalbefolkninger protesterer mot dette, men i de fleste tilfeller er det for sent; vedtakene om å etablere slike vindparker ble tatt for mange år siden. Formålet er å produsere energi, i hovedsak for et felles europeisk marked. Andre land har uklokt nok vedtatt å gå bort fra kull, og da er vind det eneste alternativet (atomkraft har i mange år vært energia non grata, og slik vil det nok dessverre være i fremtiden). Selv de mest tungnemme forstår at solkraft ikke er veldig effektiv, og derfor er vindkraft det eneste alternativ som er på listen over akseptable kraftkilder. Til tross for at de produserer lite energi, er upålitelige, er stygge, lager plagsom støy og dreper millioner av fugler, bygges de ut over en lav sko i en rekke land i Vesten, og også til havs. Dette skjer etter politiske vedtak og er kun mulig med enorme statlige subsidier: i et fritt marked ville ingen satse på vindkraft så her er det enorme subsidier som smører de ellers nærmest helt ubevegelige vindkrafthjulene. De produsere noe energi, men en energiforsyning må være kontinuerlig, og siden vindmøllene stopper når vinden ikke blåser, må det være et backupsystem, og det må drives av olje og kull – ingen alternativer til dette finnes (bortsett fra atomkraft, men den er som nevnt tabu). På grunnlag av tekniske vurderinger, som er å finne i boken, er det slik at selv med mange og store vindmølleparker må man ha i bakhånd en energiforsyning som kan drive kontinuerlig på omtrent samme nivå som i dag. Og ja, dette systemet må drives av olje eller kull, og dette er store anlegg som man ikke bare kan skru på hver gang vinden stilner. (Kraftverker drevet av gass er dog relativt enkle å skru av og på på kort varsel.) Andersen vil ikke bli overrasket dersom det viser seg at det er snusk og korrupsjon og kameraderi som ligger bak denne store utbyggingen, og ikke visste vi at en av de ledende i et av firmaene som driver med vindkraft i Norge er bror av vår tidligere mangeårige finansminister og FrP-leder Siv Jensen. Uansett, de som står bak vindmøllene tjener enorme beløp, beløp som kommer til dem fra skattebetalerne pga. kolossale subsidier og støtteordninger. 

Andresen sier at formålet med alle de vindmøllene som utplasseres i Norge er å forsyne Tyskland med strøm etter at de i betydelig grad har ødelagt sin egen energiforsyning i et forsøk på en overgang fra klimaskadelig energi til såkalt miljøvennlig energi. Vindkraft er upålitelig og dyr, og ja, strømprisen i Tyskland er blitt enormt høy, og det har den visstnok også blitt her; formålet med nettleien er – satt på spissen – å subsidiere det grønne skiftet i Tyskland. Men som Andersen  sier på side 209: «»Det grønne skiftet» er basert på teknologisk analfabetisme. De som har vedtatt dette, forstår ikke hva de snakker om». [Uthevelsen er Andersens.] 

KUN I VEST-EUROPA

Andersen sier at det bare er Vest-Europa som fører denne selvmordspolitikken. USA gikk i stor grad ut etter ar Trump ble valgt, og mht. de andre landene ….. land som Brasil, India og Kina gir blaffen i om deres CO2-utslipp øker, og dessuten får de lov (av internasjonale organer) til å slippe ut mye CO2 er siden de er U-land, det er kun avanserte I-land som må begrense sine utslipp. En rekke land får også overført penger fra landene i Vest-Europa ved å love å være snille og å redusere sine CO2-utslipp, eller I-landene kjøper kvoter fra U-landene. Ledere i disse landene tar imot disse pengene, men kommer ikke til å gjøre et døyt av det de lovet for å redusere CO2-utslipp; som Andersen sier er disse politikerne «street smart», de er ikke slike godtroende og virkelighetsfjerne fjols som så og si alle politikere i Vest-Europa er. (Andersen bruker dog ikke order «fjols», han bruke ord som naiv og virkelighetfjern og omtaler politiske ledere i Vesten som bimboer.)   

Det er en rekke gode poenger i boken, og som nevnt over: vi stiller oss bak hovedpoenget i boken, men i fortsettelsen vil vi påpeke noen ting hvor vi hadde vurdert annerledes. 

IKKE I BOKEN 

Boken nevner ikke Margareth Thatcher. Hun var den første statsleder som tok opp det påståtte  problemet «menneskeskapt global oppvarming». I en tale til The World Climate Conference i Geneve 1990 sammenlignet hun trusselen fra global oppvarming med farene som kunne oppstå i etterkant av Iraks da nylige invasjon av Kuwait (en invasjon som utløste de to Golf-krigene). Noen hevdet at det lå noe annet bak, de hevdet at ledere i Vesten ville gjøre seg mindre avhengig av olje fra Midt-Østen for å svekke disse landenes økonomiske og derved deres ideologiske innflydelse (dvs. disse landenes støtte til spredning av islam). Derfor hevdet de at olje er miljøfarlig (fordi bruken av den fører til global oppvarming), og dette skulle samtidig føre til en intensivering av forskningen på alternative energikilder. Mitt syn er at Thatcher var en viktig pådriver for det massehysteriet som fulgte. Vil vil dog nevne at Thatcher senere kom på bedre tanker. I sine memoarer (Statecraft, 2003) gikk hun tilbake på de synspunkter hun hadde gitt uttrykk for i denne talen.  

ER AL GORE ANSVARLIG? 

Andersen mener at Gore er den enkeltperson som er mest ansvarlig for at klimahysteriet er blitt så sterkt. Vi vil nok si at Andersen nok noe overdriver Gores rolle, men vi går ikke nærmere inn på dette her enn å si at klimahysteriet begynte noe før 1990, mens Gore ikke ble en hovedaktør på dette område før inn på 2000-tallet.  

Mange husker vel en spådom fra den bestselgende dommedagsprofeten dr Paul Ehrlichs bok The Population Bomb (1971), hvor hovedtemaet var den visstnok forestående befolkningseksplosjonen (som overraskende nok var en spådom som ikke gikk i oppfyllelse): «At the moment we cannot predict what the overall climatic results will be of our using the atmosphere as a garbage dump. We do know that very small changes in either direction in the average temperature of the Earth could be very serious. With a few degrees of cooling, a new ice age might be upon us, with rapid and drastic effects on the agricultural productivity of the temperate regions. With a few degrees of heating, the polar ice caps would melt, perhaps raising ocean levels 250 feet. Gondola to the Empire State Building, anyone?» Ehrlich spådde altså at havene ville stige flere titalls meter. Ehrlich fikk en god del oppmerksomhet lenge før Gore trådte inn på arenaen. (Link til Ehrlichs bok nedenfor. Sitatet er fra side 39.)    

Andersen legger altså hovedskylden for massehysteriet på Al Gore: «Klimasaken er ikke startet eller drevet av videnskapen. Den er startet og drevet av Al Gore», (s. 98.) Gore var Bill Clintons visepresident i perioden 1993-2001, stilte som George W Bush´s motkandidat ved presidentvalget i 2000, og tapte. I hele sitt voksne liv har han kjempet mot global oppvarming, helt fra han var student under oseanografen Roger Revelle (1909-1991). Revelle mente at vi sto foran et problem mht. menneskeskapt global oppvarming, men han mente også at Gore overdrev farene, og advarte mot overdrivelsene. Andersen skriver at uten Al Gore ville det ikke ha vært noen klimakampanje. Jeg vil nok si at dette er feil, men at Gore, som tidligere visepresident, Nobelprisvinner, Oscarvinner, jetsetter og mangemillionær, har hatt stor betydning er det umulig å være uenig i.  

Hvorfor støtter så mange opp om klimahysteriet? Andersen sier at det som ligger bak er en mesterlig reklamekampanje; som reklamemann høres han nesten stolt ut når han beskriver hvor mye folk som på en utspekulert måte praktiserer hans fag kan oppnå.

MER FUNDAMENTALT

Men jeg vil nok si at at det ligger noe mer og dypere bak. Kort oppsummert: de som er unge voksne i dag har i alle fora de har vært utsatt for – barnehave, skole, TV,  presse, universitet, underholdning – blitt fortalt at vi står foran dette enorme problemet: kloden koker pga. vår egentlig unødvendige bruk av olje og gass. Det er noe som heter førsteinntrykket sitter, og når altså så og si alle har fått et førsteinntrykk som sier at kloden koker, så fører dette til at de aller fleste sitter igjen med den faste overbevisningen at kloden koker. På slike mennesker vil fakta og logiske argumenter som sier at sannheten er en annen, ikke han noen som helst effekt. 

Når dette kobles sammen med det faktum at alle slutter opp om en moralteori som sier at selvoppofrelse er det eneste rette, så er veien kort til å godta høyere strømretninger, redusert  bilbruk, flyskam, kjøttskam, og at man helst bør å sykle til jobben også i byer som ikke er like flate som Købehavn og Amsterdam. Andersen berører dette poenget såvidt der hvor han sammenligner oppslutningen om klimahysteriet med en religiøs bevegelse, men han burde etter mitt syn gjort mer ut av dette ekstremt viktige poenget.    

INKOMPETENTE POLITIKERE?

Andersen klager over at politikerne er så kolossalt inkompetente: de kan ikke realfag; de kan ikke engang bruke en lommekalkulator, og derfor sier han at «den eneste reformen Norge egentlig trenger er en kompetansereform hos politikerne … [politikerne] kan ingen ting om teknologi. De er inkompetente og løper sitt eget ærend…» (s. 281); et sted (s. 312) bruker han ordet «bimbokrati» om den politiske ledelse i Norge. 

Ja jo, men skal man kreve «kunnskap om teknologi» av politikerne? De skal jo bygge sine beslutninger på det fagfolkene i departementer og forskningsinstitusjoner forteller dem. Problemet her er at fagfolkene feilinformerer politikerne. Og hvorfor skjer dette? Fagfolkene vet hvilke råd politikerne vil ha, og siden fagfolkene er avhengige av bevilgninger fra de samme politikerne er det da lett for fagfolk å gi de råd de vet at politikerne vil høre, dvs. råd som sier at politikere er viktige at de må få mer makt. Samtidig kan da forskerne si at det trengs mer forskning fordi en stor fare står rett foran døren, og krisen kommer meget snart hvis ikke politkerne viser at de tar de viktige beslutningene nå! Andersen formulerer dette slik: «Problemet er at altfor, mange får økonomisk støtte for å bekrefte klimadogmene» (s. 50). Vi vil si at dette må bli resultatet når staten begynner å gi støtte til forskning, dvs. ved å i det hele tatt å finansiere universiteter og forskningsinstitusjoner. Andersen nevner ikke dette poenget.          

Andersen sier at reklame = manipulasjon og lureri: «som reklamemann har jeg sikkert vært med på lure andre» (s. 56). Jeg kan ikke si meg helt enig i dette. Reklame er kommunikasjon mellom de som produserer og de som forbruker, og omhandler ikke bare biler og tyggegummi og hårpleieprodukter, de omfatter også politikken. Politisk reklame inneholder et budskap fra politikere/partier til velgerne. Ja, reklamen overdriver som regel produktets egenskaper og kvaliteter. Men dette er noe alle vet og alle tar seg ad notam. Det var f.eks. ingen som tok bokstavelig påstanden i en gammel reklame om at «Ni av ti filmstjerner vasker seg med Lux». Allikevel, etter at Farris kjørte en reklamekampanje som sa at «verdens fineste maskineri [menneskekroppen] går best  på naturlig mineralvann», steg visstnok salget av Farris til enorme høyder. Jeg vil allikevel ikke kalle dette manipulasjon, alle forstår at dette er overdrivelser. Reklame kan utløse betydelige endringer i folks adferd, men neppe på svært fundamentale områder. Reklame appellerer til noe som allerede finnes hos mottagerne; den kan ikke endre folks adferd på en grunnleggende måte. Uansett hvor fristende en reklame får en gressklipper til å virke vil få som bor i blokk og ikke har en have kjøpe en slik; uansett hvor fristende en duggfrisk øl ser ut på reklameplakat vil ingen avholdsfolk kjøpe den til seg selv; reklame for Troika kan få sjokoladeelskere til å skifte over til denne sjokoladen eller til å prøve den, men den kan neppe få folk som ikke liker sjokolade til å begynne å spise Troika. Osv.  

GRUNNLEGGENDE VERDIER

Så, mitt syn om hvorfor troen på menneskeskapt global oppvarming er så utbredt skiller seg noe fra Andersens. Mitt syn er at det er et resultat av grunnleggere holdninger innen etikk som så og si alle deler, og at alle er blitt foret med dette synet om menneskeskapt global oppvarming siden de var bitte små. Når Andersen sier at overbevisning om at det finnes en menneskeskapt global oppvarming skyldes en reklamekampanje så kan det være en semantisk uenighet, men jeg tror uenigheten ligger dypere enn det.  

Til slutt, etter å på nesten hver eneste side å ha klaget over hvor udugelig og inkompetente politikerne er finner leseren dette på side 164: «Strømproduksjon [er] en betydelig maktfaktor, og bør derfor være under statlig kontroll…» (s. 164), og på side 293 kommer han med dette ønsket/kravet: «Staten skal eie og ha ansvar for at kraftnettet fungerer og vedlikeholdes i Norge». 

Så, Andersen, som altså mener at politikerne er kolossalt inkompetente, mener at en så viktig ting som strømproduksjon allikevel skal være under disse dumme politikernes kontroll. Hm. 

Andersen mener at problemet med politikerne er at de er inkompetente, barnløse, ikke har livserfaring eller erfaring fra en vanlig produktiv, jobb, lar seg kjøpe/friste av kjendisstatus og makt. 

Mange deler dette synet, og tror at problemene løses dersom vi får dyktige politikere. Vi deler ikke dette synet. 

Vårt syn er at den utviklingen som har vært – en stadig større stat som tar på seg mer og mer, stadig høyere skatter og avgifter, stadig flere reguleringer, voksende offentlig gjeld, etc. – er et nødvendig resultat av den utviklingen som må skje i en velferdsstat. (Vi har i stor detalj gitt uttrykk for vårt syn på hvorfor dette skjer andre steder, og gjør ikke det her). Så, forskjellen på vårt syn og Andersens syn er at hans løsning er at dagens elendige politikere må skiftes ut med gode politikere, og at det skjer noe, men ikke betydelig, deregulering (han vil f.eks. fortsatt ha statlig «prisgaranti på strøm» (s. 307)) og at det kommer noen skatte- og avgiftslettelser. Vi, derimot, mener derimot at dersom det er noe styring av økonomien vil dette nødvendigvis over tid føre til mer styring og til større skatter og flere reguleringer, og da vil utviklingen nødvendigvis bli som den er blitt i Vesten. 

Andersen vil ha en bedre styrt velferdsstat, vi vil ha full individuell frihet, dvs. kapitalisme.  

KONKLUSJON 

«Klimasaken er selvbedrag, et blindspor, og er ikke basert på ekte videnskap. Den er basert på gruppepress, masseagitasjon, moralistisk konsensus og normal menneskelig dumskap, og den utnytter ren bestillingsforskning for å legitimere seg selv, ikke ulikt hvordan de religiøse kreasjonistene gjør. De ekstremt kostbare «klimatiltakene» blir solgt som fremgang, men henger ikke på greip, hverken logisk, matematisk, økonomisk eller faktuelt, og mangler fullstendig suksessempiri» (s. 46). «Klimakrisen er hjernespinn» (s. 126). «Klimakrisen er en politisk ideologi med klare religiøse trekk» (s. 161).  Sant nok. 

Vil Andersen ha like stort hell med sitt «J`Accuse» som Zola hadde? Neppe. Den motstanden Andersen har er enormt mye større enn den Zola hadde. Dessverre..

.

.

.

.

.

Epsteins artikkel 

https://www.forbes.com/sites/alexepstein/2015/01/06/97-of-climate-scientists-agree-is-100-wrong/?fbclid=IwAR0SGcdq00fUwOBzsM2DN0os1Cgu1v6-HNO3bfM8ZQJeCEcgiXqMeKsT21E#7736b19f3f9f

Feil i An Inconvenient Truth 

Gore Says His Global Warming Predictions Have Come True? Can He Prove It?

Paul Ehrlich: The Population Bomb, Ballentine 1971 

http://pinguet.free.fr/ehrlich68.pdf

Kent Andersens bok 

https://www.bokkilden.no/vindkraft/klima-antiklimaks-kent-andersen/produkt.do?produktId=24319559

 

Politiet er i hardt vær for tiden. Vi skal gi en vurdering av årsakene til dette, og som vanlig vil vi her gi en vinkling som ikke er å finne andre steder. Vi skal kommentere det som er skjedd med politiet – eller det som politiet er blitt utsatt for – de siste månedene, og vi skal komme inn på det som er den virkelige årsaken til det som har skjedd. Det som skjer er alvorligst i USA, men i det store og hele skjer det samme i alle land i Vesten. Vi kan ikke hente alle typer eksempler fra alle land, men henter dem i hovedsak fra Skandinavia, USA, Storbrittania og Australia. 

Angrep på politiet

Vi kjenner alle til den nylige hendelsen i Los Angeles hvor to politimenn blir skutt på kloss hold mens de sitter i sin tjenestebil. (Hendelsen finnes på video, link til BBC nedenfor.) De to alvorlig skadede politimennene blir sendt til sykehus og utenfor samles det raskt en folkemengde som roper til de alvorlig skadede politimennene «Vi håper dere for helvete dør, jævler!» (noe fritt oversatt til norsk). Hele aksjonen ser ut til å være godt planlagt.  

I utgangspunktet høres dette utrolig ut, men det er sant. Og dette er ikke den eneste saken hvor slike ting skjer. I de siste par år har et stort antall politifolk i USA blitt drept på denne måten, dvs. ikke i skuddveksling med kriminelle, men ved at en gjerningsmann bare har skutt politifolk mens de var på jobb under fredelige omstendigheter.   

En rekke bystyrer i USA har også redusert budsjettene for politiet i byen, etter oppfordringer om å «defund the police» – med en begrunnelse som går ut på at en betydelig del av politiets innsats går ut på å trakassere svarte, og at en redusert politiinnsats vil føre til redusert kriminalitet. 

Den sterkt venstreorienterte politikeren Alexandria Ocasio-Cortez ble spurt om hvordan USA vill se ut med et «defunded police», og på Twitter svarte hun at det ville se ut som forstad: «It looks like a suburb. Affluent white communities already live in a world where the choose to fund youth, health, housing etc more than they fund police … When a teenager or preteen does something harmful in a suburb (I say teen bc this is often where lifelong carceral cycles begin for Black and Brown communities), White communities bend over backwards to find alternatives to incarceration for their loved ones to ‘protect their future,’ like community service or rehab or restorative measures. Why don’t we treat Black and Brown people the same way?»  (Et skjermbilde av denne tweeten er å finne på en link til marieclaire nedenfor.)

«Ingen røk uten ild» heter det, og det finnes mange tilfeller hvor politifolk har vært altfor hardhendte overfor svarte mistenkte, og at mange svarte er blitt drept av politifolk ifbm. Arrestasjoner er sant. Det som utløste denne siste og fortsatt pågående bølgen av protester mot politiet, inkludert dødelige angrep på politifolk, var drapet på George Floyd under en arrestasjon utført av polititjenestemannen Derek Chauvin.   [Oppdatering mars 2021: Umiddelbart etter at Floyd døde under en arrestasjonen ble det i alle fora hevdet at han døde pga. overdreven voldsbruk fra politiet, noe som førte til voldsomme demonstrasjoner over hele USA. Senere kom det frem at politiets voldsbruk ikke var hovedårsaken til at Floyd døde; han døde av kombinasjonen av å bli holdt fast av en politimann og en overdose narkotika. Floyd, som var en stor mann på 193 som veide ca 100 kg, var  ruset. Han ble arrestert etter mistanke om å ha brukt en falsk pengeseddel, og han motsatte seg arrestasjonen.]
 

Det finnes også tilfeller hvor politiet i USA urettmessig er blitt beskyldt for å ha brukt mer vold/ildkraft enn nødvendig mot svarte (to eksempler på dette er tilfellene Rodney King og Breanna Taylor, men i begge disse tilfellene var politiets maktbruk legitim), og også slike saker har ført til store opptøyer, selv om politiet altså handlet i samsvar med gjeldende regler.

Det hele bildet 

Men skal man finne ut hva som skjer kan man ikke basere seg på enkelthendelser, man må se på det store bildet. Og da er spørsmålet: er det slik at amerikanske politifolk mer eller mindre systematisk trakasserer svarte? Er det slik at politifolk i betydelig omfang er rasister?  Og svaret på dette er Nei. Heather MacDonald forsker på politiets virksomhet, og hun skriver følgende: «There Is No Epidemic of Fatal Police Shootings Against Unarmed Black Americans» (link nedenfor til Manhattan Institute), og at påstandene om systematisk rasisme fra politiets side er en myte. Overskift i WSJ: «The Myth of Systemic Police Racism» (link til WSJ nedenfor). Den som vil lese mer om dette kan google Heather MacDonald og «police racism».  

Vi godtar det som er MacDonalds konklusjon: det er rom for forbedringer i politet, men det ligger ingen systematisk rasisme bak politiets virksomhet. Ja, antall svarte er overrepresentert i antall arrestasjoner hvis man sammenligner med befolkningen som helhet, men de er ikke overrepresentert dersom man ser på fordelingen blant kriminelle; det er et sørgelig faktum at svarte er overrepresentert blant kriminelle i USA. (Dette er i stor grad et resultat av den politikken som er blitt ført overfor svarte i hovedsak siden midt på 60-tallet, da venstreorienterte politikere kraftig intensiverte støtteordninger og offentlige gratistilbud til fattige. Siden svarte da var overrepresentert blant fattige ble de også overrepresentert blant de kriminelle. Grunnen er at slike tiltak passiverer mottagerne, og at de for ofte har det resultat at mottagerne drives over i kriminalitet. Når dette kobles med et forbud mot narkotika, som får mange til å tro at handel med narko innbærer lettjente penger, og milde straffer for kriminelle, er dette en oppskrift på en katastrofe, en oppskrift som USA har fulgt i mer en 50 år. En annen årsak til at svarte er overrepresentert blant de kriminelle er at de er i stor grad blitt fortalt av hele den kulturelle eliten (presse, akademia, etc.) at deres problemer stort sett skyldes fordommer og rasisme blant hvite, og noen er da ute etter hevn mot hvite.)  

Men det er ikke bare i USA at politet har problemer. I de siste årene har man sett en rekke avisoverskrifter av følgende type: «I en rekke storbyer i Vest-Europa finnes det no-go-soner hvor politet ikke våger seg inn», «Politet blir jaget av mobb» (den finnes en rekke videoer på youtube som viser slike hendelser, se link nedenfor), «Ungdommer har ikke lenger respekt for politiet». «Svensk politi trenger politibeskyttelse … » (denne siste påstanden er så absurd og utrolig at vi synes vi må ta med dokumentasjonen, link nedenfor).  

Men det er flere typer fakta som er relevante for det vi skal frem til. Før vi henter disse vil vi ha sagt at vi går ut i fra at de fleste politifolk er dyktige og gjør en tilfredstillende jobb, Og selvsagt, politi er absolutt nødvendig for å holde kriminaliteten i sjakk. Ovenfor nevnte vi tilfeller hvor venstreorienterte bystyrer i USA gikk inn for å «defund the police», dvs. å redusere bevilgningene og dermed aktiviteten til politiet i vesentlig grad, og resultatet ble det stikk motsatte av hva de venstreorienterte hadde ventet seg: det skjedde en sterk økning i kriminaliteten. Her er to av mange overskrifter som forteller dette:  «Police Wrestle With Surge in Crime in U.S. Cities Amid Defunding Efforts. A violent summer hits some major U.S. cities as police face budget cuts due to the pandemic and efforts to combat police brutality» (WSJ). «Buffalo Considering Defunding Police,  Its Murder Rate is Up 71%» (frontpagemag).

Men det er mer, og vi minner om at dette handler om årsakene til at politet er utsatt for kritikk, angrep og direkte sabotasje, og til og med drap. 

Politiets image 

I en rekke store kriminalsaker de siste årene har det vist seg at politiets innsats har vært totalt inkompetent. Sakene vi tenker på er drapene på president Kennedy og Lee Harvey Oswald i november 1963, drapet på statsminister Palme i februar 1986, terrorangrepet i Oslo 22. juli 2011. Ja, disse sakene er spredt mellom forskjellige land, og det er stor avstand mellom dem i tid, men dette er saker som det hele tiden snakkes om i mediene, og disse mediene forteller da om igjen og om igjen hvor utrolig inkompetent politiets innsats var i disse sakene. 

Videre, de siste par år er det dukket om en sjanger TV-serier som er blitt svært populær: «true crime». Denne sjangeren har eksistert i litteraturen i mange år, men er nå også blitt populær TV-underholdning. Disse seriene handler som regel om uoppklarte saker, og seeren håper vel at de journalistene som lager seriene har klart å finne nye spor som gjør at gjerningsmannen kan bli tatt, en gjerningsmann som politiet ikke har klart å finne. 

Også i Norge er det laget slike serier: om Orderud-saken, om Birgitte Tengs-saken, om Marianne-saken, om Wiborg-saken, om Iranzo-saken, om Nesset-saken, om Scandinavian Star-saken. For tiden er det visstnok også i arbeid en serie om Baneheia-saken. Kanskje kommer det også en serie om Bjugn-saken, en sak hvor syv personer, inkludert bygdas lensmann, ble arrestert av politiet på basis av fullstendig absurde anklager. Ingen ble dømt i denne saken. 

Disse seriene har så og si aldri ført til at sakene er blitt oppklart. Ett unntak fra dette er en av de utallige seriene fra USA, «I´ll Be Gone in the Dark». De som sto bak denne serien, eller rettere, de som sto bak boken den var bygget på, klarte virkelig å finne en draps- og voldtektsmann som over flere tiår hadde drept minst 13 personer og gjennomført mer enn 50 voldtekter. Politiet hadde jaktet på denne mannen i flere tiår uten suksess, og det viste seg da han ble avslørt at han var en – spolier alert – politimann.

Det klareste og sterkeste budskap seeren mottar fra disse TV-seriene er at politet har vært utrolig inkompetent. (I hvert fall virker det slik i ettertid, men vi minner om at det er lett å være etterpåklok). I flere av de norske seriene får man vite at det som var politiets modus operandi var å finne en sannsynlig gjerningsmann, og så presse ham til å tilstå gjenom utspekulerte og trakasserende forhørsteknikker. Bevismateriale som ikke støttet opp om at denne mistenkte var skyldig ble ignorert, bagatellisert eller lagt bort. Grunnen var et ønske om å få avsluttet saken og triumferende kunne fortelle pressen at «Saken er løst! Den arresterte har tilstått!» 

I ettertid er det kommet for en dag at i disse sakene finnes det en rekke falske tilståelser. Ja, politet innrømmer i dag at det var slik da – at mistenkte ble presset til å tilstå – men at det ikke lenger skjer i dag. Vi håper dette er korrekt, men vårt poeng her er det budskap dagens seere mottar fra disse saknene. 

Vi minner også om Liland-saken og Fritz Moen-saken, saker hvor politiet etter betydelig etterforskning mente at disse to var drapsmenn og fikk dem dømt, mens de egentlig var uskyldige. Og vi minner om de mange sakene med påstander om politi-vold, dvs. påstander om at politifolk nærmest for moro skyld banket opp fredelige men muligens irriterende arrestanter. Spesielt var det en sak i Bergen på 70-tallet hvor påstander om politi-vold florerte i stort omfang. Nå er det mye som tyder på at hele denne saken var et falsum, men det må jo ha vært en grunn til at påstandene kunne fremstå som plausible.      

Kunstens oppgave 

I tillegg til dette har vi en rekke krimserier på TV, serier hvor det flommet over av korrupte politifolk. Helten er som regel ikke korrupt, men han har kollegaer som er korrupte. Ja, de fleste politifolk er selvsagt ærlige og dyktige, men hvis det finns noen som er … , ja, vi sier det rett ut: når det finnes noen som reellt sett er kriminelle i politiuniform, så er dette ødeleggende for hele politi-etaten.      

Det er slik at folk flest ikke lærer ved å lese seriøs og grundig faglitteratur, de lærer heller ikke spesielt mye på skolen (bortsett fra å kunne lese og skrive og regne; det de lærer om f.eks. historie, samfunnsfag og miljø er stort sett galt), og det er umulig for en vanlig leser å lære noe fra å lese en eller noen få aviser; skal man lære noe fra avisene må man lese et stort antall aviser som er hentet fra alle sider av et bredt ideologisk spektrum. Men allikevel: folk flest lærer. Hvor kommer da denne lærdommen fra? Den kommer i all hovedsak fra kunsten, nærmere bestemt fra litteraturen. I tidligere tider lærte folk av Homer og Chaucer og Cervantes og Shakespeare og Dickens og Ibsen og Beecher Stowe og Orwell og mange andre (ja, slike forfattere var folkelesning i tidligere tider), men i dag må man regne film og TV-serier som den mest utbredte og tilgjengelige formen for litteratur. Så, det folk kan og forstår (eller tror de kan og forstår) om hvordan verden er og hvordan den fungerer har de i all hovedsak lært fra film og TV-seier. Og som nevnt, krimserier flommer over av korrupte og udugelige politifolk.      

Hvorfor er det slik at kunsten i dag gir et så negativt bilde av politiet? Det er fordi den skapes av personer som har et negativt syn på politiets oppgave, og politiets oppgave er fundamentalt sett å beskytte enkeltindividers liv og eiendom. 

Politiet i dag  

Vi kan også henvise til noen ferske saker som viser hvordan dagens politi utfører sin oppgaver:  

VG: «Her aksjonerer politiet mot ballongselgere. Oslo-politiet brukte deler av nasjonaldagen til å trampe i stykker ulovlig solgte heliumballonger.» [Politikerne, i sin visdom, hadde forbudt bruk av helium i ballonger.]

Dagbladet: [Den svenske skuespilleren Adam Pålsson har fått traumer etter han ble overfalt av væpnet politi i fjor, og forteller:] -Før ga jeg meg bare helt og tenkte at andre mennesker har kontroll over sikkerheten og så videre, det tar jeg ansvar for selv i dag. Når jeg ser en politibil har det alltid vært en sikkerhetsfaktor for meg, men nå får jeg puls når jeg ser en politibil. Jeg beklager å si det, men jeg følger jeg ikke kan stole på dem, sier Pålsson i intervjuet, gjengitt av  Aftonbladet.»

Og vi har en rekke eksempler av denne typen: Etter overskriften «Et inkompetent politi preget av systemisk anti-rasisme og fordommer mot nordmenn» skriver document.no om en sak som begynte at med at «… en innvandrerfamilie bråkte mye i en blokkleilighet. … Det generelle bildet var en total mangel på respekt for husordensreglene i borettslaget: bråk, søppel i trappen, hærverk og utrivelig oppførsel. Først og fremst var bråket på nattestid det mest plagsomme. …Han som eide leiligheten, framleiet privat. Det var en stor leilighet på over hundre kvadratmeter». Naboene klaget, og det endte med at de som klaget nærmest ble trakassert av politet og beskyldt for rasisme og hatprat. (Hele saken er å finne på link nedenfor.) 

Her er ett av mange ferske eksempler på at politiet med vold går løs på personer som demonstrerer mot de strenge tiltakene som ble innført ifbm. Corona-viruset: «Australia’s Violent Enforcement of Lockdowns Sparks Memories of the Eureka Rebellion … ….footage reveals a little of the current scene, with Aussies protesting against draconian lockdowns, and police in riot gear arresting them in large numbers» (link FEE). Dette eksemplet er fra Australia. Ovenfor henviste vi til tilfeller hvor politiet rømte fra bøller, her ser vi at politet opptrer som bøller overfor fredelige demonstranter. Dette eksempelet er altså fra Australia, men det finnes tilsvarende eksempler fra Storbritannia, Sverige, Norge, Tyskland. 

En løgner lyver ikke hver gang han sier noe, en tyv stjeler ikke alt han kommer over – slike folk lyver og stjeler en gang i blant. Men de er allikevel tyver og løgnere, og de kan ikke stoles på. Men hvis noen få politifolk er kriminelle (f.eks. ved å presse frem falske tilståelser, ved å banke opp arrestanter, ved å legge vekk bevis som ikke passer inn i en foretrukken teori om hvem som er gjerningsmann) så er dette ødeleggende for politiet som helhet – disse få enkeltpersonenes kriminelle handlinger ødelegger for hele politietaten. Dette skaper mistro og motstand mot politet.    

Udugelighet 

Før vi kommer til avslutningen vil vi kort si noe om udugeligheten som opplagt finnes også i politiet – men ikke bare der. Udugelighet finnes overalt, men den blir mer utbredt jo større den offentlige sektoren i samfunnet er. Grunnen er at incentivene i en regulert økonomi i mindre grad går ut på tilfredsstille kunder og brukere; i en regulert økonomi går incentivene i større grad ut på tilfredstille de som regulerer og de som bevilger penger, dvs. staten og politikerne. Med andre ord: jo større det offentliges andel av økonomien er, jo mer udugelighet blir det i alle bransjer og sektorer i samfunnet, også i den private sektor (som altså ikke er fri, den er regulert av staten). Dette gjelder også politiet: jo større offentlig sektor er, jo mer udugelighet blir det også der. Men politet er en spesielt viktig etat fordi politifolk har rett til å bruke tvang og vold, og derfor er det viktig at udugeligheten der blir så liten som overhode mulig, og dette kan kun oppnås i størst mulig grad ved at offentlig sektor er så liten som mulig, dvs. at den kun tar seg av de legitime offentlige oppgavene (politi, rettsapparat, det militære). 

Så, politiet har ofte vist seg udugelig, politifolk er (for) ofte korrupte, de presser frem falske tilståelser, de bruker mye krefter på bagateller heller enn å prioritere viktige saker, og de flykter når de virkelig trengs og overlater områder til hardbarkede kriminelle (i no-go-sonene).

Og alt dette skjer mens mange politi-kollegaer på en eller annen måte aksepterer det, og mens politiets ledelse – politidirektør, justisminister, regjering – godtar det!  

Dette er uholdbart! Politiet – slik det burde fungere – har en ekstremt viktig jobb, og den er å beskytte alle som oppholder seg i landet mot kriminalitet. 

Men det som har skjedd er at det er blitt en etat som prioriterer uviktige ting, som lar de virkelig kriminelle alt for ofte være i fred, som iblant flykter hals over hode fra kriminelle de burde ha uskadliggjort, som i enkelte saker planter bevis eller presser frem tilståelser de vet er falske bare for å gi inntrykk av at de har oppklart en viktig sak.

La oss ta med ett poeng til: politimannen som drepte George Floyd, Derek Chauvin, hadde i årene før mottatt innpå 20 klager på sin oppførsel som politimann. Han var allikevel fortsatt i jobben, han var beskyttet av sin fagforening. Det samme gjelder for en rekke andre bøllete politifolk: de blir i jobben fordi fagforeningene beskytter dem. 

Ja, politifolk har en farlig og vanskelig jobb, og de må ofte ta viktige og farlige beslutninger på et øyeblikks varsel, beslutninger som kan føre til at personer de er i nærkontakt med kan bli skadet eller drept. Politifolk bør ha et handlingsrom for de beslutninger de tar og de handlinger de utfører uten å risikere å miste jobben. Men å holde småkriminelle George Floyd i et dødelig grep i innpå ti minutter mens han ligger nede på bakken, det er fullstendig uakseptabelt!  

På bakgrunn av alt dette burde det være lett å forstå at kritikk mot og angrep på politiet skjer. 

Vi støtter selvsagt ikke angrep på politiet. Men politi-etaten må rydde opp. Alt snusk må vekk. Alle politifolk som oppdager snusk hos sine kolleger må melde fra, og etaten selv må ha ordninger som sørger for at slike politifolk bli fjernet. Fagforeninger må ikke beskytte tjenestemenn som reellt sett er kriminelle. Videre burde det være slik at politiet kun beskjeftiget seg med reell kriminalitet, og ikke alt mulig annet som de blir beordret til i dag – reell kriminalitet er initiering av tvang overfor andre, dvs. tyveri, svindel, drap, voldtekt, overfall, innbrudd, hærverk, etc. Men for å komme dit kreves en radikal endring av den politikken som føres, og dette ligger selvsagt utenfor politiets område; politiet må rette seg etter det som folket i valg bestemmer, og som regjeringen som utøvende maktorgan beordrer.     
.

.

.

.

.

https://www.dagbladet.no/kultur/stoler-ikke-pa-politiet/72870566

https://fee.org/articles/australias-violent-enforcement-of-lockdowns-sparks-memories-of-the-eureka-rebellion/amp?__twitter_impression=true

«Berit»s historie: Et inkompetent politi preget av systemisk anti-rasisme og fordommer mot nordmenn

https://www.bbc.com/news/world-us-canada-54137838

https://www.marieclaire.com/politics/a32849383/alexandria-ocasio-cortez-defund-the-police/

https://www.manhattan-institute.org/police-black-killings-homicide-rates-race-injustice

Politiet jages 

https://www.youtube.com/watch?v=hdd3dJAhVkE

«Svensk politi trenger politibeskyttelse»

Svensk politi trenger politibeskyttelse i Rinkeby

https://www.wsj.com/articles/the-myth-of-systemic-police-racism-11591119883

https://www.frontpagemag.com/point/2020/08/buffalo-considering-defunding-police-its-murder-daniel-greenfield/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/WwOdg/her-aksjonerer-politiet-mot-ballongselgere

«Muslimer bør være tilhengere av ytringsfrihet» hevder Fatima Almanea og Mohammad Usman Rana i en kronikk i Aftenposten 10. september. Vi skal diskutere noen av de poengene de tar opp, men først vil vi si at det er en svært god ting at muslimer støtter ytringsfrihet; ytringsfrihet er et svært viktig element i siviliserte samfunn; uten ytringsfrihet vil ingen andre friheter kunne overleve. Og et samfunn uten frihet vil etterhvert forfalle.   

De to viktigste tingene i kronikken vi skal se på er metoden forfatterne bruker for å argumentere for sitt syn, og hvorvidt deres konklusjon, basert på de premisser de bruker, er holdbar. Vi skal også gi en skisse av hvordan et holdbart argument for ytringsfrihet ser ut.  

MUSLIMER MÅ FØLGE MUHAMMED

Muslimer betrakter Muhammed som et perfekt menneske, som et ideal alle muslimer må etterstrebe å emulere, dvs. de bør i alle situasjoner handle slik Muhammed handlet. Det viktigste innhold i islam utenom Koranen er Hadith, som SNL beskriver slik: Hadith er er «normerende overleveringer om profeten Muhammad. Den klassiske definisjonen er: Fortellinger om profeten, hva han sa, gjorde eller stilltiende samtykket til. Disse fortellingene blir sett som profetens sunna (tradisjon), og fremheves som eksempel for de troende på hva som er riktig og god levemåte for muslimer. I tillegg til Koranen blir hadith-samlingene betraktet som en kilde for rettsvitenskapen (fiqh). Den vekt som legges på hadith har sammenheng med profeten Muhammads autoritet og med lovens sentrale rolle i islam». 

Kronikken henviser til hendelser i Muhammeds liv, og vi gjengir to sitater, sitater som skal begrunne at Muhammed var tilhenger av ytringsfrihet – og dette er for kronikkforfatterne et avgjørende argument for at muslimer også skal være tilhengere av ytringsfrihet: «Under tiden sin i byen Taif ble profeten Muhammad møtt med massiv utskjelling og vold fra folkemasser, hvilket medførte at han ble tvunget til å forlate Taif. Det er rapportert at profeten blødde så mye at hans føtter var dynket i blod. Da han fikk tilbud om å hevne seg mot menneskene som utøvde denne verbale og fysiske volden mot ham, avslo han imidlertid tilbudet og svarte istedenfor med å be en bønn for dem. Han svarte på sjikane med barmhjertighet».

Et annet sitat: «Profeten ble ikke sjelden utsatt for harselerende dikt i sin samtid. Men hvordan håndterte han dette? På en humoristisk og avvæpnende måte. Eksempelvis ble han av sine motstandere og polyteister i lyrikken kalt «Mudhammam» istedenfor «Muhammad». «Muhammad» betyr «den lovprisede», mens forvrengningen «Mudhammam» kan oversettes med «den klanderverdige».  … På vittig, vennlig og elegant vis avfeide profeten Muhammad karikering av ham i datidens poesi.»

Kronikkforfatterne argumenter for at man skal tåle kritikk uten å svare med vold eller krav om sensur, og som begrunnelse henviser de altså til tilfeller hvor Muhammed tålte kritikk og reagerte med «barmhjertighet» eller ved å avfeie det på «vittig, vennlig og elegant vis».  

RASJONELL BEGRUNNELSE

Er dette en rasjonell måte å argumentere på? Nei, det er det ikke. Skal man argumentere rasjonelt må man basere seg på fakta og logikk, og man må ha en faktabasert standard for hva som moralsk sett er riktig eller godt. Menneskets liv er en rasjonell standard for etiske goder; det som er etisk godt er det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Skal man følge en slik metode for å begrunne ytringsfrihet må man si at gode liv forutsetter rasjonell tenkning: skal man skape et godt liv for seg og sine må man kunne skape verdier som opprettholder og forbedrer livet. For å kunne få i stand dette må man kjenne til virkeligheten man befinner seg i, og handle i samsvar med de lover som styrer den. «Nature, to be commanded, must be obeyed», som Francis Bacon sa det. Skal man kunne adlyde naturen/virkeligheten må man kjenne den, og den eneste måte å kjenne den på er ved observasjon, egen eller andres, og logisk analyse.

Tenkning forutsetter altså undersøkelse av fakta, logiske resonnementer, men også kommunikasjon med andre for å høre deres erfaringer og vurderinger – andre kan ha kommet frem til ting som er nyttige og som en selv ikke har sett, og som kan være nyttige å inkludere i et resonnement. Slik kommunikasjon skjer altså ved at de involverte ytrer seg til hverandre. Begrensninger av slik kommunikasjon er da intet annet enn restriksjoner på den enkeltes mulighet til rasjonell tenkning. Restriksjoner på ytringsfrihet er da intet annet enn restriksjoner på tenkning, og siden rasjonell tenkning er en forutsetning for gode liv, er begrensinger på ytringsfrihet begrensning på gode liv. Ytringsfrihet er derfor en bærebjelke for en sivilisasjon som verdsetter frihet, fred, harmoni og velstand.    

Nå kan man si at ytringsfriheten slik den er definert her kun beskytter korrekt tenkning og kommunikasjon av korrekte ideer. Hvis man skal ha et skille som innebærer at korrekte ideer beskyttes, mens ideer som er feil ikke skal beskyttes, må man ha en autoritet som med vold og tvang skal kunne forby kommunikasjon av ideer som denne autoriteten vurderer som feil. Enhver burde kunne se de farer som ligger i en slik ordning; det finnes utallige eksempler på at nye ideer, ideer som gamle autoriteter betrakter som feil, allikevel har vist seg å være korrekte. Dersom man hadde hatt en slik ordning ville nye, korrekte og verdifulle ideer kunne bli forbudt fordi gamle autoriteter mente at de var feil. 

Det er da slik at begrunnelser for individuell frihet (ytringsfrihet inngår som en del av individuell frihet) tar utgangspunkt i at det som skal beskyttes er riktige og gode handlinger, men frihetsprinsippet ender opp med å tillate alle typer handlinger unntatt de som initierer tvang overfor andre. Grunnen til dette er at det er opp til hver enkelt å avgjøre hva som er sant og riktig og viktig for denne personen i den situasjonen han er i, og at tvang for å gjennomføre «riktige» handlinger ofte ikke vil være til gode for den personen det gjelder: hver enkelt må selv finne ut hva som er rett og riktig ved egen tenkning. 

Som sagt: en rasjonell begrunnelser for ytringsfrihet er basert på en standard som fundamentalt sett sier at det som er moralsk riktig er det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Å basere en begrunnelse på hva en historisk person gjorde er ikke noen rasjonell begrunnelse – den har da f.eks. ingen overbevisende kraft for personer ikke ikke betrakter denne historiske personen som et ideal, og det man bør har er argumenter som er gyldige overfor alle mennesker. Det kan også ofte være uklart hva en historisk person virkelig gjorde, og han han kan ha handlet forskjellig i ulike epoker av sitt liv.     

Men tilbake til argumentet i kronikken: der var begrunnelsen for ytringsfrihet at Muhammed i flere tilfeller møtte kritikk og hån med vennlighet og barmhjertighet. Men var det alltid slik? Er dette bildet av Muhammed korrekt? 

MUHAMMED FRA OPPOSISJON TIL POSISJON

I begynnelsen av sin karriere som profet hadde Muhammed få tilhengere, hans religion var en av mange religioner og trosretninger i det området han opererte, og han og hans tilhengere ble – som alle andre profeter – utsatt for hån, kritikk og ulike typer angrep fra de som ikke delte hans synspunkter eller trodde på det han fortalte om visjoner og åpenbaringer han hadde mottatt fra Gud via engelen Gabriel. Og som Almanea og Rana hevder i kronikken: Muhammed svarte da på slike angrep med mildhet og tilgivelse. Men dette var altså i den perioden da Muhammeds religion og bevegelse sto svakt, det var mens muslimer var i mindretall. Etter hvert ble Muhammads bevegelse større, og islam ble den dominerende religionen. Og hva skjedde da? Hvordan oppførte Muhammed seg da overfor kritikere og fiender?   

En rekke sitater Hadith er av samme type som de som kronikkforfatterne viser til og som oppfordrer til toleranse og barmhjertighet, men disse er i all hovedsak fra den perioden da Muhammed ledet en liten flokk og ikke hadde noen makt. Senere fikk Muhammed stor makt etter at han forlot Mekka og erobret Medina; han hadde ingen makt i Mekka, men ble etter mye krig og vold den sterke mann i Medina. Sitater fra ra Hadith som omhandler hans tid med makt her har gjerne et helt annet innhold enn i de som kronikkforfatterne gjengir. 

Det finnes altså eksempler på at Muhammed ikke alltid mente at krenkelser av ham skulle gjengjeldes med vennlighet. I en Hadith gjengitt i sin helhet nedenfor fortelles at en jødisk slave ble drept av sin eier fordi hun gjentatte ganger i ord krenket profeten; når Muhammad fikk vite om dette erklærte han at drapsmannen ikke skulle straffes for drapet.    

Fra Halvor Tjønns biografi om Muhammed henter vi dette: «Aabdullah ibn Khatal, en annen av dem Muhammed erklærte skulle drepes …. dro til Mekka hvor han frafalt troen. «Han laget spottende vers om Muhammed og lot dem fremføre av to løsaktige sangerinner … sangene ble fremført for folk i Mekka …». Den dagen da Muhammed trengte inn i Mekka og kunngjorde dødsdommen over Ibn Khatal,  ….. trakk Abu Barza ham fram og drepte ham … Av de to sangerinnene ble bare én henrettet, den andre ble spart…. Sara var erklært fredløs fordi også hun hadde sunget spottende sanger om Muhammed. En gang i Medina hadde hun bedt Muhammed om tilgivelse, men så hadde hun på et senere tidspunkt sunget de samme sangene om igjen i Mekka. De hun nå etter at Mekka var erobret [av Muhammed] igjen falt i hans hender, lot han henne henrette ….» (s. 313).

Wikipedia skriver at en rekke vers fra Hadith forteller at rett etter at Muhammed hadde erobret Mekka beordret han henrettelse av et stort antall fiender. En av dem var Ka’b ibn al-Ashraf, som fortjente å dø fordi han hadde fornærmet Muhammed:  «It has been narrated on the authority of Jabir that the Messenger of Allah [Muhammed] said: Who will kill Ka’b b. Ashraf? He has maligned Allah, the Exalted, and His Messenger. Muhammad b. Maslama said: Messenger of Allah, do you wish that I should kill him? He said: Yes. He said: Permit me to talk (to him in the way I deem fit). He said: Talk (as you like).» (— Sahih Muslim, 19:4436). Her fortelles altså at en som hadde snakket stygt om («maligned») Allah og Muhammed måtte drepes.  

Dette følgende ekstreme eksemplet kan også nevnes for å vise hva slags menneske Muhammed egentlig var, og hvordan muslimer forholder seg til alt han gjorde: Under Muhammeds tid var det en rekke slag mellom muslimer og jødiske stammer. I noen tilfeller lot Muhammed de overlevende slippe fri etter at de hadde tapt slaget, men med Quarish-stammen skjedde følgende: Etter at jødene hadde vært beleiret i 24 dager overga de seg, og ba om å få lov til å forlate byen og å få lov til å ta med seg kun noen få personlige eiendeler. Først sa Muhammed ja til dette, men så ombestemte han seg. Han bestemte at isteden skulle alle menn drepes, og kvinner og barn skulle fordeles som konkubiner og slaver for soldatene. (Å være konkubine innebærer at kvinnen skal være tilgjengelig for stadige voldtekter.) Pengene ble også fordelt – Muhammed selv tok en femtedel av byttet. Mennene, innpå 1000 fullstendig forsvarsløse personer, ble drept ved at de fikk strupen skåret over med sverd. Muhammed selv valgte seg en ung kvinne som konkubine, men først viste han henne de massakrerte likene av hennes slektninger. Muslimer blir iblant bedt om synspunkter på dette, og her er et eksempel på et svar: «Når det forlanges at muslimer tar avstand fra profeten Muhammed, slik det har blitt krevd i sammenheng med profetens henrettelse av jøder i Medina, blir det vanskelig. For tar jeg avstand fra profeten er jeg ikke lenger muslim (uthevet her). Forlanger man noe slikt vil alle grupperinger i islam – fra de mest ekstreme til de mest liberale – samles mot den ytre fienden…». Den som uttalte dette var Basim Gholzan, tidligere redaktør for nettsiden islam.no og tidligere imam. (Kilde: «Fri tanke» nr 4/2003.)  

Dessuten, byen Taif, som nevnes i kronikken, var forøvrig en av siste byene som ble erobret av Muhammed, og han nektet å godta byens kapitulasjon før statuen av byens gud, Al-Llat, var blitt ble ødelagt. Også fra dette eksemplet kan man få det inntrykk at Muhammed ikke var spesielt tolerant overfor livssyn som avvek fra hans eget.    

Det ser ikke ut som om det bilde kronikkforfatterne gir av Muhammeds holdning til de som kritiserer ham er helt dekkende. Man bør skille mellom Muhammeds handlinger før han fikk makt, og de handlinger han utførte etter at han fikk makt. Dersom man kun siterer fra Hadith vers som viser hvordan han handlet var før han fikk makt, får man ikke et riktig bilde. Det virker som om kronikkforfatterne plukker ut de vers som viser at Muhammed var tilgivende overfor kritikere, og ignorerer vers som viser at han ofte var nådeløs mot kritikere da han hadde makt til å stanse dem.  

DOBBELTMORAL I VESTEN 

Vi vil også føye til at kronikkforfatterne har et godt poeng når de påpeker dobbeltmoralen en rekke vestlige land utviser mht. ytringsfrihet. De skriver: «I Frankrike, der sekularisme i praksis defineres som ateisme, ble en klesreklame forbudt av fransk rett i 2005 da katolikker oppfattet den som støtende – mens myndighetene i italienske Milano forbød den på eget initiativ. I flere europeiske land er det – oftest med rette – forbudt å benekte holocaust og promotere nazistisk ideologi.»  

Vårt syn er at ytringsfriheten bør være total. Ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for alle relevante fakta, og sine meninger uansett hvor radikale eller absurde de måtte være; den omfatter dog ikke retten til å avsløre slike ting som militære hemmeligheter eller retten til å fremsette reelle trusler. Vi deler altså ikke kronikkforfatternes syn om at såkalt «fornektelse av holocaust» bør forbys; også slike meninger beskyttes av ytringsfriheten. 

Men kronikkforfatternes hovedpoeng, at Muhammed var tolerant overfor kritiske ytringer, ser for oss ut til ikke å være hele sannheten. Da han fikk makt ser det ut til at han var en sterk motstander av ytringsfrihet – som forøvrig er en politikk som føres i alle land der islam står sterkt. 

Det kan se ut som om mange muslimer støtter det syn på ytringsfrihet som kronikkforfatterne gir uttrykk for, men når de sier at Muhammed virkelig var tolerant overfor kritikk, så ser det ikke slik ut. Vi kan ikke si annet enn at alt tyder på at ytringsfrihet og islam er uforenlige.  

.

.

.

.

.

.

Kronikken:

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0Kjw7A/hvordan-boer-norske-muslimer-reagere-mot-hets-og-provokasjoner

https://quranx.com/Hadith/AbuDawud/USC-MSA/Book-38/Hadith-4348/

https://en.wikipedia.org/wiki/Islam_and_blasphemy

https://en.wikipedia.org/wiki/Rajm

Halvor Tjønn: Muhammed – slik samtiden så ham, Dreyer 2011

.

.

.

.

.

.

Sunan Abu Dawud  /  Book 38  /  Hadith 4348 Narrated Abdullah Ibn Abbas:

A blind man had a slave-mother who used to abuse the Prophet (ﷺ) and disparage him. He forbade her but she did not stop. He rebuked her but she did not give up her habit. One night she began to slander the Prophet (ﷺ) and abuse him. So he took a dagger, placed it on her belly, pressed it, and killed her. A child who came between her legs was smeared with the blood that was there. When the morning came, the Prophet (ﷺ) was informed about it. He assembled the people and said: I adjure by Allah the man who has done this action and I adjure him by my right to him that he should stand up. Jumping over the necks of the people and trembling the man stood up. He sat before the Prophet (ﷺ) and said: Messenger of Allah! I am her master; she used to abuse you and disparage you. I forbade her, but she did not stop, and I rebuked her, but she did not abandon her habit. I have two sons like pearls from her, and she was my companion. Last night she began to abuse and disparage you. So I took a dagger, put it on her belly and pressed it till I killed her. Thereupon the Prophet (ﷺ) said: Oh be witness, no retaliation is payable for her blood.

Å være journalist er en viktig oppgave. En journalist skal ved å skrive i pressen informere publikum om viktige ting som skjer, han eller hun skal skrive saklig om aktuelle forhold slik at publikum, etter å ha lest et journalistisk arbeid, er godt informert om noe viktig som har skjedd.

Men i enhver sak er det mange fakta som kan være relevante, og det journalisten skal gjøre er å sette seg inn i saken, finne ut så mye han kan innenfor de rammer han har, og så velge ut de fakta som er relevante, de som har noe å si for hvorfor det som skjedde virkelig skjedde slik det skjedde. Journalisten må ikke la personlige preferanser og fordommer påvirke det utvalg av fakta han tar med i en artikkel; gjør han dette er det ikke journalistikk han bedriver. 

Det er dog allikevel antagelig umulig å sikre at slike personlige forhold ikke på noe vis påvirker det journalisten skriver, men det han eller hun da må gjøre er å gjøre sitt beste for at personlige preferanser ikke skal påvirke det han skriver. Det journalister i sin rapportering må gjøre er å være tro mot den saken de skriver om, journalisten må være tro mot objektet – han må være objektiv.   

(Det er ikke uvanlig, men feil, å si at objektivitet er umulig. Dersom journalisten virkelig gjør sitt beste for å ta med alt som er relevant og viktig, og ikke vinkler sin fremstilling i samsvar med egne preferanser eller eget syn eller egne fordommer, så er han objektiv. Ja, to journalister kan da fremstille samme sak på noe forskjellige måter, men hvis begge har fulgt det som kort er skissert over så er begge allikevel objektive selv om altså deres artikler ikke er identiske. Det som er sagt her er bygget på en aristotelisk forståelse av objektivitet. Det syn at objektivitet er umulig bygger på en platonsk forståelse av objektivitet, og Platons syn er, slik vi ser det, feil. Dette er dog ikke stedet for å gå nærmere inn på dette.)   

DEN FJERDE STATSMAKT

Pressen har som sagt en viktig oppgave, det er ikke uten grunn at den er kalt den fjerde statsmakt (dette er et noe problematisk uttrykk, og vi kommer til det nedenfor).  SNL: «Fjerde statsmakt er en uoffisiell betegnelse på pressen som referer til medienes selvpålagte rolle som samfunnsovervåker. Pressen skal avsløre maktmisbruk gjennom den såkalte «vaktbikkje-rollen». Begrepet «den fjerde statsmakt» knytter an til prinsippet om delingen av statsmakten mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, se maktfordelingsprinsippet.»  Pressen skal da også føre en slags kontroll med det som skjer i samfunnet ved å si ifra dersom noe upassende skjer. Dette er problematisk siden en rekke viktige aviser ikke lever av inntekter fra lesere og annonsører, de lever av inntekter fra staten. En fersk artikkel på Nettavisen oppgir disse tallene for pressestøtten i 2019: Klassekampen mottar 42 millioner, Bergensavisen 35 millioner, Vårt Land 33 millioner, Dagsavisen 29 millioner, Nationen 21 millioner og Dagen 15 millioner. I tillegge kommer NRK, som nærmest er helfinansiert av staten, dvs. at skattebetalerne er tvunget til å bla opp for å finansiere NRK: for 2020 mottar NRK av staten ca 5,7 mrd kr. Kanskje man kan da si at disse vaktbikkjene er kjøpt og betalt av den største aktøren de har som oppgave å passe på?  

En avis som ikke ser det som sin oppgave å informere sine lesere, men som f.eks. ser det som sin oppgave å propagandere for et bestemt politisk syn, og som gjør dette ved å vinkle sine nyhetsartikler slik at viktige fakta holdes tilbake for leserne, er kanskje en avis, men det den bedriver er da ikke journalistikk. Det finns så vidt vi vet ikke noe ord som betegner en journalist som velger å skrive slike artikler for denne type avis, men innen medisinen vil en lege som praktiserte sitt yrke på denne måten bli omtalt som en kvakksalver. 

Selvsagt kan en avis også publisere kommentarer, og kravet til disse er et helt annet enn til kravet til reportasjer; her kan skribenten gi uttrykk for akkurat det han mener. Det het da også før i tiden at den største synd i pressen er å blande reportasje og kommentarer i samme artikkel. Men i dag er forskjellen på kommentar og reportasje ofte liten: det kan nesten se ut som om alle reportasjer er kommentarer. 

EKSEMPLER

Fra norsk presse kan altså man finne et enormt antall eksempler hvor journalisten skriver om en sak, men unnlater å ta med viktige fakta, dette åpenbart for å bruke saken for å fremme et bestemt synspunkt, som regel et politisk syn. Av de utallige slike saker man har sett de siste årene er kanskje NRKs romkvinne-sak den mest åpenbare. Den handlet om de negative virkningene av menneskesmugling. 

Denne reportasjen på NRK ble i etterkant strekt kritisert av flere aktører. Vi siterer fra en av de mest kritiske, som kom i Dagbladet: «I reportasjen unnlot NRK-reporter Runar Henriksen Jørstad å fortelle at romkvinnen han intervjuet var dømt for medvirkning til voldtekt av sin den gang 11 år gamle datter.»

Videre: «I stedet for å fortelle om den svært grove barnevoldtekten, ble saken i NRK Lørdagsrevyen fremstilt som en kulturkollisjon mellom norsk rettssystem og sigøynernes tradisjoner, hvor barna måtte reise og jobbe sammen med de voksne. Kvinnen fikk fremstille saken som sigøyneres tradisjonelle måte å leve på – uten å bli konfrontert med det groveste hun faktisk var dømt for: Medvirkning til voldtekt av sin mindreårige datter. I reportasjen sier romkvinnen også at hun ikke har gjort noe galt og at hun tenker på barna sine hver dag. …». 

Dagbladet er meget krass si sin vurdering av NRK: «Dagsrevyens groteske journalistikk» var overskriften, og artikkelen begynner slik: «Dagsrevyen brukte åtte minutter på en lørdag til en rørende reportasje. Som de visste var usann, [alle uthevelser her] og der de bevisst fortiet en voldtekt av en elleve år gammel jente. ÅTTE MINUTTER MED USANNHETER:  Lørdag 12. januar gikk det helt galt for Dagsrevyen. Men de visste hva de gjorde. Lørdag 12. januar  brukte Dagsrevyen mer enn åtte minutter på en reportasje om en rumensk kvinne  dømt for menneskehandel i Bergen tingrett. Åtte minutter er svært lang tid i Dagsrevyen. En nyhetssending har sjelden så god tid til å presentere alle fakta i en sak. NRK er Norges rikeste mediehus. Ingen har større ressurser. NRK er en statlig eid allmennkringkaster vi alle plikter å betale lisens for. Slik får Dagsrevyen en unik mulighet til å lage god journalistikk og et særlig ansvar for å få det riktig. Men  lørdag 12. januar gikk det helt galt. Selv om NRK hadde  godt kjennskap til saken de dekket. Selv om det ble reist sterke innvendinger i redaksjonen» (kilde Dagbladet, link nedenfor). 

Ironisk nok er journalisten som sto bak denne reportasjen til og med styremedlem i SKUP, Siftelsen for en kritisk og undersøkende presse. SKUP er etablert for å fremme den kritiske og undersøkende journalistikken i Norge.» (Kilde: VG) 

Dette er kanskje den mest kjente av de mange sakene hvor et viktig nyhetsorgan bevisst velger å feilinformere sine lesere/seere om en viktig sak, og her er poenget at de feilinformerer for å skape sympati for de som oppholder seg i landet ulovlig, åpenbart med et ønske om at staten skal la enda flere komme inn i landet. (Hvorfor det er slik at mange oppholder seg ulovlig i landet blir aldri  kommentert i de store mediene, men det er kort fortalt fordi en velferdsstat ikke kan ha fri innvandring; siden alle som oppholder seg lovlig i en velferdsstat har rett til å få en mengde goder på skattebetalernes bekostning må den lovlige innvandringen begrenses, noe som naturlig nok fører til en betydelig ulovlig innvandring, I et samfunn hvor man ikke har rett på goder fra staten vil det ikke finnes noen menneskesmugling.)   

Den vanlige typen feilinformasjon men ser i pressen er sjelden at det gis åpenbare usannheter, dvs. at journalisten forteller noe som er direkte usant. Det som som regel skjer er at viktige fakta forties, eller blir tillagt mindre vekt enn de burde dersom målet var å gi en objektiv fremstilling av et saksområde.   

Et ferskere eksempel, også fra NRK, finner vi i et av programmene i serien Folkeopplysningen. NRKs nettside forteller at «[Programleder] Andreas Wahl undersøker … tema[er] hvor det er stort sprik mellom det folk tror og det forskningen kan fortelle oss». Dette høres ut som et prisverdig opplegg for en programserie, og i flere av dem er visstnok vanlige og utbredte myter avslørt som … ja, myter (et av de siste programmene i denne serien tar opp resirkulering, og forteller at det som spares av ressurser ved resirkulering av husholdningsavfall i beste fall er ubetydelig, og i verste fall mer ressurskrevende enn å kaste, noe som åpenbart kom som en overraskelse på mange av de som kun lar seg «informere» av aktører i mainstreammedia).  

Men helt galt gikk det da programmet skulle undersøke om det virkelig var saklig grunnlag for å hevde at vi står foran en menneskeskapt katastrofe pga. global oppvarming som følge av vår bruk av fossilt brensel. Det som påstås er at den energi som driver våre biler og busser og fly, og som driver våre fabrikker, og som varmer våre hus når det er kaldt, i hovedsak energi fra olje, kull og gass, fører til en global oppvarming som vil ødelegge verden. En slik dommedag er blitt tidfestet en rekke ganger de siste 40 år, men spådommene har aldri slått til.

Klimaproblematikken er blitt diskutert et stor antall ganger i NRK, men de har aldri invitert forskere som hevder at det i all hovedsak er solen som styrer klimaet, og at menneskelig aktivitet (utslipp av CO2 ifbm. forbrenning av fossilt brensel) kun har lite å si.   

Men Folkeopplysningen så det som sin oppgave å komme til bunns i dette, og inviterte noen som ikke sluttet opp om klimahysteriet. For muligens første gang i NRKs historie ble altså fagfolk som ikke deler det syn at vi står foran menneskeskapt katastrofe som følge av global oppvarming, invitert til å være med i programmet. Hvordan gikk det? Hele historien er å finne på en lenke til Klimarealistene nedenfor, men her er noen utdrag fra artikkelen skrevet av professor Ole Henrik Ellestad; 

«NRK brøt avtalene med Klimarealistene i Folkeopplysningens klimaprogram 3. oktober. Redaksjonell frihet og klippefrihet prioriterte misbruk av barn, en kaffehandler, en psykolog, en useriøs historieprofessor, noen halvkvedede viser fra forskere og en kurve basert på veldokumentert dataforfalskning av historiske variasjoner. Programmet ble derfor ufint, uten vitenskapelig integritet og uetisk. ,,, Alt i programmet ble lureri for å sikre regien, med Klimarealistene som den forutbestemte «prügelknabe». Løftene og forpliktelsene forsvant i medienes selvbestaltede tolkning av redaksjonell frihet med tilhørende ‘klippemishandling’. Det er som om myndighetene hadde fått innvilget et av de klassiske TV-aksjonsprogram på sine premisser. Resultatet ble ufint, uten vitenskapelig integritet og uetisk – uverdig et opplysningssamfunn.» Dvs. Budskapet fra de inviterte klimarealistene ble klippet slik at de viktige argumentene ikke kom tydelig frem i programmet.  

Så, programmet drev ikke folkeopplysning, det bare ga seg ut for presentere seriøs informasjon mens det egentlig bedrev ren løgnpropaganda, i dette tilfellet ved å med utgangspunkt i et nokså omfattende materiale å sile og vinkle og klippe slik at publikum enda en gang fikk det feilaktige bilde som viste det samme som er blitt propagandert nærmest unisont av de store mediene de siste tiårene.  

I reportasjer i aviser om klimasaken leser vi ofte følgende: «Det siste året er det varmeste som noen gang er målt» og det skrives slik for å gi inntrykk av at vi er utsatt for – og åpenbart årsak til – en oppvarming som bare blir sterkere og sterkere. Og det er korrekt at de siste årene er blant de varmeste som er målt. Men det de journalistene som formulerer seg slik ikke sier er at målingene kun har pågått i de siste ca 150 år, og at klima er en stor ting som man må se over lengre tidsperioder. Ser man gjennomsnittstemperaturen over de siste 1000 år vil man se at dagens temperaturer ikke er spesielt høye, og ser man over de siste 10 000 år vil man se at de variasjoner vi har hatt de siste 150 eller 1000 år er klart innenfor de naturlige svingninger. Nedenfor linker vi til en graf som viser dette.           

Det finnes et stort antall eksempler fra media også de sist årene og ukene og dagene hvor journalisten åpenbart med viten og vilje utelater viktige fakta, fakta som får saken han skriver til å se helt annerledes ut.

Noen ferskere eksempler: Mediene forteller om omfattende opptøyer, plyndring og kriminalitet i mange storbyer i USA (det som utløste dette var drapet på George Floyd i mai i år). Mediene forteller dog ikke at så og si alle disse byene har en politisk ledelse utgått fra det demokratiske partiet, som er sterkt venstreorientert, og at den politiske ledelse i  alle disse byene da har ført en politikk som nærmest oppmuntrer til forfall: høye skatter får de produktive til å flytte, høye trygder og sosialhjelp og gratis offentlige tjenester får uproduktive til å komme, og når slikt kobles sammen med lave straffer for kriminalitet, burde det være opplagt å fortså at resultatet blir som vi nå ser. Vi har aldri sett denne sammenhengen nevnt i noen av de mange reportasjene som mainstreammedia har skrevet om det som skjer i USA (dette skjedde sommeren og høsten 2020).

I praktisk talt alle reportasjer om islam i mainstreammedia unnlater skribentene å omtale enkelte viktige elementer i islam, elementer som gjør at kritikk er mer enn legitimt. Blant de tingene som ikke nevnes er pålegg om at frafall fra islam skal straffes med døden, og det samme gjelder blasfemi og homofili. Islam inneholder pålegg om at dens tilhengere ikke skal ha venner blant de vantro, og man finner også pålegg som sier «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og man finner slike ting som «Vi vil kaste redsel i de vantros hjerter fordi de har stilt guder ved siden av Allah; noe Han ikke har åpenbart noen fullmakt for. Deres bolig er Ilden! Og ondt er de urettferdiges hjemsted!». Muslimer pålegges å underkaste seg dette – ordet «islam» betyr da også «underkastelse».

Når mainstreamskribenter forteller om motstand mot islam og så unnlater å nevne slike fakta som vi nettopp gjenga, så blir deres reportasjer rene løgnhistorier; de er ikke journalistikk, de er løgnpropaganda.

Norske medier har ofte rapportert om palestinere protesterer mot Israels okkupasjon – uten å nevne hva palestinerne som regel mener med okkupasjon. Det de som regel mener er noe de kaller «al-Nakba», «den store katastrofen», og dette er opprettelsen av Israel. Disse palestinerne mener at Israels eksistens er en okkupasjon av det de mener er palestinsk/arabisk/islamsk land, og når de vil ha slutt på okkupasjonen mener de at de vil fjerne Israel. Dette har vi ikke noen gang sett omtalt i norske mainstreammedier; dette er da et viktig faktum som journalistene som skriver om dette utelater.     

En rekke ganger de siste årene har man sett reportasjer om den forferdelige situasjonen i Venezuela: arbeidsløshet, tomme butikker, sterkt økende fattigdom, sult, inflasjon, folk flykter til nabolandene, etc., men årsaken – den sosialistiske politikken som ble ført under Chavez og Maduro – blir aldri nevnt som årsak.

Det er enkelt å komme med flere eksempler på hvordan mainstreammedia unnlater å inkludere viktige fakta i sine reportasjer, f.eks. de enorme kostnadene som dagens innvandringspolitikk fører med seg (innvandring til kapitalistiske land er et stort gode, innvandring til velferdsstater innebærer som regel enorme kostnader) blir så og si aldri omtalt. Hvor dårlig miljøpolitikk det er å satse på såkalt fornybar energi (sol, vind) blir praktisk talt aldri omtalt i vanlige aviser eller på TV, og dette gjelder også når det er vokst opp en stor folkelig motstand mot vindturbinene, en motstand som er kommet alt for sent til å ha stor effekt. Og det opplyses heller ikke hvor mye strømprisen er gått opp i land som har satset stort på å innføre fornybar energi (Tyskland, Storbrittania).        

EN NY PRIS?

Kommunistdiktaturet Sovjetunionen varte fra revolusjonen i 1917 til det brøt sammen i 1991. I denne tiden var det ingen individuell frihet, og det var heller ingen ytringsfrihet. All informasjon som ble formidlet til befolkningen skjedde gjennom offisielle publikasjoner hvor alt innhold var skrevet slik at det støttet opp om statens politikk. All informasjon som kunne skade staten og kommunismen ble fortiet. Viktigst av avisene som fantes var Pravda, som var kommunistpartiet offisielle avis. Viktigst av de andre avisene var Izvestia, som var statsmaktens offisielle avis. 

«Pravda» er det russiske ordet for «sannhet», og «izvestia» er det russiske ordet for «nyheter», men siden disse avisene kun fungerte som propagandaorganer for staten og kommunismen, var det lite å finne av saklige nyhetsreportasjer i disse avisene; det het at «man finner ingen sannheter i Pravda, og man finner ingen nyheter i Izvestia». Det fantes dog en liten undergrunnspresse; stensilerte trykksaker med viktig, men forbudt, informasjon ble spredt i noen få eksemplarer i all hemmelighet. Der var forbundet med strenge straffer å være involvert i spredingen av disse trykksakene, som gikk under navnet «samiszdat»; ordet «samizdat» betyr noe sånt som selv-publisert. (Vi tillater oss å ta med følgende poeng: dersom den intellektuelle ensretting i et samfunn blir svært stor vil dette ensrette alle vanlige publikasjoner, og det kan da se ut som om selv-publisering er den eneste måte for de virkelig opposisjonelle å få sitt budskap ut.)   

Pravda var og er symbolet på en avis eller et presseorgan som fungerer som en propagandakanal for myndighetene, og som riktignok omtaler nyheter, men som alltid vinkler  sine fremstillinger og som velger ut hvilke fakta de skal rapportere og hvilke de skal utelate ut i fra hva som passer et bestemt politisk syn, evt. hva som støtter opp om myndighetenes politikk. Nyheter og fakta som ikke støtter opp om ideologien eller politikken blir utelatt.

Journalistene som skrev for Pravda var da egentlig kun propagandaskribenter, de var ikke journalister slik legitime journalister er (og som vi kort beskrev innledningsvis). Det de gjorde var å tilpasse sitt utvalg av fakta ikke til hva som var viktig og relevant, det de gjorde var å tilpasse det de skrev slik at det sluttet opp om og støttet opp om en bestemt politisk ideologi.  Det Pravda (og alle andre tillatte nyhetformidlere i Sovjet) var opptatt av var å dekke over den elendighet og fattigdom som sosialismen førte til, og å dekke over den velstand og frihet som kapitalismen førte til, og man kan med stor rett hevde at dagens journalister tar på seg akkurat den samme oppgaven.  

Eksemplene gitt over illustrerer at det mange norske journaliser gjør i dag er omtrent der samme som journalistene som skrev i Pravda gjorde. De feilfremstiller saker for å støtte et bestemt politisk syn. De er – for å gjenta parallellen fra medisinen – ikke i samme kategori som leger, de er å sammenligne med kvakksalvere. 

Det burde vært mer oppmerksomhet om dette. En måte som kanskje kan ha denne effekten er å regelmessig dele ut en pris til den journalist som f.eks. sist uke klarest og tydeligst har ignorert viktige fakta i en reportasje han skrev. Og som en hyllest til historiens mest opplagt løgnpropagandaorgan kan denne prisen kalles Pravda-prisen! De som mottar en slik Pravda-pris vil da få en type oppmerksomhet som de har gjort seg fortjent til! Vi mener altså at det burde finnes pris som deles ut (f.eks. ukentlig) til sist ukes mest løgnaktige «journalist». 

Hvis noen vil benytte dette forslaget så er det bare å ta det. Men de som evt. tar det bør være oppmerksomme på at det vil være krevende å dele ut en slik pris, dette fordi det hele tiden er så mange kandidater som gjør seg verdige til å motta denne prisen. Både de som nominerer kandidater til prisen, og juryen som skal finne den mest verdige vinneren, vil ha et stort arbeid foran seg. Man kanskje det kan føre til at den omfattende usakligheten i norsk presse blir noe mindre. 
.

.

.

.

.

https://www.dagbladet.no/kultur/dagsrevyens-groteske-journalistikk/63996155

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/K0dqE/derfor-unnlot-nrk-aa-fortelle-om-barnevoldtekt

https://tv.nrk.no/serie/folkeopplysningen

Folkeopplysningen – NRK som folkemanipulator

Gjennomsnittstemperatur 10 0000 år

https://jonova.s3.amazonaws.com/graphs/lappi/gisp-last-10000-new-a.gif

For noen år siden (i 2009) hevdet FrPs leder Siv Jensen at det pågikk en «snik-islamisering» av Norge, dvs. at enkelte trekk ved norsk samfunnsliv, trekk som tidligere hadde vært allment aksepterte, måtte endres fordi de var i strid med pålegg fra islam. Blant de eksemplene som var aktuelle da var krav om bruk av hijab til politi-uniform, egne bønnerom for muslimske drosjesjåfører, egne gamlehjem for muslimer, redusert bruk av håndhilsing (enkelte muslimer hevder at det er forbudt for muslimske kvinner å håndhilse på fremmede menn). Hun fikk svært mye kritikk for denne påstanden, og vi er nok enige i at det som skjer ikke er en snikislamisering, Men kritikken mot Jensen gikk på at det ikke var noen innflydelse fra islam på utviklingen i Norge. 

Etter vårt syn burde mange av de tingene som var fremme i debatten da være nokså ukontroversielle, men vi tar sterk avstand fra bruk av hijab til politiuniform (og det samme gjelder uniformer for militære og for dommere): det er helt uakseptabelt at en person i en slik posisjon gir uttrykk for sterk støtte til en bestemt politisk ideologi, som islam jo (også) er, og bruk av hijab viser slik støtte.

Men det er andre elementer ved islam som burde vekke sterk uro. Islam inneholder jo som kjent pålegg om at frafall fra islam skal straffes med døden, og det samme gjelder blasfemi og homofili. Islam inneholder pålegg om at dens tilhengere ikke skal ha venner blant de vantro, og man finner også pålegg som sier «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og man finner slik ting som «Vi vil kaste redsel i de vantros hjerter fordi de har stilt guder ved siden av Allah; noe Han ikke har åpenbart noen fullmakt for. Deres bolig er Ilden! Og ondt er de urettferdiges hjemsted!». Muslimer pålegges å underkaste seg dette – ordet «islam» betyr da også «underkastelse». Et betydelig antall muslimer tar dette bokstavelig, og muslimer har utført et kolossalt antall terrorangrep med henvisninger til islam som begrunnelse. Selvsagt er det ikke slik at alle muslimer støtter dette, men noen gjør det, og disse kan da forårsake mye uro, bråk, kriminalitet og terror. Men det viktigste punktet for mange muslimer i Vesten i da er å stanse all åpen kritikk av islam, det er å hindre at kritikk av islam skjer i mainstreamfora. 

Naturlig nok er det da de siste årene dukket opp grupper som er imot at islam skal få innflytelse i Norge. En av disse het FOMI (Forum mot islamisering), som senere skiftet navn til SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Blant andre grupper som er motstandere av islam finner man også Human Rights Service, og nettaviser som resett.no og document.no. Men det er SIAN som er mest aktivistisk; SIAN arrangerer markeringer og demonstrasjoner; de andres aktiviteter er mer akademiske, og stort sett kun verbale. Ja, pennen er mektigere enn sverdet, men noen ganger er man utsatt for angrep som er slik at kun sverdet er nyttig. 

SIAN arrangerer demonstrasjoner og brenner et eksemplar av Koranen for å vis avsky mot dens innhold (å brenne en bok noe som er og bør være lov så lenge forhold relatert til brannsikkerhet, etc. er ivaretatt). Men mange muslimer kan ikke akseptere at Koranen skjendes på denne måten, og går til fysisk angrep på SIAN-folkene, og SIANs leder ble nylig slått til blods under en markering.  

I det siste har SIAN arrangert markeringer flere steder i landet, og lørdag 29/8 var det en stor markering foran Stortinget. Nettavisen rapporterte: «Anti-islamske Sian ble møtt av et stort antall motdemonstranter i Oslo lørdag. Flere personer ble pågrepet under og etter markeringen. … Ingen ble alvorlig skadd, men politiet så seg like før klokka 15 lørdag nødt til å avbryte markeringen til Sian … på grunn av fare for liv og helse. Da hadde Sian holdt det gående i nesten to timer med harde utfall mot muslimer og islam. – Det er elementer blant motdemonstrantene som ødelegger for den lovlige ytringen på begge sider. Skadeverk og forsøk på vold er ikke en ytring, og det ønsker vi å slå ned på, uttalte innsatsleder Torgeir Brenden til Nettavisen ved 15-tiden. – Samtidig må vi berømme alle disse voksne som var på utsiden av sperringene og forsøkte å roe gemyttene og som klarte å ta dette ned, sier Brenden.» 

Men det skjedde også noe – eller ganske mye! – i etterkant som ikke er i orden, det skjedde mye som er fullstendig uakseptabelt. 

Umiddelbart etter SIANs markering: « … hva var det som skjedde på slutten? …  Det ble … kastet jernstenger mot politiet. I stedet for at vi skulle bruke mer maktmidler enn nødvendig, valgte vi [politiet] å avbryte markeringen og håpe at det skulle roe situasjonen, noe det også gjorde, sier [politiet]. 29 personer fra motdemonstrantene ble kjørt i arresten, opplyste Oslo-politiet senere på kvelden. …» (all linker nedenfor).

Ifølge  Dagbladet  skal demonstranter også ha angrepet politibiler i etterkant av demonstrasjonen. De skriver at «da en rekke politibiler kjørte vekk fra Karl Johan ved 15.30-tiden, ble bilene angrepet av en rekke motdemonstranter. Video viser flere som slår, sparker og hopper opp på bilen … Etter at demonstrasjonen var over, angrep en rekke motdemonstranter politiets biler.» 

Her er noen flere sitater fra et utvalg avisartikler: 

«Islamsk Råd: Koran-brenning skal ikke dekkes av ytringsfriheten». 

«SIAN politianmeldt av Antirasistisk Senter».

«Erna Solberg om SIAN: – Jeg tar sterkt avstand fra alt det de står for». En kommentator skriver om dette: «Flere dager etter at ungdomspøbelen [som består av sosialister og islamister] har angrepet SIAN og politiet i Bergen og Oslo, kommer statsminister Erna Solberg på banen. Men hun har ikke noe å si om pøbelens herjinger – det eneste hun formidler er at hun «tar sterk avstand fra alt som SIAN står for»».  

«Politiet trakk seg vekk etter sammenstøt med demonstranter». 

«Den omstridte islamfiendtlige gruppen SIAN holder lørdag en markering på Festplassen i Bergen, hvor det oppstod sammenstøt. VG har sett bilder og video fra stedet som viser at SIAN-leder Lars Thorsen blir slått ned, etter at personer tok seg forbi gjerdene som politiet hadde satt opp.»

«Satte fyr på Koranen – da grep politiet inn og avsluttet SIANs demonstrasjon». 

«Bibliotek gir etter for press: Nekter SIAN å holde møte». 

Et vitne observerte dette: «Den voldelige mobben, godt dokumentert i diverse filmklipp og bilder som yngre menn med innvandrerbakgrunn – beveget seg helt ned mot Kirkeristen der de kastet stein mot politiets hester.  En yngre kvinne i 30-årene  blir naturlig opprørt og ber de slutte. Hva skjer? Jo, hun blir overfalt og hatefylle ytringer – der «hore» er hyppig brukt – renner over henne.»

Aftenposten har, åpenbart med stor tilfredshet, tatt inn en artikkel fra en forsker ved navn Jørgen Lorentzen, og den har overskriften «Er det politiets oppgave å sørge for at Koranen kan bli skjendet». Med begge bena trygt plantet i bakvendtland skriver Lorentzen at SIANs aktiviteter er en «Trussel mot demokratiet», og at «Å kaste stein på politiet er vold. Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot litteraturen…». De som vold forsøker å begrense ytringsfriheten ser ikke ut til å være et like stort problem for Lorentzen. Lorentzen bruker også begrepet «vold» feil. Begrepet «vold» brukes bare når personer bruker fysisk makt mot andre mennesker, det er ikke vold når når man bruket fysisk makt mot ikke-levende objekter. Å sammenligne det å slå noen til blods eller kaste stein mot en person – som er vold – med det å rive i stykker en bok, er bare helt meningsløst. Er det vold å hugge ned et tre? Er det vold å rive en forfallen bygning? Lorentzen mener åpenbart at slike ting er vold. 

Ja, det er spesielt å brenne en bok, men dette er en bok som har et sterkt menneskefiendtlig budskap (og som vi kort refererte innledningsvis). Å brenne den for å markere avstandtagen til det den står for burde være – og er – tillatt.   

Før vi kommer med våre hovedpoenger tar vi med dette fra Nettavisen 4/9 (i en omtale av en debatt på NRK dagen før hvor SIANs leder var invitert): «En av de som deltok i debatten var SIANs leder Lars Thorsen. Ifølge programleder Fredrik Solvang var det ingen som ønsket å debattere direkte med ham.» At NRK inviterte hovedpersonen i saken ble ikke mottatt med forståelse: «Hard kritikk mot Solvang for å invitere SIAN til Debatten» (Kilde: Resett). (De som er kritiske er venstreorienterte skribenter, og disse har ikke uventet enkel tilgang til mainstreammedia.)  

Men man finner også følgende overskrifter, som nyanserer noe det bildet vi har tegnet over: «Antirasistisk Senter vil samle organisasjoner og partier på venstresida til fredelige demonstrasjoner», og Aftenposten publisert en kommentar med tittelen «Jo, det er politiets oppgave å sørge for at Koranen kan skjendes».  

Så til våre kommentarer om dette: 

Vi nevnte over at det finnes andre aktører som er kritiske til islam enn SIAN, og det som kommer fra disse har i det store og hele en akademisk form. SIANs uttalelser er ikke alltid, slik; de bruker ofte er mer folkelige og mindre nyanserte formuleringer. Og vi må si at SIAN ofte bruker en retorikk som vi vil ta sterk avstand fra. Men allikevel er SIAN beskyttet av ytringsfriheten. 

Ytringsfrihet tillater at alle skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger (ytringsfriheten beskytter dog ikke reelle trusler). Så vidt vi kjenner til er i hovedsak alt SIAN sier innenfor de rammer som beskyttes av ytringsfriheten, og de har da rett til å arrangere møter hvor de gir uttrykk for sitt budskap. (At noen av SIAN-folkene i kampens hele – og her dette uttrykket bokstavelig ment! – kan komme med utsagt som er reelle trusler endrer ikke på det poeng at i all hovedsak er SIANs aktiviteter beskyttet av ytringsfriheten.)

Enkelte beskylder SIAN for å ha et rasistisk budskap. Lorentzen, f.eks. i innlegget vi henvise til over, innleder sitt innlegg med å si at SIANs aksjon er «Åpenbart rasistisk».  Men det å si at islamkritikk er et utslag av rasisme, er en enorm feilslutning. Rasisme er en primitiv ideologi som sier at et individs moralske egenskaper er påvirket av vedkommendes rase, og som regel mener en rasist at mennesker som har en annen hudfarve enn den vedkommende selv har er mindreverdige. (Nå er det tvilsomt om man virkelig kan snakke om raser når det gjelder mennesker, men vi lar dette poenget ligge og går ut i fra at mennesker med forskjellig hudfarve tilhører forskjellige raser. Rase er således en biologisk kategori.) 

Å påstå at den som kritiserer islam er rasist er feil; det som kritiseres er en ideologi, og det burde være fritt frem å kritisere alle ideologier. En ideologi er et mer eller mindre integrert sett med ideer, og dette er ikke en biologisk kategori. Kanskje grunnen til at enkelte som er pro-islam forsøker å gi inntrykk av at all kritikk av islam er rasisme for å hindere kritikk i å automatisk gjøre den irrelevant, og dette er kanskje noe de gjør fordi islam er svært vanskelig å forsvare. De punktene fra islam vi siterte innledningsvis er bare noen få av mange lignende poenger som Koranen og hadith flommer over av. Så, kanskje påstandene om at kritikk av islam er et uttrykk for rasisme er et forsøk på å beskytte islam fra saklig  kritikk. (Antagelig vil mange si at saklig kritikk er velkommen, men rasismebeskyldningene sitter allikevel løst når kritikken kommer; både HRS, Document.no og Resett er ofte beskyldt for å være rasistiske, og det av norske journalister og akademikere, folk som burde vite bedre …– og som antagelig vet bedre, som som lyver pga. den politiske agenda de har). Enda verre er det at enkelte forsøker å fremstille islam-kritikk som en sykdom; islamofobi. Ja, mye av kritikken av islam er på et lavt saklighetsnivå, men dette gjelder jo på alle saksområder som diskuteres, så hvorfor skal islam stå i en særstilling her?        

Det er da sant at SIANs innlegg og artikler ikke alltid har en akademisk form, men det kan ikke være slik at ytringsfriheten skal være forbeholdt de med doktorgrad eller tilsvarende. 

Vi avslutter dette poenget med følgende eksempel, som burde være oppklarende: Dersom NN sier til en person at «du er en dårlig person fordi du har mørk hud/kommer fra et annet land» så er dette et uttrykk for rasisme. Men å si til en person at «at den ideologien du forfekter vil gjøre stor skade» er ikke rasisme, det er samme type kritikk som tilhengere av alle andre ideologier til alle tider er blitt utsatt for. Også personer som har tilbrakt lang tid i utdannelseapparatet og som derved har fått svekket sin evne til å tenke rasjonelt og faktabasert, burde kunne se forskjellen.      

Det som har skjedd ifbm. SIANs aksjoner er at det har møtt frem store grupper av voldelige motdemonstranter, disse har forsøke å sabotere SIAN møter, de har kastet stein på SIAN-folkene, og SIANs leder er blitt slått til blods. 

Politet har til en viss grad forsøkt å beskytte SIAN, men har også i visse tilfeller gitt opp. Når politet trakk seg tilbake etter aksjonen i Oslo førte det til at enkelte motdemonstranter gikk til angrep på politibiler og politihester, enkelte kvinner ble utsatt for overgrep (men neppe mer enn utskjelling og ubehagelig tafsing). Dekning av disse hendelsen i mainstreammedia – NRK, TV2, Aftenposten, Dagbladet, mfl. – var skjev, og dekket i stor grad over det som SIANs motstandere bedrev. Man kan si at det de gjorde bekreftet SIANs budskap. 

For å hindre at slike ting gjentar seg for ofte har SIAN fått fra politiet forbud mot å arrangere møter i visse områder – men det politiet burde ha gjort var å sørge for at SIANs markeringer forløp uten at de ble angrepet med vold.   

Det som skjer er altså at de som med vold og trusler forsøker å hindre SIAN å komme med sitt budskap i betydelig grad lykkes, og de lykkes på en måte som innebærer at politet trekker seg tilbake og overlater håndhevingen av lov og orden til islamister, og at mainstreammedia gir en feilaktig fremstilling av det som da skjer. 

Det som skjer er at kritikk av islam blir fremstilt som noe som ufint som bare primitive mennesker, dvs. rasister, bedriver, og disse må man ikke ha noe som helst kontakt eller omgang med – noe man tydelig så da lederen av SIAN ble invitert til debatt på NRK, da var det som nevnt ingen som ville debattere med ham. (Dette er fra vår side intet forsvar for SIANs retorikk og språkbruk, fra vår side er dette kun et forsvar for ytringsfriheten; den skal som nevnt også gjelde folk som ikke alltid har en akademisk måte å formulere seg på.) Kritikk av islam blir skjøvet mer og mer bort fra mainstremmedia. Kritikk av islam blir bekjempet med vold, og en rekke aktører som oppfattes som tunge, legger skylden for dette på de som kritiserer islam, og forsvarer da reellt sett voldsbrukerne.    

Det som skjer er ingen snik-islamisering. Det som skjer er at all kritikk av islam skal skyves bort fra sentrale arenaer. Det som skjer er en helt åpen islamisering, og så og si alle tunge aktører – akademikere, presse, partier – slutter opp om dette.  

Hvorfor skjer dette? Det skjer fordi islam og dagens nærmest enerådende politiske ideologi, sosialismen, er to ideologier som står meget nær hverandre. Vi henviser til noen tidligere artikler hvor vi har gått inn på dette (linker nedenfor), «Islam: den ellevte landeplage», «Islam, rasisme, islamofobi» og «Islamofobi vs. Islamofili».
.

.

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nyheter/flere-personer-pagrepet-under-sian-markering-i-oslo—politiet-matte-avbryte/3424011969.html

Islamsk Råd: Koran-brenning skal ikke dekkes av ytringsfriheten

Hard kritikk mot Solvang for å invitere Sian til Debatten

https://www.nettavisen.no/okonomi/kraftige-reaksjoner-mot-fredrik-solvang-etter-sian-debatt/3424014282.html

Sian politianmeldt av Antirasistisk Senter

Antirasistisk Senter vil samle organisasjoner og partier på venstresida til fredelige demonstrasjoner

Prøvde å lage opptøyer: Politiet trakk seg vekk etter sammenstøt med demonstranter

https://direkte.vg.no/nyhetsdognet/news/bt-sian-leder-slaatt-ned.pdHhdiHHJ

Satte fyr på Koranen – da grep politiet inn og avsluttet SIANs demonstrasjon

Bibliotek gir etter for press: Nekter SIAN å holde møte

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/erna-solberg-om-sian–jeg-tar-sterkt-avstand-fra-alt-det-de-star-for/3424012662.html

https://www.tk.no/meninger/erna-solberg-og-sian/o/5-51-851715

https://www.dagbladet.no/nyheter/demonstranter-angrep-politiet/72791852

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/EWd9Ql/er-det-politiets-oppgave-aa-soerge-for-at-koranen-kan-bli-skjendet

«Islam: den ellevte landeplage». En noe utvidet versjon av et foredrag holdt 

2. oktober 2003

http://vegardmartinsen.com/islamdenellevtelandeplage.htm

«Islamofobi vs. islamofili»

Islamofobi vs. islamofili

«Islam, rasisme, islamofobi»

http://www.stemdlf.no/node/4926/

Det som skjer mange steder i USA – opptøyer, vold, drap, plyndring, en exodus fra mange storbyer – er svært alvorlig, og er sannsynligvis et tegn på at USA vil gå over i en ny fase, en fase som innebærer at landet ikke lenger vil være det landet som mange med stor rett hevdet var det beste landet i verden.

(Exodus – betydelig utflytting – skjer i hovedsak fra byer og delstater som i lang tid er blitt styrt av venstreorienterte politikere, politikere som er blitt valgt med stor støtte i befolkningen, også med stor støtte fra de som nå flytter ut.)

Vi har skrevet om dette fra flere vinklinger tidligere; i artikler som «New York på kanten av avgrunnen», «Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA», «Folkerepublikken California», «Anarki i Seattle».

Vi har dog ikke kommentert dag-til-dag-politikken i USA. Vi hadde planer om å gjøre dette, men så kom vi over to meget gode artikler om dette på document.no, og i stedet for å skrive noe selv vil vi bare anbefale disse to artiklene.

Den ene er «The Attempt to Overthrow America» av Guy Millière, som er professor ved universitetet i Paris. Ingressen lyder slik: _ «The wave of riots that has followed the death of George Floyd in Minneapolis on May 25 appears to have nothing to do with Floyd’s death and everything to do with groups seeking to overthrow America Mayors of many cities and other local officials have deliberately protected criminals over law-abiding citizens and allowed the destruction to take place [uthevet her]»_

Hele artikkelen er å finne på en link gitt nedenfor.

Den andre artikkelen vi anbefaler, «Et hus i strid med seg selv» av Christian Skaug, bygger på en artikkel av canadieren Tal Bachmann. Den tar for seg det alvorlige skillet mellom to grupper i USAs befolkning. Tidligere var det slik at disse gruppene i det store og hele var enige om å være uenige, og de levde sammen i fred. Men i dag er det annerledes, og holdningen til president Trump brukes i artikkelen for å illustrere dette: «Half the country can’t glance at Trump without envisioning him in a Nazi uniform shouting from the Luitpoldarena podium in Nuremberg; the other half just sees a pragmatic, commonsense guy, albeit of eccentric appearance, who just wants to make America great–hell, even just functional–again after decades of mismanagement».

I artikler her på Gullstandard har vi forsøkt å forklare hvorfor det er blitt slik (spesielt i artikkelen «Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA»), og vi henviser den interesserte dit.

Som sagt, vi anbefaler sterkt de to artiklene på document.no. Men vi må ta et forbehold. Document.no, og forfatterne av disse artiklene, ser ut til å være Trump-tilhengere. Det er ikke vi.

Trump er en prinsippløs, kunnskapsløs nasjonalist-konservativ, og hans ståsted er da svært langt fra vårt. Vi vil ikke gå i detalj på å begrunne dette enda en gang her, men vi vil bare gjengi et ferskt eksempel som illustrerer dette.

Nylig ga Trump – selvsagt på twitter – støtte til Laura Loomer, som nylig vant et primærvalg i et valgdistrikt i Florida. Det som er spesielt ved dette er at Loomer er en ekstrem konspirasjonsteoretiker. (se link til reason.com nedenfor). Det er ikke uvanlig at man finner konspirasjonsteoretikere i ytterkantene av visse politiske miljøer, men det er typisk Trump å trekke slike personer inn i mainstream.

Noe tidligere hadde Trump uttrykt støtte til Marjorie Taylor Greene, som man kan si slutter opp om QAnon, og på et spørsmål på en pressekonferanse om QAnon sa han følgende: «I don’t know much about the movement, other than I understand they like me very much, which I appreciate, but I don’t know much about the movement. . . . I’ve heard these are people that love our country. . . . I don’t know, really, anything about it other than they do, supposedly, like me». (Sitatet er å finne på linken til whitehouse.gov nedenfor.)

Så, en gruppe som liker Trump får rosende ord fra presidenten fordi de liker ham. Om hva gruppen ellers måtte mene, vel, det kjenner ikke Trump til. Men en som leser aviser vet noe mer enn Trump også om dette. Her er et oppfølgingsspørsmål med svar fra presidenten. På spørsmål om QAnons forestilling om at Trump «secretly [is] saving the world from this satanic cult of pedophiles and cannibals», svarte Trump følgende «I haven’t heard that. But is that supposed to be a bad thing or a good thing? I mean, you know, if I can help save the world from problems, I’m willing to do it».

Igjen, vi vil anbefale de to artiklene fra document.no, men som sagt, vi deler ikke document.nos begeistring for Trump!

The Attempt to Overthrow America

Et hus i strid med seg selv

https://www.whitehouse.gov/briefings-statements/remarks-president-trump-press-briefing-august-19-2020/

Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA

https://www.gullstandard.no/2019/06/

Anarki i Seattle

Et av de tiltak regjeringen innførte midt i mars for å begrense spredningen av Corona-viruset var å reelt sett forby nordmenn å reise til et stort utvalg land hvor mange var smittet, land som var populære reisemål for svært mange nordmenn, dette for å hindre at de reisende, når de kom tilbake, skulle spre viruset som de muligens hadde blitt smittet av i Hellas eller i Spania eller i Italia eller i England eller i Tyskland.

Mange som hadde bestilt og betalt for reiser som skulle skje i ukene og månedene etter midten av mars fikk sine flyvninger innstilt, og norske regjer er da slik at kundene har rett til å få tilbake det de har betalt innen en uke.

Man mange som fikk sine flyvninger innstilt har pr i dag – mer enn seks måneder etter at restriksjonene ble innført – ennå ikke fått tilbake det de har betalt, dette til tross for at mange av dem en rekke ganger har henvendt seg til flyselskapene. Pressen har i de siste månedene skrevet flere artikler om dette, og vi siterer fra en fersk artikkel:

«Har ventet over fem måneder på SAS-refusjon. Ennå venter hundretusentalls på pengene sine. Forbrukerrådet oppfordrer norske myndigheter om å bøtelegge flyselskaper.

«I mars skulle T … Olsen og ektemannen ha reist til Tyrkia [med SAS] og vært noen uker i leiligheten de eier der, slik de pleier hver vår. To dager etter at Norge ble stengt av en koronapandemi, kom det ikke som en overraskelse at flyet ble innstilt. Det som derimot overrasker Olsen var at hun fremdeles ikke har fått igjen pengene for den kansellerte reisa – over fem måneder senere.

Det er jo veldig frustrerende. For vår egen sak dreier det seg ikke om så utrolig mye penger. Men det er noe med retningslinjer og regler som gjelder, man regner med at de blir fulgt, sier Olsen.

Ifølge Olsen har hun ringt SAS 24 ganger på telefon, men kun kommet gjennom et par ganger. Hun sier det ikke har gjort henne så mye klokere.

Det lengste jeg har ventet på svar er 54 minutter. Vi har aldri fått noe svar om at vi skal få pengene tilbake, vi har kun fått vite at vi står i kø for saksbehandling.»

Men SAS svarer: «- Vi har havnet i en situasjon som vi ikke er bemannet for, eller har prosedyrer for å håndtere. Det sier Rickard Gustafson, administrerende direktør i SAS.

Ifølge Gustafson har de økt bemanninga og automatisert tilbakebetalingsløsninger så mye som mulig. Likevel er de veldig på etterskudd med tilbakebetalingene. – Det er et gigantisk etterslep. Ennå gjenstår hundretusentalls saker, og pandemien er ikke over. Det kommer nye krav hver dag som bygger videre på etterslepet, sier han. Ifølge Gustafson har rundt en million av deres passasjerer fått tilbake totalt 2,5 milliarder svenske kroner for innstilte flyvninger. Han sier de venter nye krav også framover fordi flyselskapet må innstille flere flyvninger. SAS-sjefen sier pandemien rammer flyindustrien spesielt hardt med så mye uforutsigbarhet. SAS har tapt milliarder.»

Denne saken ble publisert på nrk.no (link nedenfor). Men NRK ga seg ikke med dette og fulgte opp saken i Dagsrevyen. Der ble kunden nevnt i artikkelen over intervjuet, og hun mente at SAS ikke tok sine kunder seriøst; hun mente at de «ikke forstår hva de gjør med kundene sine», dvs. at SAS ikke forstår hvilke påkjenninger de utsetter sine kunder for ved å ikke betale tilbake innen en uke, slik reglene sier at de må. Representanten for SAS ble også intervjuet, og han gjentok det som ble sagt i artikkelen vi siterte ovenfor: «-Alle skal få sine penger tilbake, men det vil ta tid fordi det er et stort antall kunder det gjelder og vi har hverken rutiner eller personell for å kunne håndtere så mange saker på en gang».

NRK intervjuet også direktør i Forbrukerrådet Inger Lise Blyverket og hevdet at «det er helt uakseptabelt at SAS ikke har fulgt gjeldende regler som sier at det er et lovpålagt krav om å refundere etter syv dager dersom en flyvning blir innstilt, og at mange forbrukere har etter 5-6 måneder ikke fått store beløp tilbakebetalt». Blyverket fortsatte: «At de [SAS] ikke vet når pengene kommer er uakseptabelt», Blyverket krevde videre at «det er nå på tide at myndighetene håndhever de rettighetene som forbrukerne har og ilegger selskapene bøter». Hun avsluttet med å si at lovverket bør håndheves, og at bøter «nok er det eneste språket [fly]selskapene forstår». Blyverket la dog til at forbrukerne nok innser at dette er en spesiell situasjon for flyselskapene, at forbrukerne har vært tålmodige, men at nå bør selskapene bøtelegges.

Alle har vel opplevd (i tiden før Corona-tiltakene) at en flyreise man har bestilt i god tid er blitt innstilt, og alle vet at slike ting er svært irriterende. At man da i løpet av kort tid får en refusjon for det man har betalt er bare rimelig. Men det vi er i nå er en helt annen situasjon: det som skjedde midt i mars var at staten reelt sett forbød flyselskapene å fly. Antall innstilte flyvninger ble da kolossalt stort, og antall passasjerer som fikk sine reiser innstilt var enda større. Da var det plutselig et enormt antall reisende som ifølge lovverket skulle få en refusjon innen syv dager etter planlagt reisedato – noe som ikke var urimelig under normale forhold, men som ble totalt umulig når staten innførte Corona-tiltak som medførte at nærmest 100 % av alle reiser ble innstilt.

Flyselskapene – dette gjaldt ikke bare SAS – har antagelig rutiner for å håndtere refusjoner til de få passasjerer som rammes av innstilte flyvninger under normale forhold, men man kan ikke forvente at selskapene vil klare å håndtere den enorme økningen i antall refusjonskrav som kom som følge av tiltak som nærmest stanset alle flyvninger.

Man kan ikke forvente at en lov som virker rimelig og som kan fungere under normale forhold vil fungere godt under ekstreme forhold. Det som har skjedd er som sagt reelt sett at staten har forbudt selskapene å fly, og den som da er skyld i problemene for de reisende er da ikke SAS (og de andre flyselskapene), den som er skyld i problemene er staten.

Staten har forbudt flyselskapene å få inntekter – ingen bestiller flyreiser når man ikke vet når det igjen blir tillatt å reise – og da å forvente at SAS og de andre skal operere som om forholdene er normale (mht. å refundere for innstilte flyvninger) er totalt urealistisk.

Det burde være meget velkjent at mye av det som sies i media er feil. F.eks. å si at flyselskapene ikke forstår hva de utsetter sine kunder for, det er feil; den som ikke har forstått dette er staten, dvs. de som ikke har forstått hvilke påkjenninger de pålegger folk er de politikere som har innført disse tiltakene, det er de som har hatt liten innsikt i de problemene tiltakene medfører. Dessuten, å ilegge bøter vil bare gjøre situasjonen enda verre for flyselskapene.

Alle burde kunne forstå at situasjonen for flyselskapene er spesiell, og de kunder som ikke absolutt MÅ ha sine penger tilbake burde kunne vente til situasjonen for selskapene har normalisert seg. De kunder som er blitt tilbudt en voucher som kan brukes til en bestilling på et senere tidspunkt burde godta dette (dersom de altså ikke er i en situasjon som innebærer at de absolutt MÅ ha pengene tilbake).

Den holdningen som utvises av Blyverket og hennes utallige likesinnede – at man bare kan vedta en lov og så forvente at den blir fulgt uansett hvor uholdbare forutsetningene for loven kan bli i en ekstrem situasjon – tyder bare på en meget svak innsikt i hvordan en økonomi fungerer.

Flyselskapene er et stort gode; de er til nytte og glede for svært mange mennesker. Jo mere penger de tjener, jo bedre blir det tilbud de kan gi både til sine kunder og til sine ansatte. Nå har myndighetene nærmest forbudt dem å gjøre det de må gjøre for å tjene penger, og flyselskapene forsøker å håndtere denne situasjonen så godt de kan. Men siden de ikke kan oppfylle en totalt urealistisk lov så er det mange som forsøker å gjøre byrden på dem enda større

Vi håper at flyselskapene overlever, og at de snart er tilbake i normal drift, og at bransjen vokser og blir sterkere, Og vi håper at statlig innblanding i deres drift, som bare er en byrde, bli redusert eller helst fjernet.

https://www.nrk.no/norge/sas-vet-ikke-nar-kundene-far-tilbake-pengene.-forbrukerradet-mener-flyselskapene-bor-botelegges-1.15134699

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202008/NNFA19082520/avspiller

Flere artikler i mainstreampressen de siste ukene har beskrevet hvordan problemene i New York – som i mange tiår var verdens viktigste og mest populære by –  stadig er blitt mer omfattende og mer alvorlige. Men ingen av dem sier noe om hvorfor denne utviklingen er skjedd. Vi vil derfor her si noe om dette.  

Men først: Hvem styrer New York? Eller, hvilke politiske ideer ligger til grunn for de beslutningene som tas i byens styrende organer. Det er liten grunn her til å skille mellom demokrater og republikanere; forskjellene mellom dem er som regel små, men New York er blitt styrt av demokrater i lang tid. Det som er viktig her er at velgerne i New York, og i de andre storbyene i USA, ligger enda lenger til venstre enn folk i mindre urbane områder.     

Guvernør siden 2011 er Andrew Cuomo, og han er ifølge en hyllest-artikkel «One of the Most Progressive Governors» i USA, og vi skal innledningsvis sitere noe om ham fra noen  utvalgte artikler. 

Vi tar med her noe om korrekte oversettelser av et par begreper fra amerikansk til norsk siden dette ofte gjøres feil i norske medier: den korrekte oversettelse av det amerikanske «liberal» i en politisk kontekst er «venstreorientert», og «progressiv» skal oversettes til  «radikalt venstreorientert». Mer om «progressiv» kan man finne i Wikipedia-artikkelen «Progressivism in the United States», link nedenfor.

Vi har tidligere skrevet utførlig om hva «venstreorientert» betyr (link nedenfor), men vi vil her bare kort si at det innebærer støtte til statlige reguleringer og styring av økonomien, høye skatter og avgifter, favorisering av fagforeninger (spesielt for de som organiserer offentlige ansatte), en mengde offentlige gratistilbud, enkelt tilgjengelige stipend- og trygdeordninger, og milde straffer for kriminelle.  

Tilbake til artikkelen om Cuomo, og vi gjengir noen sitater og uthever noen punkter som viser hans støtte til en venstreorientert politikk: «In January, when Gov. Andrew Cuomo announced his intention to offer New Yorkers free college tuition … [alle uthevelser her].

He became the first governor able to deliver on an idea dear to the hearts of Democrats, offering a free ride not just for two years but four years of higher education at a public institution … 

After the shootings in Sandy Hook, Cuomo strengthened New York’s already strict gun control laws. Last year’s budget included a $15 minimum wage, …as well as paid family leave. 

This year’s budget, which was the vehicle for the tuition plan, also reinstituted a tax on the income of millionaires, raised the age at which juvenile offenders can be tried as adults, created a $10 million legal defense fund for immigrants and provided a tax break for workers who pay union dues.

Cuomo now pursues more policies that progressives like, such as the free tuition plan and banning fracking.

Andrew Cuomo … has closed more than a dozen prisons and delivered on many other favorite ideas of progressives.» 

Men man finner også sitater som dette, som gir et litt annet bilde: «Cuomo gets little credit on the left. On nearly every issue they care about, activists complain, Cuomo has had to be dragged kicking and screaming, coming around only when he realized it might be politically advantageous to do so» og dette «Cuomo has consistently cut taxes and placed a cap on property tax increases at the local level».  

Sitatene over er fra an artikkel av Alan Greenblatt fra 2017, link nedenfor.  

Cuomo ble utsatt for sterk kritikk ifbm covid-epidenien. Under overskriften «Does Cuomo Share Blame for 6,200 Virus Deaths in N.Y. Nursing Homes?» skriver New York Times bla. følgende: «[A] directive that Mr. Cuomo’s administration delivered in late March, [was] effectively ordering nursing homes to accept coronavirus patients from hospitals.»  Siden eldre var spesielt utsatte for smitte var dette ikke noe sjakktrekk. 

Etter drapet på George Floyd ble også New York rammet av opptøyer og sterkt økende kriminalitet.  

Daily Mail forteller om de siste ukene at «Crime is up in New York City with a shocking 286% in robberies on the Upper East Side alone, shootings have gone up and arrests have halved». 

Artikkelen i Daily Mail forteller også følgende: «So far, there have already been more shootings in 2020 than there were by the end of the year in 2019 and there are still five months until the year’s end. Robberies on the Upper East Side have also increased by more than 200 percent. With a gaping deficit in the city and state’s budget, essential services like garbage collection, are suffering.The city’s sanitation budget was cut by $106 million to try to reduce outgoings. It resulted in trash piling up all over the city.» 

Også New York har sluttet opp om forslagene fra ekstremt venstreorienterte grupper om å redusere bevilgningene til politiet, et standpunkt som bygger på en feilaktig oppfatning om at politiet i betydelig omfang trakasserer afro-amerikanere. 

«New York City officials on Tuesday agreed to a grim coronavirus-era budget that will sharply curtail municipal services, impose a hiring freeze and, in a move meant to placate calls to defund the police, shift roughly $1 billion from the Police Department.» (New York Times 30. juni). 

Det er korrekt at enkelte politifolk har trakassert afro-amerikanere, men disse politifolkene har allikevel ofte kunnet fortsette i jobben fordi de er beskyttet av sterke fagforeninger. 

Men Daily Mail forteller også at Cuomo motsetter seg ytterligere skatteøkninger på de rikeste, dette for å hindre at de flytter fra byen: «What is making matters worse are the increasing calls from other lawmakers to boost taxes on the city’s highest earners to try to plug the $30 billion deficit that was left by the pandemic. Cuomo said he is resisting the idea…A single per cent of New York’s population pays half of the state’s taxes and they’re the most mobile people on the globe,’ he said».   

Så, New York har i en årrekke ført en venstreorientert politikk – høye skatter, en rekke offentlige tilbud (skoler, søppeltømming, stipendier, mm.), ettergivenhet overfor kriminelle,  voksende offentlig gjeld – og når Corona-krisen kom ble også den håndtert svært dårlig. 

Resultatet? Folk rømmer fra byen. En artikkel forteller at «New York City is dead forever». Artikkelen begynner slik: «I love NYC. When I first moved to NYC it was a dream come true. Every corner was like a theater production happening right in front of me. So much personality, so many stories. …»

Mer fra denne artikkelen: «Now it’s completely dead. “But NYC always always bounces back.” No. Not this time. “But NYC is the center of the financial universe. Opportunities will flourish here again.” Not this time. “NYC has experienced worse.” No, it hasn’t. …

Three of the most important reasons to move to NYC: business opportunities, culture and food. Commercial real estate and colleges are also suffering….

Midtown Manhattan, the center of business in NYC, is empty. Even though people can go back to work, famous office buildings like the Time Life skyscraper are still 90% empty. . …The Time Life building can handle 8,000 workers. Now it maybe has 500 workers back. … [En av grunnen til dette er økende bruk av hjemmekontor, videokonferanser,  etc., men med en riktig politikk ville kontorer det ikke lenger er bruk for blitt brukt til noe annet.]

Now a third wave of people are leaving. But they might be too late. Prices are down 30-50% on both rentals and sales, no matter what real estate people tell you. And rentals soaring in the second- and third-tier cities.

Right now, Broadway is closed “at least until early 2021” and then there are supposed to be a series of “rolling dates” by which it will reopen.

But is that true? We simply don’t know. And what does that mean? And will it have to be only 25% capacity? Broadway shows can’t survive with that! And will performers, writers, producers, investors, lenders, stagehands, landlords, etc. wait a year?

Same for the museums, Lincoln Center and the thousand other cultural reasons millions come to New York City every year.

My favorite restaurant is closed for good. OK, let’s go to my second favorite. Closed for good. Third favorite, closed for good. I thought the Paycheck Protection Program (PPP) was supposed to help. No? What about emergency relief? No. Stimulus checks? Unemployment? No and no. OK, my fourth favorite, or what about that place I always ordered delivery from? No and no.

Yes, it does. I lived three blocks from Ground Zero on 9/11. Downtown, where I lived, was destroyed, but it came roaring back within two years. Such sadness and hardship ― and then, quickly, that area became the most attractive area in New York.

And in 2008 and 2009, there was much suffering during the Great Recession, and again much hardship, but things came roaring back. But this time it’s different. You’re never supposed to say that, but this time it’s true.

Der er mer i artikkelen som er verd å sitere, men vi henviser til artikkelen (link nedenfor) som ble publisert i New York Post. 

Corona-epidemien har åpenbart ført til ytterligere problemer. Håndteringen av den har ført til større problemer. Også opptøyene etter drapet på George Floyd førte til problemer. Og den politiske infrastruktur – et uforberedt offentlig helsevesen, styringsmekanismene for viktige institusjoner basert på politiske valg – som lå til grunn for alt som skjedde i forkant var ikke velegnet til å håndtere reelle problemer. Mye reguleringer – mest kjent er kanskje de omfattende og langvarige reguleringsordningene som gjelder for boliger, stadig vedtatt i nye former, sist med navnet «Housing Stability and Tenant Protection Act» (2019) – ettergivenhet overfor kriminalitet, en mengde offentlige tilbud (som derfor ikke legger størst vekt på å tilfredsstille kundene, men på å gjøre fagforeningene tilfredse) har ført til at verdens viktigste og mektigste by kommer til å bli en spøkelsesby. Vi vil også nevne at statlige støtteordninger passiviserer mange av mottagerne, noe som gjør en betydelig andel av borgerne til lite produktive sosialklienter, og at forbudet mot narkotika driver mange av de som ikke er spesielt ressurssterke over i reell kriminalitet. Uttrykk som «dypt tragisk» strekker ikke til. 

New Yorks velgere (og det samme gjelder for alle andre byer og land i Vesten) har i mange tiår stemt for et politisk system som innebærer at staten skal føre en venstreorientert politikk, en politikk som altså innebærer høye skatter, statlig styring, og en mengde gratistilbud fra det offentlige.    

En slik politikk innebærer en mengde negative ting: økende gjeld, økende skatter, økende kriminalitet, og ofte inkompetent ledelse av viktige organer/etater (som f.eks.helsevesenet). 

Denne politikken er ødeleggende fordi skatter og avgifter og reguleringer demotiverer de produktive, og støtteordninger passiviserer ytterligere de mindre produktive. Og produksjon er basis for all velstand, svikter produksjonen får man fattigdom og forfall.   

Denne utviklingen, en utvikling som må ende med forferdelse, ser vi tydelig i alle vestlige land, men noen er kommet nærmere stupet enn andre. Det land som er kommet nærmest stupet er vel Sverige, mens i USA er enkelte byer nærmer stupet enn andre – og det er de byene som er blitt styrt av demokrater, dvs. de som har ført en kurs lengst til venstre, som har de største problemene.   

Ja, Corona-epidemien og opptøyene etter drapet på George Floyd førte til en eskalering av store utfordringer, men de ble håndtert svært dårlig av de politiske myndighetene.   

Men hva er den grunnleggende årsaken til at de ble håndtert så dårlig? En forklaring som går ut på at lederne var inkompetente går ikke dypt nok. Man må se dypere enn dette. Og så må man se på hele systemet. 

Det er altså slik at politikken har sterkt skadelige effekter, men hvorfor føres denne politikken? Alle ser problemene, men de løsningen som foreslås gjør bare vondt verre. 

Politikken innebærer skatter, avgifter, og reguleringer – som alle er negative for de som rammes. Begrunnelsen er at disse statlige inntektene og reguleringene skal brukes for å hjelpe og/eller beskytte visse «svake» grupper.  

Men dette bygger på en etikk (en etikk er et sett av prinsipper som gir råd for handling) som sier at det som er moralsk riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Denne etikken, den som dominerer i dag, heter altruisme. Også ettergivenhet overfor kriminelle er et utslag av altruisme. Også det å finne seg i det politikerne pålegger en av stadig flere skatter og avgifter, og å godta alle innskrenkninger av ens frihet som staten innfører, er implikasjoner av altruisme. 

Det som skjer er altså at det føres en politikk som bygger på altruisme. Hovedlinjene i denne politikken har full oppslutning fra nærmest hele befolkningen, dette fordi altruismen av alle regnes som et etisk ideal (som vi nevnte over er det praktisk talt ingen forskjell på demokrater og republikanere i USA, og det er heller ingen betydelige forskjeller mellom de store partiene i alle andre vestlige land, og grunnen til dette er at altruismen nærmest har full oppslutning). 

Så,  alle land i Vesten fører en ødeleggende politikk, og en politikk som allikevel har full oppslutning fra befolkningen. Det er dette altruismen innebærer.

Den filosof som i størst dybde og omfang har analysert altruismen og dens ødeleggende virkninger er Ayn Rand.  Vi siterer fra hennes artikkel «Faith and Force: The Destroyers of the Modern World» (link nedenfor).

«What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value.

Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice―which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction―which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.

Do not hide behind such superficialities as whether you should or should not give a dime to a beggar. That is not the issue. The issue is whether you do or do not have the right to exist without giving him that dime. The issue is whether you must keep buying your life, dime by dime, from any beggar who might choose to approach you. The issue is whether the need of others is the first mortgage on your life and the moral purpose of your existence. The issue is whether man is to be regarded as a sacrificial animal. Any man of self-esteem will answer: “No.” Altruism says: “Yes.”».

Hvorfor slutter folk flest allikevel opp om denne ødeleggende etikken? Det er fordi alle institusjoner – barnehager, skole, presse, universiteter, etc. – som med én stemme unisont hevder at altruismen er den eneste riktige etikken. 

Men denne etikken fører altså til død og fordervelse. Og som nevnt, folk lurer på hvorfor det allikevel går så galt som det gjør, og som vi har sett bekreftet over i artiklene om New York.. Det er skrevet utallige bøker og artikler som forsøker å forklare hvorfor det går så galt, og det er stilt spørsmål ved nærmest ethvert relavant faktum, men utviklingen bare fortsetter i den samme negative retningen. Hvorfor?  Ayn Rand besvarte i sin roman Atlas Shrugged (1957) dette spørsmålet slik: «You have questioned everything except your moral code».  

Og det er den – etikken – som er feil, dvs. altruismen kan ikke gi noen oppskrift hverken på gode liv eller gode samfunn, den fører som nevnt til død og fordervelse. 

Ayn Rands alternativ vil vi ikke gå in på her, men den som er interessert kan lese kapitlet  om henne på www.filosofi.no .

Vi vil bare si at for å komme på rett kurs, en kurs som kan skape gode, harmoniske velstående og fredelige samfunn må man forkaste altruismen; den fører som man lett kan se til død og fordervelse.

$$$$$$$$$$$

https://www.governing.com/topics/politics/gov-cuomo-new-york-governor-progressives.html

https://www.dailymail.co.uk/news/article-8595717/Cuomo-begs-wealthy-New-Yorkers-come-save-city-Ill-buy-drink.html

https://nypost.com/2020/08/17/nyc-is-dead-forever-heres-why-james-altucher/

(Takk til PAK som gjorde meg oppmerksom på denne artikklen.) 

https://en.wikipedia.org/wiki/Progressivism_in_the_United_States#Progressive_Era

«Venstresiden» og «høyresiden» – korrekt definert

http://aynrandlexicon.com/lexicon/altruism.html

Ayn Rand

 

 I de siste par ukene er det blitt arrangert flere relativt store fester i Oslo-områder – noe som har vært stikk i strid med intensjonene bak myndighetenes anbefalinger for å stoppe ytterligere spredning av corona-viruset. Politiet har grepet inn og stoppet et stort antall fester, og det har også være negative reaksjoner fra enkelte i befolkningen; å feste nå er hensynsløst, påstås det.  

En overskrift fra Nettavisen forteller at «Politiet stoppet fest med over 100 personer: – Skjønner ikke hva folk tenker med, sier politiet».

https://www.nettavisen.no/nyheter/politiet-stoppet-fest-med-over-100-personer—skjonner-ikke-hva-folk-tenker-med-sier-politiet/3424003004.html

Vi har ingen vanskeligheter med å tro at politiet ikke forstår hva som ligger bak. 

Det finnes en rekke andre avisoppslag som forteller at politiet har stoppet et stort antall fester, bla. dette i Dagbladet: «…natt til søndag ble det bare i Oslo rapportert om 54 fester politiet så seg nødt til å stoppe. På det verste var flere hundre mennesker samlet.» 

Her er en reaksjon fra en som mener at de som fester oppfører seg uansvarlig: «[Folk] fester og sprer smitte. Noen bør virkelig skamme seg. Unge mennesker uten ansvar og forståelse er blitt den usynlige fiendens beste venn. De burde skamme seg.» 

Den som skriver dette forteller videre at han selv kunne ha blitt smittet: «FREDAG FORMIDDAG BLE jeg utilsiktet offer for en av de fire omtalte festene på Oslos vestkant helgen for ei uke siden. Ned smittesporingens vei, på kirketrappa til en begravelse 200 kilometer utenfor Oslo, kom telefonen som sa det kunne være smitte i familien. Ikke fordi noen av oss hadde vært på fest, men fordi vi kjenner en som kjenner en som kjenner en som hadde festet og testet positivt for COVID-19. DET BLE INGEN begravelse, det ga seg selv. Vi var plutselig en risiko for andres helse. Hadde telefonen kommet et kvarter seinere hadde vi sittet uvitende i en nesten fullsatt kirke sammen med mange mennesker i godt voksen alder.» 

Skribenten er også bedrøvet fordi en fest han hadde gledet seg til ble avlyst: «Det tyngste var feiringen av min mors 94-årsdag samme kveld. Hun hadde gledet seg til dagen, skulle møte familie og venner, og vipps så var alt skrotet. – I disse tider må vi gjøre det vi må gjøre, det er bare sånn det er, sa Karin (94) tappert.»

Han avslutter slik: «MIN ISOLERTE HISTORIE fra smittespredningens vei er ikke unik. Den er garantert bare en av mange greiner på det smittesporende treet etter en av de mange festene. En av mange utilsiktede konsekvenser. Det rammer tilfeldig, det rammer blindt og det eneste du kan gjøre er å forholde deg til det, avlyse, stenge dørene og vente.»

https://www.dagbladet.no/kultur/noen-bor-virkelig-skamme-seg/72729442

Dette er altså oppfordringen: avlys, steng dørene og vent, bli hjemme – fordi viruset rammer blindt! 

Men her er at annet perspektiv på denne festingen, publisert på nrk.no: 

«Unge som syndebukker. Erkjenn feilen. Ta ansvar. Og for all del: Slutt å skylde på ungdommen! Men hva er det som egentlig har skjedd? I et intervju med VG sier Erna Solberg at oppblussingen som nå kommer i et voldsomt tempo skyldes manglende oppmerksomhet til håndvask og enmeters-regelen. På Facebook skriver helseminister Bent Høie at ungdommer tar veldig stor risiko ved å delta på fester, og at unge nå har et spesielt ansvar. Skylden legges over på vanlige folk, ungdommer, «festere».

Det er ingen tvil om at alkohol og sene kvelder utgjør en risiko, men den økte smitten i samfunnet skyldes noe annet.

Festligheter og sosialt samvær tok seg gradvis opp igjen i mai, og kulminerte med en herlig – og så å si smittefri – feiring på nasjonaldagen. Tusenvis av nordmenn marsjerte tett i sympati med George Floyd og #BlackLivesMatter-bevegelsen over hele landet. Disse hendelsene har ikke hatt effekt på smittetallene, som holdt seg stabilt lave i perioden.

Først nå, etter åpningen av grensene, ser vi hvordan smittetallene stiger i økende takt [uthevet her].

Jeg, som er 24, og en representant for ungdommen – de som fester, er uansvarlige og som nå må ta seg sammen for vårt felles beste – kan si meg helt enig at vi nå igjen må brette opp ermene.

Men, for at jeg igjen skal ofre sosialt liv, distansere meg og være del av den dugnaden vi må gjenreise, trenger jeg en beklagelse. I det minste, en innrømmelse.

Det er ikke på grunn av ungdommens fester at smitten igjen farer rundt oss. Det er fordi våre myndigheter har tillatt – nærmest invitert til – smitteimport.» 

https://www.nrk.no/ytring/unge-som-syndebukker-1.15118461

Før vi kommer til vårt hovedpoeng vil vi også henvise til en artikkel av Dr Ellie Cannon, publisert i engelske Daily Mail 9/8, hvor man blant annet kan finne en del opplysninger som myndighetene, også de norske, åpenbart har underkommunisert. Hun skriver om det som skjer i Storbrittania, men det prinsipielle er det samme som i Norge. Vi siterer:   

«The Government’s method of containing local outbreaks – locking down entire regions, closing businesses and destroying livelihoods – is a much bigger risk to the vast majority of people than the one posed by the virus itself [uthevet her]. …

According to the Office for National Statistics, 12,000 more people than usual have died from non-Covid illness in recent months, due to lack of care and fear of healthcare settings. …   

Covid-19 has an astonishing association with age – it’s been said time and again. From the age of about 50, risk begins to rise exponentially. Data now suggests about half of all corona deaths are in the over-75s. Another quarter are in those aged 65 to 74. And 22 per cent of deaths are in those a decade younger.

But below this age, the chances of being badly affected – or affected at all – by Covid-19 are shrinkingly small [uthevet her]. As one top statistician put it recently, if you are a woman aged 35, you’ve got far more chance of dying by being hit by a bus than you do from coronavirus.

The young have virtually nothing to fear from the virus itself [uthevet her]. So really, why should those under 40 put their lives on hold any longer?

…young people haven’t had it easy, either. The closure of schools and universities back in March was a panic move when we feared a tidal wave of Covid-19 was about to hit. There were so many unknown variables then, it was seen as the safest option.

There is now enough evidence to show that, in fact, school closures pose far more risks to our young people than benefits in lives saved.

Those under 20 are now thought to be half as susceptible to even catching Covid-19 as any other group. When clusters of the illness are discovered, almost always it is adults who give the virus to other adults or to children. Those children suffer a mild illness, if at all. Only in about ten per cent of cases, according to studies, do children transmit the virus to adults. And, surprisingly, children who are in close contact rarely seem to give it to each other.

Likewise, there are almost no instances recorded whereby children in school have transmitted the virus to their teachers. In fact, experts believe school closures had a pretty negligible impact on reducing the scale of the pandemic.

Perhaps we should look to the Dutch, for an example: in Holland schools and childcare facilities reopened fully in early June. But there have been no reports of coronavirus clusters linked to this decision.

… the under-40s are just not getting all that ill. As for the assumption that young people are careless, selfish and irresponsible, I haven’t found this to be true. Aside from the odd illicit gathering in a park, most young people I’ve come into contact with have been highly vigilant with social-distancing measures, and concerned about older parents and grandparents. And age-specific lockdowns would benefit everyone, of all ages, in the long-run. …So how would it work, exactly? Well, when outbreaks occur, those over 65 could follow stay-at-home orders, while 40 to 64-year-olds could fill out a simple Covid-19 risk calculator, which gives a personalised score based on overall health, and make a decision accordingly. …

Children, teenagers and young people are often accused of being selfish, but I believe this pandemic has showed them to be anything but. They have sacrificed months of their lives, their education and their futures to protect older generations from Covid-19.»

https://www.dailymail.co.uk/health/article-8607261/DR-ELLIE-CANNON-time-young-people-freedom.html

Vi lar denne artikkelen tale for seg selv.  

Vi oppsummerer: dette viruset kan ramme alle, og alle kan smitte andre, men sannsynligheten for å bli alvorlig syk er svært liten (men større enn null) for de som ellers er unge og friske.   

Det er da etter vårt syn feil å innføre ordninger som bygger på en forutsetning som sier at alle kan bli alvorlig syke av dette viruset. En skribent vi siterte over gir uttrykk for den utbredte holdningen som sier at dette rammer blindt. Dette er feil hvis vi snakker om alvorlige sykdom og død. Men tiltakene som er innført ser ut til å være basert på en forutsetning om at dette rammer alle. Ordningene har svært negative konsekvenser, både økonomisk, jobbmessig og sosialt, og er altså basert på en ikke helt korrekt forutsetning.   

For at tall skal gi mening må de settes i kontekst. Det er sjelden blitt gjort i forbindelse med Corona-epidemien. La derfor oss gjøre det. I Norge har pr idag 261 personer mistet livet pga Corona siden midt i mars. Vanlig antall dødstall for denne perioden er ca 10 000. Tilsvarende tall for verden: dødsfall pga Corona er ca 760 000. Vanlig dødstall for denne perioden er 27 000 000. I prosent utgjør Corona-dødsfallene da 2,56 og 2,81 av totalt antall dødsfall. Det er dog en ikke ubetydelig usikkerhet i disse tallene, men når Corona altså står for en overdødelighet på mindre enn 3 % av alle dødsfall, så taler dette sitt tydelig språk. Vi tar også med at overdødeligheten i Norge pga. en influensaepidemi i desember 1993 var 1600 (normalt dødstall 4000, i desember 1993 var det  5600). Det ble da ikke satt inn noe tiltak, og det var heller ingen spesiell oppmerksomhet omkring dette.   

Myndighetene har altså systematisk underkommunisert det faktum at viruset ikke er like farlig for alle, og at økningen i dødstallene er svært liten. 

Myndighetene/politiet har i det siste grepet inn en rekke ganger for å stoppe festing med den begrunnelse at festene samlet mange mennesker på ett sted, men som var i strid med myndighetenes råd. Men når det var samlet en store menneskemengde for å markere sympati med George Floyd, kom det ingen reaksjon fra myndighetene enda også denne ansamlingen var i strid med gjeldende råd. En avis rapporterte om dette: «Fredag 5. juni samlet tusenvis av mennesker seg foran Stortinget for å markere motstand mot rasisme og politivold etter at George Floyd døde etter en pågripelse i Minneapolis. Mange stod tett og politiet varslet at de ikke ville gripe inn for å opprettholde smittevernreglene. Helsevesenet fryktet det kunne føre til en superspreder-situasjon» [men det kom ingen slik spredning].

https://www.nrk.no/norge/en-koronasmittet-etter-demonstrasjon-i-oslo-_-kommunen-oppfordrer-ikke-til-storstilt-testing-1.15056957

Videre: Videoer som viser leger som gir informasjon som har et annet innhold enn det myndighetene har fokusert på er blitt fjernet fra plattformer som youtube og twitter. Dette oppfattes av mange, ikke uten en viss rett, som om myndighetene ikke spiller med åpne kort og har noe å skjule (selv om youtube og twitter ikke er statlige plattformer).  

Enkelte grupper av innvandrere har åpenbart trodd at viruset ikke rammet dem, og har ofte ikke lagt stor vekt på myndighetenes råd. Disse, som altså har en annen religiøs bakgrunn enn den som har dominert i Norge, har ofte en fatalistisk innstilling, og har gått ut fra at deres gud allerede har bestemt hvorvidt de skal bli syke eller ikke, og at det ikke spiller noen rolle hvordan de oppfører seg i forhold til f.eks. hygiene. I disse gruppene er dødelighet og smittespredning langt større enn den er i befolkningen som helhet. Dette er underkommunisert av myndighetene. 

Myndighetene i alle vestlige land har satt i verk en rekke tiltak for å begrense spredningen av viruset utover bedret hygiene («hold deg hjemme, ikke gå ut, ikke gå på butikken, ikke reis, ikke gå til frisøren, ikke gå på konsert, ikke gå på fest, mm.»), og de har en rekke negative virkninger ikke bare på den enkeltes liv, men også på økonomen, dvs. på den enkeltes mulighet til å forsørge seg selv. Vi oppsummerer effekten av disse tiltakene med følgende tre sitater: «Dansk BNP ned 7,4 prosent i 2. kvartal», «UK gross domestic product (GDP) is estimated to have fallen by a record 20.4% in Quarter 2 (Apr to June) 2020», og for USA: «Real gross domestic product (GDP) decreased at an annual rate of 32.9 percent in the second quarter of 2020, according to the “advance” estimate released by the Bureau of Economic Analysis». Det slike sitater sier er at folk mister jobben, at bedrifter går overende, at livsverk blir lagt i grus – alt som følge av myndighetenes forsøk på å begrense spredningen av viruset. Bak slik tall ligger en rekke ulike negative effekter, alt fra psykiske problemer til vold og alkoholmisbruk, mm. Regjeringene i ulike land forsøker å lindre effektene av slike tiltak ved å bruke penger, men disse pengene er tatt ut av luften og tiltakene vil da føre til økede skatter og avgifter og inflasjon, i årene som kommer.  

Når myndighetenes informasjon er skjev i forhold til fakta, så er det bare som man kan forvente at befolkningen ikke stoler på det som fortelles  – og reagerer ved å protestere. Og i denne situasjonen ser det ut til at det å feste er en meget nærliggende protest.    

$$$$$  

Antall dødsfall etter årsak, verden: 

https://www.weforum.org/agenda/2020/05/how-many-people-die-each-day-covid-19-coronavirus/

Foreningen Gullstandard går inn for full individuell frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. Laissez-faire-kapitalisme er et samfunnssystem som bygger på det prinsipp at eiendomsretten skal respekteres fullt ut, dvs. at næringslivet skal være fritt og at det skal være frihandel både mellom borgene i landet og mellom borgere eget land og borgere i i andre ikke-fiendtlige land. Staten skal da kun drive politi, rettsapparat og militært forsvar; alt annet (helsevesen, skoler, pensjons- og trygdeordninger, mm.) skal drives av private. Det skal ikke være noen reguleringer av økonomien, det skal ikke være noen konsesjons- eller løyveordninger, det skal ikke være noen avgifter, det skal ikke være noen (statlige) støtteordninger, og finansieringen av statens legitime oppgaver skal skje frivillig. Det er da stor forskjell på dette systemet og dagens system ikke bare i Norge, men alle land i Vesten: velferdsstaten. Velferdsstaten innebærer statlig styring på et stort antall områder, høye skatter og avgifter, og en rekke offentlige støtteordninger. 

Kun kapitalismen kan gi samfunn som over tid er stabile, harmoniske, fredelige og velstående, mens alle andre systemer, og da også velferdstaten, vil føre til kriser, uro og etter hvert til økende fattigdom. 

Men hvorfor er det så galt med reguleringer og støtteordninger – er det ikke slik at disse tiltakene retter opp skjevheter og feil som blir resultatet av en ren markedsøkonomi? Nei, det er ikke slik. Alle statlige tvangsinngrep (skatter, avgifter, reguleringer, støtteordninger) har negative resultater på sikt. I de følgende oppsummerer vi noen av de viktigste punktene som støtter opp om hvorfor laissez faire kapitalisme er et godt system, i motsetning til f.eks. velferdsstaten.  

Staten skal være regelgiver og dommer – er det da riktig at den også er aktør/spiller?  I velferdsstaten er det altså staten som driver store deler av økonomien, og det kan hende at man må gå rettens vei i en konflikt med en aktør på noen av disse statlige områdene (i saker om pensjon, trygd, skolens tilbud, ansettelsesforhold, mm.) Da har man staten både som motpart og som dommer. Det er et beklagelig, men velkjent, faktum at dersom man saksøker staten så kjemper man i motbakke. Slik bør det ikke være, men det må være slik i en økonomi hvor staten er en aktør.

Prismekanismen koordinerer produksjon, investering, sparing, forbruk. I kapitalismen dannes prisene i det frie marked etter frivillige avtaler mellom selger og kjøper, og produksjon og forbruk vil da bli kontinuerlig tilpasset hverandre i samsvar med loven om tilbud og etterspørsel. I en regulert økonomi er det derimot statlige pålegg som enten gjør prisene for høye (pga. skatter og avgifter) eller for lave (fordi de er subsidiert). Dette fører til skjevheter mellom produksjon og forbruk, dette fordi det da i en periode blir for liten produksjon på noen områder og for stor produksjon på andre, og til at det i en periode er for stort forbruk på noen områder og for lite på andre. («For stort» eller «for lite» regnes i forhold til hva folk ville ha foretrukket dersom de i alt kunne velge frivillig uten statlig tvangsinnblanding.) Resultatet er da overproduksjon på noen områder og ventelister/køer/mangel/svartebørs på andre områder. Ofte er det slik at staten også betaler for lagring av den overproduksjon som de statlige støtteordningene har ført til. 

Rent miljø, gode lønninger, gode arbeidsforhold, gode produkter, er virkelige goder, men man kan ikke oppnå slike ting ved statlige pålegg, slik de fleste i dag tror. Disse godene er alltid resultat av mer effektiv produksjon, og dette er igjen er resultat av akkumulert kapital. (Kapital er maskiner, kunnskap, metoder, etc. som brukes i produksjonen. Jo mer akkumulert kapital det er i et samfunn, jo høyere er produksjonen og dermed velstanden i samfunnet.) Dersom staten bestemmer (f.eks. ved lov) at visse tilbud skal ha en bestemt kvalitet (eks. lover om minstelønn, om kvalitet på produkter) vil dette muligens kunne ha de ønskede effekter i en kort periode, men de skaper større problemer andre steder i økonomien. På sikt er slike statlige bestemmelser ødeleggende for alle.   

I et samfunn hvor det offentlige tilbyr en rekke viktige tjenester (skole, helse, pensjoner) brytes den essensielle forbindelsen mellom den som betaler for en vare/tjeneste og den som mottar den. Den som tilbyr vil som regel primært forsøke å tilfredsstille den som betaler og ikke den som mottar. 

Det vi sier her betyr ikke at de mange som i dag er ansatt i det offentlige (som f.eks. som leger, sykepleiere, lærere, brannmenn, bibliotekarer, veiarbeidere, renholdere, etc.) gjør en dårlig jobb, det betyr kun at det i dagens system finnes incentiver som ikke er optimale for brukeren, og at det i endel tilfeller kan skje at brukeren da ikke får førsteprioritet. Vi illustrerer dette kun med et kjent hjertesukk som kom fra en lærer ifbm. en av de utallige anti-mobbe-kampanjene som  den offentlige skolen er blitt utsatt for de siste årene: «Det er blitt viktigere å rapportere  til departementet om tilfeller av mobbing enn å stoppe mobbingen».  

Den dynamikken man får ved konkurranse mellom ulike aktører får man ikke når staten nærmest har monopol på store arenaer.   I dagens system driver staten en rekke svært viktige tilbud (bla. pensjonsordningene, skolen, og helsevesenet). Dette er reellt sett statlige monopoler (det finnes private alternativer, men de er svært små). Det er også vanskelig å tilpasse statlige ordninger til endrede omstendigheter, noe det finnes mange eksempler på: lengre levealder gjør at pensjonsalderen burde heves, det er mye gammelt utstyr i skolen, det skjer forgubbing av lærerstanden, etc. På kort sikt går mange slike ting i bølger, men den langsiktige utviklingen i en styrt økonomi er negativ.  

Hvis staten skal støtte eller regulere intellektuell liv – aviser, kunst, forlag, skole, forskning, radio/TV – vil dette etter hvert føre til en ensretting av disse områdene; mangfoldet vil forsvinne; beslutningstagere vil da i stadig mindre grad slippe til kritikere av staten og av de dominerende meningen og holdningene – det er jo staten som deler ut pengene de lever av, eller som gir de tillatelser og løyver som gjør at de fortsatt kan drive sin virksomhet.  

Ny teknologi forbys eller begrenses fordi de ikke passer inn i gamle reguleringer: Uber er et typisk eksempel. Det er også en stor og tidskrevende prosess å endre gamle reguleringer, og de blir raskt foreldet. Alt dette gjør økonomien tregere.  

I en styrt økonomi må byråkratiet vokse og vokse. Byråkratiet er det apparat som i en styrt økonomi gjør den jobben prismekanismen gjør i en fri økonomi. Byråkratiet er uproduktivt, det skaper ikke verdier, det flytter på verdier andre har skapt. I en regulert økonomi vil man derfor få en voksende gruppe av langtidsutdannede mennesker – byråkrater – som ikke utfører en produktiv innsats, de bare styrer med støtteordningene: hvem skal få støtte og hvor mye, og hvordan må gjeldende reguleringer endres for å rette opp alle de utslag som ble helt annerledes enn intensjonen var da reglene ble laget. 

Støtteordninger innebærer at staten tar penger fra hver enkelt, men gir noe av disse pengene tilbake til de som oppfyller visse krav som staten har fastsatt. I en styrt økonomi er det da ikke de produktive som belønnes, de som belønnes er de som klarer å skaffe seg store poster på statsbudsjettet. Byråkratiet er altså det apparat som styrer disse støtteordningene. 

Produksjonen og dermed velstanden ville ha blitt større dersom byråkratene hadde hatt produktive jobber. 

Støtteordninger tar fra de produktive og gir til de mindre produktive. Dette er å belønne de som er mindre produktive og å straffe de som er mer produktive. Dette er skadelig på sikt. 

Et system med store overføringer, som velferdsstaten er, skaper uro, fordi enkelte grupper kan mene at andre grupper motter en ufortjent stor andel av felleskaken.   

Kan et system være godt dersom det blir skadelidende når folket velger feil politikere? Det snakkes i regulerte økonomier stadig om at dersom folket velger feil blir det en katastrofe. Ferske eksempler på dette er valgseire til Ny Demokrati, Sverigedemokratene, Trump, Brexit. (Påstandene om kommende katastrofer er dog som regel overdrevne.)

Under kapitalismen skal politikerne kun styre den statlige administrasjon, og lage nye lover dersom det er nødvendig for å presisere hvordan eiendomsretten skal gjelde på nye områder.     Politisk uenighet vil da kun forekomme i spørsmål av typen om hvorvidt copyright skal gjelde i 20 år eller 50 år. Alle fløyer kan da leve med det som blir resultatet.   

(Vi skyter inn her at USA opprinnelig var nokså kapitalistisk; det var dette som lå i de grunnleggende dokumentene, og landet var i betydelig grad kapitalistisk ca fra 1865 til 1929. Terminologien ble da etablert; presidenten styrer en administrasjon, ikke en regjering. Man snakker da f.eks. om Roosevelt-administrasjonen, ikke om Roosevelt-regjeringen, selv om USA har vært en velferdsstat,og presidentene har ledet regjeringer, fra Franklin D. Roosevelts tid.  

I en styrt økonomi må mengden lover vokse og vokse og vokse … Dette er et velkjent faktum. Vi siterer fra regjeringens nettside: «Endringer i lover og forskrifter fra 1. januar 2020. Ved inngangen til det nye året trer en rekke nye lover og forskrifter i kraft [uthevet her]. På denne siden finner du en oversikt over noen av de viktigste regelendringene….» 

https://www.regjeringen.no/no/dokument/lover_regler/endringer-i-regelverk-fra-1.-januar-2020/id2680956/?expand=factbox2683332

 Jo flere lover det er, jo mindre respekt får de. Dette dyrker frem kriminalitet og korrupsjon. I alle velferdsstater er kriminaliteten voksende ….  

I velferdsstaten må politikerne love mer og mer for å bli valgt. Slike løfter finansieres av økende skatter, avgifter og gjeld. Så og si alle velferdsstater har en voksende skattebyrde, og en voksende gjeld som i dag utgjør fra ca ca 60 % til ca 140 % av BNP. All gjeld blir skatter og avgifter i fremtiden. (Stater som utsteder egne penger og som forbyr konkurranse om penger, slik alle stater i dag gjør, kan også dekke gjeld ved inflasjon. Den norske kronen har tapt 97 % av sin verdi siden 30-tallet.) 

Vi siterer fra en nettside drevet av Finansdepartementet.   

«Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens Pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen». 

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Denne nettsiden er nå tatt ned; den skal åpenbart oppdateres med enda dystrere fremtidsutsikter. 

Dette var situasjonen før Corona. Etter de enorme utgiftene Corona-tiltakene har ført med seg har gjelden øket ytterligere.   

Hva med kommunene? 

«Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. … I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene.» (Kilde Dag og Tid 16/8-19)

Vi nevner også her at valgløfter er lite verd, og at «politikerforakt» er et utbredt fenomen.  

Hvis staten skal ta på seg gode oppgaver er det ingen grense for hva den kan finansiere og blande seg opp i.  

Staten støtter trossamfunn, og det siste pr juli 2020 er et veganere nå søker statstøtte som trosamfunn. 

Noen politikere er imot dette; det er jo kun «seriøse» trossamfunn som skal få støtte. Men da må staten bestemme hvilke religioner som er «seriøse» ….. 

https://www.nettavisen.no/okonomi/veganere-vil-ha-statsstotte–en-gjeng-fanatiske-kjotthatere/3423997400.html

En «seriøs» trosretning/religion som i dag mottar støtte er en som oppfordrer til krig mot de som ikke støtter religionen, og som krever dødsstraff for blasfemi, for frafall fra religionen og for homofili. Alle politikere i de store partiene synes åpenbart at dette er slik det bør være – eller de våger ikke å utfordre store velgergrupper.  

Entreprenører vil ikke fylle ut skjemaer eller sitte i kø for å vente på at søknader om løyver blir innvilget. Uttrykket «brain drain» blir brukt for å forklare hvordan dyktige mennesker forlater regulerte økonomier og drar til mindre ufrie økonomier. Disse menneskene kan også bli i landet ved å flykte fra regulerte sektorer og over i mindre regulerte sektorer, eller, hvis reguleringene blir for store overalt og fluktmulighetene blir eliminert, de vil flykte inn i jobber som krever lite av dem, og som da er mindre produktive. Slik vil velstanden forfalle og fattigdommen øke, noe man tydelig ser i alle sosialistiske økonomier.  

Skatteplanlegging innebærer at personer med nye penger bruker store ressurser på å redusere sin store skattebyrde mest mulig (en ufri økonomi må ha en stadig økende skattebyrde). Dette innebærer at dyktige folk bruker mye tid og krefter på en aktivitet som er fullstendig uproduktiv.  

Områder som infrastruktur, helsevesen, skole, forskning, pensjons- og trygdeordninger er viktige. Er det riktig at disse feltene skal ledes av politikere, dvs. folk som i beste fall er gode til å drive valgkamp? 

I kapitalismen belønnes de produktive, i en styrt økonomi belønnes de som kan sno seg i den stadig mer tettvokste jungelen av støtteordninger. 

Dette var noen få av de mange argumentene som sier at kun laissez-faire-kapitalisme kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand. 

Hva med motargumentene? Vil ikke full frihet føre til monopoler, økede forskjeller, rovdrift på naturen?    

At frihet føre til monopoler er feil; monopoler finnes bare der hvor staten forbyr  konkurranse. Forskjeller vil det være; og dette er resultat av at noen ønsker å jobbe mye og andre ønsker å jobbe mindre. Dette er ikke et onde. Hva med rovdrift på naturen? Under kapitalismen vil eiendomsretten gjelde, og private tar bedre bare på sine eiendommer enn staten gjør. Allerede Aristoteles innså dette: «… det som eies i fellesskap blir tatt dårlig vare på, Hver enkelt tenker mest på det han selv eier … og ignorerer det som han forventer at andre skal gjøre …» (Politikken, bok 2)  

Laissez-faire er det eneste system som sikrer individuell frihet og som sikrer akkumulering av kapital, og er da det eneste system som kan sikre stabil, harmonisk velstand over tid. Alle andre systemer innebærer en voksende initiering av tvang, og vil derfor ødelegge all velstand.

Vi avslutter med et noen sentrale definisjoner som det kan være nyttig å kjenne til: 

Individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. retten til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.

Demokrati: en styreform hvor flertallet bestemmer. Under demokratiet vil da friheten kunne forsvinne, demokrati er ingen garanti for frihet. 

Sosialøkonomi: det fag hvor man studerer koordineringen av produksjon, handel og forbruk i et samfunn med arbeidsdeling. 

Det ovenstående er bare en kort oppsummering av noen av argumentene for full individuell frihet, sett fra en politisk synsvinkel. En dyp og bred begrunnelse for det vi har skissert over er å finne i verkene til Ayn Rand og Jean-Baptiste Say, og hos deres elever.