Forfatter: Vegard Martinsen

«Støre: – Vi var dårlig forberedt da krisen traff. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener svak beredskap tvang regjeringen til å innføre mer inngripende krisetiltak….» 

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/store-vi-var-darlig-forberedt-da-krisen-traff-1.1707335

Kritikk av at man ikke var godt nok forberedt kan dukke opp i en rekke sammenhenger. Her er et typisk eksempel som ikke har med Corona-saken å gjøre: «BP: – Vi var ikke forberedt på ulykken. Den britiske oljegiganten BP innrømmer at de ikke hadde beredskap mot en oljelekkasje på dypt vann…».

https://e24.no/karriere-og-ledelse/i/1npj7e/bp-vi-var-ikke-forberedt-paa-ulykken

Det finnes et utall slike relativt små eksempler, og vi gjengir ikke flere: flere eksempler av denne typen er enkle å finne. Men vi kommer til noen større eksempler nedenfor. 

Ting som kan skje i fremtiden deles gjerne inn i fire kategorier: kjente kjente, kjente ukjente, ukjente kjente, og ukjente ukjente. Inndelingen i disse kategoriene forekommer i visse fagmiljøer, og opphavet til inndelingen er omtalt i denne artikkelen på Wikipedia:  

https://en.wikipedia.org/wiki/There_are_known_knowns

1) kjente kjente 

Dette er kjente ting som man vet kommer til å skje. f.eks. at dersom man kjøper noe så må man betale for det. 

2) kjente ukjente 

Dette er kjente ting som vi vet kan skje, men som man ikke vet vil skje akkurat når de skjer. Eksempler er at en flyavgang man skulle reise med blir innstillt, eller at firmaet man har kjøpt noe fra går konkurs og man ikke får det man har betalt for. Slik ting er ille, men man må være forberedt på at slike ting kan skje en gang i blant. Man må bare innstille seg på at disse tingene kan skje, og legge planer (eller backup-planer) deretter.  

3) ukjente kjente 

Navnet på denne kategorien er kanskje litt overdrevet – egentlig er de tingene som hører hjemme her ikke «ukjente», men det kan se ut som om de er ukjente. De ting som hører hjemme her er ting som man vet kan skje, men som man ikke vil vedkjenne seg. Disse tingene kan også gå under navnet «ubehagelige sannheter» som mange forsøker å fornekte ved å late som om de ikke finnes, dvs. man handler seg som om disse sannhetene ikke eksisterer. Eksempler er at man blir overvektig dersom man spiser for mye (men mange som spiser for mye er klar over dette og bryr seg ikke), at dersom skattenivået øker vil produksjonen og dermed velstanden gå ned, etc.

4) ukjente ukjente 

Denne kategorien består av ting som skjer og som kommer som en fullstendig overraskelse når de skjer. Et eksempel er det som skjedde 11. september 2001: at terrorister kunne kapre  passasjerfly var velkjent fra tidligere, men at de skulle bruke flyene som missiler mot bygninger hvor mange mennesker oppholdt seg, det hadde aldri skjedd tidligere og kom som en overraskelse på så og si alle. (Ja, i litteraturen kunne man før 2001 finne eksempler på slike hendelser, men forfattere lager gjerne ekstreme hendelser og setter dem på spissen. Allikevel kan slike hendelser som er beskrevet i romaner komme som en fullstendig overraskelse hvis de inntreffer i virkeligheten.)  

Dette var de fire kategoriene. Hvordan passer så beredskapen foran Corona-epidemien inn i disse kategoriene? Vi nevnte innledningsvis at det er rettet kritikk mot regjeringen pga. manglende beredskap ifbm Corona-epidemien. (I denne diskusjonen tar vi utgangspunkt i at Corona-epidemien er omtrent så farlig som noen av de første vurderingene tydet på, noe den raskt viste seg å ikke være.) 

Men slike eksempler på manglende beredskap er det mange av, både mht. Corona-epidemien og andre ting. Mht. Corona var det visstnok bare ett land i verden som hadde god beredskap, og det var Sør-Korea. Årsaken til dette var at Sør-Korea hadde opplevet en lignende epidemi for noen år siden; da denne kom var landets helsevesen uforberedt, men de tok lærdom av dette og hadde beredskapen klar neste gang det kom en lignende epidemi. Så de var klare da Coronaen slo til. 

Men la oss kort se på noen andre tilfeller av manglende beredskap ifbm. svært viktige hendelser. 

9. april ble Norge invadert av Tyskland. Norge var helt uforberedt på dette, til tross for at det i Europa hadde pågått en krig i et halvt år, en krig hvor Tyskland hadde invadert flere andre land. Norges militære forsvar var i en svært dårlig forfatning og var ikke rede til å møte en invasjonn; Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakt i årene før krigen, hadde gjennom mesteparten av 30-tallet på alle vis nedvurdert Forsvaret, som de betraktet som «borgerskapets undertrykkelsesapparat». Bla. hadde Ap-regjeringen latt være å bevilge midler som kunne har gjort Forsvaret stridsdyktig. Ap-regjeringen vendte bort fra denne kursen mot slutten av 30-tallet og øket bevilgningen til Forsvaret, men det hjalp lite; den militære motstand som tyskerne møtte da de invaderte Norge var ubetydelig. Norge kapitulere etter bare et par måneder. Forsvarets beredskap 9. april var svært mangelfull.

22. juli 2011 utførte Breivik et grusomt terrorangrep i Oslo sentrum og på Utøya. Først sprengte han en stor bombe i regjeringskvartalet, og deretter dro han til Utøya hvor han drepte om lag 70 unge AUFere på sommerleir. Politiet var fullstendig uforberedt på dette. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer her, men det er velkjent at politiets varslingsrutiner  ikke fungerte godt, at politiet ikke hadde noe helikopter tilgjengelig, at de første politifolkene som ble sendt til Utøya dro til feil sted, at politet hadde en instruks som i praksis innebar at de først ikke kunne dra ut til Utøya der skytingen stadig pågikk fordi det kunne innebære fare for politifolkene, etc. Politiets beredskap 22. juli var svært mangelfull.   

Sveriges statsminister Olof  Palme ble skutt på åpen gate natten til 28. februar 1986. Statsrådene ble, etter at drapet ble kjent, innkalt til regjeringsbygget, men de hadde ikke fått noen politi-eskorte for reisen dit; de ankom som om de var vanlige trafikanter. De burde ha fått politivakt med en gang; attentatet mot Palme kunne jo være et ledd i et aksjon som hadde som mål å ramme flere statsråder. Det svenske politiets beredskap var svært mangelfull. 

Men slik er det over hele verden: USAs beredskap etter at president Kennedy ble skutt i november 1963 var svært mangelfull, og det samme gjaldt etter det som skjedde 11. september 2001. Frankrike var også helt uforberedt da Tyskland invaderte i 1939, USA var uforberedt da Japan angrep Pearl Harbor i 1941, Kuwait var helt uforberedt da Irak invaderte i 1990, Sør-Korea var helt uforberedt da Nord-Korea invaderte i 1950, etc.    

Så det at enkelte organer og institusjoner har en mangelfull beredskap når det inntreffer noe uventet ser ut til å være ganske vanlig.   

Spørsmålet er: hvilken av de fire nevnte kategoriene hører slike hendelser til? 

Vi kan antagelig i utgangspunktet si at de ikke hører hjemme i kategori 1, og heller ikke i kategori 4. Alle disse hendelsene var, da de inntraff, uventede og er derfor ikke i kategori 1. De var heller ikke totalt uventede: invasjoner, attentater og terrorangrep hadde skjedd tidligere og er derfor kjente hendelser som man må kunne forvente skulle kunne skje igjen. De er derfor altså ikke i kategori 4. 

Allikevel kom de alle overraskende da de skjedde. Spørsmålet blir da: er slike ting noe man kunne forvente at ville skje en eller annen gang, og at de derved kan plasseres i kategori 2, eller har de ansvarlige reellt sett aktivt forsøkt å ignorere at slike ting kunne skje og derved latt være å forberede seg, og da hører de hjemme i kategori 3.

Hvis disse hendelsene er i kategori 2 har de ansvarlige forsømt seg pga. inkompetanse, hvis de er i kategori 3 har de ansvarlige forsømt seg ved aktivt å fornekte relevante fakta. 

Alle eksemplene vi har gitt (unntatt ett) handler om noe som skjer i det offentlige, dvs. i statens regi. Politiet og Forsvaret er per def statlige organisasjoner. Helsevesenet er i alle land i dag enten eiet og drevet av staten, eller det er i meget stor grad regulert og finansiert av staten selv om det formelt er privat (som í USA). 

Private selskaper kan selvsagt også være uforberedt på ting som kan skje, men private selskaper er avhengige av fornøyde kunder, og kunder vil ikke akseptere at et firma gjør ting som er skadelige; gjør det det vil det miste goodwill og derved også kunder. Et privat firma vil derfor strekke seg langt for å unngå å gjøre ting som kundene oppfatter som negativt eller skadelig. Er et privat firma ansvarlig for en ulykke som skader mange vil det gjøre mye for å rette opp skaden og for å unngå at noe lignende skal skje igjen. Enhver ulykke gir lærdom som de ansvarlige kan bruke for å redusere sannsynligheten for ulykker i fremtiden. Et privat firma i konkurranse med andre firmaer vil også legge stor vekt på å produsere/selge gode og trygge varer, og for best mulig å sikre dette vil det sørge for å ha gode ansatte på alle nivåer (i den grad dette er tillatt av staten: staten kan jo gi lover som pålegger firmaer å operere på et lavere nivå enn det optimale, f.eks. ved å hindre et firma i å si opp ansatte som ikke fungerer godt, eller ved å pålegge det å ha uegnede personer i sitt styre, eller ved å pålegge det å selge sine varer til en annen pris enn det som firmaet selv finner er riktig, eller ved å pålegge firmaet å betale store beløp til det offentlige for at det skal kunne fortsette sin virksomhet). 

Men i det offentlige er det annerledes. Inntektene kommer ikke fra personer som frivillig velger å betale, inntektene kommer fra skatter og avgifter som borgerne er tvangsmessig pålagt å betale enten de vil eller ikke. Derfor et incentivene til å tilby «kundene» gode varer/tjenester ikke så fremtredende for statlige virksomheter som de er i virksomheter hvor gode tilbud er en forutsetning for at inntektene skal komme. Videre er det i offentlige virksomheter liten eller ingen konkurranse på noe felt, noe som resulterer i alt fra mindre gode produkter til at mindre gode folk plasseres i viktige stillinger.

Sagt med andre ord: ofte er det slik at det militære forsvaret er dårlig forberedt på ting som kan skje, og ofte er det slik at politiet er dårlig forberedt på ting som kan skje, og dette finnes det konkrete erfaringer på fra en rekke land. (På den annen side er det lett å være etterpåklok her …)

Vi vil også nevne at private virksomheter har som mål å tilfredstille sine kunder, og at de hele tiden vil tilpasse seg dette målet dersom det ikke er i strid med gjeldende lover og regler. På et vis kan man si at det samme gjelder offentlige virksomheter, men offentlige virksomheter har også en rekke andre kriterier som legger føringer på deres virksomhet og som reduserer effektiviteten (ingen sammenheng mellom pris til kunde/bruker og kostnad ved produksjon, utjamning, likestilling, anti-diskriminering, mangfold, etc.).    

Men følgende poeng er viktig: et privat firma kan etter å ha vist uansvarlighet miste sine kunder nærmest over natten, mens partiene som styrer politikken kan etter å ha vist uansvarlighet miste sine velgere ved neste valg, som kanskje ligger fire år frem i tid.  

Dessuten er det vanskeligere for offentlige virksomheter å endre kurs dersom det skulle bli nødvendig, offentlige virksomhet driver etter detaljerte regler gitt i lover og forskrifter og rundskriv, og skal kursen legges om må disse endres, og å endre disse er en prosess som kan ta lang tid og som involverer mange aktører (de som vet hva begrepet «høringsrunde» betyr kjenner til dette).    

Dette kan oppsummeres til følgende: det er langt større sannsynlighet for at offentlige virksomheter er dårligere forberedt på ting som kan skje enn private virksomheter, og det er vanskeligere for offentlig virksomheter å legge om kursen dersom det skulle bli nødvendig.  

Så, kritikk om at deler av staten har en mangelfull beredskap ser ut til å være noe vi må leve med. Det er allikevel slik at man lærer av tidligere hendelser; antagelig vil det etter Corona-epidemien bli bygget opp en beredskap som gjør at helsevesenet er forberedt neste gang det kommer en lignende epidemi. Men skulle det dukke opp noe som er vesentlig annerledes og som det er en statlig etats oppgave å håndtere (slik staten i dag er organisert), vil det antagelig igjen vise seg at beredskapen er mangelfull.   

Er det noen løsning på dette? Hvis vi først ser på helse: hver enkelt bør sørge for at han selv har så god helse som mulig (dette gjelder dersom man anser dette som verdifullt; vi sier ikke at helse er viktigst, det som er viktigst er trivsel, men de fleste vil si at god helse er en forutsetning for trivsel). Dette gjelder også for de man står nær og bryr seg om, først og fremst egne barn.

For å ha en god helse, som inkluderer å ha et godt immunforsvar, bør man innta mye frukt, grønnsaker og kornprodukter, man bør ikke røyke, man bør ikke bruke mye rusmidler, man bør holde kroppen i form med fysisk aktivitet, man bør ikke å være overvektig, man bør unngå stress, men bør få nok søvn, men bør innta nødvendige tilskudd som f.eks. D-vitamin om vinteren hvis man får lite sollys, Omega3 dersom man ikke spiser fisk, etc. Man bør også ha god hygiene.

De aller fleste vil allikevel på en aller annen måte en eller annen gang trenge behandling i helsevesenet, og det bør være så effektivt og godt og kostnadseffektivt som mulig. Derfor bør det være privat helt uten offentlige reguleringer, og det bør være finansiert ved egenbetaling ved mindre prosedyrer, og via godt tilpassede forsikringer når det er behov for mer omfattende behandlinger. 

Vi sier ikke at dersom helsevesenet er slik organisert vil det alltid være forberedt på alt som kan komme, vi sier at dersom det er organisert slik vil det mer effektivt enn dagens system kunne tilpasse seg det som måtte dukke opp av helsemessige utfordringer og trusler.   

En mer detaljert beskrivelse av hvordan et helt privat helsevesen kan organiseres er å finne i denne artikkelen: «Moral Health Care vs. «Universal Health Care»».  

Moral Health Care vs. “Universal Health Care”

På andre områder (som f.eks. ulykker) bør det være et system som innebærer at eiendomsretten gjelder og at noen er ansvarlig for det som skjedde, noe man vil ha i ethvert privat selskap.

Mht. områder som ligger under politiet og rettsapparatet bør man arbeide for at lovverket kun bør inneholde lover som forbyr reell kriminalitet (dvs. innbrudd, ran, tyveri, svindel, overfall, drap, voldtekt, etc., dvs. ting som er initiering av tvang overfor andre), og at de som begår slik kriminalitet bør idømmes lange fengselsstraffer. Gjennomføres dette vil mesteparten av dagens lover forsvinne, politet vil få kapasitet til å ta seg av all kriminalitet som skjer, og kriminaliteten vil bli praktisk talt null.   

Inntil dette skjer vil det som i dag være omfattende reell kriminalitet, og den enkelte bør derfor sørge for å være i stand til å forsvare seg og beskytte sitt med alle de midler som loven tillater: lås huset, sett bilen i en garasje, installer alarm, vær i stand til å forsvare deg dersom du blir utsatt for overfall eller ran, etc. Men i dag er det slik at politi og rettsapparat i alt for stor grad lar kriminelle gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere vanlige folk med overfall, innbrudd, tyverier og hærverk. Det er slik fordi folk flest vil at det skal være slik, ja vi har en mild og ettergivende kriminalpolitikk fordi folk flest synes synd på de kriminelle  og mener at tilgivelse er en høyverdig dyd.     

Mht. Forsvarets beredskap bør man gjøre kjent hva som er reelle trusler og hva en eliminering av disse truslene innebærer. Et konkret eksempel fra historien: Winston Churchill var en av de svært få som advarte mot Hitler og nasjonalsosialismen på 30-tallet: hadde han fått stor oppslutning tidligere kunne mye blitt annerledes fra 1939. I dag ser det ut til at kampen mot militant islam kun skjer i det skjulte, og at innsatsen derfor er langt mer laber enn den burde være. 

Man bør også, dersom man har interesser som går i denne retningen, arbeide for å få samfunnet til å komme over på en slik kurs, gi uttrykk for hva som er reelle trusler, og at  politiet og forsvaret har de ressurser, både økonomiske og moralske, som er nødvendige for å møte disse truslene og nedkjempe dem. 

Som sagt, i dag er politi, rettsapparat og det militære ikke i stand eller ikke villig til å håndtere de reelle farer og trusler som finnes.  

Feilen som begås her er i kategori 3, folk flest lar være å tenke på de konsekvenser som nødvendigvis følger dersom frihetsfiendtlige aktører (kriminelle, militante muslimer) ikke blir slått ned med den styrke og kraft som er nødvendig for å sørge for at disse kreftene ikke vil komme til å ødelegge den frihet og velstand som så og si alle egentlig ønsker. 

Det dette koker ned til er at vi er utsatt for en rekke trusler og farer, og at de møtes på en lite egnet måte fordi det begås omfattede tankefeil, feil som i skjemaet over passer i kategoriene 2 og 3.  

Men dette er lite annet enn at man ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til alle relevante fakta når man vurderer det som kan skje og når man legger planer for hva man bør gjøre for å møte farer og trusler på en effektiv måte. Å ta hensyn til alle relevant fakta, og å ikke betrakte fantasi og oppspinn som om der er fakta, er å være rasjonell. 

Ja, det er mange grupper som er eksplisitt ikke-rasjonelle. Her er noen få av mange eksempler man kunne ha gitt på dette: de religiøse (de betrakter fantasi og oppspinn som fakta: mange av de forestilinger som religioner forfekter er ikke fakta fordi de er ikke basert på observasjon og utledet i samsvar med logikkens lover). Flere eksempler: de som mener at det ikke finnes naturgitte kjønn, de som tror at utjamning ikke vil ødelegge velstand, de som tror at fattigdom er årsak til kriminalitet og krig, de som tror at islam er fredens religion, de som tror at dialog kan løse dagens store voldelige konflikter, de som tror at FN er eneste håp om fred i verden, de som tror at vi står foran en klimakatastrofe og at «the science is settled», etc.

Til slutt: for best mulig å møte de farer og trusler som måtte oppstå bør man i så stor grad som mulig identifisere reelle farer når de måtte oppstå, man bør ha så fleksible institusjoner som mulig, og man bør ha så stor velstand som mulig. Dette er en implikasjon av full individuell og økonomisk frihet, og dette er igjen en implikasjon av rasjonalitet: dvs. disse tingene kan kun oppnås i en kultur hvor rasjonalitet står sterkt. Står rasjonaliteten svakt vil virkelighetskontaken bli mangelfull, og da er det som om man ferdes i et vanskelig terreng uten kart: da kan det lett gå rett vest eller nord og ned.  

Men å tro at man alltid kan være godt forberedt på enhver krise som måtte oppstå er intet annet enn ren ønsketenkning.

I de siste årene er det blitt vanlig at ledende politikere bærer på jakkeslaget en pins med sitt lands flagg. Så vidt vi husker begynte dette i USA etter 11. september 2001; etter  terrorangrepet som skjedde den dagen begynte amerikanske politikere, og en rekke andre personer som opptrådte foran et publikum, å bruke en pins med det amerikanske flagget, dette for å vise støtte til USA. Bruken av en slik flagg-pins spredte seg så til en rekke andre land, og så sent som i går 10/5 så vi en svensk statsråd bruke en pins med det svenske flagget på TV (i programmet Agenda på SVT2). Men av en eller annen grunn har en slik pins-bruk ikke kommet til Norge: vi kan ikke huske å ha sett norske politikere med en pins med et norsk flagg på jakkeslaget. Men nå har noe skjedd. I de siste ukene har vi altfor mange ganger sett ledende norske politikere på TV, og disse har båret en pins ikke med det norske flagget, men en pins som viser en slags krans med ulikefarvede segmenter. De innvidde vet at dette er logoen til noe som kalles «Agenda 2030», et FN-program som skal fremme det som påstås å være en «bærekraftig utvikling». Politikerne bærer åpenbart dette merket for å vise sin støtte til Agenda 2030. Noen har protestert mot dette og mener at politikerne heller burde bruke en pins med det norske flagget; og etter at debatten om Agenda2030-pinsen tok av har enkelte FrP-politikere begynt å bruke en pins med norske flagget. 

Men først: Hva er Agenda 2030? I sitatet som umiddelbart følger sier regjeringen at den støtter dette programmet, og deretter gjengir vi hovedpunktene i programmet med våre kommentarer.  

2030-agendaen med bærekraftsmålene utgjør den politiske overbygningen for regjeringens arbeid nasjonalt og internasjonalt. I 2015 ble 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene vedtatt av alle FNs medlemsland. Bærekraftsmålene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Et sentralt prinsipp i 2030-agendaen er at ingen skal utelates. De mest sårbare og marginaliserte menneskene og gruppene i verden skal inkluderes i utviklingen. Bærekraftsmålene krever felles innsats fra myndigheter, sivilsamfunn, privat sektor og akademia i alle land. 

https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/utviklingssamarbeid/bkm_agenda2030/id2510974/

Med formuleringer som «ingen skal utelates» og at alle skal «inkluderes i utviklingen» ser man hva dette egentlig er: dette er grunnlaget for innføringen av en verdensomspennende velferdsstat. 

En velferdsstat er et system som innebærer at alle borgere skal ha rett til å  få en rekke tilbud mer eller mindre gratis fra det offentlige: utdannelse, helsehjelp, pensjoner og trygder, bolig, mm., og at dette skal finansieres med skatter og avgifter, eller evt. overføringer fra andre land. Videre skal all produktiv virksomhet reguleres av det offentlige. 

Dette systemet er innført i en rekke land, de første skritt ble i enkelte land tatt allerede fra slutten av 1800-tallet, men andre land var noe senere ute. Etter noen tid har dette systemet i alle land resultert i perioder med økonomiske kriser, inflasjon, arbeidsløshet, og slike ting som synkende kvalitet i skolen (elevene oppnår dårligere resultater), køer i helsevesenet, et stadig mer omfattende og detaljert lovverk som gir regler på flere og flere områder (noe som fører til mer kriminalitet fordi det svekker respekten for lov og rett), pensjonssystemer som er konkurs, og en enorm og voksende statsgjeld. Systemet fører også nødvendigvis til et voksende byråkrati; byråkratiet er det apparat som utreder, planlegger, styrer og administrerer de tilbud som det offentlige står for. Byråkratiet er helt uproduktivt; det skaper ikke verdier, det fordeler verdier som er skapt av de produktive. Byråkratiet er et apparat som på en meget kostbar og ineffektiv måte utfører den oppgaven som markedsmekanismen utfører langt mer effektivt og billigere i en fri, uregulert økonomi. 

I en velferdsstat er en slik negativ utvikling uunngåelig, og den vil ikke skje i en fri økonomi; i en regulert økonomi vil kommunikasjonen mellom produsenter og forbrukere, som i et fritt marked skjer via den meget effektive markedsmekanismen, skjer via offentlige reguleringer, og dette er nødvendigvis en svært treg styringsmekanisme. Kvaliteten på tilbudene fra det offentlige vil synke fordi i statlige virksomheter vil innovasjon og nytenkning ikke ha det frie spillerom som finnes i en fri økonomi, og i en økonomi med store offentlige sektorer (f.eks. innen skole, helse, forskning, kultur, pensjoner og trygder) vil de positive effektene av konkurranse og effektivisering ikke kunne komme til uttrykk i like stor grad som under frihet.  

I et slikt system må den offentlige gjelden nødvendigvis øke fordi politikerene må love mer og mer for å bli valgt, dvs. de må love flere eller bedre offentlige tilbud: «stem på oss så skal vi bruke mer penger på skole, på pensjoner, på eldreomsorg, på helsevesenet, på kultur, på miljø, etc.». Dette finansieres av økede skatter, men når dette ikke strekker til tas det opp lån, og denne gjelden må betales av fremtidens skattebetalere.  

Enhver burde kunne forstå at et slikt system ikke kan fungere i det lange løp – men det ser ikke ut til at de enorme og voksende problemer som alle velferdsstater har skremmer politikerne; nå vil de altså også innføre denne modellen internasjonalt, åpenbart under ledelse av FN. 

La oss se på de 17 konkrete punktene som inngår i Agenda 2030. Noen mål er selvsagt gode.  

Mål 1: Utrydde alle former for fattigdom i hele verden. 

Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk

Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder  

Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle 

Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle

Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris

Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle

Mål 9: Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon

Disse målene er gode, men er alle uttrykk for og implikasjoner av ett grunnleggende forhold: bedre velstand. Alle disse målene vil oppnås dersom samfunnet opplever en utvikling i retning av bedre velstand. Men det er kun én vei til større velstand, og det er økning av produktiviteten i samfunnet. Dette er igjen et resultat av akkumulering av kapital, og dette forutsetter igjen respekt for eiendomsretten. Og dette igjen forutsetter at det i samfunnet anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid. Med andre ord: voksende velstand (stabilt over tid) kan kun skje i et samfunn med en fri økonomi, dvs. kun i et samfunn hvor det ikke er noen statlig innblanding i økonomien, og hvor det er full frihandel både i landet og med andre land. Og for å gjenta det ekstremt viktige hovedpoenget: akkumulering av kapital (stabilt over tid) skjer kun dersom det er respekt for eiendomsretten, og dette igjen forutsetter at det anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid. I dag er det ikke slik i noe land: i land med en stor offentlig sektor, med en mengde offentlige «gratis»tilbud, med reguleringer og overføringer og høy skatt, er det liten respekt for eiendomsretten. (Vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor.)      

Etter alt å dømme har FN en annen oppskrift enn respekt for eiendomsretten for å oppnå disse målene; FNs oppskrift går nok ut på å oppnå dette gjennom høye skatter og avgifter, og en rekke gratistilbud fra det offentlige. Men en slik ordning betyr reellt sett at man tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som ikke jobber produktivt eller til de som ikke jobber. Siden velstand er et resultat av produksjon vil dette over tid svekke motivasjonen til å jobbe produktivt, og denne politikken vil ødelegge velstanden for alle.        

Vi skrev at «dette igjen forutsetter at det anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid». Man kan spørre om det er noen som er eksplisitt uenige i dette. Ja, det er noen som ikke anser det som moralsk høyverdig å skape et godt liv ved produktivt arbeid, f.eks. de som sogner til miljøbevegelsen, de som er tilhengere av likhet/egelitarianisme, og mange religiøse grupper. Det er også mange som deler dette synet fordi de misliker andres suksess. Disse gruppene står svært sterkt i dag, og de preger sterkt politikken i alle land i Vesten. 

Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling. 

Dette er et godt mål, men er umulig å oppfylle så lenge islam står sterkt, og så lenge de dominerende kreftene i et samfunn (partier, presse, akademia, intellektuelle) ikke våger å utfordre islam. I Vesten i dag er det så ille at de få som våger å utfordre islam av presumptivt seriøse aktører blir beskyldt for å være rasister og/eller det som enda verre er.    

Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land

I en fri økonomi vil alle over tid få bedre velstand. Som nevnt er det akkumulert kapital som gir velstand, og de som tidligst fikk en fri økonomi (som altså innebærer respekt for eiendomsretten) vil være mer velstående enn andre land som fikk en fri økonomi med på et senere tidspunkt. 

Dersom FN vil oppnå redusert ulikhet med overføringer og reguleringer vil de nok oppnå likhet, men det som vil skje er at velstanden reduseres både i det land som kapitalen fjernes fra og i de land som kapitalen overføres til. Grunnen til at dette vil skje er at i de land som midlene overføres fra vil det bli mindre lønnsomt å jobbe pga. økende skatter og avgifter og stadig flere reguleringer, og folk vil jobbe mindre. I de land som midlene overføres til vil det bli lettere å få penger uten å jobbe (via ulike støtteordninger), og motivasjonen for å jobbe produktivt vil bli mindre. Jo lenger slike overføringer pågår jo raskere vil alle land bli fattigere. 

Mål 11: Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige

Et viktig element for å oppnå dette er å sørge for at de som begår reell kriminalitet lange fengselsstraffer, men det er i dag svært få som i dag støtter en slik politikk. Det er intet som tyder på FN slutter opp om vårt syn her.   

Mål 12: Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre

Sikres ved en fri økonomi med full respekt for eiendomsretten. Full respekt for eiendomsretten innebærer at politikere ikke kan tilgodese sine foretrukne pressgrupper, slik de kan og gjør i alle regulerte økonomier. 

Mål 13: Handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem

Klimaendringer er et naturlig fenomen, og der de måtte ha negative konsekvenser vil disse minimaliseres ved individuell frihet, dvs. ved at individer frivillig, dvs. uten statlige hindringer, kan tilpasse seg de endringer som måtte skje. 

Mål 14: Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling

Dersom dette betyr at hav og marine ressurser ikke skal være gjenstand for privat utforsking og entreprenørvirksomhet, vil produktiviteten på disse områdene bli svært lav, og enorme ressurser vil bli liggende uutnyttet. Dersom de blir utnyttet vil de være til gode for mennesker over hele verden, forutsatt respekt for eiendomsretten og frihandel.  

Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold

Kun privat eiendomsrett kan sikre dette. 

Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer

Kun privat eiendomsrett kan sikre dette. 

Mål 17: Styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling

Kun privat eiendomsrett kan sikre dette.

Agenda2030 ser ut til å handle om å innføre for hele verden et system som ikke fungerer i noe land, et system som ikke kan fungere dersom målet er å skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Agenda2030 er intet annet enn en oppskrift på en katastrofe. 

Men hvorfor går da så mange inn for den? Dette skjer fordi målene som inngår i Agenda 2030 er opplagte implikasjoner av grunnleggende verdier som dominerer i alle land over hele verden (de dominerer dog ikke like sterkt i alle land). Disse verdiene er kollektivisme, altruisme, egalitarianisme, utjamning, at man ikke skal han ansvar for seg selv men skal ha ansvar for alle andre, og det syn at statlig styring er et gode. At disse verdiene dominerer innebærer at de motsatte verdiene – individualisme, rasjonell egoisme, ansvar for egne valg, frihet, kapitalisme, markedsøkonomi og frihandel – ansees er umoralske. 

Agenda 2030 har vært lite diskutert i norsk presse; det ser ut som om alle som slipper til i mediene støtter opp om det dette programmet går inn for. Et typisk innlegg som støtter opp om Agenda2030 ble publisert i Aftenposten 10/5, og vi siterer fra dette innlegget: 

Som et av verdens beste land å bo i har Norge et spesielt ansvar overfor den fremtidige generasjonen. FN-pinsen, med bærekraftsmålene avbildet på seg, symboliserer handling og samarbeid for en bedre verden. Tusen hjertelig takk, kjære folkevalgte i Norge, for at dere tar dette seriøst. … Man kan selvfølgelig nærmere diskutere og være uenig om hvordan man skal jobbe for å nå bærekraftsmålene, men symbolikken bak pinsen gjør meg optimistisk for fremtiden.

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/mR2pGg/symbolpolitikken-gjoer-meg-haapefull-stefan-lynes-plessas

Som det også kommer frem i innlegget vi nettopp siterte fra har pins-bruken fått stor oppmerksomhet de siste dagene.  

Dette er fra et typisk eksempel på et oppslag om pins-bruken: «FN-pins setter sinnene i kok: – Hva er galt med det norske flagget? … Det ble steile fronter etter redaktør Vebjørn Selbekk i avisen Dagen gikk ut mot at stadige flere statsråder dukker opp med FN-pins på jakkeslaget midt i koronakrisen. – Jeg skjønner ikke hvorfor norsk elite på død og liv skal bære FN-pinsen på jakkeslaget. Hva er galt med det norske flagget, skrev Selbekk … Umiddelbart kom det kontant svar fra samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF): 

– Selbekk vet utmerket godt at nålen symboliserer FNs bærekraftsmål, som er hele verdens arbeidsplan for å bekjempe fattigdom, utrydde forskjeller og bremse klimaendringene. Slike populistiske utsagn Selbekk kommer med – gjør ikke annet enn å skape mistenkeliggjøring og avsporing! … ». 

https://www.nettavisen.no/okonomi/fn-pins-setter-sinnene-i-kok–hva-er-galt-med-det-norske-flagget/3423963217.html

Enda et eksempel: «Jeg ville gått med FN-pins og det norske flagget samtidig … Å jobbe for sin egen nasjon, samtidig som de jobber for solidaritet med de fattigste i verden. For vi vinner alle hvis fattigdommen blir mindre. Det er jo også det «å hjelpe i nærområdet» innebærer»».

Jeg ville gått med FN-pins og det norske flagget samtidig

Enda et eksempel, dette fra Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Stavrum er en av de noe mer edruelige kommentatorene i norsk presse, men denne gangen går han helt bananas: 

«Norge først-gjengen bør ta skrittet helt ut og sette Kim Il Sung på jakkeslaget sitt. Nord-Koreas avdøde hersker Kim Il Sung er det klare ideologiske forbildet for dem som vil stenge grensene og sette Norge først. «- Nå bør regjeringen og politikere kaste FN-pinsen og få seg et norsk flagg. I disse dager må en ha fullt fokus på Norges ve og vel», heter det i et innlegg som er delt på Facebook-siden til Fremskrittspartiets Jon E. Helgheim. Og oppfordringen er tatt til følge. I Stortinget i går kappes Frp-representantene i å vandre rundt med norske flagg. Nå er det nasjonalisme som gjelder, og åpenbart et grensevern som skal berge oss fra økonomisk pest og helsemessig pandemi….».  

https://www.nettavisen.no/okonomi/norge-forst-gjengen-bor-ta-skrittet-helt-ut-og-sette-kim-il-sung-pa-jakkeslaget-sitt/3423964195.html

Det er altså i al hovedsak pinsen, og forslaget om å bruke det norske flagget heller enn Agands2030-pinsen, som vekker harme og debatt, ikke det som Agenda2030 står for; det Agenda2030 står for er alle enig i. dvs. alle unntatt oss. Dette bare bekrefter vårt poeng om at de ideene som ligger til grunn for Agenda2030 er så utbredte og allment akseptert at ingen (av de som slipper til i det store mediene) erklærer seg uenige i dem. 

Navnet «Agenda2030» innebærer at målene i stor grad skal være gjennomført innen år 2030, dvs. i løpet av ti år fra nå. La oss se på et par av artiklene fra originalprogrammet: 

45. We acknowledge also the essential role of national parliaments through their enactment of legislation and adoption of budgets and their role in ensuring accountability for the effective implementation of our commitments. Governments and public institutions will also work closely on implementation with regional and local authorities, sub-regional institutions, international institutions, academia, philanthropic organisations, volunteer groups and others.

47. Our Governments have the primary responsibility for follow-up and review, at the national, regional and global levels, in relation to the progress made in implementing the Goals and targets over the coming fifteen years. To support accountability to our citizens, we will provide for systematic follow-up and review at the various levels, as set out in this Agenda and the Addis Ababa Action Agenda. The High Level Political Forum under the auspices of the General Assembly and the Economic and Social Council will have the central role in overseeing follow-up and review at the global level.

https://sustainabledevelopment.un.org/post2015/transformingourworld

Disse punktene i programmet sier at de enkelte lands styrende organer skal vedta lover som innebærer at ønskelisten i Agenda2030 blir gjennomført innen 2030. Som sagt, vi har ikke sett noen opposisjon til det som programmet går inn for i mainstreammiljøer, så det blir nok ingen problemer med å få Stortinget til å vedta alle de lover som innebærer at programmet gjennomføres. (Vi vil tro at det samme i det store og hele vil gjelde i alle andre land.)  

Det organ som står bak er altså FN. FN er et internasjonalt organ som ble dannet etter annen verdenskrig for å løse konflikter mellom land for slik å hindre kriger i å bryte ut. På dette området har FN vært svært lite vellykket. FN tok også etter hvert på seg en rekke andre oppgaver (gjennom underliggende organer som UNICEF, WHO, FAO, UNDP) og har på disse områdene også vært svært lite effektivt. Det aller mest kritikkverdige er at i FN betraktes alle land som likeverdige, dvs. at siviliserte demokratier og barbariske diktaturer er likeverdige, noe som som bla. har ført til absurditeter som at barbariske diktaturer leder organer som arbeider for å styrke menneskerettigheter. Det er også velkjent at FN er et oppblåst og gjennomkorrupt byråkrati. Allikevel er det dette organet som skal lede all verdens regjeringer i et arbeid for å gjøre hele verden om til en velferdsstat. Som man sier med typisk engelsk understatement når man står overfor en fullstendig absurd plan: «What could possibly go wrong?»

I Norge handler den eneste diskusjonen relatert til dette om bruken av en pins som innebærer støtte til programmet, det er ingen diskusjon om selve programmet, der er det full oppslutning. 

Men som sagt: vi slutter ikke opp om dette programmet tvert imot, vi innser at det er meget skadelig. Vi er derfor sterkt imot! Velferdsstaten vil nok føre til mer likhet, men dette er en likhet i stadig større fattigdom. Vi vil det annerledes, vil vil ha samfunn preget av fred, harmoni og velstand, og hvor hver enkelt skal kunne skape sin fremtid ved egen innsats og ved produktivt arbeid, og dette kan kun skje fullt ut under full individuell frihet. Vi er heller ikke bare imot Agenda2030, vi er for utmelding av FN! Vi er for full individuell frihet. Vi vil at hvert individ skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt,  dvs. hver enkelt skal ha full rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt! En implikasjon av dette er en fri økonomi med full frihandel. Kun på en slik basis vil det være mulig å skape gode samfunn preget av fred, harmoni og velstand.    

Myndighetene har såvidt begynt å lette på noen av de tiltakene som ble innført fra 12. mars for å begrense spredningen av Corona-viruset: fra denne uken vil det bli mulig å ta en øl på en pub i Oslo, billettkontrollene er begynt igjen på buss og trikk, man kan få klippet håret, man kan gå på kino – og allerede rett etter påske ble det igjen mulig å overnatte på hytta. Mindre arrangementer; konserter og teaterforestillinger med færre enn 50 deltagere, tillates. Men mange av de andre tiltakene fortsetter: mange får ikke gå på jobb, det er i hovedsak ikke mulig å reise til utlandet eller å overnatte på hotell. Som følge av tiltakene har et stort antall mennesker blitt arbeidsløse, og mange bedrifter har gått konkurs. Et vell av midlertidige støtteordninger som vil koste skattebetalerne enorme beløp i de neste årene er innført, og regelverket og byråkratiet i forbindelse med disse er enormt. Et stort antall mennesker er påført en mengde ulike problemer, bla. er en rekke vanlige behandlinger hos lege og på sykehus utsatt. Alt dette innebærer en betydelig reduksjon i levestandard for svært mange mennesker. 

Vi skal se på noen av de tallene som forteller om det som lå til grunn for disse tiltakene.  

Hver dag publiserer Dagbladet (og flere andre aviser) tall som viser hvor mange som er rammet av Corona. Søndag morgen så vi disse tallene for Norge: Påvist smittet 7800, antall døde 211, antall innlagt på sykehus 80. Antall døde per døgn var høyest 8. april, da 13 personer døde; antall innlagte var høyest 2. april da 324 personer var innlagt. Antall innlagt har altså sunket fra 324 til 80 på noe under fire uker. Gjennomsnitt for antall døde per dag av Corona for perioden 17. mars til 3. mai er 4.4. Til sammenligning: normalt dødstall i Norge før Corona var ca 110 per dag.

For å sette dette i kontekst må man se på hvor mange som er smittet av Corona i Norge. Å finne tall for dette er vanskelig: da må man teste alle, noe som ikke er gjort. Men noen er testet. Hvor mange? I Dagbladets artikkel «Norge i verdenstoppen for coronatesting…» kan man finne aktuelle tall. Per 30. april var det i Norge testet ca 31,84 personer per 1000 innbyggere. Dette innebærer at ca 170 000 personer er testet. 

https://www.dagbladet.no/nyheter/norge-i-verdenstoppen-for-coronatesting/72264234

Siden 7800 er smittet, betyr dette at andelen som er smittet av de som er testet er 7800 av 170 000, dvs. ca 4,5 %. (Vi regner med at alle som er registret som smittet er testet.) For å finne tall for hele befolkningen må man ekstrapolere, men da må man huske på at de 170 000 som er testet ikke er et tilfeldig utvalg av befolkningen, og da kan man ikke bare si at 4,5 % av befolkningen er smittet. Det man kan si er følgende: antall som er smittet er antagelig noe høyere enn 7800, antall som ikke er smittet er antagelig noe lavere enn 5,360 mill (som er Norges befolkning 5,368 mill fratrukket 7800). Det vi kan si er at andelen som er smittet er vesentlig lavere enn 4,5 %. Vi nevner dog at 7800 av 5,368 mill er 0,15 %, dvs. at kjente tall sier at 0,15 % smittet. 

Er dette tall som kunne  rettferdiggjøre en nedstengning av store deler av økonomien? Nei, det er de ikke. 

Nå kan man si at tiltakene er årsaken til at andelen smittede og døde er så lav. Og historien er slik at man ikke med sikkerhet kan si hva som hadde skjedd dersom de som bestemte hadde valgt en annen kurs enn den de virkelig valgte. Med andre ord: det er mulig at disse tallene ville ha vært vesentlig høyere dersom tiltakene ikke hadde blitt innført. På den annen side kan man si at nedstengningen og isoleringen av en stor del av befolkningen vil føre til at utviklingen av antistoffer mot Corona i befolkningen vil ta lengre tid enn dersom nedstengningen ikke hadde skjedd, og at over tid vil derfor flere vil bli syke.    

Man kan allikevel gå dypere inn på dette. Hvem er det som rammes/blir smittet? Hvem dør? Før vi går dit vil vi nevne at mainstreammedia, ved som regel å opplyse om antall uten å si hvem som rammes, gir inntrykk av at alle har omtrent samme sannsynlighet for å bli smittet og dø – uansett alder og helsetilstand. 

Et ferskt eksempel på denne type feilfremstilling fant man nylig i en overskrift i Aftenposten: «Over 1200 er døde. Likevel fortsetter festen i Stockholm». 

https://www.aftenposten.no/verden/i/QobGPP/over-1200-er-doede-likevel-fortsetter-festen-i-stockholm?

Her er en spissformulert gjendrivelse av denne overskriften: «Unge mennesker fester, gamle mennesker dør». Tar man hensyn til slike fakta er det her ingen nyhet, men som kjent, en god journalist lar som regel ikke fakta komme i veien for en god overskrift.  

Men: hvem dør? Her er et par overskrifter: 

«87 prosent av de corona-døde i Italia er over 70 år – 80 prosent er menn».

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2020/03/16/195657703/87-prosent-av-de-corona-dode-i-italia-er-over-70-ar-80-prosent-er-menn

«Det er totalt 202 dødsfall varslet til Folkehelseinstituttet … Gjennomsnittsalderen for de døde er 83 år …» 

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/oversikt-disse-er-dode-etter-koronasmitte-i-norge-1.1691241

Før vi går videre: Vi sier ikke at unge ikke rammes; noen unge (under 55) er blitt rammet og har gått igjennom er tøff sykdomsperiode, men de alle fleste i denne kategorien er blitt friske. Dog, noen har dødd selv om de virket helt friske før de ble smittet. Men: de som dør av Corona er i all hovedsak folk i høy alder og folk som har underliggende sykdommer. 

Å da rette tiltak inn mot hele befolkningen er da helt feil. Som vi har sagt tidligere: alle tiltak burde ha vært rettet inn mot utsatte grupper. Tiltak som var rettet inn mot hele befolkningen burde ikke ha vært innført.  

Man hva med de svært høye tallene i f.eks. UK, USA og Italia og Sverige? Og hva med verden? For verden som helhet er gjennomsnittstallet for antall døde av Corona per dag ca 5 000 (i perioden fra 16. mars til 2. mai). Antall døde per dag under normale forhold er ca 140 000. De som dør av Corona utgjør da ca 3,6 % av alle som dør –  men antagelig er det slik at en betydelig andel av de som dør av Corona ellers ville ha dødd av andre ting. Reell overdødelighet av Corona er da antagelig om lag ca 3 %. 

Vi tar også med følgende, fra amerikanske helsemyndigheter om hvordan dødsfall skal rapporters: «As of April 14, 2020, CDC case counts and death counts include both confirmed and probable cases and deaths.»  

https://www.worldometers.info/coronavirus/us-data/

Altså: i antall dødsfall som skal tilskrives Corona tas ikke bare med dødsfall som er forårsaket av Corona, det tas også med dødsfall som kun sannsynligvis er forårsaket av Corona. 

Denne vinklingen bekreftes av formuleringen som benyttes av enkelte norske nyhetsmedier; det snakkes om «Corona-relaterte dødsfall», noe som vel må bety noe sånt som «dødsfall blant Corona-smittede», og altså ikke «dødsfall som er forårsaket av Corona-viruset».  

Vi vil også nevne at i enkelte miljøer i helsevesenet (men selvsagt ikke i Norge!) kan man høre følgende vits: «Ingen dør av hjerteinfarkt lenger». Dvs. de som dør av hjerteinfarkt i disse dager kan bli registrert som om de dør av Corona. Det som ligger til grunn her tyder muligens på at dødeligheten av Corana er enda lavere enn de offisielle tallene tilsier.

Men tilbake til verstingene Italia, Sverige, USA og UK. Hvorfor har disse landene svært høy dødelighet?  

Italia: høye dødstall i Italia (og spesielt i Nord-Italia) skyldes høy gjennomsnittsalder i befolkningen, en vanlig praksis blant leger som innebar et stort overforbruk av antibiotika (som gjorde at de ikke reagerte positivt på bruk av antibiotika etter at de var smittet av Corona), og at mange kinesere som jobber i Nord-Italia spredte viruset der etter at de kom tilbake etter å ha feiret nyttår hjemme i Kina.    

Om USA kom vi over følgende: «… two new studies, both out of New York University, show that young and middle-aged COVID-19 sufferers with high body-mass indexes (BMIs) are “twice as likely as their non-obese peers to be admitted to the hospital for acute care instead of being sent home from the ER.” They’re also nearly twice as likely to end up in the ICU. … One of the studies suggests that Americans’ generous waistlines might help explain why COVID-19 illness and mortality statistics are “higher in the U.S. than in South Korea, China and Italy.” Meanwhile, the other NYU study concluded that the three “most potent predictor[s] of hospitalization for COVID-19” were (1) being over 75, (2) being between 65 and 75, and (3) exhibiting “severe obesity.” Persons in this last category, it turns out, are “more than six times more likely to be hospitalized” than thinner individuals. “Even a history of heart failure,” wrote Healy, “was less likely to land a COVID-19 patient in the hospital” than a major problem with paunchiness.» 

https://www.frontpagemag.com/fpm/2020/04/pandemics-biggest-victims-bruce-bawer/

Kort sagt: USAs mange overvektige kan være en viktig medvirkende årsak til at USA har flere døde av Corona enn andre land. 

Sverige innførte ingen tiltak (bortsett fra noen forsiktige oppfordringer om bedre hygiene og om å holde avstand). De stengte ikke ned økonomien, men de skjermet heller ikke utsatte grupper, noe som innebar at smitten fikk spre seg på pleiehjem. Dette siste var en grov feilvurdering av helsemyndighetene, og den førte til at mange gamle døde noe tidligere enn de ellers ville ha gjort. 

Og hva med UK? Vi siterer fra en artikkel på BBCs nettside: 

«The death figures being reported daily are hospital cases where a person dies with the coronavirus infection in their body – because it is a notifiable disease cases have to be reported. But what the figures do not tell us is to what extent the virus is causing the death.

It could be the major cause, a contributory factor or simply present when they are dying of something else. … For example, an 18-year-old in Coventry tested positive for coronavirus the day before he died and was reported as its youngest victim at the time. But the hospital subsequently released a statement saying his death had been due to a separate «significant» health condition and not connected to the virus. … 

The Office for National Statistics has tried to shed light on this. It looked at nearly 4,000 deaths in England and Wales during March. There were two main findings. Firstly, the virus was the cause of the majority of deaths, not other factors. But secondly, nine in 10 did have pre-existing illnesses, such as heart disease and respiratory problems that put them at heightened risk of death anyway. … Every year, about 600,000 people in the UK die. And the frail and elderly are most at risk, just as they are if they have coronavirus. Nearly 10% of people aged over 80 will die in the next year, Prof Sir David Spiegelhalter at the University of Cambridge points out, and the risk of them dying if infected with coronavirus is almost exactly the same. That does not mean there will be no extra deaths – but, Sir David says, there will be «a substantial overlap». «Many people who die of Covid [the disease caused by coronavirus] would have died anyway within a short period,» he says.»

https://www.bbc.com/news/health-51979654

Når man tar slike fakta med i betraktning burde man se at det ikke var noen god grunn til den nedstengning av økonomien som har skjedd i så og si alle vestlige land (unntatt Sverige). 

Nedstengningen har videre ført til enorme økonomiske problemer, problemer som vil ha langt større skadevirkninger enn viruset (slik det ser ut per i dag). 

Dette siste har vi skrevet om tidligere og vi gjentar ikke dette her, vi vil her bare anbefale en artikkel og et intervju:  

Artikkelen er denne: «Jon Hustad: – Langt flere vil dø av tiltakene enn av korona» 

https://www.nettavisen.no/okonomi/jon-hustad–langt-flere-vil-do-av-tiltakene-enn-av-korona/3423941774.html

Intervjuet er dette med tidligere høyesterettsdommer i England, Lord Sumption.  

Intervjueren oppsummerer Sumptions karakteristikker av det som har skjedd: «a hysterical slide into a police state, a shameful police force intruding with scant regard for common sense and tradition, an irrational overreaction driven by fear».      

Slik det ser ut per i dag: Corona-viruset er ikke en fare for folk flest, og det er lite som tyder på at det noen gang var en alvorlig fare for folk flest. Tiltakene som ble innført vil ha enorme negative konsekvenser over lang tid. Det er nok noe overdrevet å si, slik som vi gjør i overskriften, at pasienten døde, men denne unødvendig kuren har ført til at svært mange mennesker vil ha mye dårligere helse og ha langt lavere levestandard i årene som kommer enn de ellers ville ha hatt. 

Ellers vil vi bare henvise til det vi tidligere har skrevet om Corona her på Gullstandard, men vi avslutter med et poeng som tar utgangspunkt i noe vi skrev ved en å tidligere anledning: «Ikke alle kriser er forårsaket av politikerne, men de tiltak de innfører for å bekjempe krisen gjør alltid krisen langt verre enn den ellers ville ha blitt». 

Hvorfor er det slik? Det er slik fordi de modeller og verdier og ideer politikerne bygger på – og som er de samme som de som dominerer i befolkningen – ikke gir en riktig oppskrift på hvordan man kan skape gode samfunn med riktige institusjoner og modeller for hvordan man bør møte de problemer som måtte dukke opp. Men dette tema har vi skrevet om mange ganger tidligere og vi tar ikke dette opp her.  

Å finne ting å kritisere president Trump for er enkelt. Men noen ganger er slik kritikk svært mangelfull fordi den utelater ting som setter Trumps handlinger og utsagn i kontekst, dels ved at den utelater hva andre politikere har sagt og gjort om samme tema, og dels ved at den utelater en diskusjon av implikasjoner av det kritikken innebærer. Et eksempel på en slik kritikk fant man i Aftenposten for en ukes tid siden. Kommentatoren Ketil Raknes hevder at USAs håndtering av det som kalles Coronakrisen er svært kritikkverdig, og at president Trump i stor grad er hovedansvarlig for dette; Trumps inkompetanse har ifølge Raknes ført til at en vesentlig svakhet ved det amerikanske systemet er kommet for en dag.   

Raknes´artikkel er å finne her:

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/jdEEXb/koronakrisen-har-tatt-supermakten-med-buksene-nede-ketil-raknes

Som god nordmann holder Raknes opp Norge som verdens beste land: «I Norge er det den hyperkompetente kunnskapsstaten som viser seg frem med all sin styrke. I norske nyhetssendinger har det aldri vært større tetthet av helsebyråkrater med doktorgrad og god formidlingsevne. Dette, kombinert med en sterk tillitskultur der folk stoler både på hverandre og anbefalingene fra myndighetene, gjør den norske responsen effektiv.»

Men i Trumps USA er det annerledes: «Kontrasten til USA er slående. Der må landets fremste fagfolk kjempe seg frem i konkurranse med et betydelig antall inkompetente, politisk utnevnte ledere. Der den norske staten fremstår som handlekraftig og sterk, virker den amerikanske forvirret og svak. Den amerikanske statens svakhet er ikke bare Trumps feil, men henger sammen med en lang tradisjon for at amerikanske presidenter har litt for frie tøyler til å omgi seg med inkompetanse. Tidlig på 1800-tallet utviklet USA en tradisjon for at den innkommende presidenten kunne dele ut jobber i statsadministrasjonen til venner, slektninger og støttespillere».

Sant nok, men Raknes ignorerer at da – «tidlig på 1800-tallet» – var ikke USA den velferdsstat den er nå. (USA utvikling mot en velferdsstat begynte for alvor under president Roosevelt, og denne utviklingen har fortsatt nærmest uavbrutt siden da, og USA er nå en velferdsstat av samme type som alle land i Vest-Europa). Tidlig på 1800-tallet skulle presidenten bare lede en liten administrasjon som skulle styre et meget begrenset statsapparat. Da var det ikke, som i dag, slik at staten skulle styre skolene, pensjonsordningene, helsevesenet, mm. Å være president da var ikke en spesielt viktig jobb, men i dag leder presideten en stat som er innblandet i det meste som skjer på alle områder.  

«Systemet [med at den innkommende presidenten kunne dele ut jobber til venner og støttespillere] ble etter hvert reformert, og USA fikk, som mange andre demokratier, en statsadministrasjon der utnevnelser var basert på evner og ikke bekjentskaper og kontakter. Samtidig beholdt USA en usedvanlig stor andel politiske jobber. En innkommende administrasjon har ansvar for rundt 4000 posisjoner i den amerikanske staten. Hvis den innkommende presidenten er dyktig og har dyktige allierte, kan dette gå bra. Men ofte fører det til at mange mennesker med feil kompetanse får for stor innflytelse på bekostning av profesjonelle byråkrater. USAs katastrofalt dårlige kriserespons forsterkes av at viktige posisjoner i byråkratiet står tomme, at demotiverte folk slutter, og at de som ikke er lojale mot Trump, får sparken».

Det Raknes egentlig sier er altså at dersom den som blir valgt er «dyktig og har dyktige allierte, kan dette gå bra». Hvis den som blir valgt derimot ikke er dyktig, kan det gå riktig ille, og Raknes sier at det som skjer nå er at under den ikke-dyktige Trump fungerer helsevesenet svært dårlig. 

Det spørsmålet som opplagt da burde melde seg, men som ingen i mainstream ser ut til å forstå eller bry seg om, er da følgende: Kan et system som lett slipper til udugelige folk i ledelsen være et godt system? 

De som er i stand til å se at dette er det viktige spørsmålet kan bare svare Nei på dette. 

Altså: den konklusjon som opplagt følger av den kritikken Raknes (og mange andre) fremsetter er at et system som innebærer at viktige oppgaver i samfunnet – f.eks. drift av helsevesenet, av skolen, av pensjonsordningene – overlates til valgte politikere, ikke er et godt system. 

For å oppsummere dette viktige punktet: Det Raknes reellt sett sier er at et helsevesen som drives av valgte politikere iblant ikke kan fungere godt fordi noen ganger velger folket udugelige ledere. En opplagt implikasjon av dette er da altså at helsevesenet bør være helt uten innblanding fra at politikerne, dvs. at helsevesenet bør være helt privat uten noen form for offentlig innblanding og uten offentlige reguleringer av noe slag. Dette gjelder ikke bare helsevesenet, det gjelder også pensjonsordningene, skolen, mm. Alle vet at disse ordningene  fungere svært dårlig i USA: skoleelevene kan lite når de uteksamineres, pensjonsordningene er konkurs, etc.

Alternativet til det nåværende systemet (som er velferdsstat, et system som alle land i Vesten har) er et system hvor politikerne ikke på noe vis er involvert i drift av helsevesenet (eller i andre områder som skole, pensjoner, etc.). Alternativet er da et helt privat helsevesen, hvor alle sykehus og alle legekontorer og alle forsikringsordninger etc. drives av private uten noen statlig innblanding og helt uten statlige reguleringer. Dette alternativet heter kapitalisme, og er et system hvor staten kun utfører sin legitime oppgave – som er å beskytte borgernes frihet ved å drive politi, rettsapparat og det militære, og hvor alle andre oppgaver utføres av private.   

I fortsettelsen tar vi opp noe flere av de punktene som Raknes kom inn på i sin artikkel. 

Ifølge Raknes var Trump ikke spesielt kompetent. Som nevnt har vi ingen store innvendinger mot dette punktet. Men hva med hvordan lederen av WHO har håndtert dette problemet? 

Tedros Adhanom Ghebreyesus er den første ikke-medisiner som er blitt leder i WHO (han er biolog, og ikke lege, noe alle tidligere ledere av WHO har vært). Hans politiske ståsted er sterkt venstreorientert, og han har politisk erfaring fra diverse ministerposter i Etiopia. Der var han med på å dekke over det faktum at flere koleraepidemier hadde oppstått der, dette for å forhindre at epidemiene skulle føre til en nedgang i turisttraffiken til Etiopia. I perioden 2012-16 var Tedros utenriksminister, og i denne perioden ble båndene mellom Kina og Etiopia kraftig styrket. Kina ville gjerne ha sin mann Tedros som leder i WHO, og etter en stor og kostbar innsats fikk Kina valgt ham som leder av WHO i 2017. Noe av det første han gjorde var å utnevne tyrannen Robert Mugabe som «goodwill-ambassadør» for WHO. Siden Mugabe var marxist var han selvskreven for en slik jobb; marxister er jo velkomne i de mest fornemme salonger uansett hvor blodige deres hender er. Tedros´ begrunnelse for utnevnelsen gikk bla. på at Zimbabwe under Mugabes ledelse var et land som «placed universal health coverage and health promotion at the center of its policies to provide health care to all». I virkeligheten var Zimbabwes helsevesen rammet av den totale kollaps som alltid blir resultatet når man forsøker å organisere noe på marxistiske premisser. Her er et kort utdrag av det Wikipedia forteller om Mugabes tid ved makten: «I økende grad, og særlig siden andre halvdel av 1990-årene førte Mugabes styresett til at Zimbabwe gikk fra å være et av Afrikas mest velstående og lovende land, til å bli et land med stadig mer autoritært regime, økonomisk krise, hyperinflasjon, skyhøy arbeidsledighet og med økende omfang av overgrep mot befolkningen».

Hva så med Tedros´ håndtering av Corana-utbruddet? Mot slutten av 2019 varslet myndighetene på Taiwan WHO om at det var kommet et farlig og smittsomt virus fra Kina.  (Taiwan ligger på en øy utenfor Kina; etter at kommunistene erobret Kina under borgerkrigen flyktet ikke-kommunistene til Taiwan og opprettet der en egen stat. Etter press fra Kina er det så og si ingen land som i dag anerkjenner Taiwan som en egen selvstendig stat.) Etter ønske/press fra Kina har ikke Taiwan et normalt medlemskap i WHO, og advarselen ble ignorert. 14. januar hevdet WHO på Twitter at «Preliminary investigations conducted by the Chinese authorities have found no clear evidence of human-to-human transmission» en påstand som ikke ble korrigert før en uke senere. En komite i WHO vurderte om man skulle erklære Corona som en «public health emergency of international concern», men Tederos kom til at dette ikke var påkrevet. Når WHO allikevel konkluderte at dette burde gjøres hevdet Tedros at «WHO doesn’t recommend limiting trade and movement». Videre hevdet Tedros at «The Chinese government is to be congratulated for the extraordinary measures it has taken to contain the [coronavirus] outbreak» og «I [have] absolutely no doubt about China’s commitment to transparency, and to protecting the world’s people», og «we would have seen many more cases outside China by now … and probably deaths — if it were not for the government’s efforts, and the progress they have made to protect their own people and the people of the world».

Sannheten er noe annerledes. Ledelsen i Kina forsøkte i det lengste å dekke over det faktum at viruset kom fra Whuan, og at det kunne være farlig. Fagfolk i Kina som varslet om dette ble arrestert. Kinesiske myndigheter tillot en nyttårsfeiring i Wuhan som involverte titusener av mennesker, og de tillot også hundretusener av kinesere å reise til andre land slik at de kunne smitte mennesker i mer enn 200 land over hele kloden.

I første uken i februar hevdet Tedros at det var unødvendig å innføre restriksjoner på internasjonale reiser. Tedros´ga inntrykk av at dette viruset ikke var spesielt farlig for noen, og dette førte til at regjeringer over hele verden fikk liten tid til å forberede seg på det som var i ferd med å bryte ut. Kinas ledere forsøkte å dekke over hvor farlig viruset var for ikke å tape ansikt, og WHO tok innledningsvis del i dekkoperasjonen. 

Opplysningene ovenfor er hentet fra artikkelen «The WHO’s Deceiver-General. A close look at Tedros Adhanom Ghebreyesus.»

https://www.frontpagemag.com/fpm/2020/04/whos-deceiver-general-discover-networks-0/

(Vårt syn, som vi har gitt uttrykk for tidligere, er at viruset er farlig for visse grupper: personer med dårlig immunforsvar, personer med underliggende sykdommer, personer med høy alder. Vi støtter tiltak som har som mål å beskytte disse gruppene, og vi støtter tiltak som innebærer bedret hygiene, etc., men vi er sterkt imot alle generelle tiltak som går ut på verne folk flest ved f.eks. å isolere dem, slik alle land i Vesten unntatt Sverige har gjort. Vi er imot alle generelle reiserestriksjoner, men støtter tiltaket om å begrense innreise fra områder som er sterkt smittet. Vi mener at nedstengningen av samfunnet vil føre til langt større problemer enn Coronaviruset vil gjøre.)  

Så tilbake til Trump. Som kjent innførte Trump et forbud mot innreiser til USA fra Kina allerede 31. januar, Hvordan reagerte hans politiske motstandere på dette? Ikke uventet  hevdet de at dette var nok et utslag av påståtte Trumps rasisme.

«Within hours of President Trump’s decision to restrict travel from China on Jan. 31, top Democrats and media figures immediately derided the move as unnecessary and xenophobic … Democratic presidential contender Joe Biden led the way, quickly attacking what he called Trump’s «record of hysteria, xenophobia and fear-mongering» after the travel restrictions were announced, and arguing that Trump «is the worst possible person to lead our country through a global health emergency.» 

https://www.foxnews.com/politics/dems-media-change-tune-trump-attacks-coronavirus-china-travel-ban

Noen ledende demokrater betraktet reiserestriksjonene som et angrep på Kina, og deltok til og med i støttemarkeringer for Kina rett etter at forbudet ble innført. I ettertid har de dog snudd 180 grader og støtter nå restriksjonene. 

Vi kan også nevne at i perioden fra september 2019 til februar 2020 kjørte demokratene en fullstendig meningsløs riksrettssak mot president Trump, en sak som antagelig tok noe av presidentens oppmerksomhet bort fra viktige oppgaver. Som kjent var det mot slutten av denne perioden at folk begynte å bli syke av Coronaviruset. Man kan da spørre om hvilken skyld demokratene da har for at Trump ikke var rask nok til å reagere på utbruddet.    

Vi kunne sagt mer her, og vi er som sagt ikke uenige i at Trumps håndtering på mange punkter fortjener kritikk, men vårt poeng er at man ikke kan betrakte Trumps handlinger isolert fra andre aktørers handlinger.   

Raknes kommer inn på Trumps nepotisme: «Trumps svigersønn, Jared Kushner, er seniorrådgiver i Det hvite hus … Situasjonen i USA kan sammenlignes med at onkelen din som alltid snakker for høyt og for mye i familieselskapet, plutselig skal lede Helsedirektoratet, mens den inkompetente fetteren din får ansvaret for Folkehelseinstituttet. Ingen er utnevnt fordi de er flinke, men de har gitt mye penger til valgkampen og har gode kontakter inn i regjeringen. I USA sitter nå Trumps svigersønn, Jared Kushner, med en egen innsatsgruppe for bekjempelsen av koronaviruset. Denne gruppen består av Kushners allierte i Det hvite hus og utvalgte venner fra privat sektor. Kushners eneste kvalifikasjon i livet er at han er født rik og har giftet seg rik. Det eneste Kushner har bidratt med så langt, er å skape kaos i kommandolinjene i Det hvite hus.» Raknes har her gode poenger. Men tidligere siterte vi det Raknes sa om Norge: «I Norge er det den hyperkompetente kunnskapsstaten som viser seg frem med all sin styrke.» 

I Norge ledes FHI av Camilla Stoltenberg. Hun ser ut til å ha riktig utdannelse, og ingen vil påstå at hun fikk denne jobben fordi hun er søster av en tidligere statsminister og er datter av en tidligere utenriksministrer; det er jo ingen nepotisme i Norge og partiboka spiller ingen rolle ved ansettelser og utnevnelser. La oss se litt på enkelte andre arenaer i Norge og sjekke om det på alle områder er slik at norske institusjoner ledes av «hyperkompetente» folk.  

Tidligere SV-topp Kristin Halvorsen har så vidt vi vet ingen nyttig utdannelse innen realfag (hun har studert sosialpedagogikk og kriminologi), og det er vel derfor ingen som tviler på at hun er rett person for å lede CICERO Senter for klimaforskning. 

Norge har i mange år være aktiv i såkalte fredsprosesser for å finne fredelige løsninger på konflikter flere steder i verden. Den gamle AP-politikeren Thorvald Stoltenberg ble sendt av norske myndigheter i samarbeid med FN til Jugoslavia noen år etter at Tito døde; det så ut til at det kunne bli krig mellom ulike grupper i landet etter at den sterke Tito ikke lenger kunne holde landet samlet, og Stoltenbergs oppgave var å forsøke å forhandle frem en avtale om fredelig sameksistens mellom ulike grupper, en avtale som skulle hindre krig i å bryte ut. Stoltenberg hadde være norsk ambassadør i Jugoslavia, og alle i Norge trodde han kjente landet godt. Han uttalte til og med i forbindelse med oppdraget at «de er jo alle serbere», noe de mange ikke-serbere i landet ikke satte særlig stor pris på å bli fortalt. Stoltenbergs oppdrag var ikke vellykket: det kom til en grusom krig som endte med at Jugoslavia ble splittet opp i en rekke mindre stater.

Noen år senere ble den gamle SV-eren Erik Solheim sendt til Sri-Lanka for å megle i borgerkrigen der. Hans oppdrag var en total fiasko.

Norge har også vært en ledende aktør i forsøkene på å skape fred mellom Israel og arabere i det som kalles konflikten i Midt-Østen. Alle slike forsøk har vært totalt mislykket. Blant de som har være mest brukt av norske myndigheter for å finne en fredsløsning er folk som Terje Rød-Larsen, hvis eneste kvalifikasjon, som Stoltenberg og Solheim og Halvorsen, ser ut til å være at de befinner seg på den riktige politiske fløyen. (Samme fenomen ser man også internasjonalt, med utnevnelsene av folk som Mugabe og Tedros.)      

Det ville ha vært enkelt å finne langt flere eksempler, så når Raknes kritiserer Trumps nepotisme, så er det ikke uten rett, men man finner eksempler på dette både i Norge og andre steder i verden. 

Når det gjelder f.eks. innvandringspolitikk, klimapolitikk og kriminalpolitikk, er det lite som tyder på at norsk politikk og norske institiusjoner ledes av «hyperkompetente» folk.  

Til slutt. Hva med kritikken ang Corona? Raknes forteller at en rekke fagfolk kritiserer Trump, men at i Norge er det hyperkompetente folk som leder kampen mot Corona – underforstått og spissformulert: i Norge styres kampen mot Corona av fagfolk, i USA er fagfolkene uenige i den strategien som presidenten har lagt opp. 

Men både i Norge og i utlandet er det en rekke fagfolk som har et annet syn enn de som Raknes` «hyperkompetente» aktører går inn for. Her er noen sitater:

«Tidligere FHI-ekspert: – Dette koronahysteriet må ta slutt»

https://www.nettavisen.no/okonomi/tidligere-fhi-ekspert—dette-koronahysteriet-ma-ta-slutt/3423955263.html

«Norge har valgt en koronastrategi som kan påføre samfunnet permanente frostskader, og det har skjedd nesten uten debatt.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/korona-krisen-kurven-som-forsvant/3423956654.html

«Ny studie viser at mange flere enn tidligere antatt kan ha antistoffer mot korona.»

https://www.nettavisen.no/okonomi/tidlige-resultater-fra-ny-forskning-kan-vaere-ekstremt-gode-korona-nyheter/3423956434.html

«… Professor roser Sverige for koronastrategien. Oxford-professor Carl Heneghan roser Sverige for at de har «holdt roen» og unngått dommedagsscenario under koronakrisen. Epidemiologen bruker Sverige som eksempel på et land som har gjort det riktige, når han forklarer hvordan Storbritannia har håndtert krisen feil, skriver The Daily Mail. I Sverige har de hatt langt mindre strenge retningslinjer for å hindre smittespredning enn i Storbritannia, hvor de innførte en tilnærmet total nedstengning, men likevel tilsynelatende klart seg bedre. Heneghan advarer om at den økonomiske kollapsen vil påvirke landet verre enn selve sykdommen. I Sverige er det registrert 14.777 smittede og 1580 dødsfall.» 

https://www.aftenposten.no/norge/i/pL54lE/direktestudio-koronaviruset?

«New Data Suggest the Coronavirus Isn’t as Deadly as We Thought»

https://www.wsj.com/articles/new-data-suggest-the-coronavirus-isnt-as-deadly-as-we-thought-11587155298?emailToken=f6c4f8fad07ff11113173de07b0e41beQZQThaYOOnox25iHhtegyvMWUVg85kpr/5Qgth+W6Ug+EzCo00ikJxLXc09sZzQPQfqQuUL8s5oZAZHitw8YcLu9Lfh6Y5BeTNWrsmeXN38SyMdiIdzx+1vqtNiWJYQT&reflink=article_email_share

«Kritikken mot Verdens Helseorganisasjon (WHO) er rettmessig, selv om den kommer fra Trump. Organisasjonen har bidratt til å skape en internasjonal pandemi. Dette mener Mahmoud Farahmand.»

Mahmoud Farahmand: Kritikken mot WHO er for mild

«Tidligere FHI-ekspert: – Det er enklere å vinne i lotto, enn å bli smittet på gata!»

https://www.nettavisen.no/okonomi/tidligere-fhi-ekspert—det-er-enklere-a-vinne-i-lotto-enn-a-bli-smittet-pa-gata/3423955153.html

«  – At det er så lave tall skyldes den veldig strenge nedlukkingen. Hadde vi gjort som svenskene hadde vi hatt et høyere smittetall, og dermed en høyere immunitet etter hvert, sier professor emeritus i epidemiologi Eiliv Lund til VG.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/70O2L8/epidemiolog-vi-skyver-problemet-foran-oss

«Epidemien er ikke lenger en alvorlig trussel mot den friske delen av befolkningen | Eiliv Lund  Det er lærdommen av dødstallene i Italia. Tiden er inne for å åpne opp i Norge, skriver professor Eiliv Lund.»

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/EWMqMj/epidemien-er-ikke-lenger-en-alvorlig-trussel-mot-den-friske-delen-av-befolkningen-eiliv-lund

«Åtte forskere: Influensa tar flere liv enn koronaviruset i Norge, Sverige og Danmark»

https://www.aftenposten.no/norge/i/rARm9A/aatte-forskere-influensa-tar-flere-liv-enn-koronaviruset-i-norge-sverige-og-danmark

Til avslutning: Det er mye riktig i Raknes´artikkel, men den burde ha lagt vekt på å sette kritikken av USA og Trump i kontekst, og den burde ha trukket enkelte opplagte implikasjoner av det som sies. Men slike ting ser man så og si aldri hos mainstreamskribenter; det ser ut til at det de er mest opptatt av er å kritisere Trump og USA, og så stoppe der.  

Det er mange goder i livet, ting som gjør livet bedre, ting som gjør at man gleder seg til hver eneste dag. Det kan være ting man gjør, ting man opplever, ting man eier – eller ting man bruker. Vi kunne gitt en svært lang liste over slike goder, men vi skal si litt om kun tre ting, ting som svært mange har stor glede av. Men alle mennesker er forskjellige, og det kan være enkelte som ikke har noen glede av de tingene vi skal snakke om, og det er ikke noe galt i det: folk er som sagt forskjellige og liker forskjellige ting. Men de aller fleste liker de tingene vi skal ta for oss, ja, for mange er de ikke bare en viktig del av et godt liv, de er uunnværlige, livet ville bli fattig uten dem. 

Det første vi skal si noe om er hunder. Svært mange mennesker elsker hunder, og det er ikke uten grunn. Dette er også velkjent; hunden er ofte omtalt som menneskets beste venn. Men hvorfor er vi så glade i hunder? Det er mange grunner til det. For det første: de liker mennesker. De betrakter som regel sin eier som en gud, og som regel plasserer de alle andre mennesker på omtrent samme nivå. De elsker å være sammen med mennesker, og de trives like godt sammen med mennesker som sammen med andre hunder (ser det ut til). Hunder og mennesker ser også ut til å kunne kommunisere med hverandre selv om hunder ikke kan snakke – men en stor del av all kommunikasjon, også mellom mennesker, er som kjent ikke-verbal.  

Hunden fungerer også både som personlig trener og som terapeut: hunden krever at man går tur med den flere timer hver dag, og den trøster sin eier dersom den merker at det er behov for det, noe den er flink til å merke. Hunder elsker å kose, og stiller alltid villig opp om behovet eller et ønske om noe slikt skulle melde seg.      

En hund vil også beskytte sin eier; dersom eieren blir truet eller angrepet vil selv den minste hund slåss til døden for å beskytte sin eier.  

Hunder er som de er, de kan ikke forestille seg, de kan ikke gi et falsk bilde av hvem de er: hunder er gjennomført ærlige. De vil også tilgi sin eier dersom han gjør noe galt mot den: gjør man noe galt mot en hund vil den tilgi og glemme etter meget kort tid. Man kan miste en venn dersom man behandler ham eller henne dårlig, men man mister aldri sin hund nesten uansett hvor dårlig man behandler den. (Dette er ikke alltid bra for hunden, men den har her bokstavelig talt intet valg.) En hund kan bli sint, men den kan ikke være langsint.          

Ja, de kan spise opp – eller i hvert fall gnage i stykker – eierens tøfler, og de kan spise opp ungenes hjemmelekser, og kanskje ligger det en mening bak dette siste? Forfatteren John Steinbeck forteller: «I’ve always tried out my material on my dogs first. Years ago, when my red setter chewed up the manuscript of Of Mice and Men, I said at the time that the dog must have been an excellent literary critic». Etter at hunden har gjort noe som eieren ikke liker kan det se ut som om den har dårlig samvittighet, og da er hunden lett å tilgi. Som sagt, hunden er menneskets beste venn og vil alltid forbli en venn, den vil aldri svikte sin eier, og som det er sagt mer enn en gang: «jo mer jeg blir kjent med mennesker, jo bedre liker jeg hunder». 

Hunder blir sjelden mer enn 15 år gamle, og å miste sin hund er en vond opplevelse. Den mest rørende fortelling om en hund er vel den som er å finne i Odysseen. Da Odyssevs reiste hjemmefra for å krige i Troya var hans hund Argos en liten valp, men hva skjer når Odyssevs kommer tilbake tyve år senere? Hunden kjenner ham igjen – etter tyve år! – gir uttrykk for det ved å hilse sin eier, og dør. (Et noe mer utførlig og detaljert sammendrag av denne episoden er å finne nederst.)    

De fleste som må forlater sin hund blir bare borte noe timer eller dager, men da eieren kommer tilbake etter et kort fravær gir hunden ham en velkomst som ser ut som om hunden mener at dette er det største og mest gledelige øyeblikk i dens liv. Det er ikke det minste overraskende at hunder er beskrevet som som følelsesmennesker på fire ben.   

Hunder kan også arbeide, f.eks. som vakthund, som gjeterhund, som trekkdyr, som førerhund eller som sporhund, men vi snakker her om hunder som venner, som det som kalles kjæledyr. Eieren er (bør være) en god venn av sin hund, men hunden bare dyrker sin eier uansett. Hovedgrunnen til at mennesker og hunder passer så godt sammen er at en hund er et flokkdyr som innser at den har en bestemt plass i et hierarki, og den er fullstendig lojal mot alle som er over den i hierarkiet; er er den sammen med mennesker i en gruppe (eller familie) fungerer alle i gruppen som hundens overordnede. Hunder finner dette helt som det skal være, den godtar denne rangordningen som noe helt naturlig.   

Et annet gode er musikk. Musikk finnes i et utall varianter, alt fra reklamejingler til symfonier via popsanger, mongolsk strupesang og gregoriansk kirkemusikk, alt fra «Respekt for Grandiosa» og «Carmina Burana» og «Nibelungen ring». Det er noe for enhver smak. Musikk er også svært populært; rockekonserter kan ha publikum bestående av titusener syngende og dansende mennesker, mens konserter med kammermusikk kan ha et publikum på et dusin intenst lyttende personer. Inntil for noen år siden var platesalget enormt, men nå er det strømming som gjelder, og et nytt verk kan få millioner av avspillinger på bare noen få dager. 

Musikk taler direkte til lytteren, et verk kan ta lytteren med på en reise gjennom alle de stemninger som man kan oppleve: glede, entusiasme, sorg, fortvilelse, håp, spenning, ro, uro, mm. Ved å lytte til et stykke musikk kan man enten få bekreftet og styrket den følelse man har, og dette kan fungere som en trøst, eller man kan bruke det som en oppmuntring dersom man trenger det. Eller man kan bare bli tatt med inn i en annen verden.    

Nick Hornby er inne på noe av dette i boken High Fidelity, hvor hovedpersonen er en ivrig platesamler som mange vil påstå bruker for mye tid sammen med platene sine. Men er dette galt? «Is it wrong, wanting to be at home with your record collection? … collecting records is not like collecting stamps, or beermats, or antique thimbles. There’s a whole world in here, a nicer, dirtier, more violent, more peaceful, more colorful, sleazier, more dangerous, more loving world than the world I live in; there is history, and geography, and poetry, and countless other things I should have studied at school, including music».
  

Men man må ikke alltid lytte intenst til musikk, det kan være ok å ha musikk i bakgrunnen mens man gjør noe annet; det ikke noe galt med det.

Musikk har eksistert nærmest til alle tider, arkeologer har funnet instrumenter som kan være om lag 40 000 år gamle. Det er grunn til å tro at musikk er den kunstform som har flest aktive brukere, det er den kunstform som flest mennesker oppsøker. Ikke alle leser skjønnlitteratur, ikke alle besøker ballett-forstillinger, ikke alle besøker gallerier for å se på malerier og skulpturer. Ja, alle benytter seg av produkter som arkitekter har skapt nærmest hele tiden – vi er nesten alltid i én eller mellom flere bygninger, men det er antagelig få som tenker igjennom ideene som ligger i de bygninger man omgås. (De som har dette forholdet til arkitektur har samme forhold til arkitektur som de har til musikk de som kun bruker musikk som bakgrunnsmusikk. Som sagt, ikke noe galt i det, men det er så mye mer å hente for den som vil.)   

Praktisk talt alle mennesker, i alle kulturer til alle tider, har lyttet til – eller endog selv fremført –  musikk på en eller annen måte; fremføringene mange har deltatt i kan bestå av allsang rundt et bål, fremføring av julesanger i julen, eller salmesang i kirken. Musikk er antagelig den mest universelle kunstform. Dette har å gjøre med at musikk taler direkte til bevisstheten på en helt annen måte enn alle de andre kunstformene.  

Det tredje gode vi skal si noe om er alkohol. Alkohol finnes som kjent i flere forskjellige typer drikker: i øl, i vin, og i brennevin. De fleste vil være enige i at disse drikkene kan smake godt. Mange vil si at det er få ting som er bedre enn en iskald øl en varm sommerkveld. Det finnes et utall forskjellige ølsorter som smaker helt forskjellig, og noen liker å variere mens andre har en favoritt som de sjelden går bort ifra. Det finnes lyst øl og det finnes mørkt øl, det finnes sterkt øl og det finnes svakt øl, og alle varianter har sin sjarm og sine tilhengere. Vin finnes også i utallige varianter, og som Ibsens Hjalmar Ekdal ble fortalt, det er til og med forskjell på årgangene! Vin kan være søt eller tørr, den kan være sterk eller svak, ulike typer passer til ulike matretter, og den kan drikkes til mat, sammen med venner, eller alene. De utallige varianter som finnes utgjør et univers av forskjellige smaker, og mange liker å utforske dette universet. Også brennevin finns i utallige varianter: konjakk, whisky, likør, vodka, akevitt, brandy spessial, mm. 

Alkoholen gjør visstnok at disse drikkene får en bedre smak, men alkoholen har også en annen effekt: den gjør at man får en rus: jo mer man drikker, jo sterkere blir rusen. Mange synes det er meget behagelig å få en mild rus på denne måten. 

Rus-effekten av alkoholen fører til at hemninger blir svekket, og at man i større grad viser eller avslører sin virkelige personlighet. Det er ikke uvanlig at grupper av mennesker, som regel en blanding av noen som kjenner hverandre fra før og noen som ikke kjenner hverandre så godt fra før, samles til en aktivitet som går under navnet «fest». En av de viktigste tingene som skjer under slike samlinger er å drikke alkoholholdige drikker, i form av øl eller vin eller brennevin. Når de fremmøtte har fått i seg noe alkohol blir de ofte i bedre humør, de blir gladere, de blir mer omgjengelige, de mister sin sjenerthet, de avslører til en viss grad seg selv og viser hvem de egentlig er. Ja, noen blir kranglete og vanskelige å ha med å gjøre, men de fleste blir bare en noe mer åpen og selvavslørende versjon av den de til vanlig fremstår som.

Å omgås andre på en fest vil derfor føre til at man blir bedre kjent med hverandre, og på et bedre grunnlag kan velge hvem man vil ha med å gjøre i sitt vanlige liv; når en person har inntatt alkohol viser han seg i større grad slik han virkelig er. Alkohol og fest hører sammen: det er sagt at «en fest uten alkohol er ikke en fest, det er et møte», og det er mye sannhet i dette. 

Et av de tidligste litterære eksempler på alkoholens positive effekter når mennesker er samlet å finne i Platons Symposium, eller vi bør kanskje her bruke dette verkets andre tittel: Drikkegildet i Athen. Der står Alkibiades frem – «mektig beruset og svært høyrøstet» (i Egil Wyllers norske oversettelse) – og sier ting han aldri ville ha sagt dersom han var edru; det er sant som det heter at av barn og fulle folk får man høre sannheten!      

Inntak av alkohol forekommer i en rekke forskjellige varianter i andre sammenhenger enn på fest: man kan ta et glass vin til maten, en konjakk til kaffen, et glass øl på puben med venner, en drink for å markere inngåelsen av en avtale eller avslutningen av et prosjekt, mm.     

Ja, det finnes avholdsfolk, og det er Ok å ikke drikke alkohol. Men på en fest vil en avholdsmann sjelden passe inn. Når de fleste på en fest har drukket noe alkohol og er blitt litt pussa, og det er en eller flere som er edru, vil dette ofte kunne legge en demper på stemningen. De som har drukket noe alkohol vil kanskje føle seg vel bare hvis alle andre har drukket noe, men når de vet at det er noen som ikke drikker tilstede kan de føle seg utilpass. Også i en rekke andre sammenhenger hvor de fleste synes det passer å ta en drink eller en øl eller et glass vin vil en som ikke rører alkohol ikke passe inn.    

Ja, man kan drikke for mye og man kan drikke for ofte, og dette kan føre til store problemer. Men slik er det med det meste; man bør følge Aristoteles´dictum om at dersom to ytterligheter begge er gale bør man velge en gylden middelvei. Og om hvorvidt alkohol egentlig er giftig – i visse sammenhenger er alkohol omtalt som en rusgift – sier Paracelsus´ lov at hvorvidt noe er giftig kommer an på mengden. Derfor: litt alkohol er helt ufarlig.             

Som sagt innledningsvis finnes det mange gleder i livet, og mange ser ut til å mene at omgang med hunder, det å lyttet til musikk, og det å ta et glass øl eller vin eller brennevin, er store goder i livet. Og vi slutter oss til dette; disse tre tingene er vesentlige goder.   

Men hva skal man da si om en ideologi som sier at alkohol er forbudt, at musikk er forbudt, og at det er forbudt å eie hunder som kjæledyr fordi de er urene. Som kjent er dette holdningen som kommer til uttrykk hos enkelte sterke autoriteter i islam. (Dokumentasjon på dette er å finne nedenfor.)    

Islam er en ideologi som sier at det finnes en gud, og at han krever full lydighet og underkastelse – selve ordet «islam» betyr «underkastelse». Islam legger avgjørende vekt på at tilhengerne skal adlyde islams pålegg, at de skal forsvare islam, og at de skal spre islam. Islam legger ikke så stor vekt på at tilhengerne skal leve gode, lykkelige og produktive liv. Et sitat, her fritt oversatt til norsk, illustrerer dette tydelig: «Vestens folk vil leve lykkelige liv, muslimer vil dø for Allah». (Dette sitatet var velkjent og ofte sitert for noen år siden, men kilden for sitatet er nå av en eller annen grunn ikke å oppdrive via Google.)   

Nå er det bare en liten andel av de som kaller seg muslimer som følger disse forbudene fullt ut; en betydelig andel muslimer liker hunder, drikker alkohol, og liker musikk. Og dersom man går inn på kildene i islam så blir bildet noe mer nyansert enn man kan få inntrykk av fra de som hevder at hunder er urene og at musikk er forbudt. Dette viser at enkelte muslimske autoriteter myker opp ideologien for å gi større rom for muligheten til å leve gode liv, noe som er en god ting.   

Dokumentasjon: alkohol er forbudt 

«Islam’s holistic approach to health and well-being means that anything that is harmful or mostly harmful, is forbidden.  Therefore,  Islam takes an uncompromising stand towards alcohol and forbids its consumption in either small or large quantities.  Alcohol is undoubtedly harmful and adversely affects the mind and the body.  It clouds the mind, causes disease, wastes money, and destroys individuals, families, and communities.  Researchers have proven that there is a strong link between alcohol and gambling.  Drinking impairs judgement, lowers inhibition, and encourages the type of risk taking involved in gambling and dangerous activities. God tells us in the Quran that intoxicants and gambling are abominations from Satan and orders us to avoid them. (Quran 5: 90)» 

https://www.islamreligion.com/articles/2229/alcohol-in-islam/

Koranen.no svarer på et spørsmål om alkohol er forbudt: «Koranen sier alkohol (og andre rusmidler) er “fra satan” og at vi skal unngå det. Koranen sier ingen ting om straff for å drikke det.  … Hvis man har drukket alkohol og angrer oppriktig på det, og ikke drikker igjen, tror jeg sikkert at Allah vil godta det, og det hele er glemt.» 

Alkohol og homofili

Her er ingen avvik tillatt: alkohol er forbudt. Muslimer kan da aldri være helt med i de mange viktige sammenhenger hvor øl, vin og brennevin inngår som naturlige bestanddeler.  

Musikk er forbudt. 

En katolikk fra Venezuela som konverterte til islam forteller følgende: «For several years before converting to islam, I was an aspiring musician who had participated in several concerts, playing the guitar ands singing my heart out. However, once I accepted islam, I abandoned music and singing altogether and dedicated my time to learning how to recite the Quran in Arabic […] some Muslims not only listen to music but also consider doing so lawful despite the fact that it is stricty forbidden».

Simon Carabello: My Great Love for Jesus Led me to Islam, s. 121, 127.

Dette er selvsagt ikke tilstrekkelig dokumentasjon, men man har også følgende: 

Her forteller Dr Zakir Naik som svar på et spørsmål om hvorfor musikk er forbudt i Islam: «[Music] takes a person away from the rememberance of almighty God».   

Autoriteten for forbudet er en Hadith som gjengir Muhammed slik: «From among my followers there will be some people who will consider … the use of musical instruments, as lawful. And there will be some people who will stay near the side of a mountain and in the evening their shepherd will come to them with their sheep and ask them for something, but they will say to him, ‘Return to us tomorrow.’ Allah will destroy them during the night and will let the mountain fall on them, and He will transform the rest of them into monkeys and pigs and they will remain so till the Day of Resurrection.» 

Ikke alle er enige i at dette er et tydelig forbud mot musikk, og man kan derfor finne tolkninger  som innebærer at visse typer musikk er tillatt:    

«Islam permits singing under the condition that it not be in any way obscene or harmful to Islamic morals. There is no harm in its being accompanied by music which is not exciting.» 

Singing and Music in Islam

På koranen.no finner man følgende: «Gled deg over god musikk, som ikke har negativt innhold! Det er med musikk som med mye annet, at det kan være godt og halal, eller dårlig og haram. Mye er også et sted imellom. God musikk kan være vakkert og fint, til glede, hygge og berikelse! Og Koranen sier at Gud ikke har “forbudt dere de gode ting”. Musikk kan være blant “gode ting“! Gled deg over det.» 

Musikk

Hunder som urene dyr. Her et sitat fra Hadith (Bukhari Sharif).   

«The Prophet, peace be upon him, said: ‘Whoever keeps a dog, his good deeds will decrease every day by one qeeraat [a unit of measurement], unless it is a dog for farming or herding.’ In another report, it is said: ‘ …unless it is a dog for herding sheep, farming or hunting.’» 

«The Prophet, peace be upon him, said: ‘Angels do not enter a house wherein there is a dog or an animate picture.’» 

«Islam forbids Muslims to keep dogs, and the punishment for that is that the one who does that loses one or two qiraats from his hasanaat (good deeds) each day»

https://islamqa.info/en/answers/69840/keeping-a-dog-touching-it-and-kissing-it

Men i Koranen er det intet å finne om at hunder er urene, tvert imot nevnes en hund i 18:18: «And you would think them awake, while they were asleep. And We turned them to the right and to the left, while their dog stretched his forelegs at the entrance. If you had looked at them, you would have turned from them in flight and been filled by them with terror.» 

Men dette er en vakthund, og det er akseptabelt; det er som kjæledyr enkelte mener at at hunder er forbudt. 

På koranen.no finner man følgende om hunder som urene: «Hunder er OK dyr! Samtidig bringer de jo med seg urenslighet. I hvert fall hvis du har dem inne. Noen liker kanskje ikke den urensligheten. Og synes det ikke passer der hvor man ber. Det kan man forstå.

Noen legger kanskje mer i det også, og ser hunder som “urenslige“ dyr, i videre forstand. Jeg tror det er lite belegg for det. Hunder er hyggelige dyr (i hvert fall mange av dem). De er greie som vakthunder, og nyttige å ha med på jakt. De er utmerket som ledsagere for blinde. Alt dette erkjenner muslimer også. Men på steder der man ber, kan de vel holdes borte? Liksom på andre steder der det bør være rent og pent.» 

Hunder i Islam. Er de urene dyr?

«Traditionally, dogs have been seen as impure, and the Islamic legal tradition has developed several injunctions that warn Muslims against most contact with dogs.» 

https://www.animalsinislam.com/islam-animal-rights/dogs/

Forbudet mot alkohol er utvetydig, de to andre forbudene er det delte meninger om, men musikk som trekker oppmerksomhet bort fra Allah er forbudt, og man bør helst ikke ha alminnelig omgang med hunder. 

$$$$$$

Odyssevs og Argos, et sammendrag fra Wikipedia: «After ten years fighting in Troy, followed by ten more years struggling to get home to Ithaca, Odysseus finally arrives at his homeland. In his absence, reckless suitors have taken over his house in hopes of marrying his wife Penelope. In order to secretly re-enter his house to ultimately spring a surprise attack on the suitors, Odysseus disguises himself as a beggar …  As Odysseus approaches his home, he finds Argos lying neglected on a pile of cow manure, infested with ticks, old and very tired. This is a sharp contrast to the dog Odysseus left behind; Argos used to be known for his speed and strength and his superior tracking skills. Unlike everyone else … Argos recognizes Odysseus at once and he has just enough strength to drop his ears and wag his tail but cannot get up to greet his master. Unable to greet his beloved dog, as this would betray who he really was, Odysseus passes by (but not without shedding a tear) and enters his hall, and Argos dies.»

Helse- og omsorgsminister Bent Høie uttalte mandag at «…vi har fått koronaepidemien under kontroll». Ifølge en NTB-melding sa Høie at: «– Før vi innførte de strenge tiltakene, smittet hver person i Norge med korona i gjennomsnitt 2,5 andre personer. Hvis denne utviklingen hadde fått lov til å fortsette, så hadde vi sannsynligvis i dag vært i samme situasjon i Norge som vi ser i enkelte land ellers i Europa, sa helseminister Bent Høie på mandagens pressekonferanse. Regjeringens mål var at hver smittet skulle smitte maks én annen person. – Nå viser nye tall fra Folkehelseinstituttet at hver koronasmittet i Norge sannsynligvis smitter i gjennomsnitt 0,7 annen person…» 

Høie: – Koronaepidemien er under kontroll

Hvordan kom vi hit? Hva har det kostet? At viruset var på vei fra Kina ble kjent i februar, det var kjent at det var farligere enn tidligere kjente varianter, og det var kjent at det i hovedsak var personer i utsatte grupper som kunne ramme hardt.  

De fleste land i Vesten (unntatt Sverige) innførte strenge tiltak for å begrense spredningen av viruset, tiltak som innebar at folk ikke skulle samles i store grupper, at de i størst mulig grad skulle unngå andre mennesker, og praktisk talt alle reiser over landegrenser ble forbudt. Skoler, barnehaver, barer, og treningssentre ble stengt, hoteller, flyselskaper, frisørsalonger, butikker, etc. mistet kunder, og et stort antall ansatte ble permittert eller oppsagt. I Norge steg arbeidsløsheten til innpå 15 % på noen få dager, dvs. av hver syvende ansatt er uten jobb. Regjeringen bevilget enorme beløp for å hjelpe individer og bedrifter som mistet inntekter pga. Tiltakene – men disse beløpene blir finansiert av økede skatter og avgifter i tiden fremover på akkurat de samme individene og bedriftene som i disse tider mottar denne støtten. 

Pr. idag er 6086 personer registret som smittet, 277 ligger på sykehus og 89 har dødd. Dette er ikke store tall. Nå kan det jo skje at epidemien blusser opp igjen, men vårt inntrykk er at tallene vil ligge på dette nivået, og i tiden fremover bli lavere. Men man bør huske at tallene er lange høyere i enkelte andre land, og at enkelte hevdet at denne epidemien i Norge kunne kreve 150 000 døde, og at de nærmest uimotsagt fikk preke dette på NRK i beste sendetid.   

De tiltak som ble innført hadde enorme kostnader (arbeidsløshet, konkurser, stans i produksjon, men dette er ting som som vi har skrevet om i tidligere innlegg her på gullstandard, og vi gjentar ikke disse poengene nå). Var det som ble gjort verdt det resultatet man fikk? Kunne man gjort noe annerledes? Det er vanskelig å svare på slik spørsmål, men vi skal kommentere noe av grunnlaget for det som ble gjort.

Tiltakene så ut til å være basert på en forestilling om at dette var et meget farlig virus som kunne ramme hvem som helst. Før tiltakene ble innført ble vi fortalt om store og stigende dødstall spesielt i Italia og Spania og (etter hvert) i USA og i Sverige. 

Men statistikk er et felt man må bruke med stor forsiktighet; det er ikke uten grunn at ordtaket om at det finnes tre typer løgner lever i beste velgående: «Det er tre typer løgn: løgn, forbannet løgn, og statistikk».

Hva er statistikk? SNL sier følgende: «Statistikk, vitenskapen for planlegging av undersøkelser, innsamling og presentasjon av tallmateriale, og analyse og beslutninger ut fra innsamlede data. Data kan for eksempel være et utvalg fra en populasjon av personer, bedrifter eller andre enheter, eller observasjoner av fysiske fenomener. Ordet statistikk brukes også om de innsamlede og analyserte dataene.» 

Statistikk består altså av innsamlede data som er basis for beslutninger. Men skal man fatte viktige beslutninger må man ha et godt utgangspunkt, dvs. man må ha så mange relevante fakta som er mulig å oppdrive (innenfor det som er mulig mht. de ressurser man har).  

La oss se på noen relevante data som burde vært med i beslutningsgrunnlaget for de tiltakene som ble innført her i Norge. 

Her er noen tall som gjelder antall rammede i USA: 

Antall syke: 28 – 54 millioner

Antall på sykehus: 400 000 – 730 000  

Antall dødsfall: 24 000 – 62 000 (som gir ca 3400 – 9 000 per mnd)   

https://www.cdc.gov/flu/about/burden/preliminary-in-season-estimates.htm

(Dette er beregnede tall for sesongen høst 2019 – vår 2020 fra Centers for Disease Control and Prevention.) Hvilken sykdom er dette? Det er den vanlige årlige influensaen.  

Men det som er den aktuelle sykdommen nå er den som rammer de som er smittet av corona-vituset. Hvordan er det med antall som er rammet av dette? På morgenen 8. april er tallene som følger for USA:   

Antall syke:  400 540  

Antall dødsfall: 12 857 

https://www.worldometers.info/coronavirus/#countries

Som man ser er tallene for corona lavere enn tallene for den vanlige influensaen (tallene for influensa gjelder dog for et halvt år, mens tallene for corona gjelder for et par måneder). Men dette kan endre seg hvis corona fortsetter å ramme med samme styrke som hittil.  

For Norge oppgis slike antall (som hver dag er å finne på forsiden av både Dagbladet og VG, og som vi gjenga over): 

Antall syke: 6086  

Antall på sykehus: 277  

Antall døde: 89 

Disse tallene er ikke spesielt høye. Ved å se på kun disse tallene får man et inntrykk av at dette er en sykdom som kan ramme alle med like stor sannsynlighet. Som alle føler på kroppen er det truffet tiltak som ser ut til å være basert på en forutsetning om at alle har omtrent samme sannsynlighet for å bli sterkt rammet av denne sykdommen. Man bør dog gå nærmere inn på tallene, og se hvem som virkelig rammes.    

En NTB-melding om morgenen 6. april forteller følgende: «Nøkkelfakta over koronaepidemien i Norge. Oppdatert 6. april kl. 5: 71 personer er meldt døde av covid-19-sykdom. Gjennomsnittsalderen til de 58 døde som var varslet til FHI søndag morgen, var 84 år. Den yngste var 51 år, den eldste 105 ….»

Statusrapport koronautbruddet i Norge

La oss også se litt på de som er rammet i noen andre land som har høye tall. USA er hardt rammet, spesielt New York og andre områder hvor folk bor svært tett. 

«– Befolkningstettheten er helt avgjørende for smittespredningen, fordi viruset spres ved nærkontakt. Det svever ikke i luften, men smitter ved hoste og berøring, sier Professor Eiliv Lund» i et intervju med VG. 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/mR96OL/ekspert-om-tusener-av-doede-i-norge-det-vil-ikke-skje

En overskrift i Aftenposten forteller følgende: «Dårlig form, fedme og diabetes. … Dårlig folkehelse kan gi høye amerikanske dødstall, advarer forskere» 

https://www.aftenposten.no/verden/i/mR9R04/daarlig-form-fedme-og-diabetes-disse-grafene-viser-hvorfor-eksperter-slaar-alarm-om-koronautbruddet-i-usa

Så, høy befolkningstetthet i områder hvor det er mange mennesker i dårlig fysisk form er en medvirkende årsak til at USA har så høye tall.  

Hva med Italia? Fra intervjuet med professor Lund i VG: «I hele Norge er befolkningstettheten 14 per kvadratkilometer, mot 210 i Italia. På samme flate bor det 7000 mennesker i Milano, mot 3000 i Oslo… Den andre årsaken til lave smittetall i Norge er alderssammensetningen. …– Vi har lenge hørt at vi har en eldrebølge i Norge. Men i forhold til Italia og Spania har vi ikke det. Der sluttet de å føde for 20–30 år siden. Vår fødselsrate har lenge vært høyere. Professoren viser til at Norge har en av de yngste befolkningene i Vest-Europa. Bare 16,7 prosent er over 65 år, mot 23,0 prosent i Italia. I Oslo er andelen over 65 år 12,5 prosent, eller halvparten av Italia. – Fordi andelen eldre er så mye høyere i Italia, vil flere dø når de først blir syke, sier Lund.

Lund sier dette om mange av de som er rammet: «– En stor andel av dødsfallene som er rapportert under coronaepidemien, skyldes en bakterieinfeksjon etter virus-lungebetennelse, … De bruker MRSA – gule stafylokokker som penicillin ikke lenger biter på – som eksempel. Bare én prosent av prøvene som tas i Norge, inneholder MRSA-bakterien. Forekomsten er 34 prosent i Italia, 25 prosent i Spania og 12 prosent i Frankrike. – Mange som får intensivbehandling i disse landene, bærer med seg multiresistente bakterier eller har høy risiko for å bli påført en dødelig sykehusinfeksjon, sier Lund.» 

Artikkelen i VG kommer inn på resistens, og henviser til eksperter: «En dødelig miks av resistente bakterier og coronavirus kan være årsaken til de høye dødstallene i Italia.», skrev Martiniussen i Aftenposten 24. mars i år. Professor i infeksjonsmedisin ved Universitetet i Oslo og OsloMet, Dag Berild, har jobbet med antibiotikaresistens i 30 år. – Det vil være naivt å tro at ikke antibiotikaresistens kan være en av årsakene til den høye dødeligheten under coronaepidemien i Italia og Spania. Det er nesten udiskutabelt.» 

La oss også nevne at i Nord-Italia er det et stort antall bedrifter om eies av kinesere, og disse har en betydelig andel ansatte som er fra Kina. Mange av disse var hjemme i Kina for å feire nyttår, og det er sannsynlig at mange av disse da tok med seg viruset tilbake til  Italia. Kommunist-regimet i Kina visste om dette viruset og hvor farlig det var, men av frykt for å miste ansikt varslet de ingen. Hadde de gjort det de burde gjøre kunne muligens spredingen blitt langt mindre alvorlig enn den ble.    

Om tiden fremover sier professor Lund i VG: «Eiliv Lund mener at det ikke lenger er grunn til å snakke om tusener av døde i Norge. 

– Det vil ikke skje. For coronaepidemien er det verste scenarioet allerede passert.

– Tror du at coronaviruset vil kreve flere liv enn sesonginfluensa? Om vi sier at omkring 900 dør hvert år av influensa i Norge, er svaret nei. Så mange vil aldri dø av coronaviruset. Smitten brer seg ikke mer, vi ser at dødeligheten flater ut, fordi folk følger smittevernrådene og helsevesenet gjør en god jobb….». 

Vi må også nevne Sverige. Det innførte ingen av de strenge tiltakene som andre land i Vesten innførte. Det kom anbefalinger om bedret hygiene og om å unngå store ansamlinger av folk, men ingen virksomheter ble stengt. Resultatet er relativt store dødstall: 477, som er ca 7 ganger flere enn i Norge, men befolkning er bare ca dobbelt så stor. 

Men det svenskene ikke gjorde, som de burde ha gjort, var å skjerme de utsatte. En noe sjokkert reporter fortalte følgende på Dagsrevyen mandag, etter at 76 personer har dødd siste døgn: « … det tok lang tid før man stengte aldershjemmene [mot besøk]. De gamle har fått besøk av barn, barnebarn, familie som har hatt med seg smitte inn. I tillegg er der opplysninger som viser at helsepersonell har gått fra rom til rom uten beskyttelsesutstyr, uten å ha vasket seg på hendene godt nok og har smittet de eldre pasientene».    

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202004/NNFA19040620/avspiller

Grunnen til at tallene for Sverige er spesielt høye ser ut til å være at de som er utsatt ikke er blitt skjermet. 

Et av våre hovedpoenger er at det ser ut til at myndighetene har truffet tiltak som er basert på at alle har samme risiko for å bli smittet. Men slik er det ikke. Noen er mer utsatt enn andre. At myndigheten da gir råd om hvordan man bør opptre i forhold til disse er bare rett og riktig. At staten, som eier av dagens helsevesen, organiserer tilbudet slik at de som rammes eller er i risikosonen blir best  mulig beskyttet, er også slik det bør være. Men å treffe tiltak som tar utgangspunkt i at alle er like utsatt for smitte og kan risikere alvorlige konsekvenser, er feil. Det burde være opp til hver enkelt å vurdere smittefaren for seg selv, handle deretter, og ta konsekvensen av det. Hvis man ikke for noen pris vil risikere å bli smittet kan man holde seg hjemme. Nå er det et problem at dagens system innebærer at enhver har rett til gratis sykehusbehandling uavhengig av egen oppførsel og risikovurdering, men etter vårt syn innbærer dagens ordning ikke en legitimering av innskrenkning av den enkeltes frihet på dette punktet. (Staten kan, som vi har sagt tidligere, isolere individer som sprer farlig smitte som kan ramme personer med normal helsetilstand, men dagens situasjon er langt fra denne.)      

Nå er det riktignok sagt at tiltakene som er rettet mot folk flest har som formål å hindre smitte i å nå de som er i de utsatte gruppene, men de ekstremt negative konsekvensene av disse tiltakene – stor arbeidsløshet, konkurser, etc. – har hatt for svært mange, ser ikke ut til å ha blitt tatt med i regnestykket. Og da har myndighetene truffet tiltakene på et sviktende grunnlag, da har utelatt en rekke viktige fakta fra sine vurderinger.

Regjeringen vedtok først at tiltakene skulle gjelde til etter påske. Vi håper inderlig at de blir opphevet da. Tiltakene har svært store og negative effekter, og jo lenger de varer jo verre blir det.  Selv om man vinner et slag kan man tape krigen, dvs. de kostnader som følger av de tiltak myndighetene har pålagt befolkningen kan være så store at de negative følgene blir langt større enn de positive effektene man oppnådde av tiltakene.

Sverige har valgt en annen vei enn de fleste andre land for å bekjempe Corona-epidemien. Mens de fleste andre land i Vesten i stor grad har stengt ned næringslivet og nærmest satt store deler av befolkningen i husarrest, har svenske myndigheter basert seg på frivillige tiltak; de har kun kommet med oppfordringer om bedret hygiene, om å unngå store ansamlinger, men holdt alt åpent og kun satset på å beskytte utsatte grupper. 

Hvordan har dette gått? Ikke så bra ifølge enkelte avisreportasjer: «Sverige topper statistikken over antall døde i Norden (tall hentet fra Worldometers klokken 22.15): Sverige: 308 døde, Danmark: 123 døde, Norge: 50 døde, Finland: 19 døde, Island: 4 døde.» 

https://www.nettavisen.no/nyheter/grafen-sverige-ikke-vil-se/3423948552.html

Men gir det hele bildet å kun se på de som dør av Corona? Man må ikke se bort fra at også de tiltakene som er satt i verk overfor store deler av befolkninger har negative konsekvenser. 

Først et par overordnede perspektiver om effektene av karantene: 

Nettsiden «Aldring og helse» forteller: «Det ser ut til varighet av karantene over 10 dager var assosiert med posttraumatiske stress-symptomer. Personer som var i karantene ble bekymret for egen helse og var redde for å smitte andre, særlig gravide og småbarn. Mangel på rutine og redusert sosial og fysisk kontakt med andre førte til kjedsomhet og frustrasjon. Særlig manglende nødvendige forsyninger som mat, vann, medisiner og klær i løpet av karantene var kilde til frustrasjon. Manglende informasjon, både når det gjaldt intensjon med karantene og retningslinjer hvis man utviklet symptomer, førte til stress. Økonomisk tap kunne være et problem i løpet av karantene og kunne føre til psykologiske symptomer, særlig for de med lavere inntekt og de som tapte inntekt ved karantene (for eksempel selvstendige næringsdrivende og personer som ble permittert uten lønn). Stigma var også en kilde til stress, og det er rapportert at personer som hadde vært gjennom karantene følte seg avvist av andre.» 

https://www.aldringoghelse.no/alle-artikler/Psykologiske_konsekvenser_av_karantene_og_hvordan_kan_vi_redusere_dem/

Fra Dagens perspektiv:  «Korona-karantene kan føre til psykologisk stress. Depresjon, stress, irritabilitet, søvnmangel og mer sinne kan være de psykologiske konsekvensene av å bli satt i koronakarantene viser flere studier.»

https://www.dagensperspektiv.no/arbeidsliv-arbeidsliv/2020/korona-karantene-kan-fore-til-psykologisk-stress

Fra to av etter hvert mange artikler om negative effekter av tiltakene: NTNU-professor Jon Olaf Olaussen sier at «- Korona-situasjonen i Norge og verden er utvilsomt alvorlig. Hva som gir de alvorligste konsekvensene, selve pandemien eller tiltakene, er imidlertid uklart for meg. Det sentrale spørsmålet er: Har noen regnet på det? Enkel hoderegning tilsier at dette regnestykket ikke går opp. Tiltakene står rett og slett ikke i forhold til konsekvensene.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/ntnu-professor—korona-tiltakene-star-rett-og-slett-ikke-i-forhold-til-konsekvensene/3423939204.html

«Jon Hustad: – Langt flere vil dø av tiltakene enn av korona. … – Dersom det er helsevesenet vi vil verne, er det dobbelt viktig at vi hindrer dem som er sårbare fra å få smitten. Igjen er det karantene av de sårbare vi snakker om. FHI ville ikke stenge skolene, det var en ren politisk beslutning, sier Hustad og legger til: – Og om økonomien blir lukket ned lenge nok, blir sykehus til slutt lukket også. Vi kan ikke se folkehelsen uavhengig av samfunnsøkonomien.

Han peker på at Italia forventer at turisme skal bidra med 240 milliarder euro inn i økonomien. Det forsvinner nærmest helt som konsekvens av koronaepidemien. Hustad mener også land som Hellas, Portugal og Spania kan kollapse fullstendig om denne situasjonen vedvarer. … Hustad viser til en rapport av det medisinske tidsskriftet Lancet som viste at finanskrisen medførte over 500.000 ekstra dødsfall av kreft….»

https://www.nettavisen.no/okonomi/jon-hustad–langt-flere-vil-do-av-tiltakene-enn-av-korona/3423941774.html

Her er noen konkrete og kanskje uventede utslag av karantene, hjemmekontor, arbeidsløshet og permitteringer som ikke opplagt er inneholdt i de mer generelle forholdene som er omtalt i sitatene ovenfor: 

«Sykehusene mangler barn med uforklarlige blåmerker og sår. Etter at skolene og barnehagene stengte på grunn av koronakrisa, har sykehusene undersøkt langt færre barn utsatt for vold og overgrep. Fagfolk er nå veldig bekymra.»

https://www.nrk.no/norge/sykehusene-mangler-barn-med-uforklarlige-blamerker-og-sar-1.14963483

Det som sies er at vold mot barn nå skjer urapportert. Og kanskje er det slik at når foreldre og barn er mer sammen hjemme under ytre forhold som kan være svært stressende (barn går ikke på skolen fordi skolen er stengt, foreldrene er hjemme fordi de er permittert eller er blitt arbeidsløse eller har hjemmekontor) så fører dette til mer irritasjon og kanskje i verste fall vold … .  

En annen type sak: «… kriminelle kan sette politifolk ut av spill i 14 dager ved å puste eller hoste mot dem [for da må politifolkene i karantene]».

https://www.nettavisen.no/nyheter/frp-topp-per-willy-amundsen-reagerer-kraftig-mot-regjeringen—en-komplett-uholdbar-situasjon/3423947298.html

Enda en annerledes type sak: «Sexarbeideren «Hannah» slår alarm: Kan presses til å spre smitte. Sexarbeideren «Hannah» mistet all inntekt over natten. Hun mener regjeringen må gi økonomisk støtte til prostituerte eller risikere at de jobber tross smittefaren.»

https://www.nrk.no/norge/sexarbeider-hannah-vil-ha-krisepakke-for-de-utenfor-samfunnet-1.14955016

For å gjenta hovedpoenget: ja, det er viktig å iverksette tiltak som beskytter de som er utsatt, men man kan ikke ignorere konsekvensene som følger av et nedstengt næringsliv – et stort antall mennesker er skjøvet ut i arbeidsløshet eller permittering, et stort antall bedrifter er gått eller vil gå konkurs, statlige utgifter løper løpsk og vil resultere i store skatte- og avgiftsøkninger for alle (statlige låneopptak er fremtidig skatt for borgerne)  – dvs. alt vi kjøper blir dyrere. I tillegg kommer at den produksjonen som normalt ville ha skjedd uteblir, og det er alvorlig, velstand er produksjon og produksjon er velstand. Allerede nå viser tall fra Nav at Norge per idag har 400 00 arbeidsløse. Alt dette vil føre til kolossale problemer i tiden fremover, og disse problemene inkuderer stress, sykdommer som kreft og slag, depresjoner, og i mange tilfeller dødsfall. Et stort antall bedrifter vil antagelig heller ikke overleve de tiltakene som er satt i verk. Og hvor mye krefter som etter hvert må til for å rydde opp i det kaos av midlertidige støtteordninger som er innført i disse dager, er ikke godt å si. Det ser dog ut som om de som står bak tiltakene har lagt liten vekt på slike ting.     

Men nå kommer en ny forskningsrapporter som sier at Sveriges kurs kanskje var riktig allikevel:   

«Rapport: Svenskene kan ha rett: Isolasjon kan være verre enn ingen coronatiltak, ifølge forskere ved Harvard.»

https://www.dagbladet.no/nyheter/rapport-svenskene-kan-ha-rett/72319974

Se også denne: «For tidlig å si at Sverige har dummet seg ut»

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/K3m8B6/for-tidlig-aa-si-at-sverige-har-dummet-seg-ut

Vårt syn: vi støtter tiltak for de som er rammet eller er i utsatte grupper, men vi vil at alt skal være frivillig. Dette er en kurs som ligger nærmere Sveriges linje enn Norges. 

Selv om Corona-viruset sterkt dominerer mainstream-media for tiden så er det også andre saker som er verd å kommentere. En av dem er det kommende presidentvalget i USA. Inntil for noen uker siden hadde vi på den ene siden president Trump, hvis politikk har ført at man kan få det inntrykk at økonomien går godt: arbeidsløsheten har gått ned, den økonomiske veksten er blitt styrket, etc. Men hans politikk har også elementer som på sikt vil vise seg svært skadelige: økende gjeld, mer proteksjonisme. Bill Clinton uttalte som kjent «It´s the economy, stupid», og han mente noe sånt som at det er økonomien som bestemmer utfallet av presidentvalget: er den god vil det sittende partiet vinne, går den dårlig vil opposisjonspartiet vinne. Så alt lå an til at Trump ville bli gjenvalgt i november.

Så kom Corona-viruset. Til å begynne med bagatelliserte Trump faren for dette viruset, men han innførte raskt forbud mot innreise fra først Kina og så Europa 

(Han sa dog aldri, slik også journalister i norske mainstream-organer har påstått, at «dette var en bløff  som demokratene hadde funnet på for å sverte ham». Her er to faktasjekkere om dette: 1) Påstand: «Trump rallies his base to treat coronavirus as a ‘hoax,’” reads the headline.» Verdict: False. Trump referred to the alleged “politicizing” of the coronavirus by Democrats as “their new hoax.” He did not refer to the coronavirus itself as a hoax. Throughout the speech, Trump reiterates his administration is taking the threat of the coronavirus seriously.

https://checkyourfact.com/2020/02/29/fact-check-donald-trump-coronavirus-hoax-south-carolina-rally/

2) Påstand: «Did President Trump Refer to the Coronavirus as a ‘Hoax’? …

Despite creating some confusion with his remarks, Trump did not call the coronavirus itself a hoax.

Did President Trump Refer to the Coronavirus as a ‘Hoax’?

Vi tar med dette ikke fordi vi setter Trump høyt, men fordi vi mener at selv han fortjener å bli rettferdig behandlet.)   

Men det er sant at Trump foreslo å redusere bevilgningen til det organ som skulle være i beredskap for å bekjempe pandemier. 

«It’s true that the president’s proposed budgets have included funding cuts to the Centers for Disease Control and Prevention …..   ― but Congress hasn’t enacted those cuts.»

Mer om dette her: 

Democrats’ Misleading Coronavirus Claims

Men som sagt: det er økonomien som er viktige, og pga. alle de tiltak som er satt i verk for å hindre Corona i å spre seg er det innført restriksjoner på det meste: mange får ikke gå på jobb, folk er oppfordret til ikke å gå ut, det er stor belastning på helsevesenet, mm. – noe som tilsier at økonomien vil gå inn i en resesjon.   

USA er også det land i verden som har flest døde: På morgenen 31/3 har USA 188 592  smittede og 4055 døde. (Til sammenligning, Kina har 81 554 smittede og 3312 døde, men man må huske at slike tall fra et kommunistregime ikke er å stole på; de kan være langt høyere.) Svært mange av dødsfallene i USA har skjedd på Manhattan, et område hvor folk bor svært tett.

Før Corona dukket opp så det ut til at mye av det som var synlig gikk på skinner for Trump, men nå …. 

Nå kan motkandidaten vinne, rett og slett fordi økonomien kan gå inn i en depresjon. Men hvem blir motkandidaten? Hvis man følger den formelle nominasjonsprosessen ser det ut til at tidligere visepresident Joe Biden ligger an til å bli nominert. Han ligger best an mht. å samle  stemmer til demokratenes nominasjonsmøte i sommer.  

Men Biden er nå 78 år gammel. Er han da for gammel til å være president? Da president Reagan stilte til gjenvalg i 1984 var han 73 år gamme, og det ble stilt spørsmål om han da var for gammel. Her svarte han på et spørsmål om sin alder under en debatt i valgkampen:  

Reagan fikk Alzheimer, og det er mulig at han var rammet av dette mot slutten av sin annen periode som president. Men det er mye som tyder på at Biden allerede nå har betydelige problemer med hukommelsen og konsentrasjonen. Det finnes klipp hvor han glemmer hvem som intervjuer ham, hvor han sier «My name is Joe Biden and I am a Democratic candidate for the US Senate», «As president I will appoint the first black woman to the Senate», og «We cannot win this reelection… we can only reelect Donald Trump», mm.  

Noen av disse klippene er samlet her 

Det er også andre problemer med Biden: han har løyet om at han ble arrestert i Syd-Afrika under et forsøk på å besøke Nelson Mandela mens han satt i fengsel. 

https://www.washingtonpost.com/politics/2020/02/25/bidens-ridiculous-claim-he-was-arrested-trying-see-mandela/

Biden plagierte en tale av Neil Kinnock under en valgkamp i 1987, og måtte trekke seg. 

https://wtvr.com/2016/07/19/joe-biden-plagiarism/

Og han har ofte oppført seg meget ufint overfor unge jenter. 

Så, slik det ligger an nå vil demokratene nominere en 78 år gammel mann med en problematisk fortid og med betydelige hukommelsesproblemer som motkandidat til den vitale og slagferdige Donald Trump. Hvordan debatter mellom disse under selve valgkampen vil utvikle seg kan man bare grue seg til. 

Men det er Biden som har vunnet nominasjonskampen (selv om nominasjonskampen formelt ikke er avsluttet ennå). Så, demokratene ligger an til å nominere en ikke spesielt velegnet 78-åring som sin kandidat. Det dette opplagt sier er at de andre kandidatene må ha vært svært dårlige, dvs. at folk som Sanders, Warren, Bloomberg, Buttigieg, Gabbard og Klobuchar må ha vært vurdert som helt håpløse. Biden er åpenbart blitt valgt som det minste onde. Men dette sier en god del om hvordan egnede kandidater betrakter politikk; de anser åpenbart politikk som er felt som anstendige mennesker holder seg unna. Og det er mange grunner til at det er blitt slik: politikere blir hengt ut i media, noe mange ikke tåler; problemene politikerne er satt til å løse er blitt så store at de ikke kan løses og den som sitter i posisjon vil bli klandret uansett hva han gjør; partiene som nominerer er preget av kameraderi og maktkonsentrasjon hos enkelte miljøer og er man ikke innenfor får man ingen karriere; etc. Og hvorfor er det blitt slik? Det er blitt slik fordi den allmenne oppfatningen i dag er staten ved politikerne skal være med å styre absolutt alt, og da blir det å være politiker i posisjon en oppgave det er umulig å løse på en god måte. Det er derfor det er blitt slik at folk av førstesortering ikke søker seg til politikken. Og derfor var ingen av de kandidatene som søkte nominasjonen for demokratene egnet til å bli president.        

Men dette er ikke først gang demokratene nominerer håpløse kandidater; forrige gang nominerte de den eneste politiker som kunne tape til nykomlingen Donald Trump. Nominasjonen av trestokken  Al Gore etter den superkarismatiske Bill Clinton var helt håpløs, og det var også nominasjonene av McGovern i 1972 og Mondale i 1984 – både McGovern og Mondale gikk på rekordtap. (Riktignok fikk Gore flere stemmer enn Bush i 2000, men med utgangspunkt som Clintons visepresident og en god økonomi burde han klart en overlegen seier.)  

Det ser dog ut som om demokratene vil nominere Joe Biden, som også er en håpløs kandidat.  Men kan det demokratiske partiet nominere en annen? Ja, det må være mulig, under henvisning til Bidens helseproblemer. 

Hvem snakker man da om? En favoritt må være New Yorks guvernør Andrew Cuomo. Mange mener at han har gjort en god jobb for New York under den pågående Corona-epidemien; ja, noen mener at han har utført omtrent en like stor innsats som Rudy Guliani gjorde etter terrorangrepene 11. september 2001. Man nå er Cuomo blitt smittet av Corona …..  

Andre kandidater som er blitt nevnt er Hillary Clinton og Michelle Obama – men vi tror ikke noen av disse vil kunne klare å få partiet med seg. 

Man det kan bli Biden som blir kandidaten og det kan bli Biden som vinner valget; dette kan skje dersom økonomien går dårlig og dersom det fester seg et bilde som sier at Trump håndterte Corona-krisen galt.

Vi har enda en gang god grunn til å sitere den gamle kinesiske forbannelsen «Måtte du leve i interessante tider!»  

De fleste kjenner 20-80-regelen, en regel som sier at 80 % av effekten er forårsaket av 20 % av innsatsen. Her er noen få eksempler: 20 % av alle forfattere har skrevet 80 % av alle bøker som selges, 20 % av alle komponister står for 80 % av all musikk som spilles, 20 % av alle ansatte i en virksomhet står for 80 % av det som produseres, 20 % av alle som klager til en bedrift står for 80 % av alle klagene. 20 % av alle skuespillere får 80 % av alle jobber, etc. Det finnes mange flere eksempler på dette, og vi kommer med noen flere nedenfor. La oss dog presisere at fordelingen 80-20 er symbolsk; det som sies er at man ofte kan dele inn en effekt i to deler, og at den store delen er forårsaket av en liten andel av det som er årsaken. 

Investopedia omtaler denne regelen slik: «The 80-20 rule, also known as the Pareto Principle, is an aphorism which asserts that 80% of outcomes (or outputs) result from 20% of all causes (or inputs) for any given event». Regelen ble identifisert av den italienske økonomen Vilfredo Pareto (1848-1923), og blir derfor noen ganger omtalt som  Pareto-prinsippet. 

https://www.investopedia.com/terms/1/80-20-rule.asp

Et eksempel på denne regelen er at 20 % av alle sykdommer får 80 % av all oppmerksomhet eller 80 % av alle bevilgninger. Det klareste eksempel på dette er det som skjedde da sykdommen AIDS dukket opp for om lag 30 år siden. Dette var en i sin første fase en dødelig sykdom, men den rammet svært få, og den rammet kun medlemmer av en spesiell gruppe (homofile menn som hadde ubeskyttet sex med mange partnere). Til tross for dette fikk AIDS stor oppmerksomhet i media, og politikerne bevilget enorme beløp for å finne en kur mot sykdommen. Andre og vanlige sykdommer som var langt farligere for langt flere, og som kunne ha blitt effektivt bekjempet med de midler som ble bevilget for å kurere AIDS, ble nærmest ignorert. 

Vi kom til å tenke på dette ifbm. den pågående Corona-epidemien. Pr idag er 14 døde pga Corona i Norge, og dette siden viruset kom til Norge 26. februar.

(Kilde er VGs tidslinje:  

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/GGmvlB/en-maaned-med-coronaviruset-i-norge ) 

Så på en måned har 14 mistet livet. Hvis vi sammenligner med vanlig influensa, som fører til fra ca 300 til ca 600 dødsfall per år, som er ca 30 – 50 per måned, så er dødeligheten halvparten av den som er resultat av den vanlige influensaen. 

Etter at den første nordmann døde av Corona uttrykte statsminister Solberg medfølelse med familien. Det var en fin gest av statsministeren. Men Solberg uttrykte ingen medfølelse for de familier som mistet sine og som var rammet av gamle og tradisjonelle sykdommer.     

Ja, de 14 kan gi et feil bilde. Dette kan være starten på en epidemi som kan føre til i verste fall 150 000 døde ifølge en medisinsk fagperson som nylig fikk boltre seg nærmest uimotsagt på NRK i beste sendetid. 

Men så over til et annet, men meget relevant poeng. Denne sykdommen er ikke svært farlig for alle. Men av en eller annen grunn er det ikke så enkelt å finne relevante data på dette. Man burde få oppgitt hvordan disse 14 fordeler seg på ulike grupper: Hvor mange er gamle, hvor mange har underliggende sykdommer, hvor mange er i arbeidsfør alder uten underliggende sykdommer. Vi vet ikke hvordan fordelingen da ville ha blitt, men vi vil ikke bli overrasket dersom tallet på de som døde og som var i den siste kategorien (i arbeidsfør alder uten underliggende sykdommer) var null. 

Dette er viktige fakta som burde gitt en basis for en vurdering av hvordan hver enkelt burde forholde seg til denne epidemien. I stedet har staten satt store deler av befolkningen i husarrest og stengt ned store deler av det private næringsliv.  

Men la oss se på noen relevante fakta om det som skjer i enkelte andre land. La oss se på Sør-Korea, Italia og Spania; i Sør-Korea er det svært få døde, og i Spania og Italia er det svært mange døde. Hvorfor?  Og hva kan vi trekke ut av dette som kan ha relevans for hvordan norske myndigheter burde ha handlet. 

Sør-Korea ble for noen år siden rammet ev en epidemi, og helseapparatet var helt uforberedt. Mange døde. Men helsemyndighetene tok lærdom og kom til at den effektive måten å bekjempe en epidemi på var å teste så mange som mulig og å isolere de som var i utsatte grupper. Når Corona-epidemien kom var helsevesenet i Sør-Korea forberedt, og resultatet er blitt at svært få har mistet livet (139 i en befolkning på 51 millioner). 

I Nord-Italia er det mange bedrifter som har kinesiske eiere og som har mange kinesiske ansatte. Mange av disse var hjemme i Kina for å feire nyttår. Mange av disse tok åpenbart med seg smitte til Italia da de returnerte. Videre, Italias befolkning har ganske høy gjennomsnittsalder, og siden gamle er utsatt for dette viruset så er det ikke overraskende at dødstallene i Italia er høye. Et annet poeng er at leger i Sør-Europa ikke har vært tilbakeholdne med å bruke antibiotika mot mer eller mindre vanlige sykdommer.  Her er noen nyttige opplysninger om Italia og Spania, fra en artikkel av Erik Martinussen, som har skrevet boken Krigen mot bakteriene: 

« … Italias underliggende antibiotikakrise [har] sannsynligvis forverret situasjonen dramatisk. En dødelig miks av resistente bakterier og koronavirus kan være årsaken til de høye dødstallene i Italia. … Det gjenstår å se om det er klare sammenhenger mellom dødsraten Italia nå opplever, og utbredelsen av resistente bakterier. Men 70 prosent av E.coli-bakteriene i svineproduksjonen i Lombardia er såkalte ESBL-bakterier, som er resistente mot flere viktige antibiotika. Det er et faktum at slike bakterier også smitter over på mennesker. … Det er her verd å merke seg at også Spania har høy utbredelse av resistens. I likhet med Italia opplever også de mange dødsfall knyttet til korona.»

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/awEP27/derfor-tar-koronaviruset-saa-mange-liv-i-italia-erik-martiniussen

Tilbake til Norge. Det har vært hevdet at en av grunnene til at  helsemyndighetene ikke har vært forberedt på denne krisen er at regjeringen de siste årene ikke har bevilget nok penger til denne type beredskap. Dette kan man alltid si, uansett hvor mye penger som bevilges.

Men Dagbladets leder 25/3 inneholdt følgende: «Avbyråkratiserings-  og effektiviseringsreformen ble lansert i 2015. …Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet … måtte kutte 250 årsverk. På den tiden gikk FHI-direktør Camilla Stoltenberg ut og mente at hennes institutt var blitt rammet uforholdsmessig hardt. Samtidig som FHI måtte kutte sterkt i antall ansatte, gikk de fra 71 til 84 høyt gasjerte lederstillinger. Det var en utvikling som gjorde at det ikke fremsto som tungt troverdig at det fremste målet med reformen var å bruke mindre penger». Vel, hva kan man vente når slike viktige institusjoner styres av politikere? 

Vårt syn er fortsatt at man burde valgt en kurs som innebar omfattende testing, at utsatte grupper burde skjermes, og at nedstengningen av det private næringsliv ikke burde ha funnet sted. Bedret hygiene og forsiktighet i omgangen med andre er gode tiltak, men å sende 300 000 arbeidstagere inn i arbeidsløshet og å gjøre et stort antall bedrifter konkurs, og å dele ut enda flere statlige penger, er en politikk som vil få langt større ødeleggende konsekvenser enn Corona.    

Mer om dette i denne artikkelen: «Langt flere vil dø av tiltakene enn av korona»: 

https://www.nettavisen.no/okonomi/jon-hustad–langt-flere-vil-do-av-tiltakene-enn-av-korona/3423941774.html

Vi never også dette fra Dagbladet 25. mars: «WHOs virusekspert [Bruce Aylward] mener nedstengning av samfunnet er unødvendig … .Aylward …omtaler Europas respons på epidemien som selvskading. Han mener samfunnet ikke bør stenges ned. Tvert imot viser han til Kina, Singapore og Sør-Korea, hvor man isolerer de syke og deres nærmeste til symptomer og smittefare er over».    

Ja, det kan komme en epidemi som er slik at man må sette befolkningen i husarrest for at helsevesenet skal kunne ta seg av det som er dets oppgave, men vi kan ikke se at denne epidemien er så alvorlig. 

20-80-regelen gjelder også her. Men som sagt: fordelingen 20-80 er symbolsk, poenget er at det finnes en stor andel og en liten andel. Det som skjer her er at myndighetene innfører tiltak som rammer en stor andel for å beskytte en liten andel; og at tiltakene rammer hardt de som er ansatt i privat næringsliv, men ikke de som er ansatt i det offentlige: de mister hverken inntekt eller jobb. Men det er den private delen som driver den offentlige delen, så dette er på sikt ødeleggende for alle.     

Hverdagen er nå helt annerledes enn den var for bare et par uker siden. Mye av det vi tok for gitt da er umulig å gjøre nå: man kan ikke dra på trening, man kan ikke gå på konsert eller kino eller teater, man kan ikke gå på svømming, man kan ikke gå på sjakklubben, man kan ikke gå på kafe eller restaurant, man kan ikke gå ut og ta en øl, man kan ikke gå til frisøren, man kan ikke gå på biblioteket, man kan ikke gå til tannlegen, man kan ikke shoppe, man kan ikke dra på harry-tur til Sverige, man kan ikke spille fotball med venner på løkka, man kan ikke dra på hytta (hvis man skal overnatte), man kan ikke sende ungene på skolen, man kan ikke dra på møter, man kan ikke stikke innom en sportsstue etter en tur i Marka, man kan ikke gå på fest, man kan ikke reise til utlandet, men man kan kjøpe dagligvarer, men salget av alt annet (klær, møbler, sko,  sportsutstyr, bøker, mm.) har nærmest stoppet helt opp.

Hvis dette ikke varer for lenge vil det være utholdelig – men det virker som om de som har bestemt alt dette har oversett noen ekstremt viktige punkter (som vi kommer til nedenfor). 

Ja, intensjonen bak disse tiltakene er gode; de er iverksatt for å hindre spredningen av et virus som i verste fall kan være dødelig. Men hvor dødelig? Og for hvem?     

Hvor syk man blir varierer, men WHO sier at 80 % av de som blir smittet av det bare får milde symptomer, symptomer som kan sammenlignes med å få en forkjølelse eller influensa. 15 % utvikler alvorlige symptomer inkludert lungebetennelse, og 5 % prosent av tilfellene anses som kritiske. De første av de som har dødd så langt er eldre eller har underliggende helsemessige problemer. WHO sier at det pr idag på om lag 3,4 % som ikke overlever. 

https://www.dailymail.co.uk/news/article-8100291/Why-people-dying-coronavirus-Italy.html

For Norge pr idag er antall som har dødd 0,4 % av de som har fått påvist smitte. Det egentlige tallet er nok noe lavere i og med at noen som er blitt smittet ikke er registrert. Dette er tall for alle som har fått påvist smitte; hvis man hadde sett på de som ikke er eldre og som ikke har underliggende helseproblemer, så er andelen som ikke overlever langt lavere. På den annen side kan man si at vi er tidlig i epidemiens utvikling, og at dødstallene vi stige raskt i tiden fremover. Man kan også si at de strenge tiltakene har ført til at færre er blitt smittet og at færre da har dødd.   

Allikevel vil vi si at tiltakene (stort sett en nedstengning av alle aktiviteter som innebærer at folk omgås) er sterkt overdrevne. (Råd som oppfordrer til bedret hygiene er gode.) Tiltakene burde kun omfatte de som er sårbare (eldre, personer med underliggende helseproblemer, etc.). Alle andre, dvs. de som er unge og friske, burde selv få vurdere om de kan gå på trening eller på biblioteket eller gå konsert eller gå ut og ta en øl. Reiserestriksjoner burde kun omfatte de som reiste til og fra områder som er sterkt rammet (eksempelvis Kina, Italia).  

Men tilbake til det viktige punktet: Bortsett fra at man kan handle dagligvarer i samme omfang som tidligere, er nesten all annen kommersiell aktivitet nedstengt. Kafeer, restauranter, butikker, konsertarrangører, etc., har ikke kunder. Da har de ikke inntekter, og da kan de ikke ha ansatte. Da må de ansatte permitteres eller sies opp. Det samme gjelder også lenger bak i kjeden; de fabrikker som produserer det som selges får ikke solgt det de produserer, og da har de ikke inntekter og da må de ansatte permitteres eller sies opp.  

En bedrift er en samling ressurser: personale, rutiner, lokaler, lagervarer, kundekrets, etc., som alle er samkjørt og integrert over et tidsrom. Det tar tid og krefter å bygge opp en slik bedrift; det kreves mye av mange over tid (alle som har startet  en bedrift kjenner godt til dette av ofte smertefull erfaring). Det tar altså lang tid å bygge opp en bedrift, men til gjengjeld kan den ødelegges i løpet av meget kort tid. Man kan lage en lang liste over ting som kan ødelegge en bedrift: dårlige produkter, dårlig kundebehandling, dårlige forhold for de ansatte, rot i regnskapene, etc. Men noe som også kan ødelegge en bedrift er et statlig pålegg om at den midlertidig ikke kan fortsette sin virksomhet. Kan den ikke fortsette sin virksomhet mister den sine inntekter, og da må den på en eller annen måte kvitte seg med utgiftene. I verste fall kan dette ende opp med at alle sies opp, at varelager og lokaler selges, og at alle de resursene som var i bedriften spres for alle vinder. Dette er en katastrofe for de bedriftene som rammes, og statens pågående forbud mot næringsvirksomhet er en slik katastrofe for et kolossalt stort antall bedrifter. Og disse bedriftene som nå forsvinner kan det bli umulig å bygge opp igjen. 

Et tegn på dette er antall arbeidsløse, som etter at tiltakene ble iverksatt 12/3 har skutt i været. NRK: «[Vi har nå] høyeste ledighet siden 1930-tallet. Arbeidsledigheten i Norge er nå høyere enn noen gang siden 1930-tallet. Det sier NHOs sjeføkonom Øystein Dørum. Tidligere var seks prosents ledighet i 1993 det høyeste Norge har hatt siden krigen.» 

https://www.nrk.no/nyheter/hoyeste-ledighet-siden-1930-tallet-1.14953402

Og som kjent har slik ledighet alvorlige konsekvenser: «… en rapport av det medisinske tidsskriftet Lancet … viste at finanskrisen medførte over 500.000 ekstra dødsfall av kreft. – De [som mistet jobben pga. finanskrisen] fikk kreft etter de ble arbeidsledige. Så er det bare å legge til hjerteproblem, depresjoner, alkoholisme og manglende rytme i hverdagen som at du ikke gjør fornuftige ting…..». 

«…. arbeidsledighet [fører til] til psykiske problemer, og økt risiko for somatiske sykdommer. Arbeidsledige har også økt dødsrisiko.»

https://www.nettavisen.no/okonomi/jon-hustad–langt-flere-vil-do-av-tiltakene-enn-av-korona/3423941774.html

Det ser ut som om denne type konsekvenser er fullstending utelatt i myndighetenes vurdering av tiltak. Dette kommer av at de personer som utgjør ansvarlige myndigheter har liten innsikt i økonomiske årsakssammenhenger. 

Noe som også viser dette er vedtak om å sette ned renten. «Styringsrenten reduseres kraftig med 0,5 prosentenheter til 1 prosent, opplyser sentralbanksjef Øystein Olsen. – Vi er forberedt på å sette renten ytterligere ned, sier han.» 

https://www.nrk.no/norge/norges-bank-setter-ned-renten-fra-1_5-til-en-prosent-1.14942306

Grunnen til at dette gjøres er at det skal bli lettere for bedrifter å låne penger for å dekke løpende utgifter når staten har forbudt dem å utføre de aktiviteter som gir dem inntekter. Men i en sunn økonomi kommer lån i hovedsak fra innskudd, dvs. penger som lånes ut av banken kommer fra penger som er satt inn i banken. Men hvem vil sette penger i banken dersom renten er lik eller nær null? Hvor kommer de pengene som lånes ut fra dersom de ikke er satt inn? Vel, de kan komme fra seddeltrykkeriet – men utstedelsen av slike penger fører bare til at hver krone blir mindre verd. (Slik pengepolitikk er dessverre vanlig; den norske kronen har tapt mer enn 97 % av sin verdi siden slutten av 1930-tallet; i en sunn økonomi hadde den beholdt 100 % av sin verdi). 

Men vi har også denne type eksempler eksempler som illustrerer den mangen på innsikt som dominerer i mainstream-miljøer: 

«Bedriftene må få penger til å beholde ansatte – ikke gjøre dem arbeidsløse. [Det] offentlige betaler. Ingen permitterte. Full lønn til alle. Når staten ødelegger levebrødet for private bedrifter, må de også få kompensasjon for milliardtapene.» 

https://www.nettavisen.no/okonomi/bedriftene-ma-fa-penger-til-a-beholde-ansatte—ikke-gjore-dem-arbeidslose/3423942013.html

Det virker som om forståelsen er at staten har en mengde penger som den bare kan bruke for å hjelpe folk (og bedrifter) dersom den ønsker det.   

Men hvor tar staten disse pengene fra? Jo, de tar dem fra skattebetalerne (via skatter og avgifter og fra låneopptak; låneopptak er fremtidig skatt). Men skattebetalerne er også disse bedriftenes kunder. Så det som skjer når staten støtter bedrifter (som altså ikke får lov til å selge sine produkter) er at staten tar de pengene som kundene ville ha brukt på bedriften fra kundene og gir dem til bedriften UTEN at kunden til gjengjeld får en vare/tjeneste  fra bedriften som motytelse. 

Med andre ord: bedriften får ikke lov til å selge sin varer, men kundene skal allikevel betale for disse varene som de altså ikke lenger får. 

Vi avslutter med å henvise til Steins lov, en lov som sier at «dersom noe ikke kan pågå i lang tid så vil det ikke pågå i lang tid!» Så da vet vi det!  

If Something Cannot Go On Forever It Will Stop

Denne nye hverdagen kan gi inntrykk av at det grønne skiftet allerede har skjedd, men det er ikke slik. Når det grønne skiftet kommer vil det også bli mangel på dagligvarer.  Vi håper inderlig at vi er tilbake til normalen om ikke lenge. Jo lenger disse tiltakene varer, jo større blir skaden, og denne skaden vokser eksponensielt! Og hvordan vil denne skaden arte seg? Jo, det blir mangel på ting som gir nytte og glede, ting som vi tidligere kunne kjøpe uten problemer. De tingene som vil bli å få kjøpt vil bli dyrere. Skatter og avgifter vil øke. Det blir vanskeligere å drive bedrifter. De som vil rammes hardest av de statlige påleggene er som alltid de som er minst ressurssterke.   

Vi avslutter med å anbefale denne artikkelen fra DN: «Hva om risikoen ikke er så høy?» av Ingrid Bouwer Utne, professor, spesialist på risikoanalyse, Institutt for marin teknikk ved NTNU

https://www.dn.no/innlegg/koronaviruset/helse/smittevern/innlegg-hva-om-risikoen-ikke-er-sa-hoy/2-1-779179?fbclid=IwAR0_ULMoDvseS18fcdozrud-uwZhviIzdQ7twLW0XafuwkqFgIXKbz58w18