Forfatter: Vegard Martinsen

Under borgerkrigen i Syria/Irak var det en rekke norske statsborgere som frivillig sluttet seg til terroristorganisasjonen Islamsk Stat (IS), en av aktørene som deltok i krigen. IS er nå om ikke knust, så i hvert fall sterkt svekket, og mange av de som kjempet for IS er drept, mens et betydelig antall sitter i ulike fangeleire i området. Blant dise fangene er det altså noen norske statsborgere, både menn og kvinner, og noen av disse har fått barn i den tiden de deltok i eller støttet IS´ operasjoner. Disse barna er da i utgangspunktet norske statsborgere. Det interessante spørsmålet er da hvilke forpliktelser den norske stat har overfor disse menneskene: dels overfor de kvinner og menn som altså vervet seg for å kjempe for IS, og dels overfor deres barn.   

En rekke krefter i Norge – politiske partier, NGOer, politikere, redaksjoner, kjendiser – har krevet at staten skal hente disse hjem, både barna og deres mødre.  

Dagbladet skriver: «Overfor Dagbladet bekrefter Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) at de har sikker informasjon om at rundt 40 barn med norsk tilknytning er født, eller tatt med til det som var et islamsk kalifat i Syria og Irak. – Med norsk tilknytning mener vi barn som enten har en far eller mor med norsk tilknytning, sier seniorrådgiver Martin Bernsen i PST til Dagbladet. Etter at de islamske terroristene proklamerte at de hadde opprettet et kalifat i 2013, reiste i overkant av 100 personer fra Norge til Syria og Nord-Irak for å slutte seg til den ekstreme islamske grupperingen». 

https://www.dagbladet.no/nyheter/40-norske-is-barn-i-syria/70722627

Noen av disse barna har slektninger som vil hente dem hjem: 

«Norsk-svensk IS-kriger etterlot seg sju barn: Bestefaren vil hente barna hjem fra Syria. -De er bare ofre.»

https://www.dagbladet.no/nyheter/bestefaren-vil-hente-barna-hjem-fra-syria/70949573

Regjeringen sier at det er problemer forbundet med slik hjemhenting: 

«– Dette er en voldsomt vanskelig situasjon, sa statsminister Erna Solberg (H) 23. april, samtidig som hun for første gang åpnet for å hente til Norge foreldreløse barn av personer som har vært tilknyttet terrororganisasjonen IS – de såkalte IS-barna. … Hovedutfordringen er todelt: Fastslå barnas identitet og tilknytning til Norge, og fastslå at barna faktisk er foreldreløse. – Vi kan ikke risikere at vi tar ut barn som ikke er norske statsborgere. Vi kan heller ikke risikere situasjoner hvor vi har foreldre som er i live, men at barna tas ut. Det har vi ingen rettigheter til, sa utenriksministeren i Stortinget på onsdag. Norske statsborgere har rett på såkalt konsulær bistand, altså at myndighetene bistår dem dersom de havner i trøbbel i utlandet. Det første hinderet som må passeres for at barn av foreldre som har vært tilknyttet IS, er å fastslå om de har rett på norsk statsborgerskap. Enkelte av kvinnene som har reist for å slutte seg til IS, har oppholdstillatelse i Norge, men skal ikke være norske statsborgere. Det gjør det enda mer krevende å fastslå om barna har rett til norsk statsborgerskap.»

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/derfor-er-det-vanskelig-a-hente-hjem-is-barna-1.1473411

Noen av disse er vedtatt hentet hjem: «En norskpakistansk kvinne som giftet seg med en fremmedkriger og reiste til Syria, er i ferd med å bli hjulpet tilbake til Norge av norske myndigheter. Kvinnen har to barn, en sønn og en datter. Det er hensynet til den syke sønnen som gjør at norske myndigheter nå henter dem hjem. Kvinnen og de to barna ble geleidet over grensen mellom Syria og Irak ved 14.40-tiden norsk tid. [Hun kom til Norge 16/1]». 

https://www.aftenposten.no/verden/i/70Mbp3/norge-gjoer-helomvending-henter-hjem-is-siktet-norsk-kvinne-og-hennes-syke-5-aaring

For en stund siden kom en del kjendiser på banen, og de ville at Norge skulle hente alle IS-barna hjem. Utgangspunktet for deres aksjon var dog noe merkelig: «Gjennom en Facebook-kampanje har nærmere tusen nordmenn samlet inn penger til en flybillett til Ine Eriksen Søreide (H). De mener utenriksministeren må reise til Moria-leiren i Hellas og se forholdene barn lever under – med egne øyne». 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/50QreE/vil-kjoepe-flybillett-og-ta-med-utenriksministeren-til-hellas

Utenriksministeren vet nok godt hvordan forholdene i leirene er, så denne innsamlingsaksjonen er nok enten et smart PR-triks funnet på et av PR-byrå som antagelig har laget denne kampanjen pro bono, eller den er ren dårskap (og når man vet hvem som står bak aksjonen er vanskelig å si om det er den ene eller det andre). Men hovedpoenget er at disse kjendisene vil at staten skal hente disse barna hjem.  

Denne situasjonen, som er svært tragisk for de barna det gjelder, reiser en rekke interessante prinsipielle spørsmål, og vi skal kort si noe om dem.  

Blant disse spørsmålene er hvem har ansvaret for barn? Hva er statens oppgave for norske statsborgere i utlandet? Hva med norske statsborgere som slutter seg til en militær enhet som kriger mot Norge eller mot Norges (formelle eller naturlige) allierte? Hva med barn til norske statsborgere som har sluttet seg til en fiendtlig militærmakt? Vi skal som sagt snakke prinsipielt, og vi legger her da ikke størst vekt på hva som er gjeldende norsk lov i dag. 

(Og for å ta et halvseriøst sidesprang: det er i dagens system ofte uklart hva dagens lovverk egentlig sier. Det hevdes at advokater iblant sier følgende til sine klienter: «Si meg hva du har gjort, og så skal jeg finne en lov som sier at det var lovlig!» Med andre ord: i dagens ekstremt omfattende og meget kompliserte lovverk er det ikke alltid klart hva som er lovlig og hva som er ulovlig, det er ikke alltid klart hva loven egentlig sier. Og hvis retten lander på en dom, kan dommen ankes, og det endelige resultatet kan ligge år frem i tid ….)  

Statens eneste legitime oppgave er å beskytte friheten til de som oppholder seg lovlig i landet. Men hva med barn? Hva er statens oppgave overfor barn? 

Hvem har ansvaret for barn? Hvem har ansvar for at et barn får den omsorg og støtte de må ha så lenge de er barn, og hvem har ansvaret for at barna får den opplæring både i alminnelige omgangsformer og i de viktigste skolefag som alle må kjenne til for at de skal kunne fungere som voksne? De som har denne oppgaven er foreldrene, og ingen andre. Ved å velge å sette barn til verden har foreldrene frivillig tatt på seg den oppgaven det er å ta seg av barnet til det kan klare seg selv. Dette er altså ene og alene foreldrenes oppgave, og det er ingen andres oppgave. Staten skal passe på at alle barn i landet får en oppvekst som inneholder disse elementene. Dersom foreldrene ikke er i stand til å utføre denne oppgave på en god måte, kan foreldrene overlate barnet til andre. f.eks. slektninger, som er i stand til på ta på seg denne oppgaven, eller, staten kan gjennom en organisasjon som barnevernet ta barnet fra åpenbart uegnede foreldre og overlate det til andre som er villige til å gi barnet den støtte under oppveksten som det har krav på (disse fungerer da for barnet som fosterforeldre eller adoptivforeldre). 

Det vi sa over gjelder statens rolle i forhold til alle som oppholder seg lovlig i landet. Men hva med statsborgere i utlandet? 

Den norske statens oppgave – dens eneste legitime oppgave – er å beskytte friheten til alle som lovlig oppholder seg på norsk territorium (denne oppgaven omfatter da altså ikke bare norske statsborgere, men også f.eks. besøkende, utenlandske arbeidere, turister).  

Staten kan – kan –- også hjelpe norske statsborgere i utlandet, og dette inkluderer alt fra å bistå norske statsborgere som har mistet sitt pass, til norske statsborgere som blir arrestert mistenkt for forbrytelser i land hvor rettssikkerheten er en helt annen enn den er i den siviliserte del av verden. Men det er ikke slik at staten alltid må hjelpe norske statsborgere som kommer i vanskeligheter i utlandet; hvorvidt den skal hjelpe kommer an på situasjonen. Hvis en norsk statsborger opplagt begår en reell forbrytelse i et land med et sivilsert rettsapparat, eller deltar i en fiendtlig hær, har staten ingen forpliktelser.   

Denne konkrete saken handler om norske statsborgere som har vervet seg for å kjempe for eller på andre måter å støtte terroristorganisasjonen IS, en organisasjon som er i direkte krig med land som Norge er alliert med. 

IS´mål er å legge hele verden under islam, dvs. de ønsker å innføre sharia overalt. Sharia innebærer slike ting som dødsstraff for homofili, dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for frafall fra islam. Sharia innebærer at kvinner har en underordnet stilling (i arv får de halvparten av det menn får, deres vitnemål i retten er verd halvparten av en det en manns vitnemål er verd). Islam sier også at Koranen er skrevet av guden selv, og den inneholder en rekke pålegg av typen «Drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», Det er også en del av islam å akseptere at Koranen er skrevet av gud selv (og diktert til profeten Muhammed av erkeengelen Gabriel), og den skal forstås bokstavelig der det er mulig.

De som vervet seg til IS valgte altså å kjempe med vold for å legge størst mulige områder og flest mulig mennesker under et regime som fullt og helt er basert på slike prinsipper. Med andre ord; IS-folkene er tilhengere av et islamistisk tyranni, og de har vervet seg frivillig for med våpen i hånd å forsøke å innføre et slikt tyranni.  

Mange vil altså hente disse IS-kvinnene hjem, og det ser ut til at de i visse tilfeller får gjennomslag: «Norske myndigheter henter ut et antatt sykt barn sammen med barnets mor og guttens søster fra Al-Hol-leiren i Syria. – Det gjøres på humanitært grunnlag fordi vi frykter at det er sykdom hos barnet, sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) på en pressekonferanse tirsdag ettermiddag [14/1].»

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/soreide–mor-og-barn-hentes-hjem-fra-syria-pa-humanitaert-grunnlag/3423909800.html

(At barnet er sykt har ingen prinsipiell betydning.) 

Staten har ikke noen forpliktelser overfor denne kvinnen og hennes barn. Hun valgte selv å kjempe for IS, og burde selv fått ta konsekvensene av dette valget. Hva med barna? De har ikke gjort noe galt og fortjener ikke å leve i en flyktningeleir. Men barn er foreldrenes ansvar, og dersom foreldrene lever uklokt og foretar ukloke valg, vil barna komme i en lite ønskelig situasjon. Vi kommer nedenfor til det som er den eneste realistiske og gode løsningen for disse barna, men først: mange vil at den norske stat skal hente hjem disse barna, og deres mødre, og det ser ut til at dette synet får betydelig gjennomslag. 

En slik hjemhenting fører, i dagens norske modell, til en rekke problemer: Det er mulig at moren og disse barna vil påføre staten og skattebetalerne store kostnader. De som er for denne type politikk tenker sjelden på hvordan man skal finansiere denne politikken. Et eksempel av mange man kan finne som viser dette: Sosiolog Halvor Fosli deltok på dialogkonferanse om innvandring i Trondheim i april 2019, og han forteller at av de mange foredragsholderne var det «ingen som snakket om bærekraft for norsk økonomi, absorpsjonsevnen i lokalsamfunnene eller tåleevnen til norsk kultur» (s. 232 i Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd).

Journalister spør praktisk talt aldri om de kostnader en slik politikk vil medføre, og om hvor pengene skal tas fra.Vi har allikevel klart å finne et eksempel, riktignok fra USA, men den som svarer er også betraktet som en stor stjerne blant mange pressefolk og politikere i Norge; Dagbladet beskriver henne som et «stjerneskudd»:  

Alexandria Ocasio-Cortez, nyvalgt medlem av Representantenes hus, ble spurt av en intervjuer som sto henne nær, politisk sett, om hvordan man skulle finansiere de økede offentlige kostnadene som hennes politikk ville innebære. Hun svarte: 

… they say, «How are you gonna pay for it?» as though they haven’t used these same ways to pay for unlimited wars, to pay for trillion-dollar tax cuts and tax cut extensions. They use these mechanisms to pay for these things all the time. They only want to know … it just seems like their pockets are only empty when we’re talking about education and investing in human capital in the United States: education, healthcare, housing, and investing in the middle class. All the sudden, there’s nothing left. All the sudden, the wealthiest nation in the world, we’re just totally scarce. We have complete scarcity when it comes to the things that are most important. And so for me, I think it belies a lack of moral priority and that’s unfortunate. I think that a lot of these folks, especially those perhaps on the Democratic side, they don’t even see it, you know?… I legitimately think that they start kind of buying into conservative talking points. They get dragged into their court all the time. And I think it is because there is this really myopic and also just misunderstanding of politics as this flat, two-dimensional left-right thing.

Video her: 

https://www.dailywire.com/news/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

Så, de som er for denne politikken som medfører kraftige utgiftsøkninger har ikke noe svar på hvor pengene skal komme fra. Det ser nesten ut som om de tror at staten er et slags overnaturlig vesen som uten problemer og uten reelle kostnader kan oppfylle alle gode ønsker. 

Men tilbake til realiteter i Norge: det offentlige Norge (stat og kommuner) har en enorm gjeld. Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommuner en gjeld på vel 150 milliarder kroner, i 2017 hadde denne gjelden økt til 600 milliarder. Tilsvarende for staten: « … I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd. Folketrygdens totale forpliktelser til alderspensjon vil ved nyttår [1/1-20] være 9088 milliarder kroner.» (Nettavisen, 8/10-19.) Hva med oljefondet?

En nettside tilhørende Finansdepartementet forteller: «Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen».

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Dessverre er det slik at den innvandringspolitikken som føres innebærer at disse utgiftene øker raskere enn de ellers ville ha gjort. Denne gjelden kommer til å bli en kolossal byrde for fremtidens skattebetalere. 

Men økonomien er ikke det eneste problemet: dersom disse barna kommer til Norge og får lovlig, permanent opphold, og det senere viser seg at de har slektninger i Syria/Irak, da vil disse slektningene kunne ha rett til å komme til Norge og få permanent opphold her. Da vil disse også komme under de samme regler som gjelder andre her: de får rett til bolig, utdannelse, sosialhjelp, pensjoner og trygder – alt finansiert av staten/skattebetalerne.

Videre, disse mødrene vervet seg for å kjempe for IS – det er da ikke umulig at de fortsatt støtter den ideologien IS kjempet for. Så kanskje det å hente disse menneskene hjem er å importere IS-sympatisører som kan slutte seg til grupper som med vold vil styrke islams innflydelse i Norge.  

Og dessuten kan det hende at disse barnas fedre fortsatt er i live, og da vil vel de også kunne få opphold her når deres barn er her.

Ideen om å hente slike barn hjem har stor oppslutning, og vil antagelig i betydelig grad bli fulgt.  

Et eksempel: «Venstres Raja åpner for å hente alle IS-mødre til Norge. Venstre mener at alle norske barn i flyktningeleire bør få komme tilbake til Norge, også hvis det innebærer at mødrene deres må bli med.» 

https://www.nrk.no/norge/venstres-raja-apner-for-a-hente-alle-is-modre-til-norge-1.14861763

Så, hva er den rette løsningen for IS-mødrene og hva er den rette løsningen for IS-barna?

Mødrene har sluttet seg til en hær som har kjempet mot Norges allierte. De bør da få være der de er, dvs. i leirene i Syria. Dersom de kommer hit for egen regning bør de settes i fangeleir inntil krigen er over, slik som er vanlig praksis med fiendtlige soldater som blir tatt til fange under en krig. (Slike soldater/krigere skal ikke stilles for retten; rettssaker er forbeholdt mistenkte kriminelle, mens fiendtlige krigere har ikke plassert seg i denne kategorien.) Fienden i dette tilfellet er alle de grupper som kjemper mot Vesten og for islam, dvs. alQaida, Taliban, Boko Haram, myndighetene i Iran og Saudi-Arabia, og mange flere. Den norske stat har ingen forpliktelser overfor disse krigerne/soldatene annet enn å sette dem i leir dersom de skulle komme hit.   

Som nevnt sto en rekke kjendiser bak en kampanje som innebar at Norge skulle hente hjem  disse barna, dvs. at skattebetalerne skulle finansiere disse barnas livsopphold, oppvekst, oppdragelse og skolegang. Det som burde skjedd her var at disse kjendisene (og andre som støttet kampanjen) selv burde ha adoptert disse barna, og tatt dem inn i sine familier og forsørget dem selv. Hadde de som sto bak kampanjen vært seriøse mennesker så var det dette de hadde gjort. 

Antagelig er de ikke interessert i en slik løsning. Det ser ut som om det de er mest interessert i er å gi inntrykk av å være gode mennesker, men jobben med å gjennomføre sin altruistiske godhet i praksis er de ikke interessert i: de vil overlate den jobben det er og de byrder det medfører å ta seg av disse barna til andre. Disse menneskene ser ut til å være mest interessert i det som kalles «virtue signaling», dvs. de vil fremstå som gode, men de er ikke interessert i å gjøre det gode: å preke altruisme er enkelt, å være altruist er for mye bry.   Dette er en holdning som ikke fortjener respekt. 

For å oppsummere: staten har ingen forpliktelser overfor IS-kvinnene eller deres barn. De som vervet seg til IS bør settes i fangeleir til krigen er over. De som vil hjelpe IS-barna kan adoptere dem selv.  

At borgerlige regjeringer ofte utnevner sosialister til viktige stillinger er ikke noe nytt fenomen, men det ser ut til at den sittende blåblå-regjeringen tar sikte på å sette rekord i slike utnevnelser. Redaktør Helge Lurås i Resett omtaler en rekke slike utnevnelser i en fersk artikkel, og han spør om årsaken. 

Lurås gir disse eksemplene: 

*Den tidligere politiske aktivisten Tor Gjermund Eriksen, med fortid i SU, SV og Ap, fikk forlenget sitt åremål som NRK-sjef med seks nye år.  

*SV-politikeren Bård Vegard Solhjell ble utnevnt til ny sjef i Norad

*Tidligere Ap-statsråd Hanne Bjurstrøm ble i 2016 utnevnt til likestillingsombud. 

*Nyutnevnt riksadvokat Jørn Maurud – hans politiske bakgrunn er ikke kjent, men han er samboer med Hanne Bjurstrøm.  

Av en eller annen grunn nevner Lurås ikke Solberg-regjeringens utnevnelse av Rødt-politikeren Aslak Sira Myhre til nasjonalbibliotekar, en utnevnelse som kom i 2014 (Solberg tiltrådte i oktober 2013). Lurås nevner heller ikke at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO samme år, en utnevnelse som neppe ville ha skjedd hvis ikke Solberg hadde støttet den. 

Så her har vi en rekke stillinger som enten forvalter store midler eller har viktige påvirkningsmuligheter, hvor en blåbå regjering utnevner blodrøde politikere. Hvorfor?   

Som vi nevnte stilte Lurås dette spørsmålet – hans artikkel hadde tittelen «Erna Solberg utnevner sosialister til viktige posisjoner. Hvorfor?» – men han gir ikke noe svar, og med hans utgangspunkt kan han heller ikke gi noe svar.  

Før vi går videre vil vi dog nevne at en av de som kommenterte Lurås´ artikkel kom med dette forslaget til svar: «Erna og hennes medarbeidere i regjering ønsker tilsvarende retrettstillinger når/hvis de blir kastet ut av regjeringen». Men dette er nok alt for optimistisk; praktisk talt alltid vil sosialistene utnevne andre blodrøde sosialister til viktige stillinger, og de vil som regel gjøre sitt ytterste for å unngå å plassere borgerlige (eks-)politikere i viktige stillinger.

Men hvorfor gjør de borgerlige slike ting? Hvorfor gir de viktige stillinger til folk som mange tror er deres politiske fiender? 

Svaret på dette spørsmålet inneholder flere elementer, og vi skal nevne noen av dem:  

Den politiske forskjellen mellom sosialister/sosialdemokrater på den ene siden og og borgerlige/konservative på den andre siden, er svært liten. For noen tiår siden hadde Høyre slagordet «Vi skal ikke styre mindre, vi skal styre bedre!». Så både sosialister og borgerlige er tilhengere av sterk statlig styring, og de er altså da også motstandere av individuell frihet. Dette kan man også se når borgerlige og sosialister skifter maktposisjoner: folk flest merker liten eller ingen forskjell når en rød (eller rødgrønn) regjering går av og en blå regjering tiltrer – eller vice versa: under begge typer regjeringer blir det høyere skatter og avgifter, flere reguleringer, flere offentlige tilbud, flere byråkrater, større offentlige gjeld.  

Dette gjelder ikke bare i Norge, det gjelder i hele den vestlige verden. Vi må dog nevne at det iblant dukker opp konservative politikere som er noe bedre enn de vanligvis er, og spesielt Reagan, Thatcher  og Goldwater kan nevnes. Men ut i fra deres politikk er det svært vanskelig å se forskjell på politikk og standpunkter tilhørende Merkel, Cameron og Sarkozy – eller Kåre Willoch – og det som de siste tiårs sosialister har stått for.      

Både Høyre og Ap er tilhengere av at staten skal drive viktige ting som skoler, pensjonsordninger, trygder, infrastruktur, kultur, etc. De er tilhengere av høyt skattenivå, av omfattende reguleringer av næringslivet, av begrensninger på frihandelen, mmm. Høyre sier dog at de er tilhengere av lavere skatter, men i praksis er det lite de gjør for å gjennomføre dette når de har mulighet til det.  

At mange oppfatter det som om Ap og Høyre er nær ved å være politiske tvillinger er også rimelig klart, men det er også slik at disse partienes historiske bakgrunn gjør at formelt nært samarbeide. f.eks. at en storkoalisjon bestående av Høyre og Ap kan danne regjering  umulig. Vi kunne gitt utallige konkrete eksempler på dette nære slektskapet, men vi gir kun tre: 

«– Det er på tide at Høyre og Arbeiderpartiet lar historie være historie, og går sammen om en demokratisk regjering. Det skriver tidligere kommunestyrerepresentant for Høyre i Sortland, Arne Seljeseth, i et innlegg  … »

https://www.vol.no/meninger/2017/09/02/–-Det-er-på-tide-at-Høyre-og-Arbeiderpartiet-lar-historie-være-historie-og-går-sammen-om-en-demokratisk-regjering-15238710.ece

Og for å vise at dette ikke er noe nytt tar vi med denne fra 2009: «Ap og Høyre burde regjere sammen. Høyre og Arbeiderpartiet er enige i mange av de viktigste spørsmålene i norsk politikk»

https://e24.no/naeringsliv/i/zLBOgO/ap-og-hoeyre-burde-regjere-sammen

«Høyre søker makt med MDG. I alle fire bydelene der Høyre får makt de neste fire årene har de invitert MDG med på laget. Avstanden mellom Frp og Høyre har økt, mener Høyres Eirik Lae Solberg.» 

https://www.dagsavisen.no/oslo/hoyre-soker-makt-med-mdg-1.1604334

Forskjellene mellom rød og grønn er liten; de har begge samme menneskefiendtlige og frihetsfiendtlige verdiene, men mens de røde i hovedsak henter ytterligere begrunnelser for disse standpunktene fra gale teorier innen sosialøkonomi og psykologi, henter de grønne dem fra gale teorier innen naturfag som biologi, fysikk og kjemi.   

Et annet punkt: sosialister fremstiller borgerlige og konservative som motstandere av vanlige folk, ja, nærmest som onde mennesker som ønsker at vanlige folk skal ha det ille. Borgerlige og konservative forsøker å gjendrive dette dels ved å gå inn for å bevilge omtrent like mye til svake grupper som sosialistene ønsker, men også ved å være ettergivende overfor dem på andre måter. Denne ettergivelsen viser seg på flere områder, og en av dem ser vi her: borgerlige regjeringer utnevner sosialister til viktige stillinger.      

Et tredje punkt er at i sitt hjerte har borgerlige og konservative de samme grunnverdiene som sosialister har. Forskjellen er i hovedsak bare at de konservative mener at sosialistene er for optimistiske og naive: konservative mener at sosialismen er godt ment, men den kan ikke fungere i den virkelige verden, og derfor må man ha et økonomisk system med litt frihet. Men borgerlige og konservative betrakter sosialister som gode på bunnen og som om de har hjertet på riktig sted, og derfor kan de brukes i viktige stillinger.   

Så for å oppsummere: konservative utnevner sosialister fordi de mener at sosialister har en høyverdig moral, fordi de vil vise at de ikke er så slemme som sosialistene beskylder dem for å være, og fordi det ikke er noen vesentlige forskjeller i grunnleggende verdier mellom sosialister og borgerlige.    

Disse utnevnelsene er uforståelige bare for de som tror at det er store ideologiske og politiske forskjeller mellom borgerlige/konservative på den ene side og sosialister på den andre side.

https://resett.no/2020/01/06/erna-solberg-utnevner-sosialister-til-viktige-posisjoner-hvorfor/

I 1986 ble et diskotek i Vest-Berlin utsatt for et bombeangrep. Diskoteket var populært blant amerikanske soldater som var stasjonert i Tyskland, og to av dem ble drept i angrepet. Amerikansk etterretning fant raskt ut at den som var den ansvarlige for terrorangrepet var Libyas diktator Muhammar Gadafi. USAs president Ronald Reagan beordret straks et militært svar; en rekke mål i Libya ble bombet. Et av målene var en av Gadafis villaer, og flere av hans nære slektninger ble drept – men Gadafi selv slapp unna. Det var altså president Reagan selv som beordret disse angrepene; han mente at for å bekjempe terror mot USA og Vesten må man slå hardt tilbake mot de som er ansvarlige for terrorangrepene. 

Umiddelbart etter USAs svar ble flere eksperter intervjuet av mainstreammedia, og de var unisone i sine spådommer: dette ville bare føre til enda flere terrorangrep. Men de tok feil. Gadafi tok hintet, han forsto at han selv ville kunne bli rammet av et gjengjeldelsesangrep fra USA, og han stanset alle videre angrep av denne typen. Etter noen tid innså mange av  ekspertene dette; de sa at Reagans angrep var vellykket, og at USAs bombing av utvalgte mål i Libya i 1986 representerte et vendepunkt i kampen mot terror.

Hva man kan lære av dette eksemplet skal vi ikke ha sagt noe om, bortsett fra at de eksperter som brukes av mainstreammedia kanskje ikke fortjener å bli omtalt som eksperter. 

Vi kom til å tenke på dette etter at USA for noen dager siden avlivet den iranske  generalen Qasem Suleimani. Den utløsende faktor var at aktivister noen dager tidligere forsøkte å storme den amerikanske ambassaden i Bagdad, og at disse var støttet av Iran, og den som i mange år har styrt Irans omfattende terrorist-aksjoner var nettopp general Suleimani. 

Etter denne stormingen beordret president Trump at amerikanske styrker skulle sende en rakett mot general Suleimani mens han var på et besøk i Irak. Suleimani ble drept, og en rekke eksperter sto frem i mainstreammedia og hevdet at dette bare ville føre til enda flere terrorangrep mot USA. Mange sto også frem og kritiserte Trump, og hevdet at dette var «en utenomrettslig henrettelse», at «det var i strid med Folkeretten», etc. 

La oss før vi går videre si noe om hvem Suleimani var og hva han holdt på med, dvs. vi skal sitere en gammel artikkel om dette, en artikkel publisert i The New Yorker i 2013:  

https://www.newyorker.com/magazine/2013/09/30/the-shadow-commander

Suleimani took command of the Quds Force fifteen years ago, and in that time he has sought to reshape the Middle East in Iran’s favor, working as a power broker and as a military force: assassinating rivals, arming allies, and, for most of a decade, directing a network of militant groups that killed hundreds of Americans in Iraq. The US Department of the Treasury has sanctioned Suleimani for his role in supporting the Assad regime, and for abetting terrorism. And yet he has remained mostly invisible to the outside world, even as he runs agents and directs operations. ‘Suleimani is the single most powerful operative in the Middle East today,’ John Maguire, a former CIA officer in Iraq, told me, ‘and no one’s ever heard of him.’…

Suleimani has orchestrated attacks in places as far flung as Thailand, New Delhi, Lagos, and Nairobi–at least thirty attempts in the past two years alone. The most notorious was a scheme, in 2011, to hire a Mexican drug cartel to blow up the Saudi Ambassador to the United States as he sat down to eat at a restaurant a few miles from the White House. The cartel member approached by Suleimani’s agent turned out to be an informant for the US Drug Enforcement Administration. (The Quds Force appears to be more effective close to home, and a number of the remote plans have gone awry.) Still, after the plot collapsed, two former American officials told a congressional committee that Suleimani should be assassinated. ‘Suleimani travels a lot,’ one said. ‘He is all over the place. Go get him. Either try to capture him or kill him.

Til tross for dette var hverken president Bush jr eller president Obama villige til å avlive ham. 

Mest avslørende i artikkelen er kanskje dette sitatet fra Suleimani selv: 

«The battlefield is mankind’s lost paradise–the paradise in which morality and human conduct are at their highest. One type of paradise that men imagine is about streams, beautiful maidens, and lush landscape. But there is another kind of paradise–the battlefield.» 

Oppsiktsvekkende? Det burde det ikke være, det er dette som er det egentlige idealet i islam. Man dreper ikke for å oppnå et mål, å drepe fiender av islam er målet! 

Artikkelen forteller også noe om Irans strategi i området: 

The other lesson drawn from the Iran-Iraq War [som pågikk fra 1980 til 1988] was the futility of fighting a head-to-head confrontation…. The Quds Force was an ideal tool. Khomeini had created the prototype for the force in 1979, with the goal of protecting Iran and exporting the Islamic Revolution. The first big opportunity came in Lebanon, where Revolutionary Guard officers were dispatched in 1982 to help organize Shiite militias in the many-sided Lebanese civil war. Those efforts resulted in the creation of Hezbollah, which developed under Iranian guidance. Hezbollah’s military commander, the brilliant and murderous Imad Mughniyeh, helped form what became known as the Special Security Apparatus, a wing of Hezbollah that works closely with the Quds Force. With assistance from Iran, Hezbollah helped orchestrate attacks on the American Embassy and on French and American military barracks….

Since then, the regime has given aid to a variety of militant Islamist groups opposed to America’s allies in the region, such as Saudi Arabia and Bahrain. The help has gone not only to Shiites but also to Sunni groups like Hamas–helping to form an archipelago of alliances that stretches from Baghdad to Beirut. ‘No one in Tehran started out with a master plan to build the Axis of Resistance, but opportunities presented themselves,’ a Western diplomat in Baghdad told me. ‘In each case, Suleimani was smarter, faster, and better resourced than anyone else in the region. By grasping at opportunities as they came, he built the thing, slowly but surely.

Så tilbake til vårt opprinnelige poeng (som altså var avlivingen av Suleimani). Noen hevder at dette vil føre til krig mellom Iran og USA. De som hevder dette burde merke seg at USA og Iran er i krig, en krig som ble utløst da Iran invaderte amerikansk territorium i november 1979.  Pga. svakhet og unnfallenhet i USA (under president Carter) kom det praktisk talt ingen reaksjon fra USA på denne okkupasjonen, en okkupasjon som innebar at 52 amerikanere ble holdt som gisler i innpå halvannet år. Gislene ble sluppet fri rett før USAs nyvalgte president Reagan skulle  innsette i januar 1981. Man kan lure på hvorfor Iran ikke ville fortsette å holde amerikanere som gisler mens Reagan var president.   

Ja, krigen mellom Iran og USA er en lav-intensitets-krig, men fred blir det kun etter en klar militær seier til en av partene, f.eks slik det ble i 1945. (Sammenlign med krigen mellom Israel og diverse arabiske/muslimske grupper; denne krigen har pågått kontinuerlig med varierende intensitet siden 1948, og vil fortsette til en av parten oppnår en militær seier.) 

Hva så med «blowback»? Man kan si at avlivingen av Suleimani var et blowback etter at den amerikanske ambassaden ble stormet, men det mange tenker på er at dette vil føre til enda flere Iran-støttede terrorangrep mot Vesten og USA. Ja, det kan skje.     

Men Iran har allerede brukt år på å planlegge og iverksette angrep på amerikanske soldater og andre amerikanske ressurser. De har også bygget opp sjiamuslimske militser i Irak for å følge den samme modellen som de har brukt i Libanon: å opprette en stat i en stat, som de bruker som en maktbase for å gjøre landet til en de facto-koloni i en iransk imperium. Og sommeren 2019 utført de en  rekke angrep på skipsfarten i Persiabukta og på saudiske oljeanlegg.

Det er all grunn til å tro at Iran vil fortsette å støtte terrorangrep mot Vesten, men det er også klart at tapet av den meget dyktige general Suleimani er et stort «setback» for Iran. 

Før vi avslutter vil vi kort kommentere et par av de punktene som kritikere av avlivingen har reist. 

Var dette en «utenomrettslig henrettelse»? De som hevder dette mener åpenbart at Suleimani skulle ha blitt stilt for retten. Men de som hevder dette blander sammen to fenomener, de blander krig og kriminalitet. Dersom en person er mistenkt for en forbrytelse bør han stilles for retten, og evt. dømmes dersom det fremlagte bevismaterialet viser skyld utover rimelig tvil skal han dømmes. Men disse regelen gjelder ikke i krig. I krig har man rett til å gjøre det som er nødvendig for å påføre fienden skade i stigende grad inntil fienden kapitulerer og enhver lyst fienden måtte ha til å fortsette krigen er brakt til opphør (slik USA og de allierte gjorde overfor Tyskland og Japan i 1945). Å ta ut fiendtlige soldater er klart innenfor det som er rimelig og forsvarlig i en krig, og å ta ut fiendens viktigste hærfører, bare rett og riktig.  

Var dette i strid med Folkeretten? «Folkeretten» er lite annet en et fint navn som settes på det som FN til enhver tid måtte mene. Og FN er sterkt påvirket av land hvor islam står sterkt,  

FN har i dag 193 medlemsland, og av disse er omtrent 130 utviklingsland som nærmest opptrer som én blokk når det gjelder å fremme egne interesser. Mange av disse landene er i Afrika, men gruppen inkluderer også de 57 land som er med i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). OIC har vedtatt sin egen menneskerettighetserklæring (Kairo-erklæringen), som kort sagt sier at enhver menneskerettighet er underordnet Allah, dvs. sharia er overordnet alle andre rettigheter. 

Vårt syn: henvisninger til «Folkeretten» er totalt irrelevante, slike henvisninger er som regel forsøk på å gi legitimitet til ellers uholdbare argumenter.  

Det USA gjorde var å avlive en høytstående general i et land de har vært i krig med siden 1979. Det USA kan kritiseres for er at de ikke gjorde dette langt tidligere.

«President Donald Trump ga ordren om å drepe general Soleimani. Både Bush og Obama hadde flere muligheter – men skal ha nektet å gjøre det samme.» 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/opma1j/israelsk-avis-bush-og-obama-nektet-aa-angripe-soleimani

Kan dette føre til en ytterligere eskalering av krigen? Ja, men man må merke seg at den ettergivenhet som USA har utvist siden 1979, og spesielt president Obamas politikk som innebar store bidrag til Iran for at de skulle være snille, ikke har vært spesielt effektiv. Et eksempel er store beløp overført til Iran etter at Iran løslot fire amerikanske gisler:     

«On Jan. 17, 2016, the day after four American detainees, including The Washington Post’s Jason Rezaian, were released, a jumbo jet carrying $400 million in euros, Swiss francs and other currencies landed in Tehran. That money purportedly was partial payment of an outstanding claim by Iran for U.S. military equipment that was never delivered. Soon after, $1.3 billion in cash followed.» 

https://www.washingtonpost.com/news/fact-checker/wp/2018/03/01/was-obamas-1-7-billion-cash-deal-with-iran-prohibited-by-u-s-law/

(Det er noe strid om hvorvidt denne historen er akkurat slik som den er fremstilt her, men artikkelen vi siterer virker troverdig.) 

Som sagt, gjengjeldelser fra Iran er lovet, og kan komme. Men disse må da besvares med enda større militær makt fra de som blir rammet, og Vesten bør bruke den militære makt som er nødvendig for å bringe angrepene til opphør.  

Vi nevnte innledningsvis at Libyas diktator Gadafi endret kurs etter angrepet. Gadafi ble med en viss rett av president Reagan beskrevet som «the mad dog of the Middle East» (selv om Libya ikke ligger i Midt-Østen). Gadafi var dog såpass rasjonell at han innså at det var lurest å stanse angrepene. Men faren er at mange i ledelsen i Iran er religiøse fanatikere, og disse er langt mindre rasjonelle enn «mad dog» Gadaffi, så det er mulig at Iran velger en annen kurs enn Libya gjorde i 1986. 

Men det er en stor fordel for Vesten at den beste generalen ikke lenger er med i ledelsen av Irans omfattende terrornetteverk, og at alle i ledelsen vet at de når som helst kan bli truffet av en rakett.    

    

Islam i FN 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE6aon/norge-har-oversett-at-islamske-land-har-sine-egne-alternative-menneskerettigheter-terje-tvedt

Generell artikkel

https://www.businessinsider.com/iranian-military-commander-soleimani-killed-in-airstrike-report-2020-1?r=US&IR=T

Kommentar: Drapet av Soleimani: Den største internasjonale bragden mot Iran

https://www.nettavisen.no/nyheter/drapet-av–soleimani-den-storste-internasjonale-bragden-mot-iran/3423904668.html

Sosiolog Halvor Foslis bok har undertittelen Norge i masseinnvandringens tid, og den er en stor og viktig bok. I den finner leseren praktisk talt alle fakta og argumenter som kan og bør tillegges vekt i den pågående debatt om innvandringen og dens konsekvenser (med et par viktige unntak som jeg kommer til). 

Fosli tar opp et enormt antall problemer som i den vanlige debatt tilskrives innvandringen, men han er såpass innsiktsfull og fair at han også 1) konstaterer at den egentlige utfordringen er islam, og 2) han nevner, men kun såvidt, det som er den eneste reelle løsningen på problemene.

Bokens hovedtittel er Mot nasjonalt sammenbrudd, og det er bokens tema: slik Norge (og alle andre vestlige land) er organisert, vil dagens, og de siste tiårs, innvandring føre til et samfunnsmessig sammenbrudd. Fosli sier rett ut at velferdsstaten ikke er bærekraftig med den innvandringspolitikken som er blitt ført de siste tiår, og at denne politikken fortsatt føres. Som sagt, boken er stappfull av fakta og argumenter som viser dette i en overbevisende grad.  

Jeg skal her dog ikke anmelde boken, jeg skal kun kommentere noen meget få av de mange viktige poengene som Fosli diskuterer. 

ISLAM

Fosli forstår selvsagt at det er islam som er det store problemet. Muslimer som kommer til Vesten vil i langt mindre grad enn andre innvandrere integreres i de sekulære samfunn de kommer til; de vil beholde sin religion, en religion som i detalj foreskriver hvordan dens tilhengere skal leve inkludert hvem de skal omgås, hvilke jobber de kan ta, hvilke meninger de skal ha om viktige spørsmål, etc. Men siden det er svært mye som er tillatt i Norge og i Vesten som muslimer finner uakseptabelt, vil dette føre til gnisninger. Fosli siterer en informant som beskriver dette slik: «Det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse» (s. 95).

Et annet sitat: «En psykolog i femtiårene sa det slik: «Hvis det er noe som bekymrer meg, er det at muslimer ikke vil være venner med ikke-muslimer»» (s. 338).

Ja, det finnes reformvennlige muslimer, men de vil ikke kunne få betydelig innflydelse. Fosli sier dette om reformvennlige muslimer som åpenbart tror at de kan reformere islam: «Konvertitter [til islam] som Lena Larsen og Linda Noor er både som norske og som kvinner lettvektere, og har selvsagt ingen mulighet til å definere islam globalt. Når de allikevel fronter en humanistisk islam må vi andre skjønne at dette er et lite lokalt revynummer, ikke en oppsetning på hovedscenen» (s. 223).    

Fosli siterer en fiktiv samtale om bakgrunnen for islams styrke: «Jo mer jeg lærer om islam, jo mindre synes jeg om den. Uflaks med den oljen. Hvis ikke hadde de sittet på kamelene sine…» (s. 211). Foslis poeng her er at araberne er rike pga. oljen som ble funnet i områder som i dag utgjør land som Iran, Irak, Saudi-Arabia, Kuwait, etc. Inntektene fra oljen benyttes av regimene i disse landene til å finansiere et overdådig luksusliv for eliten, og for å spre islam over hele verden. Hvis disse landene ikke hadde hatt denne enorme kapitalen ville denne spredningen ikke ha kunnet skje. Fosli nevner dog ikke det viktigste poenget: denne oljen ble funnet og utvunnet av vestlige oljeselskaper, og oljen var derfor disse selskapenes eiendom. Dessverre lot disse selskapene, og regjeringene i de landene som disse selskapene hørte hjemme i, arabiske sjeiker ekspropriere denne oljen. Grunnen til at disse arabiske landene er blitt rike på olje er altså at de stjal den, og at de som ble frastjålet den, fant seg i det. De som lot set bestjele lyttet til bla. Jesus, som som kjent sa følgende: «Vil noen ta skjorten din, la ham få kappen også», og til andre tenkere som forfektet den samme altruistiske etikken. Hadde de vestlige regjeringene beskyttet oljeselskapenes eiendomsrett ville denne kapitalen bli brukt til å heve velstanden i alle land som respekterte eiendomsretten, og ikke, som i dag, til å spre en før-middelaldersk ideologi som vil ødelegge all sivilisasjon og all velstand.   

Fosli konstaterer som et uomtvistelig faktum at islams stilling i Norge er blitt sterkere de siste årene, og det er unødvendig å gjengi eksempler som bekrefter dette; de er overalt. Men jeg vil her benytte anledningen til å fortelle om et eksempel som hører med her, men som jeg aldri har sett omtalt noe sted i den heldigvis stadig voksende litteraturen som omtaler islams økende innflydelse i Norge og i Vesten. I årene omkring 1990 arrangerte en gruppe diskusjonsglade og beleste unge menn hver lørdag formiddag en standsaksjon på Egertorget i Oslo. Gruppen gikk under navnet Hedningesamfunnet, og de så det som sin oppgave å kritisere kristendommen. De delte ut brosjyrer og andre trykksaker med titler som «Kristendummen», de solgte tegneserier som gjorde narr av Jesus, og de diskuterte med alle som hadde lyst. De morsomste diskusjonene foregikk mellom hedningene og de mer bokstavtro kristne; da ble det alltid temperatur i diskusjonene, og hedningene ble lovet at de ville komme til å tilbringe evigheten på et svært varmt sted. Diskusjonene var alltid fredelige og egentlig ganske godmodige, og ingen ble virkelige uvenner. Dette var lite annet enn et hyggelig og berikende innslag i bybildet. Men så begynte det å komme muslimer til Norge, og det ble flere og flere av dem. De godmodige norske hedningene tenkte da, naturlig nok, at de burde utvide sin målgruppe fra bare kristne til også å inkludere muslimer. Så de satte seg inn i Koranen og Hadith, de laget noe materiale med kritikk av islam, og så frem til å diskutere med muslimer lørdagene fremover. (Senere ble det fra dette miljøet utgitt en bok med tittelen Allahs lille brune, en samling groteske sitater fra Koranen og Hadith.) Men dette varte ikke lenge, praktisk talt med en gang etter at de begynte å kritisere islam kom det så mange trusler om vold mot hedningene fra tilhengerne av fredens religion at Hedningsamfunnet måtte gi opp sine forsøk på å diskutere med dem. Dette hyggelige innslaget i bybildet i Oslo ble altså avsluttet pga. trusler om vold fra muslimer. Dette er enda et eksempel på at der islam blir sterkere blir friheten mindre. (En av mine bekjente var involvert i Hedningsesamfunnet, og det var han som fortalte meg om denne utviklingen.)   

Et av kapitlene i Foslis bok heter «Sammenstøtet mellom islam og Europa» og det er ikke overraskende bokens lengste kapittel.  

GENERELT 

Fosli diskuterer så og si alle problemer som gjerne knyttes til dagens innvandring. Noen sitater: «Et rikt land som mer eller mindre går over fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn, kan ikke invitere inn hundretusenvis av ordinære eller funksjonelle analfabeter. Det ender med at disse slåss mot de som faller igjennom i kunnskapssamfunnet. Det ender, for å si det stygt, i at alle opptrer som kjøtere. Som krangler om de beina som samfunnet slenger til dem» (s. 245).    

Det er satt i verk en rekke offentlige tiltak for å integrere innvandrerne: «[Erfaringer fra] Malmö viser at 40 år med milliardsatsing på mangfold og inkludering bare har utvidet de sosiale problemene og inkluderingen» (s. 256).   

«Migrasjonen til Europa fra Asia og Afrika fører til et voldsomt press på mottakslandene, på mange nivå: på alle de vanlige lønnsmottakerne …. som er tynget ned av skatter og avgifter, pensjonister som lever under fattigdomsgrensen, [samtidig som mange innvandrere lever godt på offentlige trygder og en betydelig andel av den opprinnelige befolkningen ender opp som ofre for kriminalitet, f.eks.] britiske skolejenter i ressursfattige familier som ender som offer for organisert neddoping og voldtekter. Innvandringen har i sine verste konsekvenser ganske riktig karakter av omvendt kolonisering» (s. 278).

Men også ressurssterke mennesker kommer til Europa: «Det er et brain drain fra fattige, mislykkede land til rike land, satt i system. De som bør lede an i utviklingen av egne land, flyttes [av hjelpeorganisasjoner] til nye liv i Vesten … De virkelig heltene er [ikke de som flytter til Vesten, men] unge menn og kvinner som har råd til å søke lykken i Vesten, men som velger å bli … for å bygge landet» (s. 283).         

Innvandringen til Norge koster enorme beløp. «Perspektivmeldingen legger til grunn at hver flyktning over livsløpet koster minst seks millioner. Siden 2012 har Norge tatt imot 114 000 flyktninger og familiegjenforente og pådratt oss statsfinansielle forpliktelser på rundt tusen milliarder kroner …» (s. 364). Beregninger viser at av statsbudsjettet brukes ca 250 mrd kr hvert år på innvandrere (inkludert flyktninger og asylsøkere); noe som er mer enn 1/6 av statsbudsjettet, som  i år er på ca 1400 mrd kr. Pga. inntektene fra oljevirksomheten (som er en indirekte beskatning av de som bruker oljen, dvs. på de som bruker olje og bensin til transport, til oppvarming, etc.), kan staten bare hente inn disse pengene fra oljeinntektene. Dette gjelder oljelandet Norge; andre land som ikke har olje tar opp lån og blir mer og mer forgjeldet. Men også kommunene får store utgifter pga. innvandringen (det er kommunene som etter statlige pålegg må tilby mange av de goder som staten har bestemt at innvandrerne skal ha tilgang til), og kommunene kan ikke bare hente inn oljepenger; kommunene må ta opp lån. Mange kommuner har da etter hvert fått kolossal gjeld. 

Jon Hustad skrev dette om kommunenes gjeld i Dag og Tid 16/8-19: «Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. [fordi kommunene fikk ytterligere overføringer fra staten ] …. I 2000 hadde kommunane totale inntekter på 224 milliardar. I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene. Korkje eldrebylgja eller fødselstal kan forklara utviklinga. Nordmenn får stadig færre born, og det har vore ein samla nedgang av personar på over 80 år i denne perioden, sidan nordmenn fekk få born i den vanskelege mellomkrigstida. No byrjar derimot talet på eldre å stiga kraftig, sidan den store etterkrigsgenerasjonen vert eldre. Gruppa med nordmenn på over 80 år kjem til å vekse fram til omlag 2050. Kommunane skal gjennom 30 uår, men i staden for å nytta dei særs gode åra frå 2000 av, har dei altså auka både konsumet og gjelda til dels dramatisk. Og det sjølv om demografi er ein nokså eksakt vitskap». Hustad sier at hverken eldrebølgen eller fødselstallene forklarer den økede gjelden. Hva kan da være årsaken? Fosli kommer inn på dette, med utgangspunkt i Oslo.  

«Gjelden til Oslo kommune gikk fra sju milliarder i 2004 … og er beregnet til 67,7 milliarder i 2021. Innvandret befolkningsvekst er den store driveren generelt for kommunal gjeldsvekst» (s. 112). Til sammenligning:  Oslo kommunes budsjett er på ca 77 mrd kr. 

Videre fra Fosli: «Norsk asylpolitikk kan oppfattes som en stående invitasjon til verdens fattige og undertrykte om gratis bolig og livslang økonomisk trygghet, ikke bare for asylsøkeren selv, men også for familien, og på sikt for en større del av slekten gjennom henteekteskap. Det er et tilbud som mange er interessert i» (s. 222). Dette vil naturlig nok koste penger – og disse hentes fra norske skattebetalere.   

Det er ikke bare offentlige aktører som bidrar med ulke tiltak. «Røde Kors har 380 lokale foreninger, 50 000 frivillige, 150 000 medlemmer. Integrering [av innvandrere] er blitt den største aktiviteten i Røde Kors…» (s. 230).  

Men svært få av de som er involvert i å legge forholdene til rette for innvandrerne er opptatt av økonomien og bærekraften i denne innvandringen: Fosli deltok på en dialogkonferanse om innvandring i Trondheim i april 2019, og av de mange foredragsholderne var det «ingen som snakket om bærekraft for norsk økonomi, absorpsjonsevnen i lokalsamfunnene eller tåleevnen til norsk kultur» (s. 232). 

FOSLI ER TILHENGER AV VELFERDSSTATEN

Fosli nevner et alternativ som kan benyttes for å innskjerpe prosessen med innvilgelse av statsborgerskap. «En kreativ idé formulert av Høyremannen Simen Sandelien er at man innvilges statsborgerskap av en slags jury». Denne juryen på ca 20 personer skal intervjue den som søker om statsborgerskap, og «hvis mer enn to av disse tyve etter hemmelig avstemning vurderer [søkeren] som unorsk, blir han ikke innvilget statsborgerskap» (s. 299-300). Fosli synes åpenbart at en slik jury-ordning for innvilgelse av statsborgerskap er en god idé: «Sandelien er blant dem som tenker nytt i Høyre på dette politikkområdet».

Ja, vi kan være enige i at dette er en ny idé. Men er det en god idé? Bare for å ta et par poenger: Hvem skal sitte i en slik jury? Hvem skal velge ut de som skal sitte i en slik jury? Hvilke meninger har disse om de siste tiårs innvandringspolitikk? Er de som blir valgt ut villige til å bruke sin tid på dette? Hvor mye tid skal de bruke på hvert intervju? Hvor mange slike søkere skal de intervjue i hver økt? Som kjent, jury-ordingen ble fjernet fra det norske rettsapparatet, hvor den virkelig hører hjemme, fra 2018. Og dessuten: Vil man kunne bli valgt – eller vil man bli valgt? – til å sitte i en slik jury hvis man er medlem av FrP eller av Demokratene eller har gitt pengebidrag til Resett? Dessuten, et slikt apparat vil kreve både store kostnader og et stort byråkrati. Vårt syn er at forslaget er meget uklokt. At et slik forslag kommer fra Høyre er bare som man kunne forvente.     

Hvordan bør da statsborgerskap oppnås? Vi er tilhengere av noe som ligner den amerikanske modellen, som innebærer at søkeren først må bestå en prøve – på norsk – i norsk samfunnsliv og historie, og så må gjennomføre en edsavleggelse hvor han sier at han vil følge Norges lover. Alvorlige lovbrudd vil da innebære at statsborgerskapet blir trukket tilbake. 

Fosli er tilhenger av velferdsstaten, og mener at den kan være bærekraftig: «En omfordelende velferds- og nasjonalstat er nødt til å være ekskluderende om den skal overleve» (s. 306). Vårt syn, som vi har har redegjort for en rekke ganger, er at en velferdsstat ikke kan overleve, uansett. Kort oppsummert: Velferdstaten innebærer at man skal betale litt skatt til det offentlige, og så skal man til gjengjeld få mer eller mindre gratis alt som er viktig: skole, helsetilbud, infrastruktur, kultur, pensjoner og trygder, etc. Videre, gjennom et progressivt skattesystem skal det skje en utjamning. Men det som vil måtte skje i dette systemet er at skattene vil øke, statsgjelden vil øke, byråkratiet vil øke, kvaliteten på de offentlige tilbud vil synke, kriminaliteten vil øke, driftige follk flykter til land eller bransjer med lavere skatter og mindre byråkrati, etc. Dette må ende med sammenbrudd – også hvis innvandringen er liten. 

Stor innvandring av personer som nærmest er helt uproduktive, og som derved lever på trygder og pensjoner finansiert av skattebetalerne, vil bare fremskynde sammenbruddet; dvs. det vil ikke forårsake sammenbruddet.  

ETIKKEN

Fosli nevner en rekke eksempler som viser at et betydelig antall innvandrere som er blitt assimilert og i betydelig grad har tatt til seg den norsk kulturen, ofte med betydelig fare for dem selv. Men det finnes også andre som ikke vil assimileres, og som ser ned på det norske og hyller sin opprinnelige ideologi. Fosli ser ut til å være overrasket over at den norske eliten nærmest forakter de som velger å ta til seg norske verdier, men hyller de som ikke vil assimileres. Eliten ser ned på den assimilerte somalieren Shurika Hansen som skriver i Resett, men beundrer den fortsatt hijabrukende somalieren Sumaya Jirde Ali. Ali har til og med blitt tildelt flere priser, bla. «Årets Bodøværing», «Zola-prisen», «Årets Stemme», og Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris for 2018. Hun er altså en hijabbrukende muslim, og har aldri vist spesielt mye respekt for personer som har andre meninger enn de hun selv har. (Hun er også blitt utsatt for omfattende hetsing, noe vi selvsagt tar sterk avstand fra, men hun har jo selv også hetset meningsmotstandere, f.eks. Sylvi Listhaug.)  Shurika Hansen har så vidt vi vet aldri blitt tildelt noen priser.   

Fosli: «Der Shurika Hansen knytter seg til ordinær, vestlig politisk diskurs, basert på universelle verdier og økonomisk interessekamp slik den utspiller seg i en nasjonal, norsk kontekst, knytter Sumaya seg tett til identitetspolitikk, der hennes kjønn, religion, etnisitet blir det mest definerende for hvordan hun skal oppfattes, hvorfor hun og andre som ser ut som henne, diskrimineres, og hvorfor hun skal respekteres. Mørk hudfarge er i seg selv noe bra, det er en moralsk egenskap.» (s. 316). 

Et annet eksempel i samme gate er det som skjedde med den pakistansk-norske artisten Deepika, som brøt med sitt islamistiske opphav og skapte kunstneriske uttrykk som ikke var i samsvar med kravene i sharia. Hun fikk da liten støtte i Norge og måtte rømme til England pga. trusler mot henne fra familien og andre i Norge. Også hun ble altså sviktet av den norske eliten. Hun «forlot Oslo og Norge etter grove voldstrusler fra det norsk-pakistanske miljøet. Samfunnet klarte ikke å beskytte en ung jente med muslimsk bakgrunn som gjennom selvstendige, personlige valg viste at hun hørte til i landet» (s. 282). Men eliten ignorerer slike ting og sier allikevel at Norge er verdens beste land. Deepika fikk heller ikke noen priser i Norge så vidt vi vet.

Fosli kommer ikke inn på årsaken til at eliten tar avstand fra det norske (egentlig er det i hovedsak Vestens ideer som menes når det snakkes om Norges verdier) og støtter de mer primitive krefter blant innvandrerne, dvs. eliten støtter heller de mer bokstavtro muslimer enn de mer sekulære muslimer. Grunnen er at de grunnleggende ideer som dominerer hos eliten i Norge (og i alle andre land Vesten) er i strid med de ideer som ligger til grunn for Vesten sivilisasjon. De ideer som dominerer hos eliten ligger faktisk nært opptil de ideer som islam bygger på. Kort oppsummert:  Vesten bygger på individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for eiendomsretten, individuell frihet, sekularitet, skille kirke/religion//stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat – dvs. rasjonelle ideer. Det som skapte Vesten og den velstand som der etter hvert ble mer og mer utbredt var først en bred oppslutning om disse ideene, og deretter en implikasjon av disse ideene i organiseringen av samfunnene. De ideer som dominerer hos eliten i dag er de stikk motsatte av disse rasjonelle ideene; eliten er tilhenger av kollektivisme, selvoppofrelse, statlig styring, en statskontrollert økonomi, etc. (Disse ideene kommer fra Platon, Rousseau, Kant, Hegel og Marx, og enkelte andre mindre figurer som Auguste Comte og Saint-Simon). Eliten er da naturlig nok sterkt venstreorientert, og sosialismen og islam er to alen av samme stykke. Det er derfor eliten forakter folk som Shurika Hansen og hyller folk som Sumaya Jirde Ali.     

Hvem utgjør i dag denne eliten? Fosli har en liste på side 357: «NRK-folk, skuespillere, redaktører, kommentatorer og journalister i de store avisene, NGO-ansatte, forfattere og forlagsfolk». Hvorfor han ikke også tar med politikerne i de store partiene, akademikere, byråkrater og lærere på denne versting-listen er noe overraskende.    

Fosli siterer, og ser ut til å dele, en svært overraskende påstand som finner man i en note på side 422. Her siteres en mainstream-økonom (Knut Røed), som i det Fosli gjengir sier noe som er opplagt feil. «Ingenting i økonomisk teori eller empiri tilsier at høyere innbyggertall i seg selv øker det generelle velstandsnivået …. Arbeidsinnvandringen øker produksjonen, men samtidig øker også etterspørselen [dvs. forbruket]». Det som påstås her er som sagt opplagt feil. Det er feil fordi en økning av arbeidsstyrken også øker spesialiseringen/arbeidsdelingen, og når spesialiseringen øker så øker også produktiviteten og derved øker produksjonen ….. Nå kan vi ikke kun ut i fra dette si at Røed tar feil her. Jeg har lett etter originalkilden uten å finne den (død lenke), så det er mulig at Røeds kontekst er slik at det han sier er riktig, men slik det er gjengitt av Fosli er det faktisk helt feil: i en noenlunde fri økonomi vil en økning av befolkningen øke produksjonen mer enn befolkningsøkningen. For å tydeliggjøre dette med et talleksempel: dersom befolkningen øker med 50 % kan produksjonen pga. styrket spesialisering øke med 70 %. 

Og for å ta med et annet nærliggende poeng her: enkelte hevder at Vest-Europa trenger arbeids-innvandring pga. en aldrende befolkning. Dette poenget er feil fordi de yngre arbeiderne som kommer til Europa blir jo også eldre etter hvert ….. Problemet med en aldrende befolkning skyldes helt andre ting, f.eks. at de statlige pensjonssystemene i disse landene er laget slik at de ikke er bærekraftige og ikke kan endres i takt med utvikling i befolkning og levealder (se f.eks. de nylige omfattende protestene i Frankrike etter forsiktige forslag om å heve landets svært lave pensjonsalder), at færre får barn fordi de ser at fremtiden ikke er spesielt lys, og kanskje også fordi enkelte feminister har pushet en kvinnerolle som innbærer en nedvurdering av morsrollen.  

DET SOM GIR AVKLARING

Fosli sier korrekt om det som knuste nasjonalsosialismen og fascismen i Europa i 1945: at «Den fascistiske ideologien trengte et ødeleggende militært og moralsk nederlag, slik at enhver [videre kamp og erobringslyst fra nasjonalsosialister og fascister] ble meningsløs». (s. 152). 

Fosli trekker dog ikke den opplagte konklusjon av dette: for å stanse islamismens videre innflydelse må islamismens fyrtårn – først og fremst regimene i Iran og Saudi-Arabia, men også grupper som Boko Haram, Taliban, alQaida, Hezbolla, IS, mfl. – påføres ødeleggende militære og moralske nederlag. Den innflydelse islamismen har i Vesten vil opphøre når at disse fyrtårnene slukkes for alltid, og dette kan kun skje ved at disse blir påført et fullstendig knusende militært nederlag. Alle ser problemene som et stort innslag av islam i Vesten fører til, så hvorfor gjør vi, dvs. hvorfor gjør Vestens ledere, ingenting? De gjør ingenting dels fordi de ikke vil innse at islam er årsaken til problemene, dels fordi de i stor grad deler de grunnverdier som islam står for, og dels fordi de ikke  har den moralske styrke som må til for å eliminere regimene i Iran og Saudi-Arabia. (At Vesten fortsatt har den militære og økonomiske styrke til å knuse disse regimene er opplagt.)       

Fosli kommer inn på et teoretisk poeng som er svært viktig. Fosli sier korrekt at kirken hele tiden har sagt at den altruistiske etikken som Jesus forfekter i Bergpreken ikke er en oppskrift som kan benyttes i praktisk politikk. (Det som det siktes til er det Jesus sier i Bergpreken: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.»)

Men hvordan henger dette sammen med vårt syn, et syn som sier at det nettopp er denne etikken som ligger til grunn både for sosialismen og for sosialismens noe mildere variant, velferdsstaten? Her er Foslis formulering: «At oppofrende personlig etikk, radikal kristen etikk, omtrent umulig i alle sine ekstreme krav selv på individnivå, ikke kan legges til grunn for sosialetikken eller politiske valg, har vært velkjent teologi i lang tid». «[Når kristne har stått i fremste linje for en liberal innvandringspolitikk] forsøker de å realisere himmelen her på jord, en fristelse som ansvarlige teologer og kirker alltid har advart mot» (s. 287). 

To ting til dette: Fosli sier at «ansvarlige teologer og kirker» alltid har ment at den kristne etikken ikke kan praktiseres, noe som er verd å merke seg. Men det andre poenget er viktigst. Hvordan kan en etikk som praktisk talt alle forstår ikke kan praktiseres, og som sterke krefter advarer mot, få så sterk innvirkning på politikken? 

De fleste kjenner til oppfordringen «gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør!». Poenget er at det et lettere å være altruist i ord enn i handling; dvs. det et lett å oppfordre til altruistiske handlinger selv om det er vanskelig eller nær umulig å utføre altruistiske handlinger, i hvert fall på en noenlunde konsekvent måte over tid. Få er altruister i sine egne daglige liv, selv om de holder altruismen som et ideal. (La meg også ha nevnt at en slik holdning direkte oppfordrer til umoralsk oppførsel fordi  det å holde høyt et moralsk ideal som er umulig å følge, egentlig er en direkte oppfordring til umoral). Men i en gruppe eller i et demokrati, hvor ordet, dvs. det man sier eller det man stemmer for i valg, ligger til grunn for det som skal bli gjort, vil altså det som blir vedtatt politikk være langt mer altruistisk enn noen praktiserer i sine egne liv (hvis altså altruismen som ideal står sterkt i kulturen). 

For å rekapitulere dette viktige punktet: sosialismen og velferdstaten har stor oppslutning og er blitt innført i en rekke samfunn fordi den etikken de byger på, altruismen, har stor oppslutning i disse landene. Enhver vet at altruisme i eget liv vil føre til fattigdom og det som enda verre er, men når han skal avgi stemme ved valg ser han ikke like klart de negative konsekvensene av en altruistisk politikk, og derfor stemmer han for en altruistisk politikk: alle sier jo at altruismen er et etisk ideal og alle vil jo – i hvert fall i ord – være moralske mennesker. 

Det burde være tydelig at problemene som tillegges innvandringen skyldes velferdsstaten (et system hvor man har rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning). Men som sagt, Fosli nevner noen steder de som er den reelle løsningen. Første gang på side 120: «Men det er klart, dersom man ønsker en liberalistisk stat med redusert [statlig] velferd og større sosiale forskjeller kan migrasjonen øke.» Jeg har skutt inn ordet «statlig», det var ikke med hos Fosli. Men han burde ha tatt det med; Fosli vet at i et liberalistisk system vil det finnes private, frivillig finansierte  velferdsordninger.       

Andre gang på side 127: «Et mulig alternativ er en tilbakevending til nattvekterstaten, altså en avvikling av kollektiv, offentlig velferd, og at alle må passe på seg selv og sin familie  – og sin klan». Igjen, i et slikt system finnes det privat veldedighet. 

Tredje gang på side 339: «Stor innvandring til en liberalistisk nattvekterstat trenger ikke være et problem, men tvert imot en fordel».   

 Det ser altså ut som om Fosli ser hva som er den reelle løsningen på det mange beskriver som problemer forbundet med innvandring, men av en eller annen grunn går han ikke dit. Løsningen er å ha et fritt samfunn, dvs. et samfunn hvor staten kun beskytter borgernes frihet og ikke gjør noe annet. I et slikt samfunn er det ingen statlige støtteordninger man kan utnytte, og det er ingen statlige  reguleringer man må følge; det som gjelder er eiendomsretten. I et slikt samfunn er det opp til den enkelte bedrift å ansette hvem den vil – om de ansatte da vil bruke hjiab eller må i be i retning Mekka fem ganger om dagen er da noe som staten ikke blander seg opp i. Det viktige element her er frihet, individuell frihet, som er retten for ethvert individ til å disponere seg og sitt (sin kropp, sin eiendom og sin inntekt) slik det ønsker. Dette innbærer at staten ikke praktiserer den ettergivenhet overfor kriminelle slik dagens stat gjør, dagens kriminalpolitikk er forøvrig en implikasjon av den samme etikken som ligger til grunn for sosialismen og for velferdsstaten: altruismen. 

De problemene Fosli beskriver skyldes velferdsstaten, og ettergivenhet overfor kriminalitet. I et fritt samfunn, hvor staten kun beskytter borgernes frihet og ikke deler ut hverken støtteordninger eller løyver eller konsesjoner, og straffer strengt de som begår reell kriminalitet, vil de problemene som Fosli beskriver ikke lenger finnes. Men et fritt system bygger på andre grunnideer enn de som dominerer i dag. I dag dominerer det syn at kollektivisme, selvoppofrelse, statlig styring, en statskontrollert økonomi, er moralske goder – og resultatet av disse ideene ser vi omkring oss. Det som må til for at vi skal komme på rett kurs er at dagens dominerende ideer byttes ut med individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for eiendomsretten, individuell frihet, sekularitet, skille kirke/religion//stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat. Ja, det er langt dit, men  dette er den eneste vei som ikke fører til det som er tittelen på Foslis bok: et nasjonalt sammenbrudd.   

 

https://www.haugenbok.no/Mot-nasjonalt-sammenbrudd/I9788275192262

Sverige har i løpet av et par generasjoner gått fra å være ansett som verdens aller beste land til å bli Vestens verste land, og noen har ikke helt uten rett beskrevet dagens Sverige som noe nær en «failed state». Utviklingen er styrt av politikerne, men som det ganske korrekt heter, et folk får de politikere det fortjener. Politikken som føres i et land er alltid en praktisk implikasjon av de grunnleggende verdier og prinsipper som dominerer i befolkningen og som de fleste slutter opp om, dvs. at de politiske implikasjonene av de ideene som folket slutter opp om er den politikken som er blitt ført. Mao., svenskene er selv skyld i den utviklingen som har skjedd. Sagt enda tydeligere: svenskene selv har ansvaret for at Sverige er gått fra å være ansett som verdens beste land til å bli et land med en kolossal kriminalitet, og med enklaver som er rene anarkier, dvs. hvor ulike ikke-statlige grupper praktiserer sin egen justis (med tilstrekkelig oppslutning fra den lokale befolkningen til at dette er mulig), og at disse gruppene reellt sett har konkurrert ut det svenske politiet mht. håndhevelse av hva som er gjeldende lov og rett i området.    

Vi skal om litt skissere en forklaring på hvorfor det er gått slik, men først vil vi si litt om grunnen til at det ble mulig for Sverige å bli betraktet som verdens beste land, og deretter gjengir vi et lite utvalg sitater om utbredte holdninger blant svensker, og om hvordan tilstanden er. 

Sverige hadde i en lang periode en ganske fri økonomi (lave skatter, få reguleringer, få gratistilbud fra staten) samtidig som rasjonelle verdier sto sterkt i kulturen, og dette førte til en enorm velstandsvekst. 

I perioden 1850-1950 ble inntekten per capita åttedoblet mens befolkningen ble doblet, barnedødeligheten falt fra 15 % til 2 %, forventet levealder økte med ca 30 år, gjennomsnittlig arbeidsuke gikk ned fra 70 timer til 43 timer, industriarbeideres reallønn økte med 567 %. Etter annen verdenskrig ble velferdsstaten innført for alvor, med stigende skattetrykk, flere offentlige tilbud, flere reguleringer av næringslivet, etc. Dette skjøt ytterligere fart utover 70- og 80-tallet, hvor skattetrykket steg til i gjennomsnitt 50 til 75 %, med 88 % som høyeste marginalskatt for ansatte. Det var da det alvorlige skiftet i utviklingen kom: Fra 1950 til 1990 ble det opprettet 1 200 000 nye jobber i offentlig sektor, mens antallet jobber i privat sektor ble redusert med 40 000. I perioden 1975 – 2000 økte antall jobber i Sverige med 2,2 % (til sammenligning: økningen i antall jobber i USA var 57 %). (Kilde: Carl Svanberg: «What about Sweden?», foredrag OCON 2013, ARI eStore). 

En rekke glimrende firmaer gjorde Sverige til en beundret industrimakt: Volvo, Scandia Vabis, IKEA, Ericsson, Electrolux, m.fl., og disse seilte videre på den suksessen som var oppnådd i Sveriges frie periode, også etter at friheten ble mer og mer innskrenket fra ca 1970.    

Sverige ble tidlig i denne perioden ansett som verdens beste land, med en rekke offentlige gratistilbud til alle innen barnehave, skole, helse, og pensjon. Men det så kanskje bedre ut enn det egentlig var – her forteller en innflytter om sine inntrykk:   

«I moved to Sweden with my 3 children predominantly for financial reasons, as my Swedish husband earned more, and my work was quite flexible. At first I loved what I saw – free education, beautiful and abundant nature – even in the cities, well designed communities with plenty of free facilities, many free community activities and a strong commitment to sustainability. However after living here a few years I began to notice that some things are very wrong and Sweden is not the paradise it appears to be at first glance. …. Whilst at first I believed the free schools, childcare and medical services were a great family friendly policy, on closer interaction in the system I realised this is a system of control and incompetence which is not leading to positive outcomes. Firstly, everyone is expected to take their children to daycare and go to work. There is no freedom of choice to look after your children, homeschool or rear your children according to your beliefs and values. Children are informed about endless rights, and have no obligations to behave in a respectful manner. Parents are powerless, teachers are powerless and getting an education in a Swedish school is a debacle … ».

Mer fra denne rapporten her: 

https://www.quora.com/What-are-some-bad-things-about-Sweden

Allkevel, «Sverige [har] høyest andel fattige i Norden».

https://www.document.no/2014/03/16/sverige-hoyest-andel-fattige-i-norden/

Kriminaliteten er blitt enorm. Sverige har i mange år hatt en svært mild kriminalpolitikk, med svært lave straffer for selv alvorlig kriminalitet. En drapsmann slipper ofte ut etter å ha sittet inne i kun seks år, og for ungdom under 18 er man svært uvillige til å bruke fengselsstraff i det hele tatt. 

«Trots det sätts inte ungdomar i fängelse innan de är 18 år» heter det i en informasjonbrosjyre utgitt av en skole i Stockholm:  

https://asogrundskola.stockholm.se/sites/default/files/so_7e_brott-och-straff_texthafte.pdf )

Kriminelle under 18 år blir i stedet for fengselstraff innbudt til samtaler, terapi og pizza med politiet. 

Slike ting er blitt nesten vanlige: «En julfest i en villa i Västerås angreps tidigt på lördagsmorgonen av beväpnade rånare. 20 festdeltagare blev rånade. – Det är vilda västern här i Sverige. Man blir rädd, säger en granne i villaområdet till Expressen. – Jag har aldrig hört talas om något liknande, säger Daniel Wikdahl, presstalesperson på polisen.» 

https://www.expressen.se/nyheter/bevapnade-ranare-tog-sig-in-pa-hemmafest/

«Under de senaste åtta åren har 38 personer skjutits ihjäl inom gängmiljön i Malmö. Men bara sex av ärendena har klarats upp, enligt siffror från polisen – Det är förkastligt, och vi måste bli bättre, säger polisens gängexpert Gunnar Appelgren.» 

https://www.aftonbladet.se/nyheter/a/naljgQ/bara-6-av-38-gangmord-har-klarats-upp-i-malmo

Antall voldtekter, drap, eksplosjoner, tyverier, etc, er i Sverige de siste årene nådd slike høyder at mange deler av Sverige er mindre trygge enn områder i primitive U-land, og det fortelles at det i enkelte store byer finnes områder hvor hverken politi, brannmenn, leger, eller annet utrykningspersonell våger gå inn i. Også i enkelte skoler er det mye vold, både mellom elever og fra elever overfor lærere. Et resultat:   

«Stadig flere svenske politifolk sier opp, dobbelt så mange sammenlignet med for fem år siden. I svensk presse skrives det om «poliskrisen» og ressurssituasjonen er prekær, ifølge politifolk selv.» 

https://www.aftenposten.no/verden/i/dV19q/svensk-politi-er-i-krise-antallet-problemomraader-oeker-mens-antallet-politifolk-gaar-ned

«Amnesty International: Sweden has the highest incidence of reported rapes in Europe but the lowest conviction rate, and worsening levels of violence against women, despite its good reputation for gender equality. A study commissioned by the European Union found that Sweden has the highest incidence of reported rapes in Europe. And an Amnesty International report on rape in the Nordic Countries was highly critical of Sweden for an abysmally low conviction rate for rape cases.»

https://www.greennet.org.uk/network/news/sweden-has-worst-rape-conviction-record-europe

«When three explosions took place in one night across different parts of Stockholm last month, it came as a shock to residents. There had been blasts in other city suburbs, but never on their doorstep. Swedish police are dealing with unprecedented levels of attacks, targeting city centre locations too. The bomb squad was called to deal with 97 explosions in the first nine months of this year.»

https://www.bbc.com/news/world-europe-50339977

«En mann ble torsdag kveld skutt i Uppsala. Senere samme kveld fikk politiet melding om skyting i Kristianstad i Skåne. -Vi fikk flere telefoner om at det var avfyrt skudd i Eriksberg. Vi dro dit med flere patruljer og fant en mann med skuddskader. Han ble kjørt til sykehus med ambulanse, sier pressetalsperson Tobias Ahlén i politiet i Uppsala»..

https://resett.no/2019/12/19/siste-minst-en-drept-i-angrep-mot-sikkerhetstjenesten-i-moskva/

Hvis man leter i alternativpressen finner man et stort antall oppslag som disse: «Asylsøkende voldtektsmann på frifot i Sverige tross utvisning og fengselsdom», «Mann drept under ran på restaurant i Sverige», «Regjeringen i Sverige anklages for å skjule innvandrerkriminalitet», «Sverige: Skole tvinger barna til å spise vegetarmat, barna nekter», «Stort jihadistmiljø i Sverige, men tabu å forske på det», «Politiet: Sverige er et «smörgåsbord» for kriminelle», «Invandrare får gratis körkortsutbildning på arabiska – äldreboenden läggs ned», «Love Pins introduced at Swedish ER [Emergency Room, dvs. legevakt] to combat violence against hospital employees». Etc. 

Men vi tar også med en link til denne artikkelen, som setter kriminaliteten i Sverige i en større og muligens mer nøktern kontekst:  

https://en.wikipedia.org/wiki/Crime_in_Sweden

Mye av denne kriminaliteten begås av innvandrere, og mange har gtt innvandringen skylden for utviklingen. Sverige er det land i Europa som har tatt imot flest innvandrere: Pr idag er om lag 30 % av befolkningen i Sverige av utenlandsk opprinnelse, og «Sverige har klart flest innvandrere, særlig flyktninger, både i absolutte tall og i forhold til folketallet». 

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-i-norge-sverige-og-danmark

Vi kommer tilbake til dette poenget.  

Svenske politikere er ofte ikke spesielt positive til Sverige og svenske verdier. Her er et sitat fra Mona Sahlin (som bla. har vært leder for Socialdemokraterna, Sveriges største parti): «Jag har ofta fått den frågan men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.»

https://www.svd.se/hur-svensk-kultur-reducerades-till-gnall

Tilsvarende har den konservative Frederik Reinfeldt, som var statsminister i perioden 2006-14, reellt sett sagt at Sverige i større grad tilhører innvandrerne enn det tilhører innfødte svensker: «Är det här ett land som ägs av dem som har bott här i tre eller fyra generationer eller är Sverige vad människor som kommer hit mitt i livet gör det till att vara och utvecklar det till? För mig är det självklart att det ska vara det senare och att det är ett starkare och bättre samhälle om det får vara öppet. – Vad är Sverige för land? Ägs det här landet av dem som bott här i fyra generationer eller de som hittat på någon gräns?» Se video her: 

https://www.youtube.com/watch?v=yTtht2r-L34

Vi kunne ha funnet langt flere sitater som ytterligere bekrefter det som vi har belagt ovenfor, men dette er ikke poenget i denne kommentaren, vårt poeng er hvorfor det er blitt slik, og det kommer vi til om litt. 

Den politikken som er blitt ført har hatt bred støtte i befolkningen. Det eneste store partiet som har et annet syn på noen få spørsmål er Sverigedemokratene; de er kritiske til innvandringen og til islam, men mener ellers akkurat det samme som alle de andre store partiene. De fikk ca 20 % oppslutning i sist valg. Dvs. at ca 80 % av befolkningen støtter den politiske kurs som er blitt ført de siste tiårene, inkludert disse partienes syn på innvandring og på islam.    

Sverige er et av de landene hvor påstanden om en kommende krise pga. menneskeskapt global oppvarming har størst oppslutning. Denne feilaktige oppfatningen har så stor oppslutning at svenskene har skapt begrepet «flyskam» – man bør skamme seg for å fly fordi man da slipper ut mye CO2, en gass som påstås å føre til kriseaktige tilstander over hele verden pga. oppvarmingen som den påstås å bidra til. Men svenskene driver ikke bare prat: de har de siste månedene har de redusert sine flyturer i betydelig grad:  

«For tredje måned på rad raser antallet som flyr innenlands i Sverige. Tall … viser at innenriks flytrafikk i september [2019] var ned med 5 prosent, sammenlignet mot samme periode i fjor. … Bare i august var innenriks flytrafikk i Sverige ned hele 10 prosent, mot samme periode i fjor. Også i juli, som er årets viktigste flymåned, falt flytrafikken med 11 prosent sammenliknet med juli 2018. Flyeksperten Elnæs setter det uvanlige store fallet i sammenheng med svenskenes utbredte flyskam, altså skam eller uvilje mot å fly på utslippene som flyreiser medfører. [Årsaken er dog neppe flyskam alene:] svensk økonomi er litt på hell. I tillegg så har flypassasjeravgiften slått inn og gjort flybillettene dyrere …» 

https://www.nettavisen.no/okonomi/sjokktall-for-svensk-flytrafikk—dette-er-veldig-uvanlig/3423857662.html

Men dette er i samsvar med et annet politisk prinsipp i Sverige: «Klimatmålen ska styra alla politiska beslut. Nu presenteras regeringens klimatpolitiska handlingsplan. Den innehåller 132 åtgärder och innebär att klimatfrågan ska genomsyra alla politikområden. – Med klimathandlingsplanen säger vi att all politik är klimatpolitik, säger Isabella Lövin (MP) till Expressen.»

https://www.expressen.se/nyheter/klimat/regeringens-plan-alla-ministrar-ar-klimatministrar/

Skolen mangler lærere: «De kommande fem åren måste skolor och förskolor rekrytera 77 000 heltidstjänster – drygt lika många som det totala antalet lärare i den kommunala grundskolan idag. – Det är inte möjligt, och det är en insikt som man måste ta till sig, säger Fredrik Svensson på UKÄ.»

https://skolvarlden.se/artiklar/nya-siffror-lararbristen-okar-alltmer

«Kjønnsdebatten raser i Sverige, hvor såkalt kjønnsløs oppdragelse er blitt mer og mer populær. Å bruke hen som pronomen for barna sine er ikke lenger uvanlig i Sverige, men noen tar det et hakk lenger. Barnefaren Linus sier til svensk TV4 at han ikke forteller folk hvilket kjønn barna har, melder svensk TV4,  ifølge TV2.no. Barna får heller ikke kalle ham pappa, men må si foreldre til ham.»

https://www.dagbladet.no/tema/forteller-ikke-barna-hvilket-kjonn-de-har/63339357

«Kirkemøtet i Svenska kyrkan har vedtatt å innføre en ny kirkehåndbok  … Flere av tekstene i den nye boken fører til at man innfører et kjønnsnøytralt gudsbegrep. Nådehilsenen i gudstjenestens innledning skal utvides med de to alternativene der «Faderen« endres til det mer kjønnsnøytrale Gud. … ».

https://www.dagen.no/Nyheter/2017-11-23/Svenskene-innfører-kjønnsnøytral-Gud-549422.html

Vi kunne ha gitt flere eksempler, men vi stopper her og går inn på årsaken til at alt dette har skjedd – nettopp i Sverige. (Alle andre velferdsstater i Nordvest-Europa har akkurat de samme problemene, inkludert Norge, Danmark, UK, Tyskland, Frankrike – for å nevne noen, men problemene i Sverige er tydeligere og forekommer i større omfang enn i de andre landene.) 

Så spørsmålet er: hvorfor er Sverige blitt så ille? Hvorfor ligger Sverige først i løypa som leder til velferdsstatens sammenbrudd? (Man kan si at land som Hellas og andre land i Syd-Europa også ligger dårlig an, men den historiske og kulturelle bakgrunn i det området er annerledes, og årsaker og virkninger er derfor noe annerledes enn i Sverige. En annen grunn til at vi er mer opptatt av Sverige er at vårt naboland ofte viser oss hvordan vi her i Norge vil ha det om noen år …. For mange år siden fantes det her i Norge et ordtak som lød slik: «Ingen reformer innføres i Norge før de har vist seg å være en fiasko i Sverige».)   

Men: hvorfor Sverige? Vårt syn er at det er fundamentale filosofiske ideer som bestemmer historiens gang. Ideer blir forfektet av en filosof (eller flere), de kommer så inn i kulturen via universitetene, via skolen, via pressen, via kulturlivet generelt, og blir så de meningene som alle har og som de altså har hentet fra skolen og avisene og bøkene de leste. (Det finnes enkelte individer som finner sin egen vei og som har egne meninger som avviker fra de som er vanlig, men de aller fleste er konforme og deler de oppfatninger som folk flest har. Denne prosessen hvor ideene går fra filosofen og ut i kulturen kan ta svært lang tid; den kan ta ett hundre år eller to hundre år – eller mer.  

Den som er mest innflydelsesrik her er den franske filosofen Jean Jacques Rousseau (1712-1778). Jeg siterer det jeg skrev om hans innflydelse i min bok Frihet, likhet, brorskap:   

«Rousseau hevdet i En avhandling om kunst og videnskap (1749) at fornuft, videnskap, teknologi og frihet hadde hatt en negativ innflydelse på menneskets moral. Videnskap, litteratur og kunst er ifølge Rousseau moralens største fiende: de skaper kunstige behov og gjør mennesket til en forbruker. Rousseau hevdet at mennesket bør leve som det opprinnelig levet, som en edel villmann. Uttrykket «tilbake til naturen» kommer fra denne holdningen. Sivilisasjonen – Vestens rasjonelle sivilisasjon – har ifølge Rousseau ødelagt mennesket og er menneskets største fiende. Det første skritt vekk fra den gode naturtilstand kom ifølge Rousseau med innføringen av eiendomsretten. «Den første som gjerdet inne et område og sa «dette er mitt», og fant at andre var dumme nok til å tro på ham, var den som grunnla [den ifølge Rousseau ødeleggende] sivilisasjonen». Rousseau var tilhenger av en totalitær styreform: all makt bør samles i hendene til én person, Lovgiveren. Hvert individ er først og fremst en del av Staten, og Staten har rett til å uskadeliggjøre enhver som ikke innpasser seg. Rousseau støttet sensur av upassende meninger, og han ønsket at Staten skal kontrollere hele det økonomiske og sosiale liv. Staten skal også bekjempe luksus og bykultur. Rousseaus forslag til den troskapsed som han ønsket at staten Korsika skulle kreve av sine innbyggere illustrerer dette: «Jeg gir meg selv, min kropp, min vilje og alle mine krefter til den koriskanske nasjon, og gir den full disposisjonsrett over meg og alle som avhenger av meg». Rousseau mente at kapitalismen – individuell frihet – er umoralsk fordi den belønner overfladiske egenskaper som kreativitet, utholdenhet og arbeidsomhet, og fordi den fører til sosiale forskjeller. Det viktige er ifølge Rousseau intensjon, ikke handlinger eller handlingers konsekvenser. Rousseau hevdet også at rettigheter ikke er gitt ut ifra menneskets natur, rettigheter gis til folket ved politiske vedtak etter de styrendes forgodtbefinnende. Som man kan se av Rousseaus ideer er det ikke overraskende at de førte til terror og diktatur. Det skulle være lett å konstatere at Rousseau ikke var noen renessansetenker, tvert imot. Han var den første betydelige tenker som forfektet ideer som innebar et brudd med renessansen og opplysningstiden. Senere tenkere fulgte tradisjonen fra Rousseau, de viktigste var Kant, Hegel og Marx, som alle var sterkt influert av Rousseaus ideer. …» (s. 374-375). Som det går frem av dette kan man med stor rett si at Rousseau er opphavsmann både til den moderne sosialismen og til miljøbevegelsen, og man kan lett se at den svenske modellen (etter den nokså frie perioden frem til etter annen verdenskrig) i stor grad er en implikasjon av Rousseaus ideer.

Vi må også ta med at sosialismen er lite annet enn en sekularisert kristendom, og den har tatt opp i seg en rekke sentrale kristne verdier: gi til de som ber deg om noe, rikdom og velstand er ikke et høyverdig moralsk gode («det er vanskelig for en rik mann å komme inn i himmelen», «samle eder ikke skatter på jorden»), tilgivelse er moralsk høyverdig, betal din skatt med glede eller i hvert fall uten å protestere («gi Gud det Guds er og Caesar det Caesars er»), adlyd autoritetene («den Gud har gitt et embede har han også gitt forstand»). Etc.              

Den franske revolusjon (1789), inspirert av Rousseaus ideer, endte i terror og militærdiktatur (under Napoleon), mens den amerikanske revolusjon (1776), inspirert av i stor grad individualistiske  og rasjonelle tenkere som engelskmannen John Locke og amerikaneren Thomas Jefferson, førte til stor grad av individuell frihet, kapitalisme og velstandsøkning. 

Rousseaus ideer fikk etter hvert stor innflydelse i hele Vesten (via Kant, Hegel og Marx), men det er en spesiell grunn til at de fikk svært stor innflydelse i Sverige. 

I 1818 ble Karl Johan konge av Sverige, og han var tidligere fransk general, under Napoleon. Når han ble konge av Sverige ble han og hans entourage et viktig samlingspunkt for den svenske eliten, og den fikk dermed en sterk innsprøytning av fransk kultur og franske verdier (inkludert slike ting som at franske omgangsformer ble innført, franske ord ble tatt opp i det svenske språket, etc.) og som antydet: den viktigste premissleverandør her var Rousseau. Ved at svenskene valgte en franskmann til konge, ble svensk kultur i stadig større grad infisert av verdier som i en sterk form ble formulert av Rousseau.     

Andre land i Nordvest-Europa ble ikke i samme grad infisert av Rousseaus ideer; man kan til og med si at ikke en gang Frankrike var like sterkt preget av Rousseau som Sverige var det etter 1945. Hvorfor ble Sverige mer infisert av Rousseau enn selv hans hjemland Frankrike (alle land i Vesten ble som nevnt infisert av Rousseau, men Sverige ble det i enda større grad enn de andre). Hvorfor? 

En betydelig årsak til dette var at Sverige var nøytralt under annen verdenskrig. Alle andre land i Nordvest-Europa var da alliert med  USA og UK, noe som betydde at elitene i disse landene i Nordvest-Europa hadde et nært samarbeid med elitene i UK og USA. Det var ikke bare toppfolk innen militærapparatet i disse landene som samarbeidet under krigen, også akademikere og politikere og intellektuelle og forfattere og forskere og pressefolk og studenter fra landene i Nordvest-Europa hadde et nært samarbeide med sine motparter i USA og UK. Disse ble da influert av personer fra USA og UK (disse landene hadde størst innflydelse fordi de var sterkest og sørget for den militære seier som kom i 1945). Eliten i USA og UK var mer påvirket av individualistiske og frihetlige og pro-kapitalistiske ideer enn de fra Nordvest-Europa, og disse ideene stammet fra  tenkere som engelskmannen John Locke og amerikaneren Thomas Jefferson. Det var disse folkene som, etter å ha mottatt impulser fra USA og UK på sine respektive arenaer, preget kulturen i sine egne land etter krigen, og dette medførte at landene i Nordvest-Europa fikk en motgift mot Rousseaus ideer. Dette svekket Roussaeus innflydelse og forsinket disse ideenes ytterligere gjennomslag. Siden den franske motstandsbevegelsen, og deler av det franske militæret, kjempet sammen med USA og UK, ble også deler av den franske eliten påvirket av eliten i USA og UK, og dette svekket noe Rousseaus innflydelse i Frankrike. Men Sverige var nøytralt under annen verdenskrig, og ble ikke utsatt for denne påvirkningen! Dette er, slik vi ser det, en svært viktig grunn til at Sverige i dag er så ille ute.   

La oss avslutte med følgende poeng som slik vi ser det støtter opp om det vi sier over. Tyskland før og under annen verdenskrig var det mest sosialistiske land i Europa (utenom Russland/Sovjet). Sosialismen stammer i stor grad som nevnt fra franskmannen Rousseau. Hvordan var da forholdet mellom Tyskland og Frankrike under annen verdenskrig? Halvparten av Frankrike var okkupert av Tyskland, mens den andre halvdelen ble styrt av en fransk regjering, Vichy-regjeringen, som hadde et nært og vennlig samarbeid med nasjonalsosialistene i Tyskland. Vi lar SNL fortelle: 

«Vichy-regjeringen var den franske regjeringen fra 1940 til 1944, under andre verdenskrig. Vichy-regjeringen styrte den delen av Frankrike som ikke var okkupert av Tyskland. Fordi hovedstaden Paris var okkupert, holdt regjeringen til i Vichy. I mai 1940 begynte tyskerne angrepet på Frankrike, og 22. juni ble Frankrike nødt til å undertegne en avtale om våpenhvile. Etter våpenhvilen la nasjonalforsamlingen ned den tredje republikk og gav marskalk Philippe Pétain all makt til å danne en ny regjering og nye institusjoner i Vichy. Vichy-regjeringen ble anerkjent internasjonalt som det legitime styret i Frankrike. Det hadde kontroll over den uokkuperte sørlige delen av Frankrike (frie sonen) og det franske koloniale imperiet. Vichy-regjeringen er kjent for sitt tette politiske, økonomiske og ideologiske samarbeidet med Tyskland. Det ledet en sterk nasjonalistisk «nasjonal revolusjon» basert på slagordene «arbeid, familie, fedreland». [Uthevet her] Samarbeidet med Tyskland gjaldt også for bekjempelse av motstanden mot tysk okkupasjon og deportasjonen av jøder til konsentrasjonsleirer. … I ettertid er Vichy-regjeringen husket som høydepunktet for den franske kollaborasjonen med Tyskland under andre verdenskrig. Den har også etterlatt flere politiske tiltak som fortsatt eksisterer i dagens Frankrike, som ID-kortet og minstelønn.»

Om innvandring: noen sier at problemene i Sverige skyldes innvandringen, og at de problemene som finnes ville ha vært unngått dersom innvandringen hadde vært minimal. Slik vi ser det er dette feil. Problemene skyldes ettergivenhet overfor kriminalitet, som innebærer svært milde straffer for kriminelle, og velferdsstaten, som innebærer at alle som har lovlig permanent opphold har rett til å bli forsørget på skattebetalernes regning. Det er dette som er årsaken til problemene. Men man bør legge merke til at premissene for sosialismen, og dens noe mildere variant velferdsstaten, er akkurat de samme premissene som ligger til grunn for ettergivenhet overfor kriminalitet, og at alle har plikt til å være med på å forsørge de som ikke kan eller ikke vil jobbe for å forsørge seg selv. Så den innvandringspolitikk som alle velferdsstater fører er kun en implikasjon av de ideer og idealer som ligger til grunn for velferdsstaten (blant disse finner vi kollektivisme, altruisme/selvoppofrelse, tilgivelse som ideal, etc.)        

Objektivistfilosofen John Ridpath kom en gang med følgende oppsummering av ideers viktighet: «Bad ideas kill». 

De menneskefiendtlige ideene som stammer fra Rousseau er som vi tydelig ser i ferd med å ødelegge den sivilisasjonen som fantes i Sverige. Og de andre landene i Vesten ligger ikke langt etter i løypa.   

Videoer

«Welcome to Sweden»

https://www.youtube.com/watch?v=3KSJY0c8QWw&feature=emb_logo

«Svenskdansk krim»

https://www.youtube.com/watch?v=B-92fMR_I20

«Våren på STV»

https://youtu.be/WW-1GiVWABo

«Emil»

https://www.youtube.com/watch?v=GuLsm7AKjbQ

I tider som disse er man utsatt for så mye påvirkning fra ulike hold at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

Vi ønsker derfor alle en god jul og et godt nytt år.

Russland innførte sosialismen etter et kupp i oktober 1917 (kuppet skjedde i den urolige situasjonen som oppstod etter den ytterst legitime revolusjonen i februar samme år da tsaren ble avsatt), og etter dette er den blitt innført på ulike måter i en rekke land – ved kupp, etter revolusjon, etter borgerkrig, etter valg. Den har alltid ført til fattigdom, elendighet, undertrykkelse, men den har allikevel ikke bare beholdt, men til og med økt sin oppslutning, spesielt blant det store antall unge, uerfarne og kunnskapsløse mennesker, i land som ikke har innført sosialismen fullt og helt. (Velferdsstaten er en modell som innebærer en gradvis innføring av full sosialisme.)    

Ifølge SNL er sosialismen «en betegnelse på et knippe politiske teorier og ideologier som går ut på at økonomisk ulikhet bør bekjempes, og at målet for samfunnsutviklingen bør være etableringen av et klasseløst eller egalitært fellesskap.» 

Mange som ikke har opplevd resultatene av sosialismen på kroppen, og som heller ikke er villige til eller i stand til å lære at historiens entydige budskap som er at denne ideologien har feilet hver eneste gang den er blitt forsøkt, anser åpenbart fortsatt sosialismens mål som et ideal. 

Vi tar for gitt at sosialister ønsker at samfunn skal være velstående, og at alle skal ha tilgang til alt de måtte trenge: « …til enhver etter behov», som det heter i sosialismens grunnleggende credo. Grunnen til at sosialismen allikevel alltid ender i fattigdom er at i denne ideologien finnes det ingen incentiver for produksjon, og velstand ikke bare forutsetter, men er produksjon.  

Noen sosialister ser ut til å være villige til å innføre sin ideologi med vold, mens noen vil at det skal skje fredelig, f.eks. gjennom valg. Men noen ønsker ikke å vente, og etablerer derfor frivillige sosialistiske samfunn. Det finnes en rekke slike eksempler fra de siste 150 år, men mest kjent er antagelig de israelske kibbutzene.

SNL: «Kibbutz, kollektivsamfunn i Israel, hovedsakelig basert på jordbruk, men også kombinert med industri og fiske. Kibbutzene er utviklet på grunnlag av de tidligere små pionerkollektivene i Palestina, kevuza, som spilte en hovedrolle i den sionistiske koloniseringen. De bygde opprinnelig på sosialistiske tanker om eiendomsfellesskap og full likhet (uten pengehusholdning) … Den første kibbutz ble opprettet i Deganya 1909, og fra 1920-årene ble kibbutz-bevegelsen sentral i arbeidet med å bygge en jødisk stat. Det foregikk en betydelig utbygging av kibbutzim etter opprettelsen av Israel i 1948, og rundt 1990 var det 270 kibbutzim med om lag 125 000 innbyggere. Senere er tallene gått noe tilbake. I 1993 stod kibbutzene for om lag 40 % av den israelske jordbruksproduksjonen.» 

Men hvordan er det gått med disse kibbutzene? En artikkel i The Spectator , skrevet av Johan Norberg, forteller om dette. Tittelen er «The rise – and disastrous fall – of the kibbutz», og den forteller blant annet følgende: 

Early versions of these communes were created by Zionist pioneers in the early 20th century, and they became popular after the foundation of the state of Israel. By 1950, 65,000 people lived in ‘kibbutzim’–more than 5 per cent of the population. And they remained popular until the 1980s.

The aims of the kibbutz–the forging of a collectivist mindset and the rearing of generations prepared to work for socialism and Zionism–are well-known. But what’s less known is the fate of the project: it turned out to be a complete, unalloyed disaster.

Joshua Muravchik, who has documented the rise and fall of the kibbutz, explains that the first sign of trouble in paradise was the revolt against collective child-rearing. To break the tyranny of the bourgeois family unit, children were raised in separate houses, where they lived and slept. Some enjoyed it, but others have described the terror of being ripped from their parents, left to the mercy of gangs of other children. Family ties were seen as the nemesis of perfect collectivism….

There was another powerful force that kibbutz utopians had not taken into consideration: women’s preference for choosing their own outfits. In a traditional kibbutz, clothes were deemed to be collective property. Dirty clothes were handed to a central laundry, and clean ones were handed out in exchange–but no tabs were kept on whose were whose. Women hated it and demanded cash allowances to buy their own clothes. As the pioneers warned, this opened up a Pandora’s Box of savage individualism. If you could own clothes, why not toiletries or furniture or even individual refrigerators?

There were other problems too. What happens when you can’t fire a slacker or reward someone productive? A scholar of kibbutz education, Yuval Dror, realised: ‘People like me who started as socialists concluded that you can work hard and get nothing while others don’t work hard. It is so unfair.’ Another kibbutz veteran concluded that his community was turning into a ‘paradise for parasites.’

The most talented and the hardest-working began to leave. This exodus was a devastating blow to the movement. The kibbutzniks thought that the first generation would be the most wayward, having been raised in a world tainted by selfishness and markets, but they believed that things would get easier as successive generations were raised within the system. As the pioneer Yosef Bussel wrote, there was a prevailing hope that ‘what we cannot achieve today will be achieved by comrades who have grown up in the new environment of the kvutza [group].’

But instead, these young comrades found they wanted more from life and decided they didn’t want to be exploited in the name of solidarity. As a result, in the 1970s, the majority of kibbutz-raised kids started leaving….

In the 1990s, kibbutzim began employing outside managers and assigning wages according to skill levels. In a telling answer to the essay question ‘Under socialism, who will take out the garbage?,’ they started hiring unskilled labour. Eventually, most kibbutzim privatized themselves, by giving each member entitlement to their dwellings and an individual share in their factory or land….

So in the kibbutz, as in everywhere with socialism, the problem was not that brutal means corrupted beautiful ends. It was that those ends were not compatible with human nature in the first place.

Så sosialismen feiler alltid. Hvorfor? Vi skal ikke gå nøye inn på dette her, det har vi gjort en rekke ganger andre steder, men vi skal bare helt til slutt gjengi artikkelens undertittel: «Socialism is incompatible with human nature».

(Vi tilføyer et lite appendiks for å skissere hva «human nature» har med politikk å gjøre: mennesket må handle for å overleve og for å leve godt, og for å overleve må det tenke. Tenkning kan ikke skje (fullt ut) under tvang, og politiske systemer som baserer seg på tvang kan derfor ikke ikke fungere i det lange løp, de må ende i forfall og fattigdom og elendighet. Både sosialistiske samfunn (inkludert de som kjører den innledningsvis utvannede varianten velferdsstat) og demokratiske samfunn må derfor forfalle – og at de gjør det kan enhver se i og med at alle sosialistiske samfunn er endt i totale fiaskoer. At alle velferdsstatene går samme vei kan enhver enkelt slutte seg til ved å følge med i de daglige nyhetsreportasjer. Den eneste samfunnssystem som lar det enkelte menneske handle i samsvar med sin tenkning, uten at det på noe vis blir hindret av initiering av tvang fra statens side, er et system som fult respekterer den enkeltes frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. Dette tema er grundig behandlet andre steder, og en relativt elementær innføring er å finne her: http://stemdlf.no/stortingsprogram/ )    

Men hva med frivillige sosialistiske samfunn? At de forfaller er hovedpoenget i artikkelen fra The Spectator. Men må de forfalle? Som nevnt i definisjonen fra SNL, sosialismens mål er egalitære samfunn uten ulikhet. I et slik samfunn kan alle følge strømmen, og jobbe like mye og like bra som alle andre, og man vil ifølge tilhengerne av et slik samfunn yte etter evne og få etter behov. Men egalitarismen både forutsetter og dyrker frem konformitet. Siden konformitet pr. def. passer for mange, så er det alltid noen som dette ikke passer for: videnskapmenn og oppfinnere, kunstnere og entreprenører. Disse er alle mer eller mindre eksentriske, og vil ikke kunne fungere i samfunn hvor konformitet er den grunnleggende sosiale verdi. Mer fundamentalt: det er slike folk som må tenke grundig og dypt og fullt og helt for å kunne legemliggjøre sine visjoner. Det er slike folk som blir stoppet i sin tenkning dersom de ikke har frihet, det er slike folk som kun kan fungere under frihet. I vanlige sosialistiske samfunn blir de stoppet av staten, i frivillige samfunn som har egalitarisme som høy verdi vil de bli stoppet av konformitetspresset som hersker omkring dem. Det er slike folk som driver kulturer og samfunn fremover: videnskapmenn finner nye sannheter, gjerne under motstand fra forrige generasjons etablerte sannhetsforvaltere og museumsvoktere; oppfinnere gjør nye videnskapelige oppdagelser om til praktisk anvendelige produkter, gjerne under motstand mot de som i stor grad synes at gammelt er bra fordi det er gammelt; kunstnerne lager verker som gjør nye ideer og prinsipper og verdier tilgjengelige for almenheten i nye verker, gjerne under motstand fra gamle kunstnere og kritikere; entreprenørene gjør nye produkter tilgjengelige for salg (eller gjør game produkter tilgjengelige på nye og bedre måter), gjerne under motstand fra etablere produsenter og selgere, I en kultur hvor konformitet er den høyeste sosiale verdi, og et ideal som alle forventes å følge, vil ingen som hører til i disse kategoriene kunne trives og blomstre og skape. Og uten slike aktører vil samfunn på alle vis bli fattigere. Så selv ikke frivillige sosialistiske samfunn kan fungere; den eneste type samfunn som kan fungere, dvs. som kan skape velstående samfunn preget av fred og harmoni og vekst er samfunn som er dominert av rasjonelle verdier, og som (som en implikasjon av disse verdiene) har full individuell frihet. Men under frihet kan enhver som ønsker det selvsagt etablere frivillige grupper eller samfunn som følger ideer f.eks. som «yte etter evne, få etter behov», men vi vil bli svært overrasket dersom de over tid ikke vil følge akkurat samme vei som kibbutzene.) 

           

  

Norbergs artikkel:  https://www.spectator.co.uk/2019/11/the-rise-and-disastrous-fall-of-the-kibbutz/

At Norge og alle andre land i Vesten har betydelige problemer er opplagt for enhver, også for de som kun følger med i mainstreammedia (de store avisene, NRK, TV2), som som regel i hovedsak kun fungerer som et propagandaapparat for de dominerende sosialdemokratiske og sosialistiske prinsipper, og som derfor i liten grad formidler fundamental kritikk av tingens tilstand. 

For bare å nevne noen få av de merkelappene som vanligvis settes på disse problemene: voksende byråkrati, stigende skatter og avgifter inkl. bompenger, økende kriminalitet inkl. bilbranner, innvandring, forfall i skolen, vold i skolen, vold på pleiehjem, protester mot utbygging av energikilder («opprør mot vindmøller», motstand mot utbygging av vannkraft, motstand mot atomkraft, høye strømpriser), skandalene i Nav, voksende gjeld. (Vi har tidligere kommentert noen av disse problemene i større detalj her: https://www.gullstandard.no/2019/07/29/velferdsstaten-det-umulige-ideal/ )

Enkelte andre land har enda større problemer enn Norge, f.eks. Sverige, Hellas og USA, men også i landet som av FN stadig kåres til verdens beste land å bo i har altså vi betydelige problemer. Men hvorfor? Hva eller hvem har skylden for disse problemene? Folk flest er anstendige, velvillige mennesker som gjør en god jobb og som vil ha fredelige, velstående og harmoniske samfunn – hvorfor går det da så galt? Et stort antall mennesker mener de har diagnostisert årsaken til problemene: politikerne er udugelige! Denne oppfatningen er svært utbredt.    

Dersom man googler «udugelige politikere» får man innpå 60 000 treff, og noen av dem lyder slik: 

«Hvor lenge skal udugelige og hensynsløse politikere fredes?»

https://www.sfm.no/lenge-udugelige-hensynslose-politikere-fredes/

«Bruker penger som fulle sjømenn? Eller som udugelige politikere?»

https://www.tb.no/meninger/fastlandsforbindelsen/okonomi/bruker-penger-som-fulle-sjomenn-eller-som-udugelige-politikere/o/5-76-808813

«Idealistiske ildsjeler saboteres av udugelige politikere»

https://www.bt.no/btmeninger/i/Abb0A/idealistiske-ildsjeler-saboteres-av-udugelige-politikere

«Er vi for dumme for demokratiet?» (Her sies det at også velgerne er dumme, dvs. udugelige.) 

https://agendamagasin.no/anmeldelser/er-vi-for-dumme-for-demokratiet/

«Aksjonerte mot bompenger: – Vi protesterer mot de udugelige politikerne»

https://www.av-avis.no/nyheter/i/On9A7b/aksjonerte-mot-bompenger-vi-protesterer-mot-de-udugelige-politikerne

Det er lett å finne mange flere eksempler på utsagn som legger skylden for problemene på   politikernes udugelighet. Sier man at problemene skyldes udugelige politikere sier man også at løsningen er å stemme inn dyktige politikere. Men det er jo dette man forsøker ved hvert eneste valg, og en rekke ganger har man oppnådd et skifte – det sittende regjeringsparti (eller koalisjon) er blitt skiftet ut med opposisjonen, men selvsagt uten at det er blitt merkbare forbedringer, som regel har utviklingen fortsatt i den samme negative retningen som før valget. (Det finnes enkelte meget sjeldne unntak fra dette: Reagan og Thatcher klarte å legge om kursen i sine respektive land slik at virkelige forbedringer ble oppnådd, men dette er praktisk talt de eneste eksemplene som finnes fra nyere tid på at ny-innvalgte politikere har klart å legge om kursen slik at reelle forbedringer ble oppnådd. Etter at disse gikk fra borde fortsatte utviklingen i samme negative retning i begge disse landene.) 

Vårt syn på dette er annerledes, vårt syn er at problemene ikke skyldes udugelige politikere. Ja, noen få politikere er virkelig udugelige, men det er ikke disse som er årsaken til de store problemene, problemene skyldes helt andre ting. Det at så mange tror at problemene skyldes udugelige politikere betyr at de ikke har noen som helst forståelse for og innsikt i hva det virkelige problemet er, og så lenge denne tilstanden varer ved vil det ikke kunne komme noen forbedringer . Og da vil den negative utviklingen bare fortsette. Vi har sagt dette tidligere, men siden ingen andre sier dette så sier vi gjerne dette en gang til.  

(En variant av påstanden om at politikerne er udugelige er at de er korrupte, eller er deltagere i en konspirasjon ledet av frimurerne eller bilderbergerne eller Soros – men alle disse teoriene er like lite holdbare som at problemene skyldes udugelige politikere.)  

Problemet ligger i samfunnsmodellen. Problemet er at den samfunnsmodellen vi og alle andre land i Vesten har, den kan ikke fungere i det lange løp, dvs. den er ikke i stand til å skape gode, fredelige,  harmoniske og velstående samfunn som forblir slik over tid. Denne modellen heter velferdsstat, og den kan ikke skape gode samfunn. Det kan se ut som om denne modellen kan skape gode samfunn i en kort periode, men over tid vil denne modellen i stadig sterkere grad ødelegge alle de elementer som skaper gode samfunn, og vi vil se at de først vil oppleve redusert og så fallende økonomisk vekst, de vil få større byråkrati, skolene vil forfalle, det vil bli mer kriminalitet, produktive mennesker vil i større grad rømme til andre land, flere vil havne på trygd, offentlige budsjetter vil få stadig større underskudd, offentlig gjeld vil øke …… akkurat som vi i dag ser i alle velferdsstater. Sverige var over hele verden ansett som velferdsstatens utstillingsvindu, og den sterkt negative utviklingen der de siste årene er velkjent, selv for de som kun følger mainstream-medier. Men det er slik utviklingen må bli i en velferdsstat.

Velferdsstaten innebærer at staten på en rekke viktige områder skal gi alle i landet (de som har lovlig, permanent opphold) mer eller mindre gratis tilbud på alle viktige områder – f.eks. innen skole, helse, infrastruktur, forskning, kultur – og at dette skal finansieres ikke ved direkte betaling fra brukerne, men ved skatter og avgifter tatt fra befolkningen (Skattene er progressive slik at de som er mest produktive og tjener mest betaler mest.) På demokratisk vis skal så alle de offentlige tilbudene, og skatte- og avgiftstrykket, styres av valgte politikere. Det er altså denne modellen som heter velferdsstat, og den har universell oppslutning – alle store partier og alle store organisasjoner og alle aviser og alle kommentatorer i de store mediene er varme tilhengere av denne modellen. Også noe mer opposisjonelle nettaviser som Resett, document.no og HRS støtter varmt opp om denne modellen. Den eneste kommentatoren som er noe kritisk er Dag og Tids Jon Hustad – se hans bok Farvel Norge.    

Denne modellen er i sin natur slik at politikerne må love mer for å bli valgt, dvs. de må gå inn for flere tilbud til befolkningen for å bli valgt («Stem på oss så skal dere få …») , eller forbedringer av allerede eksisterende tilbud («Vi vil gå inn for bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre veier, bedre miljø, etc.»). Dette må føre til at skatte- og avgiftsnivået vil øke siden slike reformer koster, eller til at den offentlige gjelden vil øke. (Alle land i Vesten har stor og voksende gjeld, også Norge –  dersom man regner med de statlige pensjonsforpliktelsene.) Siden skattesystemet og de offentlige tilbudene blir mer og mer omfattende og dermed mer og mer kompliserte, vil byråkratiet vokse og bli enda mer tungrodd– dette til tross for at politikerne ved hvert valg lover at byråkratiet skal effektiviseres og reduseres. Forøvrig, alle vet at politikeres løfter er lite verd, uttrykket «valgflesk» hentes frem ved hvert valg. Alle vet også at denne utviklingen skjer og at det ikke kommer noen reelle forbedringer, men allikevel har modellen som ligger til grunn for dette, og som altså nødvendigvis fører til denne utviklingen, full oppslutning.  

Videre, velferdsstaten har omfattende og voksende støtteordninger, og disse finansieres ved skatter på de som er produktive. Implikasjonen av dette er at man kan tjene penger også ved å tilfredsstille de som forvalter støtteordningene, og altså ikke ved å tilfredsstille de som kjøper ting med egne penger, slik det skjer i et fritt marked.  

Det burde være opplagt at velferdsstaten ikke kan fungere, dvs. at den ikke kan gi gode samfunn over tid. Men den har som sagt til tross for dette universell oppfatning.

Det er altså her problemet ligger. Velferdsstaten må altså føre til den negative utviklingen vi ser, utviklingen er altså ikke resultat av at politikerne er udugelige. Ingen politikere kan få en velferdsstat til å gi gode resultater over tid. For å få gode samfunn må man ha en helt annen modell.  

Velferdsstaten har altså full oppslutning. Hvorfor? For å finne svaret på dette må man gå til de premisser, de verdier, som ligger til grunn for velferdsstaten, og som velferdstaten er den politiske implikasjonen av. Så lenge disse verdiene har oppslutning vil velferdsstaten ha oppslutning, og for å komme over på en annen modell som er bærekraftig, må man ha andre verdier. Sagt på en annen måte: den modellen man har og alltid vil ha er en implikasjon av de grunnleggende verdier som dominerer i befolkningen. Skal man over på en annen modell, må de verdier og prinsipper som ligger til grunn for velferdsstaten erstattes av andre verdier, de må erstattes av verdier som impliserer en annen politisk modell.    

Hvilke verdier er det snakk om? De verdier som betraktes som goder og som dominerer i alle vestlige samfunn i dag, og som utgjør en basis for velferdsstaten, er kollektivisme, altruisme, og initiering av tvang.  

 Kollektivismen ser man tydelig i slagord som at «fellesskap fungerer» eller «fellesnytten foran egennytten», og det kollektivismen innebærer er at gruppen har forrang foran individet: kollektivismen innebærer at det enkelte individ må rette seg etter det gruppen finner det for godt å bestemme. Kontrasten mellom individualisme og kollektivisme ser man tydelig i følgende: under individualismen har det enkelte individ rett til å gjøre hva det ønsker så lenge det ikke initierer av tvang mot andre. Hva andre i gruppen, eller et flertall i gruppen, måtte mene, spiller da ingen rolle. Individet trenger da ikke tillatelse, eller løyve, fra gruppen, dvs. fra dens ledere, for å handle. Under kollektivismen er det gruppen, og altså ikke individet, som er det primære, og den enkelte må da rette seg etter det gruppen bestemmer. I dag er kollektivismen enerådende overalt unntatt på de meste intime og personlige områder – man kan eie sin egen tannbørste og man kan velge sin egen partner, men skal man drive en bedrift eller selge noe eller ansette noen i sitt firma må man i stor grad følge det som gruppen har bestemt.   

Altruismen sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre (slik Jesus oppfordrer til i Bergprekenen). Når denne etikken dominerer vil det forventes at enhver (og vi bruker dagens situasjon som eksempel) bare må betale økede skatter og avgifter for å dekke behov hos enhver person eller gruppe  – eller endog fremmede land! – som klarer å fremstille seg som så svakt at han (eller de eller det) trenger statlig støtte. Det er dette som er grunnen til at i velferdsstaten vil stadig flere leve på statlige støtteordninger uten reelle krav til produktiv verdiskapning. Det bare forventes at de som produserer og tjener penger skal betale de skatter og avgifter som må til for å finansiere disse ordningene, og at fremtidens skattebetalere bare skal betale den gjelden dagens politikerne tar opp for å finansiere sine valgløfter/statlige tilbud som dagens befolkning nyter godt av. En implikasjon av altruismen er ansvarsløshet; dersom altruismen står sterkt i kulturen vil stadig flere velge å plasseres seg ikke på den siden som blir tvunget til å bidra, men på den siden som mottar. Vi bruker igjen Jesus, som i dag av praktisk talt alle er betraktet som et etisk ideal, som eksempel: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Dette er lite annet enn en oppfordring til ansvarsløshet og kriminalitet, og samfunn hvor dette utsagnet er betraktet som  et etisk ideal vil få mer ansvarsløshet og mer kriminalitet –  man kan jo leve på andre enten lovlig (ved urettmessig å utnytte Navs ordninger) eller ulovlig (ved å være kriminell: ifølge altruismen skal jo kriminalitet straffes mildt eller ikke i det hele tatt). At en slik etikk da også setter ideen om tilgivelse høyt er bare noe man kan forvente.   

Tvang innebærer at noen med vold (eller med reelle trusler om vold) hindres i å utføre handlinger han ønsker å utføre eller pålegges å utføre handlinger han ikke ønsker å utføre. Tvang er kun riktig å bruke for å hindre noen i å initiere tvang og for å sette dømte kriminelle i fengsel, men i dag er statlig tvang ansett som et gode, og brukes i meget stort omfang. All skatt, all toll, og alle reguleringer av næringslivet er initiering av tvang, og anses i dag av praktisk talt alle som et nødvendig gode. Men all initiering av tvang er skadelig og reduserer verdiskapning og velstand.

Alle disse grunnleggende verdiene er forutsetninger for velferdsstaten, og disse medfører incentiver som gjør at folk oppfører seg slik at et samfunn ikke kan være bærekraftig – disse incentivene er så og si direkte oppfordrer til å utnytte støtteordninger heller enn å være produktiv, til å være kriminell heller enn å være lovlydig, til å gi stadig større andeler av det man tjener ved å jobbe til folk som ikke jobber produktivt, etc.  

For at et samfunn skal være bærekraftig må man ha verdiskapning, Da må det finnes incentiver  som fremmer verdiskapning. Da må de som produserer få beholde det de produserer og ikke bli fratatt stadig mer det de tjener ved stadig økende skatter og avgifter. De som produserer må ha frihet til å handle, og ikke ikke bli bastet og bundet av stadig flere reguleringer og byråkratiske ordninger. Dette er implikasjoner av en etikk som heter rasjonell egoisme (rasjonell egoisme sier at man skal handle slik at man selv virkelig tjener på det på lang sikt).  Alle må også vite at de ikke har noen rett til å bli forsørget på andres (dvs. skattebetalernes) bekostning – og de få som ikke kan klare seg selv, og som ikke har forsikringsordning eller venner og familie som kan hjelpe, må basere seg på frivillig veldedighet. I et slikt system er statens eneste oppgave å beskytte alles frihet, og staten skal da ikke drive hverken skoler eller helsevesen eller trygde- og pensjonsordninger eller noe annet borsett fra politi, rettsapparat og det militære.  

For å få til dette må man ha en sikker eiendomsrett, man må ha rett til å beholde det man tjener, man må ha sikkerhet for at kriminelle ikke få herje nærmest fritt (dvs. de som begår reell kriminalitet må idømmes lange fengselsstraffer).

Dvs. de verdier som må ligge til grunn, dvs. de verdier som må dominere i befolkningen, for at man skal kunne få et bærekraftig samfunn er individualisme – all skal ha rett til å gjøre hva de ønsker så lenger de ikke initierer tvang mot andre. Dette er en forutsetning for en fri, uregulert økonomi, og det er kun dette som kan gi armslag til entreprenører og andre produktive mennesker. Et aspekt av dette er at eiendomsretten må respekteres, noe som vil føre til at alle reguleringer må fjernes. Videre må alle offentlige støtteordninger elimineres, og dette vil føre til at det apparat som er oppnevnt til å håndtere dem,  må fjernes, og alle byråkrater vil da kunne komme over i produktivt, verdiskapende arbeid. I tillegg må altså kriminelle straffes strengt, dvs. de må behandles slik de gjør seg fortjent til ved egne valg, dvs. de må behandles rettferdig.       

De verdier vi kort har omtalt her – individualisme, frihet, rasjonell egoisme, rettferdighet – står altså i skarp kontrast til de verdier som dominerer i dag: kollektivisme, altruisme, tvang, tilgivelse. Det samfunnssystem som disse verdiene impliserer er full individuell frihet, dvs. kapitalisme eller laissez faire kapitalisme. Frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. 

For å oppsummere: velferdsstaten er et system som ikke kan fungere, dvs. det kan ikke over tid gi gode samfunn. Grunnen er at de verdier som ligger til grunn for velferdsstaten ikke fremmer produktivt  arbeid og verdiskapning, de fremmer ikke respekt for andre mennesker, de gir makt til politikere – og derved fører det til redusert økonomisk vekst, til økende skattetrykk, til mer byråkrati, til voksende gjeld, til mer kriminalitet. 

For å komme over på en bærekraftig modell, en som kan sikre samfunn med voksende velstand, må andre verdier dominere i samfunnet: individualisme, frihet, rettferdighet. Men disse verdiene inngår som integrerte deler i en helhetlig filosofi som i tillegg til dette inneholder verdier som rasjonalitet, integritet, uavhengighet, produktivitet. Denne filosofien er utviklet av Ayn Rand, og finnes lett tilgjengelig  fremstilt i hennes romaner og essays, og i mer akademiske verker skrevet av flere av hennes elever.        

Dersom de verdier som dominerer i dag får fortsette å dominere vil de føre til stadig mer forfall og ødeleggelse. Å tro at problemene skyldes udugelige politikere viser at man ikke har den minste forståelse for hva den virkelig årsaken til dette forfallet er, den virkelige årsaken er at samfunnet domineres av verdier som er lite annet enn en oppskrift på å ødelegge alt som virkelig er godt for mennesker. 

 

Om noen få dager er det valg i Storbrittania, og et av de viktigste stridstemaene er Brexit. For tre år siden resulterte en folkeavstemning i at UK skulle forlate EU (en utmeldelse som rask fikk navnet Brexit: «Britain Exits»), men å gå ut av EU er lettere sagt enn gjort. EU er et villniss av lover og regler og avtaler og konvensjoner som alle medlemsland må leve opp til, og da disse avtalene ble inngått falt det ingen inn at noen land noen gang ville melde seg ut av EU! Enkle prosedyrer for utmelding finnes da ikke. Det å melde seg ut, slik Storbrittania bestemte seg for, krever en hær av jurister som bokstavelig nå forhandle i årevis for å få dette gjort – dersom det i det hele tatt er mulig. Etter to regjeringsskifter og tre år med forhandlinger som langt fra har endt i et resultat som Brexit-tilhengerne hadde håpet på, er situasjonen fortsatt meget uklar. Brexit møtte stor motstand i alle elite-miljøer, inkludert i de politiske partiene og hos deres parlamentsmedlemmer, og mange har mistenkt disse elitene for å sabotere utmeldingen. EU er en overnasjonal velferdsstat med et enormt budsjett som brukes til overføringer til elitens foretrukne pressgrupper, og til å fø på et stort antall fullstendig uproduktive byråkrater og politikere. Dette er en samfunnsordning alle på venstresiden liker, og de er da naturlig nok sterkt imot Brexit. Den konservative statsministeren Boris Johnson, som er Brexit-tilhenger, utlyste nyvalg bla. i håp om å få til en avklaring i den parlamentariske situasjonen. Valget avholdes torsdag 12. desember.  

The Economist oppsummerer: «Next week voters face their starkest choice yet, between Boris Johnson, whose Tories promise a hard Brexit, and Jeremy Corbyn, whose Labour Party plans to “rewrite the rules of the economy” along radical socialist lines. Mr Johnson runs the most unpopular new government on record; Mr Corbyn is the most unpopular leader of the opposition. On Friday the 13th, unlucky Britons will wake to find one of these horrors in charge. At the last election, two years and a political era ago, we regretted the drift to the extremes. Today’s manifestos go a lot further. In 2017 Labour was on the left of the European mainstream. Today it would seize 10% of large firms’ equity, to be held in funds paying out mostly to the exchequer rather than to the workers who are meant to be the beneficiaries. It would phase in a four-day week, supposedly with no loss of pay. The list of industries to be nationalized seems only to grow. Drug patents could be forcibly licensed. The bill for a rapid increase in spending would fall on the rich and companies, whose tax burden would go from the lowest in the G7 to the highest. It is an attempt to deal with 21st-century problems using policies that failed in the 20th.»  

https://www.economist.com/leaders/2019/12/05/britains-nightmare-before-christmas?cid1=cust/ednew/n/bl/n/2019/12/5n/owned/n/n/nwl/n/n/E/355255/n

Alle prognoser og meningsmålinger tilsier en konservativ seier, og en av grunnene til det kan være at at Labour under ledelse av Jeremy Corbin er blitt ekstremt venstreorientert. Corbyn har også kommet med en rekke utspill som praktisk talt alle kommentatorer anser som så håpløse at Labour ikke kan ha en sjanse til å få regjeringsmakt etter valget – men vi er litt i tvil. I denne kommentaren skal vi se på noen av disse utspillene. 

Corbyn er altså sterkt venstreorientert. Dette har gitt en rekke utslag, bla. at han er sterk motstander av Israel, og han har hatt møter med personer som er med i grupper som har som mål å eliminere staten Israel. Et av disse mange møtene er omtalt i Daily Mail, og vi siterer ingressen: «Corbyn met with group of Hamas extremists in PARLIAMENT who called for attacks on the Royal Navy, boycotted Holocaust Memorial Day and praised suicide bombers – as it emerges he secretly visited terror group in Ramallah…»

https://www.dailymail.co.uk/news/article-6079695/Corbyn-met-group-Hamas-extremists-PARLIAMENT.html

Corbyn er gjentatte ganger beskyldt for å tolerere antisemittisme, dvs. jødehat, i sitt parti, og det er ikke uten grunn. Han har også en rekke ganger også nektet å be om unnskyldning for de mange tilfellene av antisemittisme som er kommet for dagen.     

«Labour has been beset by allegations of anti-Semitism for more than three years, leading to the suspension of a number of high-profile figures such as Ken Livingstone and Chris Williamson, and an unprecedented investigation by the Equality and Human Rights Commission.» 

Men Corbyn vil ikke beklage: «General election 2019: No apology from Jeremy Corbyn over Labour anti-Semitism claims. Jeremy Corbyn has declined to apologize to the UK Jewish community after the chief rabbi criticized how the party deals with anti-Semitism claims. In a BBC interview with Andrew Neil, the Labour leader was asked four times whether he would like to apologize. Mr Corbyn said his government will protect «every community against the abuse they receive». Chief Rabbi Ephraim Mirvis claimed «a new poison – sanctioned from the very top – has taken root» in Labour.»

Men en annen høytstående person i partiet beklaget: «Following the interview, Labour’s Shadow Defence Secretary Nia Griffith said Mr Corbyn should apologize, adding: «We need to apologize to our colleagues in my own party who have been very upset and to the whole of the Jewish community».» 

https://www.bbc.com/news/election-2019-50564965

Vi skyter inn her at essensielt sett stammer antisemittisme fra en mistro (eller hat) mot de rike, og siden jøder har en kultur som i betydelig grad fremmer produktivt arbeid har det ført til at mange jøder er rike. At antisemittisme (og overdreven kritikk av Israel, og en holdning til islam som innebærer reell støtte) florerer i venstreorienterte miljøer er da bare som man kan forvente; den er en opplagt implikasjon av venstresidens grunnleggende holdninger.   

Men vi skal legge størst vekt på Corbyns økonomiske politikk. Labours går inn for betydelige skatteøkninger, og selv om han sier at disse bare vil ramme de rike vil de også ramme mange med vanlige inntekter. Ett eksempel: han vil fjerne noe som heter «marriage tax allowance», en ordning som gir gifte par en skattereduksjon på på ￡250 per år. Corbyn har sagt at dette er et ubetydelig beløp, og det er lett for ham å si; han har en formue på ca tre millioner pund. Også mange pensjonister og mange som driver mindre firmaer vil få til dels betydelige skatteøkninger dersom Labours plan blir gjennomført.

Corbyn har lovet en gruppe kvinnelige pensjonister en tilleggspensjon, noe som vil føre til en samlet utgift for staten på 58 milliarder pund. Han mener at dette skal dekkes inn ved å hente pengene fra «government reserves». Det ser ut til at Corbyn tror at staten har en enorm pengebinge som man bare kan hente mere penger fra. Men slik er det ikke. Den engelske staten har en kolossal gjeld, en gjeld som øker minutt for minutt. Pr idag er den 2 270 000  000 000 pund.  Utviklingen kan følges her:

http://www.nationaldebtclock.co.uk

Økonomen Frances Coppola skriver i Daily Mail følgende om Corbyns innsikter i økonomi: «I’m staggered by Jeremy Corbyns economic illiteracy». 

https://www.dailymail.co.uk/news/article-7733549/FRANCES-COPPOLA-Ive-no-axe-grind-Im-staggered-Jeremy-Corbyns-economic-illiteracy.html

Corbyn vil også nasjonalisere jernbanen og kraftverkene, men han ser ikke ut til å ha noen ide om hvordan de mange småsparere som har investert i disse, og som derved mottar mindre utbytter fra dem, skal kompenseres. Han vil også opprette noe som skal få navnet British Broadband Corporation, og som ikke er noe annet enn en statlig overtagelse av internettilbudet. En kommentator på The Spectator skriver: 

«If you wanted to completely destroy a modern twenty-first century economy there are various places you could start. You could print money to finance unlimited government spending. You could put up tariff barriers on all your main imports. You could even try raising the minimum wage to ￡30 an hour, while cutting the working week to three days. In truth, however, if you wanted to do some real long-term damage your best bet would probably be this: Nationalize the broadband network. Unfortunately, that is what the Labour party has just proposed. Labour has made a splash … with a headline grabbing proposal to provide free broadband for everyone by 2030. In effect, BT’s network would be taken into public ownership, and provided to customers for nothing, with the cost paid for by a tax on technology giants such as Google and Amazon….».    

https://blogs.spectator.co.uk/2019/11/a-british-broadband-corporation-is-labours-worst-idea-yet/

Som sagt, alle meningsmålinger signaliserer enkel konservativ seier ved valget 12/12. Men.

Når meningsmåling antyder seier vil de som som sogner til det vinnende partiet bli mindre motivert til å gå til valgurnene for å stemme; de tror at det er jo så mange andre som stemmer på mitt parti at jeg kan holde meg hjemme…. Dette reduserer selvsagt sannsynligheten for seier.

En annen ting er at mange av de unge velgerne er, etter gjennom hele sin tid i skoleverket fra barnehave til universitet nærmest er blitt indoktrinert i venstreorienterte ideer, blitt sterkt venstreorienterte. De vi da like Corbyn og Labours ideer om å nasjonalisere jernbane, kraftverk og Internett. De er også tilhengere av økede skatter på de rike, og forstår ikke at dette fører til at de som er mest produktive (det er som regel disse som er rike) da rømmer til områder med lavere skatter, lavere avgifter og mindre byråkrati, et fenomen kjent som «brain drain». Disse unge forstår like lite som Corbyn & co hva gjeld er – dvs. de forstår ikke at den må betales tilbake av folk flest gjennom økede skatter og avgifter. Disse unge vil derfor ikke ha noe imot at staten gir dem flere gratistilbud som finansieres ved ytterligere gjeldsopptak. Det fleste unge er også mot Brexit, de er helt på linje med det Corbyn mener om Israel.

Alt dette kan tyde på at Labour vil gjøre det langt bedre ved valget enn mange tror. 

     

Bør tidligere biskop Gunnar Stålsett kastes i fengsel? Vel, han har i hvert fall brutt en lov som visstnok kan gi inntil 45 dagers fengsel. Bakgrunnen er som følger: Stålsett har ansatt en person som ikke har lovlig opphold i landet, og dette er straffbart. Vi vet ikke hvordan den ansatte skulle ha forsørget seg dersom hun ikke hadde hatt inntekten fra vaskejobben hos biskopen – muligens ville hun ha fått penger fra Nav. 

Fra en av VGs omtaler av saken: «Den pensjonerte biskopen Gunnar Stålsett (84) har gitt en asylsøker uten lovlig opphold jobb i 14 år. Lovbruddet han erkjenner kan ifølge utlendingsloven straffes med bøter og fengsel i inntil to år … Den pensjonerte biskopen erkjente forholdet i dette intervjuet. Politiet sier at de ønsker å be om en kortere ubetinget fengselsstraff, noe som innebærer at han risikerer å måtte sone bak murene.

[VG spør]:– Hva er din kommentar til at politiet vil be om en kort men ubetinget fengselsstraff for dette lovbruddet?

[Stålsett svarer]– Vel, kort og kort. Straffen er jo 45 dager. Jeg har jo respekt for at påtalemyndigheten må holde seg til lovens bokstav, men selve saken er jo større enn 45 dager i fengsel for en pensjonert biskop. Dette dreier seg om en situasjon hvor mennesker i nød ikke møter den rettferdigheten de har krav på i et rettssamfunn, sier Stålsett til VG.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/qL8epg/staalsetts-ulovlige-vaskehjelp-de-kunne-satt-meg-i-fengsel-for-jeg-er-allerede-i-fengsel

Her er noe fra en annen artikkel i VG: «Biskop emeritus Gunnar Stålsett forteller VG at han fikk et alvorlig dilemma da han innså at kvinnen som jobbet for ham mistet arbeidstillatelsen. Han måtte enten følge norsk lov, eller adlyde Gud. Han valgte det siste.» 

https://www.vg.no/nyheter/i/MRv9dE/staalsett-til-vg-valgte-aa-adlyde-gud-mer-enn-loven

Saken ser da ut til å være at det ville ha vært i orden dersom vedkommende ikke hadde jobbet og blitt forsørget av skattebetalerne, men at det ikke er i orden at hun har jobbet for å forsørge seg selv. Og det ser ut til at denne personen har vært clovlig i Norge i 14 år (!). 

Dette er en sak som berører en rekke viktige prinsipper – innvandring, retten til å leve på statens/skattebetalernes bekostning, håndhevelse av lov og rett, demokrati, regulering av økonomien, forholdet mellom Gud og Stortinget, mm. – men vi skal bare berøre ett av dem: bør vi si at Stålsett bør slippe fengsel fordi han har gjort det som er rett og riktig (han har altså gitt jobb til en som ellers måtte leve på en eller annen form for trygd) eller bør han i fengsel fordi han har brutt loven?

Aller først: det viktige er ikke straffeutmålingen (fengsel eller bot), det viktige er om vi som utenforstående kommentatorer skal si at Stålsett har gjort det riktige og bør gå fri, eller om vi skal si at Stålsett har brutt en lov og derfor bør stilles for retten og dømmes (det er ingen tvil om at Stålsett har brutt loven).   

Vi mener med styrke at den loven Stålsett har brutt er gal, den er av den type lover vi en rekke ganger tidligere har omtalt som ulover (ulover krenker den enkeltes frihet, lover beskytter den enkeltes frihet). Men er dette grunn god nok til at vi bør si at politet bør frafalle siktelsen mot Stålsett? Bør vi mene at politiet bør si noe sånt som dette: «Stålsett, du gjorde en god handling, Stortinget burde ikke ha vedtatt den loven som forbyr denne type handlinger, og derfor vil vi ikke reise tiltale mot deg». 

Det en slik holdning i realiteten innebærer er at man sier at man bare bør følge de lovene man støtter, og at man kan bryte de lovene man er uenige i. Men man må huske at i alt man sier og i alt man gjør så er man et eksempel for andre. Gjør man noe så innbærer dette at man oppfordrer andre til å gjøre noe tilsvarende. Hvis man da f.eks. sier at «Stålsett bør gå fri (dvs. han bør ikke tiltales eller dømmes) fordi han har brutt en lov som ikke burde vært der» så signaliserer man at andre kan si det samme om helt andre saker. For bare å ta et par eksempler: Det finnes fortsatt lover som beskytter eiendomsretten, men det er mange som mener at eiendomsretten er et urettferdig prinsipp, og dersom vi går inn for at Stålsett ikke bør tiltales så signaliserer vi at de som ikke liker eiendomsretten ikke bør respektere den; man bør jo bare respektere de lover man er enige i. Det finnes fortsatt lover som beskytter ytringsfriheten, men det er mange som mener at den beskytter retten til å spre løgner og retten til å fremsette krenkende ytringer mot svake grupper, og dersom vi går inn for at Stålsett ikke bør tiltales så sier vi at de som ikke liker ytringsfriheten ikke bør respektere den, man bør jo bare respektere de lover man er enige i.  

Vårt syn er at man bør respektere alle lover som finnes (dette gjelder i Norge i dag), og dette gjelder også lover som vi er uenige i. Det finnes fortsatt en rekke gode lover som beskytter visse aspekter av den enkeltes frihet, liv og eiendom. Grunnen til at de fleste lovene som finnes krenker individuell frihet kommer av at frihetsidealet står svært svakt i dagens kultur, dvs. de utallige ulovene som finnes i lovverket har en enormt bred oppslutning. Dersom vi går inn for en linje som sier at man bare bør respektere de lover man liker så er det ikke bare ulovene som vil bli brutt i enda større grad, det som vil skje er at de lovene som beskytter liv, frihet og eiendom, vil bli brutt i enda større grad enn dagens ulover tillater. Det er altså vi som er tilhengere av frihet som vil tape mest dersom ideen om at man bare bør følge de lovene man liker får større oppslutning.  

Sagt på en annen måte: sier man at Stålsett bør gå fri sier man også at de som ikke liker eiendomsrett og ytringsfrihet kan stjele og naske og gå til angrep på de som fremmer krenkede ytringer så mye de bare vil.  

Vårt syn er at Stålsett bør dømmes og straffes for å ha brutt loven, men at loven bør endres: det bør være fri innvandring, man bør kunne jobbe helt uten noen innblanding fra staten, og man bør ikke ha noen rett til å motta trygd eller noen annet fra staten (borsett fra beskyttelse mot initiering av tvang). Målet skal være å avvikle alle statlige trygdeordninger, men de som er blitt tvunget til å betale inn til disse ordningene bør få ut i samsvar med det som de har betalt inn.

Med andre ord: dagens lover bør følges, og alle lover som krenker frihet bør fjernes på vanlig demokratisk vis, dvs. via oppslutning i folket. Oppfordring til og likegyldighet overfor lovbrudd vil ende i lovløshet og kaos og anarki, som er noe alle vil tape på.